Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er David Blackbourn og Geoff Eley:
"The Peculiarities of German History - Bourgeois Society and Politics in Nineteenth-Century Germany."
Geoff Eley har skrevet den første delen av den boka som dette kapitlet bygger på, og som jeg her begynner å referere.
Eley skriver at han her vil skrive om det tyske unntakstilfellet, og den forestillinga at tysk historie er forskjellig fra resten av Vest-Europa, og at nazismen hadde sitt opphav i denne forskjellen. Trekk ved det tyske samfunnet som er tenkt å skulle ha gjort det ulikt andre europeiske land er militarisme, byråkratisering og autoritære tradisjoner etc. Her vil vi se nærmere på dette.
I følge de fleste tyske historikere er påstandene om det tyske unntakstilfellet lenket til en antatt feilslått borgerlig revolusjon. På grunn av dette var den tyske kulturen fram til 1945 retardert og fatalt mangelfull. I det nittende århundret skal de framskrittsvennlige kreftene ha mislyktes i å opprette bestemte nødvendige frihetstradisjoner gjennom å oppnå parlamentarisk konstitusjonelle garantier. Det hevdes at det ikke ble kjempet for liberale ideal like intenst i Tyskland som i England og Frankrike, der makta ble revet fra konge og aristokrati i voldsomme politiske revolusjoner. Tragedien i tysk historie, sa Max Weber, var at til forskjell fra Stuartene og Bourbonene hadde aldri en Hohenzoller mistet hodet. Ved å mislykkes i å erobre fortiden ble Tysklands framtid sårbar.
Denne forestillinga kretser rundt revolusjonen i 1848. Både Marx og Weber hadde liknende versjoner, selv om de ikke utarbeidet dem systematisk. Marx skrev at det prøyssiske borgerskapet var en stand som begrenset seg til sin standspolitikk, og var uten tiltro til egen evne til å representere noe større enn den. Max Weber beklaget at det tyske borgerskapet ikke hadde evne til å bli et liberalt borgerskap som det britiske borgerskapet og gi Tyskland en liberal politisk kultur. Anthony Giddens har summert opp Max Webers syn slik at
den industrielle revolusjonen fant sted i England i et samfunn der den tidligere utviklinga hadde skapt en "kompromiss" sosial orden der, som Marx uttrykte det, de aristokratiske jordeierne offisielt styrte, mens borgerskapet dominerte alle de ulike sfærene til det sivile samfunnet. Men i Tyskland frambrakte ikke borgerskapet en vellykket revolusjon. Tyskland oppnådde politisk samling som en følge av Bismarcks fremme av en aggressiv ekspansjonistisk politikk, og industrialiseringen var en virkning innen en sosial struktur der makt fortsatt utgikk fra tradisjonelt etablerte elitegrupper.
Dette synspunktet gjør seg gjeldende i det meste av den venstreliberale og radikale kritikken av den tyske politiske tradisjonen i det tjuende århundret. Det tyske tilfellet stilles opp som preget av et autoritært syndrom av førindustrielle tradisjoner og arrestert liberal utvikling. De klassiske framstillingene av dette kan finnes i de innflytelsesrike verkene til Alexander Gerschenkron, Ralf Dahrendorf og Barrington Moore. De er grunnlag for en forklaring av tysk historie mellom 1848 og 1945 som hevder dens særmerkede avvik sammenliknet med England, Frankrike eller USA (og antagelig også Nederlandene og Skandinavia).
Denne dypt rotfestede troen på en tysk Sonderweg kretser rundt den antatt mangelfulle politiske atferden til det tyske borgerskapet. Det sies at det tyske borgerskapet var et svakt eller underutviklet borgerskap, som sviktet i løpet av det nittende århundret i å konstituere seg selv som et selvbevisst klassesubjekt som handlet politisk i egen felles interesse i direkte konfrontasjon med den etablerte dominansen til det jordeiende aristokratiet. Heller enn å konfrontere de gamle elitene samarbeidet det tyske borgerskapet med dem, og lot seg bli underordnet dem og bli "føydalisert".
Dette forutsetter antakelser om borgerskapets karakter av å være en naturlig dynamisk kraft for progressiv sosial og politisk forandring. Disse antakelsene er ikke uten sine problem.
Dette presser den rike kompleksiteten til moderne tysk historie inn i et innskrenket intellektuelt rom med en veldig spesiell problematikk. Vår evne til å begrepsliggjøre den tyske fortid mellom 1848 og 1933 er sterkt begrenset av disse to datoene. Den første innleder en feilutvikling, og den andre fører feilutviklingen til dens katastrofale konklusjon. Det spørsmålet som stadig har blitt stillet til tysk historie er også framført av Ralf Dahrendorf:
Hvorfor er det slik at så få i Tyskland omfavnet prinsippet om det liberale demokratiet? Det var fiender av liberalismen overalt, og enda finnes de. Det kan være eller ha vært andre land der liberalt demokrati har funnet like liten anerkjennelse som i Tyskland.
Dette er et synspunkt som svært lenge har vært utbredt, selv om vurderingen av det har variert. Under Bismarck og keiser Wilhelm ble den tyske Sonderweg høgt vurdert i Tyskland. Fraværet av liberalisme ble vurdert som en styrke, og det ble ikke lagt vekt på noen feilslått borgerlig revolusjon.
Tilnærminga er karakterisert av sterk vekt på "førindustrielle tradisjoner". Sonderwegtesen legger avgjørende vekt på "førindustrielle kontinuiteter" som burde ha blitt overvunnet - det Wehler kaller vellykket "forsvar av tradisjonelle herskerposisjoner mot nye krefters stormløp". Med andre ord er liberalismens svakhet før 1918 forklart mindre ved det som skjedde i keiserriket enn ved ideologiske tradisjoner som overlevde fra tidligere epoker - ikke ved strukturene, forholdene og konsekvensene av industrikapitalismen, men ved "førindustrielle" levninger som er tenkt å være ute av fase med den normale logikken til industrialisering. Disse gamle tradisjonene er tenkt å ha vært legemliggjort i mektige institusjoner som den prøyssiske statsformen, hæren og embetsverket og i særskilte sosioøkonomiske strukturer, som de sosiale forholdene på de store godsene øst for Elben. I denne forklaringa på den tyske Sonderweg legges det mest vekt på den ideologiske siden. Til slutt står kampen om moderniteten i hjertene og sinnet til borgerskapet.
I følge denne tilnærminga var grunnen til at de store arbeidsgiverne nektet å anerkjenne fagforeninger, og å forhandle med dem, at de store arbeidsgiverne var besjelet av en reaksjonær, paternalistisk Herr-im-Haus mentalitet, en Hausvater mentalitet, en godseiermentalitet som stammet fra føydale tider. Denne mentaliteten hindret at de store arbeidsgiverne aksepterte og innså de moderne industrielle forhold mellom arbeider og arbeidsgiver.
Etter denne tilnærmingsmåten blir fascismen i stor grad forstått ved sin opprinnelse. De liberal-demokratiske tradisjonenes svakhet betegner også Tysklands større svakhet for fascistiske eller moderne autoritære strømninger. Slik blir grunnen til at det politiske systemet ikke ble "modernisert" under keiserdømmet 1871-1918 og til at det ikke ble bygd opp sterk støtte for demokratiet under Weimarrepublikken, ført tilbake til nederlagene til borgerskapet i perioden 1848-71, som førte til at "førindustrielle" tradisjoner overlevde. Nazismens problem blir dermed omdefinert som et mer generelt problem med tilbakeliggendehet, som Dahrendorf kaller Tysklands autoritære "strukturelle syndrom".
Eley skriver at han ikke er ute etter å hevde at Tyskland bare var enda et kapitalistisk land i Europa, og at de alle var forskjellige med sin spesielle og særegne utvikling. Men han vil hevde at Tyskland under keiserdømmet var mindre tilbakestående og mer moderne enn det ofte blir hevdet, og derfor mer sammenlignbart med England enn de fleste historikerne har vært villige til å innrømme. Men hensikten er ikke å sette spørsmål ved om det fantes autoritære og antidemokratiske strukturer, men å se om hvordan de ellers også kan oppfattes, for å prøve å generere noen nye og spennende spørsmål.
Slik har antakelsen om at Tyskland ikke hadde en borgerlig revolusjon i det nittende århundret strukturert vår generelle forståelse av tysk historie. Fiksert av borgerskapets tilsynelatende underordning under det Andre Riket (keiserriket 1871-1918) og dets tilsynelatende arkaisme, spørres det om hvorfor det tyske borgerskapet ikke var mer liberalt og forpliktet overfor parlamentarisk demokrati. Og dette er samtidig tenkt å forklare nazismens seier i 1933. Den tyske historiens særegenheter er plassert i en lineær kontinuitet av førindustrielle tradisjoner som blokkerte utvikling av moderne politiske institusjoner.
Dette gir et lukket forklaringssystem. I Tyskland foregikk en avbrutt, mislykket borgerlig revolusjon som førte til fascisme. Men hvor i verden finner man vellykkede borgerlige revolusjoner? Få vil i dag kalle den franske revolusjon for en borgerlig revolusjon. Og det samme gjelder for den engelske revolusjon. Hvorfor venter man da et en borgerlig revolusjon skulle foregå i Tyskland?
Hva innebærer tanken om en feilslått borgerlig revolusjon? Det synes å være implisitt at engelsk historie (1648) og fransk historie (1789) gir svaret og den rette modellen. Men dette er ikke tydelig forklart og utredet av de som bruker modellen om den feilslåtte, avbrutte borgerlige revolusjon i Tyskland som forklaring på at et parlamentarisk demokrati ikke ble innført. Hvordan brukes forestillingen om den avbrutte borgerlige revolusjon som forklaring på at et liberalt samfunn ikke ble utviklet?
Den synes å implisere at alle moderne industrisamfunn gjennomgikk en borgerlig revolusjon av engelsk eller fransk type. Der den ikke inntraff er utviklinga feilslått. Den borgerlige revolusjonen er en nødvendig del av moderniseringsprosessen. Noen forskere har definert sin forståelse og bruk av uttrykket "borgerlig revolusjon" på en god måte, som Barrington Moore, som skriver at en borgerlig revolusjon er "en nødvendig betegnelse for visse voldsomme forandringer som fant sted i engelsk, fransk og amerikansk samfunn i ferd med å bli moderne industrielle demokrati og som historikerne forbinder med den puritanske revolusjon (eller den engelske borgerkrigen), den franske revolusjon, og den amerikanske borgerkrigen." I følge Moore følger slike revolusjoner av "utvikling av en gruppe i samfunnet med et uavhengig økonomisk grunnlag som angriper hindringer for en demokratisk versjon av kapitalismen som har blitt nedarvet fra fortiden". Men i nåværende tysk historieskriving definere man ikke termene sine så nøye.
Dersom man abstraherer fra historieskrivinga i sin alminnelighet synes følgende definisjon å stå fram: "Den borgerlige revolusjonen betegner et sett forandringer tvunget gjennom av borgerskapet selv, som handler samlet i egen interesse, i direkte konfrontasjon med en føydal eller "førindustriell" herskende klasse. Denne definisjonen legger vekt på den sosiale identiteten til de som handler og på deres motiv, og antar at borgerskapet selv står i ledelsen for revolusjonen og gjennom den overtar statsmakten. Men under den engelske og franske revolusjonen var ikke de revolusjonære bare borgerlige, og deres motstandere var ikke bare aristokrater. Borgerskapet stod på begge sider av barrikadene. De revolusjonæres mål var heller ikke videre revolusjonære. Kan borgerskapet oppfattes som en enhetlig politisk aktør med felles interesser som blir direkte uttalt og som kan følges gjennom de politiske handlingene mens interessene forfølges av identifiserbare politikere som klart hevder disse interessene?
Men er borgerskapet nødvendigvis liberalt? Når det sies at det tyske borgerskapet sviktet sin liberale misjon forutsettes det at det er naturlig for borgerskapet å være liberalt, i det minste når det blir sterkt og klassebevisst. I tysk historieskriving blandes ofte liberal og borgerlig sammen, som om de naturlig hører sammen. Om England vil historikerne sjelden forstå Victoriatidens liberalisme slik at de sier at det liberale partiet var borgerskapets parti i den forstand at det var dannet av borgerskapet for å fremme borgerskapets interesser. Men for Tysklands vedkommende bindes liberalisme og borgerskap sammen, slik at mangelen på liberalisme og et mislykket borgerskap også bindes sammen. Er noen av delene holdbare?
I de fleste diskusjoner om revolusjonen i 1848 i Tyskland regner man med at alternativene enten var seier eller nederlag for borgerskapet. Dette er for unyansert.
Den mest tvilsomme antakelsen som ligger bak forestillinga om at den borgerlige revolusjonene slo feil i Tyskland er at vellykkede borgerlige revolusjoner av et bestemt slag foregikk i England og Frankrike, altså at borgerskapet med makt innførte et liberalt demokrati ved å handle politisk som en klasse i bevisst strid mot et føydalt aristokrati. Dette er en tvilsom antakelse. Det sosiale opphavet til revolusjonære kriser er ekstremt komplekse, og borgerskapets ulike fraksjoners rolle og bidrag er uklare. Handels- og industriborgerskapet er kjent for å være, og ha vært, konservativt og politisk forsiktig i England og Frankrike sammenliknet med mellomlagene og intelligentsiaen, og hvorfor venter man ikke det samme for Tyskland? Radikale og revolusjonære bevegelser hentet gjerne mye av sin kraft fra mobilisering av underklassene. Engelske og franske historikere har stort sett avskaffet det skjematiske begrepet om borgerlig revolusjon som tyske historikere synes å holde fast ved.
Hvordan har disse antakelsene hjulpet til med å danne bildet vi har av keiserriket? Sentralt er bildet av feilslått utvikling der industrialiseringen ikke ble fulgt av en tilsvarende utvikling i den politiske sfæren som skulle ført fram til et liberalt parlamentarisk demokrati, men ikke gjorde det. Den utøvende makt ble ikke underlagt parlamentarisk kontroll, embetsverket ble lukket mot progressiv påvirkning og mot ansettelse av liberalere og på delstatsnivå var det ikke lik stemmerett; skattesystemet var urettferdig og den organiserte arbeiderbevegelsen ble så langt mulig systematisk utelukket fra formell deltakelse. Det hevdes at på denne måten bevarte en førindustriell elite av godseiere sine privilegier og sin makt og forhindret gjennomgripende liberalisering av det tyske samfunnet. SPD sin vekst var en grunn til at borgerskapet aksepterte de gamle elitenes dominans.
Det sies at i Storbritannia skal det ha vært en pluralistisk likevekt mellom konkurrerende interesser som var i stand til å begrense/beherske konflikter på en fredelig måte. Og det sies at dette manglet i Tyskland, den politiske utviklinga tilsvarte ikke den økonomiske, og det politiske systemet kunne ikke fange opp og løse konflikter og problem som oppstod i den økonomiske sfæren og som ikke kunne løses i denne, og dette skal ha satt den tyske staten i en permanent strukturell krise. De herskende klassene løste dette ved manipulasjoner og undertrykkelse.
Tysk politisk historie i det nittende og tjuende århundret reduseres til et historisk fravær og dets virkninger, at det tyske borgerskapet ikke lyktes i å skape en sterk og kjempende politisk liberalisme.
Det sies at siden det tyske borgerskapet ikke kjempet helhjertet og vellykket for liberale verdier, kunne det ikke ha vært en fullt utviklet klasse, og det tillot seg selv å bli underordnet et tradisjonelt, autoritært og aristokratisk verdisystem. Dette skal det her settes spørsmålstegn ved.
Liberalisme blir identifisert med borgerskapets klassebevissthet. Eley skriver at han vil bryte denne forestillingen om identitet mellom liberalismen som politisk bevegelse og borgerskapets klasseinteresse. Her blir to ulike spørsmål blandet sammen på en forvirret måte. Man kan på den ene siden med rette snakke om liberalismen som det moderne industrisamfunnets pioner, dersom dette kronologisk lenkes til den konkurrerende kapitalismen i midten av det nittende århundret. Her innebar liberalismen fjernelse av hindringer for et konkurrerende privat næringsliv, og garanti av et fritt marked for jord og andre varer, likhet for loven, atskillelse av stat og kirke, høvelige lover for kommersiell virksomhet, vektlegging på talent framfor medfødte privilegier, og en viss forpliktelse overfor et representativt styresett. Dette er en programatisk beskrivelse av den typen samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten, og det økonomiske borgerskapet, kunne bli dominerende.
Men på den andre siden er liberalisme også betegnelse på en bestemt politisk tradisjon, som ikke kan reduseres til en umiddelbar refleksjon av sosiale eller økonomiske interesser. I en tid der borgerskapet ikke har den frihet som den økonomiske liberalismen krever, som i Tyskland før 1870, kan borgerskapet lett ta over den politiske liberalismens program. Liberale mål er alltid mer enn det økonomiske liberalismens krav, og de liberale partiene var mer enn den politiske stemmen til den tyske kapitalismen. Framtredende i den liberale parlamentariske representasjonen var intellektuelle og profesjonelle i motsetning til forretningsmenn. Og den politiske liberalismen hadde overalt bred folkelig støtte.
Den politiske liberalismen var en svært bred bevegelse som favnet langt ut over borgerskapet. Hvordan de som bar liberalismen fram kunne enes om felles politiske program varierte fra situasjon til situasjon, blant annet ut fra hvilke grupper som var involvert, deres situasjon og den alminnelige situasjonens karakter, og hvilke spørsmål som var aktuelle. Derfor varierte det hvilke grupper som liberalismen representerte. Det er tvilsomt om liberalismen med rette kan bli sett på som borgerlig.
Den typen liberalisme som blir tilskrevet det tyske borgerskapet krever nærmere belysning. Bruk av en utvendig standard for å bedømme den tyske liberalismens modenhet er mistenkelig av flere grunner. Det er uklart hvorfor man skulle vente at ulike nasjonale liberalismer skulle likne en spesiell standard. Det er uhistorisk siden det ikke tar hensyn til ulik utvikling i ulike land. I en sammenlikning mellom Tyskland og England er det et dobbelt feilgrep. Man kan ikke importere standarder om et liberalt demokrati fra midten av det tjuende århundret og anvende dem på situasjonen et århundre tidligere. Og sammenlikningene hviler ofte på feilaktige antakelser om hvor demokratisk England var. I midten av det nittende århundret var majoriteten av den engelske befolkning utelukket fra deltakelse i valg på grunn av stemmerettsreglene. Den engelske statens undertrykkelsesmuligheter blir også undervurdert. Forestillingen om den harmoniske samtidige utvikling av industri og demokrati i England er et overlevert dogme som står i motsetning til den konkrete historiske viten.
Videre er det usikkert å likestille liberalisme og demokrati. I det nittende århundret gikk liberalerne overalt inn for å beholde den begrensede stemmeretten som bare ga stemmerett til menn med eiendom og/eller utdannelse, og utelukket majoriteten av befolkninga fra å delta i valg. Den borgerlige revolusjonen hadde lite å gjøre med innføring av demokrati, og det gjelder for alle land. Innføring av demokrati kom lenge etter at det som regnes for å være den borgerlige revolusjonen foregikk.
Demokrati ble vanligvis innført under nasjonal mobilisering eller etter militære nederlag, og alltid etter sammensatte folkelige kamper som heller var mot enn for borgerlige interesser. Det var underklassene, og ikke borgerskapet, som var bærere av demokratiet og dets tradisjoner i det nittende og tidlige tjuende århundret. Muligheten for å utvikle demokratisk politikk kom fra moderniseringens motsetninger heller enn fra dens triumfer. Demokratisering var omgitt av kamp, der borgerskapet vanligvis bekjempet demokratisering, og slett ikke kjempet for demokratisering.
Den antatte kausale kjeden borgerskap = liberalisme = demokrati er en feiltakelse som ikke stemmer overens med den faktiske historiske utvikling, og som misforstår naturen til borgerlige revolusjoner. Borgerskapet var en svært sammensatt gruppe som det er vanskelig å se som en gruppe som var i stand til å handle politisk som en enhet. Storborgerskapet, eierne av kapital og handel og produksjon i stor skala, var ikke tilhengere av omfattende demokratisering eller noe som liknet et liberalt demokrati. I revolusjonene i 1789 og 1848 var det underklassene som var de mest framstående deltakerne. Vi får det paradokset at det opprørske folket kjemper for demokrati i kamp mot borgerskapet, i hvis interesse revolusjonene er antatt å gjennomføres. Og enda mer, revolusjonenes opprørske masser prøvde å bekjempe den liberale kapitalismen som den borgerlige revolusjonen er antatt å fremme.
Dette paradokset kan bare gjøres fornuftig ved at man skiller mellom innholdet i de folkelige revolusjonære kampene i 1848 (og 1789) og det de faktisk greide å gjennomføre, eller ikke greide å hindre. Dette fører til andre distinksjoner, mellom den sosiale og yrkesmessige bakgrunnene til de revolusjonære og de sosiale forholdenes dominans og utbytting som satte grenser for deres handlinger, mellom intensjon og virkning, og mellom hvordan revolusjonene var gjort og hvordan dens erfaring var assimilert. Det må abstrakt skilles mellom revolusjonen som en spesifikk krise i staten som fører til utstrakt mobilisering av folket og dypere prosesser av strukturell forandring, som førte til økende dominans av den kapitalistiske produksjonsmåten og foreldelse av mange eksisterende forhold. Hvordan disse to nivåene ble uttrykt sammen i 1789 og i 1848 - forandringer på statens nivå og som sosial forandring - krever detaljerte historiske studier, og kan ikke dogmatisk avgjøres på forhånd ved antakelser om forholdet mellom "borgerlige revolusjoner" og "liberalt demokrati".
En del termer bør tenkes gjennom på nytt. Begrepet om borgerlig revolusjon bør gjerne skilles fra forestillingen om å ha sammenheng med liberalisering og liberalt demokrati, og heller knytes til en forståelse av forholdene for borgerlig dominans i samfunnet. Mange ulike politiske regimer kan fremme kapitalistiske produksjonsformer og sosiale relasjoner. Med andre ord, den tyske veien med revolusjon ovenfra i 1848-71 var akkurat så mye i stand til å sikre borgerlig dominans som de ulike erfaringene i England og Frankrike, og kvalifiserer derfor kanskje også for å kalles for borgerlig revolusjon. Den tyske veien sikret på noen måter bedre den borgerlige dominansen enn den franske og engelske veien siden i de siste ble den forstyrret av inngrep fra underklassene. Den større demokratiske innflytelsen i England og Frankrike kommer nettopp av at underklassene der lyktes bedre i å gripe inn i de herskendes dominansen enn i Tyskland. Den tyske samlingen var mer borgerlig i både virkning og innhold enn den franske og den engelske borgerlige revolusjonen både med hensyn til å sikre kapitalens dominans i den nye nasjonale økonomien og med hensyn til å sikre et skarpt brudd med fortiden. Bismarcks løsning bestod blant annet i at han gjennomførte en stor del av de borgerlige økonomiske kravene, som frihandel og økonomisk integrasjon, standardisering av mål og vekt og pengeenhet og kommersiell praksis. Borgerskapet og dets politikere var skremt av press nedenfra, og aksepterte derfor Bismarcks undertrykkende politikk i forhold til arbeiderklassen og dens representanter.
Ideen om en revolusjon ovenfra legger vekt på langvarige prosesser og strukturelle forandringer heller enn på voldsomme begivenheter og revolusjonære handlinger. Og mange historikerne har valgt å se på den historiske utviklinga i de periodene som vi her behandler som langvarige perioder karakterisert av dyptgripende forandring. Og sett at de langvarige dyptgripende forandringene var den borgerlige revolusjonen; den var ikke noe som foregikk nettopp i 1789 eller 1648. Begivenhetene i nettopp disse årene var like mye symptom som årsaker, og spesielt voldsomme episoder i et langt mer langvarig handlingsforløp.
Liberal-demokratiske institusjoner har sjelden blitt opprettet i noen ren form som direkte resultat av voldsomme politiske omveltninger der borgerskapet som sådant har spillet den ledende rollen. Mer ofte vil demokratiske innrømmelser utgå fra en langvarig politisk konflikt der demokratiske innrømmelser blir framprovosert eller avtvunget gjennom inngrep fra underklassene. Både de britiske parlamentariske tradisjonene og de franske republikanske tradisjonene oppstod i komplekse og langvarige konflikter av denne typen. Samtidig var de ulike borgerlige fraksjonene i stand til uproblematisk å tåle eller tilpasse seg til ikke-parlamentariske former for styre, om det enn var monarkisk, diktatorisk eller andre typer undertrykkende og autoritært styre, uten å svikte borgerskapets liberale oppgaver eller å fremmedgjøre dets sanne bestemmelse som klasse.
Så snart vi aksepterer at borgerskapet ikke trenger å annonsere en representasjon av liberal-demokratisk karakter på den politiske scenen, og så snart vi aksepterer at det karakteristiske trekket til borgerlig bevissthet i et framvoksende kapitalistisk samfunn i stedet er den fragmenterte individualistiske etterstrebelse av andre mindre politiske dyder (konkurranse, fortreffelighet, sekularisme, lov og orden), så er det mindre forstand i den konvensjonelle forståelsen av en borgerlig revolusjon som et nødvendig steg i en gjennom bruk av makt oppnådd frihet, som et nødvendig steg i en utvikling et hvert moderne samfunn må gå gjennom. Det må være mer nyttig å se den revolusjonære sammenhengen til den borgerlige epoken i de konsentrerte forandringene som er nødvendige for å opprette de rette legale og politiske rammer for uhindret reproduksjon av kapitalistiske produksjonsforhold. Når det er tilfellet kan de nøyaktige politiske forhold til overgangen variere fra land til land, og kan bare bli fastslått gjennom grundig og detaljert historisk analyse.
Dette er viktig fordi forestillingen om det ikke var noen borgerlig revolusjon i Tyskland mellom 1848 og 1871 har fått historikerne til å påstå at i de neste femti årene kunne borgerskapet bare delta i det politiske systemet som juniorpartnere til en aristokratisk elite, der dominansen til denne aristokratiske eliten vesentlig bestod intakt. Ved å kontrollere de sosialiserende institusjonene og ved massiv anvendelse av manipulative og undertrykkende autoritære teknikker var den prøyssiske adelen i stand til å hindre den høyere form for rasjonalitet som borgerskapet stod for og som karakteriserte det politiske systemet i Storbritannia, ble det hevdet. Dette sikret stabilisering av systemet på kort sikt, er det sagt, men den kunstige naturen til denne "andre integrasjon" som dette involverte gjorde keiserriket strukturelt tilbøyelig til å gjennomgå periodiske politiske kriser. Disse sprekkene i politikken kunne bare dekkes ved å rette oppmerksomheten mot utenrikspolitiske forhold og kriser (hæren, flåten, kolonier, den slaviske fare, våpenkappløpet, "sosialimperialisme", sammenstøt mellom verdensimperiene etc).
Det vi vet om Tyskland i perioden 1871 og 1914 gir støtte til en alternativ forståelse, at den ordnede reproduksjonen av kapitalistiske produksjonsforhold kunne bli garantert innen en form for stat som ikke hadde et representativt demokrati. Ideen om en "feilslått borgerlig revolusjon" i Tyskland og om "liberal kapitulasjon" gir et dårlig middel for å forstå den tyske utviklinga. Heller enn å spørre om hvorfor det tyske borgerskapet ikke lyktes i å skape et liberalt samfunn, skulle vi spørre oss selv om hvorfor vi skulle vente at borgerskapet skulle være liberalt.
Tysklands historie har ofte vært framstillet som en kamp mellom godt og ondt, som en kamp mellom autoritære og liberale strømninger. Det nittende århundrets seier for de autoritære kreftene blir sett på som et midlertidig og unormalt brudd siden demokratisering blir sett på som et uavvendelig resultat av økonomisk vekst. For å forklare hvorfor tysk historie ikke utviklet et liberalt demokrati i det nittende århundret blir det tydd til begrep om feilslått utvikling og manipulasjoner ovenfra.
En grunn til at tysk historie ikke utviklet seg som den burde er tilbakeført til en tysk ideologi som førte til at borgerskapet manglet viljen til frigjøring, og denne ideologien skal ha vært i utdanningssystemet, militarismen, byråkratiet, de nasjonalistiske gruppene, aristokratiets prestisje, monarkiet og så videre. Den kontinuiteten til autoritære verdier som her beskrives er knyttet til alliansen mellom tungindustrien og godseierinteressene. Denne alliansen kunne være så sterk og reaksjonær siden borgerskapet ikke forstod sine sanne interesser, men ble fanget i en ideologisk tankevev av autoritær nasjonalisme. De førindustrielle tradisjonene blir den viktigste forklaringsfaktoren, en kontinuitet av levninger fra fortiden som strekker seg inn i nåtiden, levninger som burde ha vært fjernet i løpet av den sosioøkonomiske utvikling.
Som nevnt har påstanden om en tysk Sonderweg form av to teser: Ideen om en nedarvet sterk diskrepans mellom den sosiale strukturen og det politiske systemet i Tyskland, og den tilhørende antakelsen om at ethvert moderne samfunn forsøker å være på høyde med kravene som oppstår på grunn av konstant sosial forandring, og at dette krever et liberalt parlamentarisk demokrati eller system som rammeverk. Det hevdes videre at keiserrikets og den tyske politiske kulturen var tilbakeliggende, at førindustrielle tradisjoner var dominerende i keiserriket. Det er med andre ord en radikal splittelse mellom rikdom og makt, mellom det moderne grunnlaget i den industrikapitalistiske økonomien og de tradisjonelle politiske arrangementene som borgerskapet ikke var i stand til å kvitte seg med. Stabiliteten til systemet kunne bare sikres ved utvikling av mer moderne institusjonelle arrangement for å begrense konflikter, som en velferdsstat og demokrati. Uten dette må spenningene i samfunnet rettes mot utenforstående fiender, som gjerne må skapes som avledning, og keiserriket kunne bare bestå gjennom å gjennomgå stadige kriser.
Eley skriver at han mener at her blandes to problem i denne diskusjonen. De bør studeres hver for seg. Man må skille mellom statens forhold til grunnleggende økonomiske prosesser og dens forhold til politiske konflikter og representasjonsprosesser. Dette involverer en videre teoretisk distinksjon mellom den kapitalistiske produksjonsmåtens dominans og dens reproduksjonsprosess og dens samtidige sameksistens med andre produksjonsformer og sosiale forhold, siden staten måtte forholde seg til ulike typer problem. Staten måtte møte de komplekse behovene til kapitalakkumulasjonen og opprettholde samholdet i den sosiale formasjonen som helhet. Det er bare ved å gjøre disse distinksjonene uklare at tyske historikere har blandet sammen borgerlig, liberal og demokratisk, slik at liberalt demokrati og kapitalistiske forhold ble betraktet som samme ting.
I følge denne argumentasjonen får vi på den ene siden spørsmålet om hvilken type stat som er i stand til å sikre de generelle betingelsene for kapitalistisk reproduksjon, eller det moderne industrisamfunnet. Dette spørsmålet angår den legale infrastrukturen til den kapitalistiske økonomien, høvelige tiltak for kapitalakkumulasjon og former for statlig intervensjon som både regulerer konkurransen mellom kapitalistene og forholdet mellom dem og arbeiderne. Det andre spørsmålet er spørsmålet om betingelsene som tillater en liberaldemokratisk statsform å bli utviklet.
Eley skriver om de britiske velferdsreformene i 1906-14, og finner at de ble utviklet fra bestemte omstendigheter og situasjoner og ikke ut fra universelle modeller for korrekt og sunn utvikling. De var først og fremst forårsaket av det liberale partiets behov for å fornye sin troverdighet for å møte økende press fra den organiserte arbeiderbevegelsen, og for å forsøke å øke den britiske økonomiens effektivitet i konkurranse med den tyske og amerikanske økonomien.
I Tyskland fantes det på denne tid ingen tilsvarende reformisme. Tyskland produserte ingen liberal regjeringskoalisjon før 1914 som også representerte arbeiderbevegelsen, og det sterke tyske sosialdemokratiske partiet satte grenser for hvilke reformer som tyske myndigheter ville innlate seg på. Dessuten hadde tysk industri en styrke i verdensmarkedet som var så stor at den ikke trengte spesielle tiltak innenlands for å øke denne styrken og den nasjonale effektiviteten. Tyskland hadde dessuten allerede en mer utviklet velferdsstat enn England. Og de store arbeidsgiverne ville heller utarbeide sine egne velferdsprogram for sine ansatte siden dette kunne gi en mer stabil arbeidsstyrke og være et kontrollmiddel overfor arbeiderne. Det var de mindre arbeidsgiverne og bedrifter i mindre konsentrerte industrier som var mest positive overfor statlige velferdstiltak, siden de hadde mindre evne til på egen hand å utvikle velferdsprogram for sine ansatte.
Tysk tungindustrien var jamt over mer fiendtlig overfor den organiserte arbeiderbevegelsen enn mindre bedrifter. Den ville ikke anerkjenne fagforeninger, den var motstander av velferdslovgivning og reform av de prøyssiske stemmerettsreglene. Videre ville tungindustrien drive tilbake reformer som allerede var gjennomførte, og frata SPD og fagforeningene rettigheter som de allerede hadde. I tiåret som fulgte etter at sosialistlovene var opphevet i 1890 ville tungindustriens forening CVDI innføre ny undertrykkende lovgivning, men den var ikke i stand til å få dette gjennom i Riksdagen.
De store arbeidsgiverne utviklet mange måter å undertrykke arbeiderbevegelsen på. De svartelistet folk som prøvde å opprette fagforeninger eller som sluttet seg til fagforeninger, de utviklet også egne velferdsprogram for sine ansatte, de drev med arbeidsformidling og hadde ulike disiplinære tiltak i bedriftene. De opprettet egne, "gule" fagforeninger, som var underlagt bedriftene, for sine ansatte, og ulike bedrifter samarbeidet om tiltak av denne sorten. Nesten alle de store arbeidsgiverne i de mest konsentrerte industrisektorene tok i bruk tiltak av dette slaget, uansett om arbeidsgiverne var liberale eller reaksjonære. Disse tiltakene var ganske vellykkede, arbeidsgiverne lyktes ofte i å undergrave de frie fagforeningene. Arbeidsgiverne samarbeidet for å knekke, eller i det minste svekke, både fagforeningene og SPD. De store arbeidsgiverne som var organisert i CVDI krevde statlig intervensjon mot fagforeningene, og etter den store framgangen til SPD ved valget i 1912 truet dette med å skape en alvorlig krise.
Ofte har denne undertrykkelsesstrategien blitt sett på som enten resultat av gamle paternalistiske tradisjoner eller rett og slett manglende evne og vilje hos de store arbeidsgiverne til å akseptere mer moderne og rasjonelle industrielle forhold, som David Crew har pekt på i studien av Bochum. Dette synspunktet antar at det er logisk for arbeidsgiverne å akseptere arbeidernes medvirkning i struktureringen av arbeidsplassen. Altså mener man at den tyske feilslåtte utviklinga skyldes at autoritetene ikke kunne innse sitt eget beste siden de var hengt opp i gamle, autoritære forestillinger.
Men denne typen argumenter tar ikke med at det nettopp var de mest moderne og progressive delene av tysk næringsliv, der konsentrasjonen var størst og der investeringsnivået var høgst og der eksperimentering med ny teknologi og nye former for arbeidsdeling var systematisk, som var mest undertrykkende i forhold til arbeiderne og arbeiderbevegelsen. Dette var arbeidsgivere som Krupp, Bochumer Verein, Gutehoffnungshütte og MAN. Deres undertrykkende forhold til arbeiderne var mindre utslag av føydale tradisjoner enn for en bestemt kapitalistisk rasjonalitet.
Mindre arbeidsgivere var mer villige til å anerkjenne fagforeningene, både fordi de hadde mindre evne til å bekjempe dem og fordi de hadde mindre makt over sine ansatte, og også fordi de hadde mindre evne til å erstatte det organiserende og representerende arbeidet fagforeningene utførte med arbeid utført av arbeidsgiverstyrte organisasjoner.
Fagbevegelsen ble først anerkjent i mindre bedrifter. Før 1914 var det i små og mellomstore byggefirma, transport, trearbeid, tekstil og i gamle handverk som trykkeri og lærarbeid at det meste av fagforeningsmedlemmene var å finne. I disse industriene manglet arbeidsgiverne de ressursene som var nødvendige for utvikle firmabaserte paternalistiske forhold og løsninger. Disse arbeidsgiverne måtte oftere ty til assistanse fra statlige organ enn de store arbeidsgiverne, som i langt større grad kunne opprette en egen paternalistisk verden for sine ansatte. Ved århundreskiftet var en stor del av de mindre arbeidsgiverne av den mening at ren undertrykkelse av arbeiderne og arbeiderbevegelsen ikke hadde noen hensikt. Fagbevegelsen ble akseptert i større grad enn SPD. Men innrømmelser overfor fagforeninger ble ofte oppfattet som innrømmelser overfor SPD, og det var farlig. Forhandlinger med fagbevegelsen foregikk for det meste på den enkelte arbeidsplass og innenfor dens rammer. I mindre bedrifter ble det langt oftere opprettet avtaler om lønninger mellom fagforening og bedrift enn i de store bedriftene.
Dette truet i det lange løp med å dele tyske industri i to, en storindustrisektor der fagbevegelsen knapt var til stede, og en sektor av mindre bedrifter som hadde avtaler med fagbevegelsen. Da fagbevegelsen ble anerkjent kom den med krav om reformer som gikk ut over den enkelte bedrift og bare kunne løses på det politiske nivået. Disse kravene kunne bli tatt opp av politiske parti. Dette skremte storindustrien, for arbeiderbevegelsen kunne oppnå så stor politisk styrke at denne kunne tvinge storindustrien til å måtte akseptere fagforeninger, selv om storindustrien hadde vært i stand til å undertrykke fagforeningene på bedriftsnivået. Storindustriens monopol og karteller skadet de mindre bedriftene og mange kapitalistiske interesser, i det de hindret at markedet fungerte og begrenset adgangen til råvarer etc. for mange bedrifter. Derfor var det mange som var motstandere av storindustriens monopol og samarbeid og markedsmakt, og av beskyttelsestollen som ble støttet av storindustrien og de agrare interessene.
Det første store forsøket fra de mindre bedriftenes side på å kompensere for deres manglende markedsmakt og styrke hver for seg var stiftelsen av Bund der Industriellen i 1895. De stod i mange saker mot storindustrien som var organisert i CVDI. Under kampanjen mot høgere toll mellom 1897 og 1902 fikk Bund der Industriellen støtte fra andre organisasjoner. De stod sammen på grunn av et ønske om billigere adgang til råvarer og forsyninger som ble kontrollert av storbedriftenes kartell og på grunn av felles motstand mot tollbeskyttelsen og privilegiene til de store prøyssiske jordeierne.
Dette ble lett generalisert til et angrep på føydale levninger. I 1909 ble Hansabund stiftet. Hansabund motarbeidet de agrare interessene, og fungerte i noen år som en paraplyorganisasjon for hele den organiserte kommersielle og industrielle opinion, og syntes å kunne bli sentrum for en reformistisk politikk. Det ble spesielt håpet at CVDI kunne oppgi alliansen med junkerne.
Men den etablerte sammenhengen mellom monopolenes interesser og staten, som ble opprettet på 1870-tallet og betydelig styrket i 1897-1902, kunne bare brytes gjennom en langvarig politisk offensiv på bred front, der også underklassene måtte mobiliseres. Hansabund prøvde å mobilisere småborgerskapet, og også hvitsnipparbeidere var viktige deltakere i anti-junker koalisjonen. Og noen av lederne i Hansabund kunne tenke seg å appellere til den organiserte arbeiderklassen. Man kunne forestille seg en ny form for reformistisk bevegelse.
En grunn til at denne reformistiske bevegelsen, som kunne ha inkludert arbeiderbevegelsen, ikke oppstod var at det ble dannet nye nettverk mellom mektige firma. Dette førte forholdsvis liberale arbeidsgivere, som Siemens og AEG, inn i nettverk der liberale reformer i staten slett ikke stod på dagsordenen. Dette svekket Hansabund og den reformistiske driv.
SPD sin valgseier i 1912 skremte de store arbeidsgiverne til å bli enda mer uforsonlige mot SPD. Parlamentariske reformer synes bare å kunne styrke sosialistene. Hansabunds reformer hadde ikke partitilknytning, eller partipolitisk forankring. Den naturlige partipolitiske tilknytningen ville ha vært en koalisjon av Nasjonalliberalere og venstreliberale fragmenter, som det nye Progressive folkepartiet. Men for at dette skulle bli en valgvinner var det nødvendig med en åpning til enten Sentrumspartiet eller til den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Men verken Sentrumspartiet eller arbeiderbevegelsen kunne uten videre integreres i denne blokken. Og ikke en gang alle nasjonalliberalerne kunne vinnes over til det reformistiske samarbeidet med Hansabund, for splittelsen i industrien gikk gjennom det nasjonalliberale partiet, og ikke til høyre for det.
Etter 1911-12 var antimonopolposisjonen redusert til en rest av små og mellomstore bedrifter i Bund der Industriellen. Hansabund greide ikke å innlede en vellykket reformistisk politikk.
Hva kan her menes med reformisme? Eley skriver at han går mot abstrakte eller universelle definisjoner av reformisme. Etter 1909, da Hansabund ble stiftet, kom det ingen konstitusjonelle reformer av staten, og ingen innrømmelser til parlamentarisering. Men Riksdagen og dens virksomhet hadde stor betydning. Og arbeiderbevegelsen ble i større grad akseptert. Både Hansabund og de nasjonalliberale satte seg enstemmig mot unntakslover rettet mot fagbevegelsen. Og det var betydningfullt i panikken etter SPDs brakvalg i 1912. Det ser ut som om Bethmann Hollweg-Delbrück aksen aksepterte arbeiderbevegelsen som en politisk faktor som ville finnes også i framtida.
Mye av den borgerlige dynamismen som uttrykte seg gjennom Hansabund hadde en teknokratisk, og ikke en demokratisk, retning, som ville styrke "den nasjonale karakteren" og Tysklands posisjon i verden. Liknende hensyn finner man i britisk liberal politikk på samme tid. Det kan hevdes at nasjonalistiske pressgrupper som den pangermanske ligaen var keiserrikets autentiske borgerlige frigjøringsbevegelse, i deres fiendtlighet til utdatert dynastisk autoritet og opposisjon mot tradisjonell Honoratiorenpolitik.
Spørsmålet om betingelsene for utvikling av en liberaldemokratisk statsform er et politisk spørsmål. Det kan ikke besvares gjennom henvisning til en sosial prosess (borgerskapets framvekst) eller til en økonomisk prosess (den moderne industrialismens framvekst). Å gjøre det ville være å anta en en til en korrelasjon mellom sosial og økonomisk struktur, og deres rette politiske uttrykk eller former. Den mest uheldige reduksjonismen av dette slaget behandler liberalismen som den instrumentelle trosbekjennelsen til borgerskapets klasseinteresse, og gjør det liberale demokratiet til en vesentlig karakteristikk ved et sterkt borgerskap. Men liberalismen har alltid vært et mer komplekst politisk fenomen enn dette, med røtter i folkelige koalisjoner, som bestemte i hvilken utstrekning liberalismen hadde et demokratiske innhold.
Det var i virkeligheten bare når slike folkelige koalisjoner begynte å brekke opp, og underklassene begynte å kreve at dens egne stemmer skulle bli hørt, at de liberalerne gjorde alvorlige forsøk på å gjennomføre demokratiserende reformer. Og når dette førte til at det ble dannet uavhengige, folkelige, demokratiske politiske parti av betydning, som SPD, kunne det like gjerne hende at liberalerne motsatte seg krav om demokratisering som at de støttet kravene. I England hadde arbeiderklassen ikke et eget sterkt politisk parti i det nittende århundret, og det liberale partiet i England kunne derfor i første omgang nyte godt av stemmerettsreformer som ga personer fra arbeiderklassen adgang til å stemme. I Tyskland fikk arbeiderklassen tidligere et sterk politisk parti i SPD, og liberalerne kunne derfor ikke vente å nyte godt av demokratiserende reformer, og de hadde derfor mindre grunn for å gå inn for dem enn liberalerne i England hadde.
Fraværet av liberalt demokrati i Tyskland hadde sine spesifikke årsaker i balansen av sosiale og politiske krefter som oppstod under Tysklands kapitalistiske utvikling. Den sterkt høyreorienterte politikken til storindustrien som var organisert i CVDI kan bare bli forstått i sammenheng med den spesifikke kapitalistiske rasjonaliteten som fikk denne storindustrien til å blomstre, og her var utviklingen av monopol og kartell langt viktigere enn "førindustrielle" eller "tradisjonelle" mentaliteter. Den økonomiske makten til storkonsernene tillot dem å kontrollere arbeidsprosessen nærmere og å introdusere en paternalisme som gikk mye lengre enn godseiernes paternalisme. Dette var ikke en levning fra fortida, men helt moderne forhold skapt av kapitalismen selv. Det kan vi se fra USA, som ikke hadde en føydal fortid og føydale tradisjoner, men der de store konsernene utviklet en politikk overfor de ansatte som var merkverdig lik den de store arbeidsgiverne i Tyskland utviklet - en autoritær paternalistisk politikk som ikke kan forklares som et føydalt etterslep.
Makten til de store konsernene hadde sine grenser. På den politiske arenaen trådte den organiserte arbeiderklassen fram med større styrke enn monopolkapitalen. CDVI oppdaget at valgsuksessen til SPD ikke kunne begrenses ved hjelp av gule fagforeninger, svartelisting, overvåkning og kontrolltiltak. Dette fikk de store industriherrene til å gå sammen med junkerne for å hindre utvidelse av demokratiet. Det var dette som fikk kjernen i CDVI til å fornye samarbeidet med junkerne i den proteksjonistiske alliansen i 1897-8, og til å gi seg inn i antisosialistisk arbeid i den keiserlige ligaen mot sosialdemokrati etter 1903-4, og til å forlate Hansabund i 1911 etc. Kort sagt var det den sterke veksten til SPD etter 1895-6 som fikk mange av de store industriherrene til å samarbeide med junkerne. Dette ble gjort siden en utvidelse av demokratiet og sterkere parlament ville tjene sosialistene. I Storbritannia greide parlamentet på samme tid å fange opp arbeiderbevegelsen på en måte som ufarliggjorde den for de herskende, men i Tyskland gjorde derimot parlamentet arbeiderbevegelsen til en opplevelse av fare for storborgerskapet.
Derfor gikk de ledende fraksjonene av borgerskapet ikke i allianse med junkerne på grunn av politisk umodenhet eller på grunn av manglende selvtillit, men fordi dette var den beste måten å sikre bestemte borgerlige interesser på.
Dersom det tyske keiserdømmet verken var et liberalt demokrati eller et aristokrati, hva slag stat var det? I de siste skriftene om keiserdømmet av Wehler og Kocka ser det ut til å være gitt fire definisjoner av det som eksisterer sammen. Den første tillegger en dominerende rolle til junkerne som en førindustriell herskende gruppe hvis ubrutte innflytelse forklarer den tilbakeliggende karakteren til det politiske systemet. Dette illustreres ved å nevne privilegier junkerne hadde. Men for at beskrivelsen skal få teoretisk status må forholdet mellom staten og samfunnet bli tatt nøyere opp enn det er gjort. Noen ganger ser apparatene ut til å bli gitt en autonom og likeverdig status, slik at junkerne, byråkratiet og militærvesenet kollektivt opptrer som førkapitalistiske herskende lag. Man vingler mellom å se staten som et passivt redskap for de herskende interessenes manipulasjon og som et subjekt som tar initiativ og formidler og mekler i konflikter i samfunnet.
En mer sofistikert versjon er begrepet om bonapartisme der statens autonomi sikres ved at den skaper en likevekt gjennom å balanserer dominerende (motstridende) interesser i samfunnet. I Kritikken av Gothaprogrammet kalte Marx den resulterende staten for ingenting annet enn et militært despoti med parlamentariske former, smeltet sammen med føydale trekk, allerede influert av borgerskapet, holdt sammen av byråkratiet og beskyttet av politiet. Dette likner på Wehlers definisjon, der industrikapitalen er blitt tilpasset og har funnet sin plass i den eksisterende maktstrukturen.
En tredje definisjon av staten legger vekt på forandrede former for økonomisk intervensjon. Wehler er igjen i front av diskusjonen og foreslår et begrep om den moderne intervensjonistiske staten. Politisk makt er legitimert hovedsakelig gjennom en politikk av statlig intervensjon som forsøker å rette opp en dårlig fungerende økonomi, spesielt forstyrrelser for den økonomiske veksten for å sikre det sosiale systemets stabilitet.
Disse definisjonene skiller mellom staten som et system for politisk dominans og dens rolle i økonomien. Det er framfor alt i motsetningen mellom disse to nivåene til det sosiale systemet - en manglende korrespondanse mellom det politiske og det økonomiske - at keiserdømmets manglende strukturelle stabilitet og dets sammenbrudd er tenkt innskrevet, på grunn av at det nedarvede syndromet av tradisjonelle autoriteter stadig stod i motsetning til behovene for moderne legitimasjon.
Vi må også vente å finne situasjoner der de sosioøkonomiske strukturene ikke passer sammen med de politisk-institusjonelle strukturene og de ideologiske formene som er tenkt logisk best å uttrykke disse. Problemet med formuleringene er at splittelsen er tenkt å være irrasjonell, dysfunksjonell og kriseproduserende og strukturelt fastlåst. Beretninga om staten, som for eksempel Wehler gir den, presenterer tysk historie før 1914 som en sammenhengende konflikt mellom ordensmaktene og frigjørende krefter, der ordensmaktene stadig vinner.
Junkerne beholdt en privilegert tilgang til maktapparatet, men keiserriket førte en politikk som svært effektivt gagnet borgerskapets økonomiske interesser. De politisk-institusjonelle formene virker dysfunksjonelle ut fra en utvendig standard om et abstrakt liberalt demokrati, heller enn etter sin samtids standarder.
Staten har en viss autonomi som et system av et uavhengig byråkratisk, militært og juridisk initiativ, og som en arena der ulike sosiale og politiske krefter møter hverandre. Derfor vil man ikke vente engang i en borgerlig stat å finne borgerskapet i direkte kontroll av staten som sitt instrument. Dets status som dominerende klasse stammer mindre fra dets evne til å dra i tråder bak scenen enn fra dets evne til å sikre at summen av statlige intervensjoner virker hovedsakelig i dets favør. Dominansen til en herskende klasse ligger i dens evne til å sikre de vilkårene der de økonomiske, politiske, og ideologiske betingelsene for dens dominans i samfunnet blir reprodusert. I dette tilfellet hersker borgerskapet mindre ved direkte å utøve statsmakten enn ved å restrukturere de sosiale, institusjonelle og ideologiske arenaene der politikk og regjering finner sted.
Det sies at heller ikke i England greide borgerskapet å konstituere seg som herskende klasse siden det manglet den dominerende bevisstheten og den nødvendige energien til å utfordre aristokratiet. I følge dette var det en umoden og feilslått borgerlig revolusjon i England i det syttende århundret, i det attende århundret tilpasset det engelske borgerskapet seg de herskende aristokratiske formene, men lyktes ikke i å rekonstituere staten i det nittende århundret. Med andre ord var det engelske borgerskapet like lite i stand til å beherske aristokratiets dominerende stilling i staten som det tyske borgerskapet, og greide ikke å omforme samfunnet i sitt bilde og etablere sitt hegemoni. Aristokratiet overlevde som herskere over det mest dynamiske kapitalistiske system i verden. I de politiske kompromissene fra 1688 til 1832 beholdt aristokratiet det politiske overtaket i England, og kontrollerte staten og satte tonen i det offentlige livet.
Martin Wiener skrev i English Culture and the Decline of the Industrial Spirit 1850-1980:
Som regel tilpasset lederne i handel og industri seg i det siste århundret til en elitekultur blandet av førindustrielle aristokratiske og religiøse verdier og mer nylig profesjonelle og byråkratiske verdier som hemmet deres søken etter ekspansjon, produktivitet og profitt.
Dette argumentet kan likne på Dahrendorfs argument om Tyskland. Arno Mayer har utviklet liknende argumenter om den generelle føydale og adelige karakteren til den europeiske sosiale og politiske orden før 1914. Det er alminnelig hevdet at det britiske aristokratiet beholdt sin rolle som den klassen som hadde oppsyn med staten i det nittende århundret, gjennom for eksempel overhuset og de fleste regjeringenes sterkt aristokratiske sammensetning. Her er vi tilbake til den kjente tyske diskrepansen mellom en moderne økonomi og en "tradisjonell" stat.
Hva skal vi gjøre med denne alarmerende konvergensen av argumenter, mellom et Tyskland låst fast i den "førindustrielle" tradisjonenes strukturelle tilbakeliggenhet og et Storbritannia nedsenket i kvelende tradisjonalisme og en aristokratisk politisk kultur? Dersom verken Tyskland, som hadde den mest dynamiske kapitalismen i Europa i siste del av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende århundret, eller England, pioneren for kapitalistisk industrialisering, hadde et triumferende og politisk dominerende borgerskap, hvor finner vi da dette seierrike borgerskapet? De britiske diskusjonene om britisk historie viser at vi kan beholde et begrep om at borgerskapet kommer til å oppnå en dominerende stilling i samfunnet uten å kreve at dets dominans i økonomiske sammenhenger blir uttrykt gjennom en bestemt statsform.
Eley skriver at han ønsker å hevde to ting. Først at de autoritære trekkene til keiserrikets konstitusjon ikke trenger å likestilles med arkaiske levninger. Verken ulikhetene i stemmerett i de tyske delstatene, Riksdagens mangel på direkte kontroll over regjeringa, eller de aristokratiske trekkene ved staten, var uvanlig i det nittende århundrets Europa. På noen måter virket det Andre Riket svært moderne i sin samtid, med sin teknokratiske effektivitet og med universell stemmerett for menn.
For det andre at de mest reaksjonære elementene i Tyskland var mer isolerte i det politiske systemet og at konstitusjonen var mer fleksibel og at moderniserende krefter hadde gjennomtrengt systemet mer enn historikerne ofte har antatt.
Eley skriver at han vil foreslå at utgangspunktet for historikerne har vært galt. Dersom man tror at borgerskapet ikke lyktes med sin politiske misjon og ikke greide å opprette sin sosiale, politiske og kulturelle oppstigning på en måte som stemte overens med kapitalens dominans i økonomien, at "førindustrielle tradisjoner" overlevde der de skulle vært fjernet, at den tyske industrialiseringen foregikk innenfor et rammeverk av politiske institusjoner som ikke passet inn i den moderne tid, da er hele vokabularet om "sekundær integrasjon", "negativ integrasjon", "sosial imperialisme" og "manipulasjon" etc. nødvendig for å forklare hvordan det irrasjonelle systemet ble holdt sammen. Og tesen om den strukturelle ustabiliteten og den permanente strukturelle krisen er fornuftig.
Men dersom man tror at borgerskapets underordnelse og svakhet overfor det politiske systemet er overdrevet, at det var langt sterkere integrert i det politiske og sosiale systemet enn man har antatt, og at de autoritære trekkene ved keiserriket passet godt i de gitte omstendighetene, så kan et alternativt perspektiv oppstå. Og interessante nye spørsmålsstillinger vil kunne utforskes.
De viktigste argumentene som er blitt forsøkt framsatt her, skriver Eley, er først:
(a) Det går på en fornuftig måte an å argumentere for at Tyskland gjennomgikk en borgerlig revolusjon i det nittende århundret. Den foregikk ikke gjennom voldsomme kamper mellom borgerskap og aristokrati, men dette skjedde heller ikke noe annet sted i Europa. Forestillingen om et opprørsk borgerskap som triumferende virkeliggjør sitt herredømme ved å opprette et liberalt demokrati er en myte. Dersom vi assosierer en borgerlig revolusjon med et større kompleks endringer som kumulativt oppretter betingelsene for mulighet for utvikling av industriell kapitalisme, så er det godt mulig å se "revolusjonen ovenfra" mellom 1860 og 1870-årene som Tysklands borgerlige revolusjon, som sikret borgerskapet den samme dominans i Tyskland som det hadde i Storbritannia. De nasjonale formene for borgerlige revolusjoner kan variere.
(b) På dette grunnlaget skulle vi akseptere den ganske progressive karakteren ved samlinga av Tyskland heller enn å understreke de reaksjonære sidene ved Bismarcks regime. Dette i to ulike henseende: På den ene siden kommer betingelsene for framveksten av den kapitalistiske produksjonsmåten og konsolideringen av det nasjonale markedet på plass. På den andre siden ved å vise til den spesifikke borgerlige visjonen om en ny sosial orden som den ble forstått på denne tiden. Mellom 1867 og 1873 ble liberale krav om nasjonale institusjoner og konstitusjonell regulering, nasjonal økonomisk integrasjon og styre ved lov de sentrale tema i den nye konstitusjonelle enigheten. Bak dette foregikk mer dyptgående prosesser av institusjonell vekst og kulturell sammenvekst som førte borgerlige notabiliteter til de mest framstående stillinger på lokalt og regionalt plan og i Riksdagen og regjeringa, og tillot at liberalere krevde et moralsk lederskap i samfunnet.
(c) Det er helt feil å se borgerskapet i det tyske keiserriket som politisk svakt eller umodent. Borgerskapet kan heller ikke ble sett på som et enhetlig politisk subjekt. Politiske var det ulike tendenser innenfor borgerskapet. I keiserriket mellom 1871 og 1918 var borgerskapet i stand til å virkeliggjøre sine interesser og aspirasjoner.
(d) Etter dette må vi på nytt vurdere de autoritære trekkene ved keiserriket og deres opprinnelse. De autoritære trekkene ble ikke bare bestemt av "førindustrielle tradisjoner", som fantes både i statsapparatet og på landsbygda øst for Elben, men også av ulike krefter som oppstod i det dynamiske og fragmenterte samfunnet som Tyskland var. Borgerskapet var fragmentert med indre motsetninger, og stod i ulike spenningsforhold og til dels også samarbeidsforhold til den sterke arbeiderbevegelsen. Tilsammen skapte den komplekse interaksjonen av disse faktorene en høy grad av fragmentering og ustabilitet innenfor den dominerende koalisjonen som regjeringene etter Bismarck var avhengige av. Etter 1890 ble dette skjerpet av skarpe motsetninger mellom industri og jordbruk, mellom proteksjonister og frihandelsinteresser, småprodusenter mot storkapital, og ved underklassenes mobilisering. Dette hindret at en sterk liberal reformistisk koalisjon ble dannet før 1914.
(e) Et problem som historikerne har neglisjert angår sosialpolitikken i videste forstand. Her begynte de to forholdene som det er skilt mellom, de legale, politiske og ideologiske forutsetningene for et livskraftig kapitalistisk samfunn på den ene siden, og mulighetene for et liberalt system på den andre siden, å skilles. For den ustabile enheten av borgerlige interesser og liberal politikk holdt ganske vellykket sammen i 1860-årene og 1870-årene, men i 1880-årene og særlig i 1890-årene falt de fra hverandre. Sosialpolitiske reformer og sosialpolitisk aktivitet av alle slag, sosial statistikk, offentlig helse, byplanlegging, husreformer, utdannelsesinitiativ, arbeidervernlovgivning, trygdepolitikk, arbeidsformidling og så videre, kom til å utgå fra byene og ble drevet fram uansett hvordan det gikk med de liberale partiene. Det ble utført en imponerende innsats av byenes administrasjoner, og dette foregikk innenfor den borgerlige politikkens domene, og skyldte ingenting til en liberal demokratisk stat, selv om det var i overensstemmelse med den.
(f) For å definere keiserrikets stat er Wehlers begrep om bonapartisme antakelig det beste utgangspunktet dersom det brukes med Perry Andersons innfallsvinkel. Det legges vekt på konfrontasjon av sosiale krefter i stor skala, sentrert rundt aksen Den progressive koaliasjonen-Ordenskoaliasjonen, som ga mulighet til at de utøvende myndighetene i Preussen kunne opptre uavhengig, virkeliggjort gjennom Bismarcks pragmatiske politikk i 1860-årene ("revolusjon ovenfra"). Sterke motsetninger i samfunnet gjør at ingen sosiale, politiske eller økonomiske krefter kan styre staten, som derved oppnår betydelig autonomi til å utvikle en selvstendig politikk som balansere de stridene fraksjonene i samfunnet. Likevel var det samlede Tyskland ganske integrert og velfungerende, med nasjonale institusjoner som fungerte godt.
(g) Hvordan skal perioden fra Bismarcks system ble oppløst rundt 1890 og fram til 1914 periodiseres? Hva er kriseperiodene og hva er de stabile periodene? Deling mellom den store depresjonen og den påfølgende tiden med velstand i 1895-6 er en mye brukt periodisering. Eley skriver at han selv foretrekker en periodisering i fire, basert på samlingstiden, fra 1860-årene fram til sent i 1880-årene, videre en forandringstid på 1890-tallet, og deretter relativ parlamentarisk stabilitet fra sommeren 1897 til 1911, og til slutt innenlandsk krise til 1914. Men dette er ikke en fullstendig avklart sak.
(h) Konkluderende skriver Eley at han har prøvd å hevde at det tyske borgerskapets ledende fraksjoner hadde mulighet til å føre en tilpasningspolitikk overfor den jordeiende klassen som var i samsvar med borgerskapets søken etter å fremme egne interesser. Borgerskapet gikk ikke i allianse med godseierklassen ut fra manglende selvtillit, men fordi dette var den beste måten å sikre bestemte politiske mål. Likegyldigheten overfor videre parlamentarisering kom ikke av "førindustrielle tradisjoner" eller autoritære holdninger, men fra kalkulerende egeninteresse i en situasjon der økt makt til parlamentet først og fremst ville tjene sosialistene.
(i) Avslutningsvis skriver Eley at dette også har betydning for forståelsen av fascismen. Når man trekker forestillingene om betydningen av "førindustrielle tradisjoner" i den politiske kulturen i keiserriket i tvil, er også det dyphistoriske synet på fascismen opprinnelse og framvekst trukket i tvil. I det minste er ikke oppmerksomhet rettet mot det lange tidsforløpet i prøyssisk historie når fascismens bakgrunn skal studeres, men kanskje heller bare keiserrikets historie. Eley skriver at han selv ville legge mest vekt på de umiddelbare omstendigheten da Hitler kom til makten, etterkrigstidskrisen 1917-23 og verdensøkonomiens krise i 1929.
I sin alminnelighet er dette et argument mot at tysk historie var så spesiell. Og mot at man skal legge for stor vekt på betydningen av "førindustrielle krefters" blokkering av utvikling av liberalt demokrati.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysk histories egenart
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: