Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848". Denne boka er også kilde for kapitlet "Junkerne og Bøndene."
Den landeiende adelen i Preussen sikret sitt grep om landsbygdbefolkninga gjennom sitt samarbeid med kongen, der adelen stilte som offiserskorps og bemannet mange stillinger i byråkratiet, mot å beholde kontrollen på lokalplanet. Den Store Kurfyrstene avskaffet fra 1650-tallet av den innflytelsen landadelen hadde hatt på sentralt hold i staten gjennom provinsregjeringene og provinsenes stenderforsamlinger, landdagene. Med dette begynte Hohenzollerne å bygge opp den absolutistiske staten. Det var ofte strid mellom den og adelen.
På provinsnivået ble de organiserte interessene til adelen svakere uttrykt etter som provinsregjeringene, som var adelens organ, ble redusert til hovedsakelig å være domstoler. De viktigste organene for organiserte uttrykk for adelens interesser ble de lokale forsamlingene, Kreistage, som møttes jevnlig i alle provinsene. Selv om stenderforsamlinga i Brandenburg ikke møttes etter 1653 sendte likevel de lokale kreistage årlig representanter for å administrere provinsens skatteinntekter. Slik, og på andre måter, fortsatte adelen å gjøre seg gjeldende.
Friedrich Wilhelm I fant det så plagsomt at han skrev i sitt politiske testamente:
"Vasallene i Altmark er en dårlig og ulydig gruppe som ikke gjør noe godt ... Min kjære etterfølger må holde dem under tommelen og ikke menge seg med dem ... Når du gir Landräte ordre om å gjøre noe av betydning eller noe de ikke ønsker og de ikke lystrer, men begynner å diskutere med deg .. må du øyeblikkelig avskjedige dem og velge nye fra provinser der adelen ikke nominerer Landrate. Dette vil vise dem at du vil være herre og at de er vasaller og at de ikke må prøve å styre sammen med deg."
Kongene ville likevel ikke forandre den sosiale strukturen i Preussen, men bevarte adelens dominerende posisjon, underordnet kongen. Etter at rekrutteringa til hæren ble bygd på kantonsystemet i 1733 (Se kapitlet om Den Prøyssiske Militærstaten.) forsterket organiseringa av hæren og autoritetsforholdene på landsbygda hverandre gjensidig. Hvert regiment hentet sine rekrutter fra et kanton, som var et landdistrikt med 5.000 hushold for infanteriet og 1.800 hushold for kavaleriet. De menige ble rekruttert fra de ufrie bøndene, underoffiserene fra de frie bøndene og de offiserene som fikk mulighet til å oppnå selvstendige kommandoer (fra kapteins grad og oppover) fra adelen. Det militære systemet trengte inn på godset, også på måter som var fordelaktige for bøndene. Bønder som tjenestegjorde ti måneder årlig i hæren var ikke lenger fullstendig underlagt godseierens domsmyndighet, men også underlagt de militære domstolene, og kunne søke beskyttelse mot godseierne hos disse. Gjennom hæren ble bøndene integrert i en større verden. Etter Sjuårskrigen ble hæren et vondere sted, for da ble kadaverdisiplinen innført med voldsomhet. Det hendte at bønder som motsatte seg å bli utskrevet til hæren kunne få støtte hos godseiere i forsøk på å unngå militærtjeneste. Godseierne organiserte også manngard for å ta desertører til fange og utlevere dem til militær avstraffelse.
De stigende kornprisene gjorde godseierne glupskere på jord, og de ville gjerne legge den jorda som bøndene drev direkte inn under seg. Siden det var bøndene som betalte det meste av skattene og var soldatene i hæren, motsatte kongen seg at adelen slo bondejorda under seg. I 1748-9 innførte Friedrich II en politikk for å opprettholde bondestanden (Bauernschutz). Han forlangte at alle bondebruk som lå øde skulle bli rapportert til myndighetene og bli overgitt til jordløse soldater som kom fra krigen. Kongen beordret en skarp reduksjon i antallet dager bøndene pliktet å arbeide for godseieren og fjerning av de værste formene for livegenskap. Disse forslagene møtte sterk motstand fra adelens side, og ble for en stor del stilt i bero.
I 1763 prøvde kong Friedrich II på nytt å bedre bøndenes forhold. Denne gangen konsentrert om Pommern, som var en av de provinsene der bøndene hadde minst frihet. Han ga ordre om at livegenskap skulle avskaffes på kongens egne eiendommer, på byenes gods og på adelens gods. Og igjen møtte han intens motstand. Adelens forsamling i Cammin erklærte at selv om livegenskapet kunne være en for hard byrde hadde de rett til å holde bøndene i denne formen for avhengighet. Stendenes møte i Demmin hevdet at livegenskap i virkeligheten ikke eksisterte lenger, mens de som var samlet i Stettin var enige i at livegenskap burde avskaffes, men at Erbuntertänigkeit, arvelig underdanighet, burde bestå. Dette var ingen innrømmelse, men bare ordkløveri. Kongens program ble bare satt ut i livet på kongens egne, riktignok svært store, eiendommer.
Landadelen i Schlesien var enda mer energisk i sin motstand mot Friedrich' politikk for å bedre bøndenes kår. Landräte løy stadig for kongen om de faktiske forhold og forfalsket rapporter og nektet å offentliggjøre kongelige proklamasjoner. I 1753, da det ble kjent at livegne bønder i flere tilfeller ble solgt som kveg, støttet de fleste landräte godseiernes "rett" til å behandle livegne som eiendom, og til å selge og kjøpe dem eller gi dem bort. Praksisen ble strengt forbudt, men fortsatte likevel i mange år.
Ernst von Schlabrendorff, Friedrich sin dyktige guvernør i Schlesien, var en av de ivrigste forkjemperne for bøndenes rettigheter. Bauernlegen, altså at godseierne slo under seg jorda til bøndene, var blitt et svært stort problem i Schlesien. I juni 1764 ga Schlabrendorff ordre om at all bondejord skulle tilbakeføres til bøndene, nærmere bestemt at all jord som hadde tilhørt bønder i 1723 skulle på nytt eies av bønder. 1723 var det første året der man hadde oversikt over den jorda som bøndene eide. Adelen i Schlesien protesterte så voldsomt at ordren om tilbakeføring av jorda ble gjentatt som en kongelig proklamasjon. Godseiere som ikke fulgte opp ordren innen et år ville bli bøtelagt opp til 1.000 taler. Men det var ikke nok, og Schlabrendorff fordoblet da bøtene, og truet så med å innkvartere tropper hos de gjenstridige godseierne. Dette var likevel ikke helt vellykket. Schlabrendorff måtte stole på rapportene fra Landrätene, og de var ikke pålitelige. De utsatte Schlabrendorff for sabotasje, og adelen angrep ham hele tiden, og Schlabrendorff ble til slutt tvunget til å forlate stillinga si.
Etter at Friedrich II døde gikk adelen sterkt inn for å styrke stillinga si. Et viktig angrepsmål for dem var kornmagasinene. Ved å kjøpe svære kvanta korn i gode år og å selge dette kornet i dårlige år holdt kornmagasinene kornprisene nede i de dårlige årene, og dette var naturligvis til stor hjelp for fattige folk, som det var mange av. Dessuten kontrollerte Friedrich korneksporten nøye, og tillot ikke korneksport i år der avlinga slo feil. Dette holdt kornprisene nede, og disse ordningene ble derfor angrepet av adelen. Adelen gikk inn for frihandel, og bearbeidet viktige byråkrater for å oppnå å få frihandel innført. De greide å overtale Friedrich Wilhelm II til å innføre frihandel, og dette var katastrofalt; prisen gikk så sterkt i været at Friedrich Wilhelm II senere ble nødt til å innføre restriksjoner på korneksporten. Men systemet med kornmagasin som sikret fattige folk i Preussen mot hungersnød ble ikke gjeninnført på den måten det hadde fungert.
Landadelens effektive motstand mot kongens forsøk på å beskytte bøndene ble gjort mulig av kong Friedrich II's politikk overfor adelen. Det var han som integrerte adelen så sterkt i statsapparatet at han nærmest overga det til adelen. Byråkratiet hadde under Friedrich Wilhelm I ( konge fra 1713 til 1740) vært langt mer uavhengig i forhold til adelen. Byråkratiet utgjorde en egen elite atskilt fra adelen under Friedrich Wilhelm I. Men under Friedrich II ble adelen favorisert ved utnevnelser og fikk langt på vei overta byråkratiet.
En grunn til at adelen kunne komme tilbake så sterkt var altså at Friedrich II ville gjøre adelen til statens fundament. Friedrich II styrket adelig dominerte institusjoner på det lokale planet. I 1755 ga han ga han lokale adelige forsamlinger det privilegiet å velge kandidater til posten som landrate. Cocceji sine juridiske reformer sikret adel herredømmet over provinsregjeringene, som var blitt redusert til å være domstoler. Friedrich II ga adelen monopol på stillinger som offiser i hæren, og favoriserte adelen, og spesielt offiserene, ved alle utnevnelser til viktige verv utenom hæren. Friedrich II reddet landadelens økonomi etter Sjuårskrigen ved å opprette Landschaften, som tillot rask gjenoppbygging av godsene etter krigens ødeleggelser. Ved slutten av århundret var Landschaften blitt institusjoner som representerte adelen og utøvde betydelig innflytelse på adelens vegne.
Disse adelens institusjoner, som Friedrich II til dels hadde vekket til live og styrket, ble adelens viktigste kamporganisasjoner i adelens kamp for å beholde restene av føydalismen og standssamfunnet i begynnelsen av 1800-tallet i adelens kamp mot Steins og Hardenbergs reformer.
På slutten av 1700-tallet stod adelen politisk sterkere i Preussen enn noen gang tidligere siden den store kurfyrsten hadde begynte å vingeklippe adelen på 1650-tallet, takket være at Friedrich II hadde styrket adelens posisjon, og kanskje også siden adelens økonomi var forbedret på grunn av de sterkt økende kornprisene. Friedrich II hadde i så stor grad overgitt statsapparatet til adelen at adelen kunne bruke staten til sin fordel i større grad enn noen gang tidligere i løpet av de siste nesten 150 år. Adelen skaffet seg så stor kontroll over lokalplanet at adelen kunne slå under seg bondejord ganske ustraffet. Samtidig valgte adelen å rettferdiggjøre sin posisjon og sin dominans over bøndene ved de tradisjonelle paternalistiske argumentene. Men endringer i landbrukets dyrkingsmåter virket til å skape sosiale endringer i landsbygdsamfunnet.
Adelens endrede stilling og de forandringene som var på gang i jordbrukssamfunnet gjør det nye lovarbeidet - Allgemeines Landrecht (ALR) - den alminnelige landsloven - til et spesielt dokument. Den ble publisert i 1794. Da hadde arbeidet med denne loven pågått i mange år.
Utferdiget i århundrets siste tiår summerte den alminnelige landsloven opp i lovs form det sosiale systemet som var blitt utviklet i Preussen i løpet av århundret, og den antok også å åpne dørene for de sosiale forandringene som ville komme i Preussen det neste århundret. Den alminnelige landsloven har trekk fra det gamle standssamfunnet og også fra det nye borgerlige samfunnet. Adelen gikk mot deler av den nye loven.
Den alminnelige landsloven var et produkt av Friedrich II sitt ønske om å reformere rettsvesenet og lovverket i Preussen. Tidligere under hans regime hadde Samuel von Cocceji omorganisert domstolene og de framgangsmåtene som der ble anvendt. I 1780 ga Friedrich II ordre til Grosskanzler Johann Heinrich von Carmen om å forberede en alminnelig lov. Carmens dyktige medarbeider Carl Gottlieb Svarez tok seg av dette og ledet arbeidet med å utarbeide den nye loven, som han selv skrev mye av.
Svarez egen filosofi gjenspeiles i den nye loven. Svarez hadde studert jus i Frankfurt an der Oder under Joachim Georg Darjes, som igjen hadde studert hos filosofen Christian Wolff. Wolffs ideer synes å ha påvirket Svarez. Wolffs filosofi var både et sterkt forsvar for individuelle rettigheter og samtidig et forsvar av absolutismen. Han garanterte individet langtrekkende frihet, blant annet retten til å gjøre opprør mot en despotisk konge. Samtidig garanterte Wolff den absolutistiske kongen absolutt kontroll over økonomien og utdanningssystemet og makt til å sikre seg at undersåttene oppfylte sine plikter mot seg selv, overfor andre og overfor Gud. Wolff forsonet disse to tilsynelatende motstridende målsetningene, individets frihet og eneveldet, med hverandre ved å insistere på at formålet med den sosiale kontrakten var å sørge for mer enn sikkerhet. Det var individets plikt å hjelpe andre med å oppnå alt som trengtes i livet - en overflødighet av alt mulig. Kongen skulle se til at individene oppfylte disse pliktene - det ville ikke være noen rettigheter dersom det ikke var forpliktelser.
Svarez gikk ikke like langt som Wolff. Han garanterte verken de utstrakte frihetene til individet eller den utstrakte makten til kongen. I likhet med Montesquieu trodde han at den naturlige loven mindre var å finne i abstrakte formler enn i menneskenes fornuft. Loven måtte derfor reflektere både rasjonalitet og skikk og bruk, tradisjoner og kultur i de forskjellige konkrete samfunn.
Svarez trodde at i naturtilstanden var alle født like og med like rettigheter. Alle hadde rett til å forsvare sin eiendom, og enhver var dommer over og garantist for sine rettigheter. Svarez la stor vekt på intellektuell og moralsk frihet som grunnleggende for alle andre friheter.
Svarez skrev:
"Mennesket har derfor en naturlig rett til å bevare sin eksistens, fordi det er den eneste betingelsen for at det kan nyte alle sine andre goder; det har rett til å opplyse sin forståelse, å søke sannhet, og til å øke sitt fond av ideer og viten; det har rett til å vedlikeholde sin viljes frihet og, etter egen bestemmelse og eget initiativ, å være bestemt bare av sin innsikt og forståelse, ikke gjennom blinde impulser eller ytre tvang."
Fordi naturtilstanden var en tilstand med forvirring og uro der menneskene fant det vanskelig å ta vare på sine rettigheter, inngikk de en kontrakt med hverandre om å danne et samfunn. Og så, gjennom en ny kontrakt der individer og familier ble enige om å underordne seg en høyere autoritet dannet de en stat. Staten er slik ikke skapt av guddommen, heller ikke stammer den fra den sterkestes makt; den oppstod ved inngåelse av en kontrakt og dens autoritet er begrenset av denne kontrakten. Statens autoritet skulle ikke være større enn det som er nødvendig for at staten kan oppfylle sitt formål som er å bevare "sikkerheten for eiendom og enhvers rettigheter ved hjelp av alles forente styrke." Dette betyr at man gir ikke opp sine rettigheter når man slutter seg til samfunnet og staten. Individet underkaster dem visse restriksjoner for at staten skal kunne greie å forsvare alles rettigheter. Individet besitter visse uavhendelige rettigheter, som staten ikke kan krenke, og det er moralske og åndelige friheter. I nødstilfeller kan staten be alle om å ofre alle rettigheter, selv livet, men aldri den moralske friheten. Svarez nektet undersåttene retten til aktiv motstand mot undertrykkelse, og han nektet monarken retten til å trenge inn i alle områder av undersåttenes private liv.
Den allmenne landsloven søkte å bevare denne balansen mellom individet og staten. Den anerkjente individets naturlige rettigheter og statens oppgave i å beskytte disse rettighetene. Menneskets alminnelige rettigheter er grunnet i den naturlige frihet til å være fri til å søke og fremme ens alminnelige velferd uten å skade andres rettigheter. Landsloven kom til å anerkjenne samvittighetsfriheten og trosfriheten.
I tillegg til de naturlige rettighetene som individene beholder når de går inn i samfunnet erverver de noen nye rettigheter og forpliktelser fra samfunnet. Disse rettighetene var ikke basert på naturlig lov, men på samfunnets positive lov, og slik legitimerte de ulikhetene i samfunnet. Slik var Svarez i stand til å forsone naturretten med de ulikhetene som fantes i standssamfunnet. "Gjennom naturen eller lovgivning, eller begge sammen, består samfunnet av mange små samfunn som er bundet sammen, og stender ... Medlemmene av hver stand som sådan, sett individuelt, har bestemte rettigheter og plikter."
Den alminnelige landsloven var et konservativt dokument som tok vare på de vesentlige trekkene ved standssamfunnet. Retter og plikter var ikke gitt til individer, men til medlemmer av stendene i henhold til hvilken stand de tilhørte. "Unntatt for i forholdet til godset som de tilhører er undersåttene frie statsborgere ... De kan ikke forlate det godset som de er bundet til uten tillatelse fra sin herre." Arbeidet deres var ufritt, og arbeidsforpliktelsene ble forsterket av den skrevne loven. "Som en regel er undersåttene som er forpliktet til tjeneste nødt til å utføre alle former for transport og manuelt arbeid som kreves i jordbrukets tjeneste på herrens gods." Den allmenne landsloven skulle ikke erstatte de gjeldende lovene, men supplere dem der de var uklare eller der det var spørsmål som ikke ble besvart av de gjeldende lovene.
Den allmenne landsloven underminerte standssamfunnet ved å erkjenne at standssamfunnet ikke var ei naturlig ordning, men et kunstig samfunnsprodukt. Standsforskjellene eksisterte for å støtte opp om opprettholdelse av innenlandsk fred og til beskyttelse av eiendommen. Stendene var definert både ved fødsel og ved yrke, altså rolle i samfunnet. I 1796 gikk Svarez inn for å avskaffe livegenskapet.
Landsloven underminerte standssamfunnet ved å unnlate å sikre stendenes politiske innflytelse ved ikke å nevne stendernes politiske organ på provinsnivå og lokalnivå, og slik unnlate å sikre dem en plass i staten gjennom lovgivning. Stendene som de ble beskrevet i landsloven var abstrakte størrelser.
Adelen angrep den nye landsloven. Allerede i 1780, kort tid etter at det ble kjent at det skulle utarbeides en ny landslov, krevde adelen i Mark Brandenburg å få delta i arbeidet med loven gjennom den store komiteen til Landschaften for Brandenburg. Carmen nektet dem ikke å ha kontakt med lovarbeidet, men adelen skulle første få komme med kommentarer etter at et utkast til loven var ferdig. Da Friedrich Wilhelm II ble konge i 1786 ga han beskjed om at det skulle avholdes en konferanse der loven skulle drøftes. Deltakerne skulle være representanter fra alle stendene. Loven måtte bli slik at et flertall av stendene sluttet opp om den. Konferansen var planlagt avviklet i 1789, men på grunn av utbruddet av den franske revolusjon ble den aldri avholdt.
Gjennom de forskjellige standsrepresentasjonen i provinsene angrep adelen lovarbeidet. Angrepene var av mange forskjellige slag. Det klagemålet som oftest gikk igjen var at loven ikke sikret adelens politiske organ, som landdagene, en plass blant statens styrende organ.
En annen adelig klage som ofte ble gjentatt var at loven ikke fastslo at ulikheten mellom godseiere og bønder var medfødt og naturgitt. Det felles best for begge parter var at bøndene var underdanige. Forholdet mellom godseier og bønder var som mellom far og barn.
De fleste klagene fra adelen ble avvist av de som lagde den nye loven. Men klagene virket på kong Friedrich Wilhelm II, som kansellerte at loven ble utgitt i 1792. Kongen forandret senere mening, og i 1794 kom loven ut i en lett modifisert form. Bare få år senere begynte store reformer av loven i forbindelse med reformarbeidet til Stein og Hardenberg.
Ved Jena og Auerstädt i 1806 brøt den prøyssiske hæren sammen. Det var adelens og Friedrich II sin hær som viste at den ikke holdt mål. Den prøyssiske hæren som kom igjennom krigene mellom 1740 og 1748 og gjennom Sjuårskrigen med ære var Friedrich Wilhelm I's hær. Den prøyssiske hæren som gikk i oppløsning mot Østerrike på 1780-tallet og senere mot Frankrike i 1806 var en paradehær som Friedrich II hadde bygd opp, og som gikk i oppløsning hver gang den stod overfor en fiende.
Nederlaget i 1806 brakte det gamle regimet i Preussen til en slutt. Ved fredsavtalen måtte Preussen gi fra seg det meste av de polske områdene som Preussen hadde tatt og også alt land vest for Elben. Preussen var redusert til å bestå av provinsene Brandenburg, Pommern, Schlesien og Preussen. Alle deler av Preussen som lå vest for Visla ble okkupert av franske styrker i påvente av at den store krigserstatninga på 120 millioner franc skulle betales.
Hoffet flyktet fra Berlin, og den sentrale byråkratiske autoriteten gikk i oppløsning. De som ble tilbake i Berlin svor troskapsed til Napoleon. Tilsitfreden ga Friedrich Wilhelm III direkte kontroll over Øst-Preussen og Glatz i Schlesien. I resten av Preussen, som ble holdt okkupert av franske styrker, beholdt prøysserne bare kontroll over rettsvesenet, kirka og skoleverket.
Økonomisk uorden fulgte det militære nederlaget og den administrative oppløsninga. Krigen påførte landet store ødeleggelser. Franskmennene forsynte seg grovt i Brandenburg. Landet ble tvunget til å slutte seg til den franske blokaden av England, og dette lammet den blomstrende matvarehandelen. Markedet for godseiendommer brøt sammen, og de store gjeldsbyrdene mange godseiere hadde påført seg drev dem mot konkurs.
Sammenbruddet ga reforminnstilte byråkrater mulighet til å utarbeide reformplaner. Dette var også nødvendig for å kunne møte de franske kravene, som betydde at samfunnets og statens kapasitet måtte yte sitt ytterste. Men samtidig ga statens sammenbrudd adelens institusjoner i provinsene spillerom. Sammenstøt mellom de reforminnstilte byråkratene og adelen var uunngåelig. De to viktigste problemene var oppløsninga av administrasjonen og den økonomiske krisen. Reformatorene var overbeviste om at ny tillit til staten bare kunne skapes ved at en eller annen form for folkelig representasjon ble opprettet. Bare ved å la folket delta på alle nivå kunne staten gjenvinne tilstrekkelig autoritet til å bli kvitt den franske okkupasjonen. Men det krevde fritt statsborgerskap, avskaffelse av privilegier, ulikhet og underdanighet. Økonomien måtte også vekkes til live. Reformatorene mente at det var nødvendig med frie markeder for å oppnå dette. Et fritt arbeidsmarked krevde at livegenskapet ble avskaffet. Frie bønder ble også ansett for å være mer produktive enn ufrie bønder. De adelsdominerte stenderforsamlingene hevdet at de var de riktige representantene for folket. Og de var motstandere av mange av de foreslåtte reformene. For å greie å opprette en konstitusjonell stat av frie borgere måtte reformbyråkratene greie å bekjempe adelens representanter.
Stein gikk til reformoppgavene med en pragmatisk tilnærming. Politikk var det muliges kunst, som man sier. Reformbestrebelsene til Stein hadde praktiske hensyn, som betraktninger om at bondefrigjøring ville øke produktiviteten i landbruket og at lokalt selvstyre ville redusere de sentrale myndighetenes utgifter. Full representasjon måtte vente til befolkninga var blitt vant til å styre seg selv. Stein var kritiske til det prøyssiske byråkratiet. Han mente at tjenestemennene hadde en "maskinaktig" mentalitet, og at de stod fjernt fra det folket som de administrerte. Byråkratene hadde ofte liten kjennskap til det distriktet der de arbeidet, og de var likegyldige og nedlatende overfor undersåttene, og de fryktet forandringer siden det kunne øke arbeidsmengden deres. Stein la gjentatte ganger vekt på forbindelsen mellom administrative reformer og utvikling av representative institusjoner. Han la vekt på frasen "deltakelse i administrasjonen" (Teilnahme an der Verwaltung). Dette ville dra byråkratiet nærmere behovene og ønskene til folket.
Steins eksempel på deltakelse i administrasjonen var England. Det gjorde administrasjonen billig siden lokalsamfunnene var villige til å betale for administrasjonen dersom de deltok i den. Dette var et hovedpunkt for Stein. Det eksisterende byråkratiet skulle erstattes av eller tilføres et system der eiendomsbesitterne var representert. Deltakelsen skulle ikke begrenses til adelige godseiere, men alle eiendomsbesittere skulle delta.
Steins plan ville ført til at valgte personer ville ha kommet inn på ulike nivå i styrende organer. Målet hans var en form for nasjonal representasjon. Vekten på deltakelse av valgte personer i administrasjonen gjorde skillet mellom utøvende og lovgivende myndighet uklar. Også Hardenbergs synspunkter var uavklarte, bedømt fra et nåtidig synspunkt. De valgte personene, som også Hardenberg ønsket deltakelse fra, skulle inngå i administrasjonen, som rådgivere etc., men det monarkiske styresettet skulle bestå uten inngrep i den øverste makta fra valgte personer eller representative organer. Det var en innebygd motsetning hos reformatorene mellom ønsket om å skape representative institusjoner og kravet om at disse institusjonene ikke skulle begrense eller gripe inn i den øverste administrative autoritets selvstendighet.
Denne motsetning ble utdypet gjennom at de valgte personene både skulle velges av alle eiendomsbesittere og også av stendene. Stein tenkte ennå på samfunnet som et standssamfunn. Men eiendomsforholdene og eiendomsbesittelse skulle være det grunnleggende utgangspunktet for deltakelse i styret, siden eiendomsbesitterne ble sett på som de personene som var aktive i samfunnet. Dette betydde at eiendommen måtte frigjøres fra føydale bånd. Mange eiendomsbesittende bønder på bygdene skyldte fortsatt adelen underdanighet. Derfor var få av de eiendomsbesittende bøndene frie eiendomsbesittere. Ved å beholde stendene og representasjon gjennom dem uten å frigjøre bøndene ville de gamle forholdene og adelen styrkes. Den eneste reformen som skapte en form for representasjon og selvstyre var kommuneforordningen, siden den koordinerte administrativ reform med økonomisk reform.
Stein innså at enhver reform av representasjonen måtte erstatte og fjerne adelens dominans i stenderforsamlingene og deres institusjoner. Stein skrev at "Adelsmannen er en byrde for nasjonen, fordi det er så mange av dem, og de er ofte fattige og krever tillatelser og privilegier og fordeler av alle slag. Et resultat av fattigdommen deres er at de er dårlig utdannet .. og ikke kvalifisert for høge stillinger."
Samtidig som staten hadde langt større økonomiske problem enn tidligere etter nederlaget for Napoleon i 1806, og også nye reformplaner som inkluderte representative forsamlinger i provinsene, våknet adelens institusjoner til live og til ny kraft, og dette skapte store problem for reformatorene. Man kan se det i møter som ble holdt de nærmeste årene etter nederlaget i 1806. I februar 1808 hadde generalforsamlinga til det østprøyssiske Landschaft møte der Stein var til stede. Også frie bønder (Kölmer) deltok i møtet. Representantene skulle stemme fritt uten medbrakte direktiver. Men forsamlinga var først og fremst rådgivende. Den skulle stemme over to forslag fra regjeringa om utskriving av skatter. Det ene forslaget ville tillate at det gjennom Landschaften ble reist penger ved at Landschaften pantsatte kongelige eiendommer, og pengene skulle gå til Napoleon. Det andre forslaget gikk ut på å skrive ut en alminnelig inntektsskatt. Begge forslagene ble vedtatt.
Øst-Preussen var den eneste provinsen der sentralmyndighetene beholdt kontrollen mens Stein var indreminister etter nederlaget i 1806. Utenfor Øst-Preussen ble det ikke dannet representative forsamlinger på den måten som i Øst-Preussen. Guvernør von Massow i Schlesien satte seg sterkt mot at bønder skulle være representert, og Sack, guvernør i Brandenburg og Pommern, møtte sterk motstand fra adelen. De overveldende økonomiske behovene til staten gjorde staten avhengig av bevilgninger fra adelen. Grev Alexander von Dohna, som etterfulgte Stein som indreminister, innså at reformer måtte innføres uten stendene eller mot dem.
Frigjøringsediktet fra 9. oktober 1807 var det første og viktigste stykke lovgivning i reformperioden i Preussen. Frigjøring av bøndene på adelens gods hadde lenge vært diskutert. I 1798 hadde Friedrich Wilhelm III på grunn av den svært store mengden klager fra bønder begynt å vurdere frigjøring av bøndene. Etter freden i Tilsit ga han Theodor von Schön beskjed om å forberede et frigjøringsedikt for hele kongedømmet. Kongen skrev at "Avskaffelse av livegenskapet har stadig vært mitt mål helt siden begynnelsen av min regjeringstid. Jeg ønsker å oppnå det gradvis. Men den katastrofen som nå har rammet landet rettferdiggjør, og i sannhet krever, raskere handling." Planen for frigjøring av bøndene var under behandling da Stein ble medlem av regjeringa tidlig i oktober 1807.
Godseierne i Øst-Preussen bad om at hver godseier måtte få fri disposisjon over sine bønders jord uten innblanding fra høyere myndigheter. Og at bondefrigjøringen først måtte finne sted etter at det var bestemt at alle bøndenes barn skulle tjenestegjøre i fem år for godseierne. Og at bøndene fortsatt skulle være pliktige til å bo på godset sånn at godsene hadde tilgang til tilstrekkelig arbeidskraft. Kongen svarte at avskaffelsen av livegenskapet var nødvendig, men man skulle gå fram med forsiktighet og sørge for at godseierne ble kompensert ved fri disposisjon over sine gods og bøndenes bruk, så langt det siste kan foregå uten skade for kulturen og befolkninga.
Både Schroetter og Schön, som fremmet ediktet, innså at godseiernes frie disposisjon over bøndenes bruk betydde at det var slutt på statens bondebeskyttelsespolitikk - Bauernschutz. Planen garanterte bonden frihet over sin person, mens godseieren fikk fri disposisjon over bøndenes jord. Schön ga bare økonomiske argumenter for planen: Godseieren kunne med dette slå jordstykker sammen til større og sammenhengende enheter. Små og lite effektive bondebruk ville kunne fjernes. Siden det nå var et overskudd på arbeidskraft ville det bli konkurranse om å få arbeide på godsene, og arbeidskrafta ville derfor bli mer arbeidsvillig. Til slutt nevnte Schön også at livegenskapet var urettferdig. Godseieren som fikk vanskeligheter med å beholde arbeidskrafta måtte behandle arbeiderne bedre, for problemene bestod i så fall trolig i at godseierne mishandlet bønder og arbeidere. Bønder som fikk problem med å beholde brukene sine var trolig lite effektive. Det burde være likegyldig for staten hvem som eide gårdene og godsene.
Schöns plan ble grunnlaget for frigjøringsediktet. Ediktet gjorde tre ting: Det gjorde slutt på restriksjonene på at ikke-adelige kunne eie godseiendommer, og skapte dermed et fritt marked for landbrukseiendommer. Det åpnet alle yrker for alle grupper i befolkninga, uansett standstilhørighet, og skapte derved et fritt arbeidsmarked. Og det gjorde slutt på den arvelige underdanighet ved å erklære at etter St. Martins dag (11. november) 1810 skulle det bare være frie mennesker i det prøyssiske monarkiet. I tillegg tillot ediktet godseierne å tilegne seg småbruk der brukeren ikke hadde arvelig feste på bruket. Denne handlinga krevde tilslutning fra provinsmyndighetene. Ediktet etterlot flere spørsmål. Det skilte ikke mellom underdanighet som skyldtes at bonden var personlig underdanig overfor godseieren, og underdanighet som skyldtes at bondene var vasall under godseieren på grunn av at bonden forpaktet jord fra godseieren.
Adelens reaksjon på ediktet var blandet. Det kom ingen samlet reaksjon; reaksjonene kom fra de lokale stenderforsamlingene. Sterkest motstand var det fra de mest tilbakeliggende områdene der underdanig arbeid var viktigst. Den franske okkupasjonen ga mange steder myndighetene unnskyldning for å utsette offentliggjøring av ediktet. I Pommern og Schlesien konspirerte landratene med godseierne om å holde ediktet hemmelig. I Schlesien hadde bondeuro vært vanlig, og det kom til opprør siden ediktet der ble kjent blant bøndene gjennom rykter om at de var satt fri, men at godseieren likevel ville holde dem i livegenskap. Franske soldater ble satt inn mot opprøret.
Ellers var det ingen sterk motstand mot ediktet. Mange godseieren så at det var slutt på bondebeskyttelsespolitikken og at godseierne kunne slå under seg bondebruk der bøndene ikke hadde arvelig feste. Stein hadde opprinnelig tenkt å være mer restriktiv overfor godseierne, i det han ville kreve at bare øde bruk som ikke kunne gjenopprettes skulle kunne innlemmes i godsenes jord. I løpet av krigen var mange bruk blitt ødelagt. Det ble anslått at i Øst-Preussen lå 1.700 bruk øde på adelens gods. Godseierne brukte ediktet til å slå under seg bondejord som var i drift, til dels i stor målestokk. 14. februar 1808 var ministeriet nødt til å gi ei forordning som satte grenser for godseiernes beslagleggelse av bondejord. I tillegg til at godseierne ikke kunne slå under seg bruk som var i drift og der brukerne hadde arvelige fester, skulle godseieren bare kunne slå under seg halvparten av jorda på de brukene der bøndene hadde tidsbegrensede kontrakter.
Dette sistnevnte ediktet utløste en storm av protester fra godseierne. Til disse svarte Friedrich Scharnweber, som kom til å bli leder for statens landbrukspolitikk under Hardenberg:
"De litauiske og øst-prøyssiske stendene synes å ha glemt at før i tida kunne intet bondebruk ble oppslukt i godset, og de klager over at tillatelsen til å gjøre dette nå er begrenset til halvparten av gårdsbruket og at det settes betingelser for tillatelsen. Grunnen til disse begrensningene er klar og klok. Det er intensjonen å bevare for bondefamiliene, som er i stand til å pine en miserable eksistens ut fra jordlappene, midler til fortsatt eksistens for å forhindre at familiens far skal bli en Knecht som ikke lenger kan forsørge familien sin ... For stendenes komite synes mennesker å være uvedkommende saker."
En komite som var utnevnte av stendene i Brandenburg sluttet seg til et forslag fra von Balthasar som behandlet frigjøringsediktet fra adelens økonomiske standpunkt. Forslaget gikk inn for at bondebruk burde slås sammen, enten med godsets jord eller til store gårdsbruk. Det gikk også inn for å dele opp den jorda som lå i fellesskap og å skifte ut de jordstykkene som lå blandet sammen. Forslaget ville at bøndenes plikt til å utføre manuelt arbeid for godseierne skulle bestå, og at omsetning av jord og landbruksprodukter skulle være uten restriksjoner.
I 1810 ble Hardenberg utnevnt som kansler. Fra frigjøringsediktet kom i 1807 og til Hardenbergs tiltredelse var godseierne opptatt med å slå under seg bondejord.
Stein innså at mer måtte gjøres for bøndene for at de skulle komme ut av underdanighetsforholdet. Godseiernes myndighet måtte begrenses. Godsdomstolene burde helst fjernes. Stein begynte å arbeide for å få dette gjennomført. Få dager etter at planlegginga av dette var satt i gang kom det inn protester fra stendene i Øst-Preussen. Avskaffelse av godsdomstolene ville krenke godseiernes verdighet som den viktigste stand, ble det sagt. Godsdomstolene var viktige siden de satte godseierne bedre i stand til å verne om bøndenes velferd.
Et brev til Stein fra Herr von Richthofen gjentok mange av argumentene: Underordning og underdanighet var statens grunnlag. Opplæring i lydighet, som måtte begynne i ungdommen, ville forsvinne dersom den adelige godseieren ikke lenger hadde politimyndighet og domsmyndighet. Seint i november 1808 ble Stein tvunget til å forlate regjeringa, og ingenting mer var gjort med denne saken på det tidspunktet.
I 1810 begynte en ny serie reformer, etter at Hardenberg var utnevnt til kansler. Hardenberg var på mange måter forskjellig fra Stein. Ranke beskrev Hardenberg som den siste representant for den opplyste absolutisme. Hardenberg var først og fremst opptatt av statens makt og autoritet. Han var mindre skeptisk enn Stein overfor byråkratiet, og mer skeptisk overfor representative organ. Myndighetene burde ha enerett til å kalle dem sammen, og de burde bare brukes for å formidle informasjon fra myndighetene. Hardenberg var selv en adelig godseier, og ville ikke gjerne oppgi den makt og myndighet han hadde over bøndene, heller ikke domsmyndigheten.
Hardenberg stod overfor andre problem enn Stein. Napoleon presset på for å få penger fra Preussen, og Preussen hadde vanskeligheter med å skaffe pengene. Det skattesystemet som Preussen hadde greide ikke å skaffe til veie de nødvendige summene. De to skattene som skaffet til veie det meste av inntektene var ei omsetningsavgift for byene og skatt som bøndene betalte. Adelen betalte ikke skatt av godsene sine i Brandenburg og Pommern. Bare i Øst-Preussen betalte adelen skatt etter samme satser som ikke-adelige.
Finansediktet.
Statens inntekter måtte økes. Samtidig ønsket myndighetene å fjerne forskjellene i skattesystem mellom de ulike provinsene. Hardenbergs finansedikt av 27. oktober 1810 begynte med å erkjenne at statens mest presserende oppgave var å makte (de finansielle) forpliktelsene overfor Frankrike. Dette krevde offer fra alle: høyere omsetningsavgift, fjernelse av alle skattefritak og lik beskatning av alle eiendomsbesittere. Ediktet gjorde slutt på laugenes monopolstilling og på de adelige monopolene som fantes for brygging, mølledrift og destillering på landsbygda, og etablerte frihet for alle til å handle. Finansediktet sluttet med å love et nytt (rådgivende) representativt system, både på provinsnivå og på nasjonalt nivå.
I løpet av få veker hadde motstanderne av planen organisert seg og overstrømmet Hardenberg med protester. Mest pågående og best organisert var landadelen. I Sehesten i Øst-Preussen besluttet stendene å slutte å kreve inn skatter fram til de hadde fått seg forklart av kongen hvorfor skatteøkningene var nødvendige. Hardenberg beordret to adelsmenn, som var ledere for protesterende adelsmenn, satt i fengsel. Også andre steder besluttet adelen ikke å samle inn skatter. En opposisjonsleder i Brandenburg, Friedrich August Ludwig von der Marwitz, nektet sin Schulze å kreve inn skatt i landsbyen. Marwitz hevdet at Schulzen var hans undersått og at han derfor ikke kunne kommanderes uten Marwitz godkjennelse.
Denne sterke opposisjonen tvang Hardenberg til å utvikle en plan for en form for nasjonal representasjon som kunne representere regjeringa overfor folket. Hovedmålet for Hardenberg var å bli kvitt det franske åket og å gjenopprette statens makt og myndighet. Nasjonal representasjon var bare nyttig så lenge den kunne bidra til dette. Siden de eksisterende stendene var en hindring måtte de erstattes av andre representasjoner. Dette var Hardenbergs rådgivere enige i.
For å omgå de eksisterende stenderinstitusjonene kunngjorde Hardenberg 27. desember 1810 sammenkalling av ei forsamling av notabiliteter utvalgt av regjeringa. Den representerte et bredere utsnitt av befolkninga enn de tradisjonelle stenderforsamlingene, og syntes derfor å være mer representativ. Tretti av de sekstifire medlemmene av forsamlinga var adelige. Forsamlinga skulle bare være rådgivende. Men Hardenberg var ikke klar over eller tok ikke hensyn til at de adelsdominerte stenderforsamlingene etter 1807 hadde kommet til å se på seg selv som landets sanne og lovlige representanter.
Siden 1807 hadde en komite som bestod av fire adelsmenn og en ikke-adelig person kontinuerlig representert stenderforsamlinga i Litauen og Øst-Preussen og koordinert aksjonene til de forskjellige lokale stenderforsamlingene. I 1810 organiserte denne komiteen valget av utsendinger som reiste til Berlin for å protestere mot finansediktet. Komiteen bidro også med instruksjoner som de utvalgte hadde med til Berlin. Da utsendingene kom til Berlin i januar i 1811 møtte de utsendinger fra de andre provinsene. Utsendinger fra Brandenburg hadde allerede møtt Hardenberg og bedt om at en stenderforsamling ble innkalt. De argumenterte med at siden strukturen til den prøyssiske staten hvilte på enighet mellom kongen og stendene kunne ingen part på egen hand forandre denne strukturen som Hardenberg prøvde med finansediktet. Stendene måtte gi sin godkjennelse, og det kunne bare skje gjennom ei stenderforsamling. Også utsendinger fra andre provinser krevde innkalling av ei stenderforsamling. Hardenberg nektet for at de forskjellige utsendingene var representative. De var ikke utsendt fra provinsforsamlinger og ingen hadde gitt dem noe mandat.
Men det kom delegasjoner som var valgt eller utpekt av provinsforsamlinger. Som svar på dette prøvde Hardenberg å gjøre sin egen forsamling av notabiliteter mer akseptabel for den adelige opposisjonen ved å øke antallet adelsmenn i notabilitetsforsamlinga. Noen av de nye adelsmennene som Hardenberg føyde til sin forsamling av notabiliteter var utsendinger fra provinsene som var kommet til Berlin for å klage. De beholdt troskapen til sine oppdragsgivere, og benyttet notabilitetsforsamlinga som forum for sine klager. Hardenberg hadde håpet at det skulle gå motsatt vei. Forsamlinga av notabiliteter møttes jevnlig i lang tid, men den kom ikke til å representere Hardenbergs syn.
Adelen krevde at gammel skikk og bruk for landets styre ble fulgt, og at stendene og stenderforsamlingene fikk den plass som de mente tilkom dem. Godseiernes politimyndighet og domsmyndighet ble også sett på som sentrale trekk som måtte bevares. Dette var blant annet en konflikt mellom provinsialisme og nasjonalisme. Hardenberg erklærte at det var hans intensjon å skape "en ånd, en nasjonal interesse". Og dette mente han ikke var mulig med de provinsielle stendene slik de fungerte. Adelen motsatte seg at den provinsstrukturen som fantes skulle endres.
Marwitz skrev:
"Preussen ... er en samling av mange provinser som har vidt forskjellige lover og skikker; det kan aldri bli en nasjon . . . fordi hver provins har som sine naboer andre provinser i forhold til hvilke, selv om de ikke er del av samme stat, det føler seg grunnleggende nærmere beslektet med enn det gjør til fjerntliggende og, til det, ukjente andre provinser i den prøyssiske staten, som for eksempel, Mark Brandenburg til Saksen, Schlesien til tyske Böhmen og Moravia, Preussen til Kurland og Litauen. Å forsøke å smelte dem sammen i ett er å robbe dem for deres individualitet og å skape en død kropp ut av en levende kropp."
Sjuende september 1811 kunngjorde Hardenberg valg til ei midlertidig eller provisorisk nasjonal forsamling. Den var ment å bli forløper for et system med nasjonal representasjon. Den skulle bestå av representanter fra de forskjellige stendene og bli valgt av de ulike stendene i de forskjellige regjeringsdistriktene i kongeriket. Adelen fikk atten representanter, og var slik sterkest representert, men uten majoritet. Byene valgte tretten representanter, og bøndene valgte ni representanter. Siden de lokale myndighetene organiserte valget blant bøndene ble gjerne den konservative Schulzen valgt fra bøndene. Den nasjonale forsamlinga skulle bare ha rådgivende status.
Majoriteten blant adelen motsatte seg enhver form for nasjonal representasjon. De mente at hver provins var unik med særegne lover og med enestående tradisjoner og behov som ville komme i skyggen i ei nasjonal forsamling. Grev Dönhoff skrev i et brev til Hardenberg at det ville være "skadelig for en eller annen av provinsene dersom det prinsippet ble etablert at en majoritet av stemmer i en alminnelig representativ forsamling blir tatt for å være uttrykk for det alminnelige, nasjonale ønsket til alle provinsene."
Likevel fungerte den nasjonale forsamlinga fra 1812 til 1815 mer som et redskap for adelen enn som en del av administrasjonen. Hardenberg var ikke i stand til å forestille seg representasjon med noen annen basis enn stendene. Representantene i den nasjonale forsamlinga var valgt ut fra stendene og hadde stadig kontakt med de stendene som hadde valgt dem, og de kom aldri bort fra sin provinsialisme og ut over sin standstilhørighet. Representantene ble agenter for de adelsdominerte stendene som arbeidet for å avsette Hardenberg.
I mange små trefninger kjempet adelen for å beholde paternalismens symboler. Ei forordning fra 1808 fjernet fattigstyret fra stendene og la det under det sentrale byråkratiet. Fattigstyret tok seg av slikt som arbeidshus for tiggere og pleie av militære invalide og hjelp til verdig trengende. Dette hadde vært viktige symbol for godseierne der de fikk vist sin paternalistiske omsorg for de fattige, og godseierne satte seg derfor sterkt i mot at de ikke lenger fikk styre over de fattige. Adelen klaget over at bøndenes atferd hadde blitt forandret etter at frigjøringsediktet kom. Bøndene var mindre underdanige. De tok ikke lenger av seg hatten eller hodeplagget når de så adelige personer, og bøndene kunne til og med finne på å tiltale adelige personer med "du". Dette var en uhørt råskap som adelen ikke gjerne fant seg i, og som ble tolket som tegn på at staten stod i fare for å bryte sammen.
For mange adelsmenn var motstanden mot finansediktet hovedsakelig økonomisk motivert, de ville ikke betale økte skatter. For andre var motstanden mer ideologisk motivert rettet mot det nye representative systemet som truet med å demontere det gamle standssamfunnet og den gamle konstitusjonen som bygde på standssamfunnet. De mente at dette ville undergrave adelens stilling i den grad at til sist ville ikke en adelsmann være bedre og høyere verdsatt enn den bermen som utgjorde flertallet i samfunnet, og da ville mobben true med å overta styret.
De to ledende stendene var adelen på landsbygda og borgerne i byene. De styrte hver sin del av samfunnet, og de stod mellom kongen og massene og formidlet kongens autoritet nedover i samfunnet. Mange adelsmenn mente at dersom stendene og deres organer ble alvorlig svekket eller borte ville massene være uten styring, og da truet kaos.
Andre adelsmenn var motstandere av at det tradisjonelle samfunnet, som var basert på underordningsforhold mellom mennesker, skulle erstattes av et anonymt samfunn som ikke var basert på menneskelige forhold i det hele tatt.
Gendarmeri ediktet.
Gendarmeri ediktet av 30. juli 1812 var det mest ekstreme forsøket på administrativ reform og sentralisering fra Hardenbergs side. Det delte kongedømmet inn i nye administrative enheter. Innenfor disse ble 164 mindre enheter tenkt opprettet, uten hensyn til tradisjonelle grenser, men ut fra størrelse og folketall. Med unntak for de største byene, Berlin, Königsberg, Elbing, Stettin, Potsdam, Frankfurt-an-der-Oder og Breslau, som var spesielle administrative distrikt, ble byene innlemmet i de nye mindre enhetene. Leder for administrasjonen i de mindre enheten, han erstattet landraten, var en direktør som skulle utnevnes av sentralmyndighetene uten forutgående konsultasjon med lokale myndigheter. Han ville ha ansvar for politi, finanser, skatteinnkreving, utskriving av militært personell og innkvartering av tropper. Han ville også føre tilsyn med skoler og utnevne prester. De gamle lokale stenderforsamlingene, kretsdagene, skulle erstattes av forsamlinger som ga like mange stemmer til byene, de adelige godseierne og bøndene. Det ble også tenkt opprettet nye domstoler som skulle erstatte de gamle godsdomstolene. I dette ene ediktet ble altså institusjonene for adelens dominans, politi, rettsvesen, kirke og skole, tatt fra de adelige godseierne og plassert under sentraladministrasjonenes kontroll.
Hardenberg hadde opprinnelig ikke tenkt å introdusere en så radikal reform. Han ønsket ikke å ta politi og domsmyndigheten fra godseierne. Men bondeopprøret i Schlesien i 1811 overbeviste Hardenberg om at godseiernes og landrätenes makt måtte begrenses. Scharnweber som forfattet ediktet, regnet med at bare en tredjedel av landrätene kunne få tillit av sentralmyndighetene. Landrätene var ofte enten inkompetente eller ga blaffen i mange av arbeidsoppgavene sine.
Gendarmeriediktet vakte en storm av protester fra adelen. Den nasjonale forsamlinga gikk med stort flertall mot det nye ediktet. Protestene fortsatte å strømme inn til Berlin gjennom lang tid. Og protestene kom fra alle deler av monarkiet. Den godseiende adelen protesterte spesielt mot at den skulle miste de institusjonene som den utøvde sin dominans gjennom, og mot at bøndene skulle få egen representasjon. Godseierne hevdet at de representerte bøndene, og at bøndene ikke var i stand til å representere seg selv. Adelen satte seg også sterkt mot at sentraladministrasjonen skulle komme inn i landsbyene. Tidligere hadde statens makt stoppet utenfor godset. Fra godset kunne staten bare kreve rekrutter til hæren og skatter fra bøndene, men bortsett fra dette kom sentrale myndigheter aldri inn i landsbyene; landsbyen var godseierens domene. Dette ville oppløse paternalismen.
Godseiernes motstand førte til at gendarmeriediktet ikke ble gjeldende så raskt som ønsket. Etter at krigen mot Frankrike var over i 1814 var det slutt på reformene, og siden ediktet ikke var gjort gjeldende da, ble det heller ikke senere gjort gjeldende.
I 1811 forandret Hardenberg det skattesystemet som han hadde introdusert året før på grunn av adelens motstand mot det, og også på grunn av at den ikke brakte inn så store summer som antatt. Dette skyldtes blant annet at skatteinnkrevinga ble sabotert på lokalt nivå. Men Hardenberg holdt fast på at han fortsatt gikk inn for lik beskatning av alle innbyggere. Men de forandringene som ble gjort var stort sett til den godseiende adelens fordel. Forskjellige kornskatter ble fjernet, adelens monopol på brygging og mølledrift ble gjeninnført, lik skattlegging av byene og landsbygda ble avskaffet. Og viktigst, adelens skattefritak ble gjeninnført.
Moratoriet på gjeldsbetaling for adelige, og bare adelige, godseieren ble stadig forlenget fram til 1815 fra 1807. Adelen fikk også innført lover som forpliktet tjenestefolkene til å holde seg på godsene. Under bestemte forhold hadde tjenere ikke lov til å forlate godsene uten godseierens samtykke. Godseierne fikk lov til å foreta fysiske avstraffelser av tjenerne.
Det var mange uløste spørsmål omkring bøndenes frigjøring. Bøndene hadde levd under svært ulike forhold, både fra provins til provins og innen samme provins og samme landsby. Hvordan skulle de rettigheter og plikter som hadde eksistert gjøres opp? Ingen hadde god oversikt over dette. To spørsmål stod sentralt i problemstillinga om regulering av bondefrigjøringa:
Det var alminnelige antatt at bøndene med arvelige fester på jorda hadde de sterkeste kravene på eiendomsrett. Jord som ble drevet av bønder som ikke hadde arvelig leiekontrakt på jorda stod svakere, og deres jord ble i betydelig grad underslått av godseierne. Godseierne hadde etter oktober ediktet lov til å slå under seg bondejord som ble drevet av bønder med tidsbegrensede kontrakter dersom godseierne oppnådde myndighetenes godkjennelse til dette. Dette ble modifisert av forordninga av 14. februar 1808, som ga godseierne rett til å slå under seg bare halvparten av bruk som ble drevet med tidsbegrensede kontrakter. Den andre halvparten skulle leies ut til bønder på arvelig kontrakt. Bøndene kunne slå sammen flere halvparter til større bruk.
Adelen hadde det syn at jord som var leid ut til bønder på tidsbegrensede kontrakter i sin helhet var adelens eiendom. Friedrich von Raumer og Christian Friedrich Scharnweber, som hadde fått i oppdrag av Hardenberg å lage utkast til landbrukspolitikken i 1810 og 1811 hadde et annet syn.
Som kommentar til virkningene av forordninga fra februar 1808 skrev Scharnweber til Hardenberg:
"To resultat følger: (a) bøndenes areal vil bli redusert til det halve og antallet gårdsbruk redusert til en åttendedel . . . (b) at mesteparten av bondestanden vil forsvinne, siden det eneste alternativet for dem vil være å bli dagarbeidere (Tagelöhner)." "Godseierne har skaffet seg alle fordelene ved bondefrigjøringa". Landsbygda ville bli befolket av et mindre antall bønder, noen store godseiere og en svært stor mengde dagarbeidere.
Raumer utarbeidet et forslag for regulering av forholdene omkring bondefrigjøringa som gikk langt i å sikre bøndene eiendomsrett til jord. Raumer tok opp forholdene til de bøndene som hadde uklare og usikre rettigheter. Han delte dem inn i to grupper. Den første gruppa bestod av Lassiten og Lassbauer; noen av dem hadde arvelige kontrakter, men ikke så sterke og klare som Erbpächter. Lassiten og Lassbauer skulle få fulle eiendomsrettigheter uansett om de hadde arvelige kontrakter eller ikke, uten å betale kompensasjon til godseieren. Disse bøndene skulle kompensere godseieren for hans tap av deres pliktarbeid, men godseieren skulle kompensere bøndene for deres tap av de plikter godseieren hadde overfor bøndene. Den andre gruppa Raumer behandlet var Zeitpächter, som hadde tidsbegrensede kontrakter. Reguleringa av disse ble overlatt til godseieren. Han kunne enten beholde den gjeldende leiekontrakten, eller oppløse den og ta halvparten av jorda som kompensasjon for tapet av pliktarbeidet og la den andre halvparten gå til bonden på arvelig kontrakt.
Medlemmer av den nasjonale forsamlinga ble invitert til å kommentere Raumers forslag tidlig i 1811. Raumers inndeling av bøndene ble kritisert. Arvelige og ikke-arvelige lassbauern kunne ikke plasseres i samme gruppe og få like rettigheter. Kossäten og büdner skulle fjernes fra gruppa med tidsbegrenset kontrakt, og ikke i det hele tatt få adgang til regulering. Godseierne var motstandere av at alt pliktarbeid ble avskaffet.
Raumer forlot ministeriet, og Scharnweber skrev det endelige forslaget til reguleringsedikt som ble offentliggjort 14. september 1811. det ble et kompromiss mellom Raumers forslag og adelens krav og kritikk. Scharnweber tvang gjennom at også bøndene med tidsbegrensede kontrakter hadde rett til å bli tatt med i reguleringene av bøndenes forhold. Her gikk Scharnweber lenger enn Raumer hadde gjort i å gi bønder rettigheter. Dette kjempet godseierne mot i flere år. Men Scharnweber tok en del bønder ut av den best stilte gruppa til Raumer, og delte dermed bøndene inn på en måte som bedre tilfredsstilte godseiernes krav til inndeling av bøndene i rettighetsgrupper. Alle bønder måtte betale kompensasjon til godseierne etter Scharnwebers forslag, i motsetning til Raumers forslag.
Scharnweber hadde en mer fullstendig og omfattende tilnærming til de agrare reformene enn noen annen reformator. Han ville ha bort alle føydale forhold. Han betraktet landbruket som økonomisk virksomhet som burde fungere som en industri. Andre viktige mål for Scharnweber var å bevare bøndene, sikre skattegrunnlaget, og å gi godseierne mulighet til å drive godsene på en moderne måte.
Mange adelsmenn var motstandere av reguleringsediktet som Scharnweber skrev. Bøndene var for tilbakestående til å bli frigjort fra sine føydale forpliktelser og band, de ville derfor ende opp som landstrykere. Landet var for fattig rett etter krigen til å tåle store forandringer etc.
Adelen oppdaget etterhvert at de store taperne var småbrukerne, og slett ikke adelen. Likevel prøvde adelen å utsette gjennomføringa av ediktet så lenge som mulig mens de agiterte for at et mer fordelaktig edikt ble skrevet. På grunn av alle klagene fra adelen ga kong Friedrich Wilhelm III kort etter Napoleons nederlag ordre til Hardenberg om at reguleringsediktet skulle gjennomgåes på nytt. Adelen ville at alle bønder med tidsbegrenset kontrakt (Zeitpächter) skulle miste retten til regulering, altså være overlatt til godseiernes luner. De ville også at alle småbrukere (Kossäten etc.), uansett kontrakttype skulle fjernes fra reguleringene, og at pliktarbeidet skulle bestå.
Hardenberg var opptatt med utenrikspolitikk, og den nye og svært adelsvennlige ministeren for det indre, Schuckmann, fikk derfor innflytelse. Han greide å hindre Scharnweber i å delta i gjennomgangen av reguleringsediktet. Scharnweber hadde likevel fortsatt kontakt med Hardenberg, og greide å redde noen av ideene.
Deklarasjonen fra 29. mai 1816 forandret reguleringsediktet så mye at det ble i virkeligheten et nytt edikt. Mange bønder mistet retten til regulering. I tillegg til å oppfylle kravene fra ediktet fra 1811 måtte bøndene oppfylle følgende nye krav for å ha rett til regulering:
Dette var likevel ikke en fullstendig seier for godseierne. Zeitpächter og Kossäten som kunne stille med trekkdyr og hadde familie som hadde levd lenge på landet hadde rett til regulering. Men færre bønder fikk rett til sin frihet, og godseierne beholdt retten til å kreve pliktarbeid fra de uregulerte bøndene. Bondebeskyttelsespolitikken ble avsluttet, og det betyr at godseieren kunne jage bort uregulerte bønder. Bønder med penger kunne beholde sin eiendom; ediktet sa at dersom kompensasjon av godseieren med jord førte til at bonden fikk for lite jord til å holde et spann trekkdyr hadde bonden krav på at godseieren mottok kompensasjon for arbeidsplikt i form av penger.
Sjuende juni 1821 utga regjeringa oppløsningsforordninga som ga betingelsene for opphevelse av forpliktelsene til de bøndene som hadde de beste eiendomsrettighetene til jorda si - Erbzinsbauer og Erbpächter. Disse hadde ikke vært omfattet av tidligere lovgivning. De beholdt all jorda si og var fri fra arbeidstjeneste og pengebidrag til godseieren mot at de betalte tjuefire ganger verdien av de årlige ytelsene de hadde gitt til godseieren. Denne summen kunne også omgjøres til ei årlig rente. Dette gjaldt bare for bønder som kunne stille med eget spann trekkdyr. Likevel ble mange bønder i Brandenburg, Pommern, Preussen og Schlesien omfattet av disse bestemmelsene.
Samtidig ble forordningen om deling av fellesskapsjorda utgitt. Den beskrev de betingelsene delinga av jord som lå i fellesskap kunne skje under. Det ga godseierne mulighet til å slå under seg og gjerde inn det meste av den felles jorda. Bøndene fikk bare 14% av fellesskapsjorda, selv om de hadde brukt 52% av den. Godseieren tok altså 86%. Dessuten fikk bøndene ofte den dårligste jorda.
Godseierne økte sine eiendommer betydelig på grunn av disse reformene, og bøndene tapte det samme arealet.
Junkerne kom i de nærmeste tiårene til å styrke sin stilling i Preussen. Noen viktige forhold er:
Og i de neste tiårene styrket adelen sin stilling. Friedrich II ("den store") hadde gitt adelen posisjoner den kunne bruke som utgangspunkt for å skaffe seg dominans i staten, og senere svake og konservative konger tillot adelen å få utvikle disse posisjonene og å dominere samfunnet.
Lenker:
Til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility".