Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Da det nye året begynte i 1919 var det liten grunn til å tro at den Tyske republikken ville overleve. Det så ut som om selve nasjonen ville fortsette å sulte i de kommende månedene. Det hadde vært for få gårdsarbeidere og hester i Tyskland til å gjøre våronna unna på skikkelig vis i 1918, og jordbruksavlinga ble alt for lita til å holde liv i den tyske befolkninga.
Tyskland fikk ikke lov til å importere mat selv etter at våpenhvileavtalen var undertegnet. De allierte, spesielt franskmennene, var opptatt av at de tyske beholdningene av gull og valuta skulle brukes til krigserstatninger, og ikke til å kjøpe mat til den sultende befolkninga. Fram til det spørsmålet var løst fortsatte den allierte blokaden av Tyskland.
Herbert Hoover, som var formann for den allierte forsyningskommisjonen, krevde at det måtte bli tillatt å sende mat til Tyskland, men Frankrike motsatte seg dette. De europeiske allierte krevde at Tyskland måtte overlate sine handelsskip til en verdens shipping pool før Tyskland kunne få lov til å importere mat, og det var stor uenighet om hvordan denne poolen skulle opprettes. I mellomtida måtte de tyske myndighetene kutte brødrasjonene, som allerede var svært små, med to tredjedeler.
Dessuten var det et problem å legge industrien om til fredstid og å skaffe alle soldatene som vendte heim fra fronten arbeid, selv om dette gikk raskere enn det hadde vært grunn til å frykte. Tyskland trengte sko, klær, redskaper og alt mulig annet.
Tyskland stod i fare for å gå i oppløsning. Bayern truet med å gjøre seg selvstendig. Og Frankrike krevde at Rhinland skulle skilles ut fra Tyskland.
De allierte visste ikke særlig mye om det som foregikk i Tyskland, og brydde seg heller ikke om å vite noe særlig. De var opptatt av sine egne saker og av sine egne lands indre forhold. I England hadde det vært parlamentsvalg rett etter krigsavslutninga, og statsminister Lloyd George hadde naturlig nok vært opptatt av dette. President Wilson fra USA var på reise i Europa mellom de allierte hovedstedene. De franske myndighetene brydde seg heller ikke om Tysklands indre forhold.
De allierte trodde at det var de konservative, monarkistene og hæren, som hadde det avgjørende ordet i det som foregikk i Tyskland. Mange av de allierte trodde heller ikke at det var sult i Tyskland. De allierte hadde i det hele tatt slett ingen bred kontakt med Tyskland.
Eberts regjering kunne altså ikke få noen som helst støtte fra de allierte. Den fryktet hver dag som helst et kupp, men håpet at den ville overleve til Nasjonalforsamlinga, som skulle velges den 19. januar, hadde fått gjort sitt arbeid.
Hærens ledelse ønsket utnevnelsen av Noske som forsvarsminister velkommen. De hadde sett at Noske lyktes i å opprette orden i Kiel etter at offiserene hadde mislyktes. Og alle, både til høyre og til venstre, husket Noskes fascinasjon av alt militært. De visste at Noske var energisk og nasjonalistisk og at han kunne være brutal og voldsom.
Det første Noske gjorde var å besøke Marstall - stallene som Folkets marinedivisjon holdt til i. Han var der i mange timer. Sjøfolkene var uvennlige, men det skremte ikke Noske.
Noske besøkte alt som fantes av militære installasjoner og avdelinger i og rundt Berlin. Og han omorganiserte Forsvarsdepartementet. Han ville gjøre det til en organisasjon som kunne handle effektivt i den foreliggende situasjonen. Overkommandoen sendte sine dyktigste offiserer til Noske. Noske gjorde major Erich von Gilsa til sin personlige stabssjef og freiherr Walther von Lüttwitz ble utnevnt til kommandant for de militære styrkene i Berlin. Andre offiserer ble av Noske utnevnt til ulike stillinger.
Selv om den gamle hæren var gått i oppløsning og forsvunnet, siden de aller fleste soldatene hadde foretrukket å gå heim, var nye styrker i ferd med å bli dannet. Den fjerde januar, mens Berlin var rammet av streiker og opptøyer, kjørte Noske og Ebert til den lille garnisonsbyen Zossen som lå 50 kilometer sørvest for Berlin. De var invitert dit av general von Maercker. Ved slutten av krigen hadde han kommandert den 214. infanteridivisjonen. Denne divisjonen hadde etter krigen marsjert heim i likhet med resten av felthæren, og da den kom fram forsvant soldatene. Men etter krigen hadde Maercker prøvd å bygge sin egen hær, som han ville presentere for Noske og Ebert.
Ebert og Noske ble tatt med til paradeplassen. Der ble de vist 4.000 godt bevæpnede og disiplinerte soldater. De marsjerte taktfast og presist, og generalen fortalte at alle soldatene hadde meldt seg frivillig. Og hver enkelt av dem hadde sverget lojalitet til Eberts regjering. Og de var klare til å utføre ethvert oppdrag som Eberts regjering ville ha utført, sa generalen.
Da de kjørte bort var Noske i godt humør, og han sa til Ebert at nå skulle alt gå godt. De hadde sett det første av frikorpsene - Freikorps.
Frikorpsene kom til å spille en avgjørende rolle i tysk historie, nettopp nå i 1919 og i de nærmeste årene.
Da frikorpsene ble dannet skyldte de mye til (1) den militære arven fra krigen og fra (2) den militære tradisjonen. Det første var at under krigen hadde en teknikk med stormtropper blitt utviklet, der stormtroppene skulle gå rett frem gjennom fiendens linjer og trenge langt inn i fiendtlig område. De skulle angripe alt som stod i veien for dem med ødeleggende kraft. Det andre var offiserenes status under keiserdømmet.
Offiserene hadde hatt en enestående sosial posisjon under keiserdømmet. De ble tradisjonelt hentet fra adelen, og om offiseren ikke var adelig kom han gjerne fra de øvre borgerlige samfunnsskiktene. Selv om kongen ga offiseren hans oppdrag og stilling, skjedde dette først etter at offiseren hadde blitt anerkjent av alle offiserene i det regimentet der han skulle tjenestegjøre. Hærens offiserer var ikke underlagt sivil lov, men bare militær lov, som påla ham øyeblikkelig å straffe enhver sivilist som ikke oppførte seg tilbørlig respektfullt overfor offiseren.
Under krigen hadde offiserskorpset blitt sterkt utvidet, og samtidig hadde store deler av det gamle offiserskorpset blitt drept i kamphandlinger. Før krigen bestod offiserskorpset av 50.000 offiserer, og ved slutten av krigen var det 270.000 offiserer.
Da krigen var slutt var denne krigerkasten, som offiserskorpset utgjorde, ikke beredt til å bli demobilisert. De syntes å ha tapt alt, krigen, prestisjen, keiseren og yrket. De var satt utenfor.
Stormtroppene var blitt dannet i siste del av krigen. De var angrepstropper som i avgjørende øyeblikk, eller når fiendens styrker vaklet, skulle settes inn i voldsomme og besluttsomme angrep. De var eliteformasjoner som var spesielt trenet og utrustet for sjokkoppdrag. De holdt vanligvis til langt bak fronten til tida deres var inne. Da ble de kjørt raskt fram til fronten og satt inn.
Stormtroppene hadde spesielt utstyr, karabiner, lette maskingevær, små flammekastere, alt for å kunne bringes framover med stor fart. Disse vervede mannskapene fikk spesielle privilegier, de fikk bære pistol, som ellers bare offiserene fikk. De fikk den beste maten som fantes i hæren, og flere permisjoner enn andre soldater. De fikk selv velge avdelingens symbol. Ingenting ble spart for å belønne og oppmuntre disse soldatene som det ble krevd spesiell tapperhet og blodtørst av.
Eliten blant denne eliten var stormtroppenes offiserer - Stosstruppführer. De var spesielt utvalgte. De var ugifte og aldri eldre enn tjuefem år gamle og i perfekt fysisk form. Stormtroppsoldatene tiltalte offiserene sine med du, en tiltaleform som ellers aldri var tillatt for menige soldater overfor offiserer. Når stormtroppene angrep gikk offiserene fremst.
Det ble fortalt legender om stormtroppene og deres offiserer. Men da krigen var slutt visste de ikke hva de skulle gjøre. Krigen hadde vært deres storhetstid der de hadde vært legendariske og forkjælte. Og dette ville de ikke gi opp. Göring beskrev dem som "kjempere som ikke kunne bli avbrutalisert."
Denne offiserstradisjonen og disse stormtroppene kom sammen til å være grunnlaget for frikorpsene. Offiserene deres ville ikke bli sivilister, men ville fortsette å kjempe.
De første frikorpsene fikk sin begynnelse den 12. desember 1918 da Maercker, mens felthæren var i ferd med å gå i oppløsning, ba sin korpskommandant general von Morgen om tillatelse til å danne et korps av frivillige. Morgen ba Maercker om å lage et utkast til organisering av dette frivillige korpset. Det ble kalt "Grunnleggende direktiv [Grundlegender Befehl] for det frivillige riflekorpset." Og det ble godkjent av von Morgen og av Overkommandoen.
Det viser at frikorpsene ikke trengte å være ultrareaksjonære grupper. De mest perspektivrike medlemmene av offiserskorpset forstod at dersom hæren skulle overleve måtte den akseptere den nye tid og omstille seg til den. Dette gjaldt også forholdene innen hæren og mellom offiserer og menige soldater. Maercker ville bare rekruttere de beste soldatene og organisere dem som stormtropper. Hvert infanterikompani skulle være mest mulig selvforsynt. Det skulle ha egne bombekastere og egen transport. Soldatene skulle ha initiativ, og det var derfor ikke plass for kadaverdisiplin. Forholdet mellom offiserer og menige måtte være i noen grad kameratslig og tillitsfullt, som i stormtroppene.
Maercker la vekt på at det både måtte være jerndisiplin, og at disiplinen samtidig måtte være frivillig og ikke tvangspreget. De menige soldatene skulle velge tillitsmenn - Vertrauensleute - i hvert kompani. Offiserene hadde plikt til å rådføre seg med dem om permisjoner og mat og andre ting. Disse tillitsmennene hadde rett til å framføre klager mot offiserene og befalet, og disse anklagene skulle undersøkes av de mest høytstående offiserene.
Den 22. desember, etter at Maerckers forslag var godkjent, offentliggjorde han "Betingelsene for opptak til det frivillige riflekorpset." Bare soldater som hadde tjenestegjort i den gamle hæren kunne bli rekruttert. Hver mann ble rekruttert for en periode på tretti dager, som kunne fornyes. Betingelsene med hensyn til lønn og pensjon var gode. De soldatene som ble rekruttert måtte sverge: "Jeg vil lojalt tjene den provisoriske regjeringa til kansler Ebert til Nasjonalforsamlinga har skapt den nye konstitusjonen."
Flertallssosialdemokratene hadde ikke kjent til de frivillige riflekorpsene. Men de var svarene på alle deres øyeblikkelige ønsker. Maerckers korps var satt opp i Westfalen. Og Maercker offentliggjorde ikke dets eksistens. Men han hadde likevel ikke vanskeligheter med å finne frivillige. Det kom frivillige fra hans gamle divisjon, som hadde gått i oppløsning. Og det kom frivillige fra andre divisjoner som også hadde gått i oppløsning. Maercker måtte ikke bare finne frivillige, men han måtte også kunne betale dem og skaffe mat og andre forsyninger til dem. Overkommandoen kunne bare skaffe penger. Resten måtte Maercker skaffe selv, og det viste seg å være svært vanskelig. Maercker og mennene hans reiste fra depot til depot, og stort sett oppdaget de at depotene var tømt. Der depotene ikke var tømt var de bevoktet av soldatråd som nektet å overlate depotene til Maercker. Og Maercker hadde ingen transport, og ingen kunne hjelpe ham med dette. Heller ikke greide han å skaffe vinterklær til de frivillige.
Men en sjelden gang fant Maercker depoter som ikke var tomme og som han kunne få adgang til. Og til slutt hadde han tilstrekkelig med utstyr. Og i slutten av desember hadde han nesten fire tusen soldater under seg. En offisersstab begynte å utarbeide metoder og taktikk for å rydde gater og å forsvare offentlige bygninger og å kontroller folkemengder. Deretter begynte de å trene soldatene i disse metodene. Den 28. desember, etter fiaskoen foran Marstall, fikk Maercker ordre om å reise til Zossen med sine styrker. Og den 4. januar var de etablert der, og viste seg fram for Ebert og Noske.
Den fjerde januar var det flere frikorps i Tyskland. I Kiel hadde marinen satt sammen flere brigader av offiserer og kadetter. Hver av de unge kompanisjefene hadde tidligere vært ubåtkaptein, og var dekorert med "Pour la Mérite", som var den mest ettertraktede militære utmerkelsen i Tyskland. Marinebrigadene tok navn etter sine kommandanter, som Ehrhardt brigade og Löwenstein korpset. I midten av desember hadde en sersjant med navn Suppe opprettet et frikorps i Berlin. Et annet frikorps kjent som "Garde-Kavallerie-Schützen Divisjon" var blitt satt sammen av det som var tilbake av flere divisjoner av den gamle keiserlige garden.
Tidlig i januar 1919 var det kanskje et dusin av disse frivillige korpsene, og hvert var enda ganske lite. Men de vokste, og de fleste kopierte Maerckers oppbygging og var villige til å følge ordrer fra Eberts regjering, som lønnet dem, eller fra den militære Overkommandoen. De var verken monarkistiske eller sosialistiske, men de var anti-bolsjevistiske.
Spartakistenes revolusjon begynte i Berlin den sjette januar 1919. Den kom ikke som en overraskelse. Mest overrasket var spartakistenes egen ledelse, ledelsen for det nye kommunistpartiet.
I den første veka i januar var Eberts regjering klar over at den syntes å være på hell, den syntes å se sine siste dager. Men den prøvde fortvilet og med all makt, som ikke var stor, å overleve. Trykkeriet til Vorwärts var gjenerobret fra spartakistene, og det ble brukt til å trykke angrep på spartakistene og de revolusjonære tillitsmennene og venstrefløyen i USPD. Vorwärts skrev:
De foraktelige handlingene til Liebknecht og Rosa Luxemburg tilsøler revolusjonen og setter alt den har oppnådd i fare. Massene må ikke sitte rolige et minutt lenger mens disse brutale beistene og deres følge paralyserer virksomheten til de republikanske regjeringskontorene og oppildner folket til borgerkrig og kveler retten til fritt å uttrykke seg med sine skitne never.
Flertallssosialdemokratene gjorde narr av kommunistenes uttalelser om at de bare ville prøve å overta makta når de hadde et flertall av proletariatet bak seg.
Spenninga ble satt på spissen over Emil Eichhorn, som tilhørte venstrefløyen i USPD og hadde vært politipresident i Berlin fra niende november. Det var alminnelig kjent at Emil Eichhorn fylte politistyrken opp med spartakistsympatisører som ikke grep inn mot opptøyene mot Eberts regjering. Emil Eichhorn var en uttalt motstander av valget til grunnlovgivende forsamling. Alt dette hadde Ebert måtte finne seg i så lenge representanter for USPD var i regjeringa. Men da USPD trakk seg ut av regjeringa angrep Ebert Eichhorn. Og lørdag den fjerde januar ble han avsatt.
Eichhorn nektet å gå av. Lederne i USPD sammen med de revolusjonære tillitsmennene og kommunistene krevde at Eichhorn måtte få stillinga som politipresident i Berlin tilbake. De oppfordret også til en massedemonstrasjon til støtte for kravet. I et møte mellom de tre venstregrupperingene ble det enighet om at de skulle kreve at regjeringa ga våpen til proletariatet i Berlin og at den avvæpnet frikorpsene, som det hadde begynt å gå rykter om.
Massedemonstrasjonen fant sted søndag den femte januar foran politihovedkvarteret på Alexanderplass. En svært stor folkemengde møtte opp og fylte hele plassen og de tilstøtende gatene. Mange av de frammøtte var bevæpnet. Liebknecht og andre holdt taler fra politihovedkvarterets balkong. Eichhorn dukket også opp på balkongen og sa at han ville fortsette som politipresident uansett hva regjeringa gjorde.
I mens samlet ledelsen fra venstrefløyen i USPD, de revolusjonære tillitsmennene og kommunistene seg i bygninga. De var 71 personer, og bare to, Liebknecht og Wilhelm Pieck, var kommunister. De bestemte seg for å oppfordre til generalstreik og støtte et væpnet angrep på regjeringa og "å sette Tyskland fremst i den internasjonale proletariske revolusjonen."
Beslutningen var ikke enstemmig. Lederne for de tre gruppene var ikke kommet sammen for å erklære revolusjon. Og de måtte være klare over at det var en blodig affære de satte i gang, som lett kunne utvikle seg til borgerkrig. Det ville slett ikke være nok å erobre Berlin. Berlin kunne ikke overleve på egen hand.
Likevel ble de fleste representantene fra venstrefløyen som var samlet overbeviste om at revolusjonens time var kommet. Den enormt store menneskemengden som var samlet gjorde dem sikre på dette. Det kom bud fra ulike steder i Berlin om at revolusjonære arbeidere hadde begynt å okkupere avisredaksjonene ved Belle-Alliance-Platz og at jernbanestasjonen ble angrepet av arbeidere, og andre opprørske handlinger var på gang. Det måtte synes som om revolusjonen allerede var kommet i gang. Og at de satt i politihovedkvarteret og diskuterte revolusjonen var vel selve beviset på at regjeringa hadde brutt sammen!?!
Etterpå hevdet de fleste som deltok i møtet at selv om det var de revolusjonære tillitsmennene som først foreslo revolusjonen, så var det Liebknecht som presset forslaget gjennom. Liebknecht var oppglødd og begeistret. Beslutningen om revolusjon ble truffet med 65 stemmer mot 6 stemmer.
Neste skritt var å lage et manifest som skulle mangfoldiggjøres og sendes ut med oppfordring om revolusjon og om at arbeiderne bevæpnet seg og en generalstreik ble begynt. Neste dag, mandag den sjette januar, ville Eberts regjering falle; det ville ikke være strøm, ingen trikker ville gå, det ville ikke bli arbeidet i fabrikkene, og butikkene ville være stengt. Det ble bestemt å danne en revolusjonær komite med 53 medlemmer. Denne komiteen forberedte et annet manifest som skulle ut så snart generalstreiken var i gang. Der ble det erklært at "Ebert-Scheidemann regjeringa" var avsatt, og at den revolusjonære komiteen midlertidig hadde overtatt alle regjeringens saker.
Denne natta og neste dag delte den revolusjonære komiteen ut våpen til arbeiderne. Generalstreiken begynte som planlagt den sjette januar. En enorm demonstrasjon med mer enn 200.000 deltakere paraderte gjennom gatene i Berlin. De revolusjonære overtok sentrale bygninger og funksjoner, som Wolffs telegrambyrå, de borgerlige avisredaksjonene, Brandenburger Tor og regjeringas trykkeri og de viktigste jernbanestasjonene. Riksdagsbygninga ble angrepet, og den ble bare forsvart av noen kontorfunksjonærer.
Det gikk rykter om at deler av det som var igjen av hæren ville støtte revolusjonen, og at flere regimenter marsjerte mot Berlin for å støtte revolusjonen. I Braunschweig, Düsseldorf, Dortmund, Nürnberg og Hamburg hadde revolusjonære arbeidere overtatt de borgerlige avisene. I Bremen ble en rådsrepublikk erklært opprettet.
Onsdagen kontrollerte regjeringa bare noen få av de offentlige bygningene i Berlin. Den greide å holde Rikskansleriet ved å samle flere tusen flertallssosialdemokrater foran bygninga. Men inne i bygning var Ebert og hans menn innestengt og ganske hjelpeløse.
Noske hadde funnet at det var umulig å arbeide med Kansleriet som oppholdssted. Først ville han flytte til hærens generalstabs bygning i Berlin, men da han kom dit oppdaget at den var i ferd med å bli stormet. Noske bestemte seg for å forlate Berlin for å finne støtte. Han fant en bil og ble kjørt til en skole i Dahlem, som var en rolig forstad til Berlin. Om ettermiddagen den sjette januar kom Noske til skolen og opprettet hovedkvarteret sitt i skolebygninga. Han brukte et tomt klasserom som kontor.
Berlin hadde vokst svært sterkt, og var en ganske ny by. Byen var bygd langs brede gater. De offentlige bygningene var bygd i solid stein. De sentrale områdene var dominert av de brede gjennomfartsårene og av offentlige bygninger og store plasser og parker. Industriområdene lå i de nordlige, sørlige og østlige utkantene av byen. I forstedene i vest lå arsenalet og ammunisjonsfabrikkene. I øst var det også store arbeiderbydeler.
Mer enn to millioner mennesker bodde i Berlin. De fleste var industriarbeidere og familiene deres. Før krigen hadde de fleste av dem vært sosialdemokrater. De var hardt arbeidende, effektive og klassebevisste, og overbeviste om samfunnets urettferdighet.
Eberts regjering så ut til å kunne miste all makt og myndighet. Den trengte all mulig støtte for å kunne overleve. Ebert og regjeringa bestemte seg for å bli i Berlin mens Noske var i Dahlem og organiserte hjelp. Noske hadde frie hender til å gjøre det han fant var nødvendig.
Regjeringa rekrutterte fem tusen embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn og bevæpnet dem, og de var i stand til å forsvare de offentlige bygningene som regjeringa fortsatt hadde kontroll over, og de gjenerobret også Brandenburger Tor og monterte maskingevær der.
Regjeringa hadde greid å nøytralisere Folkets marinedivisjon. En flertallssosialdemokrat, Anton Fischer, hadde oppsøkt Marstall der marinegastene holdt til og lovet å betale dem om de holdt seg rolige. Lederen deres, Dorrenbach, hadde gitt løfte til de revolusjonære om at marinegastene ville delta i revolusjonen. Men folkene hans arresterte ham og erklærte at Folkets marinedivisjon holdt seg nøytral. Liebknecht, som hadde gjort Marstall til sitt hovedkvarter, ble drevet bort.
Regjeringa ga oberst Wilhelm Reinhard, som var i ferd med å danne et frikorps, ordre om å gjenerobre avisene ved Belle-Alliance-Platz. Reinhard hadde ni hundre mann. Men han greide å knytte flere andre frikorps til seg. Medlemmene var ofte tidligere offiserer, og mange kom fra stormtroppene.
Natt mellom 9. og 10. januar tok et av disse frikorpsene, Potsdam regiments tolv hundre mann under major von Stephani, og okkuperte Belle-Alliance-Platz foran bygninga til Vorwärts. Stephani visste hva som hadde skjedd julekvelden foran Marstall, og ville hindre at tusenvis av sivilister kom inn blant soldatene. Derfor ble gatene som førte til plassen sperret.
Natta før hadde Stephani selv vært inne i bygninga som han skulle erobre. Han hadde kledd seg som en arbeider og gått inn og sett seg om. Da aksjonen begynte bad han de som var i bygninga om å overgi seg. Da dette ikke skjedde begynte bombekasterne å skyte. Fronten på bygninga ble åpnet, og maskingevær skjøt inn i bygninga. To kanoner som var hentet inn på plassen skjøt også inn i bygninga, og pansrede kjøretøy kjørte opp til bygninga og skjøt inn gjennom vinduene. De som var inne i bygninga hadde bare gevær, og de forstod at de ikke greide seg mot så tunge våpen som ble satt inn mot dem. De begynte å vifte med hvite flagg og lommetørklær, men frikorpssoldatene brydde seg ikke om det. De sprang inn i bygninga etter at de hadde kastet handgranater inn gjennom vinduene og inn i rommene som de sprang inn i. De tok tre hundre fanger, og marsjerte dem til nærliggende brakker. Der ble en del av fangene skutt.
Den tiende januar ble alle avisene ved Belle-Alliance-Platz gjenerobret av frikorpsene. Reinhards frikorps vendte seg nå mot de andre støttepunktene til spartakistene.
* * * * *
Noske hadde i mellomtida vært aktiv fra skolen i Dahlem. Det hadde gått knappe fem dager siden han etablerte operasjonssentralen sin der. Han hadde gitt Maerckers styrker beskjed om å være klare til å marsjere mot Berlin. Et frikorpskompani var blitt hentet til Dahlem for å beskytte den skolen der Noske hadde opprettet sitt hovedkontor. Nyheten om at Noske var i ferd med å bygge opp styrker førte til at tusenvis av offiserer strømmet til Dahlem for å melde seg for Noske. Der ble de organisert og bevæpnet. Dahlem var en velstående forstad med eneboliger med store hager og åpne plasser. Det var derfor god plass rundt skolen. Og store troppestyrker med utstyr kunne forlegges rundt den. En radiostasjon ble satt opp og sentralbord ble installert. Midt i arbeidet stod Noske, som arbeidet døgnet rundt.
De revolusjonære gruppene viste seg å være langt svakere enn ventet. Da den revolusjonære komiteen hadde vært samlet i politihovedkvarteret på søndagskvelden hadde dens støttespillerene syntes å kontrollere gatene i Berlin. Men etter de første vellykkede aksjonene på mandag og tirsdag stoppet framgangen opp. Den revolusjonære komiteen på 53 personer fra tre parti var knapt i stand til å fungere, og den var ikke i stand til å gi noen effektiv ledelse av begivenhetene. Komiteen hadde tre likeverdige presidenter, en fra hvert parti. De var så uenige at det ikke var mulig å treffe beslutninger raskt. Dermed stoppet handlingsgangen opp. Den revolusjonære komiteen ble et diskusjonsforum. Det vrimlet av bevæpnede arbeidere, men de var uten ledelse, og det var ingen plan for hva de skulle foreta seg, og ingen koordinasjon mellom de enkelte aksjonene. Det var ingen framdrift i revolusjonen.
Røde Fane skrev senere:
Det som ble sett på mandag i Berlin var antagelig den største proletariske manifestasjon i historien .... Fra Rolandsstatuen [foran Rådhuset] til Seiersstatuen [på Königplatz] stod proletarene skulder ved skulder. .... De hadde med seg våpen og røde flagg. De var klare til å gjøre hva som helst, til å ofre alt, selv sine liv. De var en hær på 200.000 av et slag som Ludendorff aldri hadde sett.Da skjedde det ubegripelige. Massene stod fra ni om morgenen i kulde og tåke. Et eller annet sted satt lederne deres og konfererte. Tåka lettet og massene stod fortsatt der. Lederne deres konfererte. Det ble middagstid, og i tillegg til kulde kom hunger. Og lederne konfererte. Massene var feberaktige av spenning. De ville ha en dåd, selv et ord for å roe ned opphisselsen. Men ingen visste noe å si, siden lederne konfererte. Tåken la seg igjen, og med den kom skumringen. Massene gikk triste heim. De ønsket store ting, men de hadde ikke gjort noe som helst. Fordi lederne deres konfererte. De konfererte i Marstall, og så gikk de til politihovedkvarteret og fortsatte å konferere .... De satt hele kvelden og hele natta og konfererte; de satt gjennom den neste morgenen. Da det lysnet av dag konfererte de fortsatt, eller de konfererte på nytt.
Det kom ingenting fra den revolusjonære komiteen. Den uttrykte ingen tanker om hva som skulle gjøres. Når de bevæpnede arbeiderne hadde overtatt en jernbanestasjon, et regjeringskontor eller en avisredaksjon, var det ikke mer for dem å gjøre enn å forskanse seg og vente på regjeringas motangrep. Ingen sendte dem instruksjoner, ingen ga dem forsterkninger, ingen oppmuntret dem til å gripe flere bygninger. Etter den tiende januar sluttet til og med den revolusjonære komiteen å møtes.
Etter hvert som dagene gikk begynte selv generalstreiken å miste sin effektivitet. Den hadde total oppslutning i de metallbedriftene og andre store bedrifter der de revolusjonære tillitsmennene eller kommunistene stod sterkt. Men den lyktes ikke i å avbryte all virksomhet i samfunnet. Arbeiderne i den elektriske kraftproduksjonen gikk fortsatt på arbeid, og det gjorde brannfolkene også. Brannbilene kjørte rundt og hentet døde og sårede. Telefonen virket. Og teatrene holdt åpent.
Oppstanden tapte sin kraft. Noen av medlemmene av høyrefløyen av USPD ble forskrekket av blodbadet og vendte tilbake til SPD [mer korrekt: sluttet seg til flertallssosialdemokratene]. Selv de mest revolusjonære i USPD prøvde å komme til enighet eller forståelse med regjeringa. De greide ikke helt å bestemme seg for om de skulle delta i revolusjonen eller prøvde den parlamentariske veien, og prøvde begge veiene samtidig.
De revolusjonære viste ingen sterk besluttsomhet. Da regjeringa den sjuende januar bestemte at ingen demonstrasjoner var tillatt på Wilhelmstrasse i nærheten av Kansleriet fulgte de revolusjonære dette stort sett opp, og prøvde ingen revolusjon der makta var konsentrert, siden regjeringa hadde lagt ned forbud mot det.
Den sjette januar sendte Liebknecht en gruppe sjøfolk ut for å okkupere krigsministeriet. Det var praktisk talt ingen der for å forsvare bygninga. Sjøfolkene ga den offiseren som hadde ansvar for bygninga en skriftlig fullmakt som autoriserte dem til å overta bygninga. Offiseren undersøkte fullmakten og sa at det ikke var skikkelig signert. Sjøfolkene tok dokumentet tilbake og så at det faktisk ikke var undertegnet. De gikk da tilbake til Marstall og fikk Liebknecht til å undertegne det. På veien tilbake til krigsministeriet kom sjøfolkene til å tenke på at det var ikke slik man gjorde revolusjon, og så forsvant dokumentet, og de snudde.
Den mest forvirrede framsyninga stod kommunistpartiet for. Rosa Luxemburg, Leo Jogiches og Karl Radek hadde blitt forferdet da de fikk vite at konferansen den femte januar hadde erklært revolusjon. De var ikke alene. Majoriteten av partiets Zentrale hadde også blitt oppskremt. Da så ganske klart at de ikke var forberedt til å gjennomføre en revolusjon. Og de forbannet at Liebknecht hadde fått lov til å gå nesten alene til møtet på hovedpolitistasjonen. Da Liebknecht kom tilbake til Die rote Fahne og fortalte at han gjorde revolusjon ropte Rosa Luxemburg: "Men Karl, hvordan kunne du?! Hva med programmet vårt?" Bare ei veke tidligere hadde Rosa Luxemburg skrevet:
Det ville være en kriminell feil å gripe makta nå. Den tyske arbeiderklassen er ikke klar til en slik handling. .... Det er nytteløst, det er barnslig å omkaste den [Eberts regjering] og erstatte den med en annen dersom massene ikke er klare til og i stand til å omorganisere Tyskland.
Agitasjonen og propagandaen hadde enda ikke nådd sitt mål. Selv om oppstanden lyktes - og Luxemburg var sikker på at den ikke ville lykkes - kunne den bare opprettholdes med leninistisk terror.
Radek var også mot oppstanden. Han mente at kommunistpartiet ikke var i stand til å gjennomføre en revolusjon. Bolsjevikene hadde hatt mye sterkere mannskap å sette inn i Russland, og likevel var det bare så vidt de lyktes. Radek bad kommunistene om øyeblikkelig å trekke seg ut av den revolusjonære komiteen, og gjerne også ta våpnene fra arbeiderne. Det hele var et feilgrep.
Men Luxemburg og de andre kommunistlederne kunne ikke få seg til å gjøre dette. De innså at de selv hadde opphisset arbeiderne, og de kunne ikke nå svikte dem. De måtte dele skjebne med arbeiderne. Det gjaldt "revolusjonær ære". Og Die rote Fahne prøve å oppflamme til handling.
Radek ville ikke være med på det. Han skrev til den kommunistiske Zentrale den niende januar at en regjeringa av arbeidere var utenkelig uten en proletarisk masseorganisasjon. Men nå var den eneste masseorganisasjonen arbeiderrådene og soldatrådene, og de var bare av nominell styrke. Dersom de likevel skulle greie å overta regjeringsmakta som følge av et statskupp, ville den i løpet av få dager bli kuttet av fra resten av landet og bli kvalt.
Radek fortsatte med å angripe dem som i sin entusiasme hadde omdannet massedemonstrasjonen den femte januar til en kamp om politisk makt. Dette satte Ebert og Scheidemann i stand til å slå et slag mot bevegelsen i Berlin som bare svekket hele bevegelsen.
Radek hadde rett. Den 11. januar begynte de forskjellige frikorpsene til Gustav Noske å marsjere mot de indre delene av Berlin.
Staben til Noske hadde utarbeidet en nøyaktig plan for gjenerobring av Berlin. Det første steget involverte en marsj av infanteri, artilleri, kavaleri og panrede kjøretøy inn i det sentrale Berlin. Dette ble gjort natta 11. januar. Noske ledet selv troppene, kanskje tre tusen mann. Noske marsjerte til fots foran en kolonne som bestod av Maerckers frivillige og Noskes egen Jernbrigade fra Kiel. De nådde sentrum av Berlin uten at noen skjøt på dem. Det var stille i Berlin, selv om enkelte skudd hørtes. Deretter fortsatte troppene gjennom Berlin til brakkene i Moabitt, som ble holdt av Reinhards frikorps.
Den natta ble en avdeling fra Reinhards frikorps sendt for å erobre politihovedkvarteret der Emil Eichhorn fortsatt holdt til. Den angrep voldsomt. Artilleri knuste fronten til bygninga. Deretter angrep stormtropper og de drepte alle de traff på inne i bygninga. Noen få av de som hadde vært i bygninga greide å rømme over takene.
Neste dag ble planen til Noske fulgt, og alt gikk som planlagt. Fra sør trengte frikorps inn i sentrum av Berlin og spredte seg øst og vestover. De tok en tredjedel av byen. Fra venstre til høyre bestod de forskjellige kontingentene av Hülsens frikorps, med hovedkvarter i Charlottenburg palasset; Hestegardedivisjonen under general von Hoffmann, med hovedkvarter i Eden hotell; midt i Berlin var Maerkcers frivillige med hovedkvarter i kronprinsens palass, direkte overfor keiserpalasset og med utsyn over Marstall der Folkets marinedivisjon fortsatt holdt til. På Maerckers høyre flanke var Röders frikorps med hovedkvarter i Victoriaskolen på Neanderstrasse. Så fulgte Wissels frikorps, og helt ute på høyre flanke var general von Helds syttende divisjons frivillige, som tok over rådhuset i Neukölln. De var alle under kommando av general von Lüttwitz, som tok mot ordre fra Noske og Noskes stab.
Den 13. januar begynte frikorpsene å operere. De utvidet gradvis det området som de kontrollerte. Troppene gikk i en skjermformasjon og gikk gjennom noen få blokker om gangen. De gjennomsøkte bygningene og plasserte maskingevær på sentrale steder. De revolusjonære greide ikke å erobre tilbake bygninger som de tapte. Det var også umulig å holde demonstrasjoner. Overalt der folk begynte å samles dukket det opp pansrede kjøretøy og tvang med maskingevær forsamlingene til å oppløse seg. Alle som ville gå over bruene over Spree ble ransaket og forhørt. Om natta patruljerte pansrede kjøretøy med lyskastere som søkte over alt. Den 13. januar avblåste de revolusjonære tillitsmennene generalstreiken, og ved midnatt den femtende var Berlin sikkert i hendene på frikorpsene.
Det ble nå jaktet på lederne for revolusjonen. Da politihovedkvarteret ble erobret kunne Eichhorn avsettes og Eichhorns sikkerhetsstyrke oppløses. De tidligere politimennene ble bedt om å komme tilbake til sine stillinger. Disse begynte å lete etter medlemmene av den revolusjonære komiteen. Noen ble tatt og andre flyktet. Eichhorn flyktet sammen med Radek.
Det tok lenger tid å finne Liebknecht og Luxemburg. Frikorpsene visste lite om de revolusjonære tillitsmennene, og trodde at oppstanden var organisert av kommunistene.
Etter hvert som frikorpsene fikk bedre grep om Berlin søkte de mer intenst etter Liebknecht. Han hadde brukt dagene da opprøret foregikk til å besøke de ulike støttepunktene til spartakistene, der han prøvde å sette mot i dem. Sammen med de andre kommunistlederne gikk han og spiste på mindre restauranter. Men så ble de klar over at de var i fare, og Liebknecht gikk i dekning hos en arbeiderfamilie i Neukölln.
Der slo han seg til ro noen dager. Natta til den 14. januar flyttet Liebknecht til et annet skjulested, til fru Markussohn i 53 Mannheimer Strasse i Wilmersdorf. Rosa Luxemburg og Wilhelm Pieck sluttet seg til ham der. Rosa Luxemburg hadde hodepine og var dårlig.
Om kvelden den 15. januar brøt en patrulje fra Hestegardedivisjonen seg inn i leiligheta der Liebknecht holdt til, og alle de tre kommunistlederne ble grepet. De ble tatt til hovedkvarteret i Eden hotell til forhør. Da de ble ført ut av hotellet ble de slått ned. De ble tatt inn i biler, og i løpet av turen ble de drept.
Da Ebert hørte at Rosa Luxemburg og Liebknecht var drept ble han svært sint og forferdet. Han hadde ikke visst at de var arrestert. Scheidemann sa at de hadde falt som offer for sin egen taktikk, men man trodde at de ville bli gjort til martyrer.
Det var nå tid til å holde valg på grunnlovsforsamling. Det var også mye annet å ta seg til, som fredsforhandlinger, situasjonen i Bayern, forsyningssituasjonen, Polen og Baltikum.
Eberts regjering var bare opptatt av faren som kom fra venstre. At det var en større og truende fare fra høyresiden i politikken var de ikke klar over. Tvertimot samarbeidet de med og allierte seg med høyresiden, som kom til å ødelegge det tyske demokratiet som Ebert ville opprette. Frikorpsene annonserte nå i avisene etter flere medlemmer.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Den tyske revolusjonen 1918-1919
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: