Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
De forandringene som var blitt påtvunget eller gjort nødvendige for de tyske statene av Napoleon ble grundig vurdert på nytt etter at Napoleon var borte. Autoritetsforholdene i de tyske statene ble vurdert av herskerne. Og undersåttene, eller statsborgerne, hadde også interesse for autoritetsforholdene. De ønsket ofte en konstitusjon som kunne klarlegge og sette grenser for herskernes makt og beskytte innbyggerne mot overgrep fra makthaverne.
De som forsvarte konstitusjonelle forhold ville enten ha en konstitusjon der de gamle tradisjonelle stenderforsamlingene hadde sin vante plass, og der stenderforsamlingene skulle beskytte adelen og tradisjonelle korporasjoner mot inngrep fra det framvoksende statlige byråkratiet. Eller man ville ha konstitusjonelle forhold fordi man ønsket å integrere og konsolidere de politiske enhetene som fantes i de ulike landområdene som var blitt ført sammen i den store omorganiseringa som var blitt gjennomført i Tyskland. I denne siste gruppen finner vi mange av de prøyssiske reformatorene. De ønsket representative institusjoner som et alternativ til de gamle tilstivnede forholdene, rangordningene og institusjonene. Wilhelm von Humboldt for eksempel mente at representative organ kunne, dersom de ble riktig konstruert, øke folks uavhengighet og også integrere dem nærmere i staten. Den liberale konstitusjonalismen kom til å trekke på begge disse tradisjonene og hente elementer fra begge.
I det nordlige og sentrale Tyskland stod den gamle standsbaserte representasjonen sterkest. Mange steder hadde denne eksistert sammenhengende gjennom lange tider uten å ha blitt avbrutt av Napoleon. Dette gjelder for eksempel for Mecklenburg, Hannover og Braunschweig. Også i Saksen og i de fire frie byene bestod patrisiernes gamle representasjonsformen.
I sør hadde omveltningene som følge av Napoleons inngrep endret fyrstedømmenes grenser og organisasjon så sterkt at de gamle autoritetsforholdene ikke så lett kunne gjenopprettes. Regjeringene ønsket heller ikke å vende tilbake til forholdene før den franske revolusjon. De ønsket konstitusjoner som bekreftet deres suverene autoritet og integrerte nylig ervervede territorier i fyrstedømmene og sentraliserte autoritetsutøvelsen. Etter 1815 ble regjeringene i sør mer villige til å inngå kompromisser med elitene i landene sine ved å la representative organer der elitene var representert få delta i landenes styre.
Bayern
Denne politiske utviklinga ser man klarest i Bayern etter 1815. I 1808 hadde kong Maximilian etter Napoleons råd gitt en konstitusjon som ga undersåttene grunnleggende rettigheter og frihet, religionsfrihet, og et sentralisert styresett. Denne konstitusjonen opprettet ikke representative institusjoner, selv om den nevnte dem. Montgelas skrev at alle trenger sivil frihet, men hvor mange er i stand til å delta i statens styre? Montgelas så på folk flest som ute av stand til å delta i styret av samfunnet og staten. Men etter 1814 innså noen byråkrater at det kunne være nødvendig at deler av befolkninga fikk delta i styre og stell. Dette ble tatt opp i forarbeidene til en ny konstitusjon. I mai 1818 var den nye konstitusjonen ferdig.
Den bayerske konstitusjonen fra 1818 opprettet ei representativ forsamling. Den ble kalt Stände-Versamlung. Den skulle ikke representere bestemte stender eller grupper eller regioner, men hele samfunnet. Forsamlinga hadde to kammer. Medlemsskapet i det øvre kammeret var arvelig for medlemmer av den kongelige familien og for riksadelen, og fulgte embetet for erkebispene og noen andre høge embeter, og så var det enkelte personer som ble utnevnt til det øvre kammeret av kongen. Den nedre kammeret var valgt av valgmenn som igjen var valgt av fem atskilte kategorier velgere: godseiere, akademikere, geistlige, representanter fra markeder og byer og landeiere som ikke allerede var inkludert blant godseierne i første kategori. Dette kammeret fungerte som et moderne parlament, med debatter og forhandlinger.
Bayerns konstitusjon inneholdt også en bestemmelse om Grundrechte, grunnleggende retter som reformatorer hadde gått inn for også i det attende århundret. De ville øke statens makt ved blant å legge til rette for sterkere økonomisk vekst og gjøre styresettet mer populært i befolkninga. Men hvordan skulle disse rettene settes ut i praksis? Alle innbyggerne ble gitt løfte om samvittighetsfrihet og om likhet for loven, men i andre deler av loven hadde aristokratiet spesielle rettigheter og privilegier.
Baden
Württemberg
I Baden hadde herskerne måtte bygge opp en stat uten tradisjoner. I
Württemberg derimot fantes det lange parlamentariske tradisjoner. Regjeringa måtte finne en måte å forsone innbyggernes minne om det gamle styresettet med et nytt styresett. Kong Friedrich hadde utnyttet situasjonen i 1805 og 1806 til å øke sin egen makt på stendenes bekostning. Men i 1814 trengte han en konstitusjon for å mildne opposisjonen mot hans styresett. I januar 1815 kunngjorde kongen valg til Landdagen. Men den nye Landdagen ville ikke godkjenne kongens forslag til konstitusjon. Den forlangte å få være med på å utforme sin egen stilling, sammensetning og rolle innen styret av Württemberg. I 1819 var man etter forhandlinger mellom kongen og grupperingene i Landdagen kommet fram til en ny konstitusjon som både kongen og Landdagen støttet. Den balanserte statens interesser og autoritet mot de aristokratiske privilegiene. Landdagen ble delt i to kammer, og det øvre kammeret sikret de store jordeiernes stilling.
Det nye styresettet i sør
Konstitusjonen i Württemberg ble i likhet med konstitusjonene i Bayern og i Baden utstedt ved kongelig dekret. Formelt hentet de sin autoritet fra monarkene, som styrte "ved Guds nåde". Konstitusjonene skulle være en nådegave fra monarkene til folkene. Likevel la konstitusjonene formelle og reelle restriksjoner på kongenes maktutøvelse, og etablerte et konstitusjonelt grunnlag for politisk liv.
De parlamentene som ble opprettet ved de sørtyske konstitusjonene hadde reell makt, selv om maktutøvelsen var begrenset til bestemte deler av statens virksomhet. Militærvesen, utenrikspolitikk og statens offentlige administrasjon var ikke saker for Landdagene. Men de hadde betydelig kontroll over statens finanser og over utskriving av skatter. Nye skatter måtte godkjennes av Landdagene. Lovgivning måtte også godkjennes av Landdagene. I Bayern og Württemberg var dette begrenset til lover som angikk borgernes frihet og eiendom. Og parlamentene kunne holde ministrene ansvarlige for ukonstitusjonell framferd, og slik sikre at regjeringene holdt seg innenfor lovene.
Metternich satte ikke pris på denne politiske utviklinga i sør. Han var en sterk motstander av at det fantes mulighet til politisk opposisjon. Alle former for politisk debatt var for ham avskyelig og undergravende. Og han var redd for at parlamentariske institusjoner ville være steder der farlige tanker ble spredt. Han var videre redd for at kravet om konstitusjoner og parlamenter kunne oppstå i flere stater i konføderasjonen. I de østerrikske landene kunne konstitusjoner og Grundrechte føre til kaos, siden disse landene var forenet gjennom sin underordning under habsburgerne, og et nytt grunnlag for autoriteten ville være problematisk.
Østerrike
De sentrale innenrikske oppgavene i Østerrike var reorganisering av administrasjonen, konsolidering av de nye territoriene og ordning av de kronisk vanskelige finansene. Metternich oppfordret til dannelse av regionale stenderforsamlinger i de nye områdene. I større sammenhenger foretrakk Metternich administrative løsninger. I 1814 hadde keiser Franz akseptert å opprette et Staatsrat, et råd av høge embetsmenn, som skulle lede statens virksomhet.
Metternich var redd for at Østerrike ville bli isolert i den tyske verden dersom de andre tyske statene innførte konstitusjoner. I 1818 innførte både Bayern og Baden konstitusjoner, og Metternich var svært redd for at også Preussen ville innføre en konstitusjon.
Preussen
Og sommeren 1818 så det ut til at også Preussen kunne komme til å innføre en konstitusjon. Embetsmenn i Berlin så at en konstitusjon kunne hjelpe til med å integrere de nye områdene i vest, og at ny skattlegging kunne oppnå større legitimitet dersom den ble gjennomført gjennom representative forsamlinger. Hardenberg hadde tidligere prøvd å samarbeide med representative forsamlinger om de vanskelige finansene i napoleonstida. (Les om dette i kapitlet om
"Junkernes politikk") Hardenberg mente også at ei representativ forsamling for Preussen ville redusere og til slutt fjerne provinsialismen i de forskjellige delene av Preussen. Og en konstitusjon kunne gjøre Preussen til en modell og øke Preussens innflytelse i Tyskland.
Kong Friedrich Wilhelm hadde gitt løfte om en konstitusjon med representative institusjoner i finansediktet fra 1810. 22. mai 1815. Mens hæren hadde gjort seg klar til den siste kampen mot Napoleon, hadde kongen utstedt en "Verordnung über die zu bildende Repräsentation des Volks", som ga beskjed om at en konstitusjonell kommisjon skulle utarbeide et forslag til en konstitusjon. Dette dekretet foreslo at parlamentet skulle bli sammensatt av representanter valgt av de regionale stenderforsamlingene.
Men etter 1815 minket kongens vilje til å innføre en konstitusjon. Da fiendene var bekjempet forsvant reformatorenes beste argument for reformer. Samtidig gikk Hardenbergs fiender, som grev Wittgenstein, inn for å påvirke kongen til motstand mot å innføre en konstitusjon. Konstitusjonen ble kalt for en fransk revolusjonær ide.
Landadelen - junkerne - var motstandere av en konstitusjon. De hadde vært bitre motstandere av Steins og Hardenbergs forsøk på reformer, og var ortodokst reaksjonære. Etter 1815 intensiverte de sine kampanjer mot reformer og mot en konstitusjon. Junkerne var plassert i statsapparatet, og motarbeidet derfor reformene både innenfra og utenfra. Dette ga dem større styrke enn landherrene i det sørlige Tyskland hadde.
Hardenberg svekket sin reformpolitikk på grunn av junkernes motstand mot den. I juli 1817 hadde den konstitusjonelle kommisjonen sitt første møte, og resten av året reiste utsendinger rundt i provinsene og gjorde undersøkelser og framla forslag på vegne av kommisjonen. Men i 1818 hadde kongen forandret oppfatning, og gikk ikke lenger inn for en konstitusjon.
Den representative konstitusjonalismens nederlag.
En kritisk fase for konstitusjonalismen var perioden mellom proklamasjonen av den bayerske og den badenske konstitusjonen våren og sommeren 1818 og mordet av Kotzebue samme sommer. Hardenberg presset da på for å få gjennom reformene sine. Humboldt ble utnevnte til minister for ständische Angelegenheiten, og presenterte i januar 1819 et memorandum for kongen til forsvar for representative institusjoner. Men Humboldt og Hardenberg gikk ikke overens, selv om de var enige om nødvendigheten av reformer, og de kunne derfor ikke samordne sin politikk til fordel for reformer. Samtidig innledet Metternich en kampanje mot konstitusjonalismen. Under den europeiske kongressen i Aachen i september 1818 advarte han mot en bølge av revolusjonær vold som ordensmakta måtte være klar til å stå mot. I de kommende månedene understreket Metternich sammenhengen mellom konstitusjonell representasjon og revolusjonær virksomhet. I to memorandum som Metternich sendte til regjeringa og kongen i Preussen i november 1818 skrev Metternich at: "En sentral representasjon av representanter for folket vil føre til oppløsning av Preussen .... fordi en slik oppfinnelse ikke kan bli introdusert i en stor stat uten en revolusjon eller uten å føre til en revolusjon".
Metternich så Sands mord av Kotzebue som en Guds gave. I juli 1819 reiste Metternich til Tipliz der han møtte kongen av Preussen og gjentok advarselen om at en representativ konstitusjon bare var første steg mot revolusjon. Kongen ble enig med Metternich om dette. Han tilkalte Hardenberg og ga ham beskjed om sammen med Metternich å utarbeide et skriv som formelt ville avslutte arbeidet med å introdusere en "universell representasjon av folket". Dermed hadde kongen forpliktet seg overfor reaksjonen. Kongen ga videre ordre om at karlsbaddekretene skulle settes i kraft i Preussen. I løpet av høsten blokkerte han Hardenbergs forsøk på å få det konstitusjonelle arbeidet i gang igjen. I desember hadde Humboldt og andre reformatorer, som general von Boyen, gått av i protest mot den undertrykkelsespolitikken som kongen innførte.
Wiener Schlussakte
Metternich konsoliderte sin seier over den konstitusjonelle bevegelsen med Wiener schlussakte i 1820. I motsetning til Bundesakte fra 1815 la den vekt på monarkisk makt. Metternich gikk nølende med på at en hersker kunne bli "konstitusjonelt forpliktet til å samarbeide med sine stender i utøvelsen av bestemte rettigheter". Men Metternich insisterte på at denne uttalelsen måtte komme etter en stadfestelse av suverenens monopol på politisk makt:
"Siden den tyske konføderasjon er sammensatt, med unntak for de frie byene, av suverene fyrster, følger det at i følge dette dokument må statens fullstendige makt ligge samlet i fyrstens hender". (Artikkel 57.)Den neste artikkelen sa at ingen fyrste kunne bli konstitusjonelt forhindret fra å oppfylle sine forpliktelser overfor konføderasjonen. Schlussakte understreket at parlamenter ikke måtte bli sentra for agitasjon. Dette var spesielt en advarsel til de sørtyske fyrstedømmene og deres parlamenter, og sett i sammenheng med artiklene om intervensjon i stater som tillot undergravende virksomhet var det en trusel mot de sørtyske statene.
Preussen
I 1820 skapte de finansielle problemene til Preussen de mest presserende oppgavene for myndighetene i Berlin. Preussen hadde forsatt stor gjeld. I 1820 utstedte kongen en serie finansielle edikter som konsoliderte gjelda og fastsatte nedbetalingsterminer og reformerte skattesystemet. Hardenberg hadde fått kongen til å love å konsultere stendene før han stiftet ny gjeld.
Da Hardenberg døde i 1822 ble det slutt på det konstitusjonelle arbeidet i Preussen. Neste år utstedte kongen en serie dekreter der han opprettet provinsielle Ständer, organisert i ånden til den gamle tyske konstitusjon. Disse korporative organene hadde et snevert medlemsskap og snevert kompetanseområde. Korporative organ som ikke søkte å gjøre inngrep i det som tradisjonelt var monarkens myndighetsområde kunne aksepteres så sant de heller ikke diskuterte monarkens myndighet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: