Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Peter H. Wilsons bok "The Holy Roman Empire 1495-1806". Denne boka er ganske ny, i det den ble utgitt i 1999. Boka orienterer om status for forskningen på Imperiets historie, og gir ei oversikt over en del forskningsretninger og litteratur som er produsert ut fra forskjellige ståsted og problemstillinger. Dette kapitlet er blant annet et oversiktskapittel, og gir dermed ei kortfattet oversikt over materiale som jeg går langt grundigere inn på i andre kapitler.
Sytten valg av Romersk konge fant sted mellom 1486 og 1792, hvorav åtte mens keiseren enda levde. Ved å velge Romersk konge, som var arvtaker etter keiseren, mens keiseren enda levde slapp man et interregnum, en periode uten regjerende keiser, etter at keiseren var død. Man hadde også et system med vikarer for keiseren dersom keiseren midlertidig skulle være ute av stand til å regjere, for eksempel ved lengre opphold utenlands. Vikarene var hertugen av Savoy for Imperiets del av Italia, kurfyrsten av Saksen for det nordlige Tyskland og kurfyrsten av Pfalz for det sørlige Tyskland.
Hver ny keiser som ble valgt måtte undertegne en avtale som bandt ham til å følge Imperiets lover og skikker (Wahlkapitulation). Denne skikken ble tatt i bruk ved keiservalg første gang i 1519 da Karl ble valgt til keiser. Siden han fra 1516 var konge av Spania ønsket kurfyrstene at han ikke skulle kunne bruke Imperiet i spanske strider eller kriger. Det var kurfyrstene, og ikke Riksdagen, som førte forhandlingene med keiserkandidater om innholdet av Wahlkapitulation. De protestantiske fyrstene ønsket en permanent Wahlkapitulation for å begrense kurfyrstenes makt.
Keiserens politiske makt kan deles inn i to kategorier. Den ene er rettigheter som stammet fra hans stilling som føydal overherre. Det var retten til å opphøye personer til adelsstanden, og det som følger med denne retten, som også å regulere ledige mindre fyrstedømmer.
Den andre kategorien var maktutøvelse som bare kunne foregå i samarbeide med Riksdagen, som lovgivning og beslutninger om militære forhold og skattlegging. Maktbalansen mellom keiseren og Riksdagen varierte gjennom tida. Bare med kurfyrstenes samtykke kunne keiseren sammenkalle Riksdagen eller disponere over større ledige vasaller.
Keiserens styre mistet etterhvert sin føydale karakter. Keiserens forhold til fyrstene hadde vært et personlig forhold der fyrstene hadde måttet sverge troskap til hver ny keiser. Og hver ny fyrste måtte sverge troskap til keiseren. Utviklingen av sterkere og mer selvstendige territorialstater skapte et nytt grunnlag for fyrstenes makt der forholdet til keiseren ble mindre viktig. Fyrstene kom til å se seg som herskere over og ivaretakere av territorier, og ikke som keiserens menn.
At keiserverdighetens føydale karakter ble redusert førte også til et keiserverdigheten ble mindre sakral og mer verdslig. I 1508 hadde Maximilian I erklært at pavens deltakelse ved kroning av ny keiser var unødvendig, og dette ble fulgt opp, blant annet ved at kroningsseremonien ble flyttet fra Italia til Frankfurt, der kroninga av ny keiser fra 1562 alltid senere fant sted. Da tyrkernes Sultan begynte å kalle seg keiser reduserte dette keiserverdighetens status. Og da det begynte å bli flere keisere ved at også russernes hersker begynte å kalle seg keiser falt keiserverdighetens status enda mer.
Peter Moraw drar Riksdagens opphav til keiserens hoff og de valgmøtene som ble holdt ved interregnum. Ordet "Riksdag" (Reichtag) var blitt vanlig i siste del av 1400-tallet for å betegne de forsamlingene der nasjonale spørsmål diskutertes. Det var en forsamling av privilegerte fyrster og senere også grever og geistlige og byer. Tilskyndelsen til å danne Riksdagen kom fra keiseren og hoffet.
Riksdagen kom til å få tre kammer. Det ene bestod av kurfyrstene, etablert i 1273, som hadde rett til å velge ny keisere og forhandle fram betingelsene for overtakelse av keiserverdigheten (Wahlkapitulation). Det var opprinnelig sju kurfyrster, inkludert de tre erkebiskopene i Mainz, Køln og Trier. De fire verdslige kurfyrstene fra Bøhmen, Brandenburg, Saksen og Pfalz fikk i 1648 tilslutning fra fyrsten over Bayern og i 1692 fra fyrsten over Hannover. Bøhmens stemme var ekskludert fra 1648 til 1708. Pfalz' stemme og Bayerns stemme ble slått sammen i 1777, da disse to fyrstedømmenes territorier ble slått sammen.
Fyrstenes kammer ble dannet i 1480 da fyrstene og riksridderne gikk sammen for å forsvare sine rettigheter mot kurfyrstene og keiseren. Stemmeretten ble gradert etter hvor mye land de enkelte fyrstene rådde over.
Byene begynte å holde sin egen forsamling i 1471. I 1582 var de tillatt å delta i Riksdagen, og i 1648 fikk byene sitt eget kammer. Men de fikk ikke like mange stemmer som de andre kammerne. I 1521 var 87 byer representert. Av disse var bare 51 igjen på 1700-tallet. For at byene ikke skulle få en avgjørende stemme ved stemmelikhet mellom kurfyrstekammeret og fyrstekammeret ble det bestemt at først skulle de to fyrstekammerne komme fram til en avgjørelse, og deretter skulle byene konsulteres.
Det var 40-45 Riksdagsmøter mellom 1495 og 1654. De varte vanligvis fra fem veker til ti måneder, og de ble vanligvis holdt enten i Augsburg eller Regensburg. Riksdagsmøtet i 1663 i Regensburg ble permanent.
Bare keiseren kunne kalle sammen Riksdagen, men fra 1519 måtte han konsultere kurfyrstene først. Kurfyrsten fra Mainz var ordstyrer og utformet dagsordenen. Keiseren kunne avgjøre sakenes rekkefølge og hadde vetorett. Man kunne stemme kammer for kammer, eller fra 1648 ved å dele representantene inn etter konfesjon.
Det fantes alternative riksomfattende forsamlinger. En var Kurfyrstedagen. En annen var basert på kretsene som riket var inndelt i. Det var Kurfyrstedagen som tvang keiseren til å avsatte Wallenstein i 1630. Men i det lange løp overlevde Riksdagen som den viktigste forsamlinga. En grunn til det er at den hadde bredest representasjon av disse forsamlingene, og en annen var at den utførte oppgaver og ga et forum som deltakerne ønsket.
Interessen for å undersøke Imperiets domstoler har tatt seg opp med utviklinga av nye synsvinkler for undersøkelse av Imperiets historie. Forskninga har beveget seg fra å undersøke domstolene som institusjoner og enkeltsaker til å undersøke hvordan Imperiets mekanismer for konfliktløsning påvirket den sosiale og politiske utviklinga. Fremst i dette arbeidet har Wolfgang Sellert stått. Han har undersøkt Rikshoffrådet - Det Auliske konsil - Reichshofrat. Bernd Diestelkamp og Filippo Ranieri har undersøkt Rikskammerdomstolen - Reichkammergericht.
Domstolene er vanskelige å undersøke siden juridiksjonen var uklar og oppsplittet. De mest politiserte sakene var saker mellom fyrstene og deres stenderforsamlinger. De angikk spørsmål som skattlegging og militær politikk. En side ved Imperiets styrkelse etter Trettiårskrigen bestod i dets økende evne fra 1670 til gjennom domstolene å løse indre konflikter.
Rikskammerdomstolen ble etablert i 1495. Domstolen oppstod ut fra Imperiets behov for å opprette offentlig fred. Keiseren motsatte seg i utgangspunktet nye domstoler siden han så det som sin oppgave å opprette fred ved å utdele sin rettferdighet. Det var motstand mot keiserens personlige domsmyndighet, og ønske om et mer upersonlig og uavhengig rettsvesen. Og dette var grunnlaget for å opprette Rikskammerdomstolen. Maximilian I åpnet Rikshoffrådet i 1498 i Wien som en alternativ domstol for å gjenvinne keiserens kontroll over rettsvesenet. Ingen av domstolene skulle behandle vanlige kriminalsaker eller sivilsaker, men være appelldomstoler og høyesterett for saker som gjaldt Imperiets konstitusjon og lov. De eneste områdene der disse to domstolene ikke hadde myndighet var i Bøhmen og i de østerrikske arvelandene og i Burgund.
Et stort problem var å iverksette domstolenes kjennelse. Denne oppgaven ble pålagt kretsene som Imperiet var inndelt i. Her ble en eller fyrster gitt myndighet til å iverksette kjennelsene, om nødvendig med makt.
Domstolenes suksess kan bli målt på tre felt. Det ene er i deres evne til å forhandle fram fredelige løsninger i konflikter mellom de forskjellige territoriene. Denne evnen økte fra 1670-årene, og reduserte sterkt fyrstenes tidligere beredskap til å gripe til vold. Volker Press har kalt dette for "juridifikasjonen av Imperiet".
Også innenfor de enkelte territoriene evnet Imperiets domstoler å løse konflikter etter legale prosedyrer. Det gjelder spesielt i konflikter mellom fyrstene og stenderforsamlingene. I Mecklenburg i 1719 oppnådde stenderforsamlinga å få en domsavsigelse som støttet at andre fyrster kunne gripe inn mot Mecklenburgs fyrste dersom han forsatte å bruke våpenmakt mot stenderforsamlinga.
Rikskammerdomstolen fikk stoppet mange hekseprosesser der "bevisene" ble oppnådd ved bruk av tortur. Etter 1525 tok mange bondeopprør veien inn i domstolene, og de ble ikke lenger møtt med massiv våpenmakt. I tidsrommet 1648-1806 var minst en fjerdedel av sakene ved Rikskammerdomstolen saker som innbyggerne i territoriene reiste mot territoriets fyrste. I en dom fra 1707 ble fyrst Wilhelm Hyacinth av Nassau-Siegen dømt for å ha satt livet på spill for sine undersåtter gjennom despotisk opptreden, og han ble avsatt og deretter drevet ut av fyrstedømmet ved inngrep av soldater fra Køln som handlet etter instruks fra Rikshoffrådet.
Juridisk og byråkratisk prosedyre ble vanlig framgangsmåte for å løse sosiale spenninger, og det styrket tiltroen til rettsstaten - Rechtsstaat, eller politisk styre gjennom lov.
Keiserens inntekter kom fra ordinære og ekstraordinære kilder. De ordinære kildene var inntektene fra de habsburgske land, fra keiserens private domener og fra skatter bevilget av stenderforsamlingene. Han hadde også inntekter som keiser, Reichcamerale. Det meste av disse hadde blitt neglisjert på fjortenhundretallet, og disse inntektskildene var vanskelig eller umulig å gjenvinne senere.
Keiserens ekstraordinære inntekter var av større betydning. Det direkte inndriving av skatter var det de enkelte fyrstene og Riksbyene som foretok. Skattlegging til fordel for keiseren styrket de territorielle fyrstene siden de foretok inndrivinga og dermed bygde opp og kontrollerte administrasjonen.
En skatt til keiseren var den alminnelige penning (Gemeiner Pfennig), som ble søkt opprettet fra 1422. Den skulle betales av alle mannfolk. Den ble erstattet av matrikkelvesenet som kom i 1521.
Skattlegging til finansiering av krigen mot tyrkerne ga økt skattlegging legitimitet. Skatter krevd inn etter matrikkelvesenet som gikk til keiseren ble brukt til å finansiere krigføringa mot tyrkerne. Så mye som 88% av de skattene til krigføring mot tyrkerne som keiseren krevde i perioden 1576-1606 kom faktisk fram til keiseren. Keiseren kom til å finansiere stadig mer av sine militære utgifter fra egne arveland og alliertes subsidier. Det felles forsvaret som ble opprettet i 1681-2 ble organisert og finansiert gjennom kretsene.
Imperiet var en defensiv organisasjon som ikke søkte avgjørende militære seire. Derfor skapte det en mobiliseringsstruktur for å ta seg av invasjoner og kriser, og ingen stor stående hær. Østerrike og Preussen opprettet derimot store stående hærstyrker.
Kretsstrukturen ble utviklet både for å iverksette domsavsigelser fra Imperiets domstoler og for å samordne soldatene fra de territoriene som utgjorde kretsene til felles kamp. At kretsene ble valgt som enhet skyldes både at fyrstene ikke ville gi keiseren den makta som ville ligget i å koordinere Imperiets samlede hærstyrker, og at ved å velge kretsene som enhet beholdt fyrstene kontrollen over hærstyrkene, og at mange fyrstedømmer var for små til selv å stille effektive slagstyrker hver for seg, men sammen kunne de greie det.
I 1519 hadde kurfyrstene krevd at keiseren bare kunne gå til krig etter først å ha innhentet samtykke fra kurfyrstene. I 1648 ble dette utvidet til at samtykke var nødvendig fra hele Riksdagen.
Den militære strukturen som ble utviklet gjennom de langvarige krigene mot Frankrike og tyrkerne i årene 1683-1714 kom til å bestå av tre hovedkomponenter. Den første var habsburgernes stående hær, som var den første og største av de tyske statenes hærer. Den andre var kontingenter og hjelpestyrker fra de fyrstene som hadde egne stående hærer. Det tredje elementet var hærstyrkene til de kretsene som fortsatt var aktive. Hver krets bestod av flere fyrstedømmer. Kretsene stilte integrerte regimenter finansiert av fyrstedømmer som hver for seg var for små til å stille effektive hærstyrker.
I sør og vest søkte kretsene å samarbeide om å skape enda større militære forsvarsstrukturer. I 1697 gikk Franken, Schwaben, Westfalen, Bayern, Øvre Rhinen og det Rhinske kurfyrstedømmet sammen i en allianse. Men under den spanske arvefølgekrigen ble denne alliansen for svak til å opptre selvstendig, og ble bare et rammeverk for militært samarbeid med keiseren. Likevel bestod kretsstrukturen fram til 1801 og var ryggraden i det kollektive forsvaret. Utover fra 1740-tallet kom de prøyssisk og østerrikske hærene hver for seg til å bli større enn de samlede styrkene til alle småstatene. Preussen (egentlig Brandenburg) inngikk i den øvre saksiske krets, og Østerrike i den østerrikske krets.
Kretsene ble dannet som et mellomnivå mellom Imperiet og de enkelte fyrstene og byene. Riksdagen i året 1500 i Augsburg grupperte det meste av Imperiets territorium i seks kretser. I 1512 ble fire kretser til dannet av territorier som til da ikke hadde tilhørt kretsene, og ved deling av noen kretser som hadde vist seg å være for store til at effektivt samarbeid var enkelt å få til.
Også tidligere hadde tilsvarende inndeling av Imperiet vært forsøkt, men den hadde ikke blitt varig. Med den nye inndelinga ble kretsene inkludert i den viktigste lovgivninga. Bestemmelser fra 1500 og 1507 påla kretsene å overvåke valget av dommere til Rikskammerdomstolen, en oppgave de hadde helt til i 1806. I 1530 ble kretsene pålagt å koordinere oppsetting av militære kontingenter til fredsbevarelse og nasjonalt forsvar. Denne bestemmelsen ble bekreftet i 1555, 1570 og i 1681. De skulle også overse pengevesenet. Ved midten av 1500-tallet hadde kretsene fått oppgaver innenfor følgende viktige områder: politisk representasjon, militær organisasjon, finansvesenet og overholdelse av offentlig ro og orden.
I 1555 fikk kretsene en fast konstitusjon. En eller noen få viktige fyrster ble oppnevnt som talsmenn for kretsene, og de fikk ansvaret for kretsenes korrespondanse. Det ble også opprettet kretsforsamlinger der alle territoriene i kretsene var representert.
Utviklinga av kretsene varierte. De kretsene som bestod av mange små territorier var mest aktive, siden for dem kom kretsene til å utvikle infrastrukturfunksjoner som de hver for seg var for små til å utvikle.
Den katolske kirka eide og styrte over store områder, og det fantes svært mange geistlige fyrster. Tre av de sju kurfyrstene var biskoper.
Med reformasjonen ble store områder sekularisert. Det kunne foregå på to måter. Innehaveren av et høgt embete som tilhørte den katolske kirka kunne skifte religionsform, og dersom det tillå embetet store eiendommer tok vedkommende disse fra kirka. Det skjedde da stormesteren av den teutonske orden gikk over til protestantismen. Mer ofte skjedde sekulariseringa når embeter ble stående tomme, og fyrster i nabolaget annekterte eiendommene som hørte inn under embetene.
Fredsavtalen i Augsburg i 1555 intenderte å stoppe denne prosessen. Men sekulariseringa fortsatte likevel, og kirka ble avgjørende svekket.
Den katolske kirkas embeter var et tilholdssted for adelsmenn. Av de 347 fyrstelige biskopene som styrte i 1500-1803 var 332 av aristokratisk opphav. Mange av bispedømmene holdt store stående hærer.
Det keiserlige Italia, den delen av Italia som Imperiet krevde overhøyhet over, var et område på 65.000 kvadratkilometer. Det bestod av Milano, Savoy, Parma, Piacenza, Modena, Mantua, Toskana, Mirandola og Genova og Lucca. Karl V skapte et eget spansk nærvær i Italia. Men fra midten av 1600-tallet ble det spanske Italia mer og mer avhengig av Østerrike, og i 1706 overtok Østerrike kontrollen av Milano.
Utviklingen av stadig mer selvstendige territorier er et hovedtrekk i Imperiets historie. Mange av territoriene utviklet absolutistiske styreformer. Absolutismen var en tendens til å konsentrere stadig mer makt i herskerens hender, og til å frigjøre herskeren fra ansvar overfor stenderforsamlinger og parlamenter.
Ny historieskriving framholder tre sider. Utviklinga i de forskjellige territoriene var ganske forskjelligartet, selv om det var mange likheter. Man ser at Preussens utvikling ikke er så enestående som tidligere antatt, sammenliknet med utviklinga i andre territorier. Og Imperiets betydning for territorienes utvikling var stor. Imperiet ga ei ramme og en kultur for utveksling av ideer av betydning for styreform, administrasjon og byråkratiutvikling, og for utveksling av personell. Dessuten ga Imperiet legitimitet til herskerne, og de søkte legitimitet hos Imperiet. Dette la begrensninger på utviklinga av absolutistiske styreformer i de mindre statene, siden Imperiet støttet stenderforsamlingene, og herskerne i de mindre statene måtte bøye seg for dette. Veksten til Preussen og Østerrike fra midten av 1700-tallet ødela balansen mellom Imperiets innflytelse og fyrstenes makt, og destabiliserte Imperiet.
Tre områder er kontroversielle. Drivkreftene bak utviklinga mot absolutismen er omdiskutert. Mot det gamle synet på dynamiske herskere som drev bevisst statsbygging får tre andre faktorer oppmerksomhet. Først er elitenes ønske om å anvende modeller for forbedring, som var en del av utviklinga av byråkratiet, og å få sosial og moralsk kontroll over de delene av samfunnet som ble sett på som på ustyrlige eller på ville veier. Betydelig oppmerksomhet er blitt gitt til minoriteter som pietistene. Deres vektlegging av selvdisiplin og driftighet kunne tjene til å fremme absolutismen, spesielt i Preussen der den har blitt sett å gå godt sammen med Preussens spartanske ånd. Men pietismen kunne også med sin vektlegging av høg moralsk standard være undergravende for autoritære regimer.
Andre legger vekt på underliggende økonomisk og sosialt press skapt ved føydalsamfunnets oppløsning som tvang adelen til å søke støtte hos territoriets hersker. Dette synet går igjen i betraktningene om det historiske kompromisset mellom junkerne i Brandenburg-Preussen og kurfyrsten, der junkerne støttet opp om kurfyrsten mot at han støttet deres makt på det lokale nivået. Mot disse modellene som legger vekt på økonomiske faktorer står andre som legger vekt på det utenrikspolitiske presset og dets betydning for å utvikle territorialisering. Ingen enkeltfaktor kan alene forklare utviklinga, og det legges også vekt på i hvilken grad og eventuelt hvordan befolkninga, eller deler av den, ble integrert i systemet.
Et annet kontroversielt område dreier seg om hvor langt fyrstenes makt gikk og hvilke konsekvenser den hadde. Debatten har vist at stenderforsamlingene hadde betydelig makt også under absolutismen. De stenderforsamlingene som overlevde til 1670 fungerte vanligvis også i det neste århundret, og økte sin innflytelse. De så seg vanligvis som voktere av den gamle orden og de gamle rettigheter og privilegier.
Noen historikere har oppdaget forsøk fra herskernes side på å skape sosial disiplin. Dette skjedde gjennom en allianse mellom kirka og herskerne, og var et forsøk på å oppnå økt kontroll over territoriet og opprette et velregulert samfunn (eine gute Policey). Dette skjedde spesielt etter Trettiårskrigen. Dette skjedde samtidig med at byråkratiet ble utbygd, og der myndighetene i større grad grep inn i det som tidligere hadde vært betraktet som privatlivet.
En livlig debatt foregår om ideen om at den sosiale militarisering var et resultat av Preussens historiske kompromiss og militarisering. Det har vært hevdet at det prøyssisk samfunnet ble militarisert ved den formen for verneplikt som ble utviklet fra 1733. Det diskuteres nå om det militær-agrare komplekset virkelig ble skapt.
Tweet
Lenker:
Det Hellige Imperiet
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: "The Holy Roman Empire 1495-1805."