Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Frontene ble beskyttet av, eller omgjort til, sammenhengende skyttergraver. På Vestfronten var avstanden mellom skyttergravsfrontene ofte 100-200 meter, men avstanden mellom frontlinjene kunne være ned til tjue meter. På Østfronten var ofte avstanden mellom skyttergravsfrontene større. Skyttergravenes utforming varierte med hvor tett soldatene var plassert langs fronten og med terrengforholdene. Noen steder var grunnen fast og tørr og det var mulig å grave dype grøfter som var faste og tørre, med store underjordiske oppholdsrom, og andre steder var grunnen våt og det rant vann i skyttergravene. Skyttergravene var ikke rette linjer, men brukket for at granatnedslag ikke skulle ha virkning over store avstander og for at fiendtlige angrep inn i skyttergravene bare skulle kunne dominere dem over korte lengder. Etterhvert som skyttergravene på Vestfronten ble stadig mer utbygd og fikk tilførselslinjer som også gikk i skyttergraver ble de mer og mer som labyrinter, som det var mulig å gå seg bort i. Og foran skyttergravene, mellom frontene, fyltes det opp med piggtråd.
De tyske styrkene på Vestfronten hadde ofte tørrere skyttergraver enn de franske og britiske styrkene siden tyskerne hadde trukket seg tilbake til stillinger som de selv valgte etter slaget ved Marne, og de trakk seg da gjerne tilbake til stillinger som det var lett å forsvare og der det var greit å grave seg ned, så sant det var mulig å finne slike i aktuelle områder. Moltke hadde 10. september gitt ordre om at tyskerne skulle grave seg ned og holde de stillingene som de trakk seg tilbake til etter slaget ved Marne. Falkenhayn ga ordre om at skyttergravene måtte befestes så grundig at små styrker kunne forsvare dem gjennom lang tid mot langt større styrker. Dette tillot at styrker ble overført fra Vestfronten til Østfronten. De styrkene som ble overført til øst var blant de beste tyske styrkene, og var mer enn en tiendedel av feltarmeen i vest.
De britiske styrkene i Flandern hadde dårlige posisjoner, men kompenserte for dette ved å grave parallelle skyttergraver, doble eller tredoble skyttegravslinjer.
Hæren i øst vokste til en formidabel slagstyrke. En del elitestyrker ble holdt tilbake i vest, men styrkene i vest kom for en stor del til å bestå av styrker fra Bayern og andre delstater utenfor Preussen og svakere reservestyrker.
Falkenhayn ga ordre om at i vest skulle skyttergravene være de viktigste forsvarslinjene, og om de ble erobret skulle de gjenerobres snarest mulig ved motangrep. Den sjette mai 1915 ble det gitt ordre om at tyskerne skulle grave en annen skyttergravslinje langs hele Vestfronten 2-3 kilometer bak de allerede eksisterende skyttergravene. Da var etterhvert skyttergravene mange steder bygd ut til å bli formidable forsvarslinjer med oppholdsrom under overflaten som var sikre mot treff av granater. I skyttergravene var det bygd gulv av tre som regnvann og avløpsvann fløt under. Skyttergravene fikk innlagt elektrisitet og oppholdsrom fikk trevegger og møbler. Falkenhayn ønsket å pasifisere Vestfronten mens kampene foregikk i øst.
Franskmennene bygde ikke så komfortable skyttergraver. De ønsket å gjenerobre de delene av Frankrike som var okkupert. De viktigste franske industriområdene lå i den okkuperte delen av Frankrike. Joffre ønsket å dele fronten inn i aktive og passive deler. I de aktive delene av fronten skulle det angripes.
I desember kom de første angrepene i de aktive delene av fronten, men de oppnådde ikke gevinster. Vinterkampene i Champagne begynte den 20. desember og varte til ut i mars, og førte til at Frankrike tapte 90.000 mann uten at terreng ble vunnet. Det var også lokale kamper andre steder. I januar kom Joffre med to instruksjoner om hvordan fronten skulle organiseres. Den første instruksjonen sa at de aktive sektorene skulle ha punkter som kunne dekke fronten og flankene med ild. De passive sonene skulle bare ha utkikksposter og store mengder piggtråd, og kunne forsvares med ild fra de aktive sonene. Bak de aktive sonene skulle det være forsvarsposisjoner med granatsikre oppholdsrom for store styrker. Da denne ordren ble gitt var det meste av dette arbeidet allerede gjort. Den andre instruksjonen sa at det skulle bygges en andre skyttergravslinje omkring to kilometer bak den første. I noen områder var dette allerede gjort. Man skulle videre ikke bygge skyttergraver og utposter så nært de fiendtlige linjene at man var utsatt for fiendtlige snikskyttere og skarpskyttere. Og skyttergravene skulle være tynt bemannet for å unngå unødige tap.
Den britiske politikken var det motsatte av dette. Den gikk blant annet ut på å dominere området mellom skyttergravslinjene ved å grave skyttergraver inn mot fiendens skyttergraver, altså inn i området som skilte frontlinjene, og stadig å angripe fienden med større og mindre raid over ingenmannsland om natta. Tyskerne kopierte denne taktikken, men franskmennene satte ikke pris på den, og nøyde seg med å plage fiende med artilleriild.
Fram til mars 1917 var Vestfronten et seks kilometer bredt belte der alle bygninger var ødelagt og terrenget var fullt av skyttergraver og opprotet av granatnedslag. Etterhvert ble dette beltet bredere, uten at det flyttet seg. Men i mars 1917 dro tyskerne sine skyttergraver i den sentrale Somme sektoren 30 kilometer tilbake til nye og bedre befestede skyttergraver som ga dem en kortere front å forsvare.
Store deler av Vestfronten passet ikke for den typen militære operasjoner som alle deltakerne i krigen så for seg. Intenst artilleribombardement skulle svekke motstanderens frontlinje, som deretter skulle angripes av store infanteristyrker som man håpet ville greie å bryte gjennom de fiendtlige linjene og bli fulgt opp av kavaleri som kunne ta seg langt inn i åpne landskap bak skyttergravslinjene. Sør for Verdun foretok ingen av sidene store angrep mellom september 1914 og september 1918. Landskapet i Aragonne passet ikke til gjennombruddsangrep, og det gjorde heller ikke kystsonen i Flandern. Det var først og fremst i Champagne og ved Somme at det syntes å være terreng som kunne gjøre avgjørende gjennombrudd mulig. Derfor burde også forsvaret være best utbygd her.
Frankrike måtte angripe siden Frankrike måtte prøve å gjenerobre de områdene landet hadde tapt. Tyskland måtte stå på defensiven i vest etter at fronten der hadde stivnet til siden Tyskland måtte konsentrere seg om krigen i øst der det syntes å være fare for at fienden kunne trenge inn i Tyskland eller Østerrike-Ungarn.
Verken Moltke eller Falkenhayn satte pris på at tropper ble overført fra Vestfronten og østover, siden begge mente at krigen først måtte vinnes i vest. Den franske hæren kom til krefter igjen etter de første nederlagene, og store engelske styrker ble trent opp og overført til Frankrike samtidig som styrker ble overført fra Canada og Australia. De styrkene som stod mot tyskerne på Vestfronten ble fordoblet, mens tyskerne nådde grensen for hvor store mannskaper de kunne kalle inn.
Falkenhayn overbeviste seg selv om at 1915 måtte bli et år for avgjørende offensiver i vest og forsvar i øst. Falkenhayn ønsket å presse Russland til fredsforhandlinger uten å ha oppnådd noen avgjørende seier. Men for politikken som skulle føres i øst hadde Hindenburg og Ludendorff mest å si. Ludendorff begynte å intrigere mot Falkenhayn gjennom militærkabinettet. Militærkabinettet hadde ingen utøvende myndighet, men stor innflytelse. Militærkabinettet stod mellom keiseren, som var hærens øverstkommanderende, og Falkenhayn. I januar foreslo kansler Bethmann Hollweg overfor militærkabinettet at Falkenhayn skulle erstattes av Hindenburg for at en stor offensiv skulle kunne gjennomføres i øst. Bethmann Hollweg fikk vite at keiseren hadde tillit til og likte Falkenhayn, men mente at Ludendorff hadde for store ambisjoner, og Bethmann Hollweg dro da tilbake sitt forslag. Bethmann Hollweg kontaktet keiseren direkte for å påvirke ham til å erstatte Falkenhayn med Ludendorff og Hindenburg. Men keiseren støttet fortsatt Falkenhayn, og Ludendorff ble overført til hovedkvarteret til den tysk-østerrikske hæren i Galicia. Jeg har allerede skrevet ganske mye om intrigene mot Falkenhayn i oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1890-1918. Falkenhayn kom til en forståelse med Hindenburg, og gikk med på at Ludendorff fikk vende tilbake til hovedkvarteret i øst.
Det var ikke så alvorlige konflikter mellom Frankrike og England. De greide å arbeide godt sammen. Joffre og French var enige om at tyskerne måtte drives ut av Frankrike. De engelske styrkene vokste raskt, og ble sterke nok til å kunne utføre offensive operasjoner på egen hånd. Hvor skulle disse komme? Studiene av hvor en offensiv på Vestfronten kunne lykkes analyserte muligheten for og virkningen av å kutte de jernbaneforbindelsene som forsynte de tyske styrkene på Vestfronten. Det var tre system av jernbanelinjer som forsynte de tyske styrkene. Det sørligste var for lett å forsvare, men dersom de to nordligste, et eller begge, kunne kuttes ville forsyningene til de tyske troppene bli så mangelfulle at tyskerne kunne bli tvunget til å trekke seg tilbake dersom de ble satt under angrep. Det engelske og det franske hovedkvarteret ble enige om at dette måtte være angrepsmålet i 1915. Offensivene måtte i nord komme mot Aubers og Vimy åsene som var mellom de allierte og den tyskkontrollerte jernbanelinja over Douai sletta, og i sør mot høydene i Champagne som beskyttet Mezières-Hirson jernbanelinja. Både England og Frankrike skulle delta i offensiven, sammen i Flandern og Artois, og en fransk offensiv i Champagne.
Neuve Chapelle skulle angripes 10. mars 1915 av britiske styrker. Neuve Chapelle var en ødelagt landsby som lå to mil sør for Ypres. Den skulle angripes av sjuende og tiende divisjon og Meerut og Lahore divisjonene av det indiske korpset. Angrepet skulle skje over en front som var mellom sju og åtte kilometer lang, og der det var stilt opp 500 kanoner som skulle skyte 200.000 granater mot fiendens skyttergraver og piggtrådsperringer og skytestillinger. Det skulle også legges en "barrage" av granatnedslag mellom fiendens skyttergraver og områdene bak dem for å hindre at fienden mottok forsterkninger.
Bombardementet begynte klokka sju om morgenen og kom helt overraskende på tyskerne. Seksti tusen mann skulle angripe, og den fremre delen av denne styrken var samlet bare få hundre meter fra tyskerne uten at tyskerne hadde oppdaget det. Forsvarerne, som var en sjuendedel så mange som angriperne, ble overmannet. Den fremste skyttergraven deres var blitt ødelagt, og piggtråden avkuttet. Da det britiske infanteriet angrep fem over åtte møtte det ikke motstand, og i løpet av tjue minutter hadde en åpning på bortimot halvannen kilometer oppstått i de tyske linjene.
Men så begynte vanskelighetene. Etter den britiske planen skulle infanteriet etter at det hadde tatt skyttergravene ta en pause på femten minutter mens artilleriet beskjøt ruinene av Neuve Chapelle som lå foran dem. Hensikten var å sette tyske forsvarere ut av spill, men det var ingen tyskere i Neuve Chapelle. Tyskerne hadde søkt til forsvarsstillinger som lå lenger bak. Etter bombardementet av Neuve Chapelle fortsatte britene til åpent terreng utenfor den sonen som var blitt bombardert. Her hadde de ordre om å vente på nytt. De bad om å få fortsette framrykkinga uten å vente, men denne forespørselen ble avslått.
De tyske instruksjonene var at dersom et angrep greide å trenge gjennom skyttergravene skulle det snarest mulig møtes med et motangrep for å gjenerobre de posisjonene som var tapt. Det begynte å skje. Og to uskadde tyske maskingeværstillinger i den ene flanken begynte å skyte på de britiske styrkene. I mens strømmet tusenvis av britiske soldater inn i den åpninga i de tyske skyttergravene som var blitt erobret, og ble stående der uten å ha noe å gjøre i det trange rommet. Klokka ni stod omkring 9.000 britiske soldater tettpakket mellom Neuve Chapelle og utgangspunktet for angrepet. Heldigvis for dem hadde det tyske artilleriet lite ammunisjon.
Det tok tid å få gitt informasjon om situasjonen til britene videre, men halv elleve begynte det britiske artilleriet å skyte på de tyske maskingeværstillingene, etter at de hadde drept omkring tusen britiske soldater. Tyske offiserer på stedet hadde myndighet til å gi de kommandoene som de fant var nødvendige. Dette hadde ikke de britiske offiserene, som måtte få kommandoene sine godkjent, eller avslått, av høgere offiserer, og derfor gikk ting svært sakte for britene, som bare stod mellom skyttergravene og ventet på ordre mens de var mål for tyskerne som raskt organiserte forsvar og motangrep. Det gikk nesten seks timer fra britene brøt gjennom de tyske skyttergravene til det ble skrevet ut ordre om å utnytte denne seieren til videre framrykking. Men det gikk enda tre timer til denne ordren nådde fram til de engelske styrkene. Da var klokka omkring seks på ettermiddagen.
Og hele tida strømmet det til med tyske forsterkninger. Angrepet skulle fortsette neste dag, men tykk tåke hindret at det kunne utføres. Men britene brukte dagen til å befeste den nye posisjonen. Neste dag kom det tyske motangrepet, men britene hadde befestet den nye posisjonen sin godt, og fått fram tjue maskingevær, slik at de var i stand til å stoppe det tyske motangrepet. Og tyskerne led derfor også store tap. Tilsammen gikk 11.652 briter tapt og omkring 8.600 tyskere gikk tapt. Dette ble et alminnelig resultat av angrep gjennom skyttergravskrigen, der angrep ofte ble fulgt av motangrep. Dersom en angriper greide å bryte gjennom motstanderens skyttergravslinje stod han overfor et ukjent terreng der det fantes sterke forsvarsposisjoner som var bygd for å møte nettopp et mulig angrep gjennom skyttergravslinjen, og angriperen visste ikke hvor disse posisjonene var før de aksjonerte. Og det ville strømme til med styrker for å drive gjennomtrengerne tilbake. Dette ga de som trengte gjennom en skyttergravslinje store tap, samtidig som det førte til svært store tap å angripe skyttergravene.
Gass
Tyskerne brukte første gang gass den tredje januar 1915 mot russerne ved Bolimov, da gassgranater ble skutt mot russiske posisjoner ved elva Rawka vest for Warszawa. Gassen som ble brukt var ikke dødelig, men produserte tårer. Den ble kalt T-Stoff, og var xylyl bromid. Gassen plaget ikke russerne, for det var så kaldt da den ble brukt at stoffet ikke fordampet, og det ble derfor ingen gassutvikling. Men i april hadde tyskerne utviklet en dødelig kloringass. Den førte til innstrømming av veske i lungene, og drukning. Det var vanskelig å bruke gassen i granater, men lettere å utløse den fra sylindrer der gassen var under trykk når vindretninga var slik at gassen drev mot fiendens skyttergraver. Den 22. april ble 6.000 sylindrer med 160 tonn gass utplassert nord for Ypres. Klokka fem drev en grågrønn sky fra de tyske linjene mot de franske linjene, og det kom et heftig artilleribombardement. Snart strømmet tusenvis av soldater bakover fra skyttergravene, og innen en time hadde skyttergraven blitt forlatt i nesten åtte kilometers lengde. Men det ble ikke noe stort tysk gjennombrudd. Gassen ble raskt identifisert av de allierte. Kloringassen binder seg til veske, og det ble foreslått at våte duker over ansiktet kunne brukes som beskyttelse. Andre gasser ble også tatt i bruk under krigen.
Begge de to store allierte offensivene på Vestfronten i 1915 slo feil, med store tap av mennesker. I mai angrep franskmennene og britene i Artois mot de høydene der tyskerne hadde sine posisjoner. Britene angrep uten å komme langt. Franskmennene kom lenger i sitt angrep, men før de fikk fram forsterkninger og fikk befestet den posisjonen de hadde erobret ble det satt inn et tysk motangrep som drev franskmennene tilbake.
I september ble offensivene tatt opp igjen, nå både i Champagne og i Artois, men resultatene var ikke bedre selv om det ble angrepet med større troppestyrker. Offensiven ble utsatt flere ganger siden den krevde store forberedelser, blant annet måtte det bygges veier siden store mengder materiell skulle fraktes fram. Tyskerne oppdaget forberedelsene til de store angrepene, og forsterket derfor stillingene sine og førte fram reserver. Tyskerne hadde et forsvarsbelte klart i august som var flere kilometer dypt. Erfaring viste at å gjennomføre en offensiv mot motstand over en avstand på flere kilometer i en sammenhengende anstrengelse var mer enn mennesker greide, og derfor var det tyske forsvarsbeltet i praksis ugjennomtrengelig. Det tyske artilleriet skulle ikke bombardere skyttergravene, men angripe infanteriet etterhvert som det samlet seg, og så gjøre ingenmannsland mellom skyttergravene ugjennomtrengelig. De som kom seg gjennom denne barrieren var overlatt til maskingeværene.
De tyske forberedelsene var effektive. Det viste seg både ved det britiske angrepet 25. september 1915 ved Loos i Artois, ved det franske angrepet ved Souchez i Artois, og mange andre steder. Ved Loos brukte britene gass, men gassen drev tilbake til de britiske linjene. Seks britiske divisjoner angrep, men de ble raskt stoppet av maskingeværild. Da ble to reservedivisjoner sendt fram som støtte, og angrepet ble fortsatt neste dag. Neste dag gikk de framover i ti kolonner, og hver kolonne bestod av omkring tusen mann. De marsjerte rett fram mot de tyske maskingeværene, og ble skutt ned i hundrevis, men fortsatte å marsjere rett mot maskingeværene.
Av de 15.000 infanteristene i 21. og 24. divisjon ble mer enn 8.000 drept eller skadet. Da britene snudde sluttet tyskerne å skyte. Britene fortsatte å angripe ved Loos i tre veker, men vant lite og tapte 16.000 døde og 25.000 sårede.
Også de franske angrepene førte bare til tap og ingen gevinst. I Champagne angrep 20 divisjoner side ved side langs en front på tretti kilometer, støttet av tusen tunge kanoner og bak en gass sky. Men de nådde intet sted mer enn tre kilometer fram. Tyskernes andre linje ble ikke gjennomtrengt, og da kampene tok slutt 31. oktober var 143.567 franske soldater tapt.
Tyskland hadde noen få kolonier i Afrika og i Stillehavet. Mellom 1884 og 1914 hadde tyske handelsmenn opprettet kolonier i Kamerun, Togo og Sørvest-Afrika (Namibia) og Tanzania. Tyskland hadde også skaffet seg herredømme over Papua, Samoa, Carolineøyene, Marshalløyene, Salomonøyene, Marianeøyene og Bismarckøyene i det sørlige og sentrale Stillehavet, og et område på kysten av China, med Tsingtao som sentrum, var også erobret.
Japan gikk til krig mot Tyskland for å kunne overta tyske kolonier i Stillehavet og den tyske kolonien i China. Også New Zealand og Australia overtok tyske Stillehavskolonier. Australia overtok Papua (New Guinea).
I Afrika ble Togo raskt erobret. Kamerun, som er mye større, var vanskeligere å erobre. I Kamerun var det tusen tyske soldater sammen med tre tusen innfødte soldater. Motstanderne mønstret en hær på 25.000 mann. Likevel var det vanskelig for dem å erobre Kamerun, og først i februar 1916, 18 måneder etter at kampene hadde begynt, overga de siste tyske styrkene seg. I Sørvest-Afrika overga de tyske styrkene seg 9. juli 1915.
I Tanzania begynte krigen 8. august 1914, og varte ved til i november 1918. Den tyske krigføringa ble ledet av oberst Paul von Lettow-Vorbeck, som gjorde dette på en svært dyktig måte.
Da krigen begynte var krysserne Scharnhorst og Gneisenau ved de tyske Stillehavsøyene, Emden var i Tsingtao, Dresden og Karlsruhe var i det Karibiske hav, Leipzig var ved den mexikanske Stillehavskysten og Nürnberg var på tur for å avløse Leipzig. Disse åtte skipene var raske og moderne, og en fare for alliert skipstrafikk. Teknologisk var de overlegne de britiske krigsskipene.
Emden under kaptein Karl von Müller skapte uorden i Stillehavstrafikken. Emden ble senket 9. november 1914, men en del mannskapet unnslapp på en skonnert og seilet til Indonesia der de fikk følge et tysk dampskip til Jemen, og de fortsatte derfra til Konstantinopel.
Karlsruhe sank ved Barbados etter en innvendig eksplosjon 4. november, etter å ha senket 16 handelsskip. Leipzig og Dresden møtte admiral Maximilian von Spee, som ledet Scharnhorst og Gneisenau, i søramerikanske farvann i oktober. Nürnberg hadde sluttet seg til dem tidligere. Admiral von Spee besluttet at flåten som han kommanderte skulle flytte seg fra Stillehavet til Atlanterhavet, men først samle seg ved Påskeøya. Radiomeldingen om dette ble oppfanget av britene. De sendte krigsskip for å møte ham. Tyskerne oppfanget kommunikasjon mellom de britiske krigsskipene, og forstod at krigsskipet Glasgow var ved havnebyen Coronel på den chilenske kysten, og Spee fant krigsskipene Glasgow og Monmouth og Good Hope. De to sistnevnte ble senket, men Glasgow slapp unna.
Invincible og Inflexible ble sendt for å delta i letinga etter krysserne til Spee. Dette var moderne slagskip. Spee bestemte seg for å angripe Falklandsøyene. Han kom til Port Stanley den 8. desember. Admiral Doveton Sturdee, som kommanderte slagskipene, var også på vei til Port Stanley på Falklandsøyene. Der møttes de. De britiske slagskipene var både raskere og bevæpnet med tyngre kanoner med større rekkevidde enn de tyske krysserne. Bare Dresden slapp unna, men 14. mars 1915 ble den fanget. Og det var slutten på den tyske krigføring på de åpne hav, med unntak for ubåtkrigen.
I Østersjøen foregikk sjøkrig mellom russiske og tyske skip, og engelske ubåter tok seg også inn i Østersjøen.
Tyrkia gikk inn i krigen på tysk-østerriksk side. Det tyrkiske riket var fortsatt svært stort, og omfattet det meste av Midtøsten. Krigshandlinger kom til å foregå både i Mesopotamia, Syria og Kaukasus og Gallipoli, og det ble foretatt operasjoner mot Suezkanalen. De tyrkiske krigsoperasjonene i Kaukasus ble innledet om vinteren. Det var svært kaldt og vanskelig å ta seg fram og å føre fram forsyninger. Dette førte til at tyrkerne fikk svært store tap.
Italia hadde en forsvarsavtale med Tyskland og Østerrike, men hadde likevel holdt seg utenfor krigen da den brøt ut i 1914. Italia ønsket å sikre seg de områdene som Østerrike kontrollerte i Nord-Italia. I 1915 tilbød den tyske ambassadøren i Italia, fyrst Bernhard Bülow, de østerrikske områdene som Østerrike tidligere hadde vært uvillig til å avstå til Italia for å få Italia til å gå sammen med Tyskland og Østerrike. Den 26. april ble det i London inngått en hemmelig avtale mellom Italia, Storbritannia, Frankrike og Russland der Italia forpliktet seg til å gå til krig innen en måned sammen med de andre landene som undertegnet avtalen. Til gjengjeld skulle Italia få det meste av de østerrikske områdene som Italia ønsket seg. Den 23. mai erklærte Italia krig mot Østerrike, men ikke mot Tyskland.
Krigen begynte dårlig for Italia. Den italienske hæren var i dårlig forfatning, og Italia angrep en grense som det var vanskelig å angripe. Grensen mot Østerrike gikk langs høge fjell, og den italienske hæren var dårlig utstyrt for å angripe i fjellene. Offiserskorpset var den sterkeste delen av hæren. Stabssjef Luigi Cadorna var enehersker over hæren, og styrte den hardt. Han avsatte 217 generaler i løpet av krigen, og henrettet summarisk offiserer for avdelinger som trakk seg tilbake, og han aksepterte store tap. De italienske styrkene ble satt til å angripe mål som de ikke hadde mulighet til å erobre, og led følgelig svært store tap, og prisen var at i oktober 1917 brøt hærens kampmoral sammen ved Caporetto.
Cadornas plan var å angripe ved Isonzo og der bryte gjennom den østerrikske fronten og trenge gjennom fjellene til Klagenfurt, Zagreb, og videre inn i Østerrike. Det kom til å bli 12 slag om Isonzo. Den 23. juni angrep italienerne, men gjorde ikke annet enn å opprette kontakt med de østerrikske forsvarslinjene. Det kom flere italienske angrep mot Isonzo i løpet av 1915, men italienerne ble hver gang stoppet.
Offensiven ved Gorlice åpnet på en smal front, omkring 50 kilometer lang, mellom Visla og Karpatene. Offensiven ble ledet av tyskere, og den viktigste slagstyrken bestod av tyskere, selv om Østerrike-Ungarn også stillte med store troppestyrker. Men det var Østerrikere som først hadde foreslått planen for offensiven. Conrad var klar over at selv om den russiske hæren var svært stor og større enn de tysk-østerrikske styrkene, så var den dårlig forsynt og manglet artilleriammunisjon. Den manglet også gevær, slik at mange av rekruttene ikke hadde våpen. Det er faktisk sant at mange russiske soldater deltok i slagene uten våpen, men hadde som ordre å overta våpnet til soldater som ble skutt.
Tyskerne satt noen av sine beste styrker inn i offensiven, og de var materielt overlegne. Mackensen ble satt til å lede offensiven. Mackensen la vekt på at offensiven raskt måtte trenge langt østover for å hindre at russerne kunne bringe fram forsterkninger. De russiske skyttergravene var grunne og dårlig befestet. Bombardementet som begynte om kvelden første mai ødela den russiske skyttergravsfronten. Neste dag stormet det tyske infanteriet fram og møtte liten motstand. Snart var russerne på flukt. Den fjerde mai hadde tyskerne nådd åpent land og fortsatte framover. 140.000 russere var tatt til fange. Den 13. mai nådde tyskerne utkanten av Przemysl i sør og Lodz i det sentrale Polen. Den fjerde august inntok tyskerne Warszawa, og mellom fjerde august og trettende august inntok tyskerne de fire fortene Kovno, Novogeorgievsk, Brest Litovsk og Grodno. Tyskerne hadde da tatt 325.000 russiske krigsfanger og 3.000 kanoner.
Russerne hadde innsett at de ikke hadde nok våpen og ammunisjon til å stoppe den tyske offensiven, og trakk seg raskt tilbake. Tyskerne fikk stadig lengre forsyningslinjer i land der det bare var dårlige veier, mens russerne stadig fikk kortere forsyningslinjer. Da høsten kom hadde tyskerne tatt det meste av Polen, men de hadde ikke trengt inn i det gamle Russland. Russland hadde lidd store tap, nesten en million døde, sårede og savnede, og tyskerne hadde tatt tre kvart million krigsfanger. Men den russiske krigsindustrien økte stadig produksjonen, og befolkninga kunne stille med millioner av nye rekrutter. Og Russland trengte pusterom.
Dardanellene, som skiller Europa fra Asia, er en fem mil lang passasje som på det trangeste er halvannen kilometer bred, og fører fra Middelhavet til Marmarahavet, som i nord munner ut i Bosporusstredet der Istanbul ligger. Og nord for Bosporus ligger Svartehavet. Langs vestkysten av Dardanellene ligger Gallipolihalvøya. Erobring av Gallipolihalvøya kunne være første steget mot å åpne forbindelsen fra Middelhavet til Svartehavet for de allierte. Dermed kunne russerne få forsyninger og krigføringa kunne få nye initiativ siden Vestfronten var stivnet og ikke syntes å kunne bringes i bevegelse.
Den 3. november 1914 hadde Churchill sendt krigsskip for å bombardere de tyrkiske fortene ved innløpet til Dardanellene, og det ble gjort stor skade på dem. Men mer ble ikke gjort, og krigsskipene seilet bort. De tyrkiske forsvarsstillingene hadde vært gamle.
Den 19. februar 1915 begynte nye operasjoner mot Dardanellene. Hellas tilbød seg å sende tropper for å delta i operasjonene. Russland ga beskjed om at de kunne tenke seg å angripe Istanbul. Nye bombardement gjorde liten skade, og landsetting av tropper i slutten av februar, som møtte liten motstand, førte ikke til noe resultat. Den 25. februar ble bombardementet gjenopptatt ved inngangen til Dardanellene. Den 4. mars ble den gamle festningen ved Kum Kale angrepet, men angriperne led store tap da festningen ble iherdig forsvart.
Den 18. mars kom seksten slagskip, tolv britiske og fire franske, til Dardanellene. Blant dem var superskipet Queen Elizabeth. Foran dem seilte en sverm mineryddningsfartøy, og mange kryssere og destroyere fulgte dem. Til å begynne med hadde armadaen stor framgang, og ødela de festningene og kanonene som lå langs Dardanellene den første kilometeren. Men så sank det franske slagskipet Bouvet på grunn av en eksplosjon. Man trodde at en torpedo avfyrt fra land var årsak til dette, men det er mer sannsynlig at årsaken var en uoppdaget mine. I forvirringen som oppstod falt minesveiperne bakover, og slagskipet Irresistible ble også skadet. Ocean og Suffren ble også skadet, og etterhvert ble også flere andre skip skadet. Da mørket falt på seilte krigsskipene ut av Dardanellene.
Man ble enige om at styrker måtte landsettes for å uskadeliggjøre de mobile batteriene som var i stand til å senke minesveiperne, og uten at minesveiperne fikk fjernet minene i sundet kunne ikke de tunge krigsskipene seile inn. De mobile batteriene kunne flyttes så raskt og ofte at krigsskipene ikke fikk skutt seg inn på dem. I slutten av mars var det besluttet å igangsette tropper. Det var fem divisjoner i den ekspedisjonsstyrken som var sendt til Middelhavet, og alle skulle settes inn.
Den 25. april kom landgangen. Men hadde ikke kjennskap til de tyrkiske stillingene eller terrenget. Kysten var for det meste en bratt klippekyst, men det fantes enkelte strender der det så ut til å være mulig å gjøre landgang. Og det ble gjort landgang på flere av dem. Hva som lå innenfor strendene hadde man ikke forsøkt å finne ut. Angrepet slo feil. Den viktigste grunnen til det var at de styrkene som ble satt inn var små til å greie oppgaven. De australske og newzealandske (ANZAC) soldatene ble satt i land på ei øde strand der de møtte bratte bergvegger som det var svært vanskelig å finne fram i og å ta seg fram i. Etter noen timer kom tyrkerne og begynte å skyte på dem, og da var ANZAC i en svært vanskelig posisjon der de klatret i bratte fjellskråninger.
Kampene varte i mange måneder, uten at noe ble oppnådd, og endelig, den niende januar 1916, var alle ANZAC styrkene trukket bort. Tyrkerne hadde trolig fått 300.000 mann drept, såret eller tapt, og de allierte mistet 265.000 mann. Australierne husket disse kampene best og lengst.
Da Gallipoli ikke ble inntatt mistet Hellas interessen for å slutte seg til de allierte og Bulgaria begynte på nytt å vurdere å gå sammen med Tyskland og Østerrike. Bulgaria hadde mistet områder til Serbia og Hellas etter balkankrigen i 1913, og ønsket å vinne dette tilbake. Ved å gå sammen med Tyskland og Østerrike mot Serbia kunne Bulgaria håpe å få tilbake de områdene som Serbia hadde tatt fra Bulgaria. Bulgaria innledet forhandlinger om dette med Tyskland og Østerrike. Da tilbød de allierte Bulgaria den delen av Makedonia som Bulgaria ønsket. Men det var for sent. Den 6. september 1915 ble fire avtaler undertegnet. Bulgaria forpliktet seg til å gå til krig mot Serbia innen tretti dager. Den 22. september beordret Serbia alminnelig mobilisering. Man prøvde også å få Romania til å erklære krig mot Serbia, men det var mislykket.
Serbia var underlegent i materiell og mannskap mot de styrkene som ble satt opp mot Serbia. Serbia hadde 200.000 soldater og 200 kanoner, og mot seg hadde de 330.000 soldater med 1.200 kanoner. Serbias håp om forsterkninger var å få inn britiske og franske tropper over Saloniki. Britene foreslo for Serbia at dersom Serbia ga Bulgaria det territoriet som Bulgaria ønsket kunne det være mulig å holde Bulgaria utenfor krigen, men det ville ikke Serbia prøve.
Den dagen Bulgaria mobiliserte meldte den greske statsministeren Eleutherios Venizelos til den britiske og franske regjering at dersom de sendte 150.000 soldater til Saloniki var han overbevist om at han kunne bringe Hellas inn i krigen på deres side. Venizelos var den dominerende politikeren i Hellas. Han ville forene de gresktalende folkene på begge sidene av Egeerhavet, og for å greie dette var det nødvendig med alliert støtte. Men den greske kongen ville at Hellas skulle være nøytralt. Den femte oktober avsatte han Venizelos. I oktober 1916 vendte Venizelos tilbake til politikken og dannet ei regjering i Saloniki som ble anerkjent av England og Frankrike. I juni 1917 gikk kongen av, og Venizelos ble statsminister med folkets støtte. Men høsten 1915 ble Venizelos avsatt. England og Frankrike tok da sakene i sine egne hender, og landsatte styrker uten gresk godkjennelse og gjorde Saloniki til en alliert base.
Men landsettelsen kom for sent til å hjelpe serberne. Den femte oktober begynte artilleriangrep over elva Sava, og den sjuende ble det bygd bruer over elva. Den østerrikske tredje og den tyske ellevte arme krysset Sava og den niende oktober gikk de inn i Beograd. Den 11. oktober krysset bulgarske styrker grensen mot Serbia fra øst og Bulgaria sendte også tropper sørover for å kjempe mot de britiske og franske troppene. Men serberne var krigerske og hardføre. De ga ikke opp, og når det var nødvendig ble den serbiske hæren oppløst for å så å samle seg nye steder. Den serbiske hæren flyttet seg etterhvert vestover, mot Montenegro, Albania og havet. 140.000 serbiske soldater nådde fram til Albania etter en hard marsj gjennom fjellene i desember. De ble overført til Korfu, først og fremst med italienske båter.
De franske og britiske styrkene som hadde gått inn i Serbia ble trengt tilbake til Hellas. Britene ville trekke styrkene bort fra Saloniki, men det ville ikke franske myndigheter, mest av innenrikspolitiske grunner. Til slutt fikk franskmennene det som de ville, og de allierte ble værende i Saloniki, mot grekernes vilje. Saloniki ble omgjort til en stor militær base, som helt var uten militær betydning. Saloniki lå i et malariaområde, og malariaen herjet med soldatene. Saloniki ble omgjort til et sykehus og rekonvalesenthjem for malariapasienter.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Første Verdenskrig
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Kilder for dette kapitlet er: