Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for denne teksten:
I mars 1918 hadde 318.000 amerikanske soldater kommet til Frankrike, og i august skulle 1.300.000 amerikanske soldater være i Frankrike. I USA ble mer enn 24 millioner menn registrert i 1917-18 i forbindelse med USAs inntreden i krigen. De mennene som det ble funnet passet best til å være soldater, som var ugifte og ikke hadde forsørgelsesbyrde, ble først valgt ut og var den første kontingenten på 2.810.000 mann. Sammen med de som allerede var i den regulære hæren, nasjonalgarden og marinesoldatene, utgjorde de de amerikanske bakkestyrkene som var på nesten fire millioner mann ved krigens slutt. Amerikanerne kjøpte artilleriet sitt og flyene sine i Frankrike.
Russlands militære sammenbrudd førte til at Tyskland kunne overføre store militære styrker fra øst til vest. Det var de siste reservene som det var mulig for Tyskland å samle sammen. Tysklands manglet tanks, men prøvde å utvikle en nye måte å bryte gjennom fiendtlige linjer på. Den ble brukt mot russerne i siste stadium av kampanjen mot dem. Infanteriet ble utstyrt med lette maskingevær og ble trent opp til å ta seg langt inn i fiendtlige linjer uten å stoppe opp for å kjempe mot fiendtlige stillinger der det var mulig å fortsette forbi dem. Disse framskutte avdelingene skulle splitte opp fiendtlige linjer slik at de ble lettere å nedkjempe for store mengder infanteri som fulgte etter de spesialavdelingene som hadde infiltrert fiendens forsvarssone.
I angrepsplanen sin la tyskerne vekt på hurtighet. Fiendene skulle angripes på bred front - 80 kilometer - og i dybden. Angrepet skulle innledes med et voldsomt bombardement som skulle vare i fem timer. Artilleriet trengte ikke å skytes inn før bombardementet, det var innstilt på forhånd etter tabeller og erfaring. Både sprenggranater og ulike gassgranater ville bli brukt. Alle reserver skulle settes inn, og dette skulle føre til det endelige gjennombruddet.
Selv om tyskernes militære forberedelser var konsentrert om offensiven på Vestfronten, var den politiske interessen vendt mot de nye forholdene i øst. Der ville tyskerne innordne svært store områder under tysk dominans.
Finland
Finland ønsket å vinne selvstendighet. Det hadde vært underlagt Russland, men hadde hatt et visst indre selvstyre. Lenins tidlige politikk var å la nasjonale minoriteter få selvstendighet dersom de ønsket det, mens han oppfordret lokale venstrekrefter til å gjøre pro-sovjetisk revolusjon. I den finske riksdagen var høyre og venstrekreftene omtrent like sterke. Spørsmålet om Finlands framtidige politiske forhold førte til borgerkrig i Finland. Høyresiden hadde vært pro-tysk gjennom krigen, og en frivillig finsk bataljon, den 27. Jäger bataljon, hadde kjempet sammen med tyskerne på den baltiske fronten fra 1916. Høyresiden var rede til å inngå i allianse med Tyskland, og det provoserte venstresiden til å danne en egen arbeidermilits.
I januar 1918 kom det til kamper , venstresiden tok Helsingfors, og høyresidens styrker trekk seg til det nordlige Finland. Tyskerne sendte våpen, 70.000 gevær, 150 maskingevær og 12 feltkanoner, alt av russisk opprinnelse. Lederen for høyresidens styrker kom også fra Russland, Gustav Mannerheim var baltisk adelsmann og tidligere offiser i tsarens hær.
Mannerheim hadde vist seg som en dyktig offiser. Etter Oktoberrevolusjonen bestemte Mannerheim seg for at han ville overføre sin lojalitet til Finland. Han ble i Finland utnevnt til leder for den anti-bolsjevikiske hæren. Bolsjevikene i Petrograd anerkjente den finske selvstendigheten den 31 desember 1918, men fire dager senere fikk Stalin Petrograd sovjetet til å forandre betingelsene for uavhengighet og tilbød de finske sosialistene russisk hjelp til å opprette sosialistisk styre. Et grunnlag for den russiske intervensjonen var til stede i russiske styrker som allerede var i Finland. Mens Mannerheim konsoliderte sin posisjon i Østerbotten tok venstrestyrkene kontroll over industribyene.
I januar og februar 1918 gjorde begge sidene seg klare til striden. De røde hadde 90.000 mann og Mannerheim 40.000 mann under våpen. Men Mannerheims tropper ble ledet av erfarne offiserer med tilskudd fra den 27. Jäger bataljon. De røde derimot hadde ikke trente offiserer. Tyskland forberedte seg til å sende militære styrker til Finland, general Goltz' baltiske divisjon, mens Lenin ville holde seg utenfor kampen siden han knapt hadde styrker til å holde Petrograd. Etter at Brest-Litovsk avtalen var undertegnet begynte Sovjet å dra tilbake de russiske styrkene som var i Finland, selv om det fortsatt ble sendt forsyninger til de røde.
Svinhufvud var leder for de finske nasjonalistene, men han var for tyskvennlig for Mannerheim. Svinhufvud var villig til å gjøre Finland til en tysk lydstat, og dette ville ikke Mannerheim akseptere. Tidlig i mars stoppet den røde offensiven inn i Mannerheims område i Østerbotten, og Mannerheim gikk på offensiven. Øst for Helsingfors, som var kontrollert av de røde, opererte en annen nasjonaliststyrke. Mannerheim ønsket å angripe sammen med denne andre nasjonaliststyrken.
Men før denne planen kunne gjennomføres dukket general Goltz' styrke opp i Hangö og gikk mot Helsingfors, som ble inntatt 13. april. Mannerheim hadde tatt Tampere, det viktigste støttepunktet for de røde, og sendte styrker sørøstover. Da trakk de siste røde styrkene seg inn i Russland, og den andre mai var all motstand mot Mannerheim over. Men Tyskland krevde som takk for intervensjonen at Finland gikk inn i et avhengighetsforhold av Tyskland. Tyskland kunne fritt og uten tollbelastning selge varer i Finland, mens Finland ikke hadde den samme rett overfor Tyskland, og Finland kunne ikke inngå internasjonale avtaler uten tysk samtykke. Svinhufvuds regjering aksepterte dette, og også en tysk fyrste som finsk storhertug. Men Mannerheim ville ikke underkaste seg dette styret og denne alliansen, og han trakk seg tilbake til Sverige.
Russland
I Russland ble borgerkrigen mer langvarig og krevde langt flere liv. I Finland hadde det vært 30.000 sårede og drepte. Borgerkrigen i Russland varte til i 1921, og mellom sju og ti millioner mennesker ble drept, langt flere enn Russland hadde mistet i verdenskrigen, der bare en femtedel så mange hadde blitt drept.
Mellom november 1917 og mars 1918 hadde bolsjevikene vunnet en stor innenlandsk seier i de fleste av de 75 provinsene og regionene som det gamle tsaristiske keiserdømmet hadde vært oppdelt i. Under "jernbanekrigen" hadde utvalgte grupper reist fra Petrograd langs jernbanenettet for å få kontakt med og binde sammen de 900 sovjetene som hadde erstattet offisielle organ og administrasjon i russiske byer og for å slå ned motstand mot oktoberrevolusjonen. En mengde avgjørende seire ble vunnet på kort tid.
Men så hadde bolsjevikene fått problem med Brest-Litovskavtalen. Det var en hard avtale for Russland. Russland måtte avstå store områder. Bolsjevikene trodde at verdensrevolusjonen snart ville bryte ut, blant annet på grunn av mange store streiker i Tyskland der det blant annet ble krev fred uten anneksjoner. Lenin mente at de tyske kravene måtte aksepteres for å få fred, men Trotsky mente at dersom Tyskland angrep bolsjevikene ville dette føre til solidaritetsaksjoner i Tyskland som ville utløse verdensrevolusjonen. Derfor gikk Trotsky mot Brest-Litovsk avtalen, og han fikk et flertall i Sentralkomiteen med seg. Den niende februar inngikk Tyskland en separat fred med Ukraina, og ga Russland et ultimatum om at enten undertegnet de eller så ville krigen fortsette. Da ultimatumet utløp gikk de tyske styrkene inn i russiske områder uten å møte nevneverdig motstand. I svært store områder ble de bolsjevikiske styrkene, og den bolsjevikiske kontrollen, fjernet. Det beste jordbrukslandet, mye av industrien og råvarene i Russland ble i løpet av kort tid erobret av tyskerne.
Dette sammenbruddet av bolsjevikenes kontroll fikk både nasjonale minoriteter og kontrarevolusjonære til å opprette egen myndigheter. Og dette førte til borgerkrig. Vestlige land bestemte seg også for å intervenere i Russland, og sendte militære styrker inn som kom til å føre krig mot bolsjevikene, selv om de fra først av var sendt inn for å motsette seg tysk ekspansjon i Russland. Men siden bolsjevikene sluttet fred med tyskerne, og andre russiske grupperinger ikke anerkjente den russiske fredsavtalen med Tyskland, støtte England, Frankrike, USA og Japan de gruppene som var motstandere av bolsjevikene. Men siden Tyskland aksepterte det bolsjevikiske styret vant bolsjevikene den russiske borgerkrigen.
Etter at de russiske hærene hadde gått i oppløsning kunne tyskerne sette inn større styrker på Vestfronten. Ludendorff fikk 192 tyske divisjoner på Vestfronten mot 178 allierte divisjoner. Men tyskerne hadde ingen reserver å hente inn. Det hadde heller ikke Frankrike og England, dersom man ser bort fra USA, som man ikke kunne gjøre. Og England og Frankrike var materielt overlegne. De hadde 4.500 fly mot Tysklands 3.670 fly og 18.500 kanoner mot Tysklands 14.000 kanoner og 800 tanks mot Tysklands 10 tanks. Tyskerne måtte vinne krigen før store mengder amerikanske soldater begynte å gjøre seg gjeldende på Vestfronten.
Ludendorff sa at Tyskland bare hadde kraft til å slå et hardt slag. Det måtte komme tidligst mulig, før de amerikanske soldatene kom på slagmarka. Ludendorff ville slå til mot britene, fra den nylig konstruerte Hindenburglinja. Foran den lå gamle slagmarker, en ødemark av granathull og forlatte skyttergraver. Ved å angripe der, en offensiv som kom til å hete Michael, kunne det være mulig å drive fronten til sjøen og rulle opp den britiske fronten. Flere andre offensiver kom også til å bli planlagt, men den første som ble besluttet foretatt var Michael. Den 10. mars var planlegginga over, og angrepet skulle begynne 21. mars.
Den nye infiltrasjonstaktikken skulle brukes, med rask framrykking av utvalgte styrker langt inn i fiendens forsvarslinjer, og som skapte forvirring i fiendens forsvarslinjer og svekket dem mot hovedangrepet. De stormtroppene som skulle lede an skulle se forover og gå så langt forover som mulig, og ikke bry seg om flankene. Hensikten var å rive hull i forsvarslinjene, og gjerne omringe fiendtlige styrker.
Ludendorff hadde gjort et godt i valg av angrepssektor. Den fronten han ville angripe var den vanskeligste å forsvare, samtidig som den britiske femte arme som forsvarte den var den svakeste av de fire britiske armeene. Og denne armeen var ledet av general Gough som var overfladisk i sitt arbeid.
I begynnelsen av 1918 begynte britene å reorganisere hæren sin, og reduserte divisjonene fra 12 til 9 bataljoner. Grunnen var mangel på soldater. Det ble satt inn mer artilleri i hver divisjon for å kompensere svekkelsen av divisjonene. Reorganisering foregikk fra januar til mars.
Syttiseks tyske divisjoner angrep den 21. mars de 28 divisjonene som forsvarte dette frontavsnittet. Den fronten som ble angrepet var 80 kilometer lang. Det ble innledet med et fem timer langt artilleribombardement. Deretter kom først stormtroppene. I løpet av den første timen ble det meste av den framskutte forsvarssonen erobret av tyskerne.
De største områdene ble tatt den første dagen sør for St. Quentin, der fronten som ble holdt av den franske sjette arme og fronten holdt av britene møttes. Da britene trakk seg tilbake måtte også de franske styrkene trekke seg tilbake. I den nordlige delen av det området som var angrepet truet tyskerne med å omringe engelske styrker og truet det engelske taket på Flandern. Om kvelden den 21. mars hadde de britiske styrkene lidd sitt første sanne nederlag siden skyttergravskrigen begynte tre og et halvt år tidligere. Mer enn 7.000 britiske soldater var drept og 21.000 tatt til fange.
Men de tyske tapene var enda større enn de britiske, med mer enn 10.000 døde og 29.000 skadde mot bare 10.000 på britisk side. Den femte arme var blitt utslitt og nedslitt under slaget ved Passchendaele, og var dårlig i stand til å forsvare seg selv. Kampmoralen hadde vært dårlig, og mange soldater hadde rømt fra postene sine.
Den russiske hæren hadde gått fullstendig i oppløsning. I den franske hæren hadde halvparten av divisjonene blitt uvillige til å kjempe, og det tok et år før de kom over dette, og den italienske hæren kom aldri skikkelig over sitt sammenbrudd. Sammenbruddet i den britiske hæren ble begrenset til den femte arme, og da den fikk store forsterkninger av andre britiske, amerikanske og franske tropper ble den på nytt i stand til å kjempe.
De verste dagene for de allierte under denne tyske offensiven var den tredje, fjerde og femte dagen av offensiven, 24-6 mars. Da var det økende fare for at den engelske og den franske hæren skulle bli skilt og at de britiske styrkene skulle bli skjøvet nordvestover mot havnene langs den Britiske kanal. Pétain sa at han ikke kunne hjelpe de britiske styrkene siden han ventet angrep mot de franske styrkene.
Den 26. mars ble en konferanse avholdt ledet av den franske president Poincarré og der statsminister Clemenceau og den britiske krigsminister Lord Milner og Pétain, Haig, og Foch deltok. Pétain sa at britenes femte arme var knust som italienerne var blitt ved Caporetto. Den franske stabssjefen Foch fikk i oppdrag å samordne den britiske og franske krigsinnsatsen, og Haig ble underordnet Foch.
De allierte stod overfor en krise siden tyskerne stadig hadde gått framover på en lang front, og den allierte krigsinnsatsen måtte samordnes for at hærene deres ikke skulle bryte sammen. Derfor var utnevnelsen av Foch som øverste leder for både de britiske og de franske styrkene nødvendig.
Men den tyske offensiven var i vanskeligheter. Siden den største tyske framgangen hadde kommet der den franske og den britiske fronten møttes ville tyskerne fortsette offensiven der med den andre og den åttende armeen. Den britiske og franske hæren skulle skilles, mens den sjuende tyske arme skulle følge bak disse og den sjette arme skulle forberede frammarsj nordvestover mot havet. Dermed var strategien forandret og tyskerne ville trenge fram på tre frontavsnitt der intet av framstøtene ville bli sterkt nok til å oppnå et gjennombrudd.
Samtidig begynte tyskerne å bli plaget av den gamle slagmarka ved Somme, som de måtte passere på vei mot Amiens, og som var ei ødemark av bombekratre og forlatte skyttergraver som det var vanskelig å passere. Og tyskerne erobret velfylte britiske lagre med store mengder god mat og god vin og godt brennevin, og dette spiste og drakk de tyske hærstyrkene, og det opptok dem i lang tid, og stoppet dem i lengre tid enn alliert motstand. Den fjerde april foretok britene et motangrep utenfor Amiens, og neste dag innså den tyske overkommandoen at offensiv Michael hadde kommet ut av kurs. Tyskerne avblåste angrepet mot Amiens. Motstanden var for sterk, og de tyske tapene hadde vært store, 250.000 mann var drept eller såret. Og de kunne ikke erstattes.
Da operasjon Michael tok slutt konsentrerte Ludendorff seg om neste planlagte offensiv, George, mot britene i Flandern. Der var målet kanalkysten bak Ypres. Men der var fronten holdt sterkere enn kanskje noe annet sted. Operasjon George foregikk i april, og tyskerne tok noen høyder, men 29. april ble offensiven avblåst uten noe gjennombrudd. Den hadde ført til tap av 120.000 tyske soldater. En rapport fra sjette arme fra midten av april advarte om at troppene ikke ville angripe, og at offensiven måtte stoppe.
Ludendorff bestemte seg nå for å angripe de franske soldatene. Den 27. mai begynte den tredje offensiven. Ludendorff håpet å kunne nå Paris. Seks tusen kanoner støttet offensiven. Mot den stod seksten divisjoner. Etter bombardementet angrep femten tyske divisjoner, og etter dem fulgte tjuefem divisjoner. Offensiven nådde så langt at den stod bare 90 kilometer fra Paris. For å stoppe denne tyske offensiven deltok også amerikanske soldater. Den tredje juni avblåste tyskerne offensiven, blant annet siden de ikke greide å skaffe fram forsyninger til de fremste troppestyrkene siden forsyningskolonnene ikke greide å følge offensiven, og fordi tapene hadde vært store.
Amerikanerne hadde nå tjuefem divisjoner i Frankrike, og 250.000 nye amerikanske soldater kom hver måned til Frankrike.
Den niende juni fornyet Ludendorff offensiven i et angrep mot elva Matz, ei sideelv til Oise. Denne offensiven ble avsluttet 14. juni etter at fransk-amerikansk motangrep. Spanskesyken begynte å herje blant de tyske troppene, og nesten en halv million tyske soldater ble sengeliggende. Dermed kunne ikke Ludendorff angripe.
Forsyningssituasjonen i Tyskland var kritisk, og også for de tyske soldatene ved fronten var det matmangel. Men fortsatt var de som styrte i Tyskland i juli enige om at de ville oppnå seier og annektere blant Luxembourg.
Ludendorff ville ha militær seier, og 15. juli angrep han med 52 divisjoner mot franskmennene. Først hadde offensiven stor framgang. Men den 18. juli kom et kraftig motangrep der også store amerikanske divisjoner deltok, og tyskerne ble drevet tilbake. Tyskerne kunne ikke erstatte de store tapene de hadde lidd, og fienden ble stadig sterkere.
Tyskerne hadde knapt tanks, mens britene hadde bygd blant annet 500 Mark IV og Mark V tanks, som kunne bevege seg åtte kilometer i timen og skyte med både kanon og maskingevær. Britene og franskmennene konsentrerte blant annet 600 tanks ved Amiens for å bryte gjennom de tyske linjene. Den åttende august kom angrepet. Og i slutten av august hadde offensiven nådd Hindenburglinjen, og i september samlet tyskerne forsvaret om Hindenburglinjen.
De amerikanske styrkene kom etterhvert mer med i krigen. Den 12. september foretok amerikanerne for første gang en offensiv på egen hand. Den kom like sør for Verdun. Tyskerne var allerede i ferd med å trekke seg tilbake på dette frontavsnittet til Hindenburglinjen da offensiven kom, men ble overrasket og tapte styrker.
De tyske soldatene ble deprimerte av at fiendens styrker økte så sterkt, og kampgløden forsvant. Den 26. september angrep de allierte med 123 divisjoner, og med 57 i reserve, mot 197 tyske divisjoner, hvorav bare 51 ble regnet som fullt ut kampdyktige av alliert etterretning.
Ludendorff fikk raseriutbrudd og raste mot alt og alle og skyldte på alle. Da han roet seg gikk han til Hindenburg og sa at den eneste muligheten var å søke våpenhvile. Posisjonen i vest var gjennomtrengt, hæren ville ikke kjempe og det ville heller ikke befolkninga, og politikerne ville ha fred. Hindenburg tok Ludendorffs hand i begge sine.
Den 29. september møtte overkommandoen keiseren, kansler von Hertling og utenriksminister von Hintze for å fortelle dem at Tyskland måtte gi sine betingelser for våpenhvile. Den 8. januar hadde president Wilson presentert kongressen med fjorten punkter for en ærefull fred, og det var på grunnlag av disse fjorten punktene at den tyske ledelsen kontaktet de allierte. Hintze sa at det enten måtte opprettes fullt demokrati eller diktatur i Tyskland, og den militære ledelsen kom til at demokrati ville gjøre de allierte mer vennlig stemte og gi bedre vilkår til Tyskland. Kansler Hertling gikk av og ble erstattet av fyrst Max av Baden. Han skaffet seg en skriftlig innrømmelse fra Hindenburg om at Tyskland ikke ville prøve å oppnå en seierrik fred. Ludendorff kom til hektene i oktober, og ville fortsette krigen, men nå var han ute av dansen.
Max av Baden sikret Riksdagen myndighet til å innsette og avsette krigsminister og til å erklære og avslutte krig. Han overtalte mange parti, blant annet SPD, til å slutte seg til den regjeringa han opprettet.
Den tyske fronthæren hadde kommet seg og hadde motsatt seg fortsatt alliert framrykking. I denne situasjonen skrev Ludendorff den 24. oktober et opprop som motsatte seg kanslerens autoritet og forkastet Wilsons fredsforslag. Da dette ble kjent krevde kansleren overfor keiseren at enten ble Ludendorff avsatt eller så måtte kansleren trekke seg. Og den 26. oktober ble Ludendorff tvunget til å gå av.
I begynnelsen av november sto tyskerne alene. Østerrike-Ungarn hadde innledet fredsforhandlinger tredje november. Det var likevel harde kamper på Vestfronten i november. Men soldatene ønsket framfor alt fred.
Wilhelm Groener ble utnevnte som Ludendorffs etterfølger, og kansler Max av Baden sikret seg at delegasjonen som skulle forhandle om fred både hadde sivile og militære representanter. Den niende november overtok Friedrich Ebert som kansler. Og keiseren ble tvunget til å abdisere. Den 10. november reiste han til Nederland.
Østerrike-Ungarn ble delt mellom ulike nasjonale grupper - Tsjekkoslovakia og Ungarn ble dannet og de sørslaviske områdene ble slått sammen med Serbia til Jugoslavia, og de russiske, tyske og østerrikske delen av Polen ble slått sammen til et uavhengig Polen, som gikk inn over områder som var bebodd av russere og ukrainere. Romania vant store områder. Tyskland måtte avstå Alsace og Lorraine. Det tyrkiske imperiet ble oppløst. Dette var noen av resultatene av krigen. Men en varig fred ble ikke vunnet.
Krigen førte til at omkring en million briter ble drept, og 1.700.000 franskmenn ble drept, 1.500.000 soldater fra Østerrike-Ungarn ble drept, to millioner tyskere ble drept, 1.700.000 russere ble drept, 460.000 italienere ble drept, mange belgiere og hundretusenvis av mennesker fra Tyrkia og Balkan, til sammen nesten ti millioner drepte og svært mange invalide. I tillegg døde nesten ti millioner sivile på grunn av krigen, de fleste i Russland, men hundretusenvis av tyskere døde også av sult og underernæring.
Døde tyske soldater under verdenskrigen ordnet etter alder:
| Alder | 1914 | 1915 | 1916 | 1917 | 1918 | 1919 | Totalt antall | Prosent |
| 15-17 | 2.069 | 4.200 | 954 | 406 | 1.042 | 113 | 8.784 | 0,52 |
| 18-20 | 18.429 | 61.577 | 62.628 | 68.753 | 91.286 | 2.761 | 305.434 | 18,05 |
| 21-24 | 90.150 | 144.750 | 102.407 | 73.705 | 101.850 | 3.204 | 516.066 | 30,50 |
| 25-29 | 74.617 | 108.927 | 74.903 | 53.392 | 75.491 | 2.574 | 389.904 | 23,05 |
| 30-34 | 36.953 | 68.018 | 50.712 | 37.348 | 52.748 | 1.981 | 247.760 | 14,64 |
| 35-39 | 14.965 | 34.359 | 35.887 | 27.220 | 33.579 | 1.557 | 147.567 | 8,72 |
| 40-44 | 2.702 | 9.700 | 10.891 | 16.287 | 17.744 | 1.276 | 58.600 | 3,46 |
| 45+ | 1.109 | 2.285 | 2.044 | 4.739 | 5.920 | 839 | 17.036 | 1,01 |
| Ukjent | 349 | 118 | 42 | 55 | 117 | 9 | 690 | 0,04 |
| Totalt: | 241.343 | 434.034 | 340.468 | 281.905 | 379.777 | 14.314 | 1.691.841 | 100,00 |
Lenker:
Første del av denne teksten om Første Verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: