Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.
Midt på 1500-tallet så Hansaen ut til å være i ferd med å gå i oppløsning. Men i andre halvdel av århundret livnet Hansaen til igjen og fikk en periode med økt velstand og økt handel. En grunn til dette var opprøret i Nederlandene som førte til at Hansaen overtok en del av handelen mellom Spania og Nord-Europa.
Et type forslag for reorganisering gikk ut på at Hansaen måtte få støtte fra en aller annen fyrste. Hansabyene var under press fra forskjellige fyrster. Keiseren var blitt sett på som en mulig støttespiller, men i praksis hadde det vist seg at keiseren ikke ga den støtten som Hansaen trengte.
Et annet prosjekt var en allianse mellom alle de frie byene i Tyskland. Det var en mange hundre år gammel drøm som levde helt til Trettiårskrigen. Denne drømmen førte til stadig kontakt mellom byene med henblikk på en allianse, som det aldri ble noe av.
Et annet alternativ var å styrke Hansaen ved å gjennomføre sterkere disiplin blant medlemmene. Ved midten av århundret hadde ønsket om å styrke alliansen ført til to viktige tiltak. Det ene var opprettelsen av en liga som la klart definerte finansielle forpliktelser på medlemmene. Det andre var oppnevnelse av en hanseatisk embetsmann kjent som syndikusen. Hansedagen i 1557 dro opp en ny konstitusjon for Hansaen i ti punkter (Konfederationsnotel). De viktigste byene i de fire fjerdedelene som Hansaen var organisert i satte sine segl på dette dokumentet. Disse byene var Køln, Braunschweig, Lübeck og Danzig. Dette dokumentet ble også akseptert av de 63 andre byene som var representert på Hansedagen. Konstitusjonen fastslo byenes plikt til å delta på Hansedagene og å utføre beslutninger fra Hansedagene, og å la uenighet mellom medlemsbyene gå til mekling med nabobyer som meklingsmenn, eller om dette ikke førte fram med Hansedagen som meklingsinstans, med forbud mot å underkaste seg utenlandsk jurisdiksjon. Konstitusjonen fastslo også felles ansvar for beskyttelse av land- og sjøruter, for ambassadeutgifter, for kompensasjon av ofre for aggresjon, for felles forsvar mot væpnet aggresjon, streng kontroll av utlendinger og omstreifere og utstøtelse av skyldige parter som nektet å akseptere felte dommer. Konstitusjonen tillot allianser mellom medlemsbyer og utenforstående makter.
Det hendte at konstitusjonen ble endret eller presisert. Konstitusjonen var i kraft til Trettiårskrigen, men den kunne ikke gjenopprette Hansaens gamle maktposisjon. Likevel ble Hansaen så vidt styrket at den kunne fortsette å eksistere.
Konføderasjonen greide å få akseptert og å gjennomføre en bestemmelse om at alle medlemmene skulle gi årlige tilskudd til Hansaen. Tidligere hadde bare Hansaen greidd å få inn bidrag til spesielle formål. Så tidlig som i 1554 ble en årlig skatt skrevet ut. Den skulle forskuddsbetales for fem år. Køln og Lübeck skulle betale 100 thaler for hvert år, Hamburg og Danzig 80 thaler, Bremen, Lüneburg og Kønigsberg 60 thaler, og de minste byene 10 thaler. Prinsippet om forskuddsbetaling ble aldri senere trukket i tvil. Når spesielle behov oppstod kunne medlemmene bli bedt om å betale ekstraordinære kontingenter. Det hendte at byer ikke betalte. De beste betalerne var Lübeck og Hamburg. Bare disse to byene og to eller tre andre byer betalte alltid fullt ut.
Innføring av årlige skatter skulle ha vært fulgt opp av et selvstendig finansvesen for Hansaen. Fram til 1612 var det en eller annen hansaby som tok seg dette, helst Lübeck, og denne måtte ofte av egne midler legge ut for Hansaens utgifter. I 1612 ble endelig det felles finansvesenet opprettet. Men innbetalingene fra de fleste byene var så usikre at dette finansvesenet ikke hadde penger til store fellesoppgaver.
I 1556 ble Hansaens syndikus utnevnt. Det var ei helt ny stilling og en ny funksjon. Tidligere hadde Lübeck tatt på seg å forberede Hansedagen med alle saker. Stillinga gikk til Heinrich Sudermann fra Køln. Han var sønn av borgermesteren og en dyktig jurist. Gjennom 35 år kom han til å gjøre et dyktig arbeid for Hansaen, både som dens lovkyndige sekretær og som dens representant og diplomat. Til han døde i 1591 var han i stadig aktivitet for å drive Hansaen. I lange perioder ble Hansedagen avviklet nesten hvert eneste år i tidsrommet fra 1552 til 1621. Selv om Hamburg ble den største byen fortsatte Lübeck å være Hansaens leder. Den nye given i Hansaen ga Hansaen prestisje. Men solidariteten mellom medlemsbyene var i stadig tilbakegang.
Ved midten av århundret tok Russland opp sitt aggressive driv mot vest. I 1558 angrep Ivan IV den grusomme Baltikum. Russerne erobret Dorpat og Narva og store landområder. Den førstnevnte byen ødela de fullstendig, men i Narva la de forholdene til rette for videre utvikling. De eneste betydelige byene som de ikke erobret var Riga og Reval (Tallinn). Fram til den russiske erobringa hadde dette området ligget under den teutonske orden, men den greide ikke å beskytte området mot russerne. I de områdene som ikke ble erobret av russerne kom først og fremst Sverige og Polen inn som overherrer.
Narva ble russernes havn i Baltikum. Handelen over Narva økte svært raskt, og snart var den større enn handelen over Reval (Tallinn). Det kom handelsmenn fra mange land. De brakte med seg klær og salt og kjøpte pelsverk og voks. Hundrevis av skip kom årlig til Narva.
Lübeck utnyttet denne situasjonen raskt. Lübeck hadde blitt alarmert over Chancellors reise til Kvitsjøen i 1553, og enda mer av de handelsrettighetene som England hadde fått i Arkhangelsk. Lübeck var engstelig for at England skulle overta den russiske handelen. For å gjøre Arkhangelsk mindre viktig som handelsby hadde Hansedagen i 1556 lagt ned forbud mot at hanseatiske fartøy reiste til Arkhangelsk. Derfor etablerte Lübeck seg i Narva snarest mulig. Sverige hadde fått overherredømme over Reval, som også ligger ved Finskebukta, og de ønsket ikke å miste handelen over Finskebukta. I 1565 angrep Sverige den lübeckske handelen med Narva og erobret 32 skip fra Lübeck som var på tur fra Narva. Da det neste år ble krig mellom Danmark og Sverige sluttet Lübeck seg til Danmark siden Lübeck ville forsvare sin handel i Østersjøen. Men ingen av de andre hansabyene fulgte opp. Lübeck stilte med bare fire krigsskip, men disse fire var svært store og godt utrustet. Krigen gikk derfor lenge forbausende godt for Lübeck. Men i 1566 led Lübeck nederlag ved Gotland, og et av krigsskipene ble senket. I 1569 seilte krigsskip fra Lübeck inn til Reval og senket hundre skip og bombarderte byen. Fredsavtalen fra Stettin i 1570 var ikke dårlig for Lübeck. Likevel var det klart at Lübeck, med 25.000 innbyggere, ikke var i stand til å beskytte sin handel med militære midler. I 1581 okkuperte Sverige Narva, og Lübecks mulighet til å utvikle handel med Russland var blitt langt dårligere.
Krigen viste også at i en krigssituasjon kunne det være umulig for hansabyene å stå sammen.
I løpet av første halvdel av 1500-tallet hadde hansakjøpmennene forlatt Brügge til fordel for Antwerpen. Der ønsket de etterhvert å reorganisere kontoret, i steden for å holde på det forfalne kontoret i Brügge. I 1540 begynte Hansaen å forhandle med Antwerpen om betingelser for å bygge et kontor i Antwerpen. Først da syndikus Sudermann ble satt på saken ble det fart i den. I 1555 vedtok Hansedagen å opprette et kontor i Antwerpen. Et konsil ble satt opp blant hanseatene i Antwerpen for å kreve inn skatt blant dem og med juridisk autoritet over hanseatene som holdt til i Antwerpen. Det var ikke lett, for mange hanseater hadde etablert seg på en sånn måte, i partnerskap med utlendinger etc. at de ikke kunne innpasses i kontoret. Sudermann fikk ideen om å bygge et stort senter der hanseatene skulle være nødt til å holde til. I 1563 fikk Hansaen tomt til dette sentret, og Antwerpen by tok på seg å betale mer enn en tredel av byggekostnadene.
Arbeidet ble utført på fire år, fra 1564 til 1568. Det var et svært stort byggverk, bygd rundt en gårdsplass på fem mål. Fasaden var 80 meter lang. Det hadde like mange vinduer som året har dager, sies det. Det var 133 soverom og mange sovesaler i bygget, og 23 store lagerrom, mange kjøkken, oppholdsrom og andre rom. Men tidspunktet da byggverket ble reist var feil. Allerede før bygget var ferdigstilt var Nederlandene i opprør. Dermed begynte den økonomiske aktiviteten i Antwerpen å gå tilbake, og kontoret kom i økonomiske vanskeligheter. Kontoret oppnådde ikke store nok inntekter til å betale det store bygget. Hansabyene måtte hjelpe kontoret, men selv med betydelig hjelp fra dem holdt det ikke til å betale bygget. Situasjonen ble verre da Antwerpen ble plyndret i 1576. Og da Antwerpen ble beleiret av Alexander Farnese i 1584 flyktet de siste hanseatene fra byen. Hansabyene forsøkte likevel fortsatt å betjene byggets gjeld. Det feilslåtte byggeprosjektet var et hardt slag for Hansaen.
Det lyktes heller ikke å gjenopprette den hanseatiske handelen i Nederlandene gjennom det nye kontoret.
I England hadde hanseatenes handel blomstret i første halvdel av århundret, og deres privilegier var blitt respektert. Under kong Edward I og dronning Mary I ble privilegiene tatt mindre hensyn til, og forholdet mellom Hansaen og de engelske styresmaktene var spent. Situasjonen ble midlertidig noe bedre under dronning Elizabeths styre. Da det ble krig mellom England og de spanske Nederlandene i 1563 var Hansaen ikke i stand til å utnytte den til å bedre sin situasjon. England hadde da sitt stapel for klær i Emden, som ikke var en hansaby. Hamburg tilbød England en privilegert stilling i Hamburg og tillatelse til å etablere en stapel der. The Merchant Adventures ble tilbudt to hus, legale garantier og fritak for skatter og avgifter og ellers samme betingelser for å drive handel som innfødte. De ble bare forbudt å selge i smått og å farge og å ferdiggjøre klærne selv og å drive handel langs Elben. Dette var et brudd på Hansaens regler. En hansaby skulle ikke gi utenforstående handelsrettigheter på linje med de hansabyene selv hadde. Hamburg tjente på dette, men det førte til at Hansaens handel i England ble redusert mens Englands handel i Tyskland økte. Og Hansaen viste sin svakhet ved ikke å være i stand til å straffe Hamburg for dette bruddet på Hansaens regler.
I England hadde man begynt å legge hindringer i veien for Hansaens handel. Til gjengjeld nektet bystyret i Hamburg i 1579 å fornye de engelske privilegiene i byen. Engelskmennene trengte ikke bare inn i handelen i Tyskland, men også inn i handelen i Østersjøen ellers. Da Danzig begynte å bli fiendtlig innstilt mot engelsk handel siden Danzigs handelsmenn ble trakassert i England, greide de engelske handelsmennene å flytte sin handel over til Elbing, der de fikk ei privilegert stilling i 1579. Hansaen var ikke i stand til å hindre dette, selv om den prøvde. De engelske privilegiene i Elbing varte til i 1628. Til å begynne tjente Elbing stort på dette, mer enn hundre engelske skip kom til Elbing i 1586 og i 1587, og videre omkring femti engelske skip årlig til 1612. De hadde med seg klær og kjøpte korn og lin.
Lübeck prøvde å få Imperiets organer med seg for å redusere den engelske handelen. Men Imperiet var ofte en lite effektiv institusjon, så også her. I 1589 beskyldte England Hansaen for å støtte Spania, og kapret nesten seksti hanseatiske handelsfartøy. Hansaen forlot da i stor grad Stålgården i London.
I 1597 lyktes det å få keiser Rudolf II til å nekte The Merchant Adventures adgang til Imperiet. Året etter beordret dronning Elizabeth at Stålgården i London skulle stenges og at Hansaen ikke fikk drive handel i England. Bare Danzig og Elbing, som begge lå utenfor Imperiet, var unntatt fra dette forbudet.
I 1606 fikk Hansaen Stålgården tilbake, men dens storhetstid var over. I 1611 fikk The Merchant Adventures vende tilbake til Hamburg med store privilegier. Denne avtalen var lønnsom for Hamburg og England, men ikke for Hansaen som helhet, siden den mistet mye innenlands handel til engelskmenn.
Selv om Hansaen var i tilbakegang på mange tradisjonelle markeder, var det også framgang. Dette henger sammen med den sterke økning i europeisk handel, som også Hansaen tjente stort på og tok del i. Hansaen tjente spesielt på den økte etterspørselen etter importert korn i Nederlandene, Spania og Italia, og på de vanskelige tidene som krigen i Nederlandene skapte.
Det er anslått at på slutten av 1500-tallet var handelsflåten til Hansaen på omkring et tusen skip. En tredel av disse tilhørte Lübeck, og like mange tilhørte Hamburg. Dette var en økning av handelsflåten med omkring 50% i løpet av et hundreår. Det var stadig aktivitet på skipsverftene i Lübeck. Veksten i Nederland var likevel mye sterkere, og den nederlandske handelsflåten ble mye større enn den hanseatiske.
Tross relativ tilbakegang var det absolutt framgang for Hansaen. Hansaen begynte til og med å segle på Middelhavet, selv om dette ble kortvarig. Grunnen til dette var høge kornpriser i Italia. I 1591 seilte 25 skip, av dem 21 fra Lübeck, til Italia fra Østersjøen. De seilte vanligvis til Livorno og Genova. Skip fra Danzig seilte til Venezia, der hanseatene fikk de samme rettighetene som sørtyskerne. Middelhavshandelen ga ikke mange returlaster, og skipene returnerte ofte i ballast. Middelhavet var fullt av pirater, og mange skip gikk tapt på grunn av dette. Etter 1609 seilte hanseatene sjelden til Middelhavet. Hanseatene seilte sjelden utenfor Europa.
I 1497 seilte 795 skip gjennom Sundet. Det er det første året at man har tall for hvor mange skip som passerte gjennom Øresund. I perioden 1557 til 1569 passerte 3.280 skip som årlig gjennomsnitt gjennom Sundet. Dette hadde økt til 5.036 i 1581-90, og i 1595 passerte 6.673 skip gjennom Sundet. Dette gikk ned til 4.500 årlig i 1601-1610, og økte så til 4.900 skip årlig i det følgende tiåret. Under Trettiårskrigen var det årlige gjennomsnittet 3.500 skip som passerte gjennom Sundet. Det var denne handelen som Hansaen levde av.
Handelens sammensetning forandret seg ikke svært meget. Pelsverk ble en mindre viktig eksportvare gjennom Sundet. Voks fortsatte å være viktig, og tømmer ble stadig mindre viktig fra slutten av 1400-tallet, selv om skogsprodukter som tjære fortsatte å være viktige. Hamp og lin var viktige eksportprodukter. Metall var mindre viktig. Den helt store eksportvaren var korn. Korn ble den viktigste eksportvaren ikke bare for Preussen, men også for Polen, Pommern, Ukraina og Baltikum. Danzig var den store eksporthavna for korn. Vanligvis gikk mer enn 75% av korneksporten fra Danzig. Resten gikk for det meste fra Kønigsberg, Stettin og Riga. Det var et markert tilbakeslag for korneksporten under Trettiårskrigen.
De viktigste varene fra vest fortsatte å være klær og salt. Klærne kom først og fremst fra Nederland og England. Saltet kom først og fremst fra Frankrike. Den viktigste franske salthavna var Brouage. Under religionskrigene i Frankrike var portugisisk salt viktigere enn det franske saltet. Varevolumet som ble solgt østover var likevel mye mindre enn det volumet som ble transportert vestover. Derfor ble også en del sølv sendt til Baltikum, for å dekke opp det vestlige handelsunderskuddet. Til omkring 1600 gikk mer enn halvparten av skipene på vei østover gjennom Sundet i ballast. Den viktigste importhavna for salt var Kønigsberg. Vin var også en viktig vare.
I andre halvdel av 1500-tallet økte handelen med Spania og Portugal. Hansaen overtok mye av den handelen som Nederland hadde hatt her. Det var Hamburg, Lübeck og Danzig som ledet an i denne handelen. I 1590 seilte 300 tyske skip til iberiske havner. Varene til Spania var de tradisjonelle Østersjøvarene. Et stort problem for denne handelen var engelsk piratvirksomhet. Den hanseatiske handelen med den iberiske halvøya nådde sin topp i de første årene på 1600-tallet.
Mellom 1550 og 1650 var mer enn halvparten av de skipene som passerte gjennom Sundet nederlandske. Noen år var så mye som to tredjedeler av alle skip som passerte gjennom Sundet nederlandske.
Køln så ut til å ligge godt an for å overta den handelen som flyktet fra Antwerpen da havna ble stengt av nederlenderne og byen ble rammet av krigen. Men Køln var for konservativ og ikke i stand til å akseptere utlendinger og ny handelsvirksomhet. Derfor forlot de utenlandske handelsmennene som kom til Køln byen etter noen år.
Hamburg derimot tilpasset seg den nye situasjonen mye bedre, og kunne sammen med Amsterdam overta etter Antwerpen. I 1500 hadde det bodd knapt 15.000 mennesker i Hamburg. Femti år senere hadde dette økt til 20.000. Rundt år 1600 hadde dette økt til 35.000, og tjue år senere hadde dette økt til nesten 50.000 innbyggere. Dermed hadde Hamburg blitt større enn Køln, der befolkninga holdt seg på 35-40.000 innbyggere. Hamburg ble Tysklands største by. Etter Lübeck hadde Hamburg Tysklands største handelsflåte. Hamburg ser også ut til å ha økt elvetrafikken. I 1588 ble en børs dannet i Hamburg, og i 1619 ble Hamburg Bank grunnlagt.
I Hamburg fikk utlendinger lov til å handle fritt. Viktigst var de tilflyttende handelsmennene fra det nåværende Belgia. De var vanligvis enten kalvinister eller lutheranere. De handlet med hele Europa. I 1619 var det 42 firma som hadde mer enn 100.000 mark innestående i Hamburg Bank. Av disse firmaene var 32 belgiske, 2 sørtyske, 2 portugisiske og 6 eid av innfødte i Hamburg.
Hamburg var sammen med Danzig og Amsterdam et av de største kornmarkedene i Europa. Hamburg var også den viktigste importhavna for engelske klær og et viktig distribusjonssted for salt. Hamburg var den viktigste produsent og eksportør av øl i Nord-Tyskland. Handel med kopper var også viktig.
Nederland var den viktigste handelspartneren til Hamburg, fram til 1575 Antwerpen og deretter Amsterdam. Den iberiske handelen var også viktig.
Danzig var den ledende havna for utskiping av eksport fra Østersjøen. Befolkninga var på mindre enn 20.000 innbyggere tidlig på 1400-tallet, og den økte til 30.000 i andre halvdel av 1500-tallet, og fortsatte å øke fram til Trettiårskrigen. Fra 1557 til 1585 passerte gjennomsnittlig 1.025 skip årlig gjennom Sunder fra Danzig. De fleste var eid av nederlendere. Dette var 53% av alle skip som passerte gjennom Sundet mot vest. I perioden 1586-1621 passerte årlig 1.104 skip gjennom Sundet fra Danzig mot vest. Det er 44% av alle skip som passerte mot vest. Danzigs egen flåte var liten.
Utlendinger spilte en viktig rolle i Danzigs handel. Viktigst var nederlenderne, deretter folk fra Sør-Tyskland. Utlendingene hadde mindre frihet i Danzig enn i Hamburg, selv om de ble ønsket velkomne. Utlendinger fikk ikke samme rett som borgere av byen til å være mellommenn i handelen mellom de kornproduserende områdene og de utenlandske importørene av korn. Korneksporten var Danzigs rikdomskilde. Også de fleste årene under Trettiårskrigen var kornhandelen stor.
Lübeck var en av riksbyene, og var leder for Hansaen, og var en av de få byene som alltid var i stand til å betale sin kontingent til Hansaen punktlig.
Lübeck fikk sin del av økninga av handelen som foregikk utover 1500-tallet. Til begynnelsen av
Trettiårskrigen hadde Lübeck den største flåten av hansabyene. Havna var bestandig travel, på slutten av 1500-tallet ble den årlig anløpt av mer enn 2.000 skip årlig, og det er minst tre ganger så mange som hundre år tidligere. Land- og kanalruta fra Lübeck til Hamburg fortsatte å være viktig.
Handelen med Skandinavia var spesielt viktig for Lübeck. Selv om det gikk tilbake med Lübecks fiskehandel så ble enda store mengder tørrfisk og svenske metaller og smør distribuert fra Lübeck. Lübeck leverte først og fremst nederlandske klær og salt fra Lüneburg og mottok metall fra Ungarn og lin, hamp og voks fra havnene på sørsida av Østersjøen. Betydelige mengder øl ble også brygget i Lübeck og eksportert derfra.
Lübecks befolkning var på 25.000 innbyggere allerede på slutten av 1400-tallet. De neste to hundre årene økte ikke befolkninga merkbart. Andre hansabyer fikk større befolkning. Utlendinger overtok deler av næringslivet i byen, og utenlandsk transitthandel ble viktig. Dette satte ikke byen pris på. Lübeck forbød all handel direkte mellom utlendinger i byen, og forbød at gods kjøpt utenfor byen av utlendinger fikk passere gjennom den. Dette førte til mange protester, og konflikt med Hamburg.
Hansaen var for svak til å føre en samlet politikk i Trettiårskrigen. Helst ville Hansaen vært nøytral.
De første vanskelighetene kom fra Christian IV av Danmark, som var fiendtlig innstilt mot Hansaen. Senere viste han seg å være like fiendtlig innstilt overfor nederlenderne, og da dannet først Lübeck i 1613, og tre år senere hele Hansaen en allianse med Nederland for å beskytte handelen mot Danmark. Christian fortsatte sine forgjengeres politikk med å støtte hertugen av Braunschweig sin politikk med å søke å undertvinge seg byen. Byen fikk tilstrekkelig hjelp til å greie stå mot hertugen. Christian IV prøvde å skaffe seg kontroll over Hamburg og trafikken på Elben. Han greide ingen av delene. Han grunnla Glückstadt som konkurrent til Hamburg.
Habsburgerne planla at Nederland skulle undertvinges og erstattes av Hansaen. I 1627 framla Ferdinand II denne planen for Hansaen. Men Hansaen ble ikke fristet. Den ville helst holde seg utenfor krigen, og planens karakter var militær. Dessuten var hansabyene protestantiske. Ved Hansedagen i 1628 ble forslaget til å delta avslått.
Wallenstein prøvde å erobre Stralsund. Byen forsvarte seg tappert og innbitt, og med dansk og svensk hjelp greide den å holde ut. I 1626 angrep Gustav Adolf Preussen, og tollavgifter krevd inn i Preussen og Baltikum kom til å utgjøre en svært stor andel av Gustav Adolfs inntekter, enkelte år mer enn 50%. Sverige kontrollerte nå korneksporten fra Østersjøen. Kornprisene i Amsterdam ble firedoblet fra 1627 til 1630.
I 1630 begynte Gustav Adolf å erobre Tyskland. Lübeck, Hamburg og Bremen erklærte seg nøytrale. Magdeburg var den eneste hansabyen som åpent erklærte å stå sammen med Sverige. Noen hansabyer ble okkupert av Sverige, som Stralsund og Wismar.
Hansedagen i 1629 ba Lübeck, Hamburg og Bremen om å ta seg av Hansaens felles interesser og handle i Hansaens navn. Dette påtok disse byene seg, og de inngikk i 1630 en forsvarsallianse med ti års varighet. Denne alliansen kom til å få et langt liv.
Krigen skadet ikke handelen til Lübeck i stor grad. Fra 1627 til 1647 passerte årlig 150 skip fra Lübeck gjennom Sundet, og det var flere enn tjue år tidligere. Men Hansaen handel med Norge ble sterkt redusert. Likevel var de politiske utsiktene mørkere enn de økonomiske.
Det ble gjort flere forsøk på å samle en Hansedag. De gangene det lyktes var oppmøtet svært dårlig. I 1669 ble den siste Hansedagen avviklet. Ni byer var representert. Disse var Lübeck, Hamburg, Bremen, Danzig, Rostock, Braunschweig, Hildesheim, Osnabrück og Køln. Dette ble den aller siste Hansedagen som ble avviklet. Men Hansaen ble slett ikke formelt oppløst, og fortsatte formelt å bestå, representert av Lübeck, Hamburg og Bremen, helt inn i det tjuende århundret! Hansedagen i 1669 arbeidet med mange framtidsrettede prosjekter. Men ingen av prosjektene ble vedtatt utført.
Stålgården i London, som Hansaen eide, ble solgt i 1853, og huset i Antwerpen i 1862.
Etter 1669 ble det ikke avviklet flere Hansedager. Da hadde Hansaen bestått i nesten fem hundre år.
Lenker:
Første del av denne teksten om Hansaen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.