Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
"Nazism 1919-1945 - A Documentary Reader - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination" redigert av J. Noakes og G. Pridham.
Nazistene kom til makten i en tid der tysk utenrikspolitikk og rustningspolitikk var flytende. Undertegnelsen av Youngplanen den 7. juni 1929 og Stresemanns død den 3. oktober 1929 hadde markert slutten på en æra, og årene 1930-33 var en overgangsfase til en tredje fase i tysk utenrikspolitikk etter krigen.
Under den første fasen, fra 1919 til 1923, hadde Frankrike prøvd å kompensere for at det ikke hadde greid å gi Tyskland enda verre betingelser under forhandlingene i 1919. Målet var å ødelegge Tysklands framtidige muligheter som stormakt ved at Frankrike skaffet seg kontroll over de viktigste tyske industriområdene ved Rhinen og i Ruhr. Dette skulle bli oppnådd ved at separatister ble oppmuntret og støttet i Rhinland og ved at Frankrike hensynsløst tvang gjennom krigserstatningsbetingelsene i håp om å provosere fram tysk betalingsstopp som ville kunne brukes som unnskyldning for å invadere Tyskland. Tyskland prøvde etter beste evne å unngå dette, delvis ved å utnytte meningsforskjeller mellom de allierte, og delvis ved å utvikle forbindelser til den andre pariastaten, Sovjet, og delvis ved å unngå å samarbeide. Ved slutten av 1923 var det blitt klart at denne konfrontasjonspolitikken ikke førte fram for noen av sidene. Den franske okkupasjonen av Ruhr i 1923 hadde vært svært kostbar, og det var klart at Frankrike greide ikke uten støtte fra sine allierte å holde Tyskland nede i det lange løp. For Tyskland hadde den passive motstanden vært forferdelig kostbar både økonomisk, sosialt og politisk. I 1924 dro begge partene seg tilbake. USA grep inn for å støtte opp om den internasjonale orden som var opprettet i Versailles. Med støtte fra Storbritannia innførte i virkeligheten USA i 1924 nye reguleringer av krigserstatningene i Dawesplanen. Dette forhindret at Frankrike i framtida skulle kunne bruke krigserstatningene som et våpen mot Tyskland. Dette innledet en periode med internasjonal forsoning og økonomisk stabilitet.
Den nye tyske utenriksministeren Gustav Stresemann siktet mot å gjenopprette Tysklands posisjon som en viktig stat ved å overbevise de andre statene, spesielt Frankrike, om sine fredelige hensikter. Ved å demonstrere sin vilje til å oppfylle sine forpliktelser ved å betale krigserstatninger og delta i multilaterale avtaler og garantere Tysklands vestgrense og ved å slutte seg til Folkeforbundet i 1926, lyktes Stresemann i å vinne anerkjennelse for Tyskland som en fullt ut lik partner i det europeiske samfunnet av stater. Stresemann ville integrere Tyskland i det internasjonale samfunnet både økonomisk og politisk og utvikle gjensidige avhengighetsforhold mellom Tyskland og andre land, og ved dette overbevise om at bestemmelsene i Versaillesavtalen var skadelige for det internasjonale samfunnet og burde oppheves. Og dermed ville Versaillesavtalen på fredelig måte gradvis kunne revideres og oppheves. Denne politikken ville også kunne få fart på den tyske økonomien igjen.
Fram til 1928 hadde denne politikken hatt framgang. Tyskland ble behandlet som en mer eller mindre likeverdig partner i det internasjonale samfunnet, og forholdet til Frankrike var blitt langt bedre. Men Versaillesavtalen var ikke blitt vesentlig forandret. Utvikling av et nærmere samarbeid med Frankrike ble begrenset både av amerikansk frykt for at utvikling av en europeisk blokk ville være uheldig for amerikansk handel og av at man i Frankrike visste at Stresemanns forsonlige utenrikspolitikk hadde sterke motstandere i Tyskland. Den ble også hindret av økende fransk bekymring over økende tysk styrke. Reichswehr presset på for at de rustningsbegrensningene som lå i Versaillesavtalen skulle oppheves eller bli omgått. Problemet var at ved å holde tilbake belønninger til Stresemanns forsoningspolitikk ble forsoningspolitikken diskreditert, siden den ikke syntes å føre noen vei. Dermed fyrte Frankrike opp under tysk nasjonalisme og undergravde det tyske demokratiet.
Stresemanns politikk ble også offer for den internasjonale økonomiske krisen som begynte i 1929. Stresemanns politikk trengte internasjonal fred og stabilitet og tillit til framtida, men depresjonen førte til proteksjonisme og dårligere forhold mellom nasjonene, der hver først og fremst prøvde å sikre seg selv. Den skjerpet også indre motsetninger og politiske konflikter.
Stresemanns død den 3. oktober 1929 ble fulgt av sammenbruddet av den store koalisjonen mellom liberalere, Sentrumspartiet og SPD som hadde vært grunnlaget for Stresemanns utenrikspolitikk. [Om Stresemanns utenrikspolitikk kan man lese i oversiktskapitlet om tysk historie for 1918-1933.] Det nye høyreorienterte styret under Brüning ville følge en annen kurs. Allerede under forhandlingene om Youngplanen hadde det vært mange som hadde gått inn for en hardere linje. Og under Brünings styre fikk de overtaket. Brüning erklærte at Locarnopolitikken hadde vært feilslått, og den 13. juni 1930 ble Stresemanns medarbeider i Utenriksdepartementet Carl von Schubert erstattet av Bernhard von Bülow, som var en kritiker av Stresemanns politikk.
Den nye utenrikspolitikken hadde både et annet innhold og en annen stil. Ernst von Weizäcker beskrev den 26. desember 1930 overgangen til den nye politikken som en overgang fra en politikk som siktet mot å oppfylle Versaillesavtalen til en politikk som ville revidere bestemmelsene fra Versailles. Den nye regjeringa siktet mot å utnytte sammenbruddet i de internasjonale forhold som den økonomiske krisen førte til til å sikre fullstendig revisjon, og helst opphevelse, av Versaillestraktaten. Den nye regjeringa la mindre vekt på multilaterale forhandlinger og avtaler, som Stresemann hadde lagt vekt på, og mer vekt på bilaterale avtaler og proteksjonistiske tiltak, og en tydeligere hevdelse av tyske interesser. Særlig rettet den oppmerksomheten mot landene i Sørøst-Europa for å sikre en sfære med tysk innflytelse gjennom bilaterale avtaler med landene langs Donau, og utnyttet deres desperate behov for markeder for jordbrukseksporten deres til å knytte dem økonomisk til Tyskland. I 1931 arbeidet Tyskland sammen med Østerrike for å opprette en tollunion for å bane vei for sammenslutning av de to landene. Unionen var intendert å kunne gi medlemsskap til også landene i sørøst og kanskje også i Baltikum. Den ville omringe Polen og kunne tvinge Polen til revisjon av grensene mot Tyskland. I følge Brüning trengte Tyskland "sitt adekvate, naturlige livsrom". Dette ville bli oppnådd ved å opprette et tysk hegemoni i det østlige Europa. [Om Brünings innenrikspolitikk kan du lese i kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen".]
Planen om denne tollunionen var en utfordring til Frankrikes innflytelse i øst, og de allierte satte seg bestemt mot en sammenslutning av Tyskland og Østerrike, og de greide å hindre dette. Frankrike innførte økonomiske sanksjoner mot Tyskland som skadet tysk økonomi.
Brünings regjering innførte den samme harde linjen for krigserstatningene. Brüning betraktet Youngplanen som et diktat, og bestemte seg for å ødelegge den. I stedet for å søke hjelp fra de allierte søkte han å gjennomføre oppfyllelsespolitikken til det absurde. Gjennom en hard deflasjonspolitikk som medførte store kutt i offentlige utgifter ville han demonstrere at det var umulig for Tyskland å oppfylle forpliktelsene i Youngplanen, selv om det sterkt forverret den økonomiske krisen. Dette førte til at Papen og Hitler kunne høste fruktene av Brünings politikk da krigserstatningene ble fjernet i Lausannekonferansen i juli 1932, kort tid etter at Brüning hadde gått av som kansler.
Det var ikke bare innholdet i tysk utenrikspolitikk som ble forandret etter 1930, men også stilen. Tysk diplomati opptrådte ikke lenger så forsonlig som under Stresemann, men gikk heller til konfrontasjoner og offentlig polemikk. Dette reflekterte i noen grad innenlandsk politisk press. Både Brüning og Papen ville ta kraften ut av en del av de nasjonalistiske anklagene som ble rettet mot dem ved å vise at de presset hardt på for tyske interesser. Dette nasjonalistiske presset ble svært hardt i det Versaillesavtalen og Youngplanen fikk mye av skylda for den økonomiske krisen. Regjeringene til Brüning og Papen gjorde ingenting for å prøve å motstå det nasjonalistiske presset eller argumentere mot det, men bøyde seg for det, og brukte de nasjonalistiske argumentene overfor de allierte. På denne måten forsterket Brüning og Papen de ekstreme strømningene.
Regjeringene til Papen og Schleicher var så kortvarige at de ikke satte noe tydelig preg på tysk utenrikspolitikk. Begge ønsket tilnærming til Frankrike, mens Papen foretrakk nærmere forbindelser med Polen, og Schleicher ønsket nærmere forbindelser med Sovjet.
I tilbakeblikk kan årene 1930-33 bli sett på som en overgangsperiode både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk der forholdene ble lagt til rette for overgangen fra Weimarrepublikkens demokrati til Hitlers Tredje Rike. I utgangspunktet var det ikke klart hvilken virkning utnevnelsen av Hitler til kansler ville få for utenrikspolitikken. Konstantin Freiherr von Neurath fortsatte som utenriksminister etter ønske fra Hindenburg, og det ble antatt at han ville utforme utenrikspolitikken. Bernhard von Bülow, som var øverste embetsmann i Utenriksdepartementet, skrev til den tyske ambassadøren i Moskva, Herbert von Dirksen den 6. februar 1933 følgende:
Jeg tror at folkene der [i Moskva] overvurderer den diplomatiske betydningen av forandringene av regjeringa. Nå som de er i ansvarlig posisjon er nasjonalsosialistene naturligvis andre mennesker og vil følge andre politikker enn de tidligere har proklamert. Dette har alltid vært tilfelle og er det samme for alle parti. Nærværet av von Neurath og Blomberg garanterer kontinuiteten til de tidligere politiske forhold. Forfølgelsen av kommunistene i Tyskland trenger heller ikke å berøre vårt forhold.
(Kilde: Dokument 488)
Men snart ble Bülow bekymret. Hitler hadde gitt uttrykk for noen generelle holdninger og synspunkt om framtida i en tale til generalene den 3. februar. Bülow hørte om dette, og ble redd for at Tyskland ville framprovosere utenlandsk intervensjon ved en for aggressiv politikk. Den 13. mars gjorde Bülow ferdig et memorandum som han først ga til Blomberg og Neurath og så lot sirkulere blant de tyske ambassadørene. Det ble brukt av utenriksministeren under den første orientering til regjeringa om den utenrikspolitiske situasjonen den 7. april 1933. Det gir innsikt i hvordan de konservative revisjonistene så på situasjonen ved begynnelsen av det nazistiske regimet:
I. Generelt
Målet for tysk utenrikspolitikk er satt først og fremst av Versaillesavtalen. Revisjon av denne avtalen - Tysklands mest påtrengende bekymring - absorberer det meste av dets tilgjengelige energi. Den videre oppgaven å utnytte muligheter som oppstår for Tyskland gjennom de stadige forandringer i Europa og Verden som helhet må ha mindre viktighet enn revisjon av Versaillesavtalen.Akkurat som målene for vår utenrikspolitikk i stor grad er bestemt av Versaillesavtalen så er også disse målenes virkeliggjøring, ut fra Versaillesavtalens virkning på Tysklands generelle styrkeposisjon. Versaillesavtalens svekkende virkning på Tyskland er langt mer utstrakt og varig enn det tyske folket generelt har erkjent. I lys av den økende betydning av teknisk opprustning (i sammenlikning med befolkningens størrelse) er vår militære svakhet slik at vi ikke har noen utsikt til å oppnå likhet med Frankrike i den overskuelige framtid gjennom et våpenkappløp. I lys av våre begrensede finansielle ressurser og de tekniske vanskelighetene med en utvidelse av Wehrmacht skal vi trenge anslagsvis fem år på å oppnå militær paritet med Polen. I tillegg er det behovet for å gjennomføre restruktureringen av tyske rustninger på en sakte og stille måte for å unngå intervensjon, preventive aksjoner og diplomatiske kriser. Dette gjelder for Reichswehr, marinen og politiet, og spesielt for luftforsvaret, som er vurdert som ekstremt viktig utenlands.
For øyeblikket avhenger vår sikkerhet i forhold til Frankrike for det første av Locarnoavtalen med dens Anglo-italienske garanti, vis-à-vis Polen av vårt forhold til Russland, vis-à-vis alle andre stater nesten fullstendig av de alminnelige avtaleordningene (Folkeforbundet, Kelloggpakten etc.) og av nesten alle nasjoners ønske om fred ut fra økonomiske betraktninger. I lys av vår interesse av Locarnoavtalen vis-à-vis Frankrike har vi for tiden utsatt revisjonen av demilitariseringsbetingelsene for Rhinland. Situasjonen i det østlige Tyskland er for tiden spesielt farlig. Den eneste utsikten til å lykkes med å slå tilbake et polsk angrep ligger i russisk støtte, i det minste i form av russisk mobilisering ved Polens østgrense. Om vi kan regne med slik støtte ved en krise er for øyeblikket usikkert.
II. Revisjonen av Versailles
I de foregående år har revisjon av Versaillestraktaten tatt form av angrep på den punkt for punkt. Man kan ikke benekte at forfølgelsen av flere mål samtidig, og forsøket på total revisjon, ville ha involvert faren for fullstendig feilslag (Eksempler: Det feilslåtte forsøket på å oppnå umiddelbar evakuering av Rhinland ved Locarno, eller frigjøring av Saar i Haag). Også i framtida må vi følge metoden med å revidere spesielle sider dersom ikke uventede omstendigheter åpner seg på en annen måte. Man må også ta i betraktning at planen for en total revisjon ville øke faren for et kompromiss med mindre tilfredsstillende endelig resultat. For å oppnå det best mulige resultat med minst mulige offer må vi velge det gunstigst mulige øyeblikk for revisjon av hver spesiell del av avtalen......Det er ikke rådelig å diskutere spørsmålet om territorial revisjon av grensene så lenge som Tyskland ikke er tilstrekkelig sikret militært, finansielt og økonomisk, og spesielt så lenge nedrustningsspørsmålet enda ikke har blitt avgjort. Fram til da må territorial revisjon bli forberedt - som hittil - gjennom propaganda utenlands (på grunnlag av Wilsons punkter, bedraget i Versailles). Å holde seg til Wilsons punkter er vitalt fordi motpropagandaen opererer ganske vellykket med den angivelige grenseløse naturen til våre krav. I tillegg må vi opprettholde den politiske, økonomiske og kulturelle posisjonen til tyskerne i de overlatte territoriene selv om dette krever store finansielle ofre. Selv om vi imidlertid venter tålmodig må vi naturligvis alltid være forberedt på at det territoriale spørsmålet, framfor alt problemene i øst, kan bli satt på spissen av seg selv gjennom den naturlige utvikling, som for eksempel alvorlige komplikasjoner mellom Danzig og Polen.
Hovedmålet for den territoriale revisjonen forblir omformingen av den østlige grensen, der vi må søke å tilegne oss alle relevante polske områder samtidig, og forkaste delvise løsninger (bare en deling av Polen til).....
III. De andre utenrikspolitiske mål
De andre utenrikspolitiske målene til Tyskland stammer fra de politiske og økonomiske omveltningene i Europa spesielt, fra vår geografiske posisjon, vår økonomiske basis (overbefolkning, trang råvarebasis), fra nødvendigheten for industrien i alle land til å åpne opp nye territorier, behovet for å bekjempe industrialisering av jordbruksstatene etc. Den mest vesentlige oppgaven er å styrke Tyskland i alle sfærer, mens politiske faresoner samtidig blir unngått. Oppmuntring og støtte til alle tyske minoriteter utenlands er spesielt viktig i forhold til dette......Vår politikk vis-à-vis den lille Entente må konsentreres om å redusere dens binding til Frankrike så langt som mulig og spesielt å hindre Tsjekkoslovakia i å binde seg for nært til Polen.
Den beste metoden å oppnå dette på ville utvilsomt være en økonomisk politikk som åpnet det tyske markedet for produkt fra disse landene. Framfor alt kunne utenrikspolitikken til Jugoslavia og Romania bli betydelig påvirket i denne retning i lys av den nåværende katastrofale økonomiske situasjon i disse landene........
Så langt det angår Russland er det viktigste punktet at vi ikke kan unnvære russisk støtte mot Polen. I denne forbindelsen er våre gode forhold til den russiske hæren spesielt viktig siden det garanterer oss informasjon om Russlands rustninger, som er nødvendige dersom vi skal unngå ubehagelige overraskelser.
I tillegg er det viktige økonomiske faktorer som bare delvis stammer fra den nåværende økonomiske krisen. Ved sine substansielle ordrer er Russland blitt vår største kunde for industrivarer.........
En avtale med Polen er verken mulig eller ønskelig. Vi må vedlikeholde en viss grad av spenning for [å oppnå] revisjon og for å holde Polen nede politisk og økonomisk. Situasjonen er imidlertid slett ikke uten fare siden den nåværende polske regjering erkjenner at dens utsikter blir dårligere etter hvert som Tyskland blir sterkere og at Frankrike kan bli mindre opptatt av alliansen med Polen, og leker tilsynelatende med tanken om en preventiv krig. Den mest umiddelbare årsak til dette er naturligvis våre territoriale krav. Derfor kan vi for tiden ikke unngå i noen grad å tone ned den offentlige diskusjonen av disse......
Konklusjon
Den nåværende verdenssituasjonen er preget av politiske og økonomiske spenninger. De nødvendige økonomiske løsningene er i mange tilfeller forsinket eller forhindret av eksisterende politiske konflikter. I Tysklands spesielle situasjon er det nødvendig å unngå diplomatiske konflikter så lenge som mulig til vi har blitt sterkere. Verdens økonomiske krise gir oss den store mulighet gjennom grundig planlegging til å ri av stormen bedre enn andre og derved å sikre en rekonstruksjon av verdens økonomiske situasjon som er gunstig for oss. Dette ville sette oss i stand til å oppnå en mer gunstig maktbalanse, i det minste i Europa. Ved å utelukke politiske konflikter og konsentrere oss om økonomiske spørsmål ville vi unngå militære farer som vi ikke for øyeblikket kan stå opp mot.....De essensielle punktene ville være et nært samarbeid med England og Italia, den størst mulige sikkerhet for den franske regjering om de spørsmål som spesielt opptar den (som det tyske forsvarsprogrammet), et godt forhold til Russland, forhold til USA basert på tillit, og aktiv deltakelse i alle internasjonale spørsmål...
(Kilde: Dokument 490)
Den viktigste utenrikspolitiske oppgaven i den første fasen til regimet var å gi diplomatisk dekke for konsolideringen av nazistenes makt og for opptrapping av opprustningsprogrammet. De andre maktene var svært mistenksomme overfor det nye regimet i lys av den tidligere så aggressive nazistiske propagandaen. Hitler var klar over at han burde være forsiktig. Han prøvde derfor å virke forsonlig og fredsommelig, og ga uttrykk for at han ønsket fred. Hitler holdt taler der han ga uttrykk for respekt for andre folk og deres egenart, og sa at det tyske folket hadde lidd så mye at de kjente til lidelse og ikke ønsket å bringe lidelse over andre, og at Versaillesavtalen burde ha vært utformet slik at den hadde fremmet forsoning mellom folkene.
I tillegg til å forsikre andre land om det nye regimets gode hensikter var den viktigste oppgaven for det tyske diplomatiet i 1933 forhandlinger om nedrustninger. Etter at Frankrike trakk seg ut av Rhinland i 1930 og det ble slutt på krigserstatningene i 1932 hadde rustningsbegrensningene blitt de viktigste gjenværende delene av Versaillesavtalen, ved siden av de territoriale bestemmelsene. Den 2. februar 1932 hadde en nedrustningskonferanse begynt i Géneve. Tyskland tok det standpunktet at siden Tyskland hadde rustet ned de væpnede styrkene sine i følge Versaillesavtalen var det nå de andre staten som måtte følge dette opp og også ruste ned, samtidig som Tyskland ble tillatt å ruste opp til nivå som ga en viss likhet. Dette presset Tyskland på for å oppnå ut gjennom 1932, og oppnådde at konferansen den 11. desember 1932 erklærte at en avtale om likhet i ildkraft var et ønskelig mål.
Under Hitlers regjering ble initiativet i dette spørsmålet i utgangspunktet tatt av Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, som ga direkte instruksjoner til representantene i Genève og valgte enn hardere linje enn Hitler gjorde i denne saken. Høsten 1933 var Forsvarsdepartementet under økende press for å omgå SA ved å erstatte Schleichers plan fra november 1932 om et heimevern, som medførte fare for at Reichswehr skulle bli oppslukt av SA, med en plan for mer konvensjonell opprustning med verneplikt. Dette ville imidlertid være et åpent brudd med nedrustningsbestemmelsene fra Versailles. Saken ble satt på spissen da britene foreslo et kompromiss som ville ha videreført begrensninger på de tyske militære styrkene. Blomberg overtalte Hitler til å bruke Frankrikes harde linje som begrunnelse for å forlate konferansen den 14. oktober. Samtidig dro han Tyskland ut av Folkeforbundet. Hitler mente at de andre maktene ikke ville komme med straffetiltak overfor Tyskland, og dette fikk han rett i. Han holdt også en folkeavstemming over spørsmålet, og fikk tilslutning fra 95% av befolkninga.
Hitler prøvde å komme eventuelle fiendtlige reaksjoner i forkjøpet og sikre stillinga ved å inngå bilaterale avtaler med diverse stater. Spesielt prøvde han å bruke rustningsspørsmålet for å komme i forhandlinger med Storbritannia. I november 1933 sendte han Ribbentrop som sin personlige utsending til London. Der foreslo Ribbentrop i samtale med ledende personer en avtale mellom Storbritannia og Tyskland der Tyskland skulle garantere det Britiske imperiet til gjengjeld for frie hender i Øst-Europa. Han foreslo også en ikke-angrepspakt som en marineavtale kunne være grunnlag for. Noen få dager senere, den 29. november, kom marinens øverste leder, admiral Raeder, med et forslag om en flåteavtale til den britiske marineattacheen. Den 5. november tok Hitler selv opp rustningsspørsmålet i en samtale med den britiske ambassadøren. Hitler sa at Tyskland ikke kunne forsvare seg mot Frankrike, og det i framtida kunne oppstå fare for at en svak fransk regjering kunne finne på å ta oppmerksomheten bort fra innenrikske problem ved å okkupere Rhinland, og dette var ikke Tyskland i stand til å hindre, og det var ikke en situasjon som kunne aksepteres. Hitler prøvde å splitte England og Frankrike ved å foreslå at England, Tyskland og Italia gikk sammen mot Frankrike i rustningsspørsmålet ved å kreve at Frankrike, Polen og Tsjekkoslovakia ikke ble tillatt å bygge sine væpnede styrker mer opp, mens Tyskland og Storbritannia ikke skulle pålegges denne begrensningen. Tyskland var villig til å begrense oppbyggingen av flåtestyrker.
Storbritannia neglisjerte dette forslaget, men likevel ga ikke Hitler opp forsøkene på å komme fram til en avtale med Storbritannia. Hitler prøvde også å isolere Frankrike ved å komme fram til en avtale med Polen. Etter at Hitler var blitt utnevnt til kansler hadde Polen vurdert et forebyggende angrep på Tyskland, men fikk ikke støtte for dette fra Frankrike. Etter hvert ble de polske myndighetene påvirket av Hitlers tale om sine fredelige hensikter siden Hitler i den første tida snakket mye om fred og forståelse og gjensidig respekt mellom nasjonene. Dessuten så det ut som om forholdet mellom Tyskland og Sovjet ble dårligere. Men at Tyskland trakk seg fra nedrustningskonferansen og Folkeforbundet i november 1933 uroet Polen, og den 15. november bad Pilsudski om en garanti for Tysklands fredelige hensikter. I følge den polske ambassadør i Berlin, Pilski, sa Hitler:
Rikskansleren erklærte at alle former for aggresjon stod i motsetning til hans politikk og at en krig ville være en katastrofe for enhver. Krig ville bare føre til kommunisme, som representerte en fryktelig trussel, for Europa. Polen var en bastion mot Asia. Rikskansleren antydet at muligheten for krig burde fjernes fra polsk-tyske forbindelser og bemerket at denne tanken kunne best bli gitt uttrykk i form av en avtale.
(Kilde: Dokument 493)
Den 26. januar 1934 inngikk Tyskland en tiårig ikke-angrepspakt med Polen. Dette var første gang at Hitler gjennomførte sin egen politikk på tvers av synet til Utenriksdepartementet. Mens både Neurath og Bülow var enige med Hitler om at Tyskland burde ha et godt forhold til Storbritannia, så mente de at Polen var en erkefiende som det ikke var mulig å ha et godt forhold til. Hitler inngikk denne avtalen med Polen framfor alt fordi han ville skade Frankrikes allianse med Polen. Frankrike hadde inngått en avtale med Polen i 1921. Hitler brukte avtalen i sin propaganda overfor andre land for å overbevise om sine fredelige hensikter.
I juni 1934 foretok Hitler sin første utenlandsreise som tysk kansler. Den gikk til Mussolini i Italia. Hovedoppgaven var å berolige Mussolini med hensyn til tyske intensjoner overfor Østerrike. Det var ikke vellykket. Da Hitler kom tilbake til Tyskland fikk utenrikspolitikken hans et tilbakeslag i det østerrikske nazister prøvde å gjennomføre et statskupp mot Dollfuss. Dollfuss ble drept, men nazistene greide ikke å overta makta. Dette førte til diplomatiske komplikasjoner, spesielt i forholdet til Italia.
Dette kuppet kom mens naziregimet var inne i en krise. Utrenskningen i SA hadde foregått bare noen få veker tidligere, og Tyskland var inne i en betalingsbalansekrise som gjorde landet svært sårbart for internasjonalt press.
I begynnelsen av 1935 var de militære styrkene i Tyskland under rask oppbygging, og det ble vanskelig å holde dette skjult. Hærens ledelse hadde forutsett militær verneplikt som en vesentlig del av opprustningsprogrammet fra desember 1933. Det hadde planlagt en hær i fredstid på 21 divisjoner som grunnlag for en felthær i krigstid med 63 divisjoner. Den 6. mars 1935 ble dette målet revidert i lys av antatte forsvarsbehov i forholdet til Frankrike, og fredshærens størrelse ble økt til 30-36 divisjoner, og det gjorde verneplikt enda viktigere.
Den 4. mars 1935 ble tysk styrkeoppbygging nevnt av engelske forsvarsmyndigheter som årsak til at Storbritannia måtte legge nye planer for å styrke forsvaret, og seks dager senere erklærte franske myndigheter at vernepliktstida ville bli utvidet. Hitler reagerte med å avlyse et statsbesøk fra England med den begrunnelsen at han var forkjølet. Han benyttet anledningen den 11. mars til å kunngjøre at Tyskland hadde et luftvåpen. Og den 16. mars innførte han alminnelig verneplikt for å bygge opp en hær på 36 divisjoner i fredstid. Hitler erklærte samtidig at Tyskland ikke ville ta hensyn til noen av de rustningsbegrensningene som var fastsatt i Versailles.
De andre maktene prøvde å møte trusselen med et samordnet svar. Den 11. april møttes statsministrene fra Storbritannia, Frankrike og Italia i Stresa i Italia og etterpå sendte de ut en erklæring der de uttrykte sin bestemmelse om å beskytte Østerrikes integritet. den 17. april vedtok Folkeforbundet en uttalelse som fordømte Tysklands handling. Og til slutt, den 2. mai, inngikk Frankrike og Sovjet en gjensidig støtteavtale.
Dannelsen av "Stresafronten" representerte den mest isolerte perioden for Tyskland. Men den varte ikke lenge. Tyskland prøvde fortsatt å oppnå bedre forbindelser til Storbritannia. I november 1934 hadde Hitler foreslått overfor Storbritannia at Tyskland ville binde seg til at den tyske marinen ikke skulle bli større enn 35% av den britiske marinen, som ledd i en flåteavtale.
Hitler mente at det var viktigere å oppnå en avtale med Storbritannia enn å ha en stor flåte, siden Hitler mente at en avtale med Storbritannia kunne gi Tyskland frie hender på kontinentet. Etter at Tyskland hadde greid å oppnå hegemoni på kontinentet kunne avtalen brytes og Tyskland kunne bygge opp en stor flåte for å dominere hele verden.
Den tyske flåten var så liten at den begrensningen som Hitler foreslo var uten betydning, siden Tyskland i praksis ikke hadde mulighet til å bygge en så stor flåte dersom Tyskland samtidig skulle bygge en stor hær og et stort flyvåpen. Flåteoppbygging hadde på dette tidspunktet ikke førsteprioritet. Versaillesavtalen hadde begrenset den tyske flåten til 144.000 tonn. 35% av den britiske flåten ville bety en tysk flåte på 520.000 tonn, og altså en svært stor økning. Likevel forsikret Hitler admiral Raeder den 2. november 1934 om at han betraktet en rask flåteoppbygging fram til 1938 som vitalt siden en krig ikke kunne føres uten at tilførselen av jernmalm fra Sverige var sikker. Hitler så for seg at Tyskland skulle kunne gå til en kontinental krig allerede i 1938 der flåten skulle spille en viktig rolle.
I mars 1935 fortsatte Tyskland å forhandle med Storbritannia da sir John Simon og Anthony Eden besøkte Berlin. Storbritannia ønsket at Tyskland skulle vende tilbake til Folkeforbundet og de multilaterale avtalene som fantes mellom europeiske land. John Simon begynte med å si:
Det var målet for britisk politikk å tjene freden ved å sikre samarbeid mellom alle europeiske land. De håpet at Tyskland ville samarbeide med alle de andre. De trodde at framtida ville få en av to former: Den ville enten få form av alminnelig samarbeid, som Storbritannia sterkt ønsket, eller form av en deling i to leire, som ville føre til isolasjon av den ene siden, og dannelse av blokker, som kunne se ut som omringning, på den andre. Han var overbevist om at framtida ville utvikle seg på en av disse to måtene.
(Kilde: Dokument 495)
Men Hitler ønsket å unngå å delta i multilaterale avtaler og foretrakk den manøvringsfrihet som bilaterale avtaler ga. Han forsøkte på nytt å få Storbritannia med i en bilateral avtale. Men denne gangen ville han bruke press, og krevde først kolonier. Han prøvde å overbevise om at Tysklands areal var for lite til den tyske befolkninga ved å vise til den store befolkningstettheten i Tyskland. Dersom Storbritannia ville hjelpe Tyskland med å løse dette problemet ville Tyskland ikke glemme det, sa Hitler, men stå Storbritannia bi når det måtte bli nødvendig. Hitler sa at Tyskland ønsket vennskap med Storbritannia, og at det ville være lettere å utvikle vennskap og samarbeid med Storbritannia enn med Frankrike. Simon svarte at det virket som om Hitler ønsket at Storbritannia burde stå nærmere Tyskland enn Storbritannia stod Frankrike, og selv om Storbritannia ønsket et godt forhold til Tyskland ville Storbritannia ikke la dette gå ut over forholdet til Frankrike. Storbritannia ville ikke bytte ut en god venn for en annen.
Neste dag dreiet samtalen seg om rustningsspørsmålet. Hitler gjentok tilbudet om å binde tysk flåteoppbygging til ikke å bli større enn 35% av den britiske flåten dersom de kunne inngå en flåteavtale. Det ble enighet om at dette kunne bli diskutert videre i London. Da det ble tale om luftvåpenet sa Hitler at det tyske luftvåpenet var like sterkt som det britiske. Det var en bløff, og ikke sant.
Selv om Hitler ville ha bilaterale avtaler med Storbritannia gikk ikke Storbritannia med på dette. Likevel var ikke framstøtene til Hitler helt mislykket, for Storbritannia undergravde Stresafronten ved å undertegne en flåteavtale med Tyskland uten å diskutere den med sine partnere i Stresafronten. Avtalen tillot Tyskland å bygge en flåte som var 35% av den britiske flåten av overflateskip og like sterk som den britiske ubåtstyrken. Hitlers direktiv til de tyske forhandlerne som ble ledet av Ribbentrop hadde vært:
En forståelse må bli nådd mellom de to store germanske folkene gjennom permanent eliminering av rivalisering mellom deres flåtestyrker. En vil kontrollere havet, den andre vil bli den sterkeste makt på land. En defensiv og offensiv allianse mellom de to vil innlede en ny æra.
Da Hitler hørte at forhandlerne var kommet fram til en avtale beskrev han det som den lykkeligste dag i hans liv. Han sa at han var overbevist om at britene så på avtalen som innledning til et mye videre samarbeid.
Kort etter at den engelsk-tyske flåteavtalen var inngått ble Stresafronten enda mer undergravd ved at Italia forandret sin politikk overfor Tyskland. Mussolini var blitt overbevist om at italiensk ekspansjon var best tjent med et samarbeid med Tyskland. Den 30. mai 1935, mindre enn to måneder etter Stresakonferansen, noterte den tyske ambassadøren i Roma at forholdet mellom Tyskland og Italia var blitt så mye bedre at man nesten kunne tale om at Italia hadde snudd om. Utviklingen i Etiopia (Abessinia) var av avgjørende betydning for denne forandringen. Mussolini hadde trodd at til gjengjeld for at han samarbeidet med England og Frankrike ville disse landene ikke motsette seg at Italia invaderte Etiopia. Men det viste seg å være feil. Italia innledet invasjonen i oktober 1935. Keiseren av Etiopia bad da Folkeforbundet om støtte. Etter at England først hadde prøvd å komme fram et kompromiss som gikk ut over Etiopia, men som opinionen i England satte seg mot tok Anthony Eden initiativ i Folkeforbundet til økonomiske sanksjoner mot Italia. Tyskland deltok ikke i blokaden av Italia og fortsatte å forsyne Italia med råvarer.
I januar 1936 så det ut til at Italia hadde fått så store problem i Etiopia at Italia ikke hadde overskudd til å foreta seg noe i Europa, og ikke evne til å motsette seg eventuelle tyske initiativ overfor Østerrike. For at Østerrike ikke skulle slutte seg nærmere til vestmaktene tok Italia og kontaktet Tyskland og kom med et forslag om avtale som innebar at Østerrike ble en tysk satellitt. Hitler var imøtekommende overfor forslaget. Den 17. januar møtte Hitler den tyske ambassadøren i Italia, von Hassel, og der redegjorde Hitler for den holdningen som han hadde til Italia. Hitler sa at Tyskland burde hjelpe Italia siden Italia var et fascistisk land, og dersom det fascistiske systemet i Italia falt ville Tyskland bli stående alene blant de store landene i Europa med at styresett av denne typen, og det ville virke isolerende. Av ideologiske grunner og for ikke å bli isolert burde Tyskland være velvillig og hjelpende overfor Italia.
Den 27. januar svarte Hassel Mussolini i følge dette, og til gjengjeld svarte Mussolini at Stresa var død.
Den 7. mars 1936 utnyttet Hitler uenighet mellom vestmaktene og deres konsentrasjon om krigen i Etiopia til å sende styrker inn i Rhinland, som var blitt demilitarisert etter Versaillesavtalen. Hitler besluttet dette i midten av februar, og brukte den franske ratifisering av pakten mellom Frankrike og Sovjet som påskudd til å si opp Locarnoavtalen fra 1925 som garanterte den fransk-tyske grensen. Forholdet mellom Italia og Tyskland var fortsatt noe tvetydig. Mussolini var ikke blitt informert. England bad Frankrike om ikke å reagere voldsomt på den tyske militariseringen av Rhinland. Ved å sende tropper inn i Rhinland, selv om de til å begynne med var få og små, sikret Tyskland grensen mot Frankrike som hadde vært åpen og sårbar. Hitler fulgte dette opp med forsonende gester. Han sa at årsaken til at tyske tropper hadde gått inn i Rhinland var at Frankrike hadde inngått en militær avtale med Sovjet som var rettet mot Tyskland. Dermed var forholdet mellom Frankrike og Tyskland ikke lenger udelt vennlig, og Tyskland hadde vært nødt til å handle i følge dette for å skape sikkerhet. Også Tsjekkoslovakia og Sovjet hadde inngått en militærallianse, og Tyskland oppfattet også denne som rettet mot seg, og dette hadde gjort det enda mer nødvendig at Tyskland foretok seg noe for å sikre sine grenser, sa Hitler. Men Tyskland var villig til å gå inn i nye forhandlinger for å skape trygge forhold i Europa, og Hitler tilbød Frankrike og Belgia en ikke-angrepspakt som skulle garanteres av Storbritannia og Italia. Videre tilbød Tyskland seg å bli medlem av Folkeforbundet på nytt.
I mai 1936 hadde Italia vunnet krigen i Etiopia, og dette økte selvtilliten til Mussolini. Han fikk mindre respekt overfor Storbritannia både fordi Storbritannia ikke hadde greid å gjøre noe effektivt for å hindre den italienske erobringen av Etiopia, og fordi fødselstallene i Storbritannia var så lave at på lang sikt truet befolkninga med å dø ut. Mussolini mente at i framtida ville luftstyrker bli militært overlegne i Middelhavsområdet, og dette ville være mer fordelaktig for Italia enn for England, og gjøre slutt på den britiske flåtens dominans i Middelhavet. Derfor mente Mussolini at han ikke trengte å ta hensyn til Storbritannia, men heller burde knyte seg nærmere til Tyskland, som han mente var mer livsdyktig.
Borgerkrig i Spania
Den 17. juli 1936 begynte borgerkrigen i Spania. En gruppe høyreorienterte offiserer ledet av general Franco gjorde opprør mot regjeringa i republikken. Helt fra begynnelsen av var Tyskland involvert i opprøret på Francos side. Initiativet til den tyske intervensjonen på Francos side var blitt tatt av Auslandsorganisation, en nazistisk organisasjon som kontrollerte forholdet til tyskere som levde utenlands. De agentene til denne organisasjonen som holdt til i Spania hadde greid å opprette direkte kontakt med Hitler og vunnet hans støtte til Franco. Hitler gikk med på å sørge for å transportere Francos styrker fra Marokko og over til Spania. Italia sendte også tropper som skulle hjelpe de spanske fascistene.
Den tyske intervensjonen i Spania ga Tyskland en del fordeler. Tyskland fikk tilgang til råvarer som var i Spania, og Tyskland fikk prøvd ut våpen og flyvåpenet fikk trening. Og Tyskland fikk håp om at Spania ville få et styre som var svært vennlig innstilt og ville være på tysk side mot Frankrike og Storbritannia. Og krigen sikret at det var konflikt mellom Italia og Frankrike, og at Italia derfor ville holde seg på Tysklands side. Den lovlige regjeringa i Spania var en venstrekoalisjon, og nazistene var redd for venstrekreftene, og derfor var dette også en ideologisk krig fra Hitlers side.
Forholdet mellom Tyskland og Italia ble nærmere og bedre i denne tida. I en tale som Mussolini holdt 1. november 1936 snakket han om en akse mellom Roma og Berlin.
Selv om Hitler var blitt mer interessert i Italia hadde han ikke helt gitt opp håpet om å utvikle et nærmere forhold til Storbritannia. Den flåteavtalen som var inngått hadde ikke ført til et nærmere samarbeid, og det hadde skuffet Hitler. Hitler mente også at Storbritannia hadde vist seg å være svak og ubesluttsom i konflikten om krigen i Etiopia og også under den spanske borgerkrigen.
I mars 1936 døde den tyske ambassadøren i London, Leopold von Hoesch. Hitler utnevnte Joachim von Ribbentrop til ny tysk ambassadør i London. Ribbentrop var blitt Hitlers rådgiver om britiske saker. Ribbentrop hadde vært selger av champagne. Ribbentrop hadde imponert Hitler med kjennskap til internasjonale forhold, noe Hitler selv manglet. Hitler hadde brukt Ribbentrop til å foreta uoffisielle oppdrag utenlands. Våren 1934 hadde han utnevnt Ribbentrop til offisielt å arbeide med nedrustningsspørsmål for å gi ham offisiell status.
Også Ribbentrop hadde ment at en allianse med Storbritannia ville være vesentlig for Tyskland. Men i de forhandlingene som han hadde ført om dette i 1933-35 hadde han ikke hatt framgang, og han hadde mistet troen på at Tyskland ville nå fram til en allianse med Storbritannia. Han ble klar over at Storbritannia ikke var villig til å gi Tyskland frie hender i Øst-Europa mot at Tyskland støttet det Britiske Imperiet. Dessuten foretrakk Ribbentrop, i motsetning til Hitler, heller at Tyskland søkte å erobre et oversjøisk imperium framfor å erobre "livsrom" i øst.
Siden Ribbentrop ikke greide å utvikle nærmere forbindelser med Storbritannia prøvde han å undersøke om det var mulig å utvikle bedre forhold til andre land, og han kom til å konsentrere seg om Italia og Japan. Den 25. november 1936 undertegnet Tyskland og Japan en avtale som var rettet mot den kommunistiske internasjonalen - Komintern, og ble kalt for "Anti-Komintern pakten".
Da Ribbentrop reiste som tysk ambassadør til London ba Hitler ham sørge for at Storbritannia sluttet seg til Anti-Komintern pakten. Og Ribbentrop gjorde sitt beste mens han var i London for å skremme med bolsjevikene, og han framstilte det nazistiske regimet som en bastion mot bolsjevikene. Han prøvde å overbevise britene om at fiendene av bolsjevismen måtte stå sammen. I overklassen var folk mottakelige for denne propagandaen. Men den britiske regjeringa ville ikke slutte seg til et tysk korstog mot bolsjevikene.
Hitler kom til at han fikk bygge på alliansen med Italia framfor å fortsette å arbeide for å oppnå en allianse med Storbritannia. Italia ville være opptatt med middelhavsområdet, der Tyskland ikke hadde interesser. Derfor ville det ikke oppstå alvorlige konflikter mellom Italia og Tyskland. Dersom Tyskland greide å utvikle et nært forhold til Storbritannia måtte Tyskland regne med at det kunne føre Italia og Frankrike sammen, og disse landene ville hindre tyske intensjoner i øst i å bli iverksatt. Derfor kunne det være mer å vinne på et nært forhold til Italia, mente Hitler. Og så var det det at Hitler ikke greide å få et spesielt nært og omfattende forhold til Storbritannia, og da måtte han se etter andre muligheter.
Senere refererte Hitler til året 1937 som året da han ble klar over at Italia måtte bli en nærmere alliert enn Storbritannia. I 1937 sluttet Italia seg til Anti-Komintern pakten.
Det ser også ut til at det var i 1937 at Hitler kom til at Tyskland burde gå til krig snarest mulig fordi Tyskland hadde kommet lenger med opprustning enn Frankrike og England, som knapt hadde begynt å ruste opp. Tyskland hadde dermed skaffet seg et forsprang i opprustning, og dette mente Hitler at Tyskland burde benytte seg av mens Tyskland fortsatt hadde dette forspranget. England og Frankrike hadde tilgang til større ressurser enn Tyskland, og ville derfor kunne bygge opp større styrker enn Tyskland, derfor hastet det med å gå til krig.
Tysklands opprustningsprogram så allerede ut til å utnytte den industrielle kapasiteten til Tyskland så langt det var praktisk mulig, gitt de andre oppgavene som opprustningen konkurrerte med om ressurser, som bygging av autobahnen og prestisjebygg og produksjon av eksportvarer for å betale import etc. Alt dette konkurrerte med kravene om opprustning, og de tre våpengrenene konkurrerte med hverandre om ressurser. Hitler satte fram krav om opprustning og produksjon for andre formål, uten å ville prioritere, og dette skapte sterk rivalisering og uorden.
Hærens rustningsmål hadde blitt utvidet sterkt siden desember 1933. Desemberprogrammet hadde siktet mot å ruste opp en fredshær på 21 divisjoner med 300.000 mann og en felthær i krig på 63 divisjoner i 1938. Men i mai 1934 hadde Hitler krevd at allerede samme høst skulle hæren være på 300.000 mann. Hærens overkommando greide å utsette dette til i 1935, og i slutten av februar 1935 var hæren på 280.000 mann. Høsten 1936 var hæren på 36 infanteridivisjoner og 3 pansrede divisjoner.
Hæren vokste raskt i 1934-36, og dens sammensetning ble endret. Opprustningsprogrammet fra desember 1933 hadde hatt som mål å ruste opp en hær som kunne lykkes i å forsvare Tyskland på flere fronter. I oktober 1935 var de første tre pansrede divisjonene opprettet, og det skyldtes at mange offiserer hadde arbeidet for å overbevise hærens ledelse om at hæren måtte bli mer mobil. Vellykkede øvelser med de mobile enhetene sommeren 1935 hadde overbevist både Hitler og hærens ledelse om at pansrede kjøretøy var et verdifullt tilskudd til hæren. Konsentrasjonen om mobile, pansrede avdelinger ført oppmerksomheten mot offensive operasjoner. General Beck tok dette opp i et innflytelsesrikt memorandum som ble datert 30. desember 1935:
(Kilde: Dokument 501)
- Den nåværende planen for å bygge opp hæren og dens nåværende organisasjon ble fastsatt etter kravet om å sørge for at hæren i utgangspunktet fikk den nødvendige forsvarsevne for krig på flere fronter.
Vurderingene angående en økning av den offensive kapasiteten til hæren reiser derfor spørsmål om en slik økning ikke ville stå i motsetning til dette opprinnelige kravet.
Strategisk forsvar kan bare bli vellykket dersom det også kan bli utført i form av et angrep. Av denne grunn representerer en økning i offensiv kapasitet samtidig en styrking av den defensive kapasitet. Slik må svaret på dette spørsmålet bli klart negativt.
- En undersøkelse av den nåværende planen for å bygge opp hæren i betydning av dens offensive kapasitet antyder de følgende mulige forbedringer:
(a) En økning av antallet tankenheter som er forutsett (hittil 3 brigader = 12 enheter, i tillegg til de 3 tankbrigadene i de pansrede divisjonene), for å sikre den mest vitale offensive kapasitet til felthæren.
(b) Omorganisering av infanteridivisjonene til (motoriserte) divisjoner for å øke operasjonell og taktisk mobilitet.
- Videre burde man vurdere:
(a) å øke utsiktene til å lykkes for rene tankenheter gjennom mulighet til midlertidig overføring av svært mobile infanterienheter (motoriserte infanteriregimenter)
(b) via en restrukturering av infanteriet.
- ........
Det ble videre lagt vekt på fordelene, og i mange tilfeller nødvendigheten, av å ha pansrede militære enheter. Dette betydde at den tyske hæren måtte organiseres slik at det sikret en betydelig økning av pansrede og motoriserte enheter, som kunne være tilgjengelige for "offensivt utført forsvar", eller kunne brukes mot ambisiøse eller utvidede mål, og dette var det som skjedde.
I løpet av sommeren og høsten 1936 utarbeidet hærens ledelse et nytt rustningsprogram som forutså at i oktober 1939 ville Tyskland ha en hær i fredstid på 36 infanteridivisjoner der fire ville være motoriserte, tre pansrede divisjoner, tre lette divisjoner, en fjelldivisjon og en kavaleribrigade - totalt 830.000 mann, og en felthær på 4.626.000 mann.
Dette betydde store og økte utgifter til rustning. Og ikke bare hæren ville ha mer til rustning, men også marinen skulle rustes opp. Etter at den tysk-engelske flåteavtalen ble inngått hadde marinen arbeidet ut fra at den i 1942 skulle ha en styrke som var 35% av styrken til den britiske marinen. Men tidlig i 1937 ga Hitler beskjed om at i tillegg til de fire slagskipene som var forutsett skulle seks store slagskip bygges. Dette skyldtes ikke at Hitler ventet en nært forestående krig med Storbritannia, men for å ha store marinestyrker under oppbygging siden Storbritannia ikke var noen alliert. For å oppnå verdenshegemoni ville det være nødvendig med en stor flåte. Men de planene om opprustning av marinen som var lagt ville ikke gi en tilstrekkelig stor flåte til å erobre verden, men tilstrekkelig til å avskrekke fra angrep etter at dominans over Europa var oppnådd mens en større flåte og flyvåpen for å sikre verdensherredømmet ble bygd. Et problem som denne planen om flåteoppbygging skapte var at det kanaliserte ressurser bort fra opprustning av hæren og flyvåpenet, som begge var umiddelbart nyttige i de nærmeste krigene.
Sommeren 1937 var det klart at selv det forrige flåteopprustningsprogrammet som bare bestod av fire slagskip ble stadig mer forsinket. Både hæren og Görings Luftwaffe konkurrerte med flåten om ressurser.
Den 25. oktober skrev marinens øverstkommanderende admiral Raeder til Blomberg om forsinkelsene og fortalte at marinen ble opprustet så sent at den ikke ville være kampklar til forutsatt tid. Admiral Raeder var usikker på hvordan han skulle forholde seg i denne situasjonen og ba om en avgjørelse fra høyeste hold.
Hossbachmemorandumet
Denne henvendelsen førte til initiativ fra Hitler selv. Hitler sammenkalte til et møte i rikskansleriet den 5. november 1937 for å diskutere prioriteringene og fordelingen av råvarer og arbeidskraft. I møtet deltok krigsminister Blomberg, hærens øverstkommanderende Fritsch, admiral Reader, Göring for Luftwaffe og Hitler selv. Hitler brukte anledningen til å holde en tale der han fortalte om hvordan han så på den diplomatiske situasjonen og på den framtidige politikken. Fem dager senere skrev Hitlers adjutant oberst Friedrich Hossbach, som også var til stede, en rapport fra møtet. Den bygger på notater foretatt under møtet og på hukommelsen.
Denne rapporten til Hossbach har vært gjenstand for atskillige kontroverser. Domstolen i Nürnberg tok den som bevis for at Hitler planla krig. Men Hitler brukte ikke å forplikte seg så detaljert, Hitler var en løftebryter. Og talen tok ikke opp det som ble det viktigste målet for Hitler, å erobre "lebensraum" i øst. Dette har fått noen historikere, som A. J. P. Taylor, til å mene at denne talen til Hitler ikke var så viktig, men bare et ledd i den indre politikken, der Hitler trakk opp store utsyn for å kunne se bort fra konkrete avgjørelser om konkrete prioriteringer. Likevel synes det på bakgrunn av det man i dag vet om Hitlers tenkning på denne tida som om Hitler i denne talen prøvde å overtale de som var samlet i møtet om at man kunne se bort fra den avtalen som det var så vanskelig å oppnå med Storbritannia, og at dette spørsmålet egentlig var mindre viktig. Og videre å få fram at det begynte å haste å gå til krig, i det minste at en mer aggressiv politikk burde føres.
Her følger noen utdrag fra Hossbachmemorandumet:
Føreren begynte med å si at emnet for møtet var så viktig at diskusjonen om emnet i andre land ville ha foregått i et fullt regjeringsmøte. Men han, Føreren, ville ikke gjøre emnet til diskusjonstema i den videre sirkelen i Rikets regjering nettopp fordi temaet var så viktig. Den framstillingen som han ville foreta var frukt av grundige overveielser og hans erfaring fra fire og et halvt år ved makten. Han ønsket å forklare for de tilstedeværende herrene de grunnleggende tankene han hadde gjort seg om mulighetene for utvikling av vår posisjon i utenrikssaker og de kravene som dette medførte. Og han bad om at framstillinga hans ble betraktet som hans siste vilje og testamente dersom han skulle dø, av hensyn til en langsiktig tysk politikk.Så fortsatte Føreren:
Målet for tysk politikk var å sikre og bevare rasesamfunnet (Volksmasse) og å gjøre det større. Det var derfor et spørsmål om rom.
Det tyske rasesamfunnet omfattet mer enn 85 millioner mennesker, og på grunn av deres antall og det trange beboelige rommet i Europa utgjorde de en tettpakket rasekjerne som man ikke fant like til i noe annet land, og slik impliserte det retten til større livsrom enn for andre folk. Dersom det ikke fantes noe politisk resultat i territoriell betydning som korresponderte til denne tyske rasekjerne så var det en følge av århundrers historiske utvikling, og i fortsettelsen av disse politiske forhold lå den største faren for bevarelsen av den tyske rase ved dens nåværende topp. Å stoppe tilbakegangen for tyskheten (Deutschtum) i Østerrike og Tsjekkoslovakia var like lite mulig som å opprettholde det nåværende nivået i Tyskland selv. I stedet for økning satte sterilitet inn, og i dens kjølvann fulgte uorden i den sosiale karakteren, siden politiske og ideologiske ideer bare var virkningsfulle så lenge som de utgjorde grunnlag for virkeliggjørelse av de vesentlige vitale krav til et folk. Tysklands framtid var derfor helt avhengig av at behovet for rom ble oppfylt, og en slik oppfyllelse kunne naturligvis bare søkes for en overskuelig periode på fra en til tre generasjoner.
Før man vendte seg til spørsmålet om å oppfylle behovet for mer rom, måtte det vurderes om en løsning for framtida kunne bli nådd ved hjelp av selvforsyning eller ved hjelp av økt deltakelse i verdensøkonomien.
Selvforsyning (Autarki)
...............................
B. Med hensyn til mat måtte spørsmålet om selvforsyning ble besvart med et klart "Nei".Hand i hand med den alminnelige økning av levestandarden sammenliknet med den for tretti eller førti år siden, hadde det foregått en økt etterspørsel og et økt heimekonsum selv for produsentene, bøndene. ...... selv med maksimum økning av produksjonen var deltakelse i verdenshandelen uunngåelig. De ikke ubetydelige mengdene med utenlandsk valuta som gikk med til å betale for matimporten selv når avlingene var god, økte til katastrofale proporsjoner når avlingene var dårlige......
Det var ikke mulig i det lange løp, på et kontinent som nøt praktisk talt felles levestandard, å møte vanskelighetene med matforsyningene med å senke standardene og ved rasjonalisering. Siden maksimum konsum var nådd ved løsning av arbeidsløshetsproblemet, kunne noen mindre modifikasjoner i den heimlige jordbruksproduksjonen være mulig, men ingen fundamental forandring var mulig for matforsyninga. Slik kunne ikke selvforsyning med hensyn til mat og til økonomien som helhet bli opprettholdt.
(Kilde: Dokument 503)
Hitler fortsatte med å ta opp hvilke muligheter som lå i å delta i verdensøkonomien. Han sa at den ikke ga mulighet for å sikre den tyske økonomien siden konjunkturene svinget for sterkt og siden handelsavtaler var upålitelige. Og dessuten var land som tidligere hadde vært eksportører av mat i ferd med å bli industrialisert, og opphørte å være matvareeksportører. Dessuten var det en tydelig tendens til at flere land strevde med å bygge opp sine egne økonomiske imperier, som Japan og Italia, og for de som ikke fikk imperier ble de økonomiske mulighetene begrenset. Økonomiske behov lå bak strevet etter å bygge imperier, og også for Tyskland ville økonomiske behov stimulere til å bygge et imperium.
Den boomen i verdensøkonomien som ble skapt av opprustningene kunne ikke bli et varig grunnlag for en sunn økonomi. Det var spesielt bolsjevismen som forstyrret økonomien, sa Hitler. Det var en uttalt militær svakhet i de økonomiene som var avhengige av internasjonal handel. Siden tysk utenrikshandel gikk gjennom havområder som ble dominert av Storbritannia var den i fare. Spesielt farlig var dette for matvareforsyningen. Løsningen på dette var å skaffe Tyskland større livsrom. Dersom man tar utgangspunkt i at det aller viktigste er å sikre matvareforsyningene, og at dette er den viktigste grunnen til å søke mer livsrom, så betyr det at dette livsrommet må finnes i Europa, og ikke i oversjøiske kolonier. Det er snakk om å skaffe mer jordbruksland.
Tyskland måtte regne med to motstandere: Frankrike og Storbritannia. Hitler presenterte noen kommentarer om Storbritannia og om kolonier. Det britiske imperiets befolkninga var så mye større enn Englands befolkning at imperiet bare kunne holdes samlet gjennom samarbeid. Hitler hadde også vurderinger om det franske imperiet.
Tysklands problem kunne bare løses ved maktbruk. Det innebar risiko. Og det måtte aksepteres. Når det var gjort gjenstod spørsmålene "Når?" og "Hvordan?". Og det var tre ulike tilfeller som måtte vurderes.
Tilfelle 1: Perioden 1943-45
Etter denne tida kan vi bare vente at tingene blir verre.
Hæren, marinen og luftvåpenet var snart ferdig opprustet og offiserskorpset var trent. Utstyret og våpnene var nå moderne og nye. Men etter som tida gikk ville de bli foreldet.
Tysklands militære styrke ville etter hvert bli redusert i forhold til andre lands militære styrke etter hvert som andre land rustet opp og moderniserte sine væpnede styrker. Derfor måtte Tyskland handle senest 1943-45. Tyskland måtte angripe før resten av verden hadde fått rustet seg til å møte et angrep.
En annen ting var at lederne i den nazistiske bevegelsen ble eldre, og offensiven måtte bli foretatt før de var blitt for gamle.
Tilfelle 2:
Dersom indre strid i Frankrike skulle føre til en indre krise som bandt den franske hæren så fullstendig at den ikke kunne settes inn mot Tyskland måtte Tyskland benytte dette til å erobre Tsjekkoslovakia.
Tilfelle 3:
Dersom Frankrike skulle bli så bundet av krig mot en annen stat at Frankrike ikke kunne handle militært overfor Tyskland.
For å forbedre vår militærpolitiske posisjon må vi da gripe inn i både Tsjekkoslovakia og Østerrike for at de ikke skal være trusler mot Tysklands sørflanke dersom vi opererer mot vest. Dersom vi slik fjernet en tsjekkisk fare kan vi regne med at Polen vil holde seg nøytralt i en tysk-fransk konflikt, sa Hitler. Den tyske avtalen med Polen vil bare bli overholdt av Polen så lenge Tyskland er sterkt. Blir Tyskland svekket må vi regne med at Polen vil angripe mot Øst-Preussen og kanskje også mot Pommern og Schlesien.
Dersom vi antar en utvikling av situasjonen som fører til aksjon fra oss som planlagt i årene 1943-45, så vil holdningene til Frankrike, Storbritannia, Italia, Polen og Russland kunne bli antatt å være som følger:
Hitler trodde at det var ganske sikkert at Storbritannia, og antagelig også Frankrike, allerede stille hadde avskrevet Tsjekkoslovakia. Storbritannia ønsket slett ikke å delta i en krig mot Tyskland. Og dette ville påvirke Frankrike. Frankrike ville ikke aksjonere militært mot Tyskland uten at Storbritannia deltok. Likevel måtte Tyskland holde et sterkt forsvar i vest mens Tyskland angrep Tsjekkoslovakia og Østerrike. Og man måtte huske at Tsjekkoslovakia stadig arbeidet med å bygge ut sine forsvarsanlegg. Når Tyskland la under seg Tsjekkoslovakia og Østerrike ville Tyskland kunne føre mat for 5-6 millioner mennesker ut fra disse landene og over til Tyskland, dersom man kunne tvinge noen millioner mennesker til å forlate disse landene. Det ville ha mange fordeler å erobre disse to statene, mer mat, kortere grenser å forsvare, flere råvarer og mer industri, altså tilgang til større ressurser som kan utnyttes militært.
Avgjørende for hvordan Polen vil stille seg er hvor raskt angrepene blir gjennomført. Polen vil ikke ønske å gå i krig mot et seiersrikt Tyskland.
Militær intervensjon fra Russland må møtes med svært raske militære operasjon. Men gitt de problemene som Russland hadde i forhold til Japan var det lite trolig at Russland ville gripe inn mot Tyskland, mente Hitler.
Dersom tilfelle 2 skulle oppstå. at Frankrike ble lammet av borgerkrig, måtte muligheten til å angripe Tsjekkoslovakia benyttes.
Hitler mente at tilfelle 3 kom nærmere. Det kunne oppstå ut fra spenningene i Middelhavsområdet, og Hitler var bestemt på å utnytte situasjonen dersom den skulle oppstå.
Hitler ventet at borgerkrigen i Spania ville fortsette i lang tid, kanskje tre år framover, siden Francos operasjoner foregikk svært langsomt. Og det var heller ikke sikkert at det var ønskelig fra et tysk synspunkt at Franco skulle vinne (selv om Franco fikk tysk støtte). Tysklands interesse lå først og fremst i å holde borgerkrigen i gang. Den holdt italienerne beskjeftiget slik at de ikke gjorde enda større dumheter, og opprettholdt det dårlige forholdet mellom på den ene siden Italia og på den andre siden Storbritannia og Frankrike, og gjorde på denne måten Italia avhengig av Tyskland. Hitler fortalte mer om hvordan han vurderte Italias situasjon. [Da krigen kom viste det seg at Hitler helt enormt hadde overvurdert Italia.] Hitler trodde at Italia var sterkt nok militært til på egen hånd å forsvare seg mot både Frankrike og Storbritannia, og at Italia på egen hand kunne dominere Middelhavet i krig mot Frankrike og Storbritannia, og at dersom en slik krig oppstod ville den gi Tyskland frie hender i Øst-Europa. [I virkeligheten viste det seg at Italia ikke engang var i stand til å føre krig mot Hellas.]
Her sa Hitler klart fra at han ville ha krig mot bestemte land, og han fastsatte at han måtte angripe senest 1943-45. De viktigste grunnene til denne fastsettelsen av tidspunkt var at Tyskland av økonomiske årsaker ikke kunne fortsette å ruste opp i all framtid, og Hitler ville ikke stoppe opprustningene. Dessuten hadde et våpenkappløp begynt der Tyskland nå hadde et forsprang, men måtte regne med å miste det, og måtte angripe før forspranget var borte. Tyskland måtte skape en utenrikspolitisk situasjon som var slik at Tyskland kunne gå til krig, eller utnytte en utenrikspolitisk situasjon som la til rette for krig, om den skulle oppstå.
For det andre hadde Hitler åpent revidert sitt program og plassert Storbritannia sammen med Frankrike blant sine fiender. Men han trodde at Storbritannia verken hadde vilje eller styrke til å motsette seg Tyskland, og derfor ville holde seg nøytral når Tyskland angrep i øst. Hitler tildelte i mellomtiden marinen mer råvarer for å bygge opp ubåtstyrken til 100% paritet med den britiske ubåtstyrken.
Under den diskusjonen som oppstod mellom de tilstedeværende etter Hitlers foredrag ble det klart at han ikke hadde overbevist forsamlinga. Det viste seg at både Blomberg og Fritsch var skeptiske til Hitlers framtidsplaner, og at de ikke ønsket å føre en angrepspolitikk, mens derimot Göring var mer åpen for Hitlers aggressive visjoner. Hitler deltok ikke i diskusjonen som fulgte foredraget hans.
Fritsch besøkte Hitler den 9. november for å si at han var bekymret over faren for fransk og britisk intervensjon dersom Tyskland foretok noen av de militære aksjonene som Hitler hadde forutsett i foredraget sitt. Hitler beroliget ham ved å si at de ikke var umiddelbart forestående. Neurath delte de militæres bekymring og sa i januar 1938 til Hitler at politikken hans kunne føre til krig, og at mange av målene hans kunne bli oppnådd med fredelige midler selv om det ville ta mer tid. Hitler svarte at han ikke hadde tid.
Göring var bekymret for at Hitler ville ta for lite hensyn til britiske interesser.
I mens hadde de britiske myndighetene bestemt seg for å prøve å komme fram til en avtale med Hitler som ville bilegge stridighetene ved å innfri de kravene hans som ble sett på som i noen grad berettigede ved begrensede innrømmelser i Øst-Europa (Østerrike og Tsjekkoslovakia) og om kolonier. Tyskland skulle til gjengjeld gi garantier for god oppførsel i framtida og vende tilbake til de ordningene og avtalene som gjaldt i Europa og slutte seg til Folkeforbundet. Men Hitler var ikke lenger interessert i avtaler med Storbritannia, og var lite interessert i å delta i forhandlinger som ikke ville gi det "livsrommet" som han ønsket. Hitler gikk likevel med på å møte lord Halifax, som var på besøk i Tyskland, den 19. november. Halifax sa at en tilnærming mellom England og Tyskland ikke ville gå ut over forholdet mellom England og Frankrike, men heller føre til et nærmere forhold mellom både England, Italia, Frankrike og Tyskland. Hitler sa at det var to muligheter når forholdet mellom folkene ble formet. Den ene var kreftenes frie spill som ville føre til store omveltninger. Den andre var å sette opp regler som bygde på en høyere form for fornuft, men i dag ville dette føre til liknende resultater som kreftenes frie spill.
I 1919 hadde man tapt muligheten til å anvende metoden med den høyere fornuft, og Tyskland var blitt presset tilbake til metoden med kreftenes frie spill, sa Hitler.
Halifax sa at på engelsk side stod man ikke nødvendigvis i alle tilfeller som forsvarere av status quo. Man innså at visse tilpasninger kunne være nødvendige og gamle feil kunne trenges å bli rettet opp. Men det måtte skje på en fornuftig måte og gjennom forhandlinger som førte fram til avtaler, og ikke ved kreftenes frie spill, som ville føre til krig.
Lord Halifax spurte Hitler etter hans syn på Folkeforbundet, og om det var mulig at Tyskland kunne vende tilbake til Folkeforbundet, eventuelt om det ble gjort forandringer med det. Folkeforbundet gjorde et viktig arbeid for å løse internasjonale konflikter på en fredelig måte, sa Halifax. Dette kunne utvikles til metoden med den høyere fornuft, som Hitler hadde nevnt for å forme forholdet mellom folkene, og gjenopprette tilliten mellom folkene.
Hitler hadde overfor sine følgesvenner og overfor generalene forsikret om at han bare ville sette sine planer ut i livet når forholdene lå til rette for det, og at han ville unngå en tofronts krig. Dette ble utgangspunkt for den militære planleggingen. Fram til nå hadde tysk militær planlegging vært opptatt av å legge planer for å møte en fransk invasjon. I 1937 hadde generalstaben ferdig en plan for et forebyggende slag mot Tsjekkoslovakia som kunne ble foretatt i en militær konflikt med Frankrike - "Operasjon grønn". Den 24. juni 1937 var en plan ferdig som omfattet militær konflikt med både Tsjekkoslovakia og Frankrike. Planen var i større grad defensiv enn offensiv.
Men den 7. desember 1937 ble denne planen endret av general Jodl slik at den ble mer offensiv og aggressiv. Fra nå av ble aksjonen mot Tsjekkoslovakia ikke lenger oppfattet som et forebyggende slag med defensive hensikter, men som en offensiv krig for å erobre nytt "livsrom". Og det ble viktigere enn krig mot Frankrike.
I planen stod det at når Tyskland var fullstendig forberedt for krig ville forholdene ligge til rette for en offensiv krig mot Tsjekkoslovakia slik at problemet med livsrom kunne komme nærmere sin løsning, selv om en annen stormakt intervenerte mot Tyskland.
Festningsverkene i vest betydde at grensen i vest kunne holdes med små styrker mot en sterkere fiende, selv om en tofronts krig burde bli unngått.
Dersom Tyskland skulle få mulighet til å gå til krig før alle forberedelser til krig var ferdige, ville Tyskland bruke muligheten og gå til krig. Dersom Frankrike på en eller annen måte ble bundet opp slik at Frankrike ikke kunne intervenere ville Tyskland angripe Tsjekkoslovakia. Hovedtyngden av de tyske styrkene ville gå inn i Tsjekkoslovakia, mens et grensevakthold ble opprettholdt i vest og reserver ble holdt klare for å marsjere inn i Østerrike.
Det er sannsynlig at en betydelig del av Hitlers omvurderinger av Storbritannias rolle skyldtes rapporter fra Ribbentrop. Den 28. desember 1937 oppsummerte Ribbentrop sitt syn på "Det engelsk-tyske forholdet og måten å behandle Chamberlains initiativ på" i en stor rapport med denne tittelen, og den 2. januar 1938 gjorde han ferdig et notat til Hitler der han la vekt på viktigheten av å se på Storbritannia som en framtidig fiende og behovet for å ha et godt forhold til Italia og Japan.
Der skrev Ribbentrop at gjennom århundrer hadde Storbritannia kjempet for tre saker:
(1) Engelsk dominans av havene,
(2) Nederlandenes ukrenkelighet og
(3) maktbalansen i Europa.
Han kommenterte disse tre punktene videre ved å skrive at dominansen av verdenshavene er opphørt. Om det andre punktet skrev Ribbentrop at nå stod også Frankrike som forsvarer av Nederlandenes ukrenkelighet. Ribbentrop skrev at han mente at engelsk utenrikspolitikk var lenket fast til fransk utenrikspolitikk, og omvendt var fransk utenrikspolitikk lenket til engelsk, slik at disse to landene alltid gikk sammen.
Om det tredje punktet skrev Ribbentrop at siden nazistene overtok makta i Tyskland og rustet opp landet ser Storbritannia mulighet for at maktbalansen i Europa kan bli forstyrret. Det kan føre til at Storbritannias rolle som "tungen på vektskålen" blir borte, og dermed Storbritannias handlingsfrihet, og det kan også være en direkte trussel mot Storbritannia. Tyskland blir betraktet som den farligste av mulige motstandere. Japan kan true engelske interesser, men dette er perifere interesser.
England har reagerte på disse truslene ved å begynne å ruste opp og ved å knytte Frankrike nærmere til seg, og har som mål å knytte også USA nærmere til seg.
Det er et hovedspørsmål for Storbritannia om det er i stand til å komme fram til en ordning med Tyskland som vil sikre verdensfreden og maktbalansen i Europa. Det er trolig menn i den engelske regjeringa som tror at det er mulig å oppnå en fredelig ordning med Tyskland på grunnlag av at Tyskland får tilbake noen kolonier og endringer i Østerrike og Sudetenland, mot tyske garantier om at Tyskland ikke vil angripe sine naboer men gå inn i forhandlinger om rustningsbegrensninger.
Den herskende klassen i England vil kjempe for å forsvare sine viktige interesser så lenge det er en mulighet for å vinne. England vil ikke ta lett på dette, men overveie alternativene svært grundig. Grunnen til at England ikke grep inn mot Italia i Etiopia skyldtes ikke mangel på heroisme, men et England hadde neglisjert sine militære styrker.
England vil helst unngå krig så lenge de militære styrkene til England er under oppbygging, og vil derfor kunne strekke seg langt overfor tyske krav overfor Tsjekkoslovakia. Når England har bygd opp tilstrekkelig store militære styrker vil England kunne innta en hardere linje overfor tyske krav enn tilfellet er i dag. Dette var innholdet i Ribbentrops rapport.
I notatet til Hitler skrev Ribbentrop at etter hvert ville det bli forstått i Storbritannia at Tyskland ikke ville binde seg til status quo i Sentral-Europa. Da blir spørsmålet om Tyskland og England vil gå til krig mot hverandre. En forandring av grensene i øst kan bare bli oppnådd ved maktbruk. Så lenge Frankrike vet at det har England ved sin side vil Frankrike kunne holde sine allianseforpliktelser i øst og gå til krig mot Tyskland når Tyskland angriper i øst. Og da er det krig mellom Tyskland og Storbritannia.
Siden Tyskland kan regne med støtte fra Italia og Japan er det mulig at England vil strekke seg svært langt for å unngå krig, og vil holde Frankrike fra å gripe inn mot tyske anneksjoner i øst.
Ribbentrop dro disse konklusjonene i notatet:
Spørsmålet om Storbritannia vil gå i krig mot Tyskland dersom Tyskland angriper i øst vil avhenge av situasjonen og forholdene.
Ribbentrop avsluttet notatet med å skrive at han i årevis hadde arbeidet for et vennskapelig forhold mellom Tyskland og Storbritannia, og han ville være glad om dette kunne bli oppnådd. Men i dag trodde han ikke at dette var mulig. England ville ikke ha et mektig Tyskland som en nabo som utgjorde en permanent trussel mot England. Det vil kjempe for å forhindre dette.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Veien til krigen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: