Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I 1914 ble 300.000 franskmenn drept og 600.000 skadet, og i 1918 var det 630.000 krigsenker i Frankrike. De verste franske tapene kom i 1914-16. Frankrike var i stor grad et jordbrukssamfunn, og greide å produsere nok mat til befolkninga selv om en stor del av soldatene kom fra jordbruket. Spesielt på landsbygda begynte folk å bli trett av krigen.
241.000 tyske soldater ble drept i 1914, 434.000 i 1915 og 340.000 i 1916, og det ble alvorlig matmangel i Tyskland, slik at mennesker døde av sult og underernæring, mens soldatene vanligvis fikk tilstrekkelig med mat.
England importerte like mye mat som før krigen fram til midten av 1917, da den tyske ubåtblokaden ble merkbar også for matforsyninga. Østerrike ble hardere rammet av krigen. Der sank reallønnene sterkt og det ble matmangel og alvorlig sult.
Store offensiver var planlagt for 1917 i en konferanse mellom allierte ledere i november 1916. Italienerne skulle gjenoppta offensiven sin mot østerrikerne ved Isonzo og russerne skulle foreta en våroffensiv. På Vestfronten skulle England og Frankrike på nytt foreta en offensiv ved Somme, som skulle følges av en offensiv i Flandern.
Men i Frankrike ble Joffre erstattet av Nivelle som øverstkommanderende for hæren, og han hadde en annen krigsfilosofi enn Joffre. Somme hadde ikke et terreng der et militært gjennombrudd hadde stor sjanse for å lykkes. Nivelle mente at han hadde en løsning som kunne føre til gjennombrudd. Den bestod i å la artilleriet ødelegge alle fiendtlige forsvarsverk i hele forsvarssonen, og så la infanteriet rykke fram bak en bevegelig skjerm av artilleriild helt til åpent land. Denne taktikken passet ikke lenger ved Somme. Derfor ville Nivelle vende tilbake til planen og terrenget fra 1915. Han ville angripe på begge sider av Somme. Franskmennene skulle angripe den sørlige Aisne sektoren, Chemin des Dames, mens britene skulle angripe i nord ved Arras mot Vimy ryggen.
Den 15. mars ble det oppdaget at tyskerne var i ferd med å dra seg tilbake fra fronten mellom Arras og Aisne. Det området som de allierte var blitt enige om å angripe ble oppgitt av tyskerne før det var angrepet. I september 1916 hadde de begynt å bygge bedre posisjoner bak slagmarkene ved Somme for å få en kortere front. Dermed kunne tyskerne frigjøre ti divisjoner fra vakttjenesten ved fronten. Den nye forsvarslinjen ble kjent som Hindenburglinjen. Den var det sterkeste forsvarslinjen som til da var bygd. I januar var linjen ferdig og 18. mars var den fullt bemannet. Tidlig i april var britene og franskmennene i ferd med å grave nye skyttergraver nær opp til Hindenburglinjen.
Men Hindenburglinjen strakte seg verken over Chemin des Dames der Nivelle ville angripe, eller over den sektoren der det var planlagt at britene skulle angripe. Men de tyske forsvarslinjene ved Chemin des Dames var blant de sterkeste på Vestfronten, og fra høydene så tyskerne langt inn i franske områder, og hadde oversyn over de franske stillingene og oppmarsjområdene. Den tyske strategien var å ha så små styrker som mulig i skyttergravene, og heller holde større styrker utenfor rekkevidde av fiendens artilleri, men nær nok til å gripe inn ved en fiendtlig offensiv, og altså utenfor rekkevidde av fiendtlig artilleri.
Sekstende april ble fastsatt som angrepsdato. Britene forberedte også sin offensiv, som skulle begynne ei veke tidligere. Enorme mengder artilleri ble samlet. Førti tanks var også ført fram. Forberedelsene av angrepet vakte ikke tyskernes mistanke. Tyskerne holdt sine motangrepsdivisjoner 25 kilometer bak fronten, og hadde sju divisjoner i frontlinja. Mot disse satte britene opp 18 angrepsdivisjoner, og britene hadde stor overlegenhet i artilleri.
Artilleribombardementet kuttet telefonlinjene og denne gangen også piggtråden, og holdt tyskerne i skjul i skyttergravene. Derfor ble den fremste skyttergraven lett erobret. Første dag av slaget ved Arras ble derfor en suksess for britene. De tok 9.000 tyske fanger og gikk fram fra en til fem kilometer. De hadde små tap, og enkelt steder nådde de så langt at de så inn i åpent terreng. Men i følge slagplanen skulle de britiske soldatene ta en pause på to timer etter at de hadde nådd de oppsatte målene, og da de to timene var over var det for seint på dag til å ta seg mye lenger fram, og dermed fikk de ikke utnyttet muligheten til å gjøre et stort gjennombrudd. For tyskerne begynte med en gang å forberede motangrep. Og en utmattelseskrig fulgte, med store tap på begge sidene. Og britene var ikke lenger i stand til å ta seg lenger fram.
Ved den franske sektoren så tyskerne forberedelsene til det franske angrepet, og kunne derfor være forberedt selv. Tyskerne holdt frontlinja med få mann i skyttergravene, og hadde plassert spredte maskingeværposter bak skyttergravene, og hadde den store forsvarsstyrken stående 10-20 kilometer bak skyttergravene. De franske soldatene skulle slite seg fram med oppakning og mot motstand i mange kilometer før de traff de tyske hovedstyrkene, og da var de så langt borte fra egen linjer, og ute av synsvidde, at de ikke hadde støtte fra eget artilleri, men var utslitte - og i denne situasjonen ville de være et lett bytte. Nivelles plan ville slå feil. Tyskerne hadde plassert troppene sine slik at det franske artilleriet ikke ville kunne få den store betydning Neville hadde planlagt. Det tyske artilleriet var uregelmessig og tilfeldig plassert slik at det ikke var noe samlet mål.
Den 16. april kom angrepet, innledet med artilleriild. Deretter marsjerte de franske infanteristene inn i det ukjente. Snart var støtten fra artilleriet borte fra de franske infanteristene. De var i et ukjent terreng med skjulte maskingeværposter. Det ble en massakre. Den første dagen kom de bare 500 meter framover, og den femte dagen var det blitt 130.000 falne og sårede, og offensiven ble avsluttet. De tok 28.815 fanger, og trengte åtte kilometer framover, men uten å trenge gjennom det tyske forsvaret. Den 29. april ble Neville erstattet av Pétain.
Etter dette angrepet mistet de franske soldatene lysten til å sloss. Det var en form for militær streik. Men hæren gikk ikke i oppløsning, den ville bare ikke angripe mer. Men mytteristene angrep ikke offiserene. De syntes bare at krigen hadde gått for langt. Man regner at 54 divisjoner, nesten halve hæren, var grepet av denne stemningen. Den alminnelige stemninga var nølende til å delta i nye angrep, og i det hele tatt til å delta i krigen. Dessuten var det krav om bedre mat og andre forbedringer.
Denne misnøyen hadde også forbindelse med misnøye og streiker i det større samfunnet. Pétain tok krisen alvorlig og satte inn mottiltak overfor den. Soldatene fikk flere permisjoner, og en pause i angrepene: troppene skulle få hvile og mer opplæring. Frankrike ville også gå over til forsvar i dybden, med færre soldater i frontlinjen, og færre unødvendige tap.
3.427 personer ble brakt for krigsrett på grunn av ulydighet eller som mistenkt for oppvigleri etc, og av dem ble 554 dømt til døden, og av disse igjen ble 49 henrettet. Hundrevis av andre ble dømt til livsvarig fengsel. De som ble brakt for riksrett ble plukket ut av sine egne offiserer.
Den franske hæren holdt seg stort sett passiv fra juni 1917 til juli 1918, slik oppnådde soldatene det de hadde ønsket. Tyskerne oppdaget ikke denne krisen, og angrep heller ikke, men var fornøyd med at fronten var fredelig, siden de var opptatt i Russland og i Italia og mot britene.
Det var ikke bare den franske hæren som hadde problemer med motivasjon og samhold. Også den russiske hæren, som aldri hadde vært så sammensveiset som den franske, hadde problem. Soldatene klaget over utilstrekkelig mat, for få permisjoner og bekymring for familiene heime og sinne overfor krigsprofitørene. Og soldatene ønsket fred.
I tillegg til at soldatene var misfornøyde var den russiske økonomien i ferd med å bryte sammen. Det foregikk en ukontrollert boom. Krigen ble finansiert ved underskuddsbudsjettering og ved å trykke papirpenger = sterk inflasjon. Krigsøkonomien hadde stort behov for vante industriarbeidere og faglærte arbeidere, og lønninger og fortjeneste økte sterkt innenfor krigsøkonomien. Industrielle yrker betalte langt bedre enn jordbruket.
Jordbruket ble satt utenfor denne prisutviklinga, og bønder dro seg tilbake fra markedet. Forsyningene av mat og brensel til byene ble redusert, og i begynnelsen av 1917 hadde de nesten brutt sammen.
Denne mangelen mat og brensel framprovoserte februarrevolusjonen. Februarrevolusjonen var i utgangspunktet uttrykk for protest mot matmangelen, og ble en revolusjon da den militære garnisonen i Petrograd nektet å undertrykke de protesterende demonstrantene, og heller tok deres side mot gendarmeriet og kosakkene. Revolusjonen begynte som en serie streiker, som i februar (mars) ble utvidet til gjentatt krav om brød. Den 25. februar var 200.000 arbeidere samlet i gatene i sentrum av Petrograd.
Det stod store militærstyrker i og nær Petrograd, mer enn 300.000 mann. Men soldatene var enten nye rekrutter eller sårede veteraner. Offiserene var for en stor del ferske fra offisersskolene. Mange soldater reagerte mot kosakkenes råskap, og prøvde å forsvare befolkninga mot angrep fra kosakkene.
Det alvorligste utbruddet av voldshandlinger foregikk den 27. februar. Den 28. februar hadde streikende og hele garnisonen i Petrograd gått sammen og revolusjonen var i gang. Tsaren var isolert og bekymret seg ikke over situasjonen. Han var ikke klar over at hæren i hovedstaden, som var i opprør mot tsarens styre, og var den viktigste forsikringa for fortsatt tsarvelde, fjernet maktgrunnlaget under føttene hans ved at den politiske klassen nå fulgte hæren.
Parlamentet i Russland, Dumaen, diskuterte sin oppgave, mens spontane råd, sovjeter, oppstod både i fabrikker og i verksteder og også i hæren. Disse diskuterte alle spørsmål og utnevnte representanter for å overvåke og noen ganger erstatte etablerte autoriteter. I Petrograd hadde det viktigste rådet valgt en utøvende komite, Ispolkom, som fungerte som representant for alle politiske parti, inkludert de marxistiske mensjevikene og bolsjevikene og moderate, mens Dumaen den 27. februar hadde dannet en provisorisk komite som foregrep dannelsen av ny regjering.
Ved fronten oppfattet offiserene i generalstaben kraften til uimotståelige begivenheter. Et forslag om å sende en straffeekspedisjon til Petrograd ble stoppet av tsaren selv. Han ga også Dumaen myndighet til å danne regjering. Og den 2. mars gikk tsaren med på å abdisere. Den viktigste rådgiveren til tsaren mens han traff disse beslutningene var generalstabssjefen Alexeyev. Generalstabssjefen gjorde det klart for tsaren at hæren ikke kunne føre krig dersom det foregikk en revolusjon inne i landet. Tvertimot kunne man vente at hæren ville delta i de begivenhetene som foregikk inne i landet, eller gå i oppløsning. Det som foregikk i landet ville også komme til å foregå i hæren.
Tsarens abdikasjon førte til at Russland ikke hadde noe statsoverhode. Revolusjonen førte snart også til at Russland ikke hadde et regjeringsapparat, siden alle provinsguvernørene ble avsatt etter en avtale mellom Dumaens regjering og Ispolkom, Petrograds sovjet. Det som var igjen var distriktsrådene, zemestva. Ispolkom oppkastet seg til den øverste autoriteten.
Ispolkom og Dumaens regjering var enige om å fortsette krigen. Men Ispolkom gjorde det for å forsvare revolusjonen, og Dumaens regjering av nasjonalistiske grunner. I første omgang førte dette til at soldatene ville fortsette krigen. Den eneste grupperingen som var motstander av krigen, Bolsjevikene, gikk ikke inn for å avslutte den. Deres fremste ledere, Lenin, Trotsky og Bukharin, var i eksil slik at de hadde vanskelig for å føre en dagsaktuell politikk.
Men verken Ispolkom eller Dumaens regjering hadde ledere som kunne vekke befolkningas begeistring for krig og lede folket i krig. Ispolkom bestod av intellektuelle, og Dumaens ledelse var fra overklassen. De hadde liten erfaring med praktisk politikk og lite kjennskap til befolkningas kår. Aleksander Kerenski var unntaket. Han var både medlem av Iskolpom og regjeringsmedlem, og ble støttet av vanlige sovjetmedlemmer. Kerenski var først justisminister, men ble krigsminister i mai, og rensket ut defatistiske offiserer i hærens overkommando og gjorde Brusilov til generalstabssjef. Han ønsket en ny giv i krigføringa.
Men troppene ved fronten var mindre entusiastiske for den nye offensiven, som ble kalt Kerenskioffensiven, og påbegynt i juni 1917. Den 18. juni begynte offensiven mot østerrikerne i sør, etter et todagers bombardement. I sentrum og i nord ble mindre offensiver åpnet. De to første dagene var det framgang, men så mente de fremste avdelingene at de hadde gjort sin oppgave, og avdelingene som fulgte nektet å gå fremst i ildlinja. Soldater begynte å desertere, og flyktende soldater røvet og plyndret. Den tyske og østerrikske motoffensiven hadde derfor lett framgang.
Den revolusjonære regjeringa var moderat, men den kom under angrep fra mer ekstremistiske krefter. I februar hadde Lenin vært i Zürich og Trotsky og Bukharin i New York. Men i april kom de alle tilbake til Russland, Lenin transportert av tyskerne til Sverige, hvorfra han reiste til Petrograd. Lenin la fram programmet sitt for et møte blant bolsjevikene, og det bestod i at de ikke ville samarbeide med den provisoriske regjeringa, de ville nasjonalisere bankene og all eiendom, avskaffe hæren og opprette en folkets milits, få slutt på krigen, og "all makt til sovjetene".
Men ikke engang bolsjevikene sluttet opp om disse tesene til Lenin. Og de hadde på dette tidspunktet heller ingen stor støtte utenfor bolsjevikenes krets. Det var et slag for Lenin at det ble avslørt at Lenin fikk økonomisk støtte fra Tyskland. Men tida arbeidet til fordel for Lenin. Hæren ville ikke delta i krigen, og tyskerne lyktes med nye offensiver, der de blant annet erobret Riga. Tyskerne utviklet en gjennombruddstaktikk utviklet av artillerieksperten Bruchmüller.
Kerenski overtok som statsminister, mens han beholdt stillinga som krigsminister. Han erstattet Brusilov som generalstabssjef med Lavr Kornilov, som var en sterk tilhenger av fortsatt krig mot Tyskland. Kornilov ville føre en kampanje mot de defatistiske bolsjevikene. Han ga regimenter ordre om å okkupere Petrograd og oppløse sovjetene og avvæpne regimenter som kunne støtte bolsjevikene i et forsøk på statskupp. Denne politikken var en utfordring til Kerenski, siden Kerenski ble støttet av mange av de sovjetene som Kornilov ville oppløse. Verken Kerenski eller Kornilov kontrollerte situasjonen, og Kornilov ble manøvrert til å prøve å gjøre kupp, noe som mislyktes, og Kornilov ble fjernet.
Da Kornilov ble fjernet mistet Kerenski støtten fra de moderate, og Dumaens provisoriske regjering mistet sin autoritet. Bolsjevikene, under Lenins ledelse, ville gjennomføre sin revolusjon. De trengte bare en anledning. Og de fikk den da tyske styrker truet Petrograd og den provisoriske regjeringa foreslo å flytte hovedstaden til Moskva. Bolsjevikene framstilte dette som et kontrarevolusjonært forslag, og foreslo å opprette en forsvarskomite som skulle forsvare Petrograd med alle midler. Bolsjevikene hadde opprettet sine egne væpnede røde garder og hadde betydelig støtte i garnisonen i Petrograd. Kerenski var klar over at et kupp var i emning, og tok forholdsregler for å beskytte regjeringskontorene. Men de ble bare halvhjertet utført, og natten mellom 24. og 25. oktober tok bolsjevikene kontroll over de viktigste stedene i Petrograd, som postkontor, telefonsentraler, jernbanestasjoner, bruer og banker. Den 26. oktober dannet Lenin regjering, som proklamerte sosialisering av jordeiendommer og appellerte om fred, og innledet en tre måneders våpenhvile.
Denne våpenhvilen tok Russland ut av verdenskrigen. Hæren begynte å gå i oppløsning. Tyskerne og østerrikerne visste ikke hva de skulle gjøre. Men 3. desember møtte russerne sine fiender i Brest-Litovsk. Samtalene fortsatte ut i 1918. Det ble krevd at Russland skulle avstå store områder og at Polen skulle bli skilt ut fra Russland. Bolsjevikene motsatte seg dette, og trakk ut forhandlingene. Tyskland gikk lei, og gikk til ny offensiv den 17. februar. Tyskerne møtte ingen motstand, og på ei veke rykket de over 200 kilometer østover. Den sovjetiske regjeringa ga da delegasjonen i Brest-Litovsk ordre om å undertegne hva som helst for å få fred. Resultatet var at fiendene fikk 750.000 kvadratkilometer land, et område tre ganger så stort som Tyskland der en fjerdedel av den russiske befolkninga bodde.
Tyskland hadde allerede overført de best hæravdelingene til Vestfronten. Den russiske hæren var borte siden soldatene hadde gått heim. Nesten fire millioner russiske soldater var krigsfanger. Men under første verdenskrig ble de russiske krigsfangene tatt skikkelig vare på av tyskerne, i motsetning til under andre verdenskrig.
Også på den italienske fronten brøt hærer sammen, i likhet med i Frankrike og i Russland. I oktober ville tyskerne og østerrikerne bryte gjennom den italienske fronten ved Caporetto, en liten by ved elva Isonzo. De jaget restene av den italienske hæren ned på slettelandet.
Det var store motsetninger i den italienske hæren mellom soldatene fra nord, Savoy, og fra sør. Og disse motsetningene svekket den italienske hæren. Dessuten var den italienske hæren utslitt av offensiv hver tredje måned fra mai 1915 til august 1917. Den italienske hæren hadde også den værste kadaverdisiplin, med harde straffer og vilkårlige henrettelser.
I det ellevte slaget ved Isonzo, som ble utkjempet fra 19. august til 12. september, mistet den italienske hæren 100.000 mann, og hadde ingen framgang. Også for østerrikerne var dette en hard kamp, så hard at de bad om hjelp fra Tyskland i tilfelle det skulle komme enda en italiensk offensiv. Og tyske tropper kom. Sju tyske divisjoner sammen med seks østerrikske skulle gå til motangrep ved Isonzo. De tysk-østerrikske styrkene var omtrent like store som de italienske styrkene som stod mot dem. Italienerne hadde erobret det meste av den dalen som Isonzo renner gjennom, men østerrikerne hadde to fotfester på venstre elvebredd. Den tyske-østerrikske planen var å angripe fra disse to fotfestene og gå rundt de italienske styrkene som forsvarte dalen. Den italienske hærledelsen så ikke den muligheten.
Den 23. oktober var de tyske og østerrikske styrkene på plass i angrepsposisjonene sine. Neste dag begynte artilleriangrepet, først med gassgranater, deretter med sprenggranater. Klokka sju var de italienske skyttergravene ødelagte, og infanteriangrepet begynte. De tyske og østerrikske styrken angrep bak de italienske frontlinjene og tok et stort område av den italienske fronten og omringet fire italienske divisjoner. Hundretusenvis av italienske soldater flyktet. Den 3. november var italienerne presset tilbake til elva Piave. På elleve dager hadde de tysk-østerrikske styrkene rykket fram mer enn 120 kilometer og tatt 275.000 fanger.
Italienerne førte ikke mer krig på egen hand under resten av første verdenskrig. I 1918 fikk de sterk støtte fra britiske styrker.
President Woodrow Wilson hadde i 1916 forsøkt å få partene i krigen til å begynne å forhandle, uten å lykkes. I 1915 hadde han greid å få Tyskland til å begrense ubåtkrigen. Men amerikanerne ville ikke fram til våren 1917 gå med i krigen. To hendinger forandret dette. Det ene var et forslag fra Tyskland til Mexico om en allianse for å erobre Texas, Arizona og New Mexico dersom USA skulle gå til krig mot Tyskland. Det andre var at Tyskland tok opp igjen den ubegrensede ubåtkrigen der handelsskip ble senket i internasjonalt farvann uten advarsel. Den fremste talsmannen for den ubegrensede ubåtkrigen var admiral Henning von Holtzendorff, som mente at ved å senke 600.000 tonn alliert tonnasje hver måned i fem måneder ville Storbritannia tvinges ut av krigen siden det ville oppstå matmangel i Storbritannia.
Hindenburg og Ludendorff gikk inn for Holtzendorffs forslag av 22. desember 1916, i motsetning til Bethmann Hollweg. Kampanjen begynte første februar 1917. Den skapte sterke reaksjoner i USA. Den 26. februar ba president Wilson kongressen om tillatelse til å bevæpne amerikanske handelsskip. Den 15. mars ble tre amerikanske handelsskip senket. Den sjette april besluttet kongressen å erklære krig mot Tyskland. Det ble også erklært krig mot Østerrike-Ungarn, Tyrkia og Bulgaria. Den 18. mai ble det vedtatt å innrullere mannskaper til hærstyrker som skulle sendes til Europa.
Krigsflåten til USA var den neststørste i verden, og den sluttet seg til krigen mot Tyskland. Men den amerikanske hæren var i april 1917 bare på 108.000 mann, og foreløpig ingenting å sende til slagmarkene i Europa. Men det ble planlagt at i løpet av 1918 skulle to millioner soldater sendes til Frankrike.
I 1915 hadde tyske ubåter senket 227 engelske skip på 855.721 tonn, og i første halvdel av 1916 610.000 tonn fra ulike land, men fra mai 1916 ble det senket langt færre skip etter at det ble lagt begrensninger på ubåtkrigen. I februar 1917 kom den ubegrensede ubåtkrigen i gang igjen, og det ble senket 520.412 tonn i februar, 564.497 tonn i mars og 860.334 tonn i april. De alliertes evne til å føre krig ble alvorlig truet.
Britene så ingen måte å bekjempe ubåtene på. I første del av ubåtkrigen greide de knapt å senke tyske ubåter. Admiralitetet motsatte seg først at handelsskipene skulle sendes i konvoi, for det syntes bare å gi ubåtene flere og større mål. Men mange skip i følge stikker seg ikke mer ut på det åpne havet enn et skip. Dessuten mente admiralitetet at det ikke hadde kapasitet til å eskortere alle skipene. Men nærmere undersøkelse viste at bare 120-140 skip ankom Storbritannia over åpent hav hver veke.
Den 28. april seilte den første konvoien. Den nådde Storbritannia 10. mai uten tap. Deretter kom flere og flere skip til å seile i konvoi, og tapene gikk etter hvert ned. I august ble 511.730 tonn senket, og i desember 399.110 tonn. Ikke før i andre halvår i 1918 kom tapene under 300.000 tonn hver måned. I tillegg til at skip seilte i konvoi ble konvoiene eskortert av krigsskip og havene ble overvåket av fly og krigsskip som jaktet på ubåter, og det ble lagt minebelter.
Douglas Haig ønsket å angripe tyskerne ved Ypres en tredje gang for å kunne starte en motoffensiv som kunne bryte gjennom de tyske linjene mens det også ble rettet angrep fra sjøen som kunne erobre marinebasene ved Blankenberghe og Ostend. Men britene måtte kjempe alene siden den franske hæren var i "streik".
Høydedragene i Flandern var dominert av tyskerne, men britene ønsket å overta kontrollen over dem. I 1917 gravde britene nitten tunneler inn i Messines høydene i Flandern og ladet dem med 500 tonn sprengstoff. Om morgenen den 7. juni 1917 ble sprengstoffet detonert, og ni britiske divisjoner angrep. Tre veker bombardement hadde blitt foretatt før angrepet kom. Da infanteriet kom fram til det som hadde vært de tyske stillingene fant de at de tyske soldatene ikke var i stand til å kjempe, og kunne uten nevneverdige tap overta stillingene. Dermed var Haigs ambisjon om å avansere inn i Flandern og langs kysten nærmere å lykkes.
Men statsminister Lloyd George var nølende. De svært store tapene fra tidligere offensiver gjorde ham deprimert. Men Lloyd George greide ikke å overtale sine militære rådgivere til å søke andre alternativ, selv om han hadde store tvil.
Tyskernes stillinger i Flandern var blant de sterkeste på Vestfronten. Fra høydedragene hadde tyskerne oversikt over det som skjedde på britisk side av fronten. Og de tyske forsvarslinjene var svært dype. Den fremste skyttergraven var holdt av få soldater. Bak den var det en kampsone der det var befestede maskingeværposter, og bakerst lå motangrepsdivisjoner skjult i betongbunkere.
Tyskerne hadde på den elleve kilometer lange forsvarslinja som ble angrepet 1.556 kanoner, mens britene satte opp 2.299 kanoner, nesten en for hver fjerde meter frontlinje som skulle angripes, ti ganger tettheten under slaget ved Somme fjorten måneder tidligere. Britene hadde også avsatt 180 fly til angrepet. Flyene kunne hjelpe artilleriet med observasjoner av mål. Tyskerne hadde observasjonsposter plassert i ballonger med telefonkontakt til bakken bak fronten. Det franske luftvåpenet var ikke berørt av den uroen som lammet hæren, og deltok sammen med britene i det tredje slaget ved Ypres. Det var bare veker eller få måneder mellom hver gang det kom nye flytyper, og den teknologiske overlegenheten skiftet mellom landene. I 1917 ble "den røde baron", Manfred von Richthofen, kjent. Hans seire skyldtes også flytypen han fløy, den manøvrerbare tredekkede Fokker, som i sin tid var det beste flyet.
Det første målet for angrepet ved Ypres var å rykke fram 5-6 kilometer. Så langt ville infanteriet kunne ha artilleristøtte. Deretter skulle artilleriet flyttes fram, og angrepet skulle fortsette, igjen og igjen. Først skulle Gheluvelt platået erobres. Det lå sørøst for Ypres og tre kilometer fra den britiske frontlinja.
Det forberedende bombardementet foregikk i femten dager, og fire millioner granater ble avfyrt, fire ganger så mange som ved slaget ved Somme. Om morgenen den 31. juli angrep infanteriet sammen med 136 tanks. De tok seg først raskt fram. Kommunikasjonslinjene mellom infanteriet og artilleriet ble raskt brutt, og lavt skydekke førte til at flyene ikke kunne brukes til observasjon. Klokka to om ettermiddagen klargjorde tyskerne sitt motangrep. De satte i gang et kraftig bombardement av de framrykkende britiske soldatene. Og det kom kraftige regnskyll som gjorde bakken om til gjørme. Det kraftige regnet varte de neste tre dagene mens britene fornyet angrepet og det britiske artilleriet ble dratt fram til nye posisjoner.
Den fjerde august stoppet Haig offensiven for å konsolidere posisjonen. Omkring 35.000 mann var da tilsammen drepte, såret eller savnede hos britene og i den franske første arme som støttet angrepet. De tyske tapene ble anslått å være like store.
Men slaget hadde bare begynt. Den 16. august satte Haig den femte arme til å angripe mot Langemarck, og det kanadiske korpset foretok an avledende offensiv mot kullfeltene ved Lens. En serie nytteløse angrep mot Gheluvelt platået ble også foretatt. Fra det dominerte tyskerne området nedenfor. Lite ble erobret, og mange ble drept i disse angrepene.
Den 24. august, etter at et tredje angrep mot Gheluvelt hadde slått feil, bestemte Haig seg for å overføre ansvaret for den viktigste offensiven ved Ypres fra Goughs femte arme til Plumers andre arme. Plumer hadde større omsorg for sine soldater enn Gough. Han bestemte at det måtte bli en pause for å forberede neste serie angrepsbølger.
Den 27. august ble det foretatt et siste angrep før pausen, for å prøve å erobre to skoger rett nord for Gheluvelt landsbyen. Det var vått og grunnen var glatt og sleip. Edwin Vaughan skrev om framrykkinga, som han deltok i, at hardt sårede krøp ned i nye granathull for å finne ly, men granathullene fyltes med vann og de sårede var ofte for avkreftet til at de kunne krype ut av kratrene, og druknet derfor i dem. Det var ei stadig klynking og jamring fra sårede der han gikk fram, for overalt lå det mennesker som var mer eller mindre levende.
Vaughan opplevelse av slaget var typisk, for det foregikk i et nakent landskap der soldatene hele tiden var uten ly og var utsatt for ildgivning, og det regnet. Og angrep etter angrep slo feil.
Den fjerde september ble Haig kalt til London for å rettferdiggjøre at offensiven fortsatte. Lloyd George sa at nå måtte man ta godt vare på de britiske ressursene fram til USA kom inn i krigen, for bare England var akkurat nå i stand til å ta initiativ, eller møte initiativ, fra fienden. Haig hevdet at akkurat av denne grunn måtte offensiven fortsette. Og Haig fikk det som han ville. Han fikk tau til å henge seg med.
Det angrepet som Plumer forberedte skulle foregå i tre stadier, først et langvarig bombardement, og så framrykking 1.200-1.500 meter. Det skulle være en divisjon per kilometer front, altså omkring ti infanterister for hver meter frontlinje som skulle angripes. Etter tre veker bombardement kom det første angrepet ved Meninveien øst for Ypres. Det voldsomme bombardementet fjernet tyskerne fra området. Det samme resultatet ble oppnådd i slaget ved Polygonskogen den 26. september, og ved Broodseinde 4. oktober. Plumers taktikk hadde vært vellykket. Gheluveltplatået ble erobret, og mange tyskere hadde blitt drept. Men ville neste serie angrepsbølger lykkes?
Tyskerne søkte etter en ny forsvarstaktikk. Britene foretok voldsomme bombardement av området rett foran skyttergravene, og foretok korte framrykkinger etter at tyskerne var fjernet fra mindre områder. Tyskerne planla å gjøre det samme. De ville ha få menn ved skyttergravene for å få små tap, og etter at britene hadde rykket fram ville tyskerne overøse dem med artilleriild og foreta en kort framrykking for å ta tilbake det området britene hadde tatt, de ville bruke samme taktikk.
Haig ville fortsette. Slaget om gjørma i Ypres - kjent som Passchendaele etter ruinene av en landsby med det navnet, skulle fortsette. Flere av de beste britiske divisjonene slet seg ut der i august og første del av september. Til slutt var de eneste angrepsdivisjonene Haig hadde tilbake ANZAC og det kanadiske korpset. ANZAC ble satt inn, og gikk inn i maskingeværilden og måtte dra seg tilbake. Det var 3.000 falne fra New Zealand. Bare kanadierne var nå igjen. General Sir Arthur Currie kommanderte kanadierne, og ville ikke miste dem ved Ypres. Etter å ha protestert overfor Haig og hevdet at 16.000 mann ville gå tapt, bøyde han seg likevel for Haig. Den 26. oktober angrep kanadierne. Med store tap tok de seg 500 meter fram. den 30. oktober fortsatte kampene, og litt mer grunn ble tatt. Den sjette november ble det som var igjen av landsbyen Passchendaele tatt. 15.634 kanadiere var drept eller skadet.
Tilsammen ble nesten 70.000 av Haigs soldater drept og mer enn 170.000 såret. Tyskerne kan ha lidd enda verre tap. Haig samlet mer enn halvparten av de samlede britiske hærstyrkene på Ypresfronten, og slet ut det britene hadde av angrepsstyrker.
Det tankkorpset som var bygd opp var ikke blitt satt inn ved Ypres. Man ble enige om å angripe ved Cambrai med mer enn 300 tanks. Stedet ble valgt fordi grunnforholdene passet for tanks, det var tørr grunn som ga godt feste for tanks uten at de satte seg fast eller ble stoppet i terrengformasjoner.
De 300 tanksene skulle følges av åtte infanteridivisjoner støttet av tusen kanoner. Vanligvis måtte kanonen skytes inn for å kunne treffe et mål. Innskyting gjorde fienden oppmerksom på et forestående angrep, og derfor kunne fienden kalle inn forsterkninger allerede før angrepet hadde begynt. En ny måte å stille inn kanonene var utviklet der de bare skjøt et skudd, og så brukte tabeller for å beregne måldata. Dermed ble fienden ikke oppmerksom på forberedelsene til angrep.
Tankene ble stillet opp på en ni kilometer lang front. Det var tre tyske linjer i en mellom seks og sju kilometer dyp forsvarssone. Intensjonen var å bryte gjennom alle de tyske forsvarslinjene på en dag. Siden dette frontavsnittet lenge hadde vært stille var det lett forsvart. Men den tyske artillerikommandanten, general von Walter, hadde lært soldatene sine å skyte direkte på tanks.
General G.M. Harper, sjef for 51. Highland divisjonen, infanteridivisjonen som var i sentrum, holdt sine soldater så mye som 150-200 meter bak tanksene fordi han mente at tankene ville dra til seg artilleriild, og denne avstanden ble skjebnesvanger.
Angrepet begynte godt om morgenen den 20. november siden tyskerne var uforberedt på det. I løpet av de første fire timene hadde britene mange steder avansert opp til seks kilometer nesten uten tap.
Forskjellen var i sentrum. Der møtte tankene det artilleriet som var trent av general von Walther. Tankene dukket opp på et høydedrag uten infanteristøtte, og ble ødelagt en etter en av artilleriet. Til venstre og høyre for general von Walthers artilleri greide britene å rykke fram som planlagt, men i sentrum var de blitt oppholdt så lenge at den fronten som var erobret ikke var sammenhengende.
Den 30. november kom det tyske motangrepet, og tyskerne tok tilbake det meste av det området de hadde tapt og også en britisk posisjon som de ikke hadde hatt.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Første Verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Kilder for dette kapitlet er: