Fyrster og stender i Tyskland.

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er: F. L. Carsten: "Princes and Parliaments in Germany."


Innledning.

Stendene.
Stendene bestod av parter som utøvet en selvstendig virksomhet og autoritet, som hadde et virkefelt der de hadde den øverste beslutningsmyndigheten og autoriteten, men disse partene var forpliktet overfor fyrsten. Vanligvis var stendene adel og byer som var direkte underordnet fyrsten samt geistligheten som holdt til i fyrstedømmet. Byene hadde vanligvis utstrakt selvstyre, og adelen hadde domsmyndighet, jurisdiksjon, i større eller mindre grad over de bøndene som var knyttet til adelens eiendommer. I noen fyrstedømmer, som i Württemberg, deltok ikke adelen i stenderforsamlinga siden adelen i Württemberg hadde greid å frigjøre seg fra hertugen av Württembergs autoritet og var blitt riksriddere direkte underlagt keiseren. Og ganske mange byer var blitt riksbyer og var direkte underlagt keiseren. Riksbyene var derfor ikke representert i de territoriale stenderforsamlingene, men kunne være representert i Riksdagen.

Noen små fyrstedømmer, som grevskapet Hohenlohe, hadde ikke stenderforsamlinger.

Det var vanligvis tre stender, der geistligheten utgjorde førstestanden. De andre to stendene var adelen og byene. Stendene utviklet sin egen administrasjon og sitt eget finansvesen. I noen områder, som i Tyrol og i Baden og i Friesland, kunne også selveiende bønder som ikke var underlagt adelens eller kirkas jurisdiksjon utgjøre en stand og møte i stenderforsamlinga som bondestanden. De forskjellige stendene hadde ulike retter og plikter. Det var ikke likhet for loven i det gamle standssamfunnet, og det gjelder for hele Europa. Geistligheten utgjorde ikke en egen stand i alle fyrstedømmene, og i noen fyrstedømmer ble de borte som egen stand etter reformasjonen. Men i noen fyrstedømmer, som i Saksen og Hessen, ble det opprettet en egen stand for fromme institusjoner, som skoler, sykehus og universitet, etter reformasjonen, og gjennom denne "fromme standen" fortsatte geistligheten å være tilstede i stenderforsamlinga.

Andre kapitler som behandler stendene og styret.
Jeg har allerede skrevet to kapitler med F. L. Carstens bok om fyrster og stender i Tyskland som grunnlag. Disse to er "Politikk i Bayern" og "Politikk i Saksen". Disse to kapitlene behandler forholdet mellom fyrstene og stendene i henholdsvis Bayern og Saksen.

Om hvordan de fleste byene i Tyskland ble styrt etter Trettiårskrigen har jeg skrevet i kapitlet "Heimbyene, laugene og staten". Jeg har også et kapittel om Hansabyene og et kapittel om riksbyene rundt år 1500. Dessuten er byene behandlet i flere andre kapitler, som i kapitlet om Sør-Tyskland rundt år 1500 og i kapitlet om fyrstene og reformasjonen.

Også Riksdagen var ei stenderforsamling. I Riksdagen møtte parter som var direkte underordnet keiseren, og som ikke hadde noen annen fyrste enn keiseren over seg. Forhandlingene i Riksdagen har jeg berørt i flere kapitler, bl.a. i kapitlet om "Sør-Tyskland omkring år 1500" og i kapitlet om "Fyrstene og reformasjonen.

Gerhard Oestreich har gitt ei framstilling av utviklinga av forholdet mellom fyrstene og stendene i "Neostoicism and the early modern state". Med den framstillinga som grunnlag har jeg skrevet noen avsnitt i kapitlet "Den nye disiplinen". Og ved hjelp av F. L. Carstens bok har jeg gitt mer konkrete framstillinger av forholdet mellom stendene og fyrstene i Saksen og i Bayern, som nevnt ovenfor.


Fyrster og stender i Tyskland.

Nå over til F. L. Carstens oversiktskapittel om de tyske stendene og fyrstene.

I løpet av Senmiddelalderen ble det i de fleste tyske fyrstedømmene utviklet stenderforsamlinger. Det gjelder både for de kirkelige fyrstedømmene, som gjerne ble styrt av enten biskoper eller abbeder, og også i de verdslige fyrstedømmene ble det utviklet stenderforsamlinger. Etter reformasjonen ble de dominerende stendene adelen og byene. Adelen var noen ganger delt inn i høgadelen og lavadelen som møtte hver for seg. Høgadelen var grevene og herrene, og lavadelen var ridderne og de adelige godseierne. I de fleste fyrstedømmene hadde alle adelsmenn med bestemte kvalifikasjoner rett til å møte i stenderforsamlinga. Men i hertugdømmet Preussen og i landgrevskapet Hesse-Kassel møttes først adelen og valgte sine utsendinger til Landdagen, som er et navn på den territorielle stenderforsamlinga. I mange sørtyske fyrstedømmer, som i Baden, Württemberg, Pfalz, Bamberg, Trier og i noen mindre fyrstedømmer i Schwaben og Franken greide adelen på femtenhundretallet å oppnå status som frie riksriddere, og deltok derfor ikke i fyrstedømmets stenderforsamling.

Vanligvis ble alle byene, inkludert små markedsbyer, innkalt til Landdagen. Men ved nedre Rhinen ble denne retten bare værende hos noen spesielle byer, og i hertugdømmet Preussen ble den ene viktige byen, Kønigsberg, skilt fra de andre byene, på samme måte som med Rostock og Wismar i hertugdømmet Mecklenburg. De viktigste byene ble ofte frie riksbyer, som ikke møtte i Landdagen. Bare de mindre byene møtte i Landdagen, og disse kunne ikke måle seg med adelen, og derfor kom ofte adelen til å dominere stenderforsamlingene. Unntaket var de fyrstedømmene der adelen ble frie riksriddere, og i hertugdømmet Kleve ved Rhinen. De fleste byene opplevde tilbakegang, noen allerede før Trettiårskrigen, andre på grunn av den. Derfor fortsatte adelen å være den ledende stand i hele det sentrale og det østlige Europa. De fleste byene var dominert av handverksmesterne og deres laug. Adelen ble derfor også de ledende innehavere av embeter og høge stillinger hos fyrstene.

Antallet stender og sammensetninga av stenderforsamlingene varierte ganske mye mellom fyrstedømmene. Vanligvis var adelen og byene de dominerende stendene. Men bøndene kunne være mer eller mindre representert. Som nevnt tidligere i dette kapitlet møtte bøndene noen steder i stenderforsamlinga. Andre steder deltok bønder på forberedende møter foran stenderforsamlinga. Det gjelder for hertugdømmet Preussen og for Kleve og Mark ved Rhinen. Og i Württemberg var byenes utsendinger også utsendinger for bøndene som bodde ved byene.

Det var to grunner til at stenderforsamlingene oppstod:

  1. Den ene var at fyrstenes tradisjonelle inntekter ble for små. Fyrstene trengte hjelp fra byene og adelen for å greie utgiftene sine. I første omgang solgte eller pantsatte fyrstene inntektskildene sine. Et berømt tilfelle er avtalen av 1283 mellom markgrevene av Brandenburg og vasallene hans om den skatten som ble kalt for Bede eller precaria. Markgrevene solgte skatten til sine undersåtter mot at de betalte ham en fast årlig sum regnet av land og eiendom, og lovet at de ikke ville be om mer penger i framtida, utenom ved spesielt fastsatte hendelser. Men dette ble bare ei midlertidig løsning, for denne nye betalinga som markgrevene hadde forhandlet seg fram til ble også solgt. Markgrevene kunne ha fortsatt med å be enkeltpersoner eller grupper om penger, men de fant det mer høvelig å forhandle samlet med alle grupper som disponerte verdier. Og disse gruppene ble samlet i stendene. Dette var opphavet til stenderforsamlingene som landets representanter. Snart bevilget stenderforsamlingene, etter forhandlinger, skatter til fyrstene. Og stenderforsamlingene satte betingelser for å bevilge skattene, og ble den eneste instans som kunne bevilge skatter.

  2. Den andre grunnen til at stenderforsamlingene oppstod var de stadige indre konfliktene og krigene mellom fyrstene, alle broderkrigene som fulgte etter oppdeling av fyrstedømmene. Spesielt i det femtende århundre var det stadig krig mellom brødre og mellom søskenbarn i de fyrstelige familiene. I disse krigene søkte partene støtte fra innbyggerne i landet. Stendene måtte være meklere og garantister for avtaler, eller regjere på vegne av mindreårige fyrster. I alle de tyske fyrstedømmene finnes det mange eksempler på dette. På denne måten fikk stendene politisk makt. I Brandenburg var stendene dommere i strider mellom markgrevene og byer som nektet å betale skatter eller å slippe markgrevene inn i byen. I enkelte tilfeller kunne stenderforsamlingene sette fyrster som brøt sine løfter under formynderskap eller avsette dem. Stendene var naturligvis sterkt mot både at territoriene og fyrstedømmene ble delt opp og at brødrekrigene brøt ut eller vedvarte. Derfor inngikk stendene innbyrdes avtaler rettet mot fyrstene. Vanligvis førte oppdeling av fyrstedømmet til at også stendene ble delt. Det skjedde både i Saksen i 1485 og i Hessen i 1567 og i Jülich og Kleve, Berg og Mark, selv om stendene i de sistnevnte fyrstedømmene prøvde å bevare sin enhet. Bare i Mecklenburg greide stendene å bevare sin enhet av 1523 etter at hertugdømmet ble delt tidlig på sekstenhundretallet. Denne enheten ble bevart helt til 1918. Stendene var også motstandere til at fyrstene skulle kunne selge deler av fyrstedømmene, og i det hele tatt motstandere mot at fyrstene skulle kunne behandle fyrstedømmene som sin private eiendom.

Fyrstene fant stendenes råd nyttige og deres hjelp og støtte helt nødvendig, siden fyrstene stiftet større gjeld enn de kunne betjene. Stendene påtok seg naturligvis ikke å betale ubegrenset fyrstelig gjeld, eller i det hele tatt å betale fyrstelig gjeld sånn uten videre. Stendene ville beholde sine privilegier og rettigheter og friheter. Fyrstene viste samme innstilling overfor Imperiet. Stendene hadde, eller utviklet, en organisasjon som kunne kreve inn skatter. Carsten skriver at det var ikke fyrstene som innførte forfatninger der stendene hadde en plass i styret av landet. De fleste fyrstene var for svake til å kunne gjøre noe slikt. Stenderforsamlingene oppstod ikke etter planer lagt av fyrstene eller stendene selv. Stenderforsamlingsmøtene vokste fram fordi de var nyttige og fylte et behov. Da stenderforsamlingene ble utviklet som en institusjon var fyrstene for svake til at det kunne være et motsetningsforhold mellom dem og stendene. Fyrstene var svake og trengte hjelp. Fyrstene var for svake til å styre, eller til å fortsette som fyrster, uten hjelp fra stendene.

Det viktigste ansvarsområdet til stendene var finansene. Ofte var den eneste grunnen til at fyrsten sammenkalte stendene at fyrsten trengte mer penger. For stendene var stenderforsamlinga anledning til å stille krav til fyrsten og til å komme med klager. Fyrstene var ofte ute av stand til å styre sin egen økonomi og så forgjeldet at de knapt fikk personlig kreditt. Derfor overtok stendene fyrstenes gjeld, eller deler av den. Derfor var det vanlig at finansadministrasjonen og skatteinnkrevinga lå hos stendene. Stendene kunne låne langt større summer enn fyrstene. Finanskontrollen ble enten utøvd av stendene alene, som i Bayern, Brandenburg og Württemberg, eller sammen med fyrsten, som i Saksen. Stendene ansatte sine egne tjenestemenn, som var ansvarlig overfor enten stenderforsamlinga eller overfor en av dens komiteer. Noen av stendenes medlemmer ble utnevnt til å gjennomgå og revidere regnskapene, til å ta mot pengene, overvåke innkrevinga av skatter etc. Utviklinga av dette maskineriet styrket stendene og ga dem praktisk administrativ erfaring. Det utviklet også deres uavhengighet av fyrsten som var henvist til å bestyre sine egne landeiendommer, domenene, og avgiftene som de brakte inn, samt inntektene fra de fyrstelige regalia, særretter, som eneretten til å drive gruvedrift. Skatter kunne bare kreves inn med stendenes samtykke, og dette ble grunnlaget for stendenes friheter og posisjon. Likevel hendte det at fyrster krevde inn skatter ved dekret og uten bevilgning fra stendene.

Ved å bruke retten til å klage prøvde stendene ofte å påvirke fyrstenes politikk. Stendene prøvde å gjøre fyrstene forpliktet til å konsultere stendene før allianser ble inngått og før beslutninger om krig ble tatt. Stendene ville ha rett til å godkjenne fyrstenes rådgivere og de krevde at bare landets egne innbyggere kunne ansettes som fyrstens tjenestemenn. De krevde rett til å ble tatt med på råd i viktige beslutninger. Og i noen grad lyktes stendene, og de rettighetene de fikk ble en del av stendenes privilegier som hver ny hersker måtte si seg villig til å respektere for at stendenes skulle sverge troskap til ham. Men det var fyrster som prøvde å bryte med disse privilegiene, og noen ganger greide det. I det sekstende og syttende århundret hadde stendene i mange fyrstedømmer stor innflytelse på fyrstedømmets styre og fyrstens politikk. På denne måten motvirket de at fyrstene fikk etablert seg som tyranner og hindret fyrstene i å starte kriger. Stenderforsamlingene var alltid motstandere av å bevilge penger til store hærstyrker. Carsten skriver at dersom fyrstene hadde fått de hærene som de ønsket ville disse hærene først og fremst blitt brukt mot andre tyske fyrster, og Tyskland ville ha havnet i en situasjon med evig borgerkrig. At dette ble unngått var til stendenes ære.

Stendene hadde ikke krav på å delta i lovgivning. Men ofte ble utkast til lover og forskrifter gitt til stendene for at de skulle uttale seg. Ofte grep stendene initiativet i slike saker gjennom de klagene som stendene kom med. Stendene var sterkt opptatt av religionen. Ved oppløsningen av klostre under reformasjonen mente stendene at de stod nærmest til å forvalte det som hadde vært klostrenes eiendommer, og avkastningen som disse eiendommene ga. I de fleste tyske fyrstedømmene ble reformasjonen innført uten at stendene ble spurt. Bare i Braunschweig ble stendene konsultert av hertuginne Elisabeth som styrte på vegne av sin mindreårige sønn. Likevel påvirket stendene den religiøse løsninga sterkt i Saksen og i Württemberg og andre steder. Det var på grunn av stendenes innsats at klostrenes avkastning ikke ble fullstendig ødselt bort, men at deler av avkastninga ble brukt til skoler og andre gode formål. I erkebispedømmet Magdeburg oppnådde stendene til og med å innføre religionsfrihet mot å overta en del av fyrstens gjeld. De lutherske fyrstene vant ikke mye på å innføre reformasjonen, i motsetning til hva som ofte er antatt, siden stendene overtok styret med den nye kirka og mange av eiendommene til den gamle kirka, dersom ikke den nye, protestantiske kirka, som i Württemberg, overtok den katolske kirkas eiendommer. Siden fyrstene alltid manglet penger solgte de ganske raskt det kirkegodset som de overtok. Stendene ble de virkelige forsvarerne av den lutherske ortodoksien. Med unntak for det katolske Bayern ble stendenes posisjon sterkere i løpet av det sekstende århundret.

Denne økende styrken til stendene hvilte til dels på det administrative maskineriet som de utviklet, og på komiteene. Fyrstene ville heller forhandle med komiteene og få skatter fra dem. Men fyrstenes forsøk på å oppnå dette satte stendene seg sterkt mot. Stenderforsamlinga ville holde på sin enerett til å bevilge penger, og nektet å gi komiteene fullmakt til å bevilge penger. Bare etter at motstanden var brutt i Bayern bevilget komiteene penger, men i andre fyrstedømmer, som i Saksen og i Württemberg, nektet stendene stedig å gjøre dette og bevarte slik sin makt.

Stendenes administrasjon var billig og effektiv siden den hadde få ansatte. Mange av stendenes medlemmer arbeidet i ulønnede tillitsverv med administrative oppgaver for stendene. Stendenes folk hadde langt bedre kjennskap til lokale forhold enn fyrstenes tjenestemenn. Men stendenes styringssystem utviklet seg til et oligarki, et fåmannsvelde der personer fra et mindre antall familier styrte det meste. Dette fåmannsveldet styrte ikke til fordel for frihet i en moderne betydning av ordet. Likevel beskyttet det ofte landets interesser mot fyrstenes utbytting og sørget for at fyrstene ikke så lett utviklet seg til å bli tyranner. I mange fyrstedømmer utviklet stendene nye administrative organ, spesielt for finansene.

Dette har vært reist mye kritikk mot stendene om at de var konservative og bare beskyttet sine særinteresser. Carsten skriver at dette er feil. Ved å holde fyrstene i sjakk beskyttet stendene alle deler av befolkninga. Stendene bidro i mange fyrstedømmer til å utvikle skolevesenet (men i noen fyrstedømmer motsatte de seg det) og sørget for at midler fra beslaglagt kirkegods kom de fattige til gode. Stendene holdt idealene om frihet og selvstyre levende i Tyskland.

Stendene framførte nesten aldri politiske teorier, men framførte og forsvarte sine saker rett fram. De tok utgangspunkt i gamle skikker og tradisjoner som de nektet å forandre. Bare stendene i hertugdømmet Preussen utviklet et teoretisk grunnlag for sine rettigheter. I 1663 trakk de opp det historiske grunnlaget for sine rettigheter. Stendene framførte da til den store kurfyrsten at de teutonske ridderne opprinnelig hadde erobret landet med våpen og derfor hadde hatt absolutt makt. Deretter ga de forskjellige privilegier til tyske innvandrere. Men senere respekterte ikke ridderordenen disse privilegiene som de hadde gitt og ridderordenens styre ble undertrykkende. Byene og landet gjorde derfor opprør for å forsvare sine friheter og privilegier, og inngikk en avtale med kongen av Polen. Han ga Preussen nye friheter og privilegier som utslettet den absolutte myndigheten til ridderordenen og styresettet forbundet med den. Preussen kom under Polen med de samme plikter som andre polske undersåtter. Derfor kunne den store kurfyrsten bare kreve den samme autoriteten som den polske kongen hadde hatt. For det var den posisjonen den store kurfyrsten overtok.

Ved mange anledninger hevdet de prøyssiske stendene at deres privilegier var fastsatt en gang for alle, og at de ikke kunne reduseres uten stendenes samtykke. Stendene hevdet at det var deres plikt å overgi privilegiene til etterkommere som de hadde mottatt dem fra forfedrene. Stendene hevdet videre at de var nødvendige for den store kurfyrsten siden han hadde arvet så mange land at han kunne ikke styre over alle samtidig. Han trengte råd og hjelp fra stendene, også fordi stendene kjente de lokale forholdene best. Konstitusjonell lov var grunnlaget for regjeringa og styresettet. Uten denne ville fyrstens styre bryte sammen, siden loven bandt fyrsten og landet sammen. 150 år tidligere hadde stendene i Bayern referert til de naturlige lovene som ga dem rett til å forsvare seg mot undertrykkelse. Mot teorien om den guddommelige rett satte stendene slik naturretten og den opprinnelige kontrakten, og hevdet at de var utnevnt av Gud til å være fyrstens rådgivere, og at det fantes en overenskomst mellom fyrsten og stendene.

Fra en posisjon med stor styrke, som stendene hadde i de fleste tyske fyrstedømmene i det sekstende århundret, gikk det tilbake med stendenes styrke i det syttende århundret, og i Bayern allerede i det sekstende århundret. Med Trettiårskrigen kom et avgjørende skifte i maktforholdene i mange tyske fyrstedømmer. Men i noen fyrstedømmer, som i Kleve og Mark, Hesse-Kassel, Saksen og Württemberg økte stendenes innflytelse som følge av krigen. Bare der lederne for stendene var protestanter og fyrsten var katolsk førte de militære seirene til motreformasjonen til nederlag for stendene og deres religiøse politikk. Ellers var sakene langt mer komplekse. Man kan heller ikke hevde at stendene "råtnet innenfra" og visnet bort av seg selv. Selv i habsburgernes territorier overlevde stendene til siste del av syttenhundretallet, og viste seg lenge å være livskraftige.

Som følge av Trettiårskrigen og krigene mot Ludvik XIV ble det opprettet stående hærer i mange tyske fyrstedømmer. Stendene var uvillige til å bevilge penger til de stående hærene.

Hvorfor tapte stendene i mange fyrstedømmer mye av sin innflytelse? Carsten refererer mange svar som er gitt. Utviklinga var ulik i ulike fyrstedømmene, og det finnes ikke noe enkelt svar. Ofte blir de stående hærene under fyrstens kommando sett på som den faktor som gjorde fyrsten i stand til å handle på tvers av stendene, men i Bayern ble stendenes makt knekt før den stående hæren ble opprettet. Og både Saksen og Württemberg fikk stående hærer uten at stendenes makt ble knekt. En annen grunn som har vært nevnt til at fyrstenes makt økte på bekostning av stendenes makt er innførelsen av prinsippet om primogeniture, altså at fyrstens førstefødte sønn skal arve fyrstedømmet og fyrsteverdigheten ubeskåret. De mange splittelser og brødrekrigen hadde tidligere nødvendiggjort stendenes inngripen i landenes styre. Men dette gjelder ikke for Württemberg og Brandenburg, der stendene fortsatt i lang tid var mektige etter innførelsen av primogeniture. Det var først og fremst i Bayern og Hessen at stendene mistet sin makt etter innførelsen av primogeniture. En annen grunn til at fyrstenes makt økte som er nevnt er reformasjonen og at fyrsten med den mange steder ble kirkas overhode. Men fyrstene tjente langt mindre på reformasjonen enn det som ofte har vært antatt, og det de tjente sløste de bort på kort tid. I Bayern fikk hertugen sin eneveldige posisjon i sammenheng med at motreformasjonen vant fram.

Mange av de tyske fyrstene som ble dratt inn i Ludvik XIV sine kriger søkte å kopiere ham. Han var den fremste eksponenten for eneveldet og absolutt styresett. Disse fyrstene ville ha stående hærer, noe som stendene motsatte seg i det de pekte på at landet var ødelagt av Trettiårskrigen, og at alle midler trengtes til å bygge opp landet. Fyrstene kunne vise til Riksdagens vedtak fra 1654 som forpliktet stendene til å vedlikeholde fyrstens festninger og garnisoner og forbød dem å samles etter eget initiativ og til å klage over disse forholdene til Imperiets domstoler. Dessuten var det betydelig uenighet mellom stendene. Byene var hardere beskattet enn adelen, og ville at skattene skulle fordeles jevnere mellom dem. Disse motsetningene kunne fyrstene spille på ved å kjøpe ut stender ved å gi innrømmelser til en av dem. Dette gjorde den store kurfyrsten i Brandenburg som splittet stendene ved å innføre ulike skattesystem for dem, og en omsetningsavgift for byene som kunne kreves inn uten nye vedtak i Landdagen, og som ble krevd inn av fyrstens kommissærer. (I Bayern og Saksen ble omsetningsavgiftene krevd inn av stendene, og bare bevilget for et begrenset tidsrom.)

De store forskjellene mellom adelen og byene gjorde det lett for fyrstene å føre en vellykket splitt og hersk taktikk, og det var denne som felte stendene. Carsten sammenlikner den sosiale sammensetninga av de tyske stenderforsamlingene med sammensetninga av det engelske parlamentet på samme tid, og finner at det engelske parlamentet var langt mer ensartet enn de tyske stenderforsamlingene. Derfor var det vanskeligere å føre en vellykket splitt og hersk politikk overfor det engelske parlamentet. Men på femtenhundretallet hadde de tyske stendene hatt betydelig større innflytelse over fyrstenes finanser og utenrikspolitikk og militære affærer enn det engelske parlamentet hadde hatt. Stendene hadde sine egen funksjonærer og permanente komiteer som fungerte også når stenderforsamlinga ikke satt sammen. Men stendene hadde ingen andre maktmidler enn å holde tilbake bevilgninger, eller sette betingelser knyttet til bevilgninger. Enkelte fyrster var ikke villige til å akseptere dette, og skrev ut skatter uten forutgående vedtak fra stenderforsamlinga.

De enkelte fyrstenes politikk var avgjørende for om stendene greide å bevare sin makt på sentralt hold. I Württemberg tvang tyranniske hertuger flere ganger stendene i kne, men før stendene var helt nedkjempet døde alltid de tyranniske hertugene, og i Württemberg ble alltid de tyranniske hertugene etterfulgt av mildere hertuger som var innstilt på å samarbeide med stendene, og dette reddet stendenes makt i Württemberg. Hohenzollerne og Wittelsbachene var langt mer bestemte på å innføre et eneveldig styresett. Stendene hadde liten motstandskraft når de stod overfor en fyrste som ønsket å knuse dem eller å redusere dem til lydighet. Likevel fortsatte stendene å utøve stor innflytelse på det lokale nivået selv om den innflytelsen de utøvde gjennom stenderforsamlinga ble borte, f.eks. i Bayern og i Brandenburg-Preussen. For å sitere de siste setningene til Karin Friedrich i kapitlet "The development of the Prussian town, 1720-1815", fra den nye boka "The Rise of Prussia 1700-1830", redigert av Philip G. Dwyer og utgitt år 2000:

"I 1815, etter et århundre med reformer rettet mot å forene de prøyssiske provinsene - gamle, nye og annekterte - overlever likevel bildet av et uensartet konglomerat av lokale og regionale tradisjoner som generasjoner av statstjenestemenn forgjeves hadde forsøkt å undertrykke. Reformene, selv ved et nytt eksempel med sentralt initiativ, erkjente implisitt at den "absolutte" naturen til den prøyssiske monarkiet hele tida hadde vært en myte, og at det store regionale mangfoldet til de prøyssiske byene og vitaliteten til borgerskapet fortsatte å være en kraft å regne med."
Utviklinga i Brandenburg-Preussen, der stendenes innflytelse på sentralt nivå ble borte, var ikke typisk for de tyske fyrstedømmene. Tilsvarende skjedde bare i noen få andre fyrstedømmer. I de fleste fyrstedømmene overlevde stendene, men i det syttende århundret var de svekket sammenliknet med de foregående århundrene.

Stendene fikk liten støtte fra keiseren og Imperiets domstoler, som de flere ganger appellerte til selv om det var nedlagt forbud mot dette. Først og fremst i Mecklenburg og i Württemberg fikk stendene betydelig støtte fra Imperiet. Men ofte var det fyrstene som ble støttet når de var i strid med stendene. Alle krigene gjorde det lettere for fyrstene å øke sin makt på bekostning av stendene, som var splittet i adel og byer.

Carsten skriver at de tyske stendene holdt selvstyretradisjoner og tradisjoner om frihet levende, spesielt i det sørvestlige Tyskland. I mange fyrstedømmer beholdt de sin innflytelse lenger enn de representative institusjonene i mange andre europeiske land. I mange fyrstedømmer viste stendene selv i det attende århundret stor vitalitet.

Tweet

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er: F. L. Carsten: "Princes and Parliaments in Germany."