Skrevet av Tor Førde.
Her vil jeg følge Terry Pinkards biografi.
Hegel kom til Jena i 1801. Kant levde fortsatt (Kant døde i 1804), og det store prosjektet var den videre utviklinga av Kants filosofi. Kant hadde prøvd å vise at det for menneskene var en naturlig logisk måte å oppfatte verden på og å tenke på. Og bare det som kunne innpasses i denne logiske måten å oppfatte verden på kunne oppfattes, og at alt ble forstått i henhold til denne logikken - alt ble forstått som å følge denne logikken. Slik var menneskene delaktige i å skape sin forståelse av verden. Den orden som fantes i universet var altså en orden som menneskene opprettet i deres forståelse og behandling av universet. Dette var blant annet et svar på Humes filosofi, der Hume hadde hevdet at menneskenes tenkning ordnet tingene i følge assosiasjoner og vaner, og ikke ut fra logiske prinsipp eller noen nødvendighet som lå i tingene selv. Fornuften hadde altså bare en tilfeldig gyldighet i følge Hume.
Det følger av Kants erkjennelsesteori at vi ikke nødvendigvis er i stand til å oppfatte og forstå alt som kan finnes, siden det er mulig at det finnes noe som ikke følger den logikken som menneskenes forstand arbeider etter. Det som følger denne logikken, og som vi kan forstår, er "tingene for oss" - fenomenene. Og det som eventuelt ikke følger denne logikken, og som vi ikke kan kjenne og vite noe om - er "noumena" - "tingen i seg selv". Menneskene er både fenomen og noumena, som sjel og ånd og subjekt er menneskene noumena, men som materielle objekt er menneskene fenomener, ting for oss. Menneskene var derfor både materielle gjenstander underlagt det vi oppfatter som naturlover, og åndelige vesener som ikke var underlagt naturlovene og deres kausalitet. Om åndelige vesen, som Gud, kan vi ikke ha erfaring, og deres eksistens kan ikke bevises. Fram til Kants tid hadde det vært vanlig at filosofer framsatte gudsbevis, men Kant hevdet at det både var umulig å bevise Guds eksistens, og å motbevise Guds eksistens. At Kant forkastet de gamle gudsbevisene var ikke populært i konservative sirkler rundt fyrstehoffene, siden fyrstene gjerne legitimerte sin posisjon med at den var en del av Guds verdensorden.
De siste 15-20 årene av sitt liv, fra 1780-årene av, var Kant mest opptatt med å fullføre filosofien sin. Han hadde kommet fram til at det krevde så mye å delta i debatten om den at deltakelse i denne debatten ville føre til at han ikke ville ha tid og energi nok til å utvikle videre den filosofiske tenkinga som han var opptatt av. Det overskuddet Kant hadde etter å ha gjort sin daglige plikt ved universitetet i Königsberg ville han bruke på sitt filosofiske forfatterskap, og ikke på debatten rundt det. Kant var i ferd med å bli gammel, men han hadde fortsatt mye å bidra med, og i denne siste og svært skapende delen av sitt liv levde Kant et isolert og arbeidsomt liv.
Siden Kant holdt seg borte fra diskusjonen omkring sin filosofi, ble ikke universitetet i Königsberg, der Kant foreleste, sentrum for debatt omkring denne filosofien. Det lille universitetet i Jena ble sentrum for diskusjonen omkring Kants filosofi, og for arbeidet med å utvikle den videre på andre måter enn det Kant selv gjorde. Den første person, nest etter Kant selv, som foreleste om Kants filosofi, var Christian Gottfried Schütz, og det skjedde ved universitetet i Jena. Schütz var grunnlegger og redaktør for Allgemeine Literatur Zeitung. Han begynte å forelese om Kants filosofi i 1784, tre år etter at "Kritikk av den rene fornuft" var utgitt. Flere andre forelesere ved universitetet i Jena begynte også å forelese om Kants filosofi, og den ble diskutert i flere sammenhenger, og man forsøkte å aktualisere den. Allgemeine Literatur Zeitung ble det viktigste organet for debatt om Kants filosofi.
Reinhold
I 1786 offentliggjorde Karl Leonhard Reinhold sine "Briefe über die kantische Philosophie" - "brev om den kantske filosofi" - som økte interessen for Kants filosofi, og som vurderte denne filosofien svært høgt. Der hevdet Reinhold at Kants filosofi viste at det ikke var noen konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Kant hadde framsatt den oppfatning at menneskenes moralske følelser hadde som et grunnlag Guds eksistens. Den praktiske fornuft pekte mot Guds eksistens, mens den rene, teoretiske fornuft ikke kunne si noe om Gud, og derfor var det ingen motsetning mellom vitenskap og religion. Reinhold var født i Wien i 1758 og hadde vært elev ved jesuittenes undervisningsinstitusjoner til disse ble oppløst i 1773, og jesuittene ble fordrevet fra Østerrike. Reinhold flyttet til Leipzig i 1783, og videre til Weimar, som ligger omtrent to mil fra Jena, i 1784. Der giftet han seg med Christoph Martin Wielands datter. Han ble sammen med Wieland redaktør for Teutsche Merkur, Wielands tidsskrift. I 1787 ble Reinhold "ekstraordinær professor" i Jena, og i 1792 ble han "ordinær overtallig professor" i Jena, med Kants filosofi som spesialfelt. Reinhold dro svært mange studenter til sine forelesninger og til universitetet i Jena.
Jacobi (1743-1819) var kjent fra panteisme kontroversen, der han hadde hevdet at Lessing hadde vært tilhenger av Spinoza. Spinoza hadde vært sett på som en obskur person, en frafallen, sekulær jøde, utstøtt fra sin menighet, som benektet at det fantes en personlig Gud og hevdet at verden kunne bli forstått ved hjelp av fornuften, og at samfunnet burde organiseres på en måte som bygde på fornuften og på individuelle rettigheter for alle mennesker.
Jacobi kritiserte Kants filosofi ved å hevde at skillet mellom fenomen ("tingen for oss") og noumena ("tingen i seg") skapte skepsis og usikkerhet omkring det virkelige, og til siste nihilisme, tanken om at hva som helst var like bra, at ingenting betydde mer enn noe annet. Jacobi angrep også andre deler av Kants filosofi. Dette fikk Reinhold til å mene at den delen av Kants filosofi som først og fremst trengte å utarbeides videre var grunnlaget for filosofien, dens forutsetninger og grunnleggende metode - dette var viktigere enn å arbeide med filosofiens konsekvenser og dens anvendelse.
Reinhold mente at et helt sikkert utgangspunkt for filosofien var nødvendig, et grunnleggende premiss måtte søkes. Siden Kants filosofi var en vitenskap om bevisstheten, måtte man komme fram til en grunnleggende oppfatning om hvordan bevisstheten er konstituert. Dette ville være en elementærfilosofi. Det grunnleggende prinsipp for denne skulle være at i bevisstheten skiller subjektets forestillinger fra subjektet og objektet, og setter begge i forhold til forstillingene. Men hadde altså et subjekt med en forestilling om objektet, og denne forestillingen stod mellom subjektet og objektet.
Reinholds prosjekt kom snart ut i vanskeligheter. Reinholds grunnleggende prinsipp ble angrepet av G. E. Schulze i boka Aenesidemus i 1792. Det gikk ut på at Reinholds subjekt måtte være bevisst seg selv, siden det satte seg selv i forhold til forstillinga om objektet. Siden all bevissthet er ei forestilling, fikk subjektet dermed ei forstilling om forestillinga, som den også måtte forholde seg til, og så videre i det uendelige - en uendelig regress. Siden man mente at Reinholds syn representerte Kant og hans filosofi, kunne dette bli oppfattet ikke bare som et knusende angrep på Reinhold, men også på Kant. Den unge filosofen Fichte grep inn mot Schulzes kritikk med en anmeldelse av boka der han hevdet at svakheten ikke lå i Kants filosofi, men i Reinholds forsøk på å finne et bedre grunnlag for den. Det grunnlaget som Reinhold arbeidet for å utvikle var ikke godt nok. Grunnlaget burde ikke operere med forestillinger.
Reinhold mistet posisjonen som den fremste kjenneren av Kants filosofi, og flyttet i 1794 fra Jena til Kiel.
Fichte ble den fremste eksponenten for den kantske filosofien i Jena. Han ble også en ledende intellektuell i Tyskland. Fichte rettet oppmerksomheten mot andre problemstillinger enn Reinhold hadde gjort. Fichte var ikke spesielt interessert i å finne et helt sikkert utgangspunkt for filosofien. Han var mer interessert i spørsmålet om hvordan subjektet var konstituert - opprettet. Kant hadde gått ut fra at det fantes et subjekt som erfarte og vurderte og som på en fornuftig måte kunne skille mellom både seg selv, sine forestillinger og sine omgivelser. Dette problematiserte Fichte. (I de to kapitlene som jeg har skrevet om Fichte står det en del om hvordan Fichte undersøkte hvordan subjektet blir opprettet, blant annet gjennom anerkjennelse.)
Kant hadde gått ut fra at selvbevissthet var nødvendig. Det kalte Fichte for Jeg=Jeg. Kant mente også at for at selvbevisstheten skulle være en enhet trengte den et materiale, som, ved at bevisstheten arbeidet med dette materialet, syntetiserte, fokuserte, bevisstheten slik at den ble enhetlig. Bevisstheten må være enhetlig blant annet for å kunne skille mellom den egne personen og det som ikke er denne personen, og også for å være praktisk handlingsdyktig. Fichte overtok dette prinsippet og kalte nødvendigheten av dette prinsippet for "ikke-jeg": Jeg etablerer "ikke-jeg" - selvbevissthetens nødvendige enhet blir skapt gjennom at bevisstheten blir syntetisert, fokusert, ved at den arbeider med et materiale som ikke er den selv.
Et tredje prinsipp for Fichte var at ingenting som kunne bli oppfattet som gitt var endelige og helt sikkert, siden tingenes status som kunnskapsobjekter, det ved tingene som gjør at vi har kjennskap til dem, eller måten som vi har kjennskap til tingene på, og det som kunnskapen refererer til, er noe som vi tillegger tingene når vi konstituerer ("posit") dem som objekt for vår kunnskap. Dette var et prinsipp som Fichte hadde vanskelig for å formulere. Vår konstituering av tingene er avhengig av mange forhold, som kan forandre seg, og det gjør kunnskapen om tingene usikker.
Fichte radikaliserte Kants tanke om subjektets spontanitet når det syntetiserer sin erfaring, og gjorde erfaringen til en form for skapelse, og oppmerksomhet på dette kalte Fichte for "intellektuell intuisjon". Subjektet konstituerer seg selv, og blir samtidig konstituert av andre som subjekt, gjennom en forventning som uttrykker seg som en oppfordring om å konstituere seg, og gjennom anerkjennelse som subjekt. Denne subjektets grenseløse frihet når det konstituerer ("posits") seg ble forandret til en romantisk utforskning og feiring av friheten. Det motsatte synet, å se verden som det som konstituerer menneskene og bestemmer dem og deres karakter og handlinger, karakteriserte Fichte som dogmatisk.
Schelling, som hadde delt hybel med Hegel og Hölderlin i Tübingen, ble den fremste romantiske filosofen. Han hadde store visjoner og var eksperimenterende, og ikke så opptatt med detaljene. Schelling ble den fremste filosofen i Jena etter at Fichte mistet stillinga som følge av påstander om at han var ateist. Schelling var produktiv, og utga skrifter like raskt som han greide å skrive. Om dette sa Hegel senere at Schelling gjennomførte sin utdannelse i offentlighet.
Fra 1794 til 1800 utviklet Schelling raskt sine tanker. I 1794 var Schelling tilhenger av Spinozas filosofi. Men han ble raskt en tilhenger av Fichte. Men allerede i 1795 var han i ferd med å utvikle originale tanker. I 1800 offentliggjorde Schelling "Den transcendentale idealismens system", der han uttrykte sin egen romantiske filosofiske idealisme. Schelling skrev at det han mente var det sentrale prinsippet i Fichtes filosofi var at "begynnelsen og slutten på all filosofi er frihet", og gjorde dette til sitt. Hegel kom forøvrig også til å mene at "menneskets vesen er frihet".
Som Fichte hadde radikalisert Kant, radikaliserte Schelling Fichte. Fichte hadde skrevet at "Jeg" konstituerer "ikke-jeg" for sin aktivitets skyld. Schelling skrev at dette Jeget er betinget av noe annet. Men hva er det ubetingede? Schelling kalte det for "det absolutte jeg", og senere ganske enkelt for "væren". Schelling radikaliserte også Fichtes begrep om intellektuell intuisjon, og hevdet at oppfattelsen av det absolutte jegs ubetingede frihet var en intellektuell intuisjon. Schelling hevdet videre at siden det ultimate målet til det endelige jeg er en utvidelse mot identitet med det ikke-endelige, kan det ultimate målet for alt strev bli forestilt som en utvidelse av personligheten mot uendeligheten, det er, mot dens egen ødeleggelse. Fichtes uendelige oppgave om å overvinne all avhengighet av det gitte, ble gitt en mer religiøs og romantisk betydning.
Schelling utarbeidet også en naturfilosofi, som fikk stor betydning for Hegel mens Hegel var i Jena. En viktig tanke i Schellings naturfilosofi var at naturen kan deles i forskjellige potenser (begrepet potenser tatt fra matematikken, der f.eks. to i tredje potens er åtte). En undersøkelse av naturen finner at den deler seg opp i potenser, motsetninger som hører sammen, og som oppstår fra en opprinnelig enhet som inneholder en opprinnelig motsetning. En magnet er et eksempel som er brukt. Den har to motsatte poler. Dersom man deler en magnet i to får man ikke to halve magneter, en med sørpol og den andre med nordpol, men man får to magneter, hver med både nord- og sørpol. Hver av polene kan ikke eksistere alene og for seg selv, men bare i forhold til den motsatte polen i hele magneten. Schelling kalte enheten av de to motsetningene for "likegyldighetspunktet", siden motsetningene et eller annet sted opphever hverandre; et eller annet sted i magneten er den verken nord- eller sørpol. Hver potens involverer slike motsetninger, og naturen utvikler seg fra enkle til sammensatte former ved å øke potensene, og sånn oppstår mer potente naturlige former. Naturen er iboende produktiv og utvikler av seg selv alle disse stadiene ved hjelp av sin produktivitet.
De forskjellige likegyldighetspunktene er ustabile, og det er dette som tillater stadig utvikling. Dersom en stabil tilstand oppstod ville det være slutt på utviklinga.
Schelling benektet ikke gyldigheten til eksperimentell empirisk forskning og vitenskap. Men han var motstander av det han så som forenklet forståelse av naturen, som han så i atomismen og i forståelse av naturen som rent mekanisk. Han postulerte heller ikke en vitalistisk kraft i naturen, eller en åndeliggjøring av naturen.
Schelling hevdet at filosofien både måtte arbeide med konstruksjonen av "ikke-jeg" som er nødvendig for Jegets identitet, og også at den måtte utvikle en naturfilosofi som viste hvordan naturens egen dynamikk krevde at den utviklet et punkt ut fra hvilket den kan reflektere på sin egen produktive prosess. Ved slutten av begge disse utviklingene ville det være en intellektuelle intuisjon av det absolutte, der menneskene intuitivt grep naturens gang der den fritt bestemmer seg for å frambringe de punktene der menneskene der det oppstår bevissthet om den.
Det absolutte selv er derfor den enheten som forener det subjektive "Jeg" og naturen selv, og, som betingelse for alt annet, kan det bare være objekt for en intellektuell intuisjon. Schelling mente at splittelsen i subjekt og objekt bare bestod i at det absolutte, som verken er subjekt eller objekt, viste seg fram for seg selv. Schelling begynte å kalle dette absolutte for "den absolutte identitet", og filosofien hans ble kjent som "Identitetsfilosofi". Siden dette absolutte ikke er objekt, kan det heller ikke sanses.
Dette absolutte kan verken sanses eller tenkes. Men Schelling mente at det kunne fattes gjennom fantasien, eller gjennom kunstnerisk intuisjon. Det kunstneriske geni kan framstille det som ikke kan sies. Den intellektuelle intuisjonen av det absolutte var først og fremst åpen for kunstnere og filosofer, som blir det absoluttes apostler.
Men den viktigste impulsen til Hegels filosofiske utvikling mottok Hegel fra Hölderlin i Frankfurt, da han ble kjent med Hölderlins syn på Fichtes filosofi. I 1795 tilhørte Hölderlin et miljø i Jena som var svært opptatt av Fichtes filosofi. De tankene som Hölderlin utviklet som aktiv deltaker i dette miljøet delte han med Hegel, og de hadde svært stor betydning for utviklinga av Hegels filosofiske tenkning. Hölderlin rekonstruerte Fichtes filosofi slik at dens prinsipp kunne forstås som å falle under et mønster av enhet, oppløsning av denne enheten, og gjenopprettelse av denne enheten (av "Jeg", "ikke-jeg", og uendelig framgang og streven). Men Hölderlin mente at Fichtes opprinnelige prinsipp (prinsippet om subjektets eller bevissthetens selvkonstituering, Jeg=Jeg) ikke kunne være den absolutte begynnelsen, siden selvbevisstheten allerede medførte en splittelse av den fra seg selv.
Hölderlin foreslo noe som liknet på de tankene som Schelling på den samme tid arbeidet med. Hölderlin skrev at på den måten Fichte skilte subjekt og objekt var det ikke mulig å se hvordan de noen gang skulle kunne komme sammen. Fichtes løsning, som gikk ut på at det var gjennom subjektets egen virksomhet at splittelsen mellom subjekt og objekt ble overvunnet, virket feilaktig siden subjektet ikke syntes å være absolutt, men å referere til noe som var underliggende og mer fundamentalt enn det selv. Splittelsen av subjekt og objekt, konkluderte Hölderlin, var bare uttrykk for en dypere enhet, som Hölderlin, i likhet med Spinoza og Jacobi, kalte for "væren". Bevisstheten, som et forhold mellom subjekt og objekt, kunne ikke være grunnleggende. Den måtte kunne tilbakeføres til en mer grunnleggende enhet, en grunnleggende begripelse av noe som orienterte menneskene på en mer generell måte før de enkelte ting kom inn i bevisstheten. Denne orienteringen skapte et synspunkt for bevisstheten som ga en horisont for bevisstheten. Innenfor denne horisonten strevde menneskene med å forstå tingene og med å finne seg til rette i tilværelsen, og nøkkelen til dette var hvordan vi bedømte tingene.
Dette betydde at Reinholds og Fichtes forsøk på å komme fram til filosofiens første prinsipp var feilaktige siden det ikke fantes noe første prinsipp. Men det kunne være et forutgående helhetlig orientering som inkluderte vår bevissthet og dens objekt. Det var altså feil å begynne med en splittelse mellom subjekt og objekt, siden vi begynner med en enhet mellom tenkning og væren som kommer før all refleksjon. Verken subjektet eller objektet er grunnleggende i forhold til seg selv eller den andre part, og ingen av dem kan være noe absolutt utgangspunkt for å oppheve splittelsen mellom dem eller for å begripe dem.
Hölderlins refleksjoner hadde svært stor betydning for Hegel og for utviklingen av idealismen i det hele tatt. Hegel hadde fram til han ble kjent med disse tankene vært opptatt med Kants moralfilosofi og kristendommen, og med forholdet mellom disse, og med å anvende Kants moralfilosofi. Men han hadde kjørt seg fast, havnet i ei blindgate i tenkinga si. Men Hölderlin gjorde det klart for Hegel at under den bevisste tenkinga lå det grunnleggende orienteringer som man ikke var klare over, og at menneskene inngikk i en helhet med sine omgivelser og med alt som var objekt for en.
På denne tida, omkring 1797, mens Hegel var privatlærer i Bern, skrev han et manuskript med samme tittel som tittelen på dette underkapitlet. Manuskriptet er kort og framlegger enkelte mulige utviklingsretninger for filosofien, og hvordan disse kan passes sammen. Det har vært uklart hvem som opprinnelig tenkte tankene som Hegel har skrevet ned. I dag tror man at det er Hölderlin. Blant de tankene som framsettes er at "filosofen må ha like mye estetisk kraft som poeten", og at ved å smelte sammen poesi og filosofi "oppnår poesien en høgere verdighet, den blir det den i begynnelsen var - menneskehetens lærer". (Leser man "Åndens fenomenologi" vil man se at den også er et poetisk verk.)
Bevisstheten, eller følelsen, av å stå ved et tidsskille, ei ny tid, var sterkt tilstede i denne teksten. Og det ble skrevet om å skape en ny mytologi, en fornuftens mytologi, og en ny følsomhet. Man ville også skape et nytt vokabular for å tvinge folk til å tenke på en ny måte. Hegel skrev at dette også var nødvendig for å unngå konvensjoner og gamle forestillinger. Og etter at Hegel hadde skrevet dette begynte han å skrive på sin "hegelske" måte, som er så vanskelig tilgjengelig. En annen grunn som ble oppgitt til den nye uttrykksmåten er at framstillinga skulle ikke bare fortelle om begrepenes utvikling, men være deres utvikling.
Da Hegel kom til Frankfurt som privatlærer ble tankene om å fullføre den kantske filosofien ved å anvende den på viktige sosiale spørsmål, lagt bort til fordel for spørsmål om hva det ville kreve å utarbeide den indre dynamikken i komplekset av ideer forbundet med begrepene om selvbevissthet og frihet. Hegel var opptatt av hva det i praksis innebar for forestillinger om samfunnet, naturen og historia, dersom ideen om at menneskene grunnleggende er frie ble innført og virkeliggjort i alle forhold. Staten ble sett på som noe mekanisk som ikke kunne tjene til å virkeliggjøre friheten. I likhet med Schiller så Hölderlin mot poesi og tenkning etter middel og måte for å skape betingelsene for friheten og etter dens uttrykk, og Hegel ble sterkt påvirket av Hölderlins tanker.
Først da Hegel kom til Jena ble han i stand til på en sammenhengende og logisk måte å utvikle de ideene som han hadde mottatt fra Hölderlin, og gjøre dem til Hegels egen måte og Hegels egen tenkning.
Under Hölderlins innflytelse skrev Hegel et nytt manuskript om kristendommen, om den kunne bli en moderne folkereligion. Manuskriptet er kjent under tittelen "Kristendommens ånd og dens skjebne". Det sentrale begrepet var at et folks skjebne ikke kan bli forstått ut fra tilfeldige faktorer i den historiske utviklinga eller ytre hendinger og krefter, men ut fra logiske prinsipp iboende i folkets felles liv, den logiske utviklinga av de forpliktelser folket går inn for å holde som viktig.
Hegel mente at den gamle jødedommen (judaismen) var karakterisert ved servilitet og fremmedgjøring, siden den så loven som innført av en fremmed og utenforstående guddom. Resultatet var en ånd som "giftet" seg med fangenskap, legemliggjøringen av underdanighet. Hegel skrev at kravet om at det er en Gud ble tolket som at det finnes en herre og mester, og vi er underlagt ham som hans tjenere. Judaismen kunne derfor ikke bli en frihetens religion, for den kunne ikke tillate menneskenes autonomi og at menneskene ga seg selv sine lover og avgjorde om rett og galt.
Hegel oppga oppfatninger som han tidligere hadde skrevet ned i Bern. Han uttrykte nå tvil på Kants moralfilosofi, og så på det kategoriske imperativ som en form for selvpålagt undertrykkelse, et uttrykk for menneskenes fremmedgjøring fra naturen og fra seg selv og fra hverandre. Under det kategoriske imperativ blir mennesket dominert og behersket av det allmenne, det universelle, som det kreves at de underkaster seg, og de er derfor ikke frie.
Kristendommens ånd ble derimot forstått som kjærlighet, som overskred den jødiske lovreligionen og dens slaviske lydighet, og også den strenge moralismen til Kant. I kjærligheten ble menneskene akseptert i deres forskjellighet, og ikke tvunget inn under felles standarder og lover, og uten å bli underlagt fremmed dominans. Kant hadde skrevet at kjærlighet ikke kunne være basis for moralen siden kjærligheten ikke kunne kommanderes. Hegel snudde dette rundt og sa at dette var akkurat kjærlighetens overlegenhet over det rigide kantske begrepet om den selvpålagte underkastelsen under det universelles dominans.
Hvordan kan kjærligheten overvinne disse fiendtlighetene? Hegel var inspirert av Hölderlin i det svaret som han ga om hvordan et subjekt kan være fri. En person kan ikke pålegge seg selv en plikt ved å underkaste seg en lov. Det må heller skje ved at individet integrerer seg i et elskende forhold med en dypere grunn enn dets egen endelige subjektivitet, med noe som både er individet selv og også mer enn dets individuelle liv, uten å være fremmed for individet. Kjærlighet, ikke selvpålagt kantsk autonomi, kan slik være grunnlaget for etiske dyder.
Men kjærlighet som et subjektivt fenomen kan ikke være tilstrekkelig eller tilfredsstillende som moralens grunnlag, som Hegel var klar over. Hölderlins innflytelse på Hegel i denne perioden var klar. Kjærlighet består i en erfaring av å utvide seg ut over sin egen begrensede synsvinkel, i å overskride ens eget endelige "Jeg" i retning av en annen. Selvoverskridelsen har sin grense i tanken om å forene seg med et uendelig liv, og fører fram til en visjon om sannhet, som blir identifisert med skjønnhet. Dette var Hegels surrogat for Hölderlins begrep "væren". Det er mer grunnleggende enn motsetningene mellom selv og annen, herre og trell etc., og det ligger under dem alle. Hegel konkluderte med at subjektiv kjærlighet ikke er tilstrekkelig, den krever fullførelse i religionen, som er syntesen av kjærlighet og refleksjon. Når kjærligheten som noe subjektivt blir objektiv har man religion. Denne objektive kjærligheten blir beskrevet som "uendelig liv", noe som individet kan delta i og forstå som grunnlag for eget liv.
i "Kristendommens ånd og dens skjebne" konkluderte Hegel med at menneskene er frie når de handler i henhold til de prinsipp som følger av den frie ånd til det folket som man tilhører. For bare ånden til hele folket, ikke det isolerte individet, kan fullt ut ha selvbestemmelse.
Hva er så kristendommens skjebne? Kan dette virkeliggjøres? Kan den gi eller bli denne objektive kjærlighetens ånd? Kan den føre til at samfunnet og forholdet mellom menneskene reformeres? Hegel ser ikke ut til å ha trodd det. Den verden som Jesus levde i gjorde det umulig for ham å virkeliggjøre målene hans. Han levde i en undertrykkende og korrupt verden. Derfor kunne Jesus bare ha sitt rike i en annen verden. Jesus var i en umulig situasjon. Dersom han skulle delta og leve i denne verden var han en del av undertrykkelsen og korrupsjonen, og flyktet han ut i ødemarka eller inn i indre isolasjon hadde han ikke et liv med den glede andre mennesker gir. (Eller han kunne prøve å leve sitt budskap sammen med andre mennesker, men da var han en opprører, med de farene det medførte.) De som fulgte Jesus måtte kutte forbindelsen til verden, og dermed ble det de forkynte lett tomme ideal. Og kjærligheten innenfor menigheten ble umulig etterhvert som den ble større. Derfor ble det nødvendig at håpet om virkeliggjørelsen av den objektive kjærligheten ble håpet om en tilstand i det hinsidige. Forløsning og frelse ble lagt til det hinsidige. Kristendommen ble etterhvert forandret til en religion rundt en Gud som hadde gitt lover og påbud, og om lærere som skulle lystres, og ikke om kjærlighet.
Kristendommen skapte derfor en uoverstigelig motsetning mellom Gud og verden. Kristendommen som opprinnelig hadde prøvd å overvinne motsetningen mellom dominert og dominerende, mellom herre og trell, styrket og forsterket undertrykkelsen ved å legge vekt på underkastelse og lydighet som de viktigste bud i kristendommen. Kristendommen kunne ikke bli den moderne "objektive kjærlighets" religion som Hegel håpet på. I Frankfurt mistet Hegel troen på at kristendommen kunne bli en frihetens religion.
Hegel vurderte muligheten for å grunnlegge en ny religion, i det minste å undersøke mulighetene og forutsetningene for dette. Hegel var usikker på hvordan han skulle utvikle sin tenkning videre. Dersom man er oppfostret med en ufri ånd må man bryte med denne for å bli fri, og søke en fri ånd der den kan finnes. Men dette kan ikke gjøres på individuelt nivå.
Tweet
Lenker:
Neste del av denne teksten
Første del av denne teksten om Hegel og Fenomenologien
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: