Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler i Geoff Eleys bok
"Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930".
Dette underkapitlet bygger på Young-Sun Hongs artikkel i Eleys bok.
Første verdenskrig var på alle måter langt mer krevende enn forventet. Krigen omformet soldatene til kastrerte arbeidere som arbeidet i skyttergravene. Sandra Gilbert har skrevet at "denne apokalyptiske krigen fullførte den industrielle revolusjonens konstruksjon av det anonyme avhumaniserte mennesket, det impotente sifferet som ofte er sett som det tjuende århundrets mest karakteristiske borger".
På heimefronten opplevde spesielt arbeidernes og den lavere middelklassens familier ulikhetene i samfunnet hardt under krigens knapphet. Staten intervenerte i økonomien for å prøve å sikre forsyninger til hele befolkninga, uten å lykkes helt godt. Tilgangen til mat, klær, sko og kull ble i betydelig grad bestemt av de eksisterende ulike samfunnsforholdene med ulik tilgang til penger og makt. Arbeidernes kjøpekraft ble redusert, og familiene måtte samarbeide om å skaffe livets nødvendigheter. Matvarekilder utenfor markedet ble stadig viktigere, og stadig flere ble nødt til å gå utenfor det lovlige for å skaffe seg det mest nødvendige. Allerede i 1915 oppstod det spontane hungersopptøyer og plyndring av butikker, der kvinner var sentrale deltakere. Vinteren 1916-17 var hungersopptøyene opptrappet til protester mot krigen og store streiker der det ble protestert mot myndighetenes politikk.
Den totale mobiliseringen av samfunnet til krigsformål undergravde de gamle maktforholdene, både politisk, sosialt og økonomisk. Forskere som har arbeidet med utviklinga av det tyske velferdssystemet har med rette karakterisert den første verdenskrig som vendepunktet i utviklinga av en sosial velferdsstat. Det moderne sosiale velferdssystemet utviklet seg gjennom krigen, revolusjonen og hyperinflasjonen som resultat av en mengde omstridte og stridsfylte utviklingsforløp av sosial, ideologisk og politisk karakter som oppstod på grunn av omforminga av samfunnet og markedsøkonomien. Det er nettopp dette som Young-Sun Hong vil undersøke.
Hong framsetter tre argumenter: Først at den grunnleggende politisering av både den sosiale reproduksjonen og av velferdssektoren i løpet av krigen visket ut de tradisjonelle skillelinjene mellom stat og samfunn. For det andre var den politiske striden for å omskape den sosiale velferdssektoren i løpet av krigens siste år og i den første etterkrigstida en integrert del av den alminnelige statsbyggende prosessen. Dannelsen og utforminga av Weimarrepublikkens velferdsstat var selv en politisk kamp som avslørte mange av motsetningene i moderniteten.
For det tredje er det viktig å innse i hvilken utstrekning spørsmålene om kjønn og familie virket som et prisme som fokuserte disse politiske stridene som bestemte Weimarrepublikkens natur. Disse stridene om forholdet mellom stat og samfunn foregikk i et språk som tvang deltakerne til å formulere sine konkurrerende program om velferdspolitikken i termer som behandlet familiens krise. Velferdspolitikken under Weimarrepublikken kom til å uttrykke de dominerende oppfatningene om kvinner og familie
Under første verdenskrig måtte kvinnene utføre mye av det arbeidet som tradisjonelt hadde blitt utført av menn. Man var redd for at familien ville bryte sammen. Denne redselen uttrykte seg først og fremst som en frykt for at det nære forholdet mellom mor og barn skulle oppløses. Dette nære forholdet ble sett på som grunnlaget for en trygg oppvekst og oppdragelse, og frykten for at dette forholdet skulle oppløses sprang ut av de forandringer i kjønnsroller og familiestruktur som foregikk under krigen. Nye sosiale kategorier som "krigsenker", "soldathustruer" og "krigsforeldreløse" understreket den offentlige frykten for at arbeidende hustruer til soldater var sårbare og i fare for å neglisjere sine moderlig oppgaver. I 1915 sa for eksempel Wilhelm Polligkeit, en ledende velferdsreformator, ved stiftelse av den tyske velferdskomite for småbarn at "sammenbruddet av familien har bestemt retningen for den nye foreningen .... I de kommende år må sosialpolitikk bli en sosialpolitikk for familien. Vi må gå inn og hjelpe overalt der familien har brutt sammen".
Denne oppfattede krisen i den sosiale reproduksjonen førte til mobilisering av ulike grupper, borgerlige sosialreformatorer, feminister, sosialister og religiøse grupper, med ulike syn på familien. Dette førte til bitre konflikter som grep inn i statens virksomhet og utforming.
Den viktigste faktoren i politiseringen av det personlig-familiemessige livet var nødvendigheten av å mobilisere alle deler av samfunnet til krig. Innføringen av Hindenburgprogrammet og hjelpetjenesteloven - Hilfsdienstgesetz - i desember 1916, markerte begynnelsen på en massiv mobilisering av samfunnet og økonomien under ledelse av den militære overkommandoen.
Den første verdenskrig bidro på avgjørende måter til å oppløse de tradisjonelle grensene mellom staten og det sivile samfunnet og til å politisere ikke bare økonomien, men også det personlig-familiære. Oppløsningen av denne grensen var mest tydelig i utvidelsen av regjeringens planlegging og regulering i den seksuelle sfæren og familiesfæren for å mobilisere alle ressurser til krigsformål. Også familielivet ble militarisert. Kvinnene måtte overta stadig mer av det arbeidet som tradisjonelt hadde blitt utført av menn. For å sikre effektiv mobilisering av kvinnene ble nasjonalkommisjonen for kvinnearbeid under krigen - Nationaler Ausschuss für Frauenarbeit im Kriege - og sentret for kvinnelig arbeid - Frauenarbeitszentrale - dannet.
I det første møtet i den overfor nevnte nasjonalkommisjonen 29. januar 1917 la Groener vekt på at oppgaven til det sosiale velferdsarbeidet i krigstiden var å øke produksjonen. Og han framholdt at alle eksisterende private velferdsorganisasjoner skulle være villige til å samordne sine aktiviteter for å nå dette målet. Groener var en foregangsmann for bruk av moderne teknologi og effektivitetsorientert administrasjon, og han spillte en avgjørende rolle for å omforme det eldre og ofte religiøse begrepet om det frivillige barmhjertighetsarbeidet til en politisk relevant virksomhet som stod i forhold til og hadde betydning for samfunnets struktur. Sosialt velferdsarbeid for kvinner og barn kunne ikke styres etter religiøse eller humanistiske prinsipp, men måtte orienteres mot å øke nasjonens effektivitet og produksjon. For å oppnå dette burde de private velferdsorganisasjonene bli erstattet av et nasjonalt, rasjonelt, effektivt og enhetlig velferdssystem. Groener sa også i det samme møtet at menns og kvinners arbeid ikke alltid kunne foregå på samme måte. Det måtte bli tatt hensyn til at kvinner var svakere enn menn og hadde nødvendige oppgaver i familien som menn ikke hadde.
I siste halvdel av krigen ble myndighetene mer oppmerksomme på den økte dødelighet og helseproblemene i befolkninga, og gikk inn for at de offentlige velferdstiltakene måtte utvides for å opprettholde en akseptabel helsetilstand i befolkninga. Et dekret fra 25. oktober 1916 var blant de første initiativene fra myndighetene for å prøve å sentralisere velferdsarbeidet for nyfødte, barn og unge. Dette ble sett på som svært viktig. Lokale myndigheter ble oppfordret til å sentralisere alle tjenester som arbeidet for velferd og sosial hygiene ved å opprette et nett av offentlige velferdskontor gjennom Preussen og å ansette vante kvinnelige sosialarbeidere (Kreisfürsorgerinnen).
Dette utvidet byråkratiets virksomhet til å gripe inn i familiesfæren i langt større grad enn tidligere, og skapte politisk debatt og politiske konflikter om den. De viktigste deltakerne i denne konflikten var det statlige byråkratiet som ville kontrollere og samordne de mangfoldige velferdsaktivitetene for å sikre den mest effektive bruken av deres ressurser, religiøse velferdsorganisasjoner, borgerlige feminister, sosialistiske velferdsreformatorer og mannlige progressive som ville øke den nasjonale produktiviteten. I de følgende årene og under Weimarrepublikken ble velferdsarbeidet stadig mer politisert og polarisert gjennom konflikter mellom disse gruppene om grunnleggende prinsipp.
De tradisjonelle private velferdsorganisasjonene ville ikke bli fullstendig underlagt det statlige byråkratiet. Spesielt var de religiøse velferdsorganisasjonene høylytte motstandere av at deres religiøse arbeid skulle underlegges statens enhetlige politikk.
De religiøse velferdsorganisasjonene så det fremste målet for deres arbeid å være moralsk og religiøs forbedring heller enn å bedre den materielle standarden til klientene. Det religiøse arbeidet var noe staten la mindre vekt på, og statens forsøk på å innordne deres arbeid i et nasjonalt system ble oppfattet som et angrep på de religiøse organisasjonenes identitet og formål og moralske autoritet. Det katolske Caritas nektet derfor å bli underlagt statens ledelse.
De religiøse velferdsorganisasjonene kom i konflikt med ikke-religiøse frivillige velferdsorganisasjoner. Etter krigen ble konfliktene med den sosialdemokratiske velferdsorganisasjonen Arbeiterwohlfarht tydeligst. Men under krigen kom de religiøse velferdsorganisasjonene i mest intens konflikt med Deutscher Verein für Armenpflege und Wohltätigkeit, og andre organisasjoner, som hadde gått inn nettopp for å opprette en intervensjonistisk velferdsstat basert på en deling av velferdsarbeidet mellom offentlig og private og ordnet etter prinsipp om profesjonell administrasjon og opplæring. Disse var enige om at velferdsarbeidet skulle organiseres etter andre prinsipp enn de som de religiøse organisasjonene arbeidet etter. Moderne sosialt arbeid skulle skilles fra misjonerende virksomhet, og det sosiale arbeidet burde sikte mot å øke mottakernes produktive og reproduktive kapasitet til fordel for samfunnet som helhet.
Blant de verdslige private velferdsorganisasjonene var det ulike meninger om hvor sterkt velferdsarbeidet burde være sentralt ledet, og om hvor mye lokalt initiativ det skulle være rom for.
For å unngå konflikter mellom de katolske velferdsorganisasjonen fikk Caritas i 1916 myndighet til å uttale seg på vegne av alle katolske velferdsorganisasjoner i Tyskland. De så velferden til barn av katolske foreldre som en religiøs oppgave, og hevdet å ha det viktigste ansvaret for velferden til disse barna. Indremisjonen krevde det samme for protestantiske barn, som Arbeiterwohlfahrt senere gjorde for barn av arbeidere, uansett deres religiøse tilknytning.
Den politiseringa av velferdssektoren som hadde foregått siden 1890-årene hadde ført til at de religiøse velferdsorganisasjonene hadde strømlinjeformet sine organisasjoner og gjort dem til teknisk effektive redskap for å oppnå sine tradisjonelle målsetninger.
Under krigen hevdet borgerlige feminister sterkere enn før krigen sin mening om at "åndelig moderskap" skulle tjene som grunnlag for den moderne velferdsstaten. De antifeministiske konservative hevdet derimot at moderskapet hadde sin rot i kvinnenes biologiske evne til å skaffe staten barn. De borgerlige feministene la vekt på den sosiale og kulturelle karakteren til Volksmütter, og at kvinnenes spesielle kraft - Frauenkräfte - var grunnlaget for nasjonen kraft - Volkskraft. Derfor burde det bygges ut et program som omfattet alt fra arbeidervern til morstrygd for å beskytte kvinner. Velferdsstaten måtte etter krigen yte tjenester til kvinnenes mangfoldige roller i den produktive og reproduktive sfæren. De fleste borgerlige feministene så for seg en stat som ville anerkjenne kvinnene som autonome deltakere i det nasjonale samfunnet. Det framvoksende offentlige velferdssystemet og den raske utviklinga av sosialt arbeid som et lønnet yrke for kvinner i krigstidas Tyskland så fra først av ut til å anerkjenne kvinnenes selvstendige stilling.
Under krigen gjorde kvinneorganisasjoner en uunnværlig innsats i det nasjonale og lokale velferdsarbeidet, spesielt for å organisere velferdsarbeid for arbeidende kvinner og for krigsofre og barn og for å mobilisere kvinner til arbeid. Kvinnene håpet at det arbeidet som de utførte og den myndigheten de utøvde skulle begrunne og føre til at de oppnådde full anerkjennelse av kvinners rett til deltakelse og selvbestemmelse. Sentrale kvinner i dette arbeidet håpet at kvinneorganisasjonene etter krigen skulle beholde den viktige rollen som de hadde oppnådd under krigen. Dette førte til at det ble opprettet sosialarbeiderutdanning for kvinner. I ledelsen av disse skolene deltok ledende kvinner fra feministorganisasjonene.
Velferdssystemet hadde syntes å kunne gi kvinner nye muligheter for deltakelse i samfunnet også etter at krigen var over. Men den byråkratisering av velferdsarbeidet som hadde foregått hadde ført til at velferdsarbeidet ble delt inn i et velferdsbyråkrati og i velferdsarbeidere underlagt dette byråkratiet som møtte klienter, der de ledende byråkratene var overordnet de som drev det direkte klientarbeidet. Menn ble utpekt som administrative ledere mens kvinnene i større grad tok seg av husbesøk og klientarbeid. Slik ble i stor grad kvinnene underordnet mennene. Viktige grunner for denne underordning var at enkelte oppgaver ikke passet for kvinner, mens andre høvde langt bedre. Kvinnene var skapt for å vise direkte omsorg, men administrasjon og abstrakt arbeid passet ikke for kvinner.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Staten og velferden
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler i boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley: