Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på boka "Germany. A New Social and Economic History" redigert av Bob Scribner.
Tyskland var i denne perioden et standssamfunn. Det betyr at hver person er født inn i sin stand, og den bestemmer de mulighetene og rettene og pliktene vedkommende har. Det var et hierarkisk samfunnet, der noen bestemte, og andre var født til å lystre.
Adelen var den mektigste standen, selv om geistligheten ofte ble oppstilt som førstestanden. For å bli en høg geistlig måtte man være født adelig. En adelsmann eide vanligvis et eller flere gods, der adelsmannen ofte hadde domsmyndighet. Det var stor forskjell innen adelen. Adelen kan grovt deles inn i høgadelen og lavadelen. Høgadelen bestod først og fremst av de territorielle fyrstene. Høgadelen kan deles inn i to grupper: kurfyrstene, markgrevene og hertugene utgjorde den fornemste gruppa, mens den andre bestod av grever og baroner, som styrte mindre landområder som også var direkte underlagt keiseren. Lågadelen bestod av riddere og junkere som holdt landet de rådde som len fra de territorielle fyrstene. Det var mange avvik fra denne regelen, som riksridderne, som var forholdsvis fattige, men som ble regnet som bare underlagt keiseren.
Adelen rekrutterte nye medlemmer, i det keiseren kunne utnevne til nye adelsmann personer som hadde gjort ham spesielle tjenester, og til tider var det også mulig å kjøpe adelstitler. Den gamle adelen så ofte ned på den nye adelen av "oppkomlinger". Å holde en adelige livsstil kostet så mye penger at adelsslekter som mistet formuen ofte endte opp som vanlige folk.
De som bodde i byene kan først deles inn i de som hadde borgerrett i byen og de som ikke hadde borgerrett. De som hadde borgerrett bodde fast i byen. De som ikke hadde borgerrett var folk som ble betraktet å oppholde seg midlertidig i byen, eller var fattige. Borgerskapet ble vanligvis arvet, og bare husfedre hadde fulle borgerretter. Majoriteten av befolkninga i byene tilhørte familier med borgerrett.
Den viktigste organisasjonen i byene var lauget. Laugene organiserte opplæringa av lærlinger, utnevnelse av nye handverksmestre og administrerte regeler for produksjon og salg av handverksprodukter. Laugenes stilling i byene varierte mye. I noen byer hadde de stor politisk makt, laugene administrerte seg selv og deres ledere var ledende bystyremedlemmer; i andre byer var laugenes innflytelse begrenset. Karl V forandret mange byers styresett på en måte som reduserte laugenes innflytelse.
Laugene hadde ulik status, og innenfor laugene hadde mesterne ulik status.
Elitegruppene i byene var sjelden adelige. De rikeste handelsmennene hørte ofte til byens elitegruppe. Å kunne leve av renter og investeringer, uten å arbeide, ble sett på det mest fornemme livet, og de som kunne det hevdet å tilhøre eliten. Ofte kalles elitegruppene i de tyske byene for patrisiere. De ønsket selv å oppnå adelig status, og tok i bruk slektsvåpen. De hadde egne foreninger, og framhevet på forskjellige måter at de stod over de andre gruppene i byen.
De fleste som bodde i byene, men ikke hadde borgerskap, tilhørte underklassen. De kunne være ufaglærte eller tjenere. Men de kunne ofte få "assosiert borgerskap". Handverksvennene hadde ikke borgerskap. De kalte seg selv Gesellen. De organiserte seg for å oppnå bedre forhold. Organisasjonene til handverksvennene ble så sterke at både mange byer og Imperiet ga lover som skulle begrense deres makt. De kunne kollektivt nekte å arbeide for handverksmestere som ga dem dårlige forhold. Handverkssvennene hadde ferdigheter som gjorde at de ikke kunne erstattes. Tjenere og andre arbeidere som ikke hadde spesielle ferdigheter hadde ikke de mulighetene som handverkssvennene til å forbedre sine forhold.
Byene hadde også befolkningsgrupper som var uønsket og som ble sett ned på, som tiggere og kriminelle.
I Schwabisch Hall i Sør-Tyskland var det i 1396 1.202 skattebetalere. Den samlede formuen deres var 262.000 gylden. Av dem betalte 250 skatteytere nesten ingenting. 21 innbyggere, to prosent av befolkninga, betalte skatt av 39% av byens samlede formue. I samme år i Augsburg var det 3.617 skatteytere. Halvparten var opplistet som Habnits, mens 74 skatteytere hadde hver mer enn 1.200 gylden. Dette forholdet holdt seg konstant i de følgende århundrene. I 1618 i Schwabisch Hall hadde 18% av befolkninga nesten ingen eiendom mens 4% eide omkring 40% av totalformuen. I Augsburg samme år hadde mer enn 40% av innbyggerne ingenting skattbart, mens 2% av befolkninga eide mer enn halvparten av den samlede formuen. Det ser ut til at de byene som produserte for eksport hadde skjevere formuesfordeling enn de byene som produserte for det lokale markedet.
Mesteparten av befolkninga i Tyskland var bønder. De var vanligvis underordnet en overherre, som vanligvis var en adelsmann, men også kunne være et kloster eller en annen geistlig institusjon, eller en by eller en rik byborger. Bøndene skyldte sin overherre jordleie og visse tjenester. Hva dette bestod i kunne variere svært sterkt. Noen bønder var livegne.
Før trettenhundretallet måtte de fleste bøndene i det vestlige Tyskland utføre pliktarbeid for sine overherrer, og de var bundet til godset. For å trekke nydyrkere østover fikk nydyrkerne i de østlige delene av Tyskland friere forhold å leve og å arbeide under. Men etter Svartedauden overførte overherrene i vest jorda til bøndene mot at bøndene betalte jordleie. Overherren var fornøyd med å motta jordleie og bøndene fikk selv styre landsbyene de levde i. Hvor stor personlig frihet bøndene fikk varierte sterkt. Mange steder ønsket jordherrene fortsatt å ha myndighet til å styre bøndenes liv, og derfor å holde bøndene som livegne. I vest var dette vanskeligere å gjennomføre enn i øst.
Det kunne være stor forskjell mellom de forskjellige bøndenes forhold i samme landsbyen. De ledende bøndene var de som eide en eller flere fullgårder. Med den sterke befolkningsveksten utover 1500-tallet ble mange bønder husmenn som kunne leve under fattige forhold.
I landsbyene var det ofte også vertshus og møller og en prest og noen handverkere og kanskje også en av fyrstens tjenestemenn.
Den lange økonomiske krisen begynte i 1310 og varte til 1470-80. Agrarkrisen var først og fremst en krise for de rike og mektige. For folk flest medførte den økt frihet og velstand. Dette var nesten en gylden tidsalder der reallønningene var så høge at man må opp til siste del av 1800-tallet for senere å finne like høge lønner målt i kilo korn pr dagsverk. Under agrardepresjonen ble mange av de økonomiske og sosiale institusjonene skapt eller utformet som kom til å være rammeverket for folks liv så lenge Imperiet bestod. Bare kirka gjennomgikk ikke betydelige forandringer.
Husholdet var en grunnleggende enhet både for produksjon og reproduksjon. Det bestod etter nord-europeisk skikk av et par som hadde giftet seg i forholdsvis høg alder gjerne midt i tjueårsalderen, og sammen med barn og tjenere bodde sammen og ofte også arbeidet sammen. Både i byen og på landet var det i prinsippet bare de som eide sitt eget hus som hadde lov til å gifte seg.
Mange hushold var ledet av kvinner, og disse husholdene var vanligvis fattige.
Grensen mellom kjernefamilien og omgivende slekt var ikke skarp. Ofte ble mange mennesker som ikke hørte med til kjernefamilien likevel regnet med til familien, og blant de arveberettigete. Men storfamilien var bare utbredd i og omkring de østlige alpelandskapene. I noen deler av Tyskland ble gårdene delt sammen med resten av arven, men i det meste av Tyskland var dette ikke tilfelle. Det var større sjanse for at familier som likner på storfamilier skulle oppstå der gårdene ikke ble delt enn der de ble delt, selv om storfamilien ikke var den typiske familietypen noe sted i Tyskland. Slektsnettverket betydde mer for adelen enn for vanlige folk. For vanlige folk var nabolaget forholdsvis viktigere.
Den økonomiske situasjonen for husholdene varierte svært sterkt fra sted til sted. I Lübeck i 1460 hadde 68% av husholdene middels gode forhold, og bare 14% var fattige. I Augsburg i 1475 var 66% av husholdene fattige, og på toppen en liten klikk av svært rike mennesker. Augsburg ga grobunn for Fuggerne, som kom til å bli den rikeste familien i Augsburg. Rundt år 1500 var det færre fattige enn senere siden det enda var mulig å dyrke ny jord og skaffe seg et utkomme for alle med god helse.
Det er vanlig å skille mellom to typer laug. Det ene er det gamle kjøpmannslauget (Gilde) fra det ellevte århundret og det andre var handverkernes og handelsmennenes laug (Zunft) fra omkring år 1200. Det var mange forskjellige betegnelser for laugsinstitusjonen, Gilde, Amt, Innung, Zunft og Zeche. De kombinerte religiøse, moralske, sosiale, private og politiske mål. Lauget regulerte medlemmenes arbeid, representerte og forsvarte deres rettigheter og tok seg av deres åndelige liv og sosiale velferd, og i mange byer deltok det også i byens styre. Lauget bestod av tre overlappende samfunn: Det var ei økonomisk sammenslutning som hadde eksklusive rettigheter til å drive handel med bestemte varer og jurisdiksjon over alle forhold omkring handelen, som ble utøvd av en laugsmester og laugets domstol. Lauget var også et religiøst brorskap med religiøse forpliktelser, som ansvaret for begravelse av medlemmene. Lauget ga også plass til en sosial klubb.
Bare handverkere og handelsmenn kunne være fulle medlemmer av et laug. Man måtte være født innenfor ekteskap av frie foreldre og ha gjennomgått læretid (2-8 år) hos en mester i det faget som lauget representerte, og også ei prøvetid (1-3 år). Og fra trettenhundretallet måtte en også ha utført et mesterstykke. Lauget begrenset hvor mange handverksmestere det kunne være i en by, og hvor mange ansatte handverksmestrene kunne ha.
Hvor mange laug som fantes i en by ble bestemt ikke bare av hvor mange forskjellige handverk det var i byen, men også etter politiske forhandlinger. Spesialisering og streng kontroll ga mange tyske handverk svært godt rykte.
Lauget skulle også overvåke både medlemmenes og deres familiers og lærlingers og svenners moralske vandel. De fikk ikke ha omgang med personer med dårlig rykte, og lauget satte også regler for hvordan de skulle kle seg og for hvordan de skulle leve i det daglige.
Mesteparten av den arbeidende befolkninga i byene bestod av tjenere og andre arbeidere som ikke kunne danne eget laug eller sjølstendig hushold. Handverksvennene dannet likevel sine egne organisasjoner med egne regler og domstoler. De kunne også gå til streik. Spesielt fra 1350 og langt utover 1400-tallet var svennenes organisasjoner selvstendige og aktive.
Kvinner fikk vanligvis ikke være handverksmestre, men de kunne arve forretninger og verksted etter sine menn, og få tillatelse til å drive dem videre. Køln var spesielt tolerant overfor kvinnelige handverkere. Der likestilte mange laug kvinner og menn, og det fantes mange kvinnelige handverksmestre i noen laug.
Fjernhandel, bankvirksomhet, gruvedrift og boktrykking ble vanligvis drevet av firmaer. Hanseatenes handelsfirma var vanligvis små og kortvarige. De bestod ofte av to til fire partnere og varte bare gjennom ei handelsferd. Kapitalen som inngikk i forretningslivet i mange hansabyer kom fra mange kretser. Derfor var store deler av befolkninga delaktig i handelen, og risikoen spredt. Hansaens handelen var beskyttet av en stor føderasjon av byer langs Østersjøen og Nordsjøen. Vestover til Nordsjøen strømmet voks, tømmer, rug, pelsverk, fisk og kopper. Østover strømmet salt, fisk, klær og andre manufakturvarer. Øl ble solgt begge veier. Varene som ble sendt østover betalte ikke fullt ut for alle varene som ble transportert vestover, så en del sølv ble også sendt til Østersjølandene. Hansaen var i sin storhetstid på fjortenhundretallet så mektig at den kunne føre krig mot fyrstene i alle land der den var representert, som mot Danmark i 1426-35, mot England i 1470-74 og mot Nederlandene i 1438-41.
I Sør-Tyskland var firmaene langt mer stabile. "Hanseatene hadde forretninger, sør-tyskerne hadde en forretning". De sør-tyske forretningsmennene drev forretninger over hele Europa vestfor Russland og sørfor Danmark. Nürnberg firmaene opererte fra 1350 i alle sektorer og var store konglomerater som kombinerte fjernhandel med gruvedrift og vareproduksjon og bankvirksomhet.
Forlagssystemet bestod i at en investor ga kreditt i form av kontanter eller materialer og redskaper til produsenten mot enerett til å kjøpe de produserte varene til en pris partene på forhånd var blitt enige om. Det passet godt for å utvikle gruvevirksomhet siden kapitalbehovet her var stort. Det ble også brukt av byer for å knytte den omgivende landsbygd til seg. Gruvedrift utviklet seg til å bli storindustri i Tyskland rundt år 1500. Tyrol ble det største gruvedistriktet i Europa, og år 1500 var kanskje så mye som en fjerdedel av befolkninga tilknyttet gruvevirksomheten. Gruvedrift var en fyrstelig rettighet. Derfor ble gruvedrift ofte drevet i partnerskap mellom fyrsten og et kapitalsterkt firma.
Kommunen (Gemeinde) var et edsvoren forbund av lederne av husholdene i landsbyen, byen eller distriktet for å forsvare og forvalte området og representere det utad. Den ble den mest karakteristiske sosiale institusjonen til vanlige folk i Imperiet i Senmiddelalderen. For å bli medlem av kommunen måtte man eie et hus eller en gård i det området som kommunen omfattet. Kommunen hadde domsmyndighet og ga lover for å opprettholde ro og orden og for anvendelsen av felles eiendom. Kommunenes formål var det felles beste. Kommunen var både en økonomisk og en sosial institusjon. Det var ikke noe skille mellom privat og offentlig liv i kommunen. Det trengte ikke alltid å bety at det vi regner som privatliv var mer begrenset enn tidligere, tvertimot var mange saker som senere ble offentlige private saker.
I byene utviklet bykommunen finansvesenet gjennom arbeidet med de offentlige finansene.
Siden jeg har skrevet mye om kommunene i andre kapitler skriver jeg ikke mer om dem her.
Man skiller mellom to hovedtyper av boliger i de tyske byene i Senmiddelalderen. Den ene (Dielenhaus) som var vanlig i Nord-Tyskland i Senmiddelalderen hadde et stort hovedrom som ble brukt som arbeidsrom og til matlaging og et kammer bak som ble brukt som soverom og oppholdsrom. Den andre typen som var vanlig i Sør-Tyskland hadde to etasjer. Folk bodde og sov i andre etasje, og første etasje ble brukt som lager og arbeidsrom.
Man skiller også mellom to typer av boliger på landsbygda. I den ene typen bodde menneskene og husdyrene under samme tak. Denne typen var mest vanlig i Friesland, nedre Saksen, Lothringen og øvre Tyskland og andre steder. Den andre typen var mest vanlig i det sentrale Tyskland. Der bodde mennesker og hus i forskjellige bygninger. Småbønder og husmenn bodde i hus med bare et rom.
Bare få mennesker hadde eget soverom. De fleste rommene hadde flere funksjoner. For de fleste var innendørslivet konsentrert om et rom rundt ildstedet. Det var først på 1600-tallet at oppvarmede tilbygg ble en del av boligen i tyske byer. Da begynte folk å organisere sine innendørs omgivelser og sette av egne rom til særskilt bruk. De delte den store hallen i mindre rom.
Omtrent alle boliger hadde minst et ildsted. Ildstedet hadde mange funksjoner, det ga både varme og lys og ble brukt til matlaging. I årene 1300-1350 begynte de første ovnene å bli tatt i bruk. De reduserte behovet for brensel, men økte behovet for belysning. Det var ikke lenger nødvendig å sitte nært opp til ilden for å holde seg varm.
De fleste mennesker hadde ikke egne senger. Enda på 1700-tallet var det gjennomsnittlig 1,8 mennesker pr seng.
Offentlige kloakker var sjeldne. Breslau in Schlesien fikk ei kloakkledning i 1543. Men det var ganske vanlig at gata ble brukt som kloakk. Mange byer prøvde å skaffe ei brukbar vannforsyning, både ved å beskytte kilder og brønner mot forurensing og ved å bygge vannledninger.
Lenker:
Første del av denne teksten om Tyskland, befolkning og økonomi 1450-1630
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er "Germany. A New Social and Economic History", redigert av Bob Scribner.