Junkerne og Bøndene.

Andre del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848". Også kapitlet "Junkernes Politikk" bygger på Berdahls bok.

Innholdsoversikt.

1. Landsbygdbefolkninga.
2. Dominansens system.
3. Herredømmets institusjoner.
4. Symbolsk herredømme.

Landsbygdbefolkninga.

Bondebefolkninga var sammensatt i det det var svært mange forskjellige rettigheter og plikter bøndene kunne ha til jorda. Og noen av de som arbeidet med jorda hadde knapt noen rettigheter. Det var fullbønder og halvbønder og kvartbønder og husmenn av forskjellig slag, og tjenestefolk. Alle som arbeidet i matproduksjonen kunne kalles for bønder, eller betegnelsen kan forbeholdes den delen av den befolkninga som arbeidet i matproduksjonen og som også hadde en eller annen rett til jorda.

En liten gruppe bønder i de prøyssiske provinsene var helt selvstendige og uten plikter til den godseiende adelen. Det var flere helt frie bønder i Øst-Preussen enn i andre områder. Der ble de kalt for Kölmer. Andre steder ble de frie bøndene kalt for Lehnschulzen, Freischulzen eller Erbschulzen. I Mark Brandenburg arbeidet de ofte tett opp til adelen og var Schulzen, overhoder i landsbyene.

I den andre enden av bondesamfunnet var ei gruppe som ikke eide noe som helst, men som også var personlig frie. De kunne bli kalt for Einlieger, freie Dorfseinwohner, eller i Øst-Preussen for Instleute. I lovverket ble de benevnt som Schutzuntertanen. I Øst-Preussen fikk disse ganske gode arbeidsforhold. Men ellers var de på bunnen av samfunnet og levde under dårlige forhold. I Øst-Preussen kunne de få arbeide under langvarige kontrakter som garanterte dem forholdsvis gode forhold, men ellers var de dagarbeidere som levde under dårlige forhold.

Mesteparten av bøndene levde under livsvarig stavnsbånd undergitt godseierne. Underdanigheten var både juridisk og økonomisk. De var bundet til godset og kunne ikke forlate det uten godseierens samtykke. Alle barna til de underdanige bøndene pliktet å være tjenere for godseieren i et bestemt tidsrom, fra et til tre år. De ufrie bøndene hadde mulighet til å kjøpe seg frihet. Ufrie bønder kunne bare gifte seg med godseierens tillatelse. Ekteskap inngått uten godseierens tillatelse var gyldige, men bøndene som hadde inngått det måtte vente å bli straffet. Godseieren hadde domsmyndighet over bøndene, og kunne også straffe bøndene dersom han mente at de var late eller ulydige. Godseieren hadde på sin side plikt til å se til at bøndene hadde tilstrekkelig med mat og at barna fikk en kristen oppdragelse.

De av godseiernes bønder som hadde best forhold var Erbzinsbauern, Erbpächtbauern. De disponerte gårdsbruk som de hadde rett til å selge dersom de oppnådde godseierens tillatelse til å selge. De hadde arvelig rett til gårdene de drev, selv om godseieren hadde rett til å nekte arvinger som han fant udugelige å overta. Erbzinsbauern var bare underlagt godseieren med hensyn til gården. Solgte de gården hadde de rett til å forlate godset. Barna deres var heller ikke underdanige og trengte ikke å tjene under godseieren.

Ei anna og mer tallrik gruppe bønder var Lassbauern, også kalt Lassiten. De hadde ei dårligere stilling enn Erbzinsbauern. Det var store forskjeller mellom bøndene som tilhørte denne gruppa. Noen hadde arvelige rettigheter til jorda som de dyrket, men de hadde større forpliktelser overfor godseierne enn Erbzinsbauern. Dersom de solgte jorda de dyrket, noe som krevde godseierens godkjennelse, så var de likevel fortsatt underlagt godseieren og kunne ikke fritt forlate godset. Jorda deres kunne bare arves av sønner og enker, og godseieren hadde rett til å peke ut den sønnen som skulle arve. Barna deres var født til underdanighet under godseieren og pliktet å arbeide et år som tjenere for godseieren. De fleste lassiten hadde ikke arvelige retter og var den klassiske gruppa av underdanige bønder. De var bundet til godset og godseieren hadde rett til å si opp den kontrakten om jord som bonden hadde dersom godseieren mente at bonden vanskjøttet jorda eller ikke oppfylte kontrakten på andre måter, selv om kontrakten var livsvarig. Vanligvis ble en sønn valgt ut av godseieren til å overta farens jord og forpliktelser. Barna til lassiten som var uten arvelige rettigheter pliktet å være godseierens tjenere i tre år. Ei anna gruppe bønder uten livsvarige kontrakter var Zeitpächter. De hadde kontrakter med begrenset varighet. Det var et stadig press på bøndene med arvelige eller livsvarige kontrakter for å få dem til å bli Zeitpächter siden godseierne hadde større makt over disse sistnevnte. Dette presset ble spesielt stort i siste del av det attende århundret.

Innenfor disse forskjellige gruppene var det betydelige forskjeller, for eksempel med hensyn til hvor mye jord de hadde kontrakt på å drive og også med hensyn til arbeidsplikta de hadde. En fullbonde hadde vanligvis minst fire hestespann av to hester eller okser i hvert spann, og en halvbonde hadde vanligvis minst to spann. Bønder som hadde trekkspann måtte vanligvis utføre Spanndienst for godseieren, altså la et spann arbeide med pløying og transport etc. for godseieren.

Majoriteten av landbruksbefolkninga hadde ikke rettigheter som var så gode som dette. Vanligvis hadde de ikke rett til jord, eller dersom de hadde jord var jorda bare hager rundt husene som de bodde i. Størrelsen på disse husmannsplassene og rettighetene de hadde til dem varierte sterkt.

I Mark Brandenburg kaltes den gruppa bønder som kom rett under de bøndene som hadde rett til å drive egne gårdsbruk for Kossäten. De leide husmannsplasser på tidsbegrensede kontrakter. De hadde sjelden trekkspann, så de utførte pliktarbeidet for hand. I Schlesien ble den tilsvarende gruppa kalt for Häusler eller Gärtner. Også innenfor denne gruppa var det store forskjeller, for eksempel Freihäusler, Freigärtner. De var ikke frie, men i stor grad fritatt for arbeidstjeneste og betalte i stedet betydelige beløp til godseieren. For å tjene disse beløpene drev de med heimeindustri, som veving.

Mange bønder hadde i det hele tatt ingen rett til egen disposisjon av jord. De ble kalt for Büdner, Inleute, Kätner, Instleute, Kammerleute, Hausleute og Mietshäusler. Vanligvis leide de husrom hos bøndene i landsbyene og arbeidet som dagarbeidere både hos godseieren og hos bøndene. De utførte vanligvis den arbeidsplikta som bøndene skyldte godseieren. Siden mye av arbeidet de utførte for bøndene og godseieren var sesongarbeid måtte de supplere dette med spinning og veving og handverk. De var på bunnen av samfunnet. Aller nederst var Knechte og Mägde, som var hustjenere for bøndene og ikke hadde eget sted å sove, men måtte ofte sove i fjøs, låve eller stall. De hadde et miserabelt liv.

I løpet av den siste halvdel av det attende århundret økte befolkninga sterkt, og sterkest økte antallet eiendomsløse og personer uten rettigheter til eiendom. Hartmut Harnisch regner med at bønder med land (Bauern, Halbbauern, Kossäten) utgjorde 52,6% av befolkninga i landsbyene i Kurmark i Brandenburg i 1748. Femti år senere hadde bare 44,2% av befolkninga land mens 55,8% var folk uten land (Einlieger, Hirten, Handwerker). Tall fra Pommern tyder også på at antallet jordløse økte raskt. Fra 1795 til 1805 sank antallet frie bønder (Schulzen, Kölmer) mens antallet av de største bondebrukene (Fullbønder og halvbønder) økte med 1,5%. Sterkest økte antallet av de jordløse bøndene (med 14,3%). Også i Schlesien finner man at antallet av de fattigste økte sterkest.

Ytelsene som bøndene skyldte godseierne varierte sterkt. Størst var de trolig i Schlesien og minst i deler av Øst-Preussen og i Brandenburg. Fullbønder måtte arbeide hele veka gjennom for godseieren. Vanligvis møtte ikke bonden selv, men sendte en tjener eller sønn for å gjøre pliktarbeidet. Bønder lengre ned på rangstigen møtte vanligvis selv for å gjøre pliktarbeidet. Bønder med stor arbeidsplikt hadde mindre å betale som leie i form av penger, og omvendt. Pliktarbeidet var knyttet til den jorda som bøndene leide. På syttenhundretallet var arbeidskontrakter, Urbarien, vanlige i det meste av Øst-Preussen. De fastsatte presist hvilke tjenester som skulle utføres. En arbeidskontrakt fra Schlesien i 1790 forteller at fullbøndene pliktet å stille fire trekkspann året rundt uten noen kompensasjon. Hver arbeidsdag var inndelt i forhold til sesongen. Fra vår til høst var arbeidsdagen delt i tre. Fra soloppgang til klokka ni og fra ti til klokka to, og videre fra klokka tre til solnedgang. I den andre av disse tre periodene trengte ikke bøndene å arbeide. Om vinteren varte arbeidsdagen fra soloppgang til klokka elleve om formiddagen, og fra klokka to til solnedgang. Bøndene måtte frakte kornet til markedet. Barna til alle de underdanige måtte tjene godseieren helt fram til de giftet seg.

I mange regioner var det først på slutten av 1700-tallet at det ble satt opp Urbaren, og da bare etter press fra staten. I 1784, etter mange konflikter mellom godseiere og deres undersåtter bestemte kong Friedrich II at godseierne skulle sette opp kontrakter med undersåttene der det ble klart definert hvilke rettigheter og plikter partene hadde. Godseierne motsatte seg dette. To år senere var Friedrich død, og ordren ble forandret til at Urbaren bare skulle innføres der det foregikk konflikter mellom godseierne og undersåttene deres.

Den økende bruken av Urbaren for å regulere forholdet mellom godseierne og deres undersåtter representerte viktige forandringer i forholdet mellom godseierne og undersåttene. Urbaren beskyttet undersåttene mot vilkårlighet ved å gi undersåttene en kontrakt som kunne være grunnlag for forhandlinger og rettsanvendelse.

Der det ikke fantes en kontakt var undersåttene ofte utsatt for at de ble pålagt uventete og ikke avtalte plikter. En skatt som undersåttene måtte betale til godseieren i Schlesien var Laudmien. Det var en skatt på ti prosent av verdien av eiendommen bonden disponerte. Denne måtte betales ved overdragelse av eiendommen, både ved kjøp og salg og ved arveoverdragelse. Dette var en betydelig inntektskilde for godseierne.

Disse forholdene ga bøndene få muligheter til å forbedre sine kår eller komme seg fri fra underdanigheten. De var en stor del av den tilgjengelige arbeidstida bundet til å arbeide for godseieren, og kunne da ikke bruke denne tida til å forbedre sine egne forhold, eller sin egen jord. Noen kunne kjøpe seg fri eller kjøpe sønner og døtre fri. En del flyktet og prøvde å oppnå frihet på den måten. Bønder som flyktet måtte komme seg ut av landet for å være sikre på å bli fri. Det hendte at bøndene klaget over overgrep til de statlige myndighetene.

De fire bøndene Friedrich Krüger, Georg Kerck, Hans Suppera og Martin Noack bodde på godset Briesen som Herr von Röbel hadde kjøpt i 1766. Herr von Röbel begynte å kreve langt større arbeidstjenester enn det som hadde vært vanlig. De fire bøndene beskrev sin situasjon slik i appellen til kongen:

"Vi forklarte ham (Herr von Röbel) at vi aldri tidligere hadde utført så omfattende tjenester, og at på grunn av mangel på trekkdyr som skyldtes tap vi hadde lidd under den velkjente dyrepesten ikke var i stand til å utføre så omfattende arbeid uten å oppgi våre egne marker. Han svarte at han ikke brydde seg om dette. Vi kunne plante våre egne marker eller la være, betale våre skatter eller la være, holde til på landet eller gå til helvete, han ville ikke jage etter oss. Ingen bønner endret hans barmhjertighetsløshet og grusomhet. Under domstolsesjonen i september fikk vi ikke lov til å si et ord siden vi skulle venne oss til den nye tjenesten. Vi ble truet med slag og gitt en kort betenkningstid, og vi fikk vite at dersom vi kom til en forståelse og godtok den nye tjenesten ville vi bli behandlet annerledes. Under domstolsesjonen i oktober ble det krevd av hver av oss at vi skulle tre fram og avgi vår erklæring. Øyeblikkelig ble de tre første kastet i fengsel og holdt der i fire døgn. De måtte ligge der som dyr, og ble til slutt løslatt etter mange oppfordringer. Resten av oss fikk klær og senger konfiskert, og vi ble bøtelagt med tre taler. Siden ingen av oss kunne betale så mye ble husdyrene våre, møbler klær og nødvendige redskaper tatt.

Da domstolen kom sammen igjen i november turde de fleste som bodde i landsbyen ikke å møte siden de var redde for å bli slått og arrestert. Blant de som møtte opp var vi fire, Friedrich Krüger, Georg Kerck, Hans Suppera og Martin Noack. Vi ble stengt inne i rettslokalet, ... og neste dag ført til Cotbus og stengt inne i et mørkt hull i bytårnet. Siden ingen så etter oss eller hørte oss kunne vi ha dødd av kulde og hunger og sjukdom. Men etter tjuetre dager greide vi å flykte og kom oss over til Saksen. Og der er vi nå. Dagen etter flukten vår konfiskerte Herr von Röbel fire hester, en okse, ei vogn og en plog fra Georg Kerck og sa at det ville bli verre for oss når han kom tilbake.

Alt dette skjedde bare fordi vi nektet å underkaste oss blindt for kravene om mer tjeneste fra Herr von Röbel. Det krenket våre rettigheter.

Grusomheten til Herr von Röbel er ubeskrivelig. Mens vi arbeidet på godset har han slått både oss og dyrene våre - og nylig slo han en gammel bonde mer enn førti ganger så at den gamle mannen døde. Han straffer oss for småting og har tatt fra oss mye av jorda vår og tvunget oss til å så for oss selv på den dårligste jorda der det knapt er avling å få.

Vi er ikke i stand til å få tjenestefolk lenger, for alle er redde for Herr von Röbel. Vi skal betale skatter, men får ikke lenger produsert noe.

Din nådige majestet og herre, vår undergang er uavvendelig dersom ikke Herr von Röbels grusomhet blir stoppet, for i den siste krigen lidde vi mer enn noen annen region og i de siste årene har vi tapt mange dyr på grunn av dyrepesten. Ved å låne hadde vi begynt å komme oss da Herr von Röbel begynte å arbeide for å ruinere oss.

Kort sagt, vår elendighet er stor. Vi har gjort alt som vi er forpliktet til, og ofte mye mer. Vår herre er ikke fornøyd med dette, men tror at vi er blitt skapt bare for at han skal kunne utnytte oss til sin fordel.

I dette tilfellet intervenerte staten på bøndenes vegne og søkte å hindre Herr von Röbel i å straffe bøndene mer. Om intervensjonen var effektiv er ukjent.

Grusom behandling, økte arbeidsforpliktelser og adelens tilegnelse av bøndenes jord førte noen ganger til at bøndene gjorde opprør. Som resultat av grusom behandling, som førte til at mange bønder flyktet over til Polen, spredte et bondeopprør seg i 1765 og 1766 til en del gods i polsk Schlesien. Det omfattet til slutt førti landsbyer og bøndene bevæpnet seg med økser, sigder og høygafler, men ble raskt slått ned av militæret. Noen av godseierne, beskyttet av de militære styrkene, tok en grusom hevn. Staten intervenerte, og i det minste en godseier, som var kjent for å torturere bønder, ble tvunget til å selge godset sitt. Etter bøndenes frigjøring i Østerrike og utbruddet av den franske revolusjon var det flere tilfeller av bondeopprør i Schlesien. Anonyme brev sirkulerte i provinsen. Et av dem lød: "Adelen og myndighetene er åtsler. Vi vil ha en konge .... Gud skapte ikke adel og autoriteter ... Vi vil bare love å holde oss i ro når vi blir kvitt adelen, ellers vil verden gå i stykker ... Når herrene slutter å slå oss vil det bli bedre ... Vi vil ha konger, men de må hjelpe oss." Opprøret ble slått ned igjen. Lederne ble straffet med å måtte gå spissrotgang mellom to hundre soldater seks ganger. De ble ikke drept.

Bondesamfunnet var svært oppdelt, så oppdelt at bondebefolkninga ikke stod sammen mot godseierne. Bøndene deltok også i utbyttinga av dagarbeiderne, som stod nederst på rangstigen. I løpet av 1700-tallet økte prisene på landbruksvarer sterkt, og alle som hadde et overskudd av matvarer å selge tjente på dette. Dette gjelder ikke bare godseierne, men også mange bønder. Kong Friedrich II ("den store") hadde nedlagt forbud mot at dagarbeidernes lønninger ble satt opp, og på grunn av inflasjonen (og befolkningsøkninga) førte dette til at de som levde av å arbeide for lønn fikk sine kår forverret. Autoritetsforholdene ble formidlet ned gjennom bondesamfunnet ved at også bøndene hadde fordeler og bidro til å opprettholde de eksisterende autoritetsforholdene, selv om de også kunne gjøre opprør.

Den samtidige Karl Friedrich Beneckendorff kommenterte situasjonen slik:

"Forskjellen mellom bøndene med eiendomsrett og Tagelöhner er ikke at den ene har mer eller mindre arbeid å gjøre, men består i det faktum at den første har mulighet til å samle opp rikdommer som han kan etterlate til familien når han dør, mens den siste må være fornøyd med å kunne gi familien det daglige underhold.

Dersom den fattige bonden ikke har mer glede av og forhåpninger til sitt arbeid enn dagarbeideren, følger det at det er ingen grunn for ham til å frykte at forholdene blir verre eller for å håpe at tilstanden skal bli bedre. Derfor er det ikke noe annet middel til stede for å holde ham lydig enn fysisk straff og trusler og voldsbruk."

Systemet der autoriteten ble formidlet nedover i samfunnet fra de øvre lagene i bondesamfunnet brøt sammen når de adelige godseierne krevde tjenester som gikk ut over det som var tradisjon og som ble opplevd som rettferdig, eller i det minste mulig å tåle. Dette ble møtt med forskjellige typer motstand fra bøndenes side eller flukt. Da intervenerte staten for å gjenopprette de patriarkalske forholdene. Overtredere ble straffet. Også adelen kunne bli straffet. I 1750 ble grevinne von Gessler dømt til seks års fengsel for å ha slått en tjener i hjel. Mannen hennes, en av kongens generaler, ba om nåde for henne, men kongen nektet å lette straffen fordi han håpet at den skulle holde andre medlemmer av adel fra å begå "grusomme og umenneskelige handlinger mot sine undersåtter".

Dominansens system.

Selv om godsene øst for Elben, sammen med sine tilhørende landsbyer, var forholdsvis selvforsynte samfunn, hadde de likevel viktige band til de europeiske markedene. (Se kapitlet om de jordbrukskonjunkturene.) Velferden i fjerne områder var avhengig av handel med Østersjølandene. I Amsterdams storhetstid som Europas sentrum for handel og finans i perioden 1590-1690 ble Østersjøhandelen kalt for "Moderhandelen". Rundt år 1700 var denne handelen blitt av mindre betydning, men mot slutten av århundret tok den seg opp igjen, nå med England som det viktigste markedet for korn som ble skipet ut fra Østersjøhavnene. Godsene og landsbyene produserte likevel selv de fleste tingene som de trengte til det daglige. I de kornproduserende områdene øst for Elben var Schlesien det eneste området der det utviklet seg eksportrettet industri av betydning.

Godsregnskapene dokumenterer denne store selvforsyningsgraden godt: Herrschaft Buckow i Lebus i Brandenburg var et stort godskompleks eid av von Flemming familien. Det bestod av flere gods og fem landsbyer. Den største av landsbyene var Buckow med 937 innbyggere i 1805. Buckow var det viktigste markedet og service sentret for de omliggende mindre landsbyene. Det var seks salmakere i Buckow, og seks hjulmakere, tre bøkkere, to reipslagere, 22 skomakere, 11 vevere, 2 fargere, 20 skreddere, en smed og en glassblåser, og enda flere andre handverkere i 1805. Mølla og bryggeriet var også i Buckow.

Godskompleksene utgjorde altså i betydelig grad selvforsynte økonomier. De kan sammenliknes med selvforsynte husholdninger, og det var dem Otto Brunner tenkte på da han lanserte begrepet "das ganze Haus". Det var i forhold til husholdet at autoritet ble utøvd og erfart. Hausvater litteraturen gjorde godsets karakter av å være et hushold til mønster, der idealet var den paternalistiske godseieren/husfaderen som styrte over alle med fast hand og så til at alle hadde det godt og at alt fungerte og at autoritetsforholdene var klare. Huset var dette mikrokosmos sitt sentrum. Hausvater litteraturen var svært populær gjennom sekstenhundretallet og fram til midten av 1700-tallet, siden den ga praktisk informasjon om alle sider ved landbruk og gårdsdrift og godsøkonomi. Denne litteraturen var spesielt populær mens godseierne økte interessen for godsdrifta og tvang bøndene til å utføre stadig mer tvangsarbeid. Hausvater litteraturen var med på å gi ideologien til junkeradelen og dens syn på de sosiale og økonomiske forholdene som ble utviklet på godsene. Hausvater litteraturen både beskrev det eksisterende systemet og var med på å videreutvikle det. Den sanksjonerte den eksisterende dominansen og de eksisterende autoritetsforholdene, og legitimerte dem som godseierens utøvelse av faderlig autoritet over alle som hørte inn under godset og dets landsbyer.

Tvangsarbeidet ble sett på som ei guddommelig ordning. Von Hohberg skrev:

"Roboten og pliktarbeidet (Robathen- und Frohn-Dienste) oppstod snart etter, og som en følge av, det første syndefallet til Adam, og Gud beordret at mennesket skulle spise sitt brød i sitt ansikts svette, og at han skulle arbeide og dyrke markene. Deretter, på grunn av at menneskerasen vokste, med følgende uorden og arroganse, tvang de sterkere de svake, de trege og de hjelpeløse til å lystre ordre, noe som førte til konflikter og mord. Til slutt førte med nødvendighet dette til at forholdene bare kunne forbedres dersom menneskene underkastet seg, på bestemte betingelser, under en sterk og berømt helt. .... Slik oppstod konger og fyrster og herrer, likeså lover som slo fast privilegier, respekt for autoritetene og undersåttenes lydighet. Dette er opphavet til tvungen tjeneste og robot arbeid, som er vanlig i verden."

Hausvater litteraturen formidlet også rådende oppfatninger om bøndene. Bøndene ble sett på som skapninger som var i sine sanser vold. Karl Friedrich Beneckendorff skrev:
"Bøndene har et hjerte som nesten er blottet for følelser, og som ikke kan beveges av fornuften. ... Atferden hans er styrt utelukkende av hans fysiske sanser, og det er bare gjennom sansene at han kan bli brakt til orden og at han kan bli holdt til sine oppgaver."
På samme måte rapporterte en landsbygdpastor at beskrivelser av Kristus' åndelige lidelser ikke gjorde inntrykk på bøndene, og beskrivelse av helvete som atskillelse fra Gud gjorde heller ikke inntrykk, mens derimot beskrivelser av Kristus' fysiske lidelser førte til stor medfølelse fra bøndenes side.

Christian Garve, en filosof, så bøndene som preget av det tunge arbeidet som de stadig utførte og av de autoritetsforholdene som de levde under. "De er samtidig tjenere til den adelige herren og vasaller som blir dømt og straffet av ham. Denne doble autoriteten har en tilfeldig karakter, og selv om den er riktig er den også undertrykkende." Bøndene, i likhet med jødene, var isolert fra resten av samfunnet og bare opptatt av sine påtrengende oppgaver - handel for jødene og jordbruk for bøndene. Begge utviklet flinkhet og falskhet, begge var mistenksomme og hadde mistillit til andre, spesielt overordnede, og denne mistilliten slo ofte ut i hat. De var avsondret på godsene og stort og sett bare i kontakt med hverandre og utviklet derfor en form for solidaritet og felles erfaring seg imellom som ga hver landsby sitt spesielle preg som den beholdt fra generasjon til generasjon - latskap og uærlighet, stahet og grovhet og tyvaktighet i den ene enden og arbeidsomhet og driftighet i den andre.

Garve gjentok ofte den alminnelige antakelsen at dersom bonden ikke er tvunget til å foreta seg noe vil han heller ikke røre på seg (Wenn der Bauer nicht muss, so rüht er weder Hand noch Fuss). Den trege og iherdige karakteren til bonden var klart tydelig, erklærte Garve, og den hadde flere årsaker. Først skyldtes den det tunge fysiske arbeidet som bonden utførte, som det bare var mulig å utholde med en viss treghet. For det andre var latskapen et resultat av et tomt sjeleliv. Bonden, med knapt en tanke i hodet, er lat fordi han ikke ønsker å forbedre sin situasjon, og han ser heller ingen måte å gjøre det på. Kontakt med en videre verden var nødvendig, mente Garve, for at bonden skulle utvikle ambisjoner, og de driftigste bøndene holdt alltid til på gods som lå nært byer eller elver. De dårlige evnene til bøndene skyldtes også dårlig kosthold og dårlige klær.

Garve fant det moralske livet til bøndene mindreverdig sammenliknet med handverkerne i byene. Bøndenes hang til drikk var en grunn til deres giddesløshet. Seksualmoralen var dårlig: "Når jeg har vært på landsbygda har jeg hørt om så mange jomfruer som er blitt forført, så mange brutte ekteskap og til og med om unaturlige laster at jeg knapt kan tro at det kan finnes tilsvarende hos det lågere borgerskapets familier. Den mest treffende karakteristikken Garve fant om bøndene var at de var falske og svikefulle. Garve ga en beskrivelse av et svikefullt barn:

"I tillegg til bøndene er det spesielt barna som har et svikefullt utseende. Det er uten tvil en blanding av barnslighet og enkelhet, av vanmakt - vist med falskhet. Jeg vil bruke fysiognomien for å klargjøre den mentaliteten som uttrykket representerer. Alle husker sikkert å ha sett slike ansikt blant bondeungdommene der det ene øyet, eller kanskje begge, skjeler fordekt under halvt lukkede øyenlokk, munnen er vridd åpen i et hånlig og litt dumt smil, hodet henger ned på brystet, eller til og med synker ned mot bakken som om det prøver å gjemme seg: med et ord, ansikt der frykt, dumhet og enkelhet er blandet med latterlighet og antipati. Når man sier noe til dem eller spør dem om noe står slike ungdommer stille og ubevegelige som på post; de svarer ikke på spørsmål fra forbipasserende. Musklene deres er som bedøvd og ubevegelige. Så snart den fremmede flytter seg springer de til kameratene sine og brister ut i høg latter."

"Man trenger ikke å frykte for at han vil søke å bryte åket med åpen voldsbruk, som opprør. Likevel holder han gående en konstant hemmelig krig mot sin herre. For å redusere sin herres fordeler, og å bedre sin egen situasjon, er et ønske som han hele tida har i hjertet og et mål som han søker å oppnå, i hemmelighet og så ofte som mulig. Uærlighet og tyveri av herrens eiendom ser han ikke på som så ille som det ville være om det var utført mot en av hans egne. Han er ikke en fullstendig underdanig slave av sin herre, heller ikke er han en fryktelig fiende."

Dette peker mot begrensningene til paternalismen. Ideen om "das ganze Haus" var også en virkelighet, men en begrenset virkelighet. Ideen var ofte tillagt romantiske kvaliteter om en harmonisk tilstand. I sentrum for forholdene i "das ganze Haus" var det både underkastelse og konflikt - utvendig underkastelse under autoriteten, og innvendig bøndenes "hemmelige krig" mot deres herrer. Underkastelsen var ofte koplet sammen med den spottende latteren bak herrens rygg. Lydigheten mot kommandoer forgikk med overdrevet langsomme handlinger. Nye ordrer ble tatt mot med dum ubevegelighet. Utvendig respekt for autoritetene ble i hemmelighet motvirket gjennom tyveri fra dem. Både bøndenes overordnede og utenforstående observatører oppfattet bøndene som uhelbredelig dumme og uvitende og ondskapsfulle, og bøndene opptrådte også ofte som dumme og uforstående. Dette var et forsvar som ofte drev herrene til fysisk voldsbruk.

Strategiene som bøndene brukte for å overleve innenfor det undertrykkende systemet på godsene ble en vesentlig del av deres væremåte. Denne oppførselen var en måte å gjøre seg selv til narr på, nærmest motsetningen til adelens framstilling av seg selv. Adelen framstilte seg i enhver situasjon som situasjonens herre, og bonden framstilte seg som utenfor situasjonen, en uforstående tosk. Det ble en del av adelens ideologi å stille seg som kontrasten til bøndene. Bonden var i sine fysiske lidenskapers vold. Mens adelsmannen kontrollerte både seg selv og sin situasjon kontrollerte bonden derimot ingen av delene, men var kontrollert, innvendig av sine lidenskaper og utvendig av den situasjonen han var i, underkastet adelsmannen.

Bondens væremåte var slik nært bundet opp til adelens væremåte og selvforståelse. Den rådende oppfatninga var at bondens dumhet og barnslighet gjorde adelens ledelse nødvendig, siden bonden ikke var i stand til å greie seg på egen hand uten adelens ledelse. Paternalisme ble foreskrevet i all litteratur som omhandlet forholdet mellom adelen og bøndene. Paternalismen skulle mildne den harde virkeligheten som stavnsbånd og underdanighet var, og samtidig gjøre bøndene mer medgjørlige. Beneckendorff skrev: "De varige båndene mellom herren og hans undersåtter tillater ikke at herren er likegyldig til hvordan undersåttene har det, om de er lykkelige eller ulykkelige. En ulykkelig undersått er både mye mindre nyttig for staten og for herren selv." Forholdet mellom den adelige herren og hans undersåtter skulle være som mellom en far og hans barn. Denne oppfattelsen var sentral i den ideologien som ble brukt for å rettferdiggjøre underordninga og undertrykkelsen.

Herredømmets institusjoner.

Godset var som et lite kongedømme der bøndene var underlagt adelsmannen. Med få unntak var de som bodde både på godset og i landsbyene underlagt adelsmannens domsmyndighet. De ble kalt for hans undersåtter. Det ble sagt at statens autoritet stoppet ved adelsgodsets grenser. Undersåttenes forpliktelser til staten, skatter og militærtjeneste, ble formidlet gjennom den adelige godseieren. Han krevde inn skatter på vegne av staten og var lenge også undersåttenes offiser i hæren. Den øverste autoriteten som mange bønder hadde erfaring med var adelsmannen. Godseieren hadde politimyndighet på godset i tillegg til å ha domsmyndighet, og han utnevnte landsbyens prest. Selv om en stor del av adelens legale makt over bøndene opphørte i 1807, fortsatte godseieren å ha politimyndighet og domsmyndighet.

Det var en viss forvirring til stede på alle hold over i hvilken grad godseieren representerte staten på det lokale planet. Det viser hvor sammenvevd det private og det offentlige var. Noen adelsmenn, som Marwitz, insisterte på at godseierskap var et embete. De personlige underordningsforholdene var offisielt godkjent og støttet på en slik måte at de framsto som naturlige og uunngåelige. I aristokratiets ideologi ble deres privilegier, rettigheter og autoritet sett på ikke som private interesser, men som offentlige funksjoner.

Den paternalistiske ideologien til landadelen rettferdiggjorde bruken av offentlig autoritet for å kontrollere bøndenes private liv. Som Hausvater hadde godseieren plikt til å sikre bøndenes moralske livsførsel. Til dette formålet var politimyndighet og domsmyndighet nødvendig, for at godseieren skulle kunne straffe drukkenskap og annen dårlig livsførsel. Slik kunne godseieren intervenere i alle deler av bondens liv.

I landsbyen ble politimyndigheten utøvd av landsbyens Schulze. Han var valgt av godseieren blant de av landsbyens innbyggere som kunne lese og skrive. Schulze hadde plikt til å handheve landsbyens forordninger.

Godsene hadde egne domstoler. De var det lågeste nivået i rettsvesenet for bøndene i Preussen. Siden få bønder hadde midler til å anke til høgere rettsinstanser ble dommer avsagt over bønder av godsdomstolene vanligvis stående. Dommerne i disse domstolene var utnevnt av godseierne. Godseierne og deres oppsynsmenn og Schulze kunne stevne bønder til å møte for domstolen. Det motsatte var ikke tilfelle. Dersom bøndene ville stevne godseieren måtte dette være for en høgere domstol, og det var vanskelig for bøndene. De fleste sakene som ble stevnet inn for godsdomstolene gjaldt konflikter mellom bøndene.

Godsdomstolene er et godt eksempel på den sammenvevde private og offentlige autoritet som godseierne utøvde. Godseieren kunne bruke offentlig lov til sine egne private formål, for å straffe bønder som godseieren av en eller annen grunn ikke satte pris på, for eksempel på grunn av måten de utførte pliktarbeidet sitt på. Godsdomstolene sanksjonerte de tilfeldige straffene som godseierne utdelte til sine undersåtter. Slik sanksjonerte de mye fysisk brutalitet.

Kroppslig avstraffelse av bøndene var vanlig. Det ble også sett på som det mest effektive siden bøndene ble sett på som store barn. Fysisk avstraffelse skulle foregå øyeblikkelig og offentlig. Men den burde ikke forstyrre arbeidets gang på gården. Derfor ble noen få piskeslag sett på som høvelig straff i de fleste tilfeller.

Den fysiske avstraffelsen i Preussen ble diskutert i slutten av 1700-tallet i forbindelse med arbeidet med det omfattende lovverket som Preussen fikk i 1794. Hovedforfatteren av lovverket, Carl Gottlieb Svarez, anså fysisk straff som umulig å forene med fritt borgerskap og sivile rettigheter, som Svarez ønsket å sikre. Likevel kunne han godta fysisk straff som en faderlige måte å oppnå forbedring på. Sosial kontroll ved hjelp av fysisk straff inngikk i den paternalistiske forståelsen av forholdet mellom bøndene og deres herrer. Den nye loven av 1794 aksepterte som et generelt prinsipp at overordnede kunne gi sine underordnede fysisk straff. Frykten for smerte ble sett på som et oppdragelsesmiddel, eller en middel til å utdanne folk på. Fysisk straff måtte ikke gi varige skader eller gå på æren løs. Adelsmenn hadde ære, i motsetning til bønder, og måtte derfor straffes på andre måter, eller under andre forhold, enn bønder.

Kong Friedrich II prøvde å begrense de tilfeldige straffene ved å forby de adelige godseierne å være dommere så sant de ikke hadde juridisk utdanning med eksamen. Dersom de manglet juridisk utdanning måtte de utnevne en dommer med utdanning til godsdomstolen. Men det hadde liten betydning. Dommerne var avhengige av godseierne, de spiste sammen med godseieren og ble påvirket av ham. I 1798 skrev Friedrich Wilhelm III til sin justisminister Goldbeck:
"Jeg har lagt merke til at de fleste klagene over godsdomstolene skyldes at godseierne selv velger dommeren til domstolene, betaler dem og kan avsette dem dersom de ønsker, og bruker dem som rådgivere i juridiske saker. Når dommerne på denne måten er avhengige av godseierne kan de som framstilles for domstolen knapt ha tillit til dommernes upartiskhet. Og mye urettferdighet skapes av dette."
Ti år senere summerte en av reformbyråkratene, Merckel, opp problemstillinga slik:
I korthet, despotisme og ulovlighet på den ene siden, på den andre siden, misfornøyelse, ulydighet, perversitet, ondskap og hang til å mobbe og skape bråk, slike forhold tjener ikke rettferdighetens navn."
Kritikken av godsdomstolene ble bestridt av godseierne som så godsdomstolene som en vesentlig støtte for rollen som Hausvater. Ved revolusjonen i 1848 ble godsdomstolene avskaffet.

Godsdomstolene hadde andre alvorlige svakheter som førte til kritikk. Siden godseierne betalte utgiftene til etterforskning og transport av fanger til fengsel og til og med utgiftene forbundet med henrettelser, var de lite iherdige med etterforskning dersom godseierne selv ikke var blitt skadet.

Godseieren hadde også kontroll over landsbyskolen. Han utnevnte skolemester og skrev instruksjonene for skolen. Det tok lang tid og mye press fra myndighetene før godseierne ble klare over at skolene kunne brukes til å kontrollere befolkninga. Friedrich Wilhelm I hadde gjort mye for å opprette skoler i Øst-Preussen, men lite ble gjort i resten av riket, selv om han i 1736 ga ordre om at det skulle opprettes folkeskoler i hele riket. Friedrich II beordret også at det skulle opprettes folkeskoler. I hver adelig landsby skulle det være en skole. Men staten stilte ikke opp med penger, og adelen mente at folkeskoler var overflødige. Derfor var det svært mange landsbyer der det gikk lang tid før det ble opprettet skoler. Og der de ble opprettet utrettet de ofte lite. Lærerne ble svært dårlig betalt, ofte dårligere enn bøndenes tjenestefolk. Det hendte at den eneste betalinga lærerne fikk var det bøndene betalte. Læreren måtte derfor ha annet arbeid i tillegg til lærergjerningen for å overleve. Bønder, gjetere og vertshusholdere kunne være lærere. Foreldrene var ofte fiendtlige innstilt overfor lærerne. Lærerne hadde liten kontroll med elevene. Siden lærerne ofte var dårlig ansette og lite respekterte lystret elevene ikke lærerne, og foreldrene hindret lærerne i å utøve disiplin eller straffe elevene. Foreldrene holdt elevene heime når de trengte dem til gårdsarbeidet.

Ved slutten av 1700-tallet begynte landsbyskoler å bli vanlige. En grunn til at skoler ble opprettet var at den eiendomsløse befolkninga vokste raskt. Denne svært store gruppa var dårlig integrert i samfunnet, og skoleutbygginga skjedde blant annet for å få denne gruppa inn i samfunnet og under dets kontroll. Dessuten var opplysningstidas idealer av viktighet, og enda mer hadde pietismen vært av viktighet. Det ble sett på som nødvendig at folk ble opplært i kristendommen, både fordi det hadde egenverdi og også for å kunne delta i samfunnet som produktive støttespillere. Men mange godseiere så det som skadelig at undersåttene fikk lærdom, siden de da lettere ble misfornøyde med sine kår. Likevel ble det utviklet et bedre skolevesen på bygdene i Preussen enn tilsvarende noe sted i Vest-Europa.

Symbolsk herredømme.

Adelen og dens representanter utviklet også mangfoldige symbolske uttrykk for det herredømmet som ble utøvd. Denne symbolske dominansen brakte begge klassene, bøndene og adelen, i et forhold som både var familiært og som søkte å gjøre hausvater rollen til grunnlag for et forhold som framsto som naturlige og gjensidige mellom bønder og adel, og som samtidig understreket avstanden, basert på fødsel, mellom adel og bønder. Dette var del av et kulturelt hegemoni der også lover, institusjoner, normer og ritualer inngikk. Adelen representerte makten og verdensordningen, og ved høvelige anledninger trådte adelen fram for bøndene som representanter for makten og verdensordningen. Den prøyssiske adelen var stort sett ikke svært rik, og hadde derfor ikke mulighet til å framføre så storslagne forestillinger som adelen i Vest-Europa. Dessuten hadde den prøyssiske adelen et nært forhold til bøndene, og liknet mye på bøndene, og utøvde sin myndighet daglig og handfast. Derfor var den slags storaktige forestillinger som var vanlige i Vest-Europa sjeldnere i Preussen.

Adelen ville framstå som beskyttere av bøndene, og lot gjerne den mer handfaste autoritetsutøvelsen bli foretatt av oppsynsmenn. Avstanden mellom bønder og godseieren ble for eksempel uttrykt gjennom at godseieren henvendte seg til bøndene med å si "Du", mens bonden skulle tiltale godseieren direkte som "Sie". I kirka satt adelen i egne avlukker, og blant bildene av Jesus og apostlene var også bilder av tidligere godseiere. Bønder som fikk en jordlapp måtte sverge en troskapsed til adelsmannen. Når en ny adelsmann overtok godset måtte alle undersåttene sverge en troskapsed til ham.

Da Marwitz fikk en sønn og denne skulle døpes samlet han alle sine undersåtter foran godsets hovedhus og sa til dem:

"Her presenterer jeg min nyfødte sønn. Siden mine eldre sønner er begravd her, og siden min bror er falt på slagmarka, har jeg vært den eneste gjenlevende i min familie. Om himmelen hadde nektet meg en sønn ville dere ha falt i fremmedes hender.

Hvor skadelig for det felles beste er ikke skiftet av herrer og undersåtter, hvor skadelig at besittelsen av land stadig går fra en familie til en annen, som varene til en handelsmann. Det ser dere hos mange naboer ... De fattige og de svake mangler en far som bryr seg om dem i trengselens tid, som vi har erfart det; helheten mangler en sann talsmann og forsørger.

Gud være lovet at det ikke har vært slik hos oss i de siste 150 år. Etter Trettiårskrigen gjenoppbygde mine forfedre, som slo seg ned her, den ødelagte landsbyen; de bygde den kirka som enda står her, de opprettet skolen som fortsatt er gratis, de forsørget de fattige. Jeg selv ... har forsvart dere mot urettferdighet; jeg har ledet dere mot utenlandske fiender. Jeg har forsøkt å følge etter i mine forfedres fotspor.

Dersom dette bandet som har eksistert så lenge mellom oss skal fortsette også mellom våre barn, må dere be for at min sønn skal leve. I håpet om at dere vil gjøre det, i håpet om at dere vil overføre den lydighet og lojalitet som dere alltid har vist meg, har jeg invitert dere alle til dåpen hans. Jeg vil passe på at han blir oppdratt til gudsfrykt og medmenneskelighet, jeg vil gi ham ei overbevisning som er slik at han aldri vil vike fra å gjøre det som er best for dere og for landet, at han ikke vil frykte de mektige eller fienden, at han ikke vil frykte verken fengsel eller skade eller død. Det er mitt ønske. Hva er deres?

Er det deres vilje, som oppriktige og sanne undersåtter, å leve og dø med ham i framtida, å holde fast på ham og ikke oppgi ham i gode eller onde dager? Dersom dere ønsker alltid å huske denne dagen, hvor dere har beseglet et dåpsløfte til ham, svar meg da med et høyt og tydelig "Ja!""
(Her svarte alle de forsamlede "ja")

Marwitz gjorde det klart at eiendommen ikke bare var et forretningsforetak, men innebar et personlig forhold og personlige forpliktelser. Autoritetsfigurene blant bøndene ga en sølvbolle med inskripsjoner på som dåpsgave, og ble invitert til å spise sammen med godseieren. Seremonien gjentok og bekreftet autoritetsforholdene på godset.

Det var vanlig at godseierne etter at avlinga var brakt i hus arrangerte en festival for bøndene. Den begynte med at bøndene ga godseieren ei krone som var laget av kornstrå, ofte akkompagnert av noen vers framsagt av en av bøndene.

Disse festivalene var en viktig del av forholdet mellom bøndene og godseierne. De understreket de paternalistiske forholdene og var ei forestilling som lot godseierne framtre som velvillige autoritetsfigurer som mottok sin hyllest. Utover 1800-taller ble festivaler av dette slaget borte.

Noen ritualer viste at herredømmet var bygd på rå makt, privilegier og adelens mulighet og evne til å skade bøndene. Dette gjelder jaktrettighetene. Adelen hadde enerett til å drive jakt. Jakten ble sett på som militær trening og utøving av maskulinitet.
Hohberg skriver om jakten:

"Jakten er treningen for den tapre og ridderlige, og på samme tid er den for adelen et forspill til krigen der adelsmannen lærer å angripe, kjempe og drepe et vilt dyr med kløkt og fart. Han lærer å bruke sitt våpen til fots eller fra hesterygg, tålmodig å utholde kulde, hete, regn og storm ... å tåle hunger og tørst og utmattelse, og å rydde nabolaget for ødeleggende og farlige dyr."

På syttenhundretallet hadde jakten bare en symbolsk funksjon der adelsmannen viste fram de dydene som de hevdet å ha monopol på - styrke, mot, selvfornektelse, selvkontroll, dyktighet som hestemenn, kjærlighet til farene og maskulinitet. Dette var en kostbar luksus som tok bøndene bort fra arbeidet, for bøndene måtte være med under jakta, og adelen hadde rett til å ri gjennom bøndenes åkrer på jakt etter dyr. Dette førte til store ukompenserte skader for bøndene. Bøndene fikk heller ikke lov til å beskytte sine åkrer eller marker mot beitende vilt. De fikk heller ikke lov til å jage viltet bort fra markene og åkrene sine. Dette skapte naturligvis bitterhet blant bøndene.

"Jaktretten passet spesielt godt som symbol fordi den var reservert utelukkende for adelen: som et monopolisert symbol vedlikeholdt den troen på utilgjengeligheten av de spesielle kvalitetene som den representerte, og, derved stabiliserte den den hierarkiske ordenen som hvilte på kravet om og anerkjennelsen av adelens spesielle posisjon."

Adelen hadde monopol på æresbegrepet. En adelsmann hadde en ukrenkelig ære, som ingen annen hadde. Den nye alminnelige prøyssiske loven fra 1795 hadde 152 paragrafer som omhandlet overgrep mot adelens ære. Det ble antatt at en adelsmann hadde mer å tape ved ærekrenkelser enn personer fra andre stender. Derfor ble krenkelser av en adelsmanns ære hardere straffet enn krenkelser av æren til personer fra andre stender. Det ble antatt at adelsmannen hadde en ære som gjorde adelsmannen mindre selvisk enn personer fra andre stender. Adelsmannen satte sin ære over alt, også over livet. Blant annet derfor mente Friedrich II at adelsmannen var den fødte offiser. Adelen kom til å oppfatte seg selv som en middelstand som representerte og formidlet monarkens autoritet til folket.

Også kapitlet "Junkernes Politikk" bygger på Robert Berdahls bok.

Lenker:
Neste kapittel
Forsida med oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848".

• Dette er skrevet av Tor Førde. 30. januar 2002.
  
• Det inngår i et arbeid om Europas historie.