Det Hellige Romerske Imperium.

Del to

Til første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på Peter H. Wilsons bok "The Holy Roman Empire 1495-1806". Denne boka er ganske ny, i det den ble utgitt i 1999. Boka orienterer om status for forskningen på Imperiets historie, og gir ei oversikt over en del forskningsretninger og litteratur som er produsert ut fra forskjellige ståsted og problemstillinger. Dette kapitlet er blant annet et oversiktskapittel, og gir dermed ei kortfattet oversikt over materiale som jeg går langt grundigere inn på i andre kapitler.


Innholdsoversikt:

  1. Konstitusjonell Utvikling.
  2. Reformer i Imperiet.
  3. Konfesjonsalderen.
  4. Imperiet Styrkes.
  5. Intern Rivalisering og Sammenbrudd.


Konstitusjonell utvikling.

I 1495 hadde Riksdagen møte i Worms. Ofte regnes dette møtet å markere overgangen fra Middelalderen til tidlig moderne tid i Imperiet. Andre ganger regnes bondekrigen i 1524-26 å markere denne overgangen.

Karl den store ble kronet i år 800 som hellig romersk keiser. I 843 ble Imperiet hans delt opp. Denne splittelsen ble permanent i 887. Den østlige delen av keiserriket overtok keisertittelen og ble kalt Det Hellige Romerske Imperiet. Det ble senere delt i tre kongedømmer, Tyskland, Italia og Burgund. Den første oppgaven til å keiseren var å holde ytre motstandere borte. I første omgang var disse ungarerne som var et rytterfolk fra steppene som plyndret Tyskland. Senere kom den striden mot paven som er blitt kalt for investiturstriden, som var en kamp om hvem som skulle kontrollere kirka i Imperiet, og de store landområdene og militære styrkene som kirka rådde over.

Keiserens store vanskeligheter med å kontrollere adelen og kirka i Tyskland og de frie byene i Italia førte til at keisermakta delvis gikk i oppløsning i 1254. Fra 1273 begynte man å velge keisere fra forskjellige dynastier slik at det ikke ble kontinuitet mellom generasjonene i keisernes oppbygging av makt og rikdom. Forsøk på å regulere keiservalgene førte til at i 1356 kom Den Gyldne Bulle. Den ble et konstitusjonelt dokument og viser den konsensuspolitikk som ble vanlig i Imperiet. Den brøt også keiserens binding til paven i Roma ved å fjerne pavens innvirkning ved valg og kroning av ny keiser. Den Gyldne Bulle kom kort etter at Svartedauen hadde herjet Europa. Den svekket keiserens makt.

Valgmennene ved keiservalgene var kurfyrstene. I utgangspunktet var det sju av dem. Det var herskerne over Mainz, Køln, Trier, Brandenburg, Saksen, Bøhmen og Pfalz. De valgte den tyske kongen, eller "Romersk konge". Denne overtok som ny keiser når keiseren døde.

Etter Svartedauden i 1350 ble store deler av den jordeiende adelen sterkt svekket, og det ble ei urolig og utrygg tid for adelen. Keiseren var for svak til å opprettholde ro og orden. For å muliggjøre oppbygging av ei sterkere keisermakt ble en ny habsburger, Fredrik III, valgt som konge i 1440, for å kunne overta som keiser. Dermed begynte ei sammenhengende rekke av habsburgere som keisere helt fram til Imperiets oppløsning i 1806, bare med et avbrudd på tre år i 1742-5. Fredrik III brydde seg ikke så mye om Imperiet, men var mest opptatt med å forsvare sine arveland i Østerrike.

Reformer i Imperiet.

I siste del av 1400-tallet tok Riksdagen initiativ til reformer. I 1495 overtok Maximilian I som keiser, og han ville samarbeide med Riksdagen. Dette spesielt siden han trengte støtte fra Riksdagen og fyrstene i konflikter med Frankrike. Disse konfliktene med Frankrike foregikk i Italia, der Frankrike i 1494 hadde angrepet områder der keiseren hevdet overhøyhet, og i Burgund der arverekkefølgen var omdiskutert. De italienske krigene varte til i 1559. I 1516 ble Maximilians barnebarn Karl konge i Spania. Noen få år senere ble Karl også keiser, og deretter fulgte langvarige kriger med Frankrike, som jeg har skrevet om under Spanias historie, og som også er omtalt i kapitlet som den nærmest ovenforstående linken viser til.

Imperiets reformer kan sies å ha foregått i to faser. Den tradisjonelle måten har vært å si at første fasen går fra Riksdagsmøtet i 1495 til Maximilians død i 1519. Men det kan være riktigere å si at denne fasen strakte seg videre ut gjennom hele keiser Karls regjeringstid til 1556. Valget av Karl til keiser forandret Imperiets politikk fundamentalt, og forandret styrkeforholdet mellom keiseren og fyrstene. Karls regjeringstid falt sammen med reformasjonen og tyrkernes frammarsj mot Wien.

Den første reformfasen ble drevet fram av kurfyrste og erkebiskop av Mainz Berthold von Henneberg. Han ville styrke den offentlige orden, og for å oppnå dette ble viktige fyrsters deltakelse i Imperiets avgjørelser styrket. Dette førte til at Riksdagen ble forum for debatt om spørsmål som gjaldt riket. Flere alternativer ble forsøkt. Et av dem, som ble varig, var inndelinga av riket i ti kretser, for å hevde ro og orden og å samordne forsvarstiltak, og også for å gjennomføre andre saker.

Imperiets to domstoler, Rikshoffrådet eller det Auliske konsil (Reichshofrat) og Rikskammerdomstolen (Reichskammergericht) ble også opprettet på denne tida. Den første var sterkt influert av keiseren, og den andre med sterkere innflytelse fra fyrstene.

Gjennom giftemål ble ikke bare Burgund (Nederlandene) og de spanske landene lagt under habsburgerne, men også Bøhmen, Moravia, Schlesien og Ungarn ble omtrent samtidig lagt under habsburgerne gjennom deres ekteskapspolitikk. Men samtidig med at Ungarn ble lagt under habsburgerne ble det angrepet og erobret av tyrkerne. Tyrkerne rykket så nært Wien at de ble stående mindre enn ti mil fra Wien.

Den innenrikske virksomhet som keiseren var delaktig i bestod ikke bare i å forsøke å løse de konflikter som reformasjonen medførte, men også i avgjørelser om økonomiske og finanspolitiske og antimonopol lover fra 1512 og forbud mot ulleksport i 1530. Flere andre lover fulgte under Karls regjeringstid, og også etter Karl kom nye lover, som en lov om regulering av penger i 1559.

Gjennom disse reformene deltok Imperiet i ei utvikling som også foregikk i de europeiske monarkiene, institusjonalisering, rasjonalisering og sentralisering av politisk makt. Men utviklinga gikk ikke like langt i Imperiet, der den moderne rasjonaliseringa av maktutøvelsen kom til å bli utviklet først og fremst i territoriene. Reformasjonen hindret videre sentralisering. Konfesjonene ble territorialisert ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, som ga herskerne rett til å bestemme sitt territoriums konfesjon.

Habsburgernes ambisjoner var først og fremst dynastiske, rettet mot å styrke grepet om deres egne arveland, og ikke mot Imperiet.

Konfesjonsalderen.

Mange historikere har kalt perioden 1517-1648 for konfesjonsalderen, siden striden om den rette trosbekjennelse preger dette tidsrommet i tysk historie. Denne striden inngikk i strid om andre spørsmål, som vi skal se i senere kapitler.

Begrepet "konfesjonalisering" var først foreslått av Ernst Zeeden i 1958, og kan bli definert som intellektuell og organisatorisk konsolidering av forskjellige kristne konfesjoner i mer stabile og tydelige kirkelige strukturer, med sine egne doktriner, konstitusjoner og religiøse og moralske stiler. Zeeden mener at tilskyndelsen til denne konfesjonaliseringa kom fra hold utenfor kirka, i det kirka foretok konfesjonaliseringa for å beholde kontrollen over sin egen utvikling i det den følte seg truet.

Konfesjonelle strider både førte til og tjente som begrunnelse for politiske rivalisering mellom fyrstene og mellom dem og keiseren, og førte til dannelsen av den Schmalkaldiske liga i 1531. I 1547 ble denne ligaen nedkjempet av Karl V, men han greide ikke å nå fram til ei varig fredsløsning. Initiativet gled over til broren Ferdinand, og han kom fram til Religionsfreden i Augsburg, som er et godt eksempel på konsensuspolitikken til Imperiet. Denne freden varte i 63 år. En viktig grunn til dette er at både Ferdinand II og Maximilian II kjente seg forpliktet overfor avtalen fra Augsburg og gikk inn for at den skulle stå ved lag. En viktig grunn til at freden brøt sammen var at Rudolf II ikke var i stand til å gjøre det arbeidet som han var satt til. Dermed oppstod det et maktvakum på keisertronen.

Den konstitusjonelle krisen som oppstod siden keiser Rudolf II var arbeidsufør, var en viktig grunn til at Trettiårskrigen begynte.

Freden i Westfalen var et forsøk på å stabilisere Imperiets konstitusjon ved å akseptere den religiøse situasjonen som den var og bringe Imperiets institusjoner i tråd med det. De religiøse stridigheter som forekom senere førte ikke til krig.

Imperiet styrkes.

Nyere forskning avviser tidligere oppfatninger om at freden i Westfalen fastsatte Imperiets konstitusjon i dens endelige form og ble fulgt av en lang periode med nedgang.

Siden habsburgerne mislyktes i å oppnå mange av sine målsetninger under Trettiårskrigen, og siden et av Westfalerfredens resultat var at fyrstene ble styrket, har man brukt å se på fredsavtalen som en svekkelse av keiserens stilling i Imperiet, som igjen førte til at keiseren i større grad konsentrerte seg om sine habsburgerske arveland, og arbeidet ut fra sin posisjon der.

Mange historikere har gått mot dette tradisjonelle synet, og pekt på at under Leopold I's lange regime fra 1658 til 1705 så vel som senere utviklet keiseren seg til å bli en internasjonal maktfaktor med evne til å mobilisere de tyske fyrstene. Metodene som ble brukt i denne gjenopprettinga av keiserdømmets styrke er blitt undersøkt av blant andre Volker Press. Blant dem er en intensivering i utøvelsen av keiserens føydale retter i Italia, utviklinga av habsburgernes diplomatiske system og utviklinga av hoffet i Wien som knutepunktet i et nettverk av patronasje, avhengighet og velvilje. Videre ble det kollektive sikkerhetssystemet i Imperiet utbygd, der territoriene og kretsene stilte hærstyrker til felles forsvar, og Imperiets domstoler ble styrket. De habsburgske arvelandene ble betydelig økt i omfang gjennom krigene mot tyrkerne.

Imperiets politikk ble i større grad internasjonalisert. En grunn til dette var at i fredsavtalen fra 1648 var Frankrike og Sverige garantister for fredsavtalen, og dermed dro fredsavtalen disse landene inn i Imperiets indre forhold. Fyrstene førte også sin egen utenrikspolitikk. Denne internasjonaliseringa av Imperiets politikk hadde begynt langt tidligere, og intensivering av den kan følges i hvert fall fra tidlig på 1500-tallet. I andre land foregikk den motsatte utviklinga, der monopoliserte monarkene de internasjonale politiske forbindelsene.


Rivalisering mellom Østerrike og Preussen: Imperiets sammenbrudd.

Kurfyrsten av Brandenburg var den av fyrstene som søkte å utvikle en selvstendig maktbase som lyktes best. I år 1700 lyktes det ham å sikre seg en egen kongetittel, som konge i Preussen. Preussen kom til å utvikle seg til ei ny stormakt ved siden av Østerrike. Også dynastiet i Bayern søkte å utfordre Østerrike og habsburgerne, men det ble for kostbart, som også dynastiet i Saksens polske kongeverdighet ble et for kostbart eventyr.

I årene 1742-5 holdt fyrstehuset Wittelsbach fra Bayern keiserverdigheten gjennom Karl VII. Dette fulgte etter at habsburgerne hadde blitt sterkt svekket internasjonalt og utsatt for forsøk fra Preussen, Bayern og Saksen på å erobre landområder. Bayern viste seg å være for svakt til å forsvare keiserverdigheten. Keiseren hadde svært små inntekter som keiser, og var avhengig av de inntektene som hans eget dynastis land ga ham. Bayern var 41.500 kvadratkilometer og Østerrike var på denne tida 615.000 kvadratkilometer stort, og sistnevnte land var derfor i stand til å skaffe en keiser av Habsburg langt større inntekter enn det en keiser fra Bayern kunne dra på. For å prøve å greie seg måtte keiser Karl VII av Wittelsbach motta penger fra Frankrike, og kom derfor i avhengighetsforhold til Frankrike. Dette svekket keiserverdigheten sterkt.

I Preussens krig mot Østerrike i 1740-2 hadde Preussen erobret Schlesien. Etter 1745 førte Preussen en defensiv politikk i forhold til Østerrike, der Preussen ønsket å holde på det som var erobret. Østerrike ønsket å gjenerobre Schlesien, og gikk inn i en allianse med Frankrike. Preussen gikk i allianse med England. Spenningsforholdet førte til slutt til sjuårskrigen i 1756-63. Rivaliseringsforholdet vedvarte etter denne krigen. Verken Frankrike eller Russland ønsket at det ene av disse to tyske landene skulle bli overmektig eller at Imperiet skulle bli delt mellom dem, og bidrog derfor til å opprettholde en maktbalanse mellom dem.

I løpet av 1700-tallet økte Østerrike og Preussen sine territorier gjennom å delta i Polens tre delinger, der også Russland deltok. De andre tyske territoriene ble marginalisert.

Tweet

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Det Hellige Imperiet
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: "The Holy Roman Empire 1495-1805."