Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Rosa Luxemburg er en av de tre sosialistiske teoretikerne som jeg vil skrive egne kapitler om, så her nevnes hun bare kort. (De andre to er Eduard Bernstein og Karl Kautsky.)
Rosa Luxemburg skrev til Franz Mehring at først ble hun helt knust av utbruddet av den første verdenskrigen. Men snart kastet hun seg ut i arbeid for å organisere den sosialistiske opposisjonen til motstand mot krigen. Men hun fant bare støtte i en liten gruppe sosialdemokrater på venstrefløyen av SPD. I mars 1915 begynte de å kalle seg for den Internasjonale Gruppen, og i januar 1916 begynte de å distribuere et politisk skrift som de kalte "Spartakist brevene". Fra disse fikk de etter hvert navnet Spartakus Gruppen. Da SPD ble splittet i april 1917 sluttet spartakistene seg til USPD, som var motstandere av bevilgninger til krigen. Spartakistene sluttet seg til USPD som en egen gruppe. Spartakistene ble overvåket av politiet, og Rosa Luxemburg måtte tilbringe tid i fengsel, der hun ble svært godt behandlet.
Rosa Luxemburg var den viktigste intellektuelle blant spartakistene, og hun hadde utviklet sine tanker før første verdenskrig i miljøene til de polske, russiske og tyske sosialistbevegelsene. Rosa Luxemburg idealiserte masseaktivisme, og var kritisk overfor byråkratiet i arbeiderbevegelsen.
I slutten av oktober 1918 gikk sjøfolk i Kiel til oppstand. De nektet å reise ut på tokt med marinen i et siste nytteløst forsøk på å vise at marinen var heroisk. (Jeg har også skrevet om dette i oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1918-33.) Sjøfolkene innledet den revolusjonen som førte til keiserdømmets fall. For arbeiderbevegelsen medførte de kampene som fulgte at arbeiderne direkte utfordret regimet. Og at ledelsen i SPD ble en del av regimet. Dette førte til at arbeiderbevegelsen ble splittet i mange fraksjoner. Arbeiderne organiserte seg på nye måter og stilte nye krav om medbestemmelse og utviklet nye protest og aksjonsformer. Og etter hvert begynte de gamle kreftene og autoritetene å rekonstituere seg.
Den revolusjonen som ble begynt av sjøfolkene i Kiel spredte seg raskt til andre havnebyer, og videre i landet. I Berlin var militante arbeidere organisert i den revolusjonære tillitsmannsbevegelsen, som allerede planla en revolusjon. Hundretusenvis av mennesker gikk ut i gatene i Berlin og andre byer og krevde slutt på krigen og demokratiske reformer. I byer og fabrikker og gruver i hele Tyskland dannet arbeidere demokratisk valgte råd, og soldatene gjorde det samme i hæren. Regjeringa hadde ikke kontroll over situasjonen, og den 9. november utnevnte kansler fyrst Max von Baden Friedrich Ebert, formann for SPD, til ny tysk kansler. Fra Riksdagsbygninga proklamerte Philipp Scheidemann den tyske republikken. Ebert dannet regjering som bestod av andre sosialdemokrater, og tok også etter ei stund inn medlemmer av USPD. To politiske sentra oppstod, regjeringa og arbeider- og soldatrådene.
Regjeringa rettet oppmerksomheten mot å få landet i gang igjen. Krigen måtte avsluttes, og befolkninga trengte mat og kull, og hæren og økonomien måtte føres over til fredstilstand. Stabilitet, orden, overgang og gjenopptakelse av produksjonen var prioritetene til SPD. Store sosiale forandringer ville bare gjøre oppgaven med å føre landet tilbake til en fungerende fredstilstand vanskeligere, og føre til mer kaotiske forhold. To dager etter at den nye regjeringa overtok undertegnet den våpenhvile med de allierte. Og i en serie avtaler anerkjente SPD de tradisjonelle maktsentraene for å prøve å oppnå samarbeid med dem. I den såkalte Ebert-Groener pakten lovte SPD å garantere integriteten til hæren og offiserskorpset, mot at hæren anerkjente den nye regjeringa. SPD ba de gamle autoritetene om å holde seg på postene sine. (Noe man i ettertid kan si var feil, siden disse autoritetene kom til å undergrave demokratiet og Weimarrepublikken, og til sist viste seg å foretrekke Hitler fram sosialdemokratene.) Staten støttet Stinnes-Legien avtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen der de store arbeidsgiverne anerkjente fagbevegelsen og åtte timers arbeidsdag og opprettelse av råd med representanter fra både arbeidsgiverne og fagbevegelsen for å behandle konflikter, og fagbevegelsen anerkjente de eksisterende eiendomsforholdene og bedriftsledelsens makt. (Denne avtalen begynte arbeidsgiverne å undergrave så snart de kjente seg sterke nok til det.) Samtidig ga SPD-regjeringa mange vidtrekkende bestemmelser, blant annet om lik stemmerett og åtte timers arbeidsdag.
SPD strevde for å begrense makten til rådsbevegelsen, og gikk heller inn for å opprette et nytt parlamentarisk regime, som skulle opprettes av en valgt nasjonalforsamling som skulle gi en ny konstitusjon. SPD ville begrense den revolusjonære prosessen, mens den tyske venstresiden, militante arbeidere, spartakistene, de uavhengige, syndikalister og andre venstreradikale, prøvde å føre den revolusjonære prosessen videre. Denne striden ble ført i utallige massemøter og streiker og diskusjoner, og i midten av september i den nasjonale kongressen av arbeider- og soldatråd, som ble avholdt i Berlin. Denne kongressen ble dominert av SPD, og gikk inn for å støtte valg av en konstituerende nasjonalforsamling og for i mellomtiden å anerkjenne SPDs regjering som den høgste autoritet i Tyskland.
Men de radikale elementene gjorde seg fortsatt gjeldende. Kongressen vedtok de såkalte "Hamburg sju punktene", som gikk inn for demokratisering av hæren, og slik gikk mot den hemmelige Ebert-Groener avtalen. Og kongressen gikk inn for nasjonalisering av industrier som var "modne" for dette, spesielt gruveindustrien.
På lokalt og regionalt nivå gikk arbeiderne ofte mye lenger enn SPD ønsket. Sentralt i den revolusjonære konflikten stod arbeidernes og soldatenes råd og folkelige forsøk på å sosialisere gruvene og andre industrier. Rådenes aktivitet varierte sterkt fra sted til sted, fra sjeldne tilfeller av revolusjonær overtakelse av makt der myndigheten ble overtatt av arbeidere til mer beskjedne forsøk på å innlede samarbeid mellom arbeidere og de eksisterende myndigheter om de store problem som Tyskland og industrien og kommunene stod overfor.
I Essen samarbeidet for eksempel de lokale arbeider- og soldatrådene med de etablerte myndighetene for å etablere orden, og prøvde ikke å frata de etablerte myndighetene deres autoritet.
I Halle gikk arbeider- og soldatrådene mer radikalt til verk. Uavhengige (USPD) dominerte rådene og ledet fagforeningene. I massemøtet som konstituerte arbeiderrådet krevde møtet "omkastelse av kapitalismen ... [og] seier for det sosialistiske proletariatet". Rådet bad om ro og orden, men avvæpnet politiet og ga sine egne sikkerhetsorgan i oppgave å opprettholde ro og orden. Men det gjorde lite for å erstatte det eksisterende byråkratiet. Mens arbeider- og soldatrådet i Essen ble en del av administrasjonen skilte rådet i Halle mellom administrasjonen og den politiske makten. Det statlige byråkratiet i Halle dro etter to dager tilbake sin anerkjennelse av rådet, og det raste deretter en kamp mellom rådet i Halle og de gamle autoritetene, som tilslutt ble avgjort av væpnet makt.
Rådet i Essen uttrykte den utbredte oppfatningen at politikk bestod i rasjonell administrasjon. Rådet i Halle mente at det var tilstrekkelig å proklamere at de overtok styret over kommuneadministrasjonen. Ved å opprette rådene utvidet arbeiderne den offentlige sfæren og sfæren for deltakelse i offentlige saker ut over de begrepene om dette som de offentlig ansatte og sosialdemokratene hadde.
I likhet med rådene omskapte den store streikebølgen som begynte i desember 1918 og varte til april 1919 politikken. Streikene begynte blant gruvearbeiderne og gjaldt krav om kortere arbeidstid og høyere lønn. Men kravene utviklet seg snart også til å omfatte deltakelse i styre og stell. Ved Victoria Mathias gruva i Essen erklærte gruvearbeiderne at de valgte sin egen komite for å forhandle fordi de ikke hadde tillit til fagforeninga. De erklærte med denne typen uttalelser at de ikke hadde tillit til de tradisjonelle formene for autoritet og måtene å komme fram til avgjørelser på. Arbeiderne ville mer direkte representere seg selv og ville utvide sitt aktivitetsfelt, og politiserte økonomien.
Gruvearbeiderne ved Victoria Mathias gruva reiste mange andre krav også der de søkte å utvide sin myndighet og utfordret ledelsens myndighetsutøvelse. De krevde rett til å inspisere ledelsens bøker, og til å utnevne de personene som delte ut mat. De krevde også at kvinnelige arbeidere ble avsatt (Siden kvinnene var underbetalt, og siden mange menn var uten arbeid. Kvinnene motsatte seg ikke dette, for det ga dem et bedre liv at ektemennene kom heim fra hæren og fikk et arbeid som var mer enn dobbelt så godt betalt som kvinnene hadde hatt.)
Streikene som begynte i desember utviklet seg på nyåret til forsøk på å sosialisere gruvene. Først i Ruhr og senere også i det sentrale Tyskland gikk svært mange arbeidere i streik til støtte for krav om sosialisering, som kom til å inkludere alle "modne" industrier, og oppfordringer om å opprette et rådssystem. Ved Krupp kom den første altomfattende streiken. På et tidspunkt var 307.000 gruvearbeidere i streik i Ruhr, og det var 73% av arbeidsstyrken i gruvene. I det sentrale Tyskland var 75% av den industrielle arbeidsstyrken i streik. Streikebevegelsen ble knekket ved militær makt og stor brutalitet, satt i verk av den sosialdemokratiske regjeringa. Dette var med på å splitte og svekke arbeiderbevegelsen, og skapte varig bitterhet og mistillit blant mange arbeidere overfor den sosialdemokratiske ledelse. På sikt var dette en katastrofe, eller var med på å åpne vei for katastrofen. De tyske arbeidernes rådsbevegelse var demokratisk, og hadde ingenting med det leninistiske despotiet å gjøre - tvert i mot, arbeiderbevegelsen var den mest demokratiske delen av det tyske samfunnet. Arbeiderne søkte å ta kontroll over egne arbeidsplasser og å føre saker som gjaldt deres arbeidsforhold inn i en offentlig sfære som de selv deltok i.
Den sosialdemokratiske regjeringa samarbeidet med de gamle autoritetene for å knekke rådsbevegelsen, og de gamle autoritetene støtte den sosialdemokratiske ledelsen i denne situasjonen.
Rosa Luxemburg slapp ut av fengslet 9. november 1918 og kom fram til Berlin 10. november, en dag etter at den sosialdemokratiske regjeringa var blitt dannet. Hun gikk direkte til det trykkeriet som noen spartakister sammen med Karl Liebknecht hadde okkupert. Der forsøkte hun å overtale arbeiderne til å trykke "Die Rothe Fane". Den 11. november konstituerte de formelt Spartakistforbundet. De tilstedeværende kom til å bli sentrale i kommunistpartiet.
Rosa Luxemburg la opp den politiske kursen til Spartakistene. De ville gjennomføre en revolusjon, og ønsket ingen reformistisk politikk. Hun ville føre revolusjonen videre enn det parlamentariske demokratiet gjorde, og så samfunnet som dominert av uforsonlige konflikter og klassekamp som ikke kunne løses gjennom samarbeid. Hun gikk inn for masseaktivisme og konfrontasjon. Den 30. desember 1918 deltok hun i stiftelsen av det tyske kommunistpartiet. Det partiprogrammet som ble vedtatt var Rosa Luxemburgs skrift "Hva ønsker Spartakusforbundet?"
Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet to veker senere av frikorps som var satt inn av den sosialdemokratiske regjeringa. Hun hadde deltatt i det mislykkede og dårlig gjennomtenkte forsøket på å organisere et opprør.
Drapene av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var store tap både for kommunistpartiet og for Tyskland. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg kunne ha vært i stand til å forhindre den ødeleggende innflytelsen til leninismen i kommunistpartiet, men med dem borte var det ingen som kunne hindre at kommunistpartiet ble underlagt leninismen og Moskva, og kom til å føre en vanvittig politikk som splittet og svekket arbeiderbevegelsen sterkt. Og arbeiderbevegelsen viste seg å være den eneste politiske kraft som var villig til å stå opp mot Hitler og nazistene.
Få dager etter Spartakistoppstanden var det valg i Tyskland. SPD ble det største partiet med 37,9% av stemmene, og dannet regjering sammen med Sentrumspartiet og Det tyske demokratiske partiet, den såkalte Weimarkoalisjonen. USPD fikk 7,6% av stemmene.
Situasjonen i Tyskland var svært spent mens den konstitusjonelle forsamlingen arbeidet. Det var som det raste borgerkrig i Tyskland mens sikkerhetsstyrkene slo ned på streikende arbeidere og undertrykte forsøk på å opprette styrende rådsforsamlinger rundt om i landet. Regjeringas oppsatthet på å opprette orden vakte stor motvilje hos mange sosialdemokrater og arbeidere. Arbeidere forlot fagforeningene og USPD økte sin oppslutning. Det var unntakstilstand i Ruhr og i Halle-Merseburg i 1919 og inn i 1920. Det var væpnede sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og arbeidere, og mangel på mat og kull.
I slutten av januar 1920 proklamerte innenriksminister Carl Severing og hæren at det var forbudt å stå streikevakt og at arbeiderne ikke fikk holde møter. Streikekomiteer ble beordret oppløst. Det var en merkverdig politikk for en sosialistisk regjering, spesielt siden faren kom fra høyre. Den 13. mars marsjerte frikorps, høyreorienterte militære bander, inn i Berlin for å begå statskupp og opprette et diktatur under Wolfgang Kapp. Regjeringa flyktet til Dresden og videre til Stuttgart. Alle fagforbundene erklærte generalstreik mot kuppregjeringa. Generalstreiken lammet landet. Og etter bare noen få dager måtte kuppmaker Kapp flykte. Men den styrkene som var bygd opp og den bitterheten som var oppsamlet forsvant ikke med en gang. Det var stor bitterhet mot SPD-regjeringa og mot hærens undertrykkelse av råds- og streikebevegelsen. I Ruhr utviklet streikebevegelsen seg fra en defensiv aksjon mot kuppet til å bli en offensiv bevegelse som satte fram krav. Arbeiderråd hevdet seg igjen, og en arbeidermilits, kjent som "den røde hær", ble dannet og tiltrakk seg mellom 50.000 og 100.000 medlemmer. I en seire væpnede sammenstøt drev den frikorpsene og Reichswehr ut av Ruhr.
Generalstreiken felt Kapp, men da SPD-regjeringa var tilbake i Berlin satte den hæren og frikorpsene inn mot de streikende. Hæren hadde ikke gjort noe for å forsvare regjeringa mot kuppet, tvert i mot hadde general Lüttwitz deltatt i det, men hæren gikk med liv og lyst til kamp mot de arbeiderne som hadde forsvart regjeringa. SPD-regjeringa gikk fram med større brutalitet mot arbeiderne enn selv Bismarck noen gang hadde gjort! Regjeringas handling skapte stor bitterhet, og førte til at en betydelig del av arbeiderne forlot SPD. Først gikk de over til USPD, og senere, da USPD ble splittet og en del av medlemmene gikk over til SPD, gikk flertallet over til kommunistpartiet. SPD skrev ut nytt valg i juni, og i det valget stod USPD, med sin mer radikale politikk, fram som et masseparti og fikk 17,9% av stemmene mens SPD falt fra 37,9% til 21,7%, og SPD trakk seg fra regjeringa, mens USPD i oktober samme år ble splittet. Venstrefløyen gikk inn i kommunistpartiet, KPD. KPD hadde akseptert Lenins krav om at det måtte underordne seg Moskva for å gå kunne gå inn i den tredje internasjonale. Den delen av USPD som ikke gikk inn i KPD bestod som et selvstendig parti i to år til den i september 1922 sluttet seg til SPD.
Men SPD gjorde også mye godt. Tyskland ble demokratisert på alle politiske nivå, med alminnelig og lik stemmerett, og velferdsstaten ble sterkt utbygd. Arbeiderne fikk gjennom fagforeningene forhandlingsrett og åtte timers arbeidsdag ble gjennomført. Men det som arbeiderne vant prøvde arbeidsgiverne å ta tilbake noen år senere. For både i økonomien, administrasjonen og hæren levde det gamle autoritære systemet videre, og aksepterte ikke det politiske demokratiet, men arbeidet effektivt og vellykket for å avskaffe demokratiet. Og det arbeiderne hadde forsøkt gjennom rådsbevegelsen var fullstendig å avskaffe det gamle autoritære systemet. Muligheten til å gjøre det hadde blitt sabotert av SPD. Det synes å være enighet blant historikerne om at SPD behandlet rådsbevegelsen feil, og at SPD isteden for å slå den ned burde ha bygget på den som en del av demokratiet, og ikke bare konsentrert seg om å bygge opp parlamentarismen. Men i kampen mot Hitler stod SPD rakrygget, men tafatt.
Ledelsen for hæren prøvde å legge ansvar for avslutninga av krigen på den sivile ledelsen av landet, for selv å kunne stå fram som ubeseiret, og det ble grunnlag for dolkestøtlegenden, som gikk ut på at krigen ble avsluttet fordi sosialistene ga opp og falt hæren i ryggen, mens hæren var ubeseiret på slagmarka. Faktum var at Tyskland var utmattet og ikke lenger i stand til å føre krig, og derfor måtte gi opp.
Weimarkoalisjonen mellom SPD, Sentrumspartiet og det tyske demokratiske partiet (DDP) varte til i 1920, og sosialdemokratene gikk i koalisjonsregjeringer med borgerlige parti i 1921, 1923 og 1928. Men disse koalisjonene var ikke vellykkede, etter som koalisjonspartnerne ikke var villige til å yte noe til velgermassen til SPD. Selv om sosialdemokratene hadde skapt det parlamentariske demokratiet i Tyskland og stod som garantister for det, kom de i stor grad til å stå på sidelinja.
SPD var stort sett ikke i stand til å øke sin oppslutning i forhold til situasjonen før krigen. Det beste valget for SPD på 1920-tallet var i 1928 da SPD fikk 29,8% av stemmene. Men kommunistene fikk mellom 10% og 15% av stemmene, så uten den ulykksalige splittelsen i arbeiderbevegelsen ville SPD kunne ha vært det dominerende partiet. Og både SPD og KPD (kommunistpartiet) var i stand til å holde på sine velgere selv da nazipartiet vokste sterkt. Kommunistene så på ledelsen i SPD som forrædere og som sin store fiende. Kommunistene fikk sin strategi fra Moskva, og den viste liten innsikt i situasjonen i Tyskland. Strategien gikk stort sett ut på uforsonlig kamp mot resten av samfunnet. Kommunistpartiet kom til å bli partiet for de arbeidsløse, ikke fordi de arbeidsløse sluttet seg til kommunistpartiet, men fordi kommunistene ble arbeidsløse siden kommunister fikk sparken på arbeidsplassene.
Både SPD og KPD stammet fra førkrigstidas sosialdemokrati og hadde mange forestillinger og tradisjoner felles, selv om de kom til å legge ulikt innhold i dem. Begge feiret 1. mai og snakket om klassekamp, og retorikken til begge partiene var ganske lik, men likevel var de fiender. Sosialdemokratene ville bygge en demokratisk velferdsstat, mens kommunistene ønsket seg "proletariatets diktatur", og så på Sovjet som en modell. Begge brukte røde flagg og medlemmene tiltalte hverandre med "kamerat" (Genosse).
Etter 1928 angrep kommunistene sosialdemokratene som "sosialfascister", etter direktiv fra den kommunistiske Internasjonalen, og splittelsen mellom partiene ble større. Begrepet "sosialfascisme" skulle vise til at sosialdemokratiet angivelig hindret at arbeiderne utviklet sann klassebevissthet, og dermed førte arbeiderne over til fascismen. Det stemmer forøvrig ikke, for det var ingen overgang av betydning fra SPD til nazipartiet. Men det var et ganske effektivt slagord overfor arbeidsledige i krisetida etter 1930 på grunn av SPDs passive politikk, og dro arbeidsledige til KPD. KPD så i Weimarrepublikkens siste år på sosialdemokratene, og ikke nazistene, som sin værste fiende. Dette ble naturligvis besvart på samme måte: både nazistene og kommunistene var totalitære og ville opprette diktaturet.
Splittelsen mellom sosialdemokratene og kommunistene ble verre etter 1. mai 1929. Den sosialdemokratiske politisjefen i Berlin, Emil Zörgiebel, hadde forbudt de tradisjonelle utendørs 1. mai paradene siden han fryktet sammenstøt og gatekamper. Kommunistene ignorerte forbudet og så på det som en provokasjon og satte opp sin tradisjonelle marsj. Det kom til slag med politiet der 33 mennesker ble drept og 198 alvorlig skadet. Politiet gikk fram med ekstrem brutalitet, og drepte også tilskuere, og brukte maskingevær og pansrede kjøretøy mot demonstrantene. Dette befestet fiendskapet.
Men lokalt var det store variasjoner i forholdet mellom kommunister og sosialdemokrater. Noen steder, som i Berlin, Ruhr og München, var forholdet svært fiendtlig, men andre steder var det mulig for dem å omgås og samarbeide i samme miljø. Men de som samarbeidet risikerte å bli ekskludert fra partiene sine.
Sosialdemokratene bygde i Tyskland opp en av de mest avanserte velferdsstatene i verden. Den kom etter hvert under heftige angrep, som vi skal se.
I Weimarrepublikkens første år så mange arbeidere et alternativ til både sosialdemokratiet og kommunismen i anarkosyndikalistiske organisasjoner. Mellom 1918 og 1923 var de viktigste av disse Tysklands frie arbeiderunion ("Freie Arbeiter-Union Deutschlands" - FAUD), og Tysklands alminnelige arbeiderunion ("Allgemeine Arbeiter-Union Deutschlands" - AAUD), og det Kommunistiske Arbeiderpartiet ("Kommunistische Arbeiter-Partei" - KAPD), som hadde brutt ut av KPD våren 1920. På det meste, i 1921, hadde disse organisasjonene mellom 300.000 og 400.000 medlemmer.
Anarkosyndikalistene forkastet det parlamentariske systemet, og ønsket et klasseløst samfunn basert på arbeiderråd og direkte demokrati. De første anarkosyndikalistiske organisasjonene hadde blitt dannet i 1897. Det året hadde sosialdemokratiske fagforeningsfolk som var motstandere av dannelsen av sterke sentraliserte fagforeninger dannet sin egen forening, den såkalte Frie forening av tyske fagforening ("Freie Vereinigung deutscher Gewerkschaften"). Lokalistene, som de var kjent som, motsatte seg sentrale kollektive forhandlinger. De så på seg selv som sosialdemokrater, men i 1908 gjorde SPD medlemsskap i anarkosyndikalistiske fagforeninger og SPD uforenelig. De anarkosyndikalistiske fagforeningene mistet da halvparten av sine medlemmer, og de resterende orienterte seg etter den franske syndikalistbevegelsen, og søkte allianse med den lille anarkistiske bevegelsen i Tyskland som var samlet rundt Den tyske føderasjon av revolusjonære arbeidere ("Deutsche Föderation revolutionärer Arbeiter"), som var grunnlagt i 1900 og omdøpt til Den tyske anarkistføderasjonen ("Anarchistische Föderation Deutschlands") i 1903. Dens viktigste avis var Der freie Arbeiter, som kom ut fra 1904 til 1933, men som var forbudt under krigen fordi den var motstander av krigen. Her og i Gustav Landauers Der Sozialist ble de viktigste anarkosyndikalistiske tankene i Tyskland utviklet, mistillit til alle sentraliserte organisasjoner, inkludert politiske parti, parlamenter, kirke og stat, antikapitalisme, direkte handling, kvinnefrigjøring og forkastelse av patriotisme som "den moderne stats religion".
Det var arbeidere som kom direkte fra bygdene som ble mest tiltrukket til anarkosyndikalismen. De hadde utgjort den syndikalistiske kjernen i gruvene i Ruhr før 1914, og var en stor del av arbeidsstyrken i en del store fabrikker. Streikebølgen mellom 1916 og 1918 var treningsfelt for den store syndikalistiske bevegelsen som stod fram etter 1918, da et stort antall arbeidere forlot de tradisjonelle fagforeningene fordi de var misfornøyde med både sosialdemokratiet og ikke ville slutte seg til den totalitære leninistiske kommunismen. I likhet med kommunistene ble anarkosyndikalistene utsatt for intens forfølgelse fra alle myndigheter og autoriteter. Anarkosyndikalistene var ofte ryggraden i de revolusjonære oppstandene mellom 1919 og 1923. Anarkistene var svært sterkt internasjonalt og antiautoritært orienterte. Anarkistene nektet alltid å appellere til nasjonalistiske stemninger og følelser. Anarkosyndikalistene fortsatte å være aktive og engasjerte i en rekke kooperative prosjekt. De arbeidet til fordel for de ateistiske fritenkerne og førte kampanjer for seksuell frigjøring. De hadde sitt eget levende organisasjonsliv med ungdomsbevegelse og fritidsorganisasjoner.
Tyskland hadde ikke bare det største sosialdemokratiske partiet i verden, men også den største kristne arbeiderbevegelsen i verden. I november 1919 deltok de katolske fagforeningene i dannelsen av Den tyske fagforeningsføderasjonen - "Deutscher Gewerkschaftsbund" - DGB. Den hadde spesielt stor oppslutning blant hvitsnipparbeidere. Den var dominert av katolske arbeidere, og ledelsen hørte til ulike borgerlige parti. Adam Stegerwald, som lenge var leder, prøvde å fjerne dens katolske konfesjonstilhørighet, uten å lykkes. På grunn av sitt nære forhold til borgerlige parti, spesielt til det katolske Sentrumspartiet, fikk DGB betydelig innflytelse på utforming av sosiallovgivninga i Weimarrepublikken. DGB definerte seg som antisosialistisk og som motstander av SPD og de fagforeningene som var tilknyttet SPD. Men DGB kom etter hvert til å samarbeide med sosialdemokratene og deres fagforeninger, og det ble utviklet et godt samarbeid, siden de hadde mange felles målsetninger og verdier.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Sosialismen i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder:
Kilder for dette kapitlet er: