Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Revolusjonen i Ungarn ga nytt håp til kommunistene i Bayern. Og de kom til å tro at det midt i Europa var en rød arme som kunne hjelpe dem.
Fra 1867 til november 1918 var Ungarn en likeverdig del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Dobbeltmonarkiet hadde under seg mange ulike folkeslag, tyskere, ungarere, polakker, slovaker, tsjekkere, kroater og andre. Hausten 1918 kollapset dobbeltmonarkiet. De ulike nasjonalitetene erklærte seg uavhengige, og keiseren flyktet. Før han flyktet utnevnte han grev Mihály Károlyi til statsminister i Ungarn.
Han var 43 år gammel i 1918, og en svært rik adelsmann. I Ungarn eide en svært rik og fåtallig adel det meste av jorda, og den nye statsministeren var blant de aller rikeste. Han hadde vokst opp i rikdom og luksus. Men da han ble voksen stiftet han et politisk parti som gikk inn for demokratiske reformer og nasjonal selvstendighet, og han ble en liberaler.
Utnevnelsen av Mihály Károlyi til statsminister ble godkjent av de allierte. Han var nødt til å gå i allianse med de ungarske sosialdemokratene for å få politisk styrke til å danne ei regjering som hadde mulighet til å bli sittende.
Til å begynne med hadde Károlyi støtte fra franskmennene som okkuperte Beograd. Men etter noen måneder begynte de å forandre oppfatning. Frankrike ville ha sikkerhet, og på den tyske østgrensen ville Frankrike ha sterke stater som både kunne være en motvekt mot Tyskland og også motstå russisk ekspansjon. Disse østeuropeiske landene skulle knytes sammen med allianser, våpenhjelp og lån. Offiserene deres skulle trenes i Frankrike, og hærene deres skulle ha franske våpen. Utenrikspolitikken deres skulle bygges rundt allianser med Frankrike.
Dette framtidsbildet ga lite rom til et selvstendig Ungarn. I nord presset tsjekkerne på og krevde landområder fra Ungarn, og sendte til og med en hær inn i Ungarn. I øst invaderte Romania Transylvania, som var en ungarsk provins. Fra sør marsjerte serberne inn i Ungarn. Snart var det meste av Ungarn okkupert av disse inntrengerne. Alle inntrengerne oppga at de kom for å befri diverse folkegrupper.
Dette var den situasjonen Frankrike fant våren 1919. Frankrike innså at inntrengernes krav overfor Ungarn var ekstreme og urettferdige, men Frankrike ville framstå som en mektig beskytter av minst tre land som satte fram krav overfor Ungarn. Og derfor overga Frankrike store deler av Ungarn til andre land. De allierte hadde gitt Frankrike i oppgave å ta seg av situasjonen i Sentral-Europa, og derfor kunne Frankrike gjøre dette.
De maktene som var samlet i Paris ble enige om å redusere Ungarn, og Romania fikk Transylvania. Ungarn var allerede økonomisk ruinert, og Károlyis liberal-sosialdemokratiske regjering var i store vansker. Den hadde lagt fram en plan om å dele ut jord til bøndene, men godseierne hadde greid å stoppe dette. De var regjeringas innbitte fiender. Jernbanene hadde kollapset, og samtidig forsvant store deler av landet. Dette satte hele befolkninga seg mot. Ei regjering som gikk med på dette ville miste all støtte i befolkninga.
Den 20. mars kom den franske oberstløytnanten Vyx og satte fram det allierte ultimatumet om at Ungarn måtte avstå store deler av sitt territorium og dra seg tilbake til nye grenser i løpet av ti dager. Dersom det ikke skjedde ville de allierte gå til krig mot Ungarn.
Dermed kollapset regjeringa til Károlyi. Ungarn var ikke i en tilstand der landet kunne føre krig mot de allierte, og ingen ville være med på å gi bort store deler av landet. Ingen ville overta regjeringsmakta og stå ansvarlig for å gi bort store deler av landet. Dermed overtok til slutt den trettitre år gamle kommunisten Béla Kun. Og han erklærte at Ungarn hadde fått et bolsjevik styre.
Den tjuende mars hadde Béla Kun vært fange i et fengsel i Budapest, der han ble torturert på ungarsk vis. Den 21. mars ble han sluppet ut, og dagen etter ble han utnevnt til "Kommissær for den ungarske sovjetrepublikkens utenlandssaker". Og han ble den virkelige lederen for den ungarske regjeringa. Det første han gjorde var å forsøke å kontakte Lenin, og spørre om hvordan man gikk videre fram for å gjennomføre verdensrevolusjonen. Deretter motsatte han seg det franske ultimatumet, og begynte å organisere en rød arme. Den gjennomførte en rekke vellykkede angrep på de framrykkende tsjekkiske og romanske hærene.
Lenin ble begeistret for opprettelsen av den ungarske sovjetrepublikken. Béla Kun var en jøde fra Transylvania som hadde blitt mobilisert til verdenskrigen og tatt til fange av russerne i 1916, og i fangenskapet hadde han blitt kommunist, og hadde drevet agitasjon blant ungarske krigsfanger. Lenin hadde truffet Kun og satte pris på ham.
Da krigen var slutt ble Kun sendt til Ungarn som representant for det sovjetiske Røde Kors. Han organiserte et ungarsk kommunistparti da han kom til Ungarn, og begynte å angripe regjeringa til Károlyi. Og nå hadde Kun makta. Han hadde hyppig kontakt med Moskva. Ungarske kommunistiske agitatorer reiste til nabolandene for å få revolusjonen i gang også der. Tsjekkiske og romanske hærer angrep stadig Ungarn, og Kun visste at de ungarske hærene i lengden ikke kunne stå mot disse angrepene. Han måtte få i gang revolusjon i disse landene.
Stormaktene som var samlet i Paris ble oppmerksomme på det som foregikk i Ungarn. De angret den dårlige behandlinga de hadde gitt til Károlyi. De allierte regnet med at både Tsjekkoslovakia og Østerrike kunne bli overtatt av kommunistene.
De allierte sendte utsendinger til Budapest for å undersøke situasjonen. Men de allierte hadde nå blitt mistenksomme overfor den franske politikken i Sentral-Europa, og ville ikke lenger la Frankrike diktere denne politikken. De allierte mistenkte at den ungarske krisen så å si var framprovosert av Frankrike.
De britiske og amerikanske delegatene trodde at Frankrike kunne foretrekke et bolsjevikisk Ungarn, eller i det minste se det som fordelaktig. Det satte Frankrike i stand til å fiske i rørt vann i Øst-Europa.
Leder for de allierte utsendingene til Ungarn var Jan Christian Smuts, som var engelsk representant, og en svært dyktig og innsiktsfull og perspektivrik person, fra Sør-Afrika. Han hadde med seg en stor stab. Kun tok godt mot Smuts. De allierte merket seg at Kun ikke var fysisk tiltrekkende. De likte heller ikke regjeringa til Kun. Av de elleve medlemmene var åtte jøder.
Ungarerne ønsket å oppnå diplomatisk anerkjennelse og forandring av de grensene som Ungarn var blitt påtvunget. Smuts kom med et tilbud som ga Ungarn videre grenser enn i det opprinnelige ultimatumet. Kun betraktet dette som et åpningstilbud i forhandlinger om grensene. Men Smuts ville ikke forhandle.
Smuts trodde ikke at den ungarske regjeringa til Kun kunne styre effektivt, men at den ville kollapse. Kun virket ikke som en effektiv og nådeløs handlingsmann. De allierte brydde seg ikke mer om de ungarske kommunistene, og den ungarske regjeringa brøt også sammen.
Mordet på Kurt Eisner i München den 21. februar hadde ført til anarki i München. Det tyske regjeringa hadde ikke ressurser å sette inn for å få kontroll over Bayern. Det var tre forskjellige grupperinger som kjempet om å få kontroll over Bayern: Flertallssosialdemokratene under Alfred Hoffmann; USPD under poeten Ernst Toller; og en kommunistisk gruppe under de tre bolsjevikene, kjent som "russerne", Eugen Leviné, Max Levien og Towia Axelrod.
Fram til Béla Kun fikk makten i Ungarn hadde flertallssosialdemokratene hatt en viss makt i Bayern. Men det var stadig uro. Den 1. april gikk en kuldebølge over Bayern, og det lå snø i München. Ved midten av mars hadde det blitt slutt på kull i München. Det var 45.000 arbeidsløse og byen hadde ikke penger, men trykket opp sine egne lokale pengesedler. Etter at Eisner ble drept hadde det blitt delt ut våpen.
Da den ungarske sovjetrepublikken ble kjent i München var det slutt for flertallssosialdemokratene. Natt til sjette april møttes Ernst Toller og noen venner i det som hadde vært slottet til dronningen av Bayern. De erklærte at de opprettet en rådsrepublikk, som skulle slå seg sammen med Ungarn og Østerrike i en Donausk revolusjonær konføderasjon. Arbeiderrådene og soldatrådene støttet umiddelbart opp om dette foretaket. Hoffmann og regjeringa hans flyktet til Bamberg lengst nord i Bayern. Der erklærte de seg lojale overfor regjeringa i Berlin, og opprettet en slags bayersk eksilregjering.
I München begynte nå styret til "kaffehusanarkistene". Toller og vennene hans var enda mer eksentriske enn det Kurt Eisner hadde vært. Toller begynte sitt styre med en lang utredning om nye kunstformer i skulptur, drama, malerkunst og arkitektur som ville tillate frigjøring av menneskeånden. Alle fikk tillatelse til å studere ved universitetet i München. Finanskommissæren eksperimenterte med sin tanke om frie penger.
De forskjellige kommissærene som utgjorde regjeringa var så eksentriske at man til å begynne med ikke oppdaget at utenrikskommissæren, Dr. Franz Lipp, var helt gal. Lipp kunngjorde for de andre kommissærene at han hadde erklært krig mot Württemberg og Sveits fordi han ikke umiddelbart fikk låne seksti lokomotiv fra disse statene.
Det var godt gjort at kaffehusanarkistene greide å holde på regjeringsmakta så lenge som i seks dager. Men så grep kommunistene makta.
Disse kommunistene som grep makta i München var ikke autoriserte representanter for det tyske kommunistpartiet - KPD. Det arbeidet fortsatt med å bygge seg opp igjen, og hadde gitt ordre til sine medlemmer om at de ikke skulle gripe til våpen. KPD valgte å ignorere begivenhetene i München.
De representerte heller ikke Lenin direkte, som det ofte er blitt antatt. Bare Towia Axelrod var noe som liknet på en utsending fra den internasjonale kommunismen. Han hadde kommet til Tyskland som del av den store staben til Yoffe, den sovjetiske ambassadøren, og hadde blitt værende i Tyskland da Yoffe ble utvist.
De andre to russerne som ledet Münchenkommunistene var like mye tyskere som russere. Max Levien var stor og blond og 34 år gammel og etterkommer av en rik jødisk familie som var tysk-russisk. Han hadde bodd i Russland til han var 21 år gammel, og så hadde han reist til Tyskland for å studere. Senere hadde han reist til Russland der han hadde blitt arrestert for revolusjonær aktivitet og så sendt til Sibir, og han hadde flyktet til Sveits der han hadde møtt Lenin. Han reiste videre til Tyskland der han ble skrevet ut som soldat. Han ble spartakist og gikk inn for alliert seier over Tyskland. Han ble en solid internasjonal revolusjonær, og ble sendt til München for å organisere spartakistene i Bayern. Max Levien var organisator og et handlingsmenneske som ikke vek tilbake for å bruke terror.
Axelrod og Eugen Leviné var først og fremst propagandister og publisister. Eugen Leviné var 36 år gammel og den eldste av de tre. Han var født i Petersburg i en jødisk familie. Han hadde reist til Tyskland for å studere. Han hadde reist tilbake til Russland i 1905 på grunn av opprøret dette året. I 1909 flyktet han tilbake til Tyskland. Han var godt utdannet, og ble utskrevet til den tyske hæren der han ble spartakist. Like før Rosa Luxemburg ble drept hadde hun sendt ham til Moskva for å representere det tyske kommunistpartiet ved Kominterns første møte, men han hadde ikke kommet seg dit. Tilbake i Berlin hadde Paul Levy sendt ham til München for å lede kommunistpartiet der.
Leviné kom til München den femte mars og begynte å omorganisere kommunistpartiet. Han sparket mange medlemmer ut av styret og begynte å redigere den lokale utgaven av Die rote Fahne. Leviné var frastøtt av bruk av terror. Han var lite praktisk og ikke tiltrukket av voldsbruk.
At disse tre personene hadde russiske forbindelser ga dem et spesielt revolusjonært skinn. Siden Lenin var russisk mente man at de hadde liknende egenskaper som revolusjonære.
Den eneste innfødte tyskeren blant de mest framstående revolusjonære i ledelsen for denne Münchenkommunen var Rudolf Egelhofer, som var en 26 år gammel sjømann som hadde deltatt i oppstanden i Kiel. Russerne beundret Egelhofer for hans hensynsløse dristighet og gjorde ham til militær leder for kommunen. Han greide å reise en stor hær. Den 16. april hadde Egelhofer sendt ut en oppfordring om å gå inn i den hæren han var i ferd med å opprette:
Proletarer i alle land, foren dere! Dere vil og må erobre! Disipliner dere! Velg selv deres dyktige ledere! Adlyd dem ubetinget, men fjern dem fra stillingene deres dersom de svikter i kamp! Dann kompanier og bataljoner! Møt daglig opp på utpekte steder i fabrikkene deres til militær trening. .... Tren på sluttet orden daglig. ..... Marsjer gjennom byen i sluttet formasjon som demonstrasjon på deres styrke. Behold våpnene og ammunisjonen deres og la det ikke bli tatt fra dere.
Denne hæren ble svært godt betalt. I løpet av mindre enn to veker vokste denne hæren til å omfatte nesten tjue tusen mann. De var opptatte av å bygge forsvarsverker og å arrestere antirevolusjonære. Men denne hæren som var satt opp i løpet av noen få veker kunne ikke bli en effektiv og disiplinert styrke. Og det var klart at denne røde republikken ikke kunne bestå uten støtte, men man trodde at det røde Ungarn var sterkt, og at revolusjonen ville spre seg slik at det bolsjevikiske styret i Bayern ikke ville bli stående isolert. De første dagene etter maktovertakelsen var et lurveleven. Opposisjonelle aviser ble stengt og fengslene ble fylt. Flertallssosialdemokratene prøvde å gjennomføre et motkupp, men det ble slått ned av hæren til Egelhofer.
Det var minst tre grupper i München som var mer eller mindre revolusjonære, og det var vanskelig å skille mellom dem, også for dem selv. Ernst Tollers erfaring er typisk for situasjonen. Han ble arrestert av "russerne" den niende april. Noen få timer senere ble han satt fri av kontrarevolusjonære. Russerne arresterte ham på nytt den 13. april. Men de satte ham raskt fri igjen siden han var populær. Og noen få dager senere ble Toller gitt kommando over en av de viktigste sektorene i det bayerske forsvaret av de som tidligere hadde arrestert ham.
Denne forvirringen og den kostbare hæren ruinerte den bayerske delstatens økonomi. München var kuttet av fra resten av Tyskland. Hoffmann og eksilregjeringa hans i Bamberg hadde erklært matvareblokade av München. Og siden heller ikke de pengene som ble trykt i München hadde tillit utenfor München stoppet forsyningene til München opp. Seddelpressene gikk dag og natt i München, og sedlene ble brukt til å betale den store hæren som var vervet. Det var nok av folk som ville verve seg for mange ordinære arbeidsplasser hadde innstilt siden det var stor mangel på råvarer. De revolusjonære fortalte om store revolusjonære hærer som nærmet seg. Det var bare å holde ut så ville det komme inn støtte og forsyninger.
Ingen hadde noen oversikt over det som foregikk og som hadde betydning for situasjonen. Og det var ingen direkte kommunikasjon mellom München og Russland. Da Ernst Toller sammen med de andre kaffehusanarkistene hadde overtatt styret i München hadde de blitt ønsket velkommen i Moskva, men så oppdaget Lenin at Toller ikke var bolsjevik, og da ble Toller og hans regjering angrepet fra Moskva. Da kommunistene overtok den 13. april trodde Moskva at det var et konservativt kupp som foregikk, og de tok Tollers side. Da det ble klart at det var bolsjeviker som hadde overtatt makta hadde Moskva tatt feil av situasjonen i München så ofte at de knapt ville forholde seg til den lenger. Moskva ville ikke involvere seg i situasjonen i München. Denne mangelen på anerkjennelsen fra Moskva plaget bolsjevikene i München. Axelrod ble sendt for å opprette kontakt med Moskva, men han nådde ikke fram til Moskva, og vendte tilbake.
Det var klart at det røde styret i München ville bli angrepet. Og det forberedte seg på dette. Hoffmanns eksilregjering ville gjenerobre München. Men de antipreussiske strømningene samt den pasifistiske arven etter Kurt Eisner gjorde at det ikke var helt lett for Hoffmann å skaffe seg en hær for å erobre München. Han hadde på grunn av dette ikke kunnet bygge opp frikorps. Hoffmann kunne be Noske om å sende frikorps, eller han kunne prøve å sette opp sitt eget frikorps. Hoffmann vendte seg til Noske og bad om hjelp, og Noske sa at han kunne hjelpe dersom han fikk sende store frikorps mot München. Rett nordfor Bayern hadde oberst Franz Ritter von Epp bygd opp et stort frikorps der en betydelig del av soldatene var fra Bayern. Og obersten var selv en offiser fra den bayerske hæren. Så dette burde kunne gå for, eller bli utgitt for å være et bayersk frikorps.
Den bayerske flertallssosialdemokratiske regjeringa til Hoffmann nølte. Den ønsket ingen preussisk invasjon av München, og avslo hjelp utenfra. Den samlet selv sammen en styrke og marsjerte mot München.
Men styrken til flertallssosialdemokratene var for liten. Den møtte overlegne styrker utenfor München og trakk seg tilbake.
Da natta falt på den 20. april hadde kommunistene tatt fem offiserer og 36 vervede soldater fra flertallssosialdemokratenes styrker til fange. Egelhofer ga ordre om at de skulle skytes, men Toller satte seg mot denne ordren. Hoffmann og regjeringa hans reiste til Weimar og la saken sin fram for sentralregjeringa. Han sa at han trengte hjelp, men han ville ha kommando over den hjelpen som han kunne få. Noske svarte at invasjonen av Bayern ville bli en militær operasjon som ikke tillot innrømmelser overfor separatistiske stemninger.
Bare få dager etter nederlaget til styrkene til Hoffmann var Noskes styrker klare til innmarsj i Bayern. Forberedelsen av operasjonen ble gjennomført av staben til general von Lüttwitz. Styrken ble kommandert av general von Oven som var direkte underlagt staben til Noske. General von Oven hadde streng ordre om ikke å følge ordrer fra Hoffmann.
De frikorpsene som ble satt inn var svært store. Det var nå nesten 400.000 soldater i frikorpsene, og mer enn tretti tusen av dem var samlet på grensen mot Bayern. Blant dem var noen av de mest hardhudete og profesjonelle private hærene, som Hestegardedivisjonen, von Epps frikorps, von Görlitz' frikorps og en brigade under Hermann Ehrhardt. Sistnevnte var et av de aller mest voldsomme frikorpsene. Det hadde i utgangspunktet blitt opprettet av Noske mens han var i Kiel, og hadde under ledelse av Ehrhardt greid seg så godt at Noske hadde gitt brigaden tillatelse til ny rekruttering, og styrken hadde kunnet velge og vrake mellom rekrutter, først og fremst tidligere marineoffiserer og konservative studenter fra havnebyene. Ehrhardt var utvilsomt en dyktig leder, og mennene hans fulgte ham hengivent.
Frikorpsene hadde tilgang til flystøtte og brukte et pansret tog.
Styrkene krysset grensen til Bayern og tok seg raskt fram mot München. De nærmet seg München fra flere kanter, noen fra nord og andre fra vest. Deler av von Epps frikorps gikk sør for München for å sørge for at byen ble omringet samtidig som styrker også gikk øst for München. Styrker tok seg fram med bil og tog og erobret raskt det meste av Bayern. Disse styrkene møtte ikke motstand før de kom til de ytre forstedene av München. Den 29. april var det hard motstand i Dachau, Freising, Erding og Starnberg, som alle ble erobret av frikorpsene. München var omringet dagen etterpå. Men angrepet inn i München ble besluttet utsatt til den andre mai.
En del av styrkene i München hadde kjempet innbitt og godt, mens andre ikke hadde deltatt i kamp. Frikorpsene hadde omringet München, og de nærmet seg fra alle kanter. Den kommunistiske organisasjonen begynte å bryte sammen. Det var stor uenighet blant lederne i München. Ernst Toller og Emil Männer anklaget "russerne" for å forberede en ulykke for folket i Bayern. De sa at det eneste "russerne" brydde seg om og tok hensyn til var Lenins teorier, og ikke det som tjente det arbeidende folket i Bayern. Levien og Leviné gikk av, men det var for sent og forandret ingenting. Store deler av den nyopprettede røde hæren begynte å desertere.
Om kvelden den 30. april hadde den røde regjeringa i München sitt siste møte. Toller hadde kontaktet Hoffmanns regjering i Bamberg, og fått beskjed om at Hoffmann ikke hadde myndighet over frikorpsene, og at kommunistene måtte overgi seg til frikorpsene, som styrte alt. Max Levien flyktet ut av byen og over grensen til Østerrike. De andre to "russerne" gjemte seg inne i München. I utkantene av München var det fortsatt kamper siden noen av de røde styrkene kjempet tappert, mens de fleste som var inne i byen kastet våpnene fra seg. Borgerskapet erobret kongeslottet og heiste det hvite og blå flagget over det.
I noen veker hadde hæren til Egelhofer drevet og arrestert framstående konservative og kongetro og fengslet dem i en stor skolebygning - Luitpold Gymnasium. Blant dem var medlemmer av Thulesamfunnet, som kommunistene holdt for å være ansvarlige for drapet på Kurt Eisner. Lederen for fengselsvaktene var en mann ved navn Seidel, som hadde vært offiser i Bayerns hær. Natt til 30. april begynte Seidel å drepe fanger etter ordre fra Egelhofer. Ernst Toller fikk stoppet drapene, men da var allerede godt og vel tjue mennesker drept. Seidel rapporterte til Egelhofer at han hadde drept medlemmene av Thulesamfunnet.
Frikorpsene fikk høre om disse drapene. Mordene ble sagt å være utført av russere, noe som kan være sant siden mange av fangevokterne var tidligere russiske krigsfanger. Dette satte fart på angrepet til frikorpsene, og den første mai brøt de inn i byen. Inne i byen møtte de knapt noen motstand, bare i området rundt jernbanestasjonen var det nevneverdig motstand. I kampene der ble Egelhofer drept. Artilleri og flammekastere ble brukt, og den tredje mai var München erobret. Og så var det tid for å "rense" byen.
Den hvite terroren som fulgte var lagt råere enn noe de tyske kommunistene hadde stelt i stand. Under rådsrepublikken hadde mennesker sjelden blitt dømt til døden. De ordrene om å skyte noen som var gitt hadde kommet fra Egelhofer, og de hadde vanligvis ikke blitt utført. De revolusjonære hadde snakket om terror, men de hadde ikke utøvd noen terror. Dette var ikke tilfelle for frikorpsene.
Karakteren til den typiske frikorpssoldaten var forandret fra frikorpsenes første dager. Da hadde soldatene vært arbeidsløse offiserer. Men frikorpsene begynte etter hvert å bli fylt opp av borgerlige studenter som ville oppleve handling og av eventyrlystne borgere som tenkte på seg selv som leiesoldater og fribyttere av den typen som eksisterte under Trettiårskrigen. De var ute etter ta de sjansene de fikk, og å knuse det de oppfattet som råttent i Tyskland, som proletarianismen, jødedommen og de "novemberkriminelle". De satte pris på å utøve vold og å kjenne seg som mektige og uimotståelige.
Selv om de hadde sverget troskap til Ebert og hans regjering var dette bare en formalitet. De var bare lojale mot føreren for korpset. Og førerne for frikorpsene kjente ingen spesiell forpliktelse overfor regjeringen. De ville gjerne være frie førere, og hadde ofte ikke fått den ansettelsen som de hadde søkt i Reichswehr. I mai 1919 hadde regjeringa begynt å miste kontroll over frikorpsene.
Omkring sytti frikorpssoldater hadde blitt drept i angrepet på München, i tillegg til de noen og tjue fangene som var drept i Luipod Gymnasium. Major Schulz i Lützow Frikorps sa til offiserene sine den fjerde mai at det var bedre å drepe noen uskyldige enn å la en skyldig gå fri. Og nå skulle det ordnes opp, og det var mye å ordne opp i. Så det var bare å gå i gang.
Først skulle München ble gjennomkjemmet på jakt etter ledere fra rådsrepublikken. Eugen Leviné ble snart funnet. Og han ble skutt etter å ha vært for krigsdomstol. Gustav Landauer som hadde vært utdanningsminister under kaffehusanarkistene ble funnet og torturert av soldatene, og til slutt drept. Han ble både slått, sparket og skutt ihjel.
De fleste kommunistlederne ble behandlet på denne måten. Etter at de lederne som ble funnet var torturert og drept begynte terroren mot arbeiderne i München. Rundt Stadelheimfengslet hopet det seg opp med døde kropper etter hvert som frikorpsene drepte folk som de trodde kunne ha deltatt i de røde gardene. For å unngå vitner til det som foregikk ble også så mange som mulig av de som kom til å se drapene drept. Den sjette mai var tretti katolske arbeidere som var medlemmer av St. Josefs samfunn samlet i et vertshus på Augustusstrasse. De brukte å møtes der for å diskutere religiøse saker. De ble tatt til fange av frikorpsene og ført til et palass som var tatt i bruk som frikorpshovedkvarter. Der ble 21 av dem drept.
Denne massakren var for mye. Også borgerskapet i München var blitt skikkelig skremt av myrderiene til frikorpsene. Selv general von Oven som kommanderte frikorpsene forstod at det begynte å gå for langt. De hadde på seks dager drept langt mer enn tusen mennesker. Det ble overalt i München satt opp plakater som fordømte råskapen til "preusserne."
von Ovens hovedkvarter kom med diverse unnskyldninger, og prøvde å skylde på andre for de ugjerningene som ble begått. Den trettende mai fikk Hoffmanns regjering vende tilbake til München fra Bamberg, og frikorpsene forlot München og Bayern.
München var en opprevet by. Der hadde det i løpet av et halvt år vært mange ulike regimer. De fleste gruppene i München hadde blitt overkjørt av et eller annet regime. München hadde vært en tolerant by, men var nå fylt av sterke motsetninger og fiendtlighet. Mange hadde fått noe å hevne. München sydet av intriger. Det var et klima som passet for nettopp general Ludendorff og Adolf Hitler, og Ludendorff flyttet til München, mens Hitler gjerne oppholdt seg der. De ulike politiske gruppene begynte å bevæpne seg.
I løpet av noen veker etter at frikorpsene hadde forlatt München svermet det av spioner og informanter i München. En av dem var Adolf Hitler, som var informant og "påvirkningsagent" for hæren. Og gjennom denne virksomheten ble Hitler ført inn i politikkens verden.
Her vil jeg sitere fra Gerald D. Feldmans store bok: "The Great Disorder. Politics, Economics, and Society in the German Inflation 1914-1924". Den kom ut i 1993, og er vel kanskje noe av det nærmeste man kommer det autoritative verket om denne periodens tyske historie. Jeg sitere fra sidene 103-104 og 105:
Den essensielle karakteristikken ved kriseadministrasjon er imidlertid at den er forhindrelse av det verste heller enn oppnåelse av det beste. Og de flertallssosialistene som tok makta i Tyskland i november 1918 var overbevist om at det førstnevnte heller enn det sistnevnte måtte være deres mål.De var derfor drevet inn i en serie allianser med den gamle ordens krefter. Det må imidlertid bli innsett at det ikke var noe iboende ondt i de taktiske arrangementene med den gamle orden for å handtere de presserende nødssituasjonene som Folkekommissærenes Råd, dannet av SPD-USPD, stod overfor. Folkekommissærenes Råd, som var dannet av SPD og USPD, styrte Tyskland nesten øyeblikkelig etter at republikken ble erklært den 9. november 1918, under de facto ledelse av Friedrich Ebert. Demobilisering av seks millioner mann i løpet av tre veker, som var en kortere periode enn forutsett, krevde samarbeid mellom generalstaben og den nye regjeringa. Den såkalte Ebert-Groener pakten fra 9-10. november 1918, der Ebert lovte å støtte opprettholdelse av militær disiplin mens Groener gikk med på å ta seg av den militære demobilisering og å opprettholde lov og orden, forpliktet på ingen måte det nye regimet til en varig allianse med det gamle militære etablissementet. På samme måte trengte ikke det nye regimets bruk av byråkratiske eksperter som statssekretærer og avhengigheten av det gamle embetsverket for administrasjon av regjeringens tekniske oppgaver, å fastsette dets framtidige politiske linje. Samarbeid med godseierinteressene for å opprettholde matforsyningen trengte ikke å forhindre et framtidig program for fordeling av jord, og midlertidig samarbeid med industriherrene var ingen varig barriere mot sosialiseringstiltak.
Det kan heller ikke bli hevdet at SPDs handlingsfrihet ble begrenset av radikalismen til arbeiderrådene og soldatrådene. Det er utvilsomt at flertallssosialistene kontrollerte den store majoriteten av soldatrådene og arbeiderrådene som hadde oppstått over hele landet, så vel som Kongressen av arbeiderråd og soldatråd som møttes i Berlin 16-20. desember, og Sentralrådet for arbeiderrådene og soldatrådene som representerte rådene deretter. Rådsbevegelsen dannet på dette stadiet en type sosial mobilisering i nødssituasjonen, og mens det sikkert kan finnes eksempler på innblanding i distribusjonen av mat og transport og eksessive utgifter fra rådenes side, så er det langt mer som forteller om ansvarlig administrasjon av matforsyningen og annet, og om politisk moderasjon på det lokale nivået. Så langt bevegelsen var inspirert av et program og en ide var det en vag forventning om mer grundig demokratisering og om sosialisering av nøkkelindustrier. Det er derfor begripelig at flertallssosialistene kunne ha fortsatt deres samarbeid med USPD gjennom en anstrengelse for å opprettholde kontakt med rådene for å oppnå intern reform av et kraftigere slag enn det som faktisk ble gjennomført. Flertallsosialistene presset i stedet fram rop om snarlig valg til Nasjonalforsamling, og skyndte på for raskest mulig å avskaffe rådene, og gjennomført en ekstremt nølende taktikk med hensyn til sosialisering av nøkkelindustrier, og tillot sine arrangement med den gamle ordens styrker å ta karakter av faste allianser som motarbeidet kravene fra venstre.
Sett fra det politiske standpunkt falt den mest skjebnetunge avgjørelsen innenfor militærpolitikken, der oppløsningen av den gamle hæren ikke ga opphav til systematiske forsøk på å skape en ny republikansk hær, men heller til å opprette frikorps sammensatt av de værste elementene fra den gamle hæren så vel som unge menn som tørstet etter handling som var nektet dem med avslutninga av krigen. Rettferdiggjørelsen av denne politikken var den påståtte faren fra spartakistene, som utvilsomt var svært overdrevet siden de spartakistiske lederne, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, nettopp var kommet ut av fengsel og spartakistene selv hadde liten oppslutning i arbeiderklassen. De ble lett, men brutalt, undertrykket i sin tåpelig utførte oppstand i Berlin i midten av januar 1919. Den viktigste dåden til den militære politikken til flertallssosialistene var å tvinge de uavhengige (fra USPD) ut av Folkekommissærenes Råd i slutten av desember. Slik gjenopplivet de krigstidens splittelse mellom tyske sosialister og banet vei for fornyelse og forverrelse av spenningen mellom ledelsen i SPD og en stor del av partiets massebase eller potensielle massebase. Den voldelige vendinga som massebevegelsen tok i mars-april 1919 og utviklinga av en ideologi med krav om politisk og økonomisk medbestemmelsesrettigheter gjennom rådene, var resultat av massenes skuffelse over at flertallssosialistene ikke greide å leve opp til de forventningene om reform som de sosialistiske arbeiderne hadde ved utbruddet av revolusjonen.
Ydmykheten, eller saktmodigheten, til flertallssosialistenes ledelse hadde to kilder. Den første var en forpliktelse overfor demokratisk legitimitet, som i praksis betydde uvilje mot å foregripe avgjørelsene til en demokratisk valgt Nasjonalforsamling, eller selv til å styre i noe lenger tid uten å sammenkalle et slikt organ. Der de Uavhengige Sosialistene (USPD) ønsket å utsette valgene for å foreta en grundig demokratisering av tysk samfunn og økonomi i samarbeid med rådene, skyndte ledelsen for SPD, i svært stor harmoni med de borgerlige partiene og andre krefter fra den gamle orden som de var alliert med, på for tidlige valg, som ble holdt den 19. januar, og rask sammenkalling av Nasjonalforsamlinga, som møttes den sjuende februar. Det er imidlertid vanskelige ikke å konkludere med at det som lå under dette hastverket var frykt og uvilje mot å utøve makt alene i lang tid så vel som dyp mistenksomhet, om ikke faktisk hat, mot den massebevegelsen som rådene representerte. Denne tendensen steg opp fra partiets lange historiske legale opposisjon så vel som ambivalensen bygd inn i et parti som i årevis hadde kombinert revolusjonære pretensjoner med reformistisk praksis bare for å få makt kastet på seg under de mest miserable omstendigheter. Dets faste tro på sosialismens ultimate triumf tjente bare til å forsterke dogmet om at denne triumfen bare kunne finne sted når forholdene var "modne", og til å neglisjere viktigheten av å utøve politisk makt effektivt.
Den ubenektelige råttenskapen til de økonomiske forholdene var den andre viktige bremsen på SPDs vilje til makt og klart den mest begrunnede. Revolusjon finner naturligvis ikke alltid sted under ideelle forhold, men en kan knapt se bort fra den internasjonale historiske sammenhengen som den tyske revolusjonen skjedde i. Flertallssosialistene og en stor majoritet av den tyske befolkninga var overbevist om at alternativet til den politikken som ble gjennomført var den som ble gjennomført av bolsjevikene i Russland. Den politikken var ikke tiltrekkende på det tidspunktet, og når man nå ser hvordan den utviklet seg så er den enda mindre tiltrekkende. Flertallsosialistene kan ikke bli bebreidet for å ville unngå indre kaos og elendighet, som ville gjøre det mulig for de allierte å invadere Tyskland og splitte det opp. Det ville ha krevd et lederskap som var ekstraordinært visjonært, utholdende, dyktige og karismatisk å ha styrt den tyske revolusjonen langs mer fruktbare stier som hadde ført til at høyresiden hadde blitt virkelig knust, og samtidig kontrollert venstresiden og oppdratt borgerskapet og gitt befolkninga mat og arbeid, og holdt de allierte stangen mens dette ble oppnådd. Tyskland manglet et sånt lederskap, en mangel som var beklagelig, men ikke enestående. Desverre manglet Tyskland selv de mer beskjedne politiske talenter som kunne ha gitt det framtidige tyske demokratiet et mer fast og solid grunnlag og større sikkerhet.
Tross all denne kritikken er det viktig ikke å undervurdere den risikoen og de vanskelighetene som SPDs ledere og deres borgerlige allierte stod overfor og neglisjere det de faktisk utrettet. Ebert var ingen Kerensky, og selv om det var uheldig at han ikke tvang de militære til å ta ansvar for våpenhvilen den 11. november, og ekstremt å beklage at han valgte å hilse troppene som vendte tilbake som "ubeseiret på slagmarka", innså han og de fleste kollegaene hans at Tyskland måtte inngå fred for enhver pris. De våpnehvilebetingelsene som ble akseptert og undertegnet av sentrumspolitikeren Matthias Erzberger, som for dette og andre handlinger av stort politisk mot ble myrdet i august 1921, var ekstremt harde.
Lenker:
Første del av denne teksten om Den tyske revolusjonen 1918-1919
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: