Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.
Lisa Pine begynner sin artikkel med å skrive at hun vil analysere de viktigste trendene og utviklingstrekkene som berørte kvinner og familien i Tyskland gjennom det nittende og det tjuende århundrets Tyskland, og spesielt rette oppmerksomheten mot de viktigste periodene for forandring: det nittende århundret, den Første Verdenskrigen og Weimarrepublikken, Det Tredje Riket, og tida etter 1945. Det nittende århundret så overgangen fra das ganze Haus (hele husholdet, med tjenestefolk og fattige slektninger) til kjernefamilien, som den dominerende familieformen. Også de andre nevnte periodene medførte forandringer.
Jeg kan begynne med å nevne at kvinners rettigheter i Tyskland før landet ble samlet varierte fra område til område, som de rapportene en gruppe ved universitetet i Jena har laget og lagt ut på Internett viser.
I den tidlig moderne tid var den dominerende familietypen i Tyskland haushaltsfamilie eller das ganze Haus. Denne bestod ikke bare av kjernefamilien, men også av tjenestefolk og hushjelper, lærlinger og svenner, og fattige slektninger. I det førindustrielle samfunnet var produksjonen en viktig del av arbeidet i husholdningen. Alle medlemmene av husholdet hadde sine oppgaver. Og husholdet var klart hierarkisk. Husholdet ble drevet i fellesskap av Hausvater og Hausmutter. Men de hadde hvert sitt område der de var sjef. Husfaderen var verge og formynder for husholdsmedlemmene. Vanligvis var husfaderen husholdets leder, men i 15-20 prosent av husholdene var husmoderen øverste leder. Husfaderen var ansvarlig for organiseringen av husholdet, og hadde autoritet også over husmoderen. Husmoderen hadde ansvar for den interne økonomien i husholdet.
Den industrielle revolusjonen førte til store forandringer i den tradisjonelle tyske familiemodellen. Blant annet ble boligen skilt fra arbeidsstedet. Husholdet kom til å bestå av bare familien. Denne overgangen var begynnelsen på en ny æra for den borgerlige familien, som ble et privat domene. Tjenere inngikk ikke i det private området, selv om de fortsatt fantes. Familielivet var privat og et område for følelser, og forholdet mellom foreldre og barn ble styrket.
Men det var ingen alminnelig historisk trend i denne perioden med overgang fra store til små familier, eller fra en familie med mange generasjon til en isolert kjernefamilie. I motsetning til en vanlig oppfatning var forandringene i familien ikke resultat av reduksjon i familiens størrelse, men av omforming av sammensetningen av husholdet. Da familien ikke lenger var en produksjonsenhet ble den mindre på grunn av at tjenestefolk og andre som hadde arbeidet i husholdets produksjon forsvant ut av husholdet.
Forholdet mellom ektefellene ble også forandret av at husholdet opphørte å være en produksjonsenhet. Samarbeidet mellom husfaderen og husmoderen om husholdet ble mindre viktig for husfaderen. Den mannlige sfæren og den kvinnelige sfæren ble skilt fra hverandre. Fra 1820-tallet, da denne overgangen fra det tradisjonelle husholdet hadde begynt i det borgerlige husholdet, ble uttrykket Hausmutter stadig oftere erstattet av Hausfrau. Hennes rolle ble forandret fra produsent til konsument.
Middelklassekvinnene trodde at den nye familietypen var overlegen. De så ned på konene på landet som fortsatt levde i det tradisjonelle husholdet, og som de mente var vulgære, og de så ned på de adelige kvinnene, som de mente var egoistiske og umoralske. Det nye tyske borgerskapet skilte seg fra begge, og også fra den gamle middelklassen av handverkere, vertshusholdere og butikkeiere, der kvinnene fortsatt deltok i husholdets arbeid.
Det som først og fremst utmerket den nye middelklassens livsstil var at kvinnene ikke utførte inntektsgivende arbeid. Husfaderen forsørget hele familien. I arbeiderklassen måtte kvinnene arbeide hele dagen og i tillegg ta seg av husholdet. De kunne arbeide i tekstilindustrien, eller vaske og sy og spinne for betaling for andre. Deres betalte arbeid var nødvendig for at familien skulle holdes sammen økonomisk. Og barna måtte også begynne å arbeide lenge før de ble voksne.
Bondefamiliene, som var avhengige av det de produserte på gården, hadde en tradisjonell kjønnsbasert arbeidsdeling. Bonden hadde ansvar for åkrene, sammen med sønnene og mannlige tjenere. Kona holdt orden inne i huset og laget mat og tok seg av tøyet og hadde ansvaret for husdyrene og melka og det som ble laget av den, og av salg av melk og melkeprodukter. Hun tok seg av oppdragelsen av døtrene og hadde ansvar for arbeidet til budeier og hushjelper.
Adelens livsstil var forskjellig fra livsstilen til de andre klassene, eller stendene, i samfunnet. Hos aristokratene levde barna atskilt fra foreldrene. De ble oppdratt av tjenere, guvernanter og huslærere. Døtrene ble oppdratt for å bli gifte, men forholdet mellom ektefellene var ofte fjernt i aristokratiet. De kunne leve sine forskjellige liv, med hvert sitt soverom, og de kunne lange tider være borte fra hverandre, ute på reiser hver for seg. Kvinnene hadde ingen oppgaver, verken arbeid eller barneoppdragelse, og de kunne gjøre det de ønsket, og holde elskere uten å miste aktelsen eller æren.
I det tidlige nittende århundret ble en særskilt stil for innredning av husene utviklet for borgerskapet, Biedermeier, som fruene hadde ansvar for. Hennes oppgave var å skape et stabilt og samlende miljø heime, og å oppdra barna. Kvinnene skulle holde familien sammen. Mora lærte og oppdro barna til flittighet, ambisjoner og selvkontroll. Hun hadde som oppgave å behage og styrke mannen, og å oppdra barna, og å ta seg av husholdet, prioritert i den nevnte rekkefølgen. De borgerlige husholdene hadde tjenere som vasket hus og klær og gikk tur med barna, etc. og fruen holdt oppsyn med at dette ble gjort skikkelig.
Ekteskapet var den eneste akseptable levemåten for kvinner fra middelklassen. En gift kvinne hadde samme status som ektemannen. Men de hadde ikke like rettigheter. I følge loven fra 1900 kunne ektemannen oppheve enhver avtale som kona hadde inngått og forby henne å ta betalt arbeid. Ektemannen hadde legalt ansvar for alt som angikk familien. Han kontrollerte også konas medgift og hennes eiendom og arv. Faren tok også avgjørelser om barna og deres utdannelse. Barna måtte spørre faren om tillatelse til å gifte seg. For mannen var ekteskapet bare en del av livet, men for kona var ekteskapet og barna hele livet.
Ved midten av det nittende århundret begynte en større middelklasse å oppstå i byene. Kjernen i den var embetsmenn, jurister, leger og universitetslærerer og lærere i den høyere skolen (som Gymnasiet). Den skilte seg ut fra de andre innbyggerne i byene gjennom klesdrakt, bolig og stil. Menn fra denne profesjonelle middelklassen møttes ofte i klubber og kaffehus. Konene deres holdt seg heime i det private rommet, mens mennene i større grad var ute i det offentlige rommet. Dette ble oppfattet som naturlig, for kjønnene ble oppfattet som to motsetninger, motsatte poler, som utfylte hverandre.
I det nittende århundret begynte også kvinner i større grad å delta i det offentlige livet, for eksempel i frivillige organisasjoner.
Louise Otto (1819-95) var det mest framstående og aktive medlemmet av den første kvinnebevegelsen i Tyskland som ble utviklet i 1848. I 1848 var et av de viktigste kravene for denne kvinnebevegelsen at kvinner måtte kunne få mer utdannelse.
Fra 1850-årene av organiserte kvinner søndagsskole for arbeiderklassens barn der de også lærte praktiske ferdigheter, og de satte opp daghjem for barn fra arbeiderklassen.
Fra 1880-årene av begynte lokale myndigheter å legge merke til og anerkjenne velferdsarbeidet til kvinnene. Noen steder fikk også kvinnene økonomisk støtte fra de lokale myndighetene til å arbeide for å hjelpe fattige familier og barn. Dette åpnet for at kvinner kunne arbeide som profesjonelle innenfor kommunenes fattigpleie. Disse kvinnene mente at utdannelse og opplæring var viktig, og de vurderte den familiemodellen de hadde vokst opp innenfor som den naturlige og riktige, og ville gjøre den kjent som standardmodellen.
I siste del av det nittende århundret begynte den tyske kvinnebevegelsen å oppfordre til forandringer av tradisjonelle mønstre. De hevdet at kvinnene var likeverdige med mennene. De motsatte seg ikke den kjønnsdelte arbeidsdelinga, men gikk inn for at kvinnene skulle få større rettigheter, og at kvinner måtte kunne delta i samfunnet utenfor familien. Kvinnene ville i mindre grad være underordnet ektemannen i ekteskapet, de ville i større grad kunne disponere sin egen eiendom. Kvinnene mente fortsatt at hovedoppgaven for kvinner var å sette barn til verden og å oppdra dem, men de ville ha større anerkjennelse for dette arbeidet. Dessuten burde arbeidende kvinner beskyttes av staten gjennom lovgivning og ved hjelp av arbeidstilsynet.
De gi også inn for stemmerett til kvinner og for at kvinner skulle kunne studere ved universitetene. I 1900 åpnet Baden universitetene for kvinner, og Preussen åpnet universitetene for kvinner i 1908. I England hadde universitetet i London vært det første som ga kvinner adgang til å avlegge eksamen på lik linje med menn. Det hadde skjedd i 1878. Oxford og Cambridge ga kvinner tillatelse til å følge undervisningen, men der fikk de ikke avlegge eksamen før etter Første Verdenskrig for Oxford, og etter Andre Verdenskrig for Cambridge. I Frankrike var det bare private skoler som ga undervisning som førte kvinner fram til eksamen som ga adgang til universitetene. I 1913-14 var det 3649 kvinner som studerte ved tyske universitet, dette var 6,3% av alle studenter.
Foreninger for arbeiderklassekvinner ble dannet i 1880-årene. Og ved slutten av tiåret ble de aktive i arbeiderbevegelsen. Clara Zetkin var den første lederen for den tyske arbeiderklassens kvinnebevegelse. I Erfurtprogrammet fra 1891 gikk SPD inn for at kvinnene måtte få stemmerett, og SPD gikk inn for at alle lover som diskriminerte kvinner måtte avskaffes.
Arbeiderklassens kvinnebevegelse ble involvert i velferdsarbeid for kvinner og barn, i likhet med middelklassens kvinnebevegelse. Men de samarbeidet ikke. De mente at de arbeidet for ulike mål.
Den Første Verdenskrig forandret Tyskland. Kvinnene ble overlatt til å ta seg av familiene under ekstremt vanskelige forhold, og de ble mer nødvendige i arbeidslivet. Ni millioner menn var til en hver tid ute i krigen, halvparten av dem var gifte. Dermed forsvant hovedinntekten til mange millioner familier, og de bidragene staten ga til soldatenes familier erstattet ikke dette inntektsbortfallet. Mange kvinner måtte ta lønnet arbeid. Kvinner gikk inn som industriarbeidere i industrigrener der industriarbeiderne tradisjonelt hadde vært menn, som i metallindustrien og kjemisk industri. Mange av disse kvinnelige industriarbeiderne kom fra tekstilindustrien, der de fleste kvinnelige industriarbeiderne hadde brukt å arbeide. I 1918 arbeidet det bare halvparten så mange kvinner i tekstilindustrien som like før krigen. Tekstilproduksjonen var blitt svært sterkt redusert i løpet av krigen.
Kvinnenes andel av arbeidsstyrken hadde vært økende før krigen. Krigen førte også til at velferdsstaten ble raskere utbygd. Og private velferdsorganisasjoner var mer aktive. De satte opp suppekjøkken og samlet inn klær til fattige, og velferdsarbeidet fikk høgere status.
Etter krigen var det mange krigsinvalider som ikke kunne ta vare på seg selv og sine familier, og inflasjonen reduserte verdien av de sparepengene som folk måtte ha. Oppgavene var for store til at de frivillige organisasjonenes velferdsarbeid monnet, og staten innførte pensjoner for de som var hardest rammet av krigen.
Under Weimarrepublikken fikk kvinnene stemmerett. Nesten 90 prosent av de kvinnene som hadde fått stemmerett deltok i valget i januar 1919, og 9,6% av de som ble valgt inn i Nasjonalforsamlinga i Weimar var kvinner. I noen europeiske land, som i Norge (1913) hadde kvinnene fått stemmerett tidligere, men i mange land fikk de stemmerett senere, som i Frankrike (1944) og Italia (1945). I England fikk kvinnene stemmerett i to omganger, i 1918 fikk kvinner over 30 år rett til å stemme, og i 1928 ble det innført lik stemmerett for kvinner og menn.
I Weimarrepublikken var det organisasjoner som arbeidet for muligheten til fødselskontroll og for å utbre kunnskapen om prevensjon. At disse spørsmålene ble diskutert offentlig var nytt.
Det ble mer fritid og en fritidsindustri vokste fram, med kinoer og kaféer, teatre og klubber. Dermed ble det flere muligheter til at kvinnene kunne bevege seg utendørs på offentlige steder.
I Weimarrepublikken arbeidet omkring en tredjedel av kvinnene, og antallet kvinner som arbeidet i hvitsnippyrker og i offentlig virksomhet ble fordoblet, mens færre kvinner arbeidet i jordbruket og som tjenestefolk. De kvinnene som hadde arbeidet i tungindustrien under krigen overlot disse arbeidsplassene til mennene etter krigen. Men mange av de kvinnene som hadde gått inn i administrativt arbeid og utdanning beholdt dette arbeidet. Men kvinnene fikk oftest det dårligst betalte arbeidet. Kvinnene ble ansatt som ufaglærte arbeidere i industrien.
Det hadde lenge foregått ei utvikling mot at færre barn ble født og at familiene ble mindre, og dette fortsatte under Weimarrepublikken. Fødselsratene falt raskere på 1920-tallet enn noen gang før eller tidligere i tysk historie. Mange konservative grupper så dette som en "nasjonal katastrofe", og gikk hardt ut mot kvinnefrigjøring og fødselskontroll. Det var stadig kamp om kvinnenes stilling under Weimarrepublikken.
Demografer og befolkningseksperter forlenget trenden med fallende fødselsrater inn i framtida, og så for seg at befolkninga var i ferd med å dø ut. De var også bekymret over at det ble født flere barn i fattige familier enn i mer velstående familier, og hevdet at dette reduserte befolkningas kvalitet.
Det var derfor grupper som ville at kvinnene skulle vende tilbake til gamle dagers livsstil, der de bare arbeidet i husholdet. Likevel var det i Tyskland midt på 1920-tallet en ganske stabil periode for familien. Weimarrepublikken støttet familiene ved å subsidiere husleier og ved å støtte bygging av rimelige boliger og ved å bygge ut helsetjenestene. Husholdningsutstyr, som støvsugere, elektriske strykejern og vaskemaskiner begynte å komme og gjorde husarbeidet lettere.
Da depresjonen satte inn ble situasjonen langt verre. Den økonomiske krisen ødela økonomien til svært mange familier, siden svært mange ble arbeidsledige, og lønningene ble redusert til de som ikke ble arbeidsledige. Mange unge arbeidsløse familier la ut på vandring.
Tidlig på 1930-tallet ble det skapt store motsetninger innen befolkninga av den økonomiske krisen, f.eks. mellom de som hadde arbeid og de som var arbeidsledige, og mellom eldre og yngre mennesker. Nazistene utnyttet familienes krise i sin propaganda. Nazistene ga løfte om at de ville opprette trygge forhold.
Nazistene mente at individene måtte underordne seg, eller bli underordnet, det systemet som nazistene ville opprette. Dette gjaldt naturligvis også for kvinnene, og i praksis betydde det at kvinnene burde tilbake til kjøkkenet. Deres oppgave var først å fremst å ta seg av mann og barn og å stelle heime. Kvinnene burde sette mange barn til verden, minst fire.
[Jeg har i kapitlene "Den rasistiske staten" og "Hitlers innenrikspolitikk 1933-39" allerede skrevet om Nazistenes kvinnepolitikk.]
Nazistene innførte tiltak overfor kvinner og familiene for å skape en større en sunnere tysk befolkning. De bygde ut helsevesenet og forandret lover som gjaldt ekteskap og skilsmisse og fødselskontroll etc. De innførte lover av tvungen sterilisering av personer med bestemte sykdommer og lidelser. Fra 1934 til 1939 ble 320.000 mennesker sterilisert som følge av de rasehygieniske lovene.
Tyskere fikk ikke lov til å gifte seg med mennesker som nazistene betraktet som rasemessig mindreverdige. For å få lov til å gifte seg måtte man kunne dokumentere at man hadde tilfredsstillende helse.
Det ble gitt rentefrie lån opp til tusen mark til folk som giftet seg dersom den kvinnelige ektemaken sluttet i lønnet arbeid. Lånet skulle betales tilbake med en prosent per måned, men ble redusert med 25% for hvert barn som paret satte til verden.
I 1938 ble den tyske ekteskapsloven reformert. Det ble skilsmissegrunn at en av partene nektet å få barn, eller ikke kunne få barn. Dersom paret hadde levd atskilt i minst tre år var dette også skilsmissegrunn.
Nazistene strammet til abortlovgivningen og la ned forbud mot rådgivning om fødselskontroll. Nazistenes stat trengte inn i familien for å undersøke og kontrollere at nazistenes familiepolitikk ble fulgt opp.
Krigen var vanskelig for tyske kvinner. En stor del av mennene i arbeidsfør alder var borte, og kvinnene måtte gjøre mye av det arbeidet som mennene hadde brukt å gjøre. Den første etterkrigstida var også vanskelig. Det var mangel på svært mye. Byene var bombet og svært mange hus var ødelagt. Omkring en fjerdedel av alle boliger i Tyskland var blitt ødelagt. I byene var mer enn halvparten av boligene ødelagt. De boligene som stod igjen etter krigen måtte ta mot husløse mennesker. Mange menn var borte, og kvinnene måtte ta vare på familien i ei vanskelig tid.
Da mennene kom tilbake til familiene sine var de ofte skadet og ganske ugjenkjennelige. Det kunne være vanskelig å bygge opp et forhold til mennene, som kunne være helt utslåtte. Og det kunne ta lang tid. Mennene var ikke sjelden svært lite samarbeidsvillige og hadde vanskelig for å finne seg til rette i familien. De kunne være oppfarende og voldsomme.
Ektefellene opplevde ofte den andre som så forandret at vedkommende var blitt som en fremmed. De hadde vanskelig for å fortelle hverandre hva de hadde opplevd. Mange barn kjente ikke igjen fedrene sine.
Kvinnene gjorde et stort arbeid for å rydde opp etter krigen. Da dette var gjort trakk de seg i første omgang ofte tilbake til sine gamle roller.
I Vest-Tyskland ble det i 1953 opprettet et departement for familiesaker. Det hadde til å begynne med som hovedoppgave å sørge for flere boliger og å gi økonomisk støtte til familier. På denne tida hadde familiene kommet til krefter igjen. Familien ble også sett på som en av bærebjelkene i samfunnet.
I Øst-Tyskland ble det gjort mye for at kvinnene både skulle kunne være yrkesaktive og ta seg av familie og barn. Likestilling mellom kjønnene var et ideal. Barnehager og barnetrygd og betalt morspermisjon ble opprettet. I øst var 90% av kvinnene mellom 16 og 60 års alderen ute i betalt arbeid. Men de fikk bare to tredjedeler av den lønna som mennene fikk.
I vest trakk kvinnene seg tilbake inn i familiene på 1950-tallet. Det var en tendens til at gamle familieforhold ble gjenopprettet. Ukebladene for kvinner idealiserte dette og husmorrollen. Kjernefamilien ble normen, og enslige kvinner, skilte og enker ble marginaliserte. Andelen kvinner som var ute i lønnet arbeid gikk på 1950-tallet ned til 25%, som var det laveste i hele det tjuende århundret.
I 1949 ga den vesttyske grunnloven like rettigheter for kvinner og menn, og det var ment å gjelde for alle livets områder. I juli 1958 kom endelig lovendringer som fjernet de siste restene av mennenes rett til å bestemme over kvinnene i ekteskapet. Gifte kvinner hadde nå full rett til selv å avgjøre om de ville søke og eventuelt stå i lønnet arbeid. Loven fastslo at som regel skulle ekteparets eiendom være felles, der hver disponerte over sin formue.
Men utover i 1950-årene begynte flere kvinner å gå ut i arbeidslivet. Det ble stadig mer som kunne kjøpes for penger. I 1961 hadde andelen tyske kvinner som var ute i arbeid økt til 32,8 prosent. I 1980 var 48,3 prosent av de gifte kvinnene ute i arbeid. Familiene hadde få barn, og det var lite arbeid å utføre i familiene. Mange kvinner arbeidet deltid. Det var lett å kombinere med å ta seg av barn, og det gjorde kvinnene til fleksibel arbeidskraft.
Etter gjenforeningen av Tyskland i 1990 fortsatte det å være normen i øst at kvinnene skulle være ute i arbeid. Etter gjenforeningen falt fødselsraten i øst. Kvinnene giftet seg også sjeldnere.
I DDR hadde det knapt vært fattigdom selv om inntektene hadde vært lave, siden de aller fleste hadde arbeid og siden nødvendige matvarer var subsidierte og husleiene var lave og strømprisene også var lave. Men etter gjenforeningen ble prisene økt dramatisk. Husleiene ble tredoblet bare fra oktober til desember 1991, og videre med 140 prosent det følgende året. Kvinnene ble i større grad enn mennene arbeidsløse, siden de tiltakene som kom for å motvirke arbeidsledighet var rettet inn mot menn.
Gjenforeningen rammet mange kvinner hardt. De mistet mange av de velferdsytelsene som de hadde hatt i Øst-Tyskland, og i tillegg ble de arbeidsløse. De får mindre offentlig hjelp og beskyttelse etter gjenforeningen enn de fikk i det gamle Øst-Tyskland.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990, tredje del
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: