Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Dette underkapitlet bygger på det første kapitlet i Eric D. Weitz' bok "Creating German Communism, 1890-1990".
I 1890-årene tok den lange depresjonen som hadde begynt tjue år tidligere slutt, og ny økonomisk oppgang begynte. Og den tyske økonomiens sterke vekst fortsatte. Tyskland utviklet Europas største industrier. Befolkninga strømmet fra landsbygda og inn til byene, og store folkemengder måtte trenes opp til arbeid i industrien. For å gjøre dette, og for å skape den disiplinen som arbeidsgiverne ønsket, prøvde arbeidsgiverne å opprette et patriarkalsk og undertrykkende regime som krevde hardt arbeid og lange arbeidsdager av arbeiderne. I dette patriarkalske regimet innførte mange arbeidsgivere en del velferdstiltak, som boliger til ansatte, men de ansatte og deres familier ble overvåket av bedriften i disse boligene og var underlagt strenge regler for besøk og for når de måtte legge seg etc.
En grunn til at den tyske økonomien vokste så sterkt var at den stadig utviklet og tok i bruk ny teknologi og ny måter å organisere bedriftene og industriene på, og at det stadig ble arbeidet for å utvikle nye produkter. De viktigste industriområdene, som Rhineland-Westfalen og Saksen, var bastioner for sosialdemokratene, og stod i framste rekke blant de områdene der nye teknikker og produkter ble utviklet. I 1890-årene opprettet tyske bedrifter avdelinger som var bemannet av ingeniører og administratorer som bestemte lønna for ulike arbeidsoppgaver og opprettet strengere kontroll over arbeidet. Lønningene ble mer fingraderte.
I bedriftene var det strenge arbeidsreglementer, som stadig ble oppdaterte. I Arbeits-Ordnung fra 1910 for Badische Anilin-und Sodafabrikk (BASF) ga bedriften seg selv stor makt over arbeiderne. Skiftene var fra ti og en halv til tolv timer lange, og bedriften kunne når den ønsket det bestemme at det skulle arbeides overtid og at det skulle arbeides på søndager og helligdager. Overordnede kunne bøtelegge underordnede for ulydighet eller uforsiktighet etc. Arbeiderne kunne når som helst bli sparket. Etter århundreskiftet organiserte de store bedriftene seg stadig sterkere med det spesielle formål å bekjempe sosialdemokratenes og fagforeningenes innflytelse, og koordinerte kampen mot fagbevegelsen bedre. Fagforeningsmedlemmer og sosialdemokrater ble svartelistet, og etter streiker ble det vanskelig for de som hadde deltatt i streik å få arbeid. Mindre og mellomstore bedrifter aksepterte derimot i større grad fagbevegelsen.
I det patriarkalske regimet som bedriftene søkte å opprette inngikk velferdstiltak, som også ble brukt som maktmidler. Arbeiderne skiftet ofte arbeid, og dette satte ikke arbeidsgiverne pris på. Velferdstiltak ble brukt som middel for å unngå dette. Bedrifter som hadde boliger for arbeiderne tillot bare at arbeiderne bodde i disse boligene så lenge de arbeidet i bedriften. I begynnelsen av det tjuende århundret bodde 16-18% av de ansatte hos Krupp konsernet i Essen i konsernets boliger. I Ruhr bodde sju prosent av gruvearbeiderne i bedriftens boliger i 1893, men så mange som 22% av gruvearbeiderne bodde i bedriftens boliger i 1914.
De som bodde i bedriftsboligene var underlagt ordensreglement. Foreldrene var ansvarlige for at barna oppførte seg godt, og klokka ti om kvelden skulle det være stille. Det skulle vaskes og holdes rent og ryddig i og rundt husene. I boligene for enslige var ordensreglementene mer detaljerte og strenge. I ordensreglementet for boligene for enslig ansatte hos Bochum Verein var det bestemt at de ansatte ikke kunne legge seg med skitne klær, og de fikk bare motta besøk med tillatelse fra bestyrerne for boligene, og de skulle lystre alle beskjeder fra bestyreren. Det var forbud mot at beboerne besøkte hverandre uten tillatelse fra bestyreren, og beboerne fikk ikke spise utenfor boligen. Beboerne kunne kastes ut fra boligen når som helst. Men arbeidere som var lydige og arbeidsomme ble gjerne ikke sparket.
Gruvearbeidere fikk ofte bruke et jordstykke for å dyrke mat. Gruveselskapet ga gruvearbeiderne dette uten å kreve noen betaling. Dette forbedret gruvearbeidernes kosthold og helse, men gruvearbeidere mistet tilgangen til denne hagen dersom de mistet arbeidet. Sønnene til gruvearbeidere kunne regne med å få arbeid i samme gruveselskap som faren.
Bedriftene prøvde å bygge korps av dyktige og lojale arbeidere gjennom velferdstiltak og gjennom å dele ut premier og påskjønnelser til lojale og dyktige arbeidere. Sønner til lojale arbeidere fikk gjerne arbeid i samme bedrift som faren arbeidet i, også i perioder der det ikke var bruk for deres arbeid. Bedriftene prøvde slik å bygge opp en vi-følelse innen bedriften. Et middel som ble tatt i bruk for å gjøre dette var å utgi bedriftsaviser.
I gruvene og i metallindustrien la bedriftene vekt på at i hvert fall en kjerne av arbeidere skulle tjene så godt at de kunne forsørge en familie på den lønna de fikk. Krupp opprettet skoler for de kvinnelige medlemmene av de ansattes familier, der de blant annet lærte om å drive en husholdning.
Mange bedrifter hadde bibliotek, hvilehjem og sykehus for sine ansatte, og disse tiltakene ble utvidet etter 1900. Krupp hadde i Essen et stort forbrukerkooperativ for sine ansatte. Dette hadde eget bakeri og slakteri og solgte også klær, alt for å redusere leveomkostningene til de ansatte. Alle tiltak av dette slaget kom for å bygge opp lojalitet hos de ansatte og å knyte dem nærmere til bedriften. Noen bedrifter hadde egne syketrygdsordninger og pensjonsordninger for sine ansatte, men for mange av velferdstiltakene gjaldt det at de bare gjaldt for ansatte som hadde arbeidet lenge i bedriften. Krupp opprette trygdeordninger for sine ansatte allerede på 1850-tallet.
Bedrifter kom med tiltak for å bedre helsetilstanden til de ansatte, ofte etter press fra arbeidstilsynet. Den kjemiske industrien økte antallet dusjer for de ansatte og antallet leger innen bedriftene. I særskilt skitne deler av bedriften inkluderte BASF den tida det tok å dusje i arbeidstida. Det ble bygd kafeteriaer for at arbeiderne ikke skulle trenge å spise på skitne arbeidsplasser og blant farlige kjemikalier.
De undertrykkende og paternalistiske regimene til arbeidsgiverne ble intensivert etter 1890, og spesielt etter 1900, og samtidig ble trådene som bandt arbeiderne til staten tettere. De styrende elitene i Tyskland ble skremt av den svært sterke veksten til sosialdemokratene og de fagforeningene som var tilknyttet sosialdemokratene. Også arbeiderne i bedrifter som anstrengte seg for å binde arbeiderne til seg stemte sosialdemokratisk og arbeidet for å få sosialdemokratiske fagforeninger anerkjente.
Bedriftene og de statlige elitene intensiverte arbeidet for å bekjempe sosialdemokratiet. Under første mai demonstrasjonene ble det vanlig med sammenstøt med politi. Likevel var ikke forholdet mellom arbeiderne og staten bare fiendtlig, for staten kom også med forordninger for å støtte arbeiderne, og arbeidstilsynet kunne ofte gripe inn mot bedriftene på arbeidernes side, og i arbeidskonflikter kunne staten ta arbeidernes side, og statens representanter oppfattet seg ofte som upartiske konfliktløsere, som gjerne kunne gripe inn på arbeidernes side. Da gruvearbeiderne i Ruhr streiket i 1889 og i 1905 vant de fram med sine krav på grunn av at staten grep inn i streikene på arbeidernes side.
Tyskland hadde en gammel paternalistisk tradisjon fra kameralismen som sa at statens oppgave var å bygge samfunnets velferd, og denne ga seg utslag i en serie velferdsprogram. I 1890 hadde så godt som alle arbeidere ulykkesforsikring, uføreforsikring og hadde rett til alderspensjon, men i 1891 var den gjennomsnittlige pensjonen bare 18% av ei vanlig lønn. I 1914 hadde de i tillegg fått rett til syketrygd.
Staten innførte arbeidervernlovgivning og opprettet arbeidstilsyn for å påse at loven ble fulgt opp. I 1890 ble det opprettet voldgiftsdomstoler der arbeiderne var representert som skulle megle i konflikter i arbeidslivet. Arbeidsgiverne motsatte seg at arbeidstilsynets inspektører kom inn i fabrikkene og gruvene, men de greide ikke å hindre arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet argumenterte med at det beskyttet det felles beste, og ved århundreskiftet hadde arbeidsgiverne måtte akseptere arbeidstilsynets virksomhet. En inspektør skrev år 1900 at det bare var sjelden at politiet måtte tilkalles for å sikre at arbeidstilsynets inspektører fikk komme inn i bedriftene. Inspektørene tok sitt arbeid alvorlig, og presset fram vaskerom, dusjer og egne spiserom for arbeiderne, og etterforsket epidemier og ulykker, og så til at arbeidstidsbestemmelsene ble fulgt. Inspektørene prøvde også å sikre at den alminnelige moral og anstendighet ble fulgt, og de kunne ta saken for arbeidere som hevdet at de var blitt usaklig oppsagt.
Selv om regjeringa var motstander av fagforeninger, var dette ikke nødvendigvis holdninga til arbeidstilsynets inspektører. De meklet ofte i konflikter mellom fagforeninger og arbeidsgivere, og støttet at arbeiderne ble representert i bedriftene. Inspektørene søkte ofte å ha regulær kontakt med arbeiderne og fagforeningene, og ikke bare med bedriftene.
Den sterke byveksten som kom i siste del av det nittende århundret førte til at det ble nødvendig med en mer aktiv bypolitikk, vann og kloakk måtte forbedres og bygges, nye veier og flere skoler måtte bygges og program for husbygging utvikles, blant annet. De tyske byene ble aktive for å skape bedre forhold, og noen byer opprettet arbeidsløshetstrygd og program for offentlige arbeider. I industribyene var ofte sosialdemokratene drivende krefter i dette arbeidet, og de samarbeidet ofte med borgerlige politikere om reformarbeidet, selv om arbeidet krevde høgere skatter, noe som førte til kamper mot velstående grupper.
Arbeidet i industrien, i gruvene og på byggeplassene var slitsomt og farlig. De velferdstiltakene som kom forandret ikke på dette. Gruveinspektørene og fabrikkinspektørene var klar over dette. I rapporter fra arbeidstilsynet fra 1911 ble det skrevet at i Halle hadde arbeidstida i metallindustrien gått ned til ni og en halv time, noe arbeiderne satte stor pris på. Men tolv timers skift var fortsatt regel i elektrisk industri og i gassverkene, papirfabrikkene, korn- og sukkermøllene og i stålverkene og i kjemisk industri. Gruvearbeiderne i det sentrale Tyskland arbeidet også ni og en halv times skift under jorda, men tolv timers skift i dagbrudd. Gruvearbeiderne i Ruhr arbeidet åtte eller åtte og en halv time regnet fra de var nede ved kullforekomstene. Men det kunne ta så mye som en time å nå fram til kullforekomstene fra gruveinngangen. Nattarbeid var vanlig i industrier der produksjonen foregikk kontinuerlig, som i smelteverk og prosessindustri. Det ble rapportert om mange brudd på arbeidstidsbestemmelsene.
Gruvearbeid var farlig. I 1911 ble det rapportert at 10,6% av gruvearbeiderne i Vest Cottbus hadde blitt utsatt for skader som holdt dem borte fra arbeidet i mer enn tre dager, og nitten var blitt drept på arbeidsplassen. I gruvene var steiner, kull og bommer som falt ned samt vogner som løp løpsk de vanligste skadeforvolderne. I fabrikkene var elektriske ledninger som ikke var isolert, giftig damp og eksplosjoner vanlig skadeårsaker.
Selv om det ble gjort forbedringer var likevel situasjonen for industriarbeidere preget av lange arbeidsdager og farlige arbeidsforhold. Dessuten begynte inflasjonen å tære på lønningene. Rasjonalisering satte opp arbeidstempoet, og misnøyen blant arbeiderne var stor i årene før første verdenskrig. Både staten og arbeidsgiverne brukte den paternalistiske ideologien, der de legitimerte sin makt og myndighet med at de kunne garantere velværet og velferden til sine underordnede. Men sosialdemokratene mente at arbeidernes velferd og frihet ikke ble tilstrekkelig ivaretatt, og at forholdene var urettferdige.
De tyske arbeiderne prøvde å skaffe seg kontroll over de forholdene som de levde og arbeidet under. De gikk til streik og demonstrerte og stemte på SPD og sluttet seg til fagforeningene, og prøvde å hevde seg på arbeidsplassene. Fra 1890 utviklet arbeiderne flere protestformer, og protestene ble mer intense og varierte.
Streiker var den klassiske formen for protest. Både menn og kvinner streiket. Streiker var også protester der hele lokalsamfunn deltok, mest tydelig når det var gruvestreiker. Bak streikende arbeidere stod familier som støttet de streikende.
Høsten 1909 begynte en streik i koppergruvene mot Mansfeld gruveselskap i Preussisk Saksen. Gruvearbeiderne gikk til streik fordi femti arbeidere hadde blitt oppsagt på grunn av sosialistisk agitasjon. Arbeiderne og Alter Verband, som hadde sosialdemokratisk tilknytning og var det største fagforbundet til gruvearbeidere, prøvde å tvinge gruveselskapet til å ansette de oppsagte arbeiderne på nytt. Gruveselskapet svarte at det ikke under noen forhold ville tåle an sosialdemokratisk organisasjon blant sine ansatte. Det kom til tumulter og militæret ble innkalt etter at politiet hadde fått problemer med å holde streikevakter borte fra gruvene. Streiken varte i fem veker. Halvparten av gruvearbeiderne deltok i streiken, men det var de dyktigste og mest erfarne arbeiderne som streiket, og derfor ble produksjonen i gruvene svært redusert. Men de streikende fikk ikke gjennom kravene sine.
To år senere, i 1911, gikk kullgruvearbeiderne i Mansfeld til streik sammen med andre gruvearbeidere i kullfeltene i det sentrale Tyskland. Tre av fire fagforeninger for gruvearbeidere deltok i streiken og krevde anerkjennelse som forhandlingsmotpart, lønnsøkninger, åtte timers arbeidsdag, ferie med lønn, avskaffelse av bøtelegging av arbeidere, blant annet. Gruveselskapene nektet å forhandle, og de truet med at streikende arbeidere ville bli fjernet fra selskapenes trygdeordninger og fra andre velferdstiltak. Gruveselskapene bad om at soldater ble satt inn mot de streikende arbeiderne. Mellom en fjerdedel av halvparten av arbeiderne ved gruvene deltok i streiken. Streiken varte i fjorten veker, og arbeiderne lyktes ikke i å oppnå sine mål.
I mellomkrigstida ble Mansfeldregionen et av de områdene der de bitreste arbeidskonfliktene kom til å foregå. Det ble også et av de områdene der kommunistpartiet kom til å stå sterkest. Denne bitterheten hadde sitt opphav i den uforsonligheten som gruveselskapene viste før første verdenskrig. I koppergruvene i Mansfeld var det svært vanskelige arbeidsforhold, og arbeiderne ble drevet hardt. Sjaktene som arbeiderne arbeidet i var så trange at arbeiderne hadde liten plass til å bevege seg, og de var så låge at arbeiderne ikke kunne stå oppreist. Samtidig ble arbeiderne dårlig behandlet, og nettopp dette var det streiken i 1909 dreiet seg om, oppsigelser som ble oppfattet som tilfeldige maktovergrep. Kvinnenes deltakelse i streiken som støttespillere for streiken viste tydelig hvordan den hadde støtte i familiene og i lokalsamfunnene.
Mansfeld hadde tidligere hadde ei befolkninga som hadde vært svært konge- og keisertro. Den forandringa som foregikk berørte de dyktigste arbeiderne, kjernen i arbeidsstyrken i Mansfeld, og også de ufaglærte. Gruvearbeiderne bygde sine egne uavhengige fagorganisasjoner.
Demonstrasjoner var antagelig den mest vanlige protestformen. Demonstrasjoner kunne føre arbeiderne i konflikt med politi og soldater. I demonstrasjonene hevdet de demonstrerende seg både som individ og som gruppe, og krevde rett til å stå fram med sine krav i en politisk orden der underdanighet og ettergivenhet overfor de styrende ble forventet. Streiker ble ofte fulgt av demonstrasjoner. Streikevakter utenfor arbeidsplasser var spesielt aktive og farlige demonstrasjoner siden disse ofte ble angrepet. De streikende marsjerte ofte til rådhuset og framførte sine krav overfor det politiske systemet.
Mellom 1906 og 1910 var det mange streikebølger mot stemmerettssystemet for valg til Landdagen i Preussen, der det var tre stemmeklasser og der rike personers stemmer hadde langt større vekt enn stemmene til vanlige mennesker. I Halle, som i mange andre byer, var det store demonstrasjoner mot det preussiske stemmerettssystemet. I 1910 kom det til voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og politi og soldater. I forbindelse med valget til den preussiske Landdagen i 1910 holdt sosialdemokratene møter i hele Halle-Merseburg regionen, og det ble vedtatt resolusjoner mot valgsystemet og partiet ble oppfordret om å bekjempe det. Den 27. januar oppfordret partiorganisasjonen i Halle til politiske demonstrasjonsstreiker. Og dette ble fulgt av en bølge med voksende demonstrasjoner. Den lokale SPD avisen trykte en artikkel av Rosa Luxemburg som oppfordret til en politisk massestreik for å opprette en demokratisk republikk.
Den 13. februar 1910 samlet folk seg til en ny demonstrasjon på markedsplassen i Halle. De krevde frie og rettferdige valg. Hele familier var samlet, og ville etter deltakelse i demonstrasjonen fortsette til Folkeparken i Halle, eller andre møteplasser. Da demonstrantene var i ferd med å skilles ble de angrepet av politiet, og da situasjonen ble vanskelig for politiet ba politiet om forsterkninger fra hæren. Hærstyrker var allerede blitt stasjonert i området og var klare til å rykke ut. Det ble kamper mellom demonstrantene på den ene siden og politiet og soldatene på den andre siden. Kampene fortsatte i mange timer. Ingen ble drept, men førti mennesker ble skadet og åtti arrestert. Neste torsdag ble et stort protestmøte holdt i Folkeparken. Omkring ti tusen mennesker protesterte mot politibrutalitet og for fortsatt kamp mot det preussiske valgsystemet. Det kom til sympatiaksjoner andre steder i Tyskland. De harde stridene i Halle gjorde Halle til en høyborg for venstresiden i SPD, og under Weimarrepublikken for kommunistpartiet.
Arbeiderne hevdet stadig sin rett til å uttrykke sin individualitet, også på uformelle måter der de handlet på tvers av alle myndigheters forventninger. Disse handlingene var ofte politiske siden de handlet om makt, om hvem som skulle kontrollere tid og rom og hva som skulle gjøres.
Et vanlig uttrykk for utilfredshet med arbeidssituasjonen var jobbskifte. Arbeiderne skiftet arbeidsplass svært ofte. Et eksempel er en metallbedrift med 348 ansatte i 1911 som dette året måtte ansette 565 arbeidere for å beholde arbeidsstokken. Og dette var ingen uvanlig situasjon, tvert i mot var det en typisk situasjon. Det var arbeidere som i løpet av tjue år hadde femti forskjellige arbeidsgivere.
Der det var akkordarbeid hadde arbeiderne lenge funnet måter å omgå kalkulasjonene av lønn. Bosch hadde opprinnelig opprettet et system der arbeidslederen fikk utbetalt lønn til arbeidslaget som var basert på det arbeidet som laget utførte, og så delte han lønna mellom deltakerne i laget. Men dette systemet ble avskaffet da det ble oppdaget at hele laget ikke arbeidet raskere enn at de minste dyktige arbeiderne kunne følge med i tempoet. De raskeste arbeiderne reduserte altså det tempoet som de arbeidet i.
Unge arbeidere var et spesielt problem. Ulike system ble innført for å ha spesielt oppsyn med dem for å disiplinere dem. Men de fant stadig på måter for å unngå denne kontrollen. De nektet ofte å bo i bedriftenes boliger der disse fantes for å unngå den kontrollen som dette medførte, selv om disse boligene var billige. De ville heller bo i dårligere og dyrere boliger der de stod fritt til å leve som de ønsket i fritida.
Den intense fiendtligheten fra staten og arbeidsgiverne mot sosialdemokratene, det uopphørlige arbeidet for å gjøre sosialdemokratene og sosialdemokratiet til pariaer i det tyske samfunnet, betydde at alle handlinger til støtte for sosialdemokratiet, å stemme på dets kandidater eller delta i dets mange aktiviteter, var handlinger som uttrykte motstand mot regimet. Sosialdemokratene hadde mange forskjellige klubber som organiserte svært mange forskjellige aktiviteter, fra idrettslag og teatergrupper og utdanningsforbund til fagforeninger og det politiske partiet. Sosialdemokratiet søkte å skape en bevegelse som ga rom for alle mulige aktiviteter og til alle sider av arbeidernes liv.
Sosialdemokratiet skapte en klasseidentitet. De brukte begrepet "Arbeider" i titler på aviser og alle typer foreninger, og omtalte hverandre som "kamerater" ("Genosse"). De oppvurderte arbeidet. Det var produktivt og kreativt, det skapte samfunnets rikdommer, og ga de som utførte arbeidet og skapte disse rikdommene rett til dem. Under festivaler feiret de ulike fagforbundene sitt yrke ved å marsjere med eksempler av de produktene de produserte og de redskapene som de brukte.
På denne måten ble ikoner av hender som holdt arbeidsredskaper, eller som holdt i hverandre, brukt som symbol for arbeiderbevegelsen. Også ikoner av knyttede never var symbol som ble brukt for å uttrykke kampvilje. SPD la også vekt på disiplin i bevegelsens aktiviteter.
For arbeiderne betydde sosialisme først og fremst rettferdighet - en slutt på økonomisk ulikhet og å være utsatt for tilfeldig maktutøvelse fra arbeidsgivere og staten. De hadde vanligvis ikke en mer teoretisk forståelse av sosialismen som innebar å overta kontrollen over produksjonsmidlene.
Fritz Pauk, en ung tobakksarbeider, fortalte at han ble sosialist da fabrikkeieren sparket en rakrygget og dyktig arbeider som var sosialist. Før fabrikkeieren oppdaget at sosialisten var sosialist hadde fabrikkeieren og sosialisten gått godt sammen.
"En dag på jobben var det som en mordskandale. Den gamle sprang rundt som en gal mann og bannet og skrek: Nei, nei, det ville jeg aldri ha drømt om, at det på denne arbeidsplassen skulle være en sosialdemokrat. Hør hva slags gode råd denne sakseren har gitt meg. Jeg kom til ham og spurte hvorfor vår gode keisers sigarer .... ikke ble solgt lenger. Da var han frekk nok til å si til meg at jeg skulle prøve med bilde av Bebel .... Han kan ikke fortsette på denne arbeidsplassen, han må gå med en gang!"
Pauk så at sakseren forlot arbeidsplassen "med tapre steg", og Pauk innså at det var begått en stor urettferdighet, og at en god arbeider var blitt oppsagt bare fordi han var sosialist, og at alle sosialister ikke var vagabonder og kriminelle.
Slik ble sosialisme oppfattet blant arbeiderne som kamp mot urettferdighet, noe det finnes svært mange eksempler på. Det var tilfeldig maktutøvelse, slag mot arbeidere uten noen grunn, i gruvene at hele vognlass med kull ble nektet akseptert fordi det var enkelte steiner blant kullene, at arbeidsskiftene uten videre ble forlenget, som skapte flest klager.
Dersom kapitalismen var preget av urettferdighet så skulle den kapitalistiske framtida være preget av rettferdighet og likhet. Titlene til mange av arbeiderbevegelsens aviser uttrykte troen på en ny og bedre framtid.
Denne optimismen og framtidstroen og troen på rettferdighet og likhet knyttet sosialismen til humanismen og republikanismen i det nittende århundret. Arbeideres selvbiografier uttrykte deres forståelse av sosialismen i opplysningstidas kjente språk. Josef Peukert skrev for eksempel:
Sosialisme er en humanitær ide ....... definert ved sannhet og rettferdighet. Den viktigste anstrengelsen til et menneske er å bli fritt, så langt som mulig, fra alle fordommer og åndelige barrierer og å forberede i sannhet frie samfunnsmessige forhold av universelt menneskelig brorskap.
Den tyske sosialismen hentet idealer fra den tyske humanismen, og dette førte sosialismen ut over snevre klassegrenser og til å omfatte en visjon om menneskelig frigjørelse. De kunstneriske programmene som de lokale partiorganisasjonene satte opp brukte å inkludere poesi av Goethe og Heine og musikk av Beethoven, Mozart, Schubert og andre. Demokratiske ideal som var blitt hevdet i tidligere tider ble hentet fram og tatt i bruk av den tyske arbeiderbevegelsen i det nittende århundret.
Sosialismen betydde også et liv forpliktet overfor partiet. For funksjonærer og intellektuelle innebar det stadige møter, lese og skrive papirer og distribusjon av publikasjoner. Og også mange arbeidere brukte store deler av fritida til partiaktiviteter. Halle SPD opprettet en forening for utdanning og kultur for arbeidere i 1890-årene, og SPD hadde sentralt en egen skole der framstående intellektuelle underviste på høgt nivå. Foreningen til Halle SPD hadde et kor, teater, idrettslag og grupper for kvinner og ungdom. Under den russiske revolusjonen i 1905 framførte de poesi av Gorkij og russisk musikk. I 1906 hadde de teaterkvelder, fotoutstillinger, en Rembrandtfestival, og foredrag om Mozart, Heine, russisk historie, bondekrigene, Napoleonskrigene, Marokko og om arbeidere og alkohol. Det ble undervist om helsespørsmål og om bøker, blant annet, og det lokale partiet hadde eget bibliotek. Det kulturelle arbeidet var systematisk, og det var åpent for allmennheten. Foredragene var to og en halv time lange, og fem til sju hundre tilhørere ble regnet for et lavt tilhørerantall.
Ved at arbeiderbevegelsen gjennom sine tallrike aktiviteter og sitt engasjement kunne omfatte det meste av tilhengernes tilværelse, ble den også en viktig del av meningen med tilværelsen.
Etter 1900 bygget SPD og fagforeningene mange steder store bygninger med møtesaler og forsamlingsrom for store menneskemengder. Folkeparken i Halle åpnet i 1907. Den hadde mange rom, blant annet en ølhall med sitteplasser til 3.800 personer. Den ble bygget sentralt i byen.
Sosialdemokratene hadde ideal om likestilling mellom menn og kvinner, og det var et radikalt standpunkt for hundre år siden, men vanligvis levde sosialdemokratene i svært tradisjonelle ekteskap. SPD var det eneste partiet som før første verdenskrig gikk mot forbudet mot fødselskontroll og gikk inn for at familieplanlegging skulle være tillatt, selv om det var delte meninger om dette i partiet.
Eric D. Weitz oppsummerer med å skrive at sosialismen ga menn og kvinner ideer og praktiske strategier for å motsette seg arbeidsgivernes forsøk på å holde dem nede i lydighet og underdanighet. Sosialismen ga dem et språk om rettigheter og borgerskap i et samfunn som sjelden snakket i slike termer. Sosialismens håp var meningsfulle for mennesker som var utsatt for vilkårlig maktutøvelse og som var truet av nød.
Sosialdemokratenes forhold til den statlige eliten og til dens lokale representanter var ulikt. Mens den statlige eliten ofte kalte SPD for "riksfiender" ble det på lokalt hold mange steder utviklet et samarbeid mellom det lokale SPD og de lokale styresmaktene, både statlige og kommunale, som kunne gi gode resultater. Mange steder kom sosialdemokratene til å oppleve den lokale offentligheten som en nøytral offentlighet som de kunne delta og samarbeide i.
For tyske arbeidere kunne staten forbedre livsforholdene og intervenere på en positiv måte i arbeidskonflikter, og i det hele tatt tjene som en agent for sosial utvikling.
Her refererer jeg videre fra Stefan Bergers bok.
Under partikongressen i 1891 i Erfurt vedtok SPD et partiprogram som var marxistisk orientert. Erfurtprogrammet antok at klassekampen ville bli intensivert og føre til et sosialistisk samfunn. Det var et radikalt revolusjonært program, men det inneholdt også konkrete og dagsaktuelle krav og mål, om demokratisering av det politiske systemet og om sosiale reformer som ville forbedre livet for arbeidende folk. Det var både revolusjonær retorikk og krav om praktiske reformer.
Under innflytelse av Karl Kautsky kunne SPD si at det var et revolusjonært parti, men ikke et parti som gjorde revolusjon. SPD ventet at det kapitalistiske systemet skulle ramle sammen av seg selv på grunn av indre motsigelser. SPD skulle hele tiden arbeide på lovlig måte for å forbedre samfunnet, og samtidig være klar til å overta den politiske makten på lovlig måte ved flertall i valg for å omskape samfunnet til et demokratisk sosialistisk samfunn. Engels prøvde på 1890-tallet å forutsi når kapitalismen ville bryte sammen og revolusjonen bryte sammen. Denne utopiske troen på at sosialismen ville komme av seg selv kunne i situasjoner skape manglende handlingsvilje. Kautsky sine skrifter ble lest av mange partimedlemmer, av langt flere enn Marx sine skrifter og bøker.
Sosialistene trodde på framskritt og vitenskap, og de trodde at sosialismen uavvendelig ville komme. De trodde at sosialismen var vitenskapelig korrekt, og at marxismen var en vitenskap som kunne forutsi framtida. Framtida var lys, og den tilhørte arbeiderklassen. Sosialdemokratiet var både et praktisk reformistisk parti, og det hadde et utopisk mål. Partiet hadde mange praktiske politikere som både i Riksdagen og på lokalplanet, i bystyrer og i kommunale råd og utvalg og i organisasjonsarbeid ellers, arbeidet iherdig for å forbedre de konkrete forholdene som folk levde under. SPD-representantene gjorde som eksempel et stort og viktig arbeid i Riksdagen for å forbedre arbeidstilsynet og for å utvikle lovgivning for helse og boforhold.
I 1896 begynte Eduard Bernstein sin serie artikler som kritiserte marxistiske dogmer og det han mente var grunnleggende svakheter i marxismen. (Dette vil jeg skrive en egen artikkel om.) Bernstein mente at marxismen ikke kunne hevde å være en vitenskap som kunne forutsi framtida til samfunnet, og at dette ikke kunne være det teoretiske grunnlaget for arbeiderbevegelsen. Krav om likhet og rettferdighet, et etisk grunnlag, burde heller bli viktigere som grunnlag for arbeiderbevegelsen, for i virkeligheten var det dette som var arbeiderbevegelsens grunnlag og ryggrad. Selv om Bernsteins reformisme ble forkastet av partikongressen til SPD, var den praktiske politikken som SPD førte (nødvendigvis) reformistisk.
Reformismen ble styrket da forbudet mot sosialistiske parti ble opphevet i 1890. I Tyskland var det de liberale tyske staten i sørvest som var reformismens kjerneområde. I Baden og Hessen samarbeidet sosialdemokratene med borgerlige partier i Landdagene fra 1891 og i Bayern fra 1894. Sosialistene ble tungt involvert i lokalpolitikken, så mye som 13.000 sosialister var medlemmer av lokale og kommunale styrer, og hele 100.000 sosialister satt i administrative og dømmende organ som industrielle og kommersielle domstoler og meklingsinstanser, trygdeorgan etc. Spesielt i de større byene fikk SPD betydelig innflytelse og deltok i styrer og utvalg med mange representanter og gjorde et viktig arbeid. Den kommunale sosialismen ga konkrete muligheter for å arbeide for å forbedre livsforholdene til folk.
Det kan sies at i SPD før første verdenskrig var det en revolusjonær ving ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, et sentrum med Karl Kautsky som den framstående teoretikeren, og en reformistisk fløy med Eduard Bernstein som den mest kjente representant. (Jeg vil skrive kapitler om alle disse tre.) Det kan også sies at partiet var delt mellom de som helst bare ville vente på at kapitalismen skulle bryte sammen av seg selv, og de som ville arbeide for praktiske reformer og ønsket politisk handling her og nå, og disse siste kom fra både venstrefløyen og fra den reformistiske fløyen, mens de første hørte til blant partifunksjonærene som var mest opptatt av å utvikle partiets organer og aktiviteter, og som i stor grad arbeidet i forhold til partiets indre liv. Eksempler er debatten om de store streikene i 1905 og 1907. Det var et ønske om å presse fram mer rettferdige stemmerettsregler i Preussen ved å gå til generalstreik. Både I Belgia i 1893 og i 1902 og i Sverige i 1902 og i Østerrike, Russland og Finland i 1905 hadde store streikebølger greid å tvinge fram liberalisering av stemmerettsreglene og utvidet stemmerett. Men parti- og fagforeningsfunksjonærene motsatte seg denne kampen siden en stor konflikt der hele partiet ble mobilisert kunne sette det store partiapparatet og fagorganisasjonene i fare, og partiapparatet vant fram. På partikongressen i 1906 i Mannheim ble generalstreik som politisk våpen utelukket. Fagforeningene var mest opptatt av anerkjennelse og av avtaler om lønninger og arbeidsforhold.
Før første verdenskrig var 25% av arbeidsstyrken i Tyskland fagorganisert (omtrent det samme som i England). Fagbevegelsene både i Tyskland og i andre land var mer opptatt av lønninger og arbeidsforhold og av fra dag til dag politikk enn av ideer og mer abstrakte prinsipp. Det var nært samarbeid mellom SPD og fagforeningene, og de samme personene var ofte aktive både i partiet og i fagbevegelsen.
SPD var på noen områder godt integrert i samfunnet, og på andre områder var SPD en outsider. Sosialdemokrater ble sterkt diskriminert, og de var utstøtt og forfulgt i mange sammenhenger. Stemmerettsordningene var mange steder ved lokalvalg konstruert slik at SPD skulle få minst mulig innflytelse. Men stemmerettsbegrensninger var vanlige i Europa på denne tida, og for riksvalgene hadde Tyskland svært liberale stemmerettsregler, med alminnelig og lik stemmerett for menn over 25 år, og det var svært stor deltakelse i valgene i Tyskland, gjerne over 80%.
Store bedrifter som Krupp prøvde å holde sosialdemokrater borte, og ville ikke akseptere frie fagforeninger, men opprettet egne fagforeninger som var underlagt bedriften, og svartelistet arbeidere som arbeidet for å opprette frie fagforeninger. Men i mindre og mellomstore bedrifter ble fagbevegelsen i større grad anerkjent som forhandlingsmotpart, og forhandlinger ble mer og mer vanlige. Carl Zeiss innførte ni timers arbeidsdag i 1896, og Bosch innført åtte timers arbeidsdag i 1906.
Sosialdemokratene bekjempet alltid antisemittisme med stor iherdighet, og var, som internasjonalister, motstandere av tysk stormaktspolitikk ("Weltpolitik"). De var motstandere av etniske definisjoner av nasjonen, og prøvde å forankre nasjonalitet i borgerrettigheter og begrep om sosiale rettigheter og plikter.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av teksten om Sosialismen i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder: