Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Weimar lå i Tysklands geografiske sentrum. Fram til november 1918 hadde Weimar vært hovedstad i storhertugdømmet Saxe-Weimar-Eisenach, som hadde vært en suveren del av det Tyske keiserriket.
I 1919 hadde Weimar mindre enn 50.000 innbyggere og hadde et noe middelalderlig preg. Storhertugdømmet som Weimar var hovedstad i hadde så tidlig som i 1817 fått en liberal konstitusjon. Goethe, Herder og Schiller hadde levd i Weimar, og Weimar var blitt et symbol på kultur og humanitet. Dette var den viktigste grunnen til at Weimar ble valgt ut til å være stedet der den tyske grunnloven - Weimarkonstitusjonen - skulle lages. Nasjonalforsamlinga skulle tre sammen den 6. februar 1919.
Weimar var også så liten at byen var oversiktlige og lett å forsvare av et frikorps. Et avdeling av Maerckers frikorps ble sendt til Weimar den 30. januar, men den ble avvæpnet av sinte arbeidere. Hele frikorpset måtte sendes til Weimar for at styrken skulle være sterk nok til at den kunne kontrollere byen.
Den nye nasjonalforsamlinga var blitt valgt den 19. januar. Tretti millioner av trettifire millioner stemmeberettigede tyskere hadde deltatt i valget. Alle tyskere over tjue år hadde stemmerett. De valgte 423 representanter, og de viste at nasjonalforsamlinga skulle utpeke ei regjering som skulle undertegne en fredsavtale etter krigen, og at forsamlinga skulle lage en tysk konstitusjon.
Valget var en dobbel suksess for flertallssosialdemokratene. Det var en suksess at valget i det hele tatt ble holdt, og flertallssosialdemokratene fikk så mye som 39 prosent av stemmene, og 163 av de 423 plassene i nasjonalforsamlinga, og ble klart det største partiet. USPD fikk bare sju prosent av stemmene. Kommunistene deltok ikke i valget.
De borgerlige partiene kom tilbake etter å ha vært fullstendig passive i lang tid. Det gamle konservative partiet kom tilbake som det "Tyske Nasjonale Folkepartiet" - DNVP. Lederne innrømmet at partiet omfattet de fleste tyske monarkistene, men de hevdet at de ikke ville gjenopprette monarkiet, de ville bare stå for "gamle og prøvde ideal". Men partiet var en fiende av den demokratiske republikken, og ønsket Hohenzollerne tilbake. Det var partiet til industriherrene og godseierne, men greide likevel å få ti prosent av stemmene.
Det gamle Nasjonalliberale partiet hadde en enda vanskeligere oppgave. Før krigen hadde det stått for en kombinasjon av nasjonalisme og liberalisme. Lederen Gustav Stresemann hadde under krigen vært den militære overkommandoens fremste talsmann i Riksdagen. Partiet tok et nytt navn og kalte seg for det tyske folkepartiet - DVP. Det var sammen med DNVP de reaksjonære partiene i Riksdagen. DVP gjorde det dårlig i valget og tapte mange stemmer til sentrumspartiene. DVP stod fram med en sterkt nasjonalistisk profil, og fikk bare fem prosent av stemmene.
Det tidligere katolske Sentrumspartiet kalte seg i en periode for det Kristne folkepartiet, og fikk nitti plasser i Nasjonalforsamlinga. Dets leder var den dyktige og modige Matthias Ertzberger, og partiet greide å overbevise om at det sluttet opp om republikken. Det fikk nesten tjue prosent av stemmene.
Det nye Tyske demokratiske partiet - DDP - lyktes også godt. Før november 1918 hadde det vært kjent som det progressive partiet, og det hadde vært antimilitaristisk og skeptisk overfor monarkiet. Det hadde gått inn for en demokratisk konstitusjon. Ebert hadde utnevnt et medlem av dette partiet, Hogo Preuss, til å lage et utkast til grunnlov. Partiet fikk atten prosent av stemmene, ei fordobling fra 1912.
Resultatet av valget var altså at de to høyrepartiene, som var motstandere av demokratiet, bare fikk femten prosent av stemmene, mens de som var tilhengere av den demokratiske republikken fikk så mye som åttifem prosent av stemmene. Disse åttifem prosentene var delt på et sentrum med nesten førti prosent og de to sosialistpartiene med førtiseks prosent av stemmene.
I denne situasjonen måtte ei regjering bli dominert av flertallssosialdemokratene, men de trengte støtte fra i det minste et av de borgerlige partiene for å ha en trygg majoritet. Flertallsosialdemokratene krevde at USPD aksepterte prinsippet om parlamentariske demokrati og oppga alle planer om statskupp for at USPD skulle få delta i regjeringa, men USPD nektet, og Ebert gikk heller i allianse med demokratene (DDP) og Matthias Erzbergers katolske parti. De tre partiene utgjorde sammen en stor majoritet - 331 av de 423 representantene - og det var dermed sikret at en demokratisk forfatning ville bli vedtatt. Men det betydde også at et sosialistisk økonomisk program ikke ville bli vedtatt.
Nasjonalforsamlinga begynte arbeidet den sjette februar i Weimars nye nasjonale teater. Ved åpningen ga Ebert formelt regjeringsmakta over til Nasjonalforsamlinga. Talen hans ble avbrutt av tilrop fra representanter fra høyrefløyen og fra USPD.
Nasjonalforsamlinga brukte fem dager på å organisere ei regjering. Først ble en president for selve Nasjonalforsamlinga valgt. Dr. Eduard David fra flertallssosialdemokratene ble valgt til denne posten. Så vedtok Nasjonalforsamlinga en midlertidig konstitusjon for å gi den nye regjeringa et legalt grunnlag. Etter denne skulle det være en tysk president, og Ebert ble valgt til president. Presidenten kunne utnevne kansler, som igjen utnevnte regjeringsmedlemmene. Friedrich Ebert ble valgt til president med 277 stemmer av 379 avgitte stemmer. Han utnevnte Philipp Scheidemann til kansler. Scheidemann utpekte som ministre fire medlemmer av det demokratiske partiet (finansminister, utenriksminister, innenriksminister og minister uten portefølje) og tre fra det katolske partiet (koloniminister, postminister og minister uten portefølje) og fem fra flertallssosialdemokratene (økonomiminister, justisminister, matvareminister, forsvarsminister og en minister uten portefølje). Dette var den nye regjeringa. Gustav Noske ble forsvarsminister.
De dominerende personene i den nye regjeringa var Ebert og Noske. Begge overskygget Scheidemann, som ikke satte pris på dette. Men Ebert ble stadig høgere respektert også utenfor sitt eget parti, spesielt i USPD og i de to sentrumspartiene. Ebert var dyktig og kompetent og pliktoppfyllende. Han hadde alltid vært en arbeidshest, og han forsatte å arbeide lange dager. Han passet på at arbeidet i Nasjonalforsamlinga gikk framover i rimelig tempo.
Den 12. mars 1919 kom endelig de første skipene med mat til Tyskland. Det var et skip som kom fra Amerika til Hamburg med seks tusen tonn mel.
Den første finansministeren var Eugen Schiffer fra det demokratiske partiet. Han arbeidet grundig og nøyaktig med en plan for å betale Tysklands innenlandske krigsgjeld og gjenopprette markens verdi. Han ville at Tyskland skulle betale all sin gjeld, og satte opp et strengt budsjett for å greie dette. Det fantes ikke planer om å innføre skatt på kapital. Det fantes heller ingen plan for å fjerne monarkister fra embetsverket.
Nest etter Ebert i autoritet kom Noske. Han kledde seg uvørent, og likte å framtre som en handlingens mann, og han var mer som en superpolitimann enn som politiker og sosialist. Noske arbeidet hardt, og selv om han skulle representere arbeiderne kom han til å behandle dem manipulerende, og han omtalte dem og beskrev dem nedlatende som noe mindreverdig.
Noske følte seg nært knyttet til offiserskorpset, og han trodde at dette var gjensidig, noe han skulle erfare at det slett ikke var. Noske framstilte offiserene som eksemplariske, og det er tydelig at han beundret dem. Noske kritiserte aldri offiserene, og følte nesegrus takknemlighet og beundring for dem.
Noske var en front for den militære Overkommandoen. Dens målsetninger var også Noskes målsetninger. Noske var alt de militære kunne ha drømt om: en sosialist som deltok i å opprette frikorps, som kom med ordrer som undertrykket soldatenes råd, som marsjerte i spissen for tropper som var ute etter å slå ned på arbeidere. Noske var Guds gave til den militære Overkommandoen!
I de første månedene av revolusjonen hadde den tyske regjeringa hatt liten innflytelse i Bayern. Bayern hadde vært en av de største statene innenfor det gamle Imperiet. Bayern ville ikke være underlagt Preussen, og derfor hadde også Bayern fått beholde betydelig selvstendighet og indre selvstyre også i keiserdømmet fram til 1918. Bayern hadde fram til 1918 sin egen konge og egen hær og utenrikstjeneste. Hæren var riktignok underlagt samme overkommando som den preussiske hæren i krig, men Bayern utnevnte selv offiserene i hæren og den hadde sin egen generalstab.
Sytti prosent av befolkninga i Bayern var katolikker, mens preusserne stort sett var protestanter. På landsbygda i Bayern var det færre godseiere og langt flere småbønder som eide sin egen jord enn i Preussen. Folk i Bayern kjente ikke noe stort slektskap med folk i Preussen, til det var forskjellene for store.
Den bayerske hæren hadde under krigen vist seg å være effektiv og dyktig. Den stod ikke tilbake for den preussiske hæren. Da krigen hadde vart flere år begynte folk i Bayern å bli lei av både krigen og keiseren. Mange kom til å mene at krigen først og fremst var Preussens krig, som Bayern burde ha holdt seg ute av.
I november 1918 var befolkninga i Bayern sjuke av krig, og de hadde mistet all tiltro til både sin egen konge, Ludwig III, og til keiseren. USPD hadde fått mange tilhengere i Bayern, og stod forholdsvis sterkere der enn i Preussen, siden motstanden mot krigen og Bayerns deltakelse i krigen var så sterk i Bayern.
* * * * * * * * * * * * *
Den sjuende november 1918 var det fullt av mennesker på Theresienwiese i München. Det er ei stor åpen slette. Godt og vel tjue sosialister skulle holde taler. Den som hadde flest tilhørere var en uavhengig sosialist (USPD), Kurt Eisner. Han oppfordret soldatene til å overta brakkene og våpnene og styret i byen.
Og dette gjorde folkemengden. Eisner marsjerte vestover sammen med sitt følge. De gikk til Guldeinskolen som ble brukt som et midlertidig depot av den bayerske hæren. Der skjøv de vaktene bort og forsynte seg med våpen. Deretter fortsatte de til den store Maximiliankasernen og de andre brakkene som lå ved den. I løpet av få timer hadde de fått tilslutning fra garnisonen i München. Røde flagg vaiet over brakkene.
Mens dette foregikk gikk Eisner til Mathäser Brauhaus, som var den største ølhallen i München. Der møtte han Münchens første arbeider- og soldatråd, som autoriserte ham til å danne en bayersk republikk med Eisner selv som leder. I løpet av noen få timer dannet Eisner regjering som bestod av tre nølende flertallssosialdemokrater, tre uavhengige sosialister, en partiløs og Eisner selv. Eisner ble statsminister og utenriksminister.
Neste dag hadde Eisners regjering også kontroll over jernbanestasjonen, avisredaksjonene, den bayerske hærens hovedkvarter og praktisk talt hver bygning av betydning. Eisner erklærte at Bayern var en republikk, og at den suverene makta hadde gått over til rådet til arbeiderne, soldatene og bøndene.
Wittelsbachdynastiet gikk i oppløsning. Slottsvakten hadde gått over til de revolusjonære, og slottet var fullt av nysgjerrige. Kong Ludwig III reiste ut av Bayern og overlot styret over Bayern til Kurt Eisner.
Kurt Eisner var en jødisk intellektuell som hadde levd av å være teaterkritiker det meste av sitt voksne liv. Kurt Eisner var født i Berlin 51 år tidligere som sønn av en velstående jødisk handelsmann. Etter å ha gått på gode skoler og studert ved Friedrich Wilhelm universitetet ble han journalist. I 1897 skrev han en satirisk artikkel om keiseren, og han ble arrestert og dømt for majestetsfornærmelse til ni måneder i fengsel. Dette gjorde at den eldre Liebknecht, Wilhelm, en av stifterne av SPD, ble oppmerksom på Kurt Eisner. Eisner ble rekruttert inn i SPD og ble senere en av redaktørene i Vorwärts. Eisner fikk mange motstandere i SPD. Han stod nær revisjonistene, og var en borgerlig, radikal intellektuell. Han mistet derfor stillinga i Vorwärts, og han ikke var i stand til å finne arbeid i Preussen.
I 1907 flyktet han til Bayern siden han ikke var i stand til å forsørge seg i Preussen. Han forlot kone og fem barn. Først slo han seg ned i Nürnberg, og i 1910 reiste han til München. Han levde et enkelt liv i et lite hus i utkanten av München sammen med datter av en gammel sosialist. Han tjente de pengene som han trengte som teaterkritiker og ved også å skrive om andre emner.
Under krigen stiftet Eisner USPD i Bayern og hadde en ledende rolle i mat og fredsstreiken i januar 1918 i München. Lederne for denne, blant andre Eisner, ble satt i fengsel. I oktober 1918 slapp Eisner ut av fengslet. Eisner var blitt en kjent mann, men andre radikale var minst like kjente i München og Bayern. Eisner hadde ingen personlige tilhengere, og han var jøde og bohem, og han var liten og tynn, og noe fremmedartet og ikke på noen måte noen imponerende fremtreden. Men han bar en stor, svart, bredbremmet bohemhatt.
Kurt Eisner var ikke typen på en effektiv og nådeløs revolusjonær. Han var heller ikke nådeløs. En fransk journalist som fulgte Eisners regjering beskrev ham som en tiltrekkende person. Han var vittig og kontroversiell med svært stor intellektuell spennvidde og tankerikdom. Hans interesseområde var enormt, og han var stadig opptatt av nye tanker. I politikken var hans tanker alltid svært modige, og noen ganger også fantastiske og paradoksale, og de grenset ofte mot anarki.
Eisners arbeidsvaner var ekstravagante. Han var overbevist om at en ny tidsalder var kommet, og han utførte sitt arbeid i offentlighet. Døra til kontoret hans var alltid åpen. Alle slag dokumenter og uttalelser lå framme, og han prøvde ikke å skjule dem for besøkende.
Tonen mellom Eisner og medarbeiderne hans var åpen og uformell, og for besøkende kunne virksomheten virke kaotisk.
I denne tida, november og desember, liknet den militære situasjonen i München mye på situasjonen i Berlin. Det var en gruppe revolusjonære sjømenn der. De hadde etablert seg på samme måte som Folkets marinedivisjon gjorde i Berlin. Og da den bayerske hæren vendte tilbake fra krigen hadde de fleste soldatene uten videre gått heim, og de som ikke gikk heim med en gang dannet soldatråd. Bare noen små militære enheter forble intakte. Det var noen mislykkede forsøk på statskupp som Eisners regjering slo tilbake med letthet.
Politisk var den største forskjellen mellom regjeringa i Berlin og regjeringa i München at regjeringa i München var ei USPD regjering, mens flertallsosialdemokratene var i mindretall i Bayern. Men flertallssosialdemokratene hadde den viktige innenriksministerstillinga, som Erhard Auer hadde, selv om Eisner og hans tilhengere dominerte regjeringa og utformet dens politikk.
Eisner hadde ikke satt seg inn i økonomi. Han gjorde ingen forsøk på å sosialisere økonomien. Økonomien var så utmattet etter krigen at han fant at det ikke var interessant, dessuten var han ikke interessert i økonomi. Den eneste virksomheten i München som Eisner sosialiserte var teatrene. Han mente at teatrene var av avgjørende betydning for revolusjonen.
Blant de nye rådene i München var et råd av intellektuelle arbeidere. Det bestod av Eisners gamle venner fra avisredaksjonene, kaffehusene og fra universitetet i München. Eisner gikk selv inn i arbeidet i dette rådet. Det kom snart med en strøm av forslag. Regjeringa ble oppfordret til å "fremme menneskets moralske forbedring og til å forberede det til et fullere politisk liv." Regjeringa burde også innse sin forpliktelse til å "utvide til ungdommen alle muligheter for intellektuell og moralsk utvikling." I tillegg kom praktiske forslag om å avskaffe militærtjenesten og å redusere arbeidstida og å reformere kvinnenes utdannelse.
Eisners regjering var fredelig, og det foregikk absolutt ingen rød terror. Den hadde ikke spor av bolsjevisme, og det var ingen uroligheter å snakke om. Klassemotsetningene var mindre i Bayern enn i Preussen. Kongehuset var ikke særlig populært, og det var ikke noe utbredt ønske om å få det tilbake. Den fiendtligheten som ble uttrykt var først og fremst rettet mot maktsymbolene til Preussen, som keiseren og militarismen.
Eisner var heller ikke begeistret for Preussen, og han hadde kommet til å tenke på at de allierte, spesielt Frankrike, kunne være interessert i å inngå en separat fred med Bayern. Eisner tenkte seg et framtidig Tyskland med større frihet for de enkelte delstatene, der han selv ville være en framstående utenrikspolitiker.
Den 24. november offentliggjorde den bayerske regjeringa en serie dokumenter fra 1914 fra utenrikstjenestens arkiv. De skulle vise at Bayern ikke hadde deltatt i de politiske beslutningen som ble tatt før krigsutbruddet, og at Bayern derfor på ingen måte hadde noe ansvar for det.
Neste dag reiste Eisner til Berlin for å møte Ebert. Det ble et stormfullt møte. Ebert hadde blitt rasende på grunn av de publiserte dokumentene fra den bayerske utenrikstjenestens arkiv. Ebert sa at de var blitt offentliggjort for å skape ei antipreussisk stemning i Bayern. Dessuten skadet de Tysklands sak. Og under den nye statsforfatning ville det tyske styret bli mer sentralisert enn under keiserdømmet. Det var mange uenigheter mellom Eisner og Ebert.
Eisner reiste frustrert og sint tilbake til München. Han ville ikke at den bayerske utenrikspolitikken skulle dikteres fra Berlin. Den 26. november annonserte Eisner at den bayerske regjeringa brøt de diplomatiske forbindelsene med Eberts regjering i Berlin. Bayern ville selv ta seg av sine utenrikspolitiske affærer.
Men Eisner var nå i en liknende situasjon som Ebert. Tre medlemmer av Eisners regjering var flertallssosialdemokrater. Og Erhard Auer var bestemt på at den tyske nasjonene ikke skulle bli splittet. Han krevde at det ble holdt valg til den bayerske landdagen, og den skulle være den øverste myndighet i Bayern. Auer fikk gjennomslag for dette, og valget ble fastsatt til den 12. januar.
I mellomtiden prøve Münchens utgave av "Folkets marinedivisjon" å gjennomføre et kupp som ble støttet av de bayerske spartakistene. De mente at Eisner manglet den hensynsløse besluttsomheten som var nødvendig for å konsolidere revolusjonen i Bayern. For Eisner var ingen bolsjevik og han hadde ingen intensjon om å kopiere Lenins revolusjon. Eisner hadde ingen tillit til Lenin og Trotsky og mente at Tyskland ikke hadde noe å lære fra Russland.
Natt til sjuende desember omringet fire hundre sjømenn og spartakister Auers kontor og truet Auer med pistol til å gå av som innenriksminister. Senere trakk Auer tilbake denne oppsigelsen. Eisner greide å undertrykke dette kuppforsøket. Men så kom en kontrarevolusjon fra høyre.
Eisner hadde gjort en alvorlig feil. Han hadde ikke forstått hvordan folk stilte seg til bayersk separatisme. Den vanlige münchener likte Eisner som person. Han var en eksentrisk idealist som folk i Bayern kunne forstå og sette pris på. Det gikk historier om Eisner som folk satte pris på. Eisner var jovial og humørfylt og vennlig og gjestfri og fantasirik og ukonvensjonell og inspirert og imøtekommende, og det gikk mange historier om Eisner som illustrerte dette, og folk satte pris på dette. Men folk likte ikke bayersk separatisme, det de ville ha var likestilling mellom Bayern og Preussen innen Tyskland.
Dessuten var de store økonomiske problemene i Bayern svært skadelige for Eisners regjering og Eisners posisjon. Staten var på kanten av ruin. Jernbanene hadde blitt nedslitt under krigen, og de fleste lokomotivene hadde blitt overgitt til de allierte som resultat av våpenhvilen. Det var tjue tusen arbeidsledige i Bayern i januar, og antallet var økende. Titusenvis av dimitterte soldater levde av demobiliseringspenger, og dette hadde ikke staten økonomi til å bære.
I midten av desember begynte folk å demonstrere mot Eisners og hans regjering, og demonstrasjonene foregikk daglig. Studentene skrek "ut med den israelittiske djevelen". Det gikk rykter om at han var en russisk jøde som var agent for Lenin. De katolske avisene begynte å skrive at religionen stod i fare.
Eisner bestemte seg for å holde en tale i operaen der han ville tilbakevise alle ryktene. Lederne for alle soldatrådene og arbeiderrådene var invitert. Det var også alle Münchens skapende intellektuelle. Orkestret under ledelse av Bruno Walter spilte Beethoven og Händel, og det var korsang. Så kom Eisner på scenen, men det var så mye hyl og skrik den første halvtimen at det var umulig for ham å tale. Men endelig slapp Eisner til. Han snakket om "Utdannelse og demokrati." Forsamlinga syntes ikke at dette var dagens fremste problem og oppgave, men for teoretisk og upraktisk.
I januar hadde Eisner mistet det meste av den støtten som han hadde hatt. Kommunistene forberedte et kupp. Selv i regjeringa hadde Eisner mistet innflytelse. Regjeringsmøtene var forferdelige, der Eisner ble skjelt ut på det groveste. Han var blitt en hakkekylling. Regjeringa tok beslutninger uten å rådføre seg med statsminister Eisner.
Fredag den 12. januar 1919 ble det holdt valg for å velge bayersk landdag. Eisner og hans USPD fikk bare 86.000 stemmer mot flertallssosialdemokratenes 1.124.000 stemmer, og bare tre plasser i landdagen. Men ved å inngå kompromiss med alle fraksjonene fortsatte Eisner som statsminister noen få veker til. Men han hadde knapt noen innflytelse, og den 21. februar hadde han skrevet oppsigelsen som statsminister og hadde den med seg på vei til kontoret. Dit kom han aldri mer.
På gata utenfor ministeriet ventet morderen. Han var en 22 år gammel greve, Anton Arco-Valley. Han hadde vært student ved universitetet i München, og så deltatt i krigen som løytnant, og han hadde nylig prøvd å bli medlem av en lokal rasistisk gruppe som het Thulesamfunnet. Det hadde blant annet som medlemmer Rudolph Hess og Alfred Rosenberg, som begge ble kjente nazister. Thulesamfunnet var sterkt antisemittisk og brukte hakekorset som symbol, og medlemmene hilste hverandre med "Heil!"
Arco-Valley ble ikke opptatt som medlem av Thulesamfunnet, trolig fordi det ble oppdaget at mor hans var av jødisk avstamming. Han var svært skuffet, og ville bevise at han var tøff og modig og bestemt og antisemittisk. Og det gjorde han ved å drepe Kurt Eisner.
Greven hadde fulgt etter Eisner til Utenriksdepartementet tidligere om morgenen, men fikk ikke anledning til å skyte. Derfor ventet Arco-Valley i Promenadestrasse, som gikk mellom landdagsbygninga og Utenriksdepartementet. Han visste at landdagen begynte sitt møte klokka ti, og da ville Eisner være til stede.
Klokka 9.45 kom Eisner sammen med to sekretærer og to vakter ut fra Utenriksdepartementet, og de gikk raskt. Da de kom i nærheten av grev Arco-Valley tok greven fram pistolen sin og skjøt to skudd mot Kurt Eisner på kloss hold. Begge kulene trakk Kurt Eisner i hodet og var dødelige. En av vaktene skjøt greven i brystet og i nedre del av hodet. Greven ble båret til en lege som berget livet hans.
Mordet skapte raseri blant arbeiderne i München. De mente at det var ledd i et komplott, og at det var medskyldige. Og de ville ta hevn på disse medskyldige.
En time senere gikk en slakterlærling med navn Alois Lindner inn i landdagen. Der hadde Eisners motstander Erhard Auer nettopp gjort seg ferdig med en tale om Eisners død. Lindner gikk til et sted der det var mulig å skyte mot Auer. Og han skjøt Auer ut av stolen. Deretter gikk Lindner rolig ut, mens Auer lå såret igjen på gulvet. En offiser som kastet seg mot Lindner ble drept med et skudd. Lindner forsvant i mengden utenfor landdagsbygninga.
Kirkeklokkene i München ringte nå for Kurt Eisners død. Flaggene begynte å bli heist på halv stang. Det ble satt opp portrett av Kurt Eisner på gatene, og alle som gikk forbi ble tvunget til å ta av seg på hodet. Adelsfolk ble arrestert og satt i fengsel.
Kurt Eisner ble gravlagt den 26. februar. Dagen ble erklært for sørgedag i Bayern. Arbeiderne streiket i tre dager for å markere Kurt Eisners begravelse, og München stod stille. Begravelsesprosesjonen var enorm. Alle offentlige tjenestemenn og de fleste representantene i landdagen og svært mange arbeidere deltok i begravelsen. Kirkeklokkene i München ringte uopphørlig. Folkemengder brøt seg inn i borgerlige aviser og gjorde hærverk.
I mens kom den bayerske regjeringa i uorden. Landdagen greide ikke å fungere i en situasjon der medlemmer av den ble skutt. I tomrommet som oppstod krevde flertallssosialdemokratene rett til å dirigere Bayerns regjering. En koalisjonsregjering ledet av Johannes Hoffmann opprettet seg selv og ble nesten øyeblikkelig tvunget til å flykte fra München, og den flyktet til Nürnberg, lengst nord i Bayern. Der ble den beskyttet av en styrke fra et av frikorpsene til Noske.
I München overtok en gruppe uavhengige sosialister (fra USPD) som regjering. De ble ledet av poeten Ernst Toller, og blant medlemmene var skuespillforfatteren Erich Mühsam og anarkisten Gustav Landauer. Denne regjeringa ble antatt å fortsette tradisjonen etter Eisner. Men nå begynte kommunistene å gjøre seg gjeldende. To russiskfødte bolsjeviker var sent fra Berlin til München, der de avsatte Toller og hans regjering og tok ledelse av spartakistenes organisasjon, og begynte å utgi en Münchenversjon av Die rote Fahne. Disse to russerne het Levien og Leviné, to navn som det var lett å forveksle.
Nå ble det daglig utkjempet gatekamper med skarpe våpen i München. Den tyske regjeringa som satt i Weimar hadde ikke kontroll i München. De øvre lag av borgerskapet og adelen bevæpnet seg og begynte å delta i kampene.
Den tyske regjeringa til Ebert var oppgitt over anarkiet i Bayern, men de hadde ikke makt til å gripe inn. Og Eisners regjeringa hadde lagt ned forbud mot å rekruttere frikorps i Bayern.
Gustav Noske hadde ansvar for å forsvare den tyske republikken. Etter at frikorpsene hadde slått ned opprøret i Berlin hadde det blitt et opphold i opprettelsen av frikorps. Nye frikorps ble opprettet, men de var av et annet slag enn Maerckers frikorps. Nå fikk praktisk talt enhver som ville opprette et frikorps gjøre det, og fikk penger og tillatelse fra Noske til å gjøre det. Alt som var nødvendig var noen plakater og et kontor og noen brakker til rekruttene. Det var til hjelp dersom det kunne bli opprettet forbindelse til keiserrikets militære tradisjoner, til et av dets regimenter, for å hevde at frikorpset var en fortsettelse av dette. Tyske industriherrer, som Krupp, Kirdorff og Stinnes, opprettet frikorps med egne penger.
Disse frikorpsene var av ulik størrelse. Noen kunne ha to hundre soldater, og andre femten hundre. Og de varierte sterkt med hensyn til lederskap og politisk holdning. De seks frikorpsene som hadde erobret Berlin var sammensatt av rester av den gamle hærens regimenter, og var blitt ledet av disse regimentenes offiserer. Disse frikorpsene hadde sett på seg selv som deler av den gamle hæren. De nye frikorpsene, som det ble mange av, ble bygd opp uten slike umiddelbare tradisjoner. De var vanligvis produktet av noen kapteiners entusiasme. De ville ikke ha høyere offiserer over seg, og lot seg derfor ofte finansiere av det antibolsjevikiske forbundet.
De nye frikorpsene fikk problem med å finne erfarne soldater. De begynte å ta inn konservative sønner fra borgerskapet, og tilbød en ideologi som bestod av tanker om forsvar av fedrelandet, bekjempelse av bolsjevismen, forkledd monarkisme, antisemittisme og sjåvinisme.
De nye frikorpsene oppstod ut gjennom 1919. Siden deres ledere hadde beskjeden militær rang søkte de å holde seg organisasjonsmessig uavhengige, for å ikke å bli underordnet større enheter. Derfor ble det lagt stor vekt på personlig lojalitet til føreren for korpset. Og de la vekt på å likne de legendariske stormtroppene fra krigen.
I slutten av januar var Bayern praktisk talt løsrevet fra resten av Tyskland, og ikke under den tyske regjeringens kontroll. Spartakistenes nederlag i Berlin hadde ikke fratatt dem lysten på å gjennomføre revolusjon i andre deler av Tyskland. Og i Berlin hadde frikorpsene måttet trekkes ut, for soldatene hadde ikke satt pris på å måtte skyte på tyske arbeidere og å ransake heimene deres på jakt etter våpen, men begynt å få sympati for de tyske arbeiderne, eller i det minste avsmak for dette arbeidet. Og da dette ble klart for frikorpsenes ledere trakk de med en gang frikorpsene ut av Berlin. Og rundt om i Tyskland hadde fortsatt arbeiderrådene og soldatrådene makt.
Den 24. januar sendte Moskva radio ut en invitasjon til revolusjonære parti om å delta i stiftelsen av en ny kommunistisk Internasjonale til erstatning for den Andre Sosialistiske Internasjonalen. Den nye internasjonalen skulle først bli kjent som den tredje Internasjonalen, og deretter som Komintern.
Dette ga oppmuntring til spesielt de revolusjonære elementene i Tyskland som ikke hadde opplevd å få sitt område okkupert av frikorps med pansrede kjøretøy, kavaleri og artilleri. I nordsjøhavnene, i gruvene og fabrikkene i Ruhr og i industribyene i det sentrale Tyskland skjøt den revolusjonære aktiviteten fart.
Oppstanden i Bremen begynte tidlig i januar samtidig med oppstanden i Berlin. Allerede før slutten av krigen var den gruppa som var kjent som Bremens Venstreradikalere kjennetegnet av større revolusjonær glød enn spartakistene. Det var derfor raskt gjort å sette sammen en koalisjon av uavhengige sosialister og kommunister som, støttet av arbeiderrådene og soldatrådene, overtok makta til bystyret. Avisredaksjonene ble okkupert og den selvstendige "Republikken Oldenburg" ble proklamert. Det ble delt ut våpen blant arbeiderne og gjennomført en generalstreik. Få dager senere var det også revolusjon i Hamburg, Cuxhaven og Wilhelmshaven.
Den tyske regjeringa kunne bare se på dette. Den hadde nok å gjøre med situasjonen i Berlin. Men da regjeringa hadde fått kontroll over Berlin vendte den seg mot havnebyene langs Nordsjøen. De var de viktigste inngangsportene for matforsyninger til Tyskland. Og de første skipene med mat fra Amerika var ventet i slutten av januar (selv om de først kom i mars).
Myndighetene i Berlin visste ikke hvor mange revolusjonære det var i havnebyene. Noske hadde bare frikorpsene i Berlin tilgjengelige for å gjenerobre havnebyene. Den 21. januar fortalte han regjeringa at han hadde 22.000 mann tilgjengelig. "Om tre eller fire veker håper vi å ha 50.000 mann tilgjengelig .... Til Berlin trenger vi 10.000 mann. Vi har i dag sendt tusen mann til Øvre Schlesien. Åtte hundre mann som hører til Baumeister Regiment for østover i dag. Maerckers korps vil bli brukt til å beskytte Weimar, og det vil gjenopprette orden i Halle og Braunschweig når det passerer gjennom dem." I de siste dagene i januar sendte Noske Gerstenburgs divisjon til Bremen. Det totale antallet soldater som ble sendt for å gjenerobre havnebyene ved Nordsjøen var bare 3.500.
Da soldatene reiste fra Berlin mot Bremen kom det avskyresolusjoner fra arbeiderråd og soldatråd over hele Tyskland.
Det gikk på samme måte i Bremen som det hadde gått i Berlin. Gerstenburgs frikorps begynte å gå inn i Bremen den andre februar. Frikorpset hadde artilleri og pansrede kjøretøy. Dette hadde ikke de revolusjonære arbeiderne. Under kampene ble noen få hundre drept og såret på begge sidene. Havna ble åpnet og et bystyre av flertallssosialdemokrater ble innsatt. Også de andre havnebyene ved Nordsjøen ble erobret.
Bare noen få dager etter at havnebyene var blitt okkupert gikk arbeiderne og stålarbeiderne i Ruhr til streik. De erklærte at de ikke ville gå tilbake til arbeidet før gruvene og stålverkene var sosialisert.
Ruhr var et sentrum for tysk industri og hadde svært rike kullforekomster. Industriområdene var nettopp kjerneområdene for sosialismen i Tyskland. Og nå fikk arbeiderne i Ruhr vite at en del av de pengene som Noske brukte for å bygge opp frikorps kom fra industrimagnatene i Ruhr. Dette utløste reaksjoner fra industriarbeiderne mot disse magnatene. En rød garde begynte å bevæpne seg i Ruhr. Den ville overta gruvene. En streik i Ruhr var svært merkbar i Tyskland.
Noske kuttet de jernbaneforbindelsene som forsynte Ruhr med mat. Og så ga han de frikorpsene som hadde erobret havnebyene ved Nordsjøen ordre om å gå inn i Ruhr.
Det frikorpset som gikk inn i Ruhr den andre veka i februar var bare en sammenrasket styrke. Enkelte nyrekrutterte frikorpsdeltakere ble satt sammen med noen få tusen frivillige sivilister. Men en flink representant for den militære overkommandoen, general von Watter, begynte å forhandle med de streikende arbeiderne. Han bad dem gi fra seg våpnene og gå tilbake til arbeidet. Det ville ikke bli noen represalier, men alt ville fortsette som før, og dette gikk arbeiderne med på.
Da industrien og gruvene i Ruhr kom i gang igjen begynte streiken i det sentrale Tyskland. Det mest voldsomme utbruddet kom i Halle i Saksen. Det bodde 200.000 mennesker i Halle. Seint i februar gikk arbeiderne i Halle til streik og krevde at arbeiderrådene og soldatrådene fikk kontroll over regjeringsaffærene. For å styrke kravet ble jernbanetrafikken mellom Weimar og Berlin stoppet. Arbeiderne i Halle dannet et revolusjonært råd og avvæpnet politiet og delte ut våpen blant arbeiderne.
Blant de frikorpsene som beskyttet Nasjonalforsamlinga i Weimar valgte Noske ut erfarne elementer som frikorpset til Maercker for å erobre Halle. Men det var ikke lett å erobre Halle. Det var full streik i Halle. Elektrisiteten var kuttet og trikkene gikk ikke og industrien var i streik.
Tidlig om morgenen den første mars ankom en brigade av Maerkckers tropper utkanten av Halle og sendte rekognoseringsstyrker inn i byen. Det var en feiltakelse. Den styrken som ble sendt inn i byen kom i handgemeng med arbeidere som ville ta våpnene fra soldatene. Noen av offiserene ble slått i hjel og kastet i elva Saale. Andre kom seg til postkontoret der de barrikaderte seg. Ikke før neste dag kunne Maerkcker sende flere tropper inn i byen.
Maercker selv tok kommando over styrkene i byen. Inne i byen gikk en løytnantgeneral Klüwer ut fra postkontoret kledd i sivile klær for å rekognosere. Han ble gjenkjent og tatt til fange og ført til soldatrådet i Halle. Det beordret ham fengslet. På vei til fengslet ble han overfalt av en folkemengde og banket voldsomt opp. To ganger kom Klüwer seg fri og sprang inn i nærliggende hus, men begge gangene kom folkemengden etter ham. Så kastet de ham ut fra ei bru som gikk over Saale. Klüwer prøvde å svømme til land, men folkemengden fulgte med og puffet ham ut i elva hver gang. Klüwer kom ikke levende fra den behandlinga han ble utsatt for.
Maercker bestemte seg for å ta hevn. Han hadde tidligere helst holdt seg fra å skyte direkte inn i folkemengder. Men nå ga han ordre om å skyte alle som ble tatt med våpen. Neste dag begynte streiken å komme til sin slutt. Enkelte begynte å ta opp arbeidet, og de neste dagene tok flere og flere opp arbeidet. Den femte mars var Halle fredelig. Maercker rekrutterte til og med til frikorpset. Han håpet at de kunne delta i å undertrykke en oppstand i Leipzig.
Selv om det stadig og overalt var oppstand i Tyskland på denne tida greide kommunistpartiet jamt over ikke å gjøre seg gjeldende og ta ledelsen over disse oppstandene. Kommunistpartiet var dårlig organisert. Etter at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept hadde Jogiches blitt utpekt som ny formann. Han hadde blitt arrestert, men var ikke blitt identifisert, og hadde sluppet fri. Han arbeidet ikke med partiets saker i de følgende vekene.
Det var spente forhold og liten kommunikasjon innenfor partiet i denne tida. Når det var revolusjonære oppstander fikk kommunistenes ledere vite om dem ved å lese om dem i avisene. De deltok ikke selv og var ikke informerte om noe som kom til å skje.
Jogiches så at arbeiderne ikke var organisert og bevæpnet slik at de greide å stå mot frikorpsene. Oppstandene var heller ikke koordinert, men bare enkeltstående begivenheter som kunne bli slått ned en etter en. Det var klart at regjeringa var i ferd med å få kontroll over situasjonen.
Kommunistenes ledelse kom følgende til at dersom det skulle bli en vellykket revolusjon måtte den bli gjennomført snarest mulig. For hver dag som gikk kom Nasjonalforsamlinga nærmere mot å ha gitt Tyskland en konstitusjon, og regjeringa fikk stadig større kontroll over situasjonen i Tyskland. Revolusjonen kunne ikke gjennomføres med bevæpnede arbeidere siden frikorpsene i hver trefning viste at de var militært overlegne bevæpnede arbeidere. Revolusjonen måtte gjennomføres med en generalstreik som lammet samfunnet. Jogiches mente at Ebert ikke ville tillate at soldater som var under regjeringas kommando skjøt på streikende arbeidere.
Derfor stod det den tredje mars på forsida til Die rote Fahne følgende:
ARBEIDERE! PROLETARER!
Timen har igjen kommet. De døde reiser seg på nytt. Igjen rir de nedtrampede gjennom landet. Følgesvennene til Ebert og Scheidemann trodde at de hadde overkjørt dere ..... Den "sosialistiske" regjeringa til Ebert-Scheidemann-Noske har blitt massehenretterne til det tyske proletariatet. De venter bare på sjanse til å skape "fred og orden." Overalt der proletariatet styrer sender Noske inn sine blodhunder.Berlin, Bremen, Wilhelmshaven, Cuxhaven .... Gotha, Erfurt, Halle, Düsseldorf - dette er de blodige stasjonene der korsene i Noskes korstog mot det tyske proletariatet står ...
ARBEIDERE! PARTIKAMERATER!
La alt arbeid opphøre. Forbli rolig i fabrikkene. Ikke la dem ta fabrikkene fra dere. Samle dere i fabrikkene. Forklar tingene for de som nøler. Ikke la dere bli dratt inn i hensiktsløs skyting. Noske venter bare for å få en unnskyldning til å spille mer blod. ..... Verdens skjebne er i deres hender! .... Gå i gang med generalstreiken!
Forberedelsene til denne generalstreiken hadde vært langt grundigere enn de hastige arrangementene ved begynnelsen av spartakistenes veke i januar. Nå kontrollerte kommunistene og deres allierte for første gang sentralforeningen til arbeiderrådene og soldatrådene i Berlin. Den fjerde mars hadde femten hundre delegater, som hver representerte et arbeiderråd på omkring tusen arbeidere, møttes i Berlin Gewerkschaftshaus, og mer enn nitti prosent hadde stemt for generalstreiken. De støttet også kommunistenes krav for å avslutte streiken: Regjeringa måtte oppløse frikorpsene og måtte oppta handelsforbindelser og fulle diplomatiske forbindelser med Sovjet, og måtte gå med på en større rolle for arbeiderrådene i styret av landet.
Den femte mars var det klart at streiken var effektiv. All industriell aktivitet i Berlin hadde stoppet opp. All kollektivtrafikk hadde også stoppet. Elektrisitetsverket hadde stoppet opp. Men det var avgjørende at arbeidere ikke ga myndighetene noen grunn til å bruke væpnet makt. Utviklet streiken seg til en væpnet oppstand ville den være tapt.
Men det ble raskt klart at kommunistpartiet hadde så liten kontroll over streiken at det ikke greide å hindre deltakerne i å bevæpne seg. Så snart streiken var i gang erobret bevæpnede arbeidere godt og vel trettito politistasjoner i Berlin. Marinegastene fra Folkets marinedivisjon ville ha hevn for de ydmykelsene som de hadde gjennomgått og ville skaffe seg revolusjonær ære. De marsjerte ut i gatene og beleiret politihovedkvarteret på Alexanderplatz. Bygninga ble forsvart av flere kompani fra frikorpsene, og det ble intens skuddveksling.
De bevæpnede revolusjonære var konsentrert i de østlige delene av byen. De begynte å sette opp piggtrådsperringer og maskingevær i nedgangene til undergrunnen.
Allerede fjerde mars prøvde kommunistlederne å overtale folk til å gi fra seg våpnene. Den kommunistiske Zentrale kalte de som var bevæpnet for "revolusjonens hyener." Men det nyttet ikke.
Natt til tredje mars fikk Noske diktatorisk makt over Berlin. Han erklærte krigstilstand, og frikorpsene begynte å mobilisere. Tidlig den fjerde mars tok de ammunisjonsfabrikkene i Spandau der de skjøt på arbeiderne. Og neste dag marsjerte de inn i Berlin. Minst 30.000 frikorpssoldater gikk bare den dagen inn i Berlin. Frikorpsene skjøt på alle bevæpnede personer de traff på.
Sentrum for oppstanden var nabolaget rundt Alexanderplatz, og frikorpsene under general Lüttwitz gjorde dette området til det sentrale angrepsområdet. Frikorpsene hadde kanoner og pansrede kjøretøy og alt annet militært utstyr. For å erobre hovedpolitistasjonen, som de revolusjonære hadde erobret den tredje mars, brukte frikorpsene fly for å bombardere den. Andre bygninger ble inntatt med flammekastere.
Den sjette mars hadde frikorpsene inntatt Alexanderplatz og undergrunnsbanen. De revolusjonære trakk seg tilbake østover, bygning for bygning.
Den niende mars erklærte arbeiderrådene og soldatrådene at generalstreiken var avsluttet. Men kampene fortsatte, og den niende mars proklamerte Noske at enhver som bar våpen mot regjeringstropper ville bli skutt på stedet. Dette brukte noen av frikorpsene til å skyte enhver som eide våpen, uansett om de brukte det eller ikke - uansett om de deltok i oppstanden eller ikke. Nå kunne frikorpsene skyte enhver uten lov og dom, og denne "friheten" benyttet noen frikorps seg av.
Og Noske gikk enda lenger. Den tiende mars sendte Noskes stab ei melding til avisene om at Lichtenberg politistasjon var blitt erobret av de revolusjonære, og de hadde drept sytti personer som hadde vært i politistasjonen. Dette var ikke sant, og det visste Noske, men det skulle begrunne at Noskes menn og frikorpsene drepte folk uten lov og dom.
De gjenlevende fra Folkets marinedivisjon ble narret til å gå til ei bygning i Französische Strasse den 11. mars. De ble lovt å bli betalt for å bli demobilisert. Mange personer dukket opp og ble tatt til fange. Det kom så mange at det ble trangt om plassen i bygninga, og kommandanten, som het Marloh, ringte til hovedkvarteret, og fikk beskjed fra Reinhard om å skyte. Marloh plukket ut 29 sjømenn og tok dem ut i bakgården og skjøt dem.
Den trettende mars var det slutt på kampene. Mellom femten hundre og to tusen revolusjonære var døde og ti tusen skadet.
Frikorpsenes styrke var blitt overveldende. De var blitt større og mer effektive. Frikorpsene ble mer sjølstendige. De reiste dit de ville og gjorde det de ønsket. Regjeringa hadde liten kontroll over dem. I et regjeringsmøte den 19. mars protesterte noen regjeringsmedlemmer mot unødig voldsbruk fra frikorpsene, og Noske innrømmet dette, og sa at det ville bli etterforsket. Men det kom ingen etterforskning.
For kommunistpartiet var dette et nytt nederlag og den andre gangen at partiet mistet sitt lederskap. Partiet mente at grunnen til at det gikk så ille var at det mistet kontroll over begivenhetene, og for at dette ikke skulle skje på nytt ville det ikke samarbeide med andre parter. Det isolerte seg, og hadde ikke noe alternativ, for ingen ville samarbeide med det. Det tapte oppslutning til USPD.
Paul Levi ble ny formann for kommunistpartiet. Det var ikke et godt valg. Han var ingen karismatisk person, selv om han var dyktig. Han forstod at partiet måtte begynne å bygge seg opp fra grunnen av. Og det måtte ikke tenke på å gjennomføre noe kupp. Han kuttet antallet medlemmer fra 107.000 til 50.000, og satset på å bygge oppslutning i fagbevegelsen.
Nasjonalforsamlinga fortsatte sitt arbeid i Weimar. Den viktigste oppgaven var den nye grunnloven.
Da Nasjonalforsamlinga begynte arbeidet med grunnloven hadde den et forslag til grunnlov som var utarbeidet av Hugo Preuss, innenriksminister i Ebert-Scheidemannregjeringa. Han hadde vært professor i politisk vitenskap og var en anerkjent ekspert på konstitusjonell lov. Grunnlovsforslaget hans ble presentert for nasjonalforsamlinga, og den debatterte det først i tre dager. Deretter ble det gitt til en komite på 28 mann, som skulle arbeide videre med det.
Det utkastet til konstitusjon som Preuss hadde skrevet var bygd på det man mente var de beste eksisterende konstitusjonene i verden. Det skulle være en Riksdag med en representant for hver seksti tusen velgere, og partiene skulle være representert nøyaktig proporsjonalt etter hvor mange stemmer de fikk. Alle tyske kvinner og menn over tjue år fikk stemmerett. Den tyske kansleren og regjeringa hans måtte godkjennes av Riksdagen. Og Riksdagen kunne avsette dem.
Konstitusjonen var påvirket både av europeisk parlamentarisme og av regjeringssystemet i USA. Den tyske presidenten var den øverste sjef for de militære styrkene. Han utpekte kansleren, som trengte Riksdagens godkjennelse. Presidenten skulle velges direkte, og han hadde stor makt, og stod på noen måter over Riksdagen. Det fantes en høyesterett etter amerikansk modell, og et overhus - Reichsrat - som bestod av representanter utnevnte fra de enkelte delstatene.
Riksrådet hadde liten makt. Det kunne protestere, men Riksdagen trengte ikke å ta hensyn til protestene. Tyskland ble mer sentralisert enn det hadde vært under keiserdømmet, i det de enkelte delstatene, som nå ble kalt for "Länder", ble mindre sjølstendige. Mange mente at Preussen hadde vært for dominerende under keiserdømmet, og det ble til og med foreslått å dele opp Preussen for å redusere Preussens dominerende stilling.
Nå skulle sentralregjeringa kontrollere hæren, som skulle være enhetlig og under en øverste kommando. Sentralregjeringa skulle videre ha ansvar for all utenrikspolitikk og ha skatteleggingsmyndighet og eie alle tyske jernbaner. De fleste offentlige tjenestemennene ble overført fra den gamle staten og underlagt den nye sentralregjeringa. De enkelte delstatene fikk rå over sine egne indre saker. For å ha ansvar for dette fikk de ha sine landdager som skulle velges strengt proporsjonalt. I konflikter mellom delstatene og sentralmyndighetene kunne presidenten gripe inn.
Navnet skulle være Det Tyske Riket. Flaggets farger skapte mye debatt. Det gamle flagget hadde vært Hohenzollernes svart-hvitt-rødt. Partiene i sentrum foreslo svart-rødt-gull, som minnet om de liberaldemokratiske dagene i 1848. USPD gikk inn for rødt. De konservative ville ikke ha nye farger. Svart-rødt-gull vant, og dermed fikk Tyskland et flagg som også Østerrike kunne samles under, for det trodde man snart ville skje. Da dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble oppløst gikk de ulike folkeslagene ut av dobbeltmonarkiet, og Østerrike stod igjen som en ganske liten stat. Østerrike kom med sin egen korte uavhengighetserklæring, som bare bestod av to artikler:
ARTIKKEL 1
Det tyske Østerrike er en demokratisk republikk. All makt utgår fra folket.ARTIKKEL 2
Den Tysk-Østerrikske republikken er en integrert del av den Tyske republikken.
Østerrike hadde sendt delegater til Weimar, der de hadde fått konsultativ status. Artikkel 61 i det første utkastet til tysk konstitusjon begynt med: "Tysk Østerrike vil etter at det har gått i union med Det Tyske Riket få rett til å delta i Riksrådet ....."
En egen del av grunnloven garanterte individenes rettigheter, som den amerikanske Bill of Rights. En annen var en samling sosialistiske prinsipp og noen liberale synspunkt. Eiendomsrett ble garantert, men eiendomsbesittere var forpliktet til å tjene det felles beste. Etter konstitusjonen kunne "privatøkonomiske bedrifter som høvde for sosialisering" bli overtatt av staten eller få sine aktiviteter regulert av regjeringa. Videre hadde staten rett til å tvinge private firma til å slå seg sammen med andre i samme industri, dersom industrien var moden for sosialisering.
Og så var det den berømte artikkel 48 i konstitusjonen. Den gjorde det mulig for presidenten å intervenere når "den offentlige sikkerhet og orden i Det Tyske Riket" var "alvorlig forstyrret eller truet." Under slike nødstilstand hadde presidenten myndighet til å suspendere borgernes ulike rettigheter (forsamlingsfrihet, uttrykksfrihet etc.) og til å bruke de væpnede styrkene som han fant best. Den eneste begrensningen lå i at presidenten måtte få dekretene der han brukte denne myndighetene kontrasignert av et regjeringsmedlem. Og suspendering av sivile rettigheter kunne tilbakekalles av Riksdagen. Men dette var en liten restriksjon på det som kunne utarte til konstitusjonelt diktatur. Hva som utgjorde en "alvorlig forstyrrelse" ble ikke definert. Hvordan og under hvilke forhold artikkel 48 skulle brukes ble overlatt til presidenten å avgjøre. USPD angrep artikkelen og sa at den kunne brukes til å avskaffe demokratiet.
USPD gjorde rett i å angripe artikkel 48. Den viste mangelen på tiltro til demokratiet og den konstitusjonen som ble skapt blant de som var samlet i nasjonalforsamlinga i Weimar. Det var merkelig liten offentlig debatt om konstitusjonen.
Nasjonalforsamlinga ble også bedt om å vurdere hvordan den tyske hæren skulle bli. Det ble innsett at hæren måtte være underlagt den sentrale regjeringa. Tidligere hadde det vært fire separate hærer. Den største var den preussiske. I den var inkorporert de styrkene som ble satt opp i tjueto ulike tyske stater. Hærene til Saksen og Württemberg ble administrert av disse delstatenes egne krigsministre, selv om keiseren utnevnte de øverste offiserene. Og så hadde Bayern sin egen hær og utnevnte selv alle offiserene. Først i krig ble den bayerske hæren underlagt den felles overkommandoen. Dette systemet skulle ikke fortsette.
Først mente man at det ikke hadde noen hensikt å opprette en ny hær før fredsavtalen var klar, for det var klart at den ville medføre restriksjoner på hæren. Men etter en del veker greide Noske og hærens overkommando å overbevise Nasjonalforsamlinga om at den ikke kunne utsette dette spørsmålet. Den gamle hæren hadde gått i oppløsning, og de væpnede styrkene bestod bare av frikorpsene. De ble bare sett på som midlertidige. Overkommandoen var opptatt av å få kontroll over det militære systemet snarest mulig, og av å kunne gjenoppbygge en hær. Derfor ble "Lov for å opprette et provisorisk Reichswehr" antatt av Nasjonalforsamlinga den sjette mars 1919.
Nasjonalforsamlinga krevde at soldatene skulle være frivillige, og den liberaliserte den militære justisen. Til protester fra USPD ble soldatrådene erklært å være oppløste, og erstattet av et system med tillitsmenn - Vertreuensmänner - som var valgt av soldatene og blant dem - tre fra hvert kompani. De hadde ingen myndighet, og skulle bare framføre klager og meldinger fram og tilbake.
Bataljonskommandørene hadde stor frihet når de rekrutterte soldater, og det ble krevd at alle som kunne mistenkes for å ha venstresympatier skulle utelukkes fra hæren.
Det provisoriske Reichswehr ble delt i tre områdegrupper: Gruppenkommando I - nord og øst, Gruppenkommando II - sør og vest, og Gruppenkommando III - en spesialstyrke for Baltikum og den polske grensen. Innenfor disse gruppenkommandoene ble hæren organisert i brigader. Det var tjuefire brigader, som korresponderte til de tjuefire armekorpsene i den gamle hæren. I likhet med i den gamle hæren fikk hver brigade en bestemt by som var sentrum for dens rekrutteringsområde og der den hadde sine depot.
Men det gikk mange måneder før disse bestemmelsene kunne følges opp. Det var kaos i Tyskland, og rekrutteringa av tropper ble blant annet ordnet ved at frikorps ble tatt inn i hæren i sin helhet: Maerckers frikorps ble den sekstende brigade, Reinhards frikorps ble den femtende brigade, Hülsens frikorps ble den tredje brigade osv. Men dette tok lang tid, og lenge bestod de tyske militære styrkene av frikorpsene.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Den tyske revolusjonen 1918-1919
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: