Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.
Hansabyene fikk også konkurranse fra andre tyske byer. De mektigste konkurrentene var Fuggerne fra Augsburg. I 1491 var de engasjert i finansielle forretninger og salg av klær i Posen. I 1494 etablerte de seg i Antwerpen, og året etter åpnet de en filial i Breslau. I 1496 åpnet de en bank i Lübeck, som ble drevet av lübeckere. Denne banken tok seg fra først av pavens forretninger, men ga seg snart inn i alle typer forretninger. I 1502 var Fuggerne aktive i Stettin og Danzig, og ikke lenge etter også i Hamburg.
Fuggerne kom først inn i Hansaens område gjennom store forretninger i kopperhandelen. De hadde utnyttet de slovakiske gruvene sammen med Johan Thurzo siden 1494, og få år senere hadde de oppnådd å få monopol på kopperhandelen i Nord-Europa, som tidligere hadde vært viktig for hanseatene. I Danzig gikk de inn i partnerskap med Jacob Vetter, som var grossist i kopper og representerte Fuggerne i bystyret. Gjennom kongen av Danmark fikk de åpne forretningsdrift ved Øresund (1515) og i Skandinavia. Dermed kunne slovakisk kopper transporteres i langt større mengder enn tidligere gjennom Krakow og Danzig til Antwerpen og Vest-Europa. Ved hjelp av den Teutonske orden fikk Fuggerne fotfeste i øst og opprettet kontakter også med russerne. Fuggerne handlet med alle de varene som ble kjøpt og solgt, og ikke bare med kopper.
Hansaen oppdaget ikke disse nye konkurrentene med en gang. En grunn til dette var at Fuggerne ofte gikk fram ved hjelp av stråmenn. Men i 1511 vedtok Hansedagen at gods som tilhørte ikke-hanseater ikke skulle få lov til å passere. Hansaen leverte også inn klage til Imperiets domstol om at det ble gjort ulovlige forsøk på å opprette monopol.
Men man var klar over at disse tiltakene ikke var tilstrekkelige til å stoppe Fuggerne. Siden 1509 hadde en del hansabyer vært i krig med Nederland og Danmark. I august 1511 angrep Lübeck en nederlandsk flåte ved Danzig og senket noen skip og erobret resten av flåten. Blant det beslaglagte godset var mer enn 200 tonn kopper. For å få tilbake det beslaglagte godset overtalte Jacob Fugger kongen av Ungarn til å protestere, og bad pave Julius II om å legge Lübeck i interdikt. Det siste var en forgjeves bønn. Jacob Fugger ba også keiser Maximilian om hjelp, noe keiseren ikke kunne si nei til. Keiseren ga to ganger Hansaen ordre om å levere tilbake det beslaglagte kopperet, og truet med å beslaglegge hansagods forskjellige steder i Imperiet. Lübeck foreslo at saken ble brakt opp for Riksdagen, og gjorde det klart at deres forsvar ville gå på Fuggernes forsøk på å skape ulovlige monopol. Til slutt ga Fuggerne opp, og kjøpte kopperet tilbake.
Dette var en suksess for Hansaen, men det ble med denne ene. Støttet av Danzig fortsatte Fuggerne sin aktivitet i øst. Christian II av Danmark garanterte dem sin beskyttelse, og ga dem lov til å bygge et kopperverk i Oldesloe ved Lübeck. Til gjengjeld utrustet Fuggerne seks krigsskip for kongen. Keiser Karl V var enda vennligere innstilt overfor Fuggerne enn Maximilian hadde vært. Etter at Jacob Fugger døde fortsatte firmaet under ledelse av Anton Fugger å trenge inn i Hansaens forretningsområder. Trafikken på Elben ble viktig for Fuggerne. I 1538 innrømmet Lübeck Fuggerne rett til fritt å transportere sine varer gjennom Hansaens område, og inngikk en avtale med Fuggerne, der Fuggerne fikk lov til "å transportere fritt og uten hindring alle typer varer, inkludert kopper, fra Danzig eller andre steder, i og gjennom vår by, havn og innenskjærs farvann, og å sende det til Hamburg på den måten de ønsker". Men Fuggerne kom til å gi opp gruvedriften i Slovakia og dra seg ut av Nord-Europa. Striden mellom Fuggerne og Hansaen ble bare en episode, men den viste at Hansaen ikke var i stand til å hevde et monopol på handelen i sitt område, ikke en gang i sine egne byer.
I de nordtyske byene begynte reformasjonen i 1522. Byrådene og patrisierne var i begynnelsen fiendtlig innstilte til reformasjonen, men laugene støttet den entusiastisk. Kirka og fyrstene støttet også den katolske kirka den første tida. Den striden som fulgte ga fyrstene nye påskudd til å blande seg inn i byene og til å søke å ta kontroll over dem. Da reformasjonen ble gjennomført brakte dette Hansaen i konflikt med keiser Karl V.
Siden Hansaen først og fremst var bystyrenes organ var den i utgangspunktet fiendtlig innstilt mot reformasjonen. I 1525 gikk Hansedagen i Lübeck mot Luthers lære og gjorde vedtak som skulle hindre at den ble spredt i byene. Men bare Hamburg, Rostock og Lüneburg fulgte dette opp med forskrifter som forbød lutheranismen. De andre delegatene hevdet at de ikke hadde myndighet i disse spørsmålene. Forordningene forbød trykking av Luthers skrifter og forbød alle møter mellom hans tilhengere, med trusel om fengselsstraff. Likevel spredte lutheranismen seg raskt, og innstillinga til den ble forandret. En ny Hansedag i 1525 uttrykte at hver by fikk stille seg som den fant best i forhold til reformasjonen, og unngå alle opptøyer. Og Hansaen intervenerte ikke mer i religiøse saker, med unntak for at i 1535 begynte de en fiendtlige politikk mot anabaptistene, og i 1563 mot kalvinistene.
I Preussen ble reformasjonen innført av den teutonske ordens stormester i 1525. Også ellers i øst ble reformasjonen stort sett innført raskt og fredelig. I Danzig ble reformasjonen midlertidig stoppet av motstand fra borgermester Ferber, som ved hjelp av makt avsatte bystyret gjeninnførte katolisismen. I 1557 garanterte kongen av Polen religiøs frihet.
I de fleste byene ble reformasjonen fulgt av politiske og sosiale krav. Middelklassen og de lavere klassene nyttet muligheten til å begrense makta til bystyrene. Opposisjonene arbeidet vanligvis gjennom en kommisjon som bestod av mellom førti og seksti medlemmer som var støttet av ei stor forsamling valgt av lutherske menigheter. Så tidlig som i 1524 var en kommisjon av dette slaget, med førti medlemmer, i arbeid i Wismar. Tjuetre av disse medlemmene var borgere som ikke tilhørte noe laug. Åtte av disse var bryggere, en var skipsreder, en handelsmann og en møller og elleve som bare var beskrevet som "borgere".
I Bremen var den religiøse forandringa mer radikal. Bystyret var velvillig innstilt overfor reformasjonen, antagelig siden reformasjonen også var en konflikt med erkebiskopen som var Bremens føydale fyrste. I 1526 ble det krevd religiøse reformer, og fem år senere var bystyret tvunget til å samarbeide med en kommisjon sammensatt av førti medlemmer, som senere ble erstattet med 64 nye medlemmer valgt av menighetene. De fleste bystyremedlemmene flyktet fra byen da den revolusjonære kommisjonen viste seg å være fiendtlig innstilt overfor de store handelsmennene. Det nye regimet forbød eksport av mer enn tjue tonn korn av enkelthandelsmenn, og mer enn ti tonn til Portugal. Alle utlendinger ble forbudt å delta i eksporten av tømmer og korn. Erkebiskopen gikk sammen med de bystyremedlemmene som hadde gått i eksil, og i 1534 angrep de byen, som snart ga opp. Kommisjonene ble undertrykket, lederne deres henrettet, det gamle bystyret gjeninnsatt, og laugene mistet sin makt. Men det var ikke mulig å gjeninnføre katolisismen.
Reformasjonen representerte ingen virkelig fare for Hansaen, heller ikke den sosiale uroen som fulgte med. Men i Lübeck oppstod det krise.
Til å begynne med var bystyret i Lübeck fiendtlig innstilt til reformasjonen, først og fremst siden bystyremedlemmene fryktet at deres søskenbarn skulle miste sine fete stillinger i kirka. Da lutheranismen begynte å få fotfeste utviste bystyret to predikanter, forbød Luthers skrifter og bøtela de som spredde dem. Men de greide likevel ikke å stoppe spredningen av Luthers doktriner.
I 1528 var bystyret nødt til å gå med på opprettelsen av en kommisjon på 64 som skulle overvåke hvordan byens inntekter ble brukt, siden bystyret trengte mer penger for å kunne drive krigen mot Danmark. Blant medlemmene i denne kommisjonen var Jürgen Wullenwever, som snart ble leder for opposisjonen. Kommisjonen krevde gjentatte ganger opphevelse av tiltak som var fiendtlige overfor reformasjonen, og i 1530 måtte bystyret be to predikanter komme tilbake til byen for å preke evangeliet i alle kirkene. Noen få måneder senere måtte bystyret bøye seg for utbredde krav om å avskaffe katolske seremonier. Luthers elev Bugenhagen kom for å organisere kirka på luthersk vis, som han gjorde i mange andre byer og fyrstedømmer, deriblant Danmark og Hamburg. Han sekulariserte klostrene og utnevnte superintendent, som erstattet erkebiskopen.
Kommisjonen på 64 fikk alle gull og sølv ornamenter fra kirkene smeltet om for å skaffe penger til krigen. Da satte også opp en konstitusjon på 26 punkter som ga dem kontroll over byrådet. Byrådet skulle ikke lenger kunne inngå allianser eller drive lånevirksomhet uten kommisjonens samtykke. Framover skulle byene administreres i fellesskap av bystyret, kommisjonen på 64 og av et råd på hundre personer valgt av menighetene. Året etter ratifiserte bystyret den nye kirkelige konstitusjonen.
En grunn til at bystyret var så hjelpeløst var at patrisierne var så svake, siden de stort sett var rentenister og eiendomsbesittere, men ikke forretningsdrivende. Opposisjonen fikk støtte både fra laugene og fra en del handelsmenn. Kommisjonen på 64 var ledet av to handelsmenn, Wullenwever var en av dem, og en vever og en ankersmed.
Wullenwever var ikke en innfødt lübecker. Familien hans kom fra Perleberg i vestre Brandenburg, og slo seg ned i Hamburg på slutten av 1400-tallet. Faren var en stor handelsmann. Jürgen Wullenwever var født i 1488, og slo seg antagelig ned i Lübeck i 1526, og fikk borgerskap i 1531. Han hadde en bror som var en av lederne for bystyret i Hamburg.
Wullenwever ble det mest innflytelsesrike medlemmet av kommisjonen på 64, og i 1533 var han byens leder enda før han det året ble valgt til borgermester.
I Lübeck førte reformasjonens triumf og patrisiernes fall til en ambisiøs utenrikspolitikk. Den skulle utnytte dynastiske stridigheter i Danmark for å gi Lübeck kontroll over Sundet og stenge det for nederlenderne. Det syntes å være mulig. Christian II, konge av Danmark-Norge siden 1513 og svigerbror til keiser Karl V, hadde blitt avsatt i 1523 av onkelen Fredrik I. Støttet av keiseren og nederlenderne hadde Christian landet i Norge i 1531 for å vinne tilbake kongedømmet. I denne situasjonen skulle Lübeck være i stand til å presse Fredrik I, og også kunne håpe å danne en allianse med Gustav Vasa. Lübeck ventet at de andre hansabyene ville støtte denne politikken. I Danmark kunne det også være mulig for Lübeck å finne støtte, for reformasjonen hadde splittet Danmark.
Men Fredrik I ville ikke samarbeide med Lübeck om å bekjempe nederlenderne. Han ville heller prøve å komme til forståelse med dem, på betingelse av at de sluttet å støtte Christian. Han ville også prøve å ta Christian til fange. De andre hansabyene ville ikke være med på Lübecks plan. Bare Rostock og Wismar støttet planen. De prøyssiske byene ville slett ikke stenge sine nederlandske kunder ute fra Østersjøen. Derfor fant Lübeck seg alene i krig mot nederlenderne.
Første april 1533 døde Fredrik I plutselig, og situasjonen ble enda mer komplisert. Lübeck og de danske byene tilbød kronen til Christian, hertug av Schleswig og Holstein og sønn av den avdøde kongen, protestant og medlem av den Schmalkaldiske ligaen. Men han ville ikke samarbeide med Lübeck. Han ville heller få krona etter forhandlinger med keiseren. Lübeck organiserte en marineekspedisjon for å vise sin sjømakt. Denne ble ledet av Marx Meyer, en leiesoldat som var leder for Lübecks væpnede styrker. Denne ekspedisjonen slo feil, og hadde et uventet resultat. Marx Meyer landet i England, og kom der i kontakt med kong Henrik VIII, som slo ham til ridder og lovte å støtte Lübecks politikk. På grunn av dette løftet var Wullenwever kompromissløs i forhandlingene med nederlenderne. Han forlangte store skadeserstatninger, og derfor brøt forhandlingene sammen.
Wullenwever posisjon i Lübeck ble svekket. For å kompensere dette fikk han enda flere av sine tilhengere inn i de styrende organene. Og så annonserte Wullenwever at Lübeck ville anerkjenne Christian II som dansk konge. Christian satt da i fengsel. Wullenwever forberedte en militærekspedisjon for å sette Christian fri. Dermed ville han fjerne en protestant og innsatte en katolikk som konge i Danmark.
Han fikk borgermesteren i København på sin side, og også Malmö og danske bønder som var fiendtlige mot adelen. Grev Kristoffer av Oldenburg stilte med de troppene som var nødvendige. Lübeck delte opp styrkene sine, og var ikke i stand til å vinne noen avgjørende seier i Holstein eller å befri Christian II. Men i Danmark gikk det bedre med den militære kampanjen. Kristoffer av Oldenburg gjorde seg i 1534 til herre over København og Sjælland og de andre danske øyene. Malmö gjorde opprør og anerkjente Christian II som konge. Sundet var i hendene på tyskerne, som krevde inn Sundtollen.
Triumfen var kortvarig. Hertug Christian fikk støtte fra den danske adelen og mange fyrster, som kurfyrsten av Brandenburg og hertugene av Pommern og Braunschweig, og hadde snart en større hær enn noen av motstanderne sine. I juli erklærte adelen på Jylland og på Fyn ham for å være konge. Lübeck led flere nederlag, og de førte også til Wullenwevers fall.
En Hansedag med deltakelse av omkring tjue hansabyer ba Lübeck slutte striden. Imperiet ba om at det gamle byrådet ble satt inn, og dette fulgte Lübeck opp. Den 19. august 1535 fratrådte Wullenwever. Til å begynne med fikk Wullenwever være i fred. Men en gang han var ute og reiste ble han tatt til fange av erkebiskopen av Bremen, som overlot ham til hertugen av Braunschweig. Der ble han torturert og drept.
Det nye styret i Lübeck inngikk fredsavtaler med motstanderne av Lübeck. Lübeck hadde ikke oppnådd sitt mål om å få kontroll over Sundet.
To år senere la keiser Karl V press på de hansabyene som hadde gått over til protestantismen og sluttet seg til den Schmalkaldiske ligaen. Mange dro seg ut av ligaen, og ble nøytrale eller underkastet seg, med unntak av Magdeburg og Bremen. Bremen ble lagt under blokade to ganger av keiserens styrker, med de protestantiske fyrstene var i stand til å heve blokaden. Etter forhandlinger med Karl V ble religionen overlatt til byene selv.
Hansaens innsats og manglende samhold i denne krigen i Danmark gjorde at Hansaen ikke lenger ble betraktet som ei stormakt.
Tweet
Lenker:
Neste del av denne teksten
Første del av denne teksten om Hansaen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.