Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Tom Scott og Bob Scribners bok "The German Peasants' War. A History in Documents."
Vi skal følge opprøret her i Schwarzwald. Så tidlig som 30. mai 1524 gjorde undersåttene til klostret St. Blasien opprør mot klostret og nektet å betale de føydale avgiftene og å utføre de føydale tjenestene. Dette var ikke helt uventet, for minnet om Bundschuh oppstanden i 1513 i Lehen i Bresgau og i 1517 ved øvre Rhinen var enda levende. Siden 1521 hadde det vært tallrike oppstander rundt om i Tyskland, mange i forbindelse med den voksende evangeliske bevegelsen. Men det var opprøret som begynte i Lupfen og Stühlingen i 1524 som samtidige observatører regnet som begynnelsen til den tyske bondekrigen. Opprøret var rettet mot greven av Stühlingens restriksjoner på det lokale selvstyret og hans forsøk på å undertvinge befolkninga og øke utbyttinga av den.
Opprøret begynte fredelig i form av en demonstrasjon. Bøndene sluttet å arbeide 24. juni 1524 og samlet seg for å tvinge greven til å forhandle med dem om deres krav, om nødvendig ved å få inn en meklingsinstans. De reiste et banner med fargene rødt og kvitt, de østerrikske fargene, et tegn på at de håpet på østerriksk beskyttelse. De valgte Hans Müller fra Bulgenbach som talsmann. Han var tidligere leiesoldat. Han fikk de som var samlet til å avlegge ed på at de ville stå sammen.
Erkehertug Ferdinand ble valgt til å være meklingsmann, og han sendte to østerrikske tjenestemenn for å foreta mekling. Men meklingen førte ikke fram. I et møte 22-24 juli ble det enighet om en måneds våpenhvile. Den dagen våpenhvilen gikk ut ledet Hans Müller 800 mann til Waldshut som hadde vært i åpent opprør mot erkehertug Ferdinand allerede siden 1523. Han ville prøve å få til en avtale om gjensidig hjelp. De ble avbrutt av grev Sigismund av Lupfen og Stühlingen da han nektet å forhandle med sine væpnede undersåtter som hadde samlet seg i Tiengen til et nytt møte. Likevel kom greven og undersåttene hans til slutt til enighet om et nytt møte 10. september 1524 i Schaffhausen, der de kom fram til et kompromiss i 39 punkter. Majoriteten av undersåttene var villige til å si seg fornøyde med dette, men grevens holdning ødela kompromisset. Han krevde at de erkjente sin skyld og ba om tilgivelse og overga sine bannere. Siden bøndene var overbeviste om rettferdigheten i sin sak nektet de å erkjenne noen skyld og å be om tilgivelse.
Noen av bøndene ville prøve å fortsette med forhandlinger, mens andre ville søke flere allierte for gjennom økt styrke å kunne tvinge greven til innrømmelser. Folkene fra Stühlingen gikk gjennom Schwarzwald for å søke allierte. Det var en godt organisert og disiplinert marsj. De fikk støtte fra undersåttene til herrene av Schellenberg og greven av Fürstenberg, som senere presenterte krav sammen med folkene fra Stühlingen.
Det brøt ut opprør andre steder. Den andre oktober 1524 hadde bøndene i Hegau gjort opprør, og herrene deres hadde med en gang vært villige til å forhandle, og dette førte til nye meklingstilbud til folkene fra Stühlingen 13. oktober. I slutten av oktober gikk undersåttene fra grevskapet Hauenstein under klostret St. Blasien til opprør, og fem hundre av dem okkuperte klostret i fire dager. De viste til folkene fra Stühlingen som modell, og begynte å danne et større forbund. Herskerne i store deler av Schwarzwald ble nå tvunget til å forhandle eller gå til mekling. Domstolen i Stockach ble meklingsinstans.
Noe som karakteriserer opprørene fram til slutten av 1524 var deres spontane karakter og den spontane dannelsen av bondeforsamlinger og viktigheten av protestmarsjer for å vinne større oppslutning. Hans Müller fra Bulgenbach var den viktigste drivkraft. Opprørerne opptrådte så bestemt og disiplinert at de tvang herskerne til forhandlinger.
Et annet forhold som karakteriserer denne delen av opprøret var at opprørerne stadig søkte å danne allianser med byene, spesielt Waldshut og Zürich. Waldshut hadde vært et senter for radikal uro siden 1523 takket være sin pastor Balthasar Hubmaier (brent på bålet i 1528), som hadde ført menigheta først til zwinglianismen, og siden til Hubmaiers egen versjon av kristendommen (anabaptismen). Det er mye som tyder på at han prekte mot føydal underordning. Myndighetene i Ytre Østerrike mente at Hubmaier var opphavet til opprørene. Waldshut søkte en allianse med Zürich. Zürich ønsket ingen åpen konflikt med habsburgerne, men sendte 200 frivillige for å styrke garnisonen i Waldshut.
Høsten 1524 var et triangel av krefter etablert. Den ene sida var radikal bondeaktivitet basert på organisasjonsmessige nyvinninger. Den andre var Waldshut som et senter for radikale religiøse ideer, og den tredje var Zürich, den første byen i det sørlige Tyskland og Sveits som skapte en institusjonalisert form for religion basert på Zwinglis ideer, som ikke bare ga en ny måte å bli frelst på, men også lovte ei omskaping av det verdslige livet. Men Zürich førte en forsiktig politikk.
I begynnelsen av 1525 begynte mange opprørere å kreve at bare det rene evangeliet skulle prekes, og de sa at Guds lov burde være rådende i alle forhold. I denne opprørets andre fase ble reformasjonen og religionen koplet sterkt inn. Og opprøret spredte seg til nye og større områder, langs nordbredden av Konstanzesjøen og inn i Schwaben og Allgäu, og det ble dannet allianser som gikk ut over de enkelte territoriene. Fra desember 1524 til februar 1525 gikk tre nye distrikt til opprør. I Baltringen i området omkring Ulm og Biberach begynte opprøret 24. desember 1524 da folk møttes for å avgjøre hva de skulle gjøre for å fremme sine klager. De møttes hele vinteren, og brukte karnevalstida i februar til å marsjere fra landsby til landsby for å vinne støtte. Til å begynne med var de bare fire hundre stykker, men midt i februar var de blitt mellom sju tusen og ti tusen stykker. Johannes Kessler har skrevet om dette. Han kjente flere av deltakerne. Det er dokument 26, som jeg oversetter et utdrag av:
"Nå var det tid for å tenne ilden, og i karnevalstiden da det var skikk å samles møttes seks eller sju i Baltringen, en landsby nær Ulm, og diskuterte mange ting omkring de vanskelige tidene. Da, som bøndenes skikk var på den tida, marsjerte de rundt til sine naboer, fra den ene landsbyen til den neste, for å spise og drikke i godt selskap. Og bøndene i den ene landsbyen fulgte bøndene i den andre landsbyen. Om noen spurte hva de gjorde eller hva de ønsket svarte de at de hentet karnevalskaker hos hverandre. Og i sånt selskap reiste de rundt hver torsdag, og de ble flere og flere til de var nesten fire hundre mann.Nå, på den åttende dagen før karnevalstida, det er på 26. februar, samlet de seg ved Baltringen, og da de så den store mengden mennesker som hadde samlet seg sa de til hverandre: "Vi er så mange, og kommer vi til våre herskere så mannsterke vil de tenke ondt om oss og ikke motta oss med velvilje. Så vi må tenke grundig gjennom hvordan vi gjør tingene."
De satt sammen og tenkte gjennom sine bekymringer og klaget til hverandre om hvor skoen trykket mest, og tenkte på hvordan de kunne lette sine byrder. Da de så seg rundt ble de klar over at det var ingen der i forsamlinga som kunne tale deres sak overfor autoritetene, som var i stand til å presentere sakene på den rette måten. Da de undersøkte for å finne den rette mannen for dette fikk de høre om en from, godhjertet, veltalende og vis mann i landsbyen Sulmingen, en smed som het Ulrich Schmid. De ville be ham om å bli deres leder og gikk til Sulmingen og fortalte ham om deres problemer og bad ham alvorlig om å bli deres leder.
Da Ulrich Schmid hørte deres bønn ville han ikke svare med en gang, men da han var blitt overbevist av mange grunner om at deres sak var rettferdig sa han at han selv ikke hadde noen klager mot herskerne, for han hadde et godt levebrød som smed. Det han nå tok på seg ville han gjøre som en mellommann, han kunne være budbringer og talsmann, men likevel en uavhengig part.
I mellomtida hadde bøndene i Hegau, Klettgau og Schwarzwald blitt svært opprørske. Herrene, adelen og den Schwabiske liga sendte av frykt og bekymring utsendinger til Ulm for å vente og se om det ville bli et opprør og for å være klare til å gripe inn. Så, mens bøndene i Baltringen begynte å samle seg i flokker, sendte den Schwabiske liga utsendinger til de forsamlede bøndene. Utsendingene var en borgermester og andre framstående menn fra Ulm, som kom for å spørre om formålet med å samle seg så mannsterkt. (Dette var 9. februar) Borgermesteren snakket skarpt og modig til bøndene og sa: "Dere bønder er som frosker om våren. Dere kommer sammen og sier "Gwark!" "Gwark!" Og så kommer storken og spiser dere. Dere skriker også "Woe!" "Woe!", og så vil herrene komme og drepe dere!"
Til dette stod lederen for forsamlinga, Ulrich Schmid, opp og sa: "Herre borgermester, nådige herrer, Gud vil ikke tillate det, for den forsamlinga som jeg leder har ingen intensjon om å forårsake uro eller å bruke makt, som vi har lite av. Vi bærer ikke våpen og rustning for å bruke dem, men for ikke å komme til skade dersom noen skulle betrakte oss som onde og ville slå oss forsvarsløse ned. Denne forsamlinga har ingen andre klager enn at den er overmåte krenket av dere, herrer, i kropp og i sjel, og at det er umulig for dem å bære dette lengre. I sjela, fordi de er blitt frastjålet Guds ord, og derfor må leve i den største fare for sin sjels frelse; i kroppen, fordi kravene og byrdene er så harde og brutale at de verken kan betales av jorda deres eller av landet. Alle som er samlet her ber ydmykt om at dere er mildere i framtida.
Utsendingene red tilbake til Ulm, og sa at det ville komme svar på forespørselen innen ei veke, og forsamlinga brøt opp og hver gikk heim til seg selv. Da tida for svaret var inne møttes folket igjen i Ried. Denne gangen var det svært mange som møtte opp, og da de prøvde å ordne folket i grupper på åtti mann så de at mer enn tretti tusen mann var samlet. Folk fra hele Schwaben var samlet.
Da ligaens utsendinger kom ridende med svar og så den store mengden mennesker som var samlet, torde ingen av utsendingene å komme nær folkemengden, for nå så det ut som om froskene skulle ete storkene. Utsendingene ba om at bøndene skulle velge ut en delegasjon som kunne snakke på bøndenes vegne. De ville møte dem halvveis til Laupheim og svare dem der. Til dette svarte Ulrich Schmid at det ikke var nødvendig, for så lenge han var leder for forsamlinga ville ingen komme til skade, og han ventet at bøndene ville følge ham. Men for å gi utsendingene større sikkerhet ville han danne en komite etter deres forespørsel. Da utsendingene og komiteen møttes på det avtalte stedet, ga borgermesteren ligaens svar med følgende ord:
"Ulrich Schmid, leder, siden du klaget for ei veke side på vegne av forsamlinga og bad om nåde og lettelser, har jeg blitt kommandert å svare at de undersåttene som klaget på byrdene som herrene la på dem skal ta klagene til domstolene."
Ulrich Schmid svarte: "Nådige herrer, Gud ha medynk med dere for at dere foreslår at disse fattige folkene som ber om nåde skal gå til domstolene. Dersom det var i deres makt å komme til enighet med dere herrer med lovlige midler ville alt dette ikke være nødvendig. Deres store nød og fattigdom og elendighet har drevet dem til dette, så jeg ber dere igjen i den høyestes navn at dere ikke foreslår domstolene, men vil vise nåde."
Herrene gikk bort og snakket sammen ei stund, og kom så tilbake og svarte at de ville holde seg til det svaret som de hadde gitt.Til dette spurte Ulrich Schmid om hvilken domstol de foreslo. De svarte at de foreslo kanslerretten, som er underlagt Imperiets domstoler. Og de spurte Ulrich Schmid om hvilken domstol han foreslo, og han sa at han ville at Guds lov skulle brukes.
Ulrich Schmid introduserte i februar 1525 som et prinsipp at ikke bare herrenes lov, men også Guds ord måtte brukes som mål for rettferdighet når konfliktene skulle løses. Dette prinsippet ble etterhvert akseptert av alle opprørerne, og var allerede reist tidligere av enkelte opprørsgrupper. Ulrich Schmid reiste til Memmingen for å se om han kunne få hjelp til å sette opp en domstol som kunne anvende Guds lov.
Konstanzesjøflokken som bestod av bønder fra nordsida av Konstanzesjøen (mellom Sveits og Tyskland) vokste fram fra streik mot å betale tiende. 21. februar samlet disse bøndene seg ved Rappertweiler nær Lindau. I begynnelsen av mars hadde mange mindre flokker fra regionen gått sammen i Konstanzeflokkens "Kristne forsamling". De var 12.000 mann ledet av Dietrich Hurlewagen. Hurlewagen var en rik mann, og man tror at han manøvrerte seg inn i lederposisjonen for å ufarliggjøre opprøret, og dette gjorde denne flokken til en upålitelig alliert for andre opprørere.
Den tredje store flokken som oppstod i Øvre Schwaben var Allgäuflokken, som vokste ut av et opprør blant undersåttene til det fyrstelige klostret i Kempten i januar i 1525. Det hadde tidligere vært store opprør blant dem, siden klostret og munkene var spesielt hensynsløse og grådige. Også undersåttene til biskopen i Augsburg sluttet seg til denne opprørsflokken, og i 24. februar hadde opprørerne samlet seg, åtte tusen mann sterke, ved Oberdorf for å gå sammen i en flokk, og 27. februar var de en "Kristen union" som omfattet hele regionen.
Tidlig i mars begynte disse tre flokken, fra Baltringen under Ulrich Schmid, fra Konstanzesjøen og fra Allgäu, å nærme seg et samarbeid og en union. De sendte representanter til et felles møte i Memmingen 5. mars, "bondeparlamentet". Her var det intense debatter om videre strategi, og mange ulike forslag ble vurdert. Resultatet var dannelsen av den "Kristne Union" i Øvre Schwaben, en revolusjonær forening av alle innbyggerne i de allierte regionene, som ble utbygd med politiske og militære strukturer. Denne unionen ble oppløst ved Weingarten avtalen 17. april.
I Schwarzwald brøt det ut nye opprør i midten av april i form av en militær kampanje som varte i to måneder. Den var ledet av Hans Müller fra Bulgenbach, og forsøkte å tvinge fram innrømmelser som det ikke hadde vært mulig å oppnå gjennom forhandlinger. Kampanjen spredde seg vestover fra Hegenau til Breisgau og Øvre Rhinen. Den prøvde å innta fire støttepunkter for de føydale makthaverne i regionen. 8. mai prøvde opprørerne uten å lykkes å innta Villingen. I dagene fra 17. til 23. mai beleiret de Freiburg, og lyktes i å innta byen. 26. mai inntok de den sterkt befestede byen Breisach ved Rhinen, som voktet over en av de viktigste ferdselsledene over Rhinen. De prøvde også å innta Radolfzell, uten å lykkes. Selv om opprørerne her hadde stor militær framgang, gjorde de lite ut av seirene sine.
I midten av april ble det også opprør i Württemberg. Folk sluttet mannjamt opp om opprøret, og 25. april inntok opprørerne Stuttgart, som var hovedstad i hertugdømmet.
Opprøret i sørvest fikk stor oppslutning og hadde betydelig militær styrke, men det manglet utholdenhet og bestemthet. Det skapte den revolusjonære og egalitære "Kristne Union", og forskjellige andre nyvinninger.
Også i Franken og Türingen og i Alsace og i Pfalz og i Alpelandene var det store opprør.
Allerede i 1524 hadde den Schwabiske liga, som var habsburgernes militære arm i Sør-Tyskland, prøvd å slå opprøret ned i dets begynnelse i Schwarzwald. Men ligaen hadde ikke vært i stand til å samle mange nok soldater raskt nok til å kunne gripe effektivt inn. Derfor kunne opprøret stort sett uhindret spre seg til i mars 1525 da omkring 40.000 opprørere var samlet i fem store opprørsflokker i Øvre Schwaben alene.
Fra midten av mars begynte opprøret å spre seg nordover til Franken. Bøndene gjorde opprør i Tauberdalen og i Odenwald og i Neckardalen og andre steder. Opprørerne begynte å samle seg ved Rothenburg 22. mars, og i løpet av 2-3 veker hadde 19.000 opprørere samlet seg i tre store flokker i Franken. Ved midten av april hadde erobret mer enn hundre forskjellige borger som de hadde brent ned. (Dette var et stort framskritt i sivilisasjon, for de mer enn tusen borgene og klostrene som ble ødelagt under opprøret ble ikke bygd opp igjen senere, og dermed var mer enn tusen undertrykkelsessentra fjernet for godt fra landsbygda.)
Deretter spredte opprøret seg til Pfalz og Alsace og andre områder, som det sentrale Tyskland.
I Sør-Tyskland hadde autoritetene bare den Schwabiske ligaen å sette inn mot opprør. Den var dannet i 1488 som en organisasjon for å opprettholde fred i Schwaben, i stor grad som et instrument for habsburgerne i deres politikk rettet mot de bayerske hertugene. Ligaen kom til å få medlemmer langt utenfor Schwaben, både i Franken og Salzburg. Ligaen ble styrt av et råd som bestod av rådgivere utpekt av fyrstene, bispene og byene og andre autoriteter, og en militær overkommando som ble utnevnt av rådet. Rådet hadde jevnlige møter, og uenigheter mellom medlemmene skulle bringes opp for en domstol.
Den Schwabiske ligaen var den instansen som fyrstene måtte sette inn mot opprørerne. I februar 1525 arbeidet den med å organisere tropper mot opprørerne. Et problem var at store tyske hærstyrker var i Italia og deltok sammen med keiser Karl V i krigen mot Frankrike. Etter seieren i slaget ved Pavia 24. februar 1525 kunne tyske tropper komme fra Italia til Tyskland. Men det viste seg at disse troppene for en stor del nektet å sloss mot opprørerne, siden opprørerne var deres egne slektninger og naboer. Også mange byer opplevde at soldatene deres nektet å sloss mot opprørerne. Den Schwabiske ligaen finansierte krigen mot opprørerne ved lån fra Fuggerne. Først i slutten av mars kunne ligaen stille en hær, under Truchsess Georg von Waldburg.
Truchsess Georg von Waldburg (1488-1531) var profesjonell soldat. Han hadde vært soldat fra 1504, og i 1524 ble han utnevnt til medlem av Imperiets regentråd og øverste kommandør for habsburgernes militære styrker.
I begynnelsen av april marsjerte den Schwabiske ligaens styrker under Truchsess Georg von Waldburg mot opprørerne, først mot opprørerne fra Baltringen. Ligaen hadde 1.500 kavalerister og 7.000 infanterister, og var godt utstyrt men artilleri. Ved Leipheim møtte de 5.000 opprørere, og siden ligaens hær både var langt bedre trent og utstyrt og i tillegg var tallmessig overlegen, hadde den lett spill.
Baltringenflokken ble sviktet av opprørerne fra Konstanzesjøen og Allgäu, og overga seg. Ligaen hær marsjerte videre mot Konstanzesjøen. Den møtte styrkene fra flokkene der ved Weingarten 15. april. Opprørsflokken var på 15.000 infanterister, som var forholdsvis godt bevæpnet. Opprørshæren var for sterk til at ligaens hær våget å angripe, og den gikk til forhandlinger. Opprørerne gikk med på å gå heim hver til sitt. I ei samtidig beretning (dokument 53) står det:
"Det er sagt at om Georg Truchsess hadde hatt ønske om det, eller mot og dyktighet nok for sånne ting, kunne han ha bekjempet flokkene fra Konstanzesjøen og Allgäu, men jeg kan ikke dømme om det. Han informerte hans høyhet og ligaen om at han aksepterte avtalen med bøndene fordi bøndene var 16.000 mann sterke, og ligaen hadde bare en hær. Dersom hæren hadde blitt slått av bøndene kunne bøndene fått alt det de ville og ingen ville ha kunnet stoppet dem, og da ville de fleste byene ha gått over på bøndenes side."
Weingartenavtalen kan i ettertid sees på som vendepunktet i krigen. Opprørerne hadde vært så mange og så godt bevæpnet og i så gode stillinger at de kunne ha vunnet. Likevel foretrakk de å gå heim når de kunne få gjøre det i fred og med løfte om nye forhandlinger. Dermed kunne ligaen fortsette krigen, og framover i lang tid bare møte mindre grupper av opprørere som den lett tilintetgjorde.
Opprørsgruppene varierte sterkt i størrelse, fra tusen mann opp til 15.000 mann. De var delt inn i kompanier, hvert under en kaptein, og kompaniene var delt inn i tropper som hver stod under en sersjant. Både kompaniene og troppene varierte sterkt i størrelse. Bondehærene hadde personell for å ta seg av transport og forsyninger. Offiserene ble vanligvis valgt blant opprørerne. Hærene hadde predikanter og trommeslagere. Det var en del profesjonelle soldater i bondehærene. Men ofte visste ikke den øverste ledelsen av hæren hva den ønsket å foreta seg, eller det var uenighet innen ledelsen om hva som burde gjøres, og det var ofte fatalt i det i mange tilfeller der bondehærene var i ferd med å vinne slag trakk de seg tilbake eller manglet initiativet som var nødvendig for å gripe seieren.
Bondehærene manglet kavaleri og hadde lite artilleri. Bondehærene bestod av fotsoldater med lanser og sverd. Fiendens artilleri var i stand til å skyte hull i bondehærens rekker, og der trengte fiendens kavaleri inn og rev opp bondehæren. Videre hadde bøndene få musketter og gevær i forhold til den Schwabiske liga. Og de forskjellige bondehærene var ikke samordnet på noen måte.
Under følger utdrag fra ei samtidig beretning om slutten på opprøret i Schwarzwald fra Valerius Anshelm, dokument nummer 142:
"Bøndene til grevene i Lupfen og Stühlingen var de første som begynte opprøret. De klaget i mange punkter over at de var så sterkt undertrykket at de verken hadde fred eller ro, og at de selv på festdager måtte samle snegleskjell for å tvinne garn, og å plukke jordbær og kirsebær og einerbær etc. utføre arbeidstjenester for herrene og deres damer i godt vær, og i dårlig vær finne seg i at ville dyr og jakthunder krysset over markene og gårdene uten å kunne hindre dem i å gjøre skade. De har klaget til Imperiets domstoler for å få slutt på de værste byrdene. Men disse bøndene manglet forståelse, og ville hele sine sår ved å påføre flere sår.Nå står disse bøndene fra dette området sammen med bøndene fra grevskapet Klettgau, Tiengen og Kussaberg, hvis herre var grev Rudolf von Sulz, guvernør i Innsbruck og arvelig justitiarius ved Imperiets domstol i Rottweil, og borger av Zürich. Han presenterte dem for den rapporten som man tidligere hadde blitt enige om 25. juli i Radolfzell ved den østerrikske regenten og representanter fra den Schwabiske ligaen. Han forhandlet med dem ute på marka en hel dag i nærvær av utsendinger fra Zürich og Schaffhausen, som ville gjøre alt som stod i deres makt for å forhandle fram en avtale på de mildeste betingelser. Men det førte ikke fram og bøndene ble ridd ned og beseiret i deres sterke forsvarsposisjon ved Griessen til tross for rop om forsterkninger. De vendte seg mot sine sveitsiske naboer for å få trøst, og spesielt til de fra Zürich, som hadde lovet dem beskyttelse og hjelp. Men züricherne svarte at de hadde lovet hjelp med Guds ord, men ikke med opprør, som ikke kunne tolereres siden det var mot Guds ord. Greven lot øynene til en av bøndenes predikanter stikke ut, og han døde av smerte, og den andre ble hengt i et tre. Rundt to hundre bønder ble slaktet og mange hus ble brent, konene og barna flyktet til Kaiserstuhl i løpet av natta, med miserable skrik og gråt, som alle måtte ha medlidenhet med. Selv om greven av Badens lensmann ga beskjed om at ingen skulle få lov til å passere inn eller ut av området, siden sveitserne ikke ville ha noe å gjøre med disse utlendingene, så var det likevel noen zürichere og schaffhausere som var venner og nære naboer som sprang for å slutte seg til dem, og satte seg i mot forbudet, for å se om de kunne hjelpe eller forhandle, og ble der under kampen.
Den harde avtalen etter et hardt opprør, som var sånn at de bøndene som hadde nektet å bli spent foran ei trillevogn nå ble spent foran en lastepram.
Etter at denne opprørskrigen var undertrykket og de hatede bøndene igjen var i tøyler, med stort blodtap og mer enn 130.000 bønder slaktet i Sør-Tyskland alene, var det også sånn ødeleggelse at det var sterk og varig prisstigning på alle ting, spesielt kjøtt. Dette ble fulgt av pest.."
Vi tar også med troskapsartiklene til bøndene i Stühlingen fra 12. juli 1525, dokument 143.
"Her følger hva undersåttene og de livegne til landgreven av Stühlingen samlet ved Ewattingen før St. Margarets dag (12. juli) har sverget til den ærverdige herre, herr Georg greve av Lupfen og landgreve av Stühlingen, som regjerende fyrste i egen person, og i navnet til sin nådes bror, grever av Lupfen i nærvær av den høye kommissær utnevnt av hans høyhet erkehertug Ferdinand, nå samlet i Hegau.1. At hver livegen, avhengige, innvåner og tjener av de nevnte herrer, har svoret å være lojale og lydige til deres nåde, å fremme deres beste og unngå å gjøre ondt, og å gjøre alt hva deres forfedre har gjort, unntatt tre bestemmelser om arbeidstjenester og retter til skog og jakt, som heretter skal bli som i den avtalen som ble forhandlet fram i Schaffhausen. (Dette var en avtale fra 10. september 1524)
2. For det andre, at de skal bli enige raskt med sine herrer om påført skade, og om høvelige forhold, men der de ikke kan komme til enighet skal avgjørelsen gå over til hans høyhet eller hans utnevnte rådgivere til endelig avgjørelse.
3. I kirkene skal de ivareta alle kristne bestemmelser som de har vært fra gammelt av, og ikke tillate noen forandringer. Undersåttene skal betale for alt som de har tatt fra kirkene.
4. De skal ikke ha noe broderskap eller holde noen kommune som står i motsetning til myndighetene, eller motta råd, ellers kan de bøte med livet.
5. Kirkegårdsmurene og befestede tårn skal rives ned og ødelegges av undersåttene, etter kommando fra hans høyhets kommandant.
6. Siden bøndene lot alarmen gå med kirkeklokken skal den fjernes fra tårnet for å forhindre at dette hender i framtida.
7. Hver landsby skal betale hans høyhet seks floriner fra hvert hus som kompensasjon og straff. De rike skal komme de fattige til hjelp i dette, og halvparten av pengene skal være betalt ved mikkelsmesse, og resten skal betales med en florin hver mikkelsmesse de følgende tre årene.
8. Enker og faderløse skal ikke gis denne straffen.
9. De som ikke var i brorskap med bøndene skal ikke bebyrdes med denne straffen, men om de har lidd skade skal de få erstatning fra undersåttene.
10. Koner og barn av flyktninger skal sendes avgårde for å slutte seg til flyktningene, og alt deres gods vil bli beslaglagt. Halvparten av det beslaglagte godset skal gå til erkehertugen og den andre halvparten til herren.
11. Den som skader eller dreper en flyktning skal ikke få det regnet som en forbrytelse.
12. Når en flyktning blir tatt til fange skal han straffes på liv og lemmer av de lokale myndighetene, selv om hans høyhet kan benåde flyktninger.
13. Undersåttene er forpliktet ved ed til å gripe flyktninger når de kan det og sende dem tilbake til Stühlingen."
Vi ser av det første punktet at en avtale som ble inngått mens opprørerne var sterke skulle bli stående. Opprørerne tvang fyrster over hele det sørlige og sentrale Tyskland til å inngå avtaler som ga bøndene bedre forhold, og en fjerdedel av disse nye avtalene ble stående, til dels i mer enn 200 år. Myndighetene var svært redde for nye opprør, noe som framkommer fra beslutninger gjort av Riksdagen i årene som fulgte. Et eksempel er følgende utdrag fra en recess fra Riksdagen i Speyer 27. august 1526: (Dette er dokument nummer 152.)
"5. I de siste årene har forferdelige og uventede og ukristelige opprør av undersåttene forekommet i alle deler av den øvre tyske nasjon. Derfor har hans keiserlige majestet klart kommandert i den instruksjonen som han har sendt til denne Riksdagen at alvorlige undersøkelser må gjøres for at slike forstyrrelser og opprør må forhindres i framtida.
6. Den alminnelige mann glemte seg grovt i de nylige forstyrrelsene og handlet voldsomt mot autoritetene; for at han skal fatte at nåden og medfølelsen til hans overordnede er større og mildere enn hans voldsomme handlinger, skal hver autoritet ha makt til å gjenopprette til deres tidligere ærverdige status de undersåttene som har overgitt seg uten betingelser og har blitt straffet i henhold til omstendighetene og myndighetenes velvilje, og gi dem rett til å ha offentlige verv i tillegg til alle tider å høre deres klager og ta raske avgjørelser om dem etter sakenes natur, og også ikke å bebyrde dem urettferdig gjennom tjenestemenn eller andre tjenere, men styre etter loven."
Les om de tyske bøndenes verden og den organisatoriske bakgrunnen for Bondekrigen.
Lenker:
Forsida med oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Den tyske bondekrigen 1524-26
Kilde for dette kapitlet er Tom Scott og Bob Scribners bok "The German Peasants' War. A History in Documents."