Veien til Krigen 1933-1939.

Tredje del

Tysk utenrikspolitikk 1938-1939


Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:
"Nazism 1919-1945 - A Documentary Reader - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination" redigert av J. Noakes og G. Pridham.

Innholdsoversikt

  1. Tysk utenrikspolitikk 1938-39: Veien til krig

Tweet

Tysk utenrikspolitikk 1938-1939:

Veien til Krig

Utrenskingen av konservative - Vinteren 1937-38

Vinteren 1937-38 foregikk overgangen til en ny fase ikke bare for utenrikspolitikken og strategien, men i utviklingen av regimet selv. En del konservative ble fjernet fra innflytelsesrike poster. Hjalmar Schacht ble fjernet fra stillinga som økonomiminister i november 1937 etter uenighet med Hitler om takten i opprustningspolitikken og om selvforsyningspolitikken. Disse uenighetene førte også til at Görings Fireårsplan fikk økt myndighet. Økonomien var i større grad blitt underlagt krigsforberedelsenes behov.

For det andre foregikk viktige forandringer i den militære ledelsen. Hitler hadde planlagt en stor utrenskning. Den ble framprovosert av skandalene omkring krigsminister Blomberg og hærens øverstkommanderende general von Fritsch, som begynte i januar 1938. Det ser ut til at Hitler først var sjokkert over begivenhetene, men så raskt utnyttet dem til sin fordel. Den konservative Fritsch ble erstattet av den mer medgjørlige general von Brauchitsch, mens Hitler avskaffet posisjonen som krigsminister som Blomberg hadde hatt, og selv overtok som de væpnede styrkers øverstkommanderende. I tillegg opprettet Hitler en ny overkommando for Wehrmacht (OKW), og han utnevnte general Keitel til sjef for denne. Videre ble fjorten generaler pensjonert og førtiseks andre ble tvunget til å finne nye stillinger. Omorganiseringen av overkommandoen var basert på denne forordningen fra 4. februar 1938:

Fra nå av vil jeg utøve direkte kommando over hele Wehrmacht personlig. Det nåværende Wehrmachtkontoret i krigsdepartementet vil komme direkte under min kommando som Wehrmachts overkommando [Oberkommando der Wehrmacht = OKW] og beholde sine ansvar og handle som min personlige stab....
(Kilde: Dokument 509)

Til sist, den 4. februar 1938, samme dag som Hitler forandret den militære ledelsen, utnevnte han den nazistiske Ribbentrop til utenriksminister i stedet for den konservative Neurath.

Disse utrenskningene var avslutningen på fasen med maktovertakelsen, og november 1937-februar 1938 var begynnelsen på slutten av perioden med kompromiss med den konservative eliten. Denne utvikling reflekterte delvis Hitlers voksende selvtillit i utenrikssaker og militærpolitikk. Det faktum at Hitler stadig hadde fått rett og rådgiverne hadde tatt feil i saker som innføring av verneplikt og militarisering av Rhinland ga ham selvtillit til å styre mer uavhengig av råd fra andre.

Anschluss med Østerrike, mars 1938

Hitler første initiativ etter Hossbachkonferansen angikk Østerrike. I den tysk-østerrikske avtalen fra 11. juli 1936 hadde Tyskland anerkjent Østerrikes suverenitet, og begge landene var blitt enige om ikke å gripe inn i det andres indre saker, og Østerrike forpliktet seg til å følge en utenrikspolitisk kurs basert på prinsippet om at "Østerrike erkjente at det var en tysk stat". Og den "nasjonale opposisjonen" i Østerrike skulle få del i det politiske ansvaret. Men de to regjeringene var uenige om betydningen av avtalen. Schuschnigg, den østerrikske kansleren, så avtalen som et dokument som frigjorde ham fra press fra Tyskland. Hitler derimot så avtalen som et middel for å øke den tyske innflytelsen i Østerrike.

I løpet av 1937 var det Göring som stadig tok initiativ overfor Østerrike. Han ønsket en fredelig utvikling av forholdet der Anschluss skulle komme som resultat av en stadig sterkere fredelig tilnærming. Og Göring økte presset på Østerrike, spesielt da det ble klart at Østerrike motsatte seg nærmere økonomisk integrasjon med Tyskland.

Hitler var mer forsiktig siden han ikke ville støte Mussolini. Hitler ville ikke sette saken med Østerrike på spissen, men ta tida til hjelp.

Göring derimot fortsatte å tro på at ei hardere linje ville føre fram overfor Mussolini, og på besøk hos Mussolini viste Göring ham et kart der Østerrike var tegnet inn som en del av Tyskland. Mussolini bemerket at "Riket oppfyller sitt program punktlig". Dette tolket Göring som at Tyskland hadde klar bane overfor Østerrike. Men Hitler var fortsatt nølende.

Den østerrikske kansler fikk stadig større vanskeligheter med de østerrikske nazistene. Og i januar 1938 avslørte politiet at den nazistiske lederen i Wien hadde planlagt et kupp. Schuschnigg tok dette opp med Papen som var tysk ambassadør i Wien. Papen overtalte Schuschnigg til å ta dette opp med Hitler. Møtet fant sted den 12. februar i Berchtesgaden. Hitler ville benytte anledningen til å tvinge Østerrike til å oppfylle tyske krav.

Det ble satt opp en avtale om at Østerrikes regjering skulle holde kontakt med tyske myndigheter om utenrikspolitiske spørsmål som opptok begge land. Østerrike skulle støtte Tyskland diplomatisk og moralsk når Tyskland ønsket det, og Tyskland forpliktet seg til det samme overfor Østerrike.

Videre skulle den østerrikske nazilederen Arthur Seyss-Inquart bli tatt inn i den østerrikske regjeringa, og han ble tatt inn i regjeringa som innenriksminister.

De østerrikske nazistene skulle ha lov til å drive med politisk aktivitet på lik linje med andre politiske organisasjoner, og i følge konstitusjonen.

Den østerrikske regjeringa skulle øyeblikkelig sette alle østerrikske nazister som satt i fengsel på grunn av nazistisk virksomhet fri. Og alle disiplinære tiltak mot nazister skulle opphøre.

Det kom også bestemmelser for å forbedre de militære forbindelsene mellom Tyskland og Østerrike. Det skulle foregå et militært samarbeid mellom Tyskland og Østerrike, og noen østerrikske offiserer skulle skiftes ut. Og det skulle arbeides for nærmere samhandel.

Hitler mente at oppfyllelse av disse kravene ville gjøre Østerrike til en tysk satellitt. Og at de ville føre til at Østerrike ble innlemmet i Tyskland uten våpenbruk.

Tyske militærøvelser ved grensen til Østerrike la press på Østerrike, og Østerrike bøyde seg for de tyske kravene. Seyss-Inquart dominerte den østerrikske regjeringa, og han mottok instruksjoner fra Berlin. Schuschnigg ville ut av denne situasjonen, og den 9. mars utlyste han folkeavstemming over spørsmålet om Østerrike skulle være uavhengig. Folkeavstemminga skulle holdes tre dager senere.

Hitler ble overrasket over dette trekket og visste ikke hva han skulle gjøre. Han var slett ikke sikker på at resultatet av avstemminga ville gå i hans favør. Og han var usikker på hvordan Mussolini stilte seg. Den 10. mars sendte han prins Filip av Hessen til Roma med et brev til Mussolini der han hadde skrevet at det var et spørsmål om nasjonalt selvforsvar. Hitler skrev at han aldri ville sende tyske tropper over Brennerpasset.

Göring synes å ha vist mer initiativ enn Hitler, som var mer nølende. Det fantes ikke militære planer for en tysk innmarsj i Østerrike av denne typen, og de ble laget i all hast. Men Hitler ønsket ingen krig mot Østerrike. Den 11. sendte Hitler ut direktiv nummer 1 for "Operasjon Otto". Det lød slik:

  1. Dersom andre tiltak blir mislykket vil jeg invadere Østerrike med væpnede styrker for å opprette konstitusjonelle forhold og hindre videre skjendigheter mot den pro-tyske befolkninga.

  2. Hele operasjonen vil bli dirigert av meg selv......

  3. Oppførselen til troppene må gi inntrykk av at vi ikke vil føre krig mot våre østerrikske brødre. Det er i vår interesse at hele operasjonen skal bli utført uten vold, men i en form med en fredelig velkomst når soldatene ankommer. Derfor må alle provokasjoner bli unngått. Dersom det imidlertid blir motstand må den bli slått ned med hensynsløs våpenmakt.

    Østerrikske enheter som kommer over til oss settes umiddelbart under tysk kommando.

  4. Ved de andre tyske frontene blir det for tiden ikke foretatt noen sikkerhetstiltak.
(Kilde: Dokument 513)

I mellomtida hadde Göring sendt Seyss-Inquart til Wien med utkast til et telegram som skulle sendes for å be om at tyske tropper kom til Østerrike. Han begynte med å kreve at folkeavstemminga ble utsatt og at andre spørsmål ble tatt opp i folkeavstemminga. Og da han hadde fått gjennomslag for dette kravet krevde han at Schuschnigg skulle gå av som kansler. Dette kravet ble også innvilget, og da krevde han at Seyss-Inquart ble utnevnt til kansler. Men dette ville ikke den østerrikske presidenten Wilhelm Miklas gå med på. Miklas ble truet med at Tyskland ville invadere Østerrike dersom han ikke utnevnte Seyss-Inquart som kansler. Likevel stod Miklas fast mot nazistene. Og de sendte den tyske hæren inn i landet. Schuschnigg ga den østerrikske hæren ordre om ikke å gjøre motstand.

Hitler var svært nervøs for hvordan Mussolini ville reagere på den tyske handlemåten. Og han var svært glad og takknemlig da han fikk vite at Mussolini aksepterte den.

Det var ikke lagt noen planer for hvordan Anschluss skulle gjennomføres. Avgjørelsen om å integrere Østerrike fullstendig i Tyskland var blitt tatt av Hitler mens han var på besøk i Linz.

Storbritannia ville prøve å berolige Hitler, og tilbød ham kolonier mot at han tok det roligere og samarbeidet om å skape gode forhold i Europa. Men det Hitler nå ønsket var større "livsrom" i øst, og ikke kolonier i Afrika. Det var Hitler selv som hadde sagt at mellom Tyskland og Storbritannia stod bare en hindring, og det var spørsmålet om kolonier. Og nå ble han tatt på ordet og tilbudt kolonier. Hitler ble i dårlig humør. Hitler hadde krevd kolonier fordi han ønsket å bruke dette kravet på den måten at til gjengjeld for at han oppga det skulle Storbritannia gi ham frie hender i Øst-Europa.

Hitler besvarte det engelske tilbudet (dokument 516) med å si at han var personlig en av Englands varmeste venner, selv om han ofte var blitt dårlig behandlet av England.

Om Sentral-Europa sa Hitler at Tyskland ikke ville finne seg i et tredjeland blandet seg inn i det forholdet som Tyskland hadde til nærstående land og til land med store tyske befolkningsgrupper, på samme måte som Tyskland ikke ville finne på å blande seg inn i forholdet mellom England og Irland. Det var snakk om å få slutt på urettferdighet.

England trengte ikke å frykte for at Tyskland ville blande seg inn i det britiske imperiet og dets affærer. Men Tyskland var nødt til å finne seg i engelsk innblanding når Tyskland prøvde å løse sine vanskeligheter, sa Hitler.

Om koloniene sa Hitler at han ønsket tilbake de koloniene som var tyske i 1914. Men han ville ikke presse denne saken og kunne gjerne vente noen år.

Den tsjekkiske krisen, 1938-39

Den tyske annekteringen av Østerrike undergravde den strategiske posisjonen til Tsjekkoslovakia. Men Tsjekkoslovakia hadde en sterk og velutrustet hær og sterke festninger. Hitlers bakgrunn fra Østerrike hadde oppdratt ham til et hat mot tsjekkere som ikke fantes i Tyskland. Dette hatet ble forsterket av at Tsjekkoslovakia var et vellykket demokrati. Dessuten lå Tsjekkoslovakia nært opp til viktige deler av Tyskland, og var alliert med Frankrike.

Det bodde mange ulike folkegrupper i Tsjekkoslovakia, blant annet tre og en kvart million tysktalende folk. De fleste av disse levde i Sudetenland, som var et område på grensen mot Tyskland. Hitler brukte dem i sine provokasjoner mot Tsjekkoslovakia for å provosere fram krig eller underkastelse. Sudetentyskerne hadde i mange år krevd større rettigheter. I 1935 hadde tyske utenriksmyndigheter i hemmelighet begynt å finansiere det sudetentyske partiet, som i 1938 hadde lyktes i å etablere seg som den ledende politiske representant for sudetentyskerne.

Etter Anschluss samlet Hitler lederne for det sudetentyske partiet, Konrad Henlein og Karl Frank, i Berlin og instruerte dem den 28. mars:

...... Føreren slo fast at han ville ordne opp i det sudententyske problemet i ikke for fjern framtid. Han kunne ikke lenger tolerere at tyskere ble undertrykket eller skutt på. Han fortalte Henlein at han visste hvor populær han, Henlein, var og at han var den rettmessige lederen for det sudetentyske elementet, og som følge av hans popularitet og tiltrekning ville han triumfere over omstendighetene. Til Henleins innvending om at han, Henlein, bare kunne bli en erstatning, svarte Hitler at han ville stå ved Henleins side: fra i morgen vil du bli min stattholder. Jeg vil ikke tolerere at det blir laget vanskeligheter for deg av noe som helst departement i Riket.

Innholdet i de instruksjonene som Føreren har gitt til Henlein er at det skal bli satt fram krav fra det sudetentyske partiet som er uakseptable for den tsjekkiske regjering. Til tross for den gunstige situasjonen som er skapt av hendelsene i Østerrike vil ikke Henlein sette tingene på spissen, men bare sette fram de gamle kravene om selvadministrasjon og erstatninger fra partisamlinga (23-24 april 1938). Han ønsket å holde til senere bruk antydninger fra Føreren om at han skulle kreve tyske regimenter med tyske offiserer, og at militære kommandoer skulle bli gitt på tysk. Riket vil ikke intervenere av seg selv. Henlein vil selv for tiden være ansvarlig for begivenhetenes gang. Det må imidlertid være nært samarbeid. Henlein summerte opp sitt syn til Føreren som følger: Vi må alltid kreve så mye at vi aldri kan bli tilfredsstilt. Føreren sluttet seg til dette synet.......
(Kilde: Dokument 517)

De kravene som var nevnt av Henlein ble satt fram på partiets kongress i Karlsbad den 24. april og bestod av full autonomi for sudetentyskerne. Disse kravene var intendert å være uakseptable for tsjekkerne, men virke som rimelige for utenlandsk opinion som kunne få inntrykk av at tsjekkiske myndigheter var urettferdige og sta:

  1. Gjenopprettelse av fullstendig likhet for den tyske nasjonale gruppen med det tsjekkiske folket;
  2. Anerkjennelse av den sudetentyske nasjonale gruppen som en legal enhet for å sikre denne posisjonen av likhet innen staten;
  3. Bekreftelse og anerkjennelse av det sudetentyske bosetningsområdet;
  4. Bygge opp det sudetentyske selvstyret i det sudetentyske bosetningsområdet i alle deler av offentlig liv så langt som det angår spørsmål som angår interessene og virksomheten til den tyske nasjonale gruppen;
  5. Innføring av legale foranstaltninger for beskyttelse av de sudetentyskere som lever utenfor det definerte bosetningsområdet til sudetentyskerne;
  6. Fjernelse av urett gjort mot det sudetentyske elementet siden året 1918, og kompensasjon for skade som er lidd ved denne urett;
  7. Anerkjennelse og styrkelse av prinsippet: tyske offentlige tilsatte i det tyske området:
  8. Fullstendig frihet til å erklære seg å tilhøre det tyske element og å utøve tysk ideologi.
(Kilde: Dokument 518)

På dette stadiet hadde Hitler det ikke travelt med å løse det tsjekkiske spørsmålet, og den 20. mai presenterte han for generalene noen vurderinger av en angrepsplan mot Tsjekkoslovakia ("Operasjon grønn"):

  1. Politiske antakelser: Det er ikke min intensjon å knuse Tsjekkoslovakia med militær aksjon i den umiddelbare framtid uten provokasjon, om ikke en uunngåelig utvikling i de politiske forhold innen Tsjekkoslovakia tvinger saken fram, eller politiske hendinger i Europa skaper en særskilt gunstig mulighet som kanskje aldri kommer tilbake.

  2. Politiske muligheter for å påbegynne operasjonen: Et plutselig angrep uten høvelig utvendig unnskyldning og uten adekvat politisk rettferdiggjørelse kan ikke ble vurdert under de nåværende omstendighetene, i lys av de mulige følger av en slik handling.

    Operasjoner vil bli foretrukket iverksatt, enten:
    (a) etter en periode med økende diplomatisk uoverensstemmelse og spenning sammen med militære forberedelser, som vil bli utnyttet slik at skylden for krigen kan bli gitt til fiende.

    Men selv en slik periode med spenninger før krigen vil bli avsluttet med plutselig militær handling fra vår side med så mye av overraskelseselement som mulig, også med hensyn til tid og utstrekning; eller:

    (b) ved lynende aksjon som resultat av en alvorlig handling som vil utsette Tyskland for provokasjoner som ikke kan tåles og som, for i det minste en del av verdensopinionen, gir den moralske rettferdiggjøring for militære tiltak.

    Tilfelle (b) er mer gunstig, både fra et militært og et politisk synspunkt.

  3. Konklusjoner for forberedelse til "Operasjon grønn" basert på de mulige tilfellene nevnt under punkt 2 (a) og (b):
    (a) For den militære operasjonen er det vesentlig å skape en strategisk situasjon i de første fire dagene som demonstrerer håpløsheten til den tsjekkiske militære posisjonen for fiendestater som kan ønske å intervenere, og også skaffer til veie et insentiv for de statene som har territoriale krav på Tsjekkoslovakia til umiddelbart å slutte seg til oss mot Tsjekkoslovakia.

    I dette tilfellet kan intervensjon fra Ungarn og Polen mot Tsjekkoslovakia bli ventet, spesielt dersom Frankrike, som følge av Italias klare holdning på vår side, frykter, eller i det minste nøler, for å slippe løs en europeisk krig ved å intervenere mot Tyskland. Med all sannsynlighet kan det ikke ventes forsøk fra Sovjet på å hjelpe Tsjekkoslovakia.

    Dersom konkret suksess ikke er oppnådd i løpet av de første få dagene med landoperasjoner vil en europeisk krise med sikkerhet oppstå......

(Kilde: Dokument 519)

Den 20. mai spredte det seg rykter om tyske militære forberedelser ved den tsjekkiske grensen. Som svar på dette ga den tsjekkiske regjering ordre om delvis mobilisering, og Frankrike og England advarte Tyskland mot følgene dersom Tyskland foretok seg noe mot Tsjekkoslovakia. Hitler måtte benekte at ryktene var korrekte, og det ble av utenlandsk presse oppfattet som at Hitler bøyde av.

Den 28. mai hadde Hitler et møte med de militære lederne. I mellomtida hadde Hitlers marineadjutant informert marinens ledelse om at Hitler prioritert opprustning av marinestyrkene høyere, og gikk inn for raskere opprustning av ubåtflåten og raskere bygging av de to første slagskipene, Bismarck og Tirpitz, som han ville ha ferdige våren 1940. Og de to lommeslagskipene Scharnhorst og Gneisenau skulle raskere få økt sin ildkraft. Hitler ga også ordre om at det ble bygget dokker for bygging av seks svært store krigsskip.

Den 28. mai 1938 la Hitler fram sitt syn på den nye situasjonen. Hitlers adjutant Fritz Wiedemann husket etter krigen dette møtet som foregikk slik: Til stede var Göring, Ribbentrop, von Neurath, general Beck, admiral Raeder, general Keitel og general von Brauschitsch. Hitler brukte anledningen til å si: "Jeg er helt bestemt på at Tsjekkoslovakia skal forsvinne fra kartet". Så trakk Hitler opp sin plan for et angrep på Tsjekkoslovakia. Hitler sa til generalene at først ville de ta seg av situasjonen i øst. Så vil dere få tre eller fire år og så vil vi ordne opp i vest. Med det siste nevnte han krig med Frankrike og England. Fritz Wiedemann husket at han ble sjokkert over dette og at han spurte von Neurath om hva han mente om dette. Neurath svarte at han ikke trodde at situasjonen var så dramatisk som den så ut som, og at ingenting ville skje før våren 1939.

General Beck hadde tatt notater mens Hitler holdt foredraget sitt, og dokument 521 er et utdrag av disse notatene:

...... Tyskland trenger rom: Vår generasjon må løse dette problemet.

Motstandere til Tyskland:

  1. Frankrike: Hvert skritt vil skade Frankrike, det vil alltid være vår fiende. Det er ikke sterkere enn i 1914, men antakelig svakere.
  2. England: Var nær sammenbrudd i Den Store Krigen, Imperiets organisasjon har blitt en annen enn forutsett; også i motsetning til en ekspansjon av tysk makt.
  3. Tsjekkoslovakia: I hver koalisjon vår fiende. Har tre fiender: Polen, Ungarn, tyskere - Tsjekkoslovakia har sju millioner tsjekkere.
    Tsjekkoslovakia er alltid vår farligste fiende dersom det blir krig i vest. Det står i veien for sikker seier i vest.

Målet for krigen i vest (Frankrike og Storbritannia) er nå en utvidelse av kystområdet (Nederland og Belgia).

Faren for belgisk og tsjekkisk nøytralitet......

Etter å ha forkastet tanken på et umiddelbart angrep på Tsjekkoslovakia sa Hitler likevel:

Grunner for rask handling:

(Kilde: Dokument 521)

General Jodl gjorde også notater fra dette møtet. De er gjengitt som dokument 522:

Intensjonen til Føreren om ikke å røre det tsjekkiske problemet enda er forandret på grunn av den tsjekkiske strategiske troppekonsentrasjonen den 21. mai, som skjedde uten noen tysk trussel og uten den minste grunn.

På grunn av Førerens selvbeherskelse fører dens konsekvenser til et tap av prestisje for Føreren, som han ikke er villig til å ta lenger. Derfor er nye ordrer kommet for "Grønn" den 30. mai.
(Kilde: Dokument 522)

Og også dokument nummer 523:

II. Krig på to fronter, med hovedvekten i sørøst
(Strategisk konsentrasjon "Grønn")
1. Politiske antakelser: Det er min uforanderlige beslutning å knuse Tsjekkoslovakia ved militær aksjon i den nære framtid. Det er det politiske lederskapets oppgave å vente eller skape det høvelige øyeblikket fra et politisk og militært synspunkt.

En uunngåelig utvikling av hendelser innen Tsjekkoslovakia, eller andre politiske hendelser i Europa som gir en plutselig gunstig mulighet som aldri kan oppstå på nytt, kan få med til å handle.....
(Kilde: Dokument 523)

Et brev fra Keitel uttrykte at utførelse av planen måtte være sikret senest 1. oktober 1938.

Hitler så for seg en Blitzkrieg mot Tsjekkoslovakia som ved å slå ut Tsjekkoslovakia i løpet av noen dager ville presentere vestmaktene med et fait accompli. Denne strategien utnyttet samtidig Tysklands fordel i opprustninger, og minimerte sjansen for å bli innblandet i en stor krig der de tyske ressursene ville være for små sammenliknet med de alliertes, men det var en sjanse som han likevel var villig til å ta. For å avskrekke vestmaktene fra å intervenere beordret han et raskt program for å bygge den såkalte "vestmuren", befestninger langs grensen mot Frankrike, og utsatte datoen for angrep på Tsjekkoslovakia til 1. oktober. I mellomtiden konsentrerte han seg om psykologisk krigføring mot tsjekkerne gjennom en propagandakampanje. I løpet av august og september var tysk presse full av angivelige rapporter om tsjekkiske overgrep mot sudetentyskerne. Taktikken var å skremme vestmaktene til å presse tsjekkerne til å komme med innrømmelser. Det ble håpet at tsjekkerne ville nekte, og at vestmaktene da ville mene at de hadde gjort sitt og ikke støtte Tsjekkoslovakia.

Denne kampanjen hadde sin virkning på vestmaktene. Både Storbritannia og Frankrike bad den tsjekkoslovakiske regjeringa innstendig om å komme med innrømmelser overfor sudetentyskerne. Men da den tsjekkiske regjeringa endelig den 4. september ga etter for Henleins krav om autonomi, fulgte sudetentyskerne Hitlers instruksjon om å unngå et kompromiss, og hevdet at tsjekkiske overgrep forhindret videre forhandlinger.

Den tyske chargè d'affaires i London, Kordt, skrev etter et møte med den britiske statsministerens rådgiver Horace Wilson at han gjorde det helt klart for Wilson at Tyskland ikke ville gå med på noen løsning som lot den tsjekkiske staten være intakt i dens nåværende utstrekning eller i allianse med Frankrike. Og han skrev at Wilson svarte at dette kunne diskuteres med den britiske regjering. Wilson var enig i at Tsjekkoslovakia var i en unaturlig posisjon. Dette burde man prøve å avgjøre med forhandlinger og fredelige midler. Og disse forhandlingene burde være innledning til mer vidtgående forhandlinger. Tyskland og Storbritannia hadde mye felles i det de var ordnede nasjonalstater. Og Tyskland og Sørøst-Europa hørte naturlig sammen som handelspartnere siden de utfylte hverandre og Tyskland var det store markedet som lå nærmest de sørøsteuropeiske landene. En konstruktiv løsning på det tsjekkoslovakiske problemet ville åpne for utstrakt tysk forbindelse mot sørøst.

Det ble klart at Storbritannia var villig til å akseptere at Tyskland annekterte Sudetenland, så sant det ble gjort ved hjelp av forhandlinger. Og Storbritannia gikk med at hele Sørøst-Europa ble gjort til en tysk innflytelsessfære. Men Storbritannia var ikke villig til å akseptere at Tyskland brukte militær makt for å nå sine mål. Og dette ble det grunnleggende britiske standpunktet under hele krisen.

Hitlers kampanje kuliminerte i en voldsom tale den 12. september under partisamlinga i Nürnberg. Der krevde Hitler selvbestemmelse for sudetenlandtyskerne og truet med krig. Dette satte igjen frykten til regjeringene i Frankrike og Storbritannia for å bli innblandet i en krig mot Tyskland om Tsjekkoslovakia på spissen. Chamberlain bestemte seg for å gjøre et siste forsøk på å finne fram til en fredelig løsning. Den 15. september fløy derfor den britiske statsministeren til Hitlers residens i Berchtesgaden i Bayern.

Hitler var henrykt. Dette ga ham mulighet til å overtale britene til å kreve av Tsjekkoslovakia at Sudetenland ble overgitt til Tyskland. Når tsjekkerne avslo dette, som Hitler gikk ut fra at de ville, risikerte de å stå alene mot Tyskland. Hitler begynte samtalen med Chamberlain med å si at han helt fra ungdommen av hadde drømt om et samarbeid mellom Storbritannia og Tyskland, selv om det i de siste årene hadde vært vanskelig å holde denne drømmen levende. Men at han fortsatt håpet at det ville være mulig å oppnå en avtale. Det eneste problemet som stod i veien for en avtale mellom Tyskland og Storbritannia var Tsjekkoslovakia. Og det ville han løse på en eller annen måte. Hitler sa at han allerede var førtini år gammel, og dersom det skulle bli en ny verdenskrig ville han ha den snarest mulig og før han ble for gammel. Spørsmålet var om Storbritannia ville gå med at Tsjekkoslovakia avstod Sudetenland eller ikke? Chamberlain sa at dersom Sudetenland ble avstått til Tyskland på en fredelig måte kunne Storbritannia gå med på det.

Chamberlain vendte så tilbake til London, og under press fra Storbritannia og Frankrike gikk Tsjekkoslovakia med på å la Tyskland annektere Sudetenland. Men det var ikke dette Hitler hadde ventet eller ønsket. Men han hadde tatt sine forholdsregler for det tilfellet at dette skulle skje. Under samtalene mellom Chamberlain og Hitler hadde Chamberlain spurt Hitler om Sudetenland var alt Hitler ønsket seg, eller om Hitler også siktet mot å dele Tsjekkoslovakia opp. Hitler hadde svart at i tillegg til kravene fra sudetentyskerne kunne det komme liknende krav fra andre nasjonaliteter, og de måtte det også bli tatt hensyn til. Nå tok Hitler initiativ for å provosere fram krav fra andre nasjonaliteter.

I en samtale med den ungarske statsministeren og utenriksministeren den 21. september krevde Hitler av ungarerne at Ungarn umiddelbart skulle kreve folkeavstemming i områder som Ungarn gjorde krav på og at Ungarn ikke skulle garantere noen foreslåtte nye grenser for Tsjekkoslovakia. Han sa at Tsjekkoslovakia var en flyplass for angrep mot Tyskland, og det kunne ikke tolereres at noe slikt fikk bestå, og nå fikk hver kreve sin del. Hitler sa at han mente at hæren burde gå til aksjon mot Tsjekkoslovakia. Den ungarske statsministeren lovte å sende ungarske krav om landområder i Tsjekkoslovakia til Hitler. Tyskland hadde også bedt Polen om å komme med liknende krav overfor Tsjekkoslovakia.

Chamberlain kom tilbake til Tyskland den 22. september med det tsjekkiske tilbudet om at Tsjekkoslovakia ville avstå Sudetenland til Tyskland. Da Chamberlain hadde satt fram tilbudet til Hitler:

Hitler bare stirret ned i bordet og sa med tørr, skurrende stemme: "Es tut mir leiden, aber das geht nicht mehr". Og med disse ordene skjøv han stolen sin bort fra bordet, foldet armene og snudde seg for å skule på Chamberlain. Schmidt oversatte: "I am very sorry, but all that is no longer any use". Det ble en lang pinefull stillhet.

Det var i denne atmosfæren at fredsforhandlingene i Godesberg begynte. Da mr. Chamberlain hadde kommet seg over forbauselsen spurte han syrlig hvorfor en ordning som hadde blitt erklært å være tilfredsstillende for Tyskland noen få dager tidligere nå hadde blitt uakseptabel. Hitler svarte ganske spakt at mr. Chamberlains forslag ikke var tilfredsstillende fordi at i mellomtiden hadde Ungarn og Polen kommet med nye krav på Tsjekkoslovakia. Ungarn og Polen, tilføyde han, var gode venner av Tyskland og Tyskland måtte insistere på at deres krav ble innfridd.
(Kilde: Dokument 526)

Likevel fortsatte forhandlingene, mens Hitler stadig skrek om overgrep mot sudetentyskerne. Han skrek at Sudetenland omgående måtte bli overtatt av Tyskland og okkupert av tyske styrker. Chamberlain sa at han ikke kunne akseptere en umiddelbar tysk militær okkupasjon av Sudetenland.

Under samtalen med Chamberlain insisterte Hitler på at tsjekkerne skulle evakuere Sudetenland mellom 26. og 28. september. Neste dag utsatte han dette til 1. oktober, og kalte det for en stor innrømmelse, mens det i virkeligheten ikke betydde noe som helst siden den tyske innmarsjen var planlagt til 1. oktober. Chamberlain gikk med på å legge de tyske kravene fram for regjeringene i Frankrike og i Tsjekkoslovakia. Den 25. september kom den britiske regjeringa fram til at den ikke kunne anbefale Tsjekkoslovakia å oppfylle de tyske kravene. Og neste dag ga Storbritannia løfte til Frankrike om å støtte Frankrike dersom Frankrike skulle komme i krig med Tyskland til forsvar for Tsjekkoslovakia. Samme dag ble Hitler informert om at tsjekkerne motsatte seg Hitlers krav. Men dette førte bare til at Hitler ble enda mer krigersk. I en tale Hitler samme kveld holdt i Berlins Sportspalass overgikk han seg selv i å skjelle ut tsjekkerne. Han truet Tsjekkoslovakia med krig, men takket Chamberlain for hans anstrengelser og sa at når Tsjekkoslovakia ikke hadde flere minoriteter ville han ikke bry seg mer med tsjekkerne - dem var han ikke interessert i, sa Hitler.

I dagene som fulgte fikk Hitler vite at Frankrike hadde begynt å mobilisere og at den britiske flåten var blitt mobilisert. Lederne for hæren og flåten gjorde det klart at de tvilte på at Tyskland samtidig kunne føre krig mot Tsjekkoslovakia og Frankrike og England. Göring ga råd mot krig, og Mussolini uttrykte bekymring. Og Hitler så at folk i Tyskland slett ikke satte pris på den situasjonen som var oppstått.

Da den britiske regjering bad Mussolini om å mekle og Mussolini støttet tanken om en internasjonal konferanse for å diskutere saken, gikk Hitler med på dette. En konferanse mellom Tyskland, Italia, Storbritannia og Frankrike skulle holdes umiddelbart i München. Den 29. september foregikk konferansen, og et memorandum skrevet av Neurath, Göring og Weizäcker var grunnlag for den. Memorandumet ble godkjent av Hitler og gitt til italienerne som tok det opp i konferansen og presenterte det som sitt eget. Tidlig om morgenen den 30. ble man enige om følgende (Münchenforliket):

Tyskland, the United Kingdom, Frankrike og Italia har, ved å ta i betraktning den avtalen som man allerede i prinsipp er blitt enige om for avståelse til Tyskland av Sudetenland, blitt enige om følgene betingelser som styrer den nevnte avståelsen og tiltak som følger av den, og ved denne avtalen er de hver holdt ansvarlige for de nødvendige steg for å sikre at den oppfylles:
  1. Evakueringen skal begynne 1. oktober.

  2. The United Kingdom, Frankrike og Italia er enige om at evakueringen av territoriet skal være fullført den 10. oktober, uten at noen eksisterende installasjoner har blitt ødelagt, og at den tsjekkoslovakiske regjering skal være ansvarlig for å utføre evakueringen uten skade for de nevnte installasjonene.

  3. Betingelsene som styrer evakueringen skal bli fastsatt i detalj av en internasjonal kommisjon sammensatt av representanter for Tyskland, United Kingdom, Frankrike, Italia og Tsjekkoslovakia.

  4. Den trinnvise okkupasjonen foretatt av tyske tropper av det overveiende tyske territoriet skal begynne 1. oktober. De fire territoriene som er markert på det vedlagte kartet vil bli okkupert av tyske tropper i følgende orden: Territoriet merket som nummer I den 1. og 2. oktober, territoriet merket som nummer II den 2. og 3. oktober, territoriet merket som nummer III den 3, 4, og 5. oktober, territoriet merket som nummer IV den 6. og 7. oktober. Det gjenværende territoriet av overveiende tysk karakter skal omgående bli gjennomgått av den nevnte internasjonale kommisjonen og okkupert av tyske tropper den 10. oktober.

  5. Den internasjonale kommisjonen referert til i paragraf 3 skal fastsette de territoriene som det skal holdes folkeavstemming i. Disse territoriene skal okkuperes av internasjonale organ fram til folkeavstemmingen er fullført. Den samme kommisjonen skal fastsette de forholdene som folkeavstemmingen skal bli foretatt under, og ta forholdene ved folkeavstemmingen i Saar som grunnlag. Kommisjonen skal også fastsette en dato, ikke senere enn slutten av november, da folkeavstemmingen skal avholdes.

  6. Den endelige fastsettelsen av grensene skal bli utført av den internasjonale kommisjonen. Denne kommisjonen skal også bli bemyndiget til å anbefale til de fire maktene, Tyskland, UK, Frankrike og Italia, i visse uvanlige tilfeller mindre endringer i den strengt etnografiske fastsettelsen av sonene som skal overføres uten folkeavstemming.

  7. Det skal være en rett til å velge det territoriet man vil tilhøre, muligheten må brukes innen seks måneder fra denne avtalens dato. En tysk-tsjekkoslovakisk kommisjon skal bestemme detaljene i muligheten og vurdere måter for å gjennomføre overføringen av befolkninger og avgjøre prinsippspørsmål som oppstår ut fra den nevnte overføring.

  8. Den tsjekkoslovakiske regjering skal innen en periode på fire veker fra avtaledato frigjøre fra sine militære styrker og politistyrker enhver sudetentysker som ønsker å bli frigjort, og den tsjekkoslovakiske regjering skal i den samme perioden frigjøre sudetentyskere som er fengslet på grunn av politiske overtredelser.

Tillegg til Avtalen

Hans majestets regjering i UK og den franske regjering har inngått den ovenforstående avtalen på grunnlag av at de står ved tilbudet, inneholdt i paragraf 6 av det engelsk-franske tilbudet fra 19. september, som angår en internasjonal garanti av de nye grensene til den tsjekkiske staten mot ensidig aggresjon.

Når spørsmålet om de ungarske og polske minoritetene i Tsjekkoslovakia har blitt avgjort, skal Tyskland og Italia for sin del gi en garanti til Tsjekkoslovakia.
(Kilde: Dokument 527)

Münchenavtalen satte slik Hitler i stand til å la de tyske troppene marsjere inn i Sudetenland den 1. oktober. Den folkeavstemming som skulle avholdes i følge paragraf fem ble aldri avholdt, og Tsjekkoslovakia var helt i nazistenes vold siden alle festningsverk var overlatt til nazistene.

Det er mye som tyder på at Hitler ønsket krig om Tsjekkoslovakia, og at han ble skuffet over at han ikke fikk den krigen som han ønsket. En grunn til at Hitler utsatte krigen til angrepet på Polen var at det var tydelig at den tyske befolkninga ikke ville ha krig. Dette sa også Göring til Hitler mens mange hørte på. Hitler kom til å mene at det var nødvendig med en ny propaganda for krig for at befolkninga skulle stå bak ham i hans krigerske bestrebelser, og dette tok han opp i en tale den 10. november til en forsamling av 400 pressefolk som var samlet i München:

Vi har satt opp atskillige oppgaver dette året som vi ønsker å utføre ved hjelp av vår propaganda - og jeg betrakter pressen som er til stede her blant de viktigste instrumentene for propaganda.

Først den gradvise forberedelse av det tyske folket selv. I mange år tvang omstendighetene meg til bare å snakke om fred. Bare ved stadig å legge vekt på Tysklands ønske om fred og dets fredelige hensikter kunne jeg bit for bit oppnå frihet for det tyske folket og foreta den opprustning som var nødvendig før det neste steget kunne bli tatt. Det er klart at slik fredspropaganda også har sine tvilsomme sider, for den kan bare for lett gi folk den ideen at det nåværende regimet identifiserer seg med bestemmelsen om å bevare freden for enhver pris. Dette ville ikke bare føre til en feilaktig bedømmelse av målene til dette systemet, men framfor alt kunne det føre til at den tyske nasjon, i stedet for å være forberedt på enhver eventualitet, blir fylt med en defatistisk ånd som i det lange uunngåelig løp ville undergrave suksessen til det nåværende regimet. Det var bare ut fra nødvendighet at jeg snakket om fred i årevis. Men det var nå nødvendig gradvis å omskolere det tyske folket psykologisk og å gjøre det klart at det er ting som må bli oppnådd ved bruk av makt dersom fredelige midler svikter. For å gjøre dette var det nødvendig ikke å gå inn for makt som sådan, men å framstille for det tyske folket visse diplomatiske hendelser i et slikt lys at nasjonens indre stemme gradvis begynte å be om maktbruk. Dette betydde å framstille visse begivenheter på en slik måte at den overbevisning gradvis vokste fram i sinnene til de brede lag: Dersom ting ikke kan bli ordnet vennlig, må det brukes makt, men i alle fall kan ikke ting fortsette slik. Dette arbeidet tok måneder; det har begynt i følge plan, er utført etter plan, og er blitt intensivert. Mange mennesker forstod ikke dette, mine herrer; mange trodde at dette var ganske overdrevet. Det var de overkulturelle intellektuelle som ikke hadde noen ide selv når torden og lyn begynte, om hvordan man får en nasjon til å stå sammen.

....... Videre var det nødvendig å bruke pressen og andre propagandametoder for å påvirke den fienden som konfronterte oss, nemlig Tsjekkoslovakia. Det var noen folk som ikke forstod mange av de tiltak som er tatt i løpet av de foregående årene. Mine herrer! Etter 21. mai var det ganske klart at dette problemet måtte løses slik eller slik! Enhver videre utsettelse ville bare gjøre det enda vanskeligere og gjøre løsningen mer blodig........

Det var vitalt at dette problemet ble løst nå. Det kunne ikke lenger utsettes. De forberedelsene som måtte bli utført for første gang før de ultimate begivenhetene var så enorme at det ikke lenger var mulig å skjule dem. Framfor alt kunne man ikke lenger tro at våre naboer under disse omstendigheter ville tro på dem lenger. På en eller annen måte tror jeg at denne grammafonplata, den pasifistiske grammafonplata, er utslitt for vårt vedkommende. Jeg var overbevist om at den eneste måten som stod igjen var den andre, det er å fortelle sannheten ganske brutalt og hensynsløst, verken mer eller mindre. Etter mitt syn må det i det lange løp ha en lammende virkning på den staten som er mest berørt [Tsjekkoslovakia]....... Jeg var overbevist om at gjennom å ha denne aktiviteten gående i måneder ville jeg sakte men sikkert ødelegge nervene til disse herrene i Praha. Og pressen måtte hjelp meg med dette. Den måtte samarbeide i sakte å male ned nervene til disse folkene, og faktisk stod de ikke opp mot det.

Jeg vil like å fastslå nå at propagandaen virket fabelaktig dette året, ganske fabelaktig og at pressen har blitt fullstendig vant til dette arbeidet og at jeg personlig ser gjennom de tallrike tyske avisene hver dag med stor glede......

Pressen, mine herrer, kan oppnå svære ting og har en enorm virkning dersom den er et middel for å oppnå et mål.

Vi har forsøkt å støpe pressen til et effektivt våpen som her i Tyskland. Og, som dette året kommer til sin slutt, kan jeg forsikre alle av dere om at jeg er mer enn fornøyd med dette forsøket. Den har vist seg å være briljant effektiv. Vi har fortsatt viktige oppgaver framfor oss. Det er en oppgave, mine herrer, som er den viktigste av alle. Vi må nå skritt for skritt styrke selvtilliten til det tyske folket. Jeg innser at dette ikke er en oppgave som kan bli utført på et eller to år. Det vi trenger er en fast og sterk offentlig mening, om mulig utvidet inn i våre intellektuelle sirkler (bevegelse og latter).......

Mine herrer, det brukte å være min største stolthet at jeg hadde bygd opp et parti som stod bak meg fast og fanatisk selv i dårlige tider - spesielt i dårlige tider. Det var min største stolthet og en enorm lettelse. Vi må få hele det tyske folket til å gjøre dette. De må lære å tro på endelig seier så fanatisk at selv om vi fra tid til annen blir beseiret ville nasjonen vurdere det fra et overordnet synspunkt og si: det er en midlertidig fase; seieren vil bli vår til slutt! .......

For å oppnå dette er det også nødvendig for pressen i særdeleshet å holde seg blindt til prinsippet: Ledelsen har alltid rett! .....
(Kilde: Dokument 529)

Til tross for at Hitler hadde erobret Sudetenland uten blodsutgytelse var han slett ikke fornøyd. Han kom til å tro at han hadde fått feilaktige råd og at Storbritannia og Frankrike ikke ville ha gått til krig om Tsjekkoslovakia. Han så avtalen som et forsøk fra vestmaktenes side på å låse Tyskland inne i internasjonale ordninger for å begrense manøvringsfriheten til Tyskland. Hitler ville ikke garantere de tsjekkiske grensene og ville ikke tolerere et uavhengig Tsjekkoslovakia, og det var bare et tidsspørsmål før han sendte militære styrker inn i det som var igjen av Tsjekkoslovakia. Den tsjekkiske regjeringa gjorde alt den kunne for å tilfredsstille Hitler. Men Hitler ville først være tilfreds når den siste rest av Tsjekkoslovakia var borte.

I en hemmelig tale som Hitler holdt den 10. februar 1939 til en forsamling høyere offiserer framstilte Hitler sin politikk fram til da som en sammenhengende og planlagt utvikling der opprustning og videre annektering av Østerrike og Tsjekkoslovakia var en del av en plan som fantes allerede i 1933.

Etter München ventet Hitler på et gunstig tidspunkt til å utslette den siste rest av tsjekkisk selvstendighet. Men han tidligere hadde brukt sudetentyskernes misnøye for å lemleste Tsjekkoslovakia ville han nå bruke slovakenes misnøye. Hitler prøvde å oppmuntre slovakene til å kreve fullstendig selvstyre i forhold til Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne reagerte på den økende slovakiske separatismen med å avsette den slovakiske regjeringa den 9. mars 1939. Den nye slovakiske regjeringa satte seg mot at Slovakia skulle tre ut av Tsjekkoslovakia. Men Hitler ville utnytte den uroen som hadde oppstått. Den 13. mars ga Hitler et ultimatum til den tidligere slovakiske statsministeren Tiso: han måtte enten erklære at Slovakia ønsket uavhengighet eller så ville Ungarn få overta Slovakia.

Tiso vendte tilbake til Slovakia og fikk parlamentet til å vedta en uavhengighetserklæring under trussel om tysk invasjon.

Slovakia var et landbruksområde uten strategisk betydning, og Hitler var ikke interessert i dette området ut over at han gjerne så det som en tysk satellitt. Derimot ønsket Hitler å legge de industrialiserte tsjekkiske områdene i Moravia og Bøhmen under Tyskland, både på grunn av deres rikdom og store produksjonskapasitet og på grunn av deres strategiske beliggenhet og militære kapasitet. Men Hitler ønsket at Slovakia skulle tre ut siden Hitler da kunne hevde at Storbritannia og Frankrike ikke lenger var bundet av de garantiene som de hadde gitt til Tsjekkoslovakia siden han kunne påstå at Tsjekkoslovakia allerede var gått i oppløsning.

Den 14. mars forsøkte den tsjekkiske regjeringa febrilsk å unngå den tyske invasjonen. Presidenten og utenriksministeren reiste til Berlin for å overtale Hitler om at en tyske invasjon måtte bli unngått. Men Hitler hadde allerede gitt ordre om å sette invasjonen i verk. Han sa at den tsjekkiske hæren utgjorde en fare som Tyskland måtte fjerne, og derfor invaderte Tyskland Tsjekkoslovakia. Presidenten ble truet med at Praha ville bli bombet dersom tsjekkiske styrker gjorde motstand mot de tyske styrkene. Etter at presidenten hadde fått et hjerteanfall som han hadde blitt vekket opp fra av en injeksjon fra Hitlers lege, undertegnet den tsjekkiske presidenten et kommunike der det stod at han satte Tsjekkoslovakia under tysk beskyttelse. I mellom tiden hadde allerede tyske styrker marsjert inn i Tsjekkoslovakia.

"Z" planen og problemer med tysk gjenopprustning

I 1938 hadde Hitler øket kravene om opprustning så mye at det oppstod konflikter om prioritering av råstoff og arbeidskraft. Hæren hadde fått gjennomslag for krav om større ressurser, og Hitler hadde krevd at festningsverk langs vestgrensen skulle bygges og at Luftwaffe skulle femdobles.

Det var ikke bare kamp om ressursene, men også uenighet om strategi. I marinen var mange offiserer uenige i Hitlers prioritering av å bygge store slagskip, og mente at det var bedre å konsentrere seg om å bygge ubåter og mindre krigsskip. De var ikke klar over at Hitler ikke så for seg en kamp om havene før omkring 1944, og da også mot USA, etter at Tyskland dominerte kontinentet.

I november 1938 ba Raeder Hitler om at bygging av slagskipene ble utsatt til fordel for ubåter, men Hitler ville ikke gå med denne forandringen. Han truet med å gi marineoppgaver til Luftwaffe dersom marinen mente at planen var for problematisk. Hitler insisterte på at seks slagskip i tillegg skulle bygges til 1944. Den 17. januar 1939 ble det enighet om en ny "Z plan" der det ble forutsett fire lommeslagskip (Panzerschiffe) som skulle være ferdige i 1943 og seks større slagskip (H klasse) som skulle være ferdige i 1944. Disse ville ha prioritet over ubåtene og andre marinefartøy som samtidig ble bygd. For at Raeder skulle ha mulighet til å gjennomføre dette programmet gikk Hitler med på at marinens krav på ressurser skulle ha prioritet framfor alle andre krav på ressurser. Den 27. januar undertegnet Hitler følgende tekst:

Det er mitt uttrykte ønske at den flåteoppbygging som jeg har gitt ordre til skulle bli gitt prioritet over alle andre oppgaver inkludert gjenopprustningen av de andre to våpengrenene og eksporten. Konstruksjonen dekker utførelse av det nye programmet så vel som vedlikehold av flåtestyrkenes kapasitet til krig.

Flåtens øverstkommanderende skal gi direkte og indirekte forespørsler om personell, materialer og finanser til delegaten for Fireårsplanen, feltmarsjall Göring, som er ansvarlig for å sikre deres raske ferdigstillelse etter planen ved å gi de korresponderende instrukser til de av Rikets organ som er involvert.
(Kilde: Dokument 535)

Med denne ordren fra Hitler greide Raeder å øke tildelingen av ressurser til flåteoppbygging. Flåten økte sin kvote av stål fra 12 prosent av Wehrmachts totale konsum i andre halvdel av 1938 til 26 prosent i første halvdel av 1939 og videre til 31 prosent i andre halvdel av 1939, og tildelingen av andre råvarer ble økt tilsvarende.

Men likevel var de kravene som opprustningen stilte større enn det de tilgjengelige ressursene kunne dekke. I februar 1939 manglet det en million arbeidere for å utføre det planlagte arbeidet i følge planene. Regimet begynte å hente inn arbeidere fra andre land. Første juni hadde det blitt hentet inn 400.000 fagarbeidere fra Tsjekkoslovakia, og store mengder råvarer og utstyr. Tre pansrede divisjoner var utstyrt med tsjekkisk utstyr til kampanjen mot Frankrike. Plyndring begynte å bli en måte regimet løste råvareproblem på.

Wehrmachts økonomiske kontor under general Thomas var i teorien ansvarlig for koordinering av de krav som de tre våpengrenene stilte til økonomien. Thomas ønsket å fordele ressurser ut fra et sammenfattende opprustningsprogram med klare prioriteringer. Men Hitler nektet å la sin handlefrihet bli underordnet et slikt program. Raeder hadde sikret seg frihet til å omgå et hvert slikt rustningsprogram med dets prioriteringer. Under press fra skiftende situasjoner forandret stadig Hitler sine prioriteringer. Han hadde en tendens til å oppmuntre lederne for de tre våpengrenene til hver å presse fram sine mål og program. Den vekten som nå ble lagt på marinen gjorde at den ble prioritert høyere enn hæren, selv om planen opprinnelige hadde vært at flåten først skulle i offensiv kamp etter at hæren hadde erobret kontinentet.

Hitlers opplevelse av tidspress fikk ham til å konsentrere seg om våpengrenenes umiddelbare behov (rustninger i bredden) framfor å utvikle en koordinering av økonomien og det militære systemet ved forberedelse av produksjonskapasiteten og råvareforsyningene til en langvarig krig (rustninger i dybden). Fireårsplanen var riktignok et forsøk på å klargjøre økonomien til krig, men iverksettelsen av planen ble undergravd av press for å bruke ressurser til påtrengende oppgaver. For Hitler var Fireårsplanen et verktøy for å unngå flaskehalser i økonomien fram til erobring av flere ressurser fjernet råvaremangelen. Tyskland hadde et forsprang i opprustning, men for små ressurser til på sikt å beholde dette forspranget. Ved å utnytte forspranget til en lynkrig der motstandere raskt ble slått ut kunne Tyskland overta råvarene deres og bruke produksjonskapasitet som disse landene hadde til nye, raske angrep.

General Thomas kritiserte at det ble lagt mer vekt på rustninger i bredden enn i dybden i et foredrag i Utenriksdepartementet den 24. mai 1939. Der sa han blant annet at den tyske gjenopprustning hadde gitt Tyskland et militært forsprang overfor andre land. Men, sa han også, dersom man sammenliknet Tysklands evne til å føre en langvarig krig med andre lands situasjon fikk man et annet bilde.

Thomas sa at så lenge han hadde hatt ansvar for sin avdeling hadde han alltid gjort oppmerksom på forskjellen mellom rustninger i bredden og rustninger i dybden. Med rustninger i bredden forstod han antallet og styrken til de væpnede styrkene i fredstid og de forberedelser som var gjort for å øke styrkene i tilfelle krig. Rustninger i dybden omfattet alle de tiltak som sørget for å skaffe til veie forsyninger under en krig og derfor øker utholdelsen.

Thomas sa at de var klar over at de nå hadde større stående hærstyrker og i utgangspunktet større slagkraft enn forventede motstandere. Men kunne denne overlegenheten opprettholdes i et våpenkappløp, og derved gi overlegenhet i dybden?

Thomas fortsatte med å si at man vet at når en krig begynner blir det stor etterspørsel etter nye militære avdelinger og mer militært utstyr. For å kunne møte denne etterspørselen måtte det være bygd opp lager av ammunisjon og våpen og råvarer og andre reserver.

Den informasjon man hadde fortalte ikke at vestmaktene rustet like intenst opp som Tyskland, sa Thomas. Men skulle det oppstå et langvarig våpenkappløp måtte man regne med at i løpet av 1 til 11/2 år ville vestmaktene ha bygd opp like store militære styrker som Tyskland hadde. Og varte våpenkappløpet enda lenger ville vestmaktene, Storbritannia, Frankrike og USA, bygge opp langt større militære styrker enn Tyskland, Italia og Japan kunne greie, på grunn av at vestmaktene hadde større industriell kapasitet og bedre tilgang til råvarer. Dersom det kom til krig ville Tyskland bli nødt til å vinne raskt, for Tyskland ville tape en langvarig krig på grunn av mindre ressurser.

Thomas sa at hans oppgave var å sette Tyskland i stand til å føre en langvarig krig. Rustningene måtte konsentreres om å styrke rustningene i dybden mest mulig.

Det var spesielt tre områder som var særskilt viktige, og dette var (1) matvareforsyningene, (2) forsyningene av jernmalm, og (3) olje og gummi.

Et annet problem var at i dag ble det brukt store ressurser på tiltak som ikke var nødvendige for tyske rustninger. Den tyske økonomien var ikke 100% virksom, men 125% virksom. Disse siste 25% skapte uorden og utgjorde en stor byrde.

Forberedelser til Angrepet på Polen

En av faktorene som fikk Hitler til å ødelegge restene av Tsjekkoslovakia var hans ønske om å legge press på Polen. Polens holdning var avgjørende for Hitlers handlinger i øst eller vest. Hitler kunne verken angripe Frankrike eller Russland uten å være sikker på hvordan Polen ville stille seg. I løpet av vinteren 1938-39 synes han å ha beveget seg i retning av å foretrekke et angrep på Russland. Han arbeidet da for å få et godt forhold til Frankrike, som den 6. desember førte til en felles erklæring om å garantere de eksisterende grensene, altså at Tyskland oppga krav på Alsace og Lorraine. Hitler håpet at Frankrike til gjengjeld skulle slutte å være interessert i Øst-Europa til tross for de franske alliansene med Polen og Sovjet. Tysklands forhold til Polen hadde vært godt siden ikkeangrepspakten fra 1934, og etter Münchenforliket hadde Polen tatt Teschen fra Tsjekkoslovakia. Nå ville Hitler gjøre Polen til en tysk satellittstat. Når dette var gjort kunne Tyskland planlegge et angrep på Sovjet med Polen som alliert, eller vurdere å angripe Frankrike.

For Hitler var testen på om Polen var villig til å underkaste seg spørsmålet om Polen var villig til å gå med på at Tyskland innlemmet Danzig, som var en tyskspråklig by som Versaillestraktaten hadde satt under Folkeforbundets kontroll. Disse kravene ble først satt fram på en vennlig måte av Ribbentrop på et møte med den polske ambassadøren Josef Lipski den 24. oktober 1938. Lipski svarte unnvikende. Da den polske utenriksminister Beck besøkte Berlin i januar 1939 satte Hitler fram de samme kravene til ham, og minnet om deres felles fiendtlighet overfor Russland og sa at Tyskland ikke hadde noe mot at Polen la Ukraina under seg.

Utenriksminister Becks svar var unnvikende. Polen ville motsette seg å bli dominert av Tyskland, og erkjente at å gi etter for Tyskland i kravet om Danzig var å bli redusert til satellittstatus.

Tre måneder etter Becks samtale med Hitler kom den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia. Men virkningen på Polen var ikke som Hitler hadde ønsket. Storbritannia hadde helt mistet tilliten til tyske løfter og sett at Tyskland ville legge under seg områder som var befolket av mennesker som slett ikke var tyske. Storbritannia kom med en advarsel til Tyskland mot videre tysk aggresjon. Denne advarselen var en garanti til de landene som var mest truet av tysk aggresjon, Polen, Romania og Hellas. Med denne garantien var Polen ikke villig til å gi etter for de tyske kravene.

Hitler ble rasende over de britiske garantiene, og den 3. april ga han ordre om at militære forberedelser for et angrep på Polen ble satt i gang for å gjøre Tyskland klart til å angripe Polen etter 1. september.

Direktivet for å angripe Polen, "Operasjon hvit" ble utferdiget den 11. april:

OPERASJON HVIT
1.) Politiske krav og mål

Tysklands forhold til Polen fortsetter å være basert på prinsippene om å unngå uro: Dersom Polen imidlertid skulle forandre sin politikk overfor Tyskland, som så langt har vært basert på de samme prinsippene som vår egen, og ta en truende holdning overfor Tyskland, må en endelig løsning bli nødvendig til tross for den avtalen som er i kraft med Polen.

Målet vil da bli å ødelegge Polens militære styrke, og skape i øst en situasjon som tilfredsstiller kravene til det nasjonale forsvaret. Fristaten Danzig vil ble erklært å være en del av Rikets territorium senest ved utbruddet av fiendtlighetene.

De politiske lederne ser det som sin oppgave å isolere Polen dersom det er mulig, det betyr å begrense krigen til bare å gjelde Polen.

Utvikling av økende indre krise i Frankrike og følgende britisk tilbakeholdenhet kan føre til en slik situasjon i ikke for fjern framtid.

Intervensjon fra Russland, dersom Russland var i posisjon til å intervenere, kan ikke bli ventet å være av noen nytte for Polen, fordi dette ville bety at Polen ble ødelagt av bolsjevismen.

Holdningen til de baltiske statene vil bli bestemt av tysk militær overlegenhet. (I løpet av den videre utvikling kan det bli nødvendig å okkupere de baltiske statene opp til grensen av det tidligere Kurland og å inkorporere dem i Riket.)

Tyskland kan ikke regne med Ungarn som en sikker alliert. Italias holdning er fastlagt av aksen Roma-Berlin.

2.) Militære konklusjoner

De store målene under gjenoppbygging av den tyske Wehrmacht vil fortsette å bli bestemt av motsetningen til de vestlige demokratiene. "Operasjon hvit" konstituerer bare et forsikrende tillegg for disse forberedelsene. Den kan ikke på noen måte bli sett på som en nødvendig forutsetning for en militær konflikt med de vestlige motstanderne.

Isolasjonen av Polen vil bli enda lettere opprettholdt, selv etter utbruddet av fiendtligheter, dersom vi lykkes i å begynne krigen med et plutselig, tungt slag som gir rask suksess.

Den overordnede situasjonen vil imidlertid kreve at forholdsregler i alle tilfeller blir tatt for å sikre vestgrensen og Nordsjøkysten, så vel som luften over.

Mot de baltiske statene - spesielt Litauen - må sikkerhetstiltak bli utført i tilfelle en polsk marsj gjennom dette landet.

3.) Oppgavene til Wehrmacht

Oppgaven til Wehrmacht er å ødelegge de polske væpnede styrker. Mot dette målet må et overraskelsesangrep bli innrettet og forberedt. Kamuflert eller åpen alminnelige mobilisering vil ikke bli beordret tidligere enn dagen før angrepet og så sent som mulig. De styrkene som er avsatt til "Frontsikkerhet vest" (Seksjon I, "Frontsikkerhet") må for tiden ikke bli anvendt til noe annet formål.

Alle andre grenser skal bare holdes under observasjon; grensen mot Litauen skal dekkes.
(Kilde: Dokument 538)

Hitlers første diplomatiske suksess i forberedelsen for krig mot Polen var at han sikret seg en langvarig allianse med Italia. I løpet av mai hadde Mussolini overvunnet sine tidligere motforestillinger mot å binde seg på denne måten. Den italienske annekteringen av Albania hadde møtt motstand fra vestmaktene, og drevet Mussolini inn i større avhengighet av Tyskland, og nå gikk han med på å gjøre aksen Roma-Berlin om til en "Stålpakt", en tiåring "vennskaps- og alliansepakt" med Tyskland. Den ble underskrevet den 22. mai 1939. Hitler var henrykt siden han håpet at det ville øke presset på Frankrike og Storbritannia for å holde disse landene nøytrale når han angrep Polen.

Trusselen om et tyske angrep på Polen gjorde Sovjets holdning viktigere for både Tyskland og Vestmaktene. Storbritannia og Frankrike ville ha vanskeligheter med å få fram hjelp til Polen dersom Sovjet ikke samarbeidet om å få hjelpen fram. Storbritannia og Sovjet var allerede i gang med forhandlinger, men ingen av sidene la stor vekt på dem. Chamberlain var svært fiendtlig innstilt mot regimet i Sovjet, og han hadde liten tiltro til Sovjets militære styrker siden Stalin nylig hadde henrettet tusenvis av offiserer, og man trodde derfor at den røde arme var lite effektiv. Og polakkene var ekstremt mistenksomme overfor Sovjet. Og Sovjet ville ikke gjerne forplikte seg. At vestmaktene hadde overgitt Tsjekkoslovakia i Münchenforliket og at Sovjet var blitt holdt utenfor forhandlingene om Tsjekkoslovakia gjorde at Sovjet var mistenksom og hadde liten tiltro at vestmaktene. Sovjet mistenkte at vestmaktene ville prøve å manøvrere Sovjet inn i en krig mot Tyskland som de selv holdt seg borte fra. I mai erstattet Stalin Livinov, som hadde ønsket en avtale med vestmaktene, med Molotov som utenriksminister.

Ribbentrop og Hitler tolket dette som at Sovjet kunne være villig til å endre sin politikk overfor Sovjet. Tanken om å komme fram til en ordning med Sovjet hadde lenge blitt støttet av en gruppe innen det tyske Utenriksdepartementet og Wehrmacht. Argumentene deres ble forsterket av behovet for råvarer fra Sovjet dersom Tyskland ble utsatt for en blokade fra vestmaktene. Hitler hadde motsatt seg disse ønskene om bedre forhold til Sovjet og foretrukket tanken om å erobre livsrom med Polen som juniorpartner. Men da Polen motsatte seg alle forslag som kunne gå i den retning måtte Hitler tenke gjennom situasjonen på nytt. For dersom Sovjet gikk inn i krigen på Polens side ville Tyskland på nytt stå overfor en tofrontskrig. Men dersom Sovjet kom over på tysk side ville Polen være isolert og omringet.

Den 22. august hadde Ribbentrop reist til Moskva for å inngå en ikkeangrepspakt som også inkluderte en deling av Polen og andre deler av Øst-Europa med Sovjet. Avtalen (Molotov-Ribbentrop pakten) som ble undertegnet den 23. august 1939 hadde også en hemmelig del som inneholdt detaljer om denne delingen av byttet:

Det tyske Rikets regjering
og
Regjeringa til Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker
har kommet fram til følgende avtale, ledet av ønsket om å styrke fredens sak mellom Tyskland og Sovjet og med utgangspunkt i Nøytralitetspakten mellom Tyskland og Sovjet fra april 1926:

Artikkel 1. De to kontraktpartene påtar seg å avstå fra all bruk av vold og alle aggressive handlinger eller angrep mot hverandre, både individuelt og sammen med andre makter.

Artikkel 2. Dersom noen av de to avtalepartene skulle bli utsatt for krigsliknende handlinger fra en tredjepart, vil den andre kontraktspartner ikke støtte denne tredjeparten på noen måte.

Artikkel 3. Regjeringene til de to kontraktspartene vil i framtida forbli i kontakt med hverandre gjennom stadige konsultasjoner for å informere hverandre om spørsmål som angår deres felles interesser.

Artikkel 4. Ingen av de to partene vil delta i maktgruppering som indirekte eller direkte er rettet mot den andre part.

Artikkel 5. Skulle det oppstå uenighet eller konflikt mellom kontraktpartene om et eller annet spørsmål vil de to partene klare det opp utelukkende ved vennlige utveksling av synspunkter eller om nødvendig ved meklingskommisjoner.

Artikkel 6. Den herværende avtalen er inngått med en varighet på ti år med den bestemmelse at dersom ikke en av kontraktpartene sier opp avtalen et år før den går ut er avtalen å betrakte som automatisk forlenget med fem år.

Artikkel 7. Den herværende avtalen skal ratifiseres snarest mulig. Ratifikasjonsdokumentene skal utveksles i Berlin. Avtalen trer i kraft når den blir undertegnet.

Hemmelig tilleggsprotokoll

Foranlediget av undertegnelse av ikkeangrepspakten mellom det Tyske Riket og Unionen av Sovjetiske Sosialistrepublikker, diskuterte de undertegnende fullmaktshaverne for de to partene i strengt konfidensielle samtaler spørsmålet om avgrensing av deres innflytelsessfærer i det østlige Europa. Disse samtalene førte til følgende resultat:

  1. I tilfelle av en territorial og politisk omforming av de territoriene som tilhører de baltiske statene (Finland, Estland, Latvia og Litauen) skal den nordlige grensen til Litauen representere grensen mellom interessesfærene til både Tyskland og Sovjet. I denne forbindelse er interessen til Litauen i Vilnaterritoriet anerkjent av begge parter.

  2. I tilfelle av en territorial og politisk omforming av de territoriene som tilhører den polske stat, skal interessesfærene til både Tyskland og Sovjet være omtrentlig avgrenset ved linja som elvene Narew, Wisla og San danner.

    Spørsmålet om interessene til begge parter gjør vedlikehold av en uavhengig polsk stat ønskelig og om hvordan grensene til denne staten skal bli dratt, kan bare bli bestemt fastsatt i løpet av den videre politiske utvikling.

    I alle fall vil begge regjeringer løse dette spørsmålet ved hjelp av en vennskapelig forståelse.

  3. Med hensyn til Sørøst-Europa legger den sovjetiske siden vekt på sine interesser i Bessarabia. Den tyske siden erklærer seg fullstendig uinteressert i disse områdene.

  4. Denne protokollen vil av begge parter bli behandlet som strengt hemmelig.
(Kilde: Dokument 543)

Hitler var overbevist om at ikkeangrepspakten med Sovjet ville sikre at Storbritannia og Frankrike ikke ville oppfylle sine garantier til Polen. Rapporter fra tyske besøkende til Storbritannia og fra tyske ambassadører hadde allerede gitt klare tegn om at Storbritannia var opptatt av å nå en avtale med Tyskland.

Den 23. august, etter at Hitler hadde hørt at forhandlingene med Sovjet hadde kommet vel i havn, satte Hitler en foreløpig dato for angrepet til den 26. I mellomtiden hadde Chamberlain svart på nyhetene om den tysk-sovjetiske pakten ved å advare Hitler offentlig i en tale og et brev der det framgikk at Storbritannia fortsatt var bestemt på å forsvare Polen om Polen ble angrepet. Hitler mottok brevet den 23.:

Din Eksellense vil allerede ha hørt om visse tiltak som er foretatt av Hans Majestets Regjering og offentliggjort i pressen og på radio denne kveld. Disse steg er etter Hans Majestets Regjerings oppfatning blitt gjort nødvendige av militære bevegelser som har blitt rapportert fra Tyskland og ved det faktum at tilsynelatende er offentliggjøringen av en tysk-sovjetisk avtale i noen kretser i Berlin tatt for å indikere at intervensjon av Storbritannia på vegne av Polen ikke lenger er noe man trenger å regne med. Ingen større feiltakelse kan bli gjort. Hva enn må vise seg å være naturen til den tysk-sovjetiske avtalen så kan det ikke endre Storbritannias forpliktelse overfor Polen, som Hans Majestets Regjering har stadfestet offentlig gjentatte ganger rett fram og som den er bestemt på å oppfylle........
(Kilde: Dokument 544)

Etter et kjølig svar på Chamberlains brev i et svarbrev den 24. august bestemte Hitler seg neste dag for å prøve å utnytte Storbritannias uvilje til å gå til krig for å prøve å holde Storbritannia utenfor krigen. Den 25. møtte Hitler den britiske ambassadøren og sa at han var villig til å forhandle med Storbritannia og stille som garantist for det britiske imperiet. Til gjengjeld måtte Storbritannia akseptere at Tyskland på sin måte løste det polske spørsmålet og også gjerne ga Tyskland noen kolonier. Tyskland hadde ingen intensjon om å forandre grensene i vest, sa Hitler. Hitler la også vekt på at nå var det oppstått en ubrytelig og evigvarende allianse mellom Tyskland og Sovjet som førte til at i en eventuell krig mot vestmaktene og Polen ville Tyskland stå mye sterkere enn i 1914.

Etter at den britiske ambassadøren hadde dratt fastsatte Hitler datoen for angrepet på Polen til neste dag, den 26. august. Men litt senere fikk Hitler høre at avtalen mellom Storbritannia og Polen, som var inngått i april, endelig var undertegnet, og Mussolini meldte fra om at Italia ikke var klar til krig. Derfor utsatte Hitler angrepet på Polen til 1. september for å kunne få bedre tid til å manøvrere.

De følgende dagene prøvde Hitler å skille Storbritannia og Polen fra hverandre og drev propaganda for å rettferdiggjøre det kommende overfallet. Men Storbritannia, som hadde sett at Hitler brøt alle avtaler, hadde ikke noen tillit til det Hitler framførte. Storbritannia ville ikke gå inn i forhandlinger med Tyskland før Tyskland hadde inngått en fredelig løsning av konflikten om Polen.

I svaret på Hitlers tilbud nevnte den britiske regjeringa at den hadde sikret Polens enighet til direkte diskusjoner mellom Polen og Tyskland. Hitler sendte et ultimatum til Polen der han krevde at Polen sendte representanter med alle fullmakter neste dag. Polakkene nektet å bøye seg for dette presset, og Storbritannia prøvde ikke å presse Polen til å bøye seg for det tyske presset.

Ved midnatt den 30. ga den britiske ambassadøren det britiske svaret til Ribbentrop. Ambassadøren skrev om møtet med Ribbentrop at han hadde foreslått overfor Ribbentrop at Tyskland skulle kontakte Polen på en normal diplomatisk måte. Ribbentrop svarte med å lese opp et langt dokument med diverse krav til Polen. Da ambassadøren ba om å få et eksemplar av dokumentet svarte Ribbentrop at det nå var for sent siden det ikke hadde kommet polske representanter til Berlin innen den frist som var fastsatt i ultimatumet. Den britiske ambassadøren gjorde oppmerksom på at dette hadde vært et ultimatum. Men dette benektet Ribbentrop. Ambassadøren spurte da om hvorfor tyskerne ikke gikk fram overfor Polen på det som var en vanlig måte i diplomatiet. Ribbentrop svarte da på den mest voldsomme måte at han ville aldri be den polske ambassadøren om å komme på besøk.

Den 31. august klokka 12.30 undertegnet Hitler Direktiv nummer 1 for Gjennomføring av Krigen:

1. Nå da hver politisk mulighet har blitt uttømt for med fredelige midler å få slutt på den utålelige situasjonen på Tysklands østgrense har jeg bestemt meg for en løsning med makt.

2. Angrepet på Polen skal utføres i følge forberedelsene som er gjort for "Operasjon hvit" [Fall Weiss], med de endringene, av hensyn til hæren, som kommer av det faktum at strategiske utplassering nå er nesten fullført.

Påleggelse av oppgaver og operasjonelle mål er uendret.

Angrepsdato: 1. september 1939
Klokkeslett for angrep: 4.45 a.m.

3. I vest er det viktig at ansvaret for åpning av fiendtligheter helt og holdent skulle ligge på Storbritannia eller Frankrike. Ubetydelige grensekrenkelser skulle for tiden bli behandlet som lokale hendelser.

Den nøytraliteten som vi har forsikret Sveits, Nederland, Belgia og Luxemburg om å respektere må bli respektert fullt ut.

På land må grensen i vest ikke på noe punkt krysses uten min uttrykte tillatelse.

På sjøen gjelder dette også for alle krigerske handlinger og handlinger som kunne betraktes som dette.

De defensive tiltakene til Luftwaffe er for tiden begrenset til de som er nødvendige for å møte fiendtlige luftangrep ved Rikets grenser, og grensene til nøytrale stater skal respekteres så lenge som mulig når enkeltvise fly eller mindre enheter møtes. Bare dersom store franske eller britiske formasjoner blir satt inn over nøytrale stater i angrep mot tysk territorium og luftforsvaret i vest ikke lenger er sikret er mottiltak tillatt selv over disse nøytrale territoriene.

Det er spesielt viktig med den raskeste rapportering av krenkelser av nøytraliteten til tredjeparter av våre vestlige motstandere.

4. Dersom Storbritannia og Frankrike åpner fiendtligheter mot Tyskland er det oppgaven til Wehrmachtformasjoner som opererer i vest å oppholde disse styrkene så mye som mulig og slik opprettholde betingelsene for en seierrik konklusjon av operasjonene mot Polen. Innenfor disse grensene skal fiendtlige styrker og deres militærøkonomiske ressurser skades mest mulig. Jeg reserverer for meg selv å kunne gi ordre om angrep i hvert tilfelle.

Hæren vil holde vestmuren og foreta forberedelser for å forhindre at det blir angrepet nord for den ved krenkelse fra vestmaktene av belgisk og nederlandsk territorium. Dersom franske styrker går inn i Luxemburg skal grensebruene ødelegges.

Marinen vil utføre krig mot handelsskip hovedsakelig rettet mot Storbritannia. For å intensivere virkningene må erklæring av en faresone bli ventet. OKM (Marinens overkommando) vil rapportere om i hvilke sjøområder, og i hvilken utstrekning, faresoner er vurdert som hensiktsmessig. Formulering av en offentlig uttalelse skal bli gjort ferdig i konsultasjon med Utenriksdepartementet og gitt til meg gjennom OKW for godkjennelse.

Østersjøen skal beskyttes mot fiendtlige angrep. Marinens øverstkommanderende vil avgjøre om framstøt til Østersjøen skulle bli blokkert av miner.

Luftwaffe skal, for det første, forhindre at franske og britiske luftstyrker angriper den tyske hæren og tysk livsrom.

I gjennomføring av krigen mot Storbritannia skal forberedelser bli gjort for bruk av Luftwaffe for å avbryte britiske forsyninger til sjøs, mot rustningsindustrien og transporten av tropper til Frankrike. En gunstig mulighet må brukes for et effektivt angrep på tette britiske marineenheter, spesielt mot slagskip og hangarskip. Angrep mot London er reservert for min avgjørelse.

Forberedelser for angrep mot England skal gjøres, der man husker at delvis suksess med utilfredsstillende styrker i alle tilfeller må bli unngått.
(Kilde: Dokument 547)

Hitlers "program" og tysk utenrikspolitikk 1933-1939

Det er uenighet mellom historikerne om Betydningen av Hitlers "program" for utenrikspolitikken. En historiker har kalt Mein Kampf for en dagdrøm, og det er med rette blitt pekt på at Mein Kampf ikke er noen spesiell guide til den utenrikspolitikken som Hitler gjennomførte fra 1933 til 1939.

Noen historikere har hevdet at Hitlers ekspansjonisme ikke var så mye et produkt av et sammenhengende program som det usammenhengende uttrykket for kreftene i regimet selv. Et regime som var basert på en karismatisk form for autoritet som nærte seg på kriser, et regime som hadde en ideologi som kalte kamp for å være livets kjerne og som systematisk militariserte samfunnet og satte i gang et svært opprustningsprogram og styrte ved hjelp av terror - et slikt regime, er det blitt hevdet, skapte en dynamikk som var nødt til å føre til krig.

Imidlertid er det tvilsomt at Hitlers programmatiske mål bare kan bli sett på som "symbolske metaforer" uten avgjørende betydning for politikken. Det er mer trolig at Hitler hele tiden styrte etter sitt uttalte mål om å vinne "livsrom" i øst, men at han ikke hadde forpliktet seg til noen spesiell politikk for å nå dette målet. Tilnærmingen hans var fleksibel, i hvert fall fram til krigen. Fram til krigen innrettet Hitler politikken sin etter de forholdene som han ble klar over eksisterte, samtidig som han prøvde å holde fast på noen målsetninger om å bli eneveldig og vinne livsrom, uansett pris. I utenrikspolitikken prøvde Hitler lenge å utvikle en allianse med Storbritannia. og fikk en avtale om flåten. Hitler inngikk allianser med Polen og Sovjet. Hitler var troløs og gjorde det som han mente tjente ham best i enhver situasjon, og var alltid villig til å bryte løfter og allianser dersom andre muligheter dukket opp.

Hitler ønsket trolig først ikke å innlemme Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen i Tyskland, men ville ha dem bort fra fransk innflytelse og gjøre dem om til tyske satellitter. Da dette ikke lyktes ble disse landene innlemmet i Tyskland. Likevel er det feil å ikke tro at Hitler hadde langsiktige mål.

Hitler hadde fordelen av at krigserstatningene var blitt opphevet da han ble kansler. Frankrike hadde måttet oppgi sin uforsonlige politikk. Den internasjonale økonomiske krisen gjorde det mulig for Tyskland å spille andre land ut mot hverandre. Og Hitler var dyktig til å finne og forstå andres svake punkter og å utnytte dem. Han visste at befolkningene i Europa ikke ville ha krig, og han visste at mange i Storbritannia hadde dårlig samvittighet over måten Tyskland var blitt behandlet på i Versailles og under Weimarrepublikken, og han visste at det var stor frykt i overklassen og middelklassen for bolsjevismen, og alt dette greide Hitler å bruke. Hitler framstilte sitt nazistiske regime som en bastion mot bolsjevismen, og kom stadig med forsikringer om sine fredelige hensikter, og sa at han bare var ute etter å rette opp urett som var gjort i Versailles.

Fram til 1939 var denne politikken vellykket. Fra 1938 synes Hitler å ha blitt mer utålmodig. Det kan skyldes økende spenninger innen regimet forårsaket av økonomiske problem på grunn av at rustningsprogrammet var for kostbart, og det ville få politiske følger. Hitler var svært opptatt av folkemeningen. Han var tross alt først og fremst propagandamaker, og han hadde fått makten med løfter om mirakler av velstand og nasjonal stolthet, og han ville prøve å levere det som han hadde lovet.

Hitler ble også utålmodig fordi han var redd for at han ikke skulle overleve lenge nok til å utføre de storverkene som han hadde gitt løfte om.

Men det som kanskje var avgjørende for at Hitler valgte å gå til krig på det tidspunktet han gjorde det var at han visste at også de andre europeiske stormaktene hadde begynt å ruste opp, og at det militære forspranget som han hadde ville bli mindre.

Fra 1938 satset Hitler stadig mer for å erobre nye områder, og han ble stadig mer villig til å risikere en verdenskrig.

Lenker:
Første del av denne teksten om Veien til krigen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilde for dette kapitlet er: