Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler i Geoff Eleys bok
"Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930".
Denne delen av dette kapitlet bygger på Elisabeth Domanskys artikkel "Militarization and Reproduction in World War I Germany" i Eleys bok.
Elisabeth Domansky bruker følgende definisjon av militarisering: "Den motsetningsfylte og spente prosessen der det sivile samfunnet organiserer seg selv for produksjon av vold". Den har hun hentet hos Michael Meyer.
Den første verdenskrig førte til at det tyske Keiserriket brøt sammen. Elisabeth Domansky skriver at hun vil hevde at mens Frankrike og England kom ut av den totale krigens "kjønnskrise" med sine patriarkalske system intakte var dette ikke tilfelle for Tyskland. Mennenes dominans over kvinnene var fortsatt til stede, men den var ikke lenger grunnet i mennenes posisjon i familien. Under krigen opphørte familien å eksistere som en enhet for økonomisk og sosial makt, og ut over krigen som stedet for samfunnets sosiale og biologiske reproduksjon. Verken krigen eller den "militariserte freden" som fulgte den var organisert med den tradisjonelle familien som grunnlag.
Oppløsningen av den borgerlige familien gikk hand i hand med samfunnenes nye tenking om staten og om forholdet mellom stat og samfunn. Den kulturelle krigen om rekonstruksjonen av samfunnene og deres nye system for forhold mellom kjønnene ble en av de mange slagmarkene til den totale krigen. I Tyskland endte denne krigen med nazistenes maktovertakelse og gjennomføringen av deres nye sosiale orden. Denne orden skylder sin eksistens til den første verdenskrig på en mye mer fundamental måte enn det vanligvis er antatt. Verken nederlagets traume eller de økonomiske følgene av krigen eller brutaliseringen av tysk politikk kan forklare at Tyskland forpliktet seg til nazismen dersom ikke disse faktorene er sett i sammenheng med krigstidas rekonstruksjon av forholdene mellom produksjon, reproduksjon og destruksjon på den ene siden og det relaterte behovet for et nytt system for forhold mellom kjønnene på den andre siden, skriver Elisabeth Domansky.
Krigen var sentral for organiseringen av samfunnene i det tjuende århundret. Men den var ikke det eneste sentret som samfunnene ble organisert rundt og i forhold til. Krigen beveget seg mot samfunnets sentrum fordi posisjonene til produksjon og reproduksjon i samfunnsstrukturen forandret seg. I siste del av det nittende århundret beveget reproduksjonen seg fra periferien til sentrum av samfunnets sosiale organisasjon. Forholdet mellom produksjon og reproduksjon ble forandret og deres rolle for den sosiale og kulturelle konstruksjonen av samfunnet og den globale orden ble omdefinert. Denne nye konstellasjonen mellom produksjon, reproduksjon og destruksjon oppstod som del av forandringen mot en vitenskapelig kultur, som omformet modernitetens prosjekt i den vestlige verden i siste del av det nittende århundret. Dette var et forsøk på å omorganisere alle økonomiske, kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på basis av "anvendt vitenskap".
Mens den vitenskapelige organiseringen av sosiale og kulturelle forhold stadig har vunnet ny grunn gjennom det nittende århundret, så var det ikke før i slutten av 1880-årene at samfunnene oppdaget at vitenskapen kunne anvendes på den biologiske reproduksjonen av samfunnet. Denne oppdagelsen forandret forholdet mellom produksjon og reproduksjon fullstendig. Dersom reproduksjonen ikke trengte å være knyttet til naturens ukontrollerbare krefter, men kunne underlegges vitenskapelig kontroll og rasehygiene, kunne den fjernes fra sin plass i den private, kvinnelige sfæren, og flyttes over til en mer sentral plass i den offentlige, mannlige sfæren. De fleste vestlige land kom under darwinistisk, eller pseudo-darwinistisk innflytelse, og bekymret seg for "folkekroppens" helse.
Denne forandring i å tenke og å organisere samfunnene forandret europeiske samfunns oppfatning av midlene og målene for nasjonal og internasjonal konkurranse radikalt. Konkurransen ble sett på en nydarwinistisk måte som "survival of the fittest", og det kunne innebære at den som ikke var "fit" gikk under og opphørte å eksisterte. Uten vitenskapeliggjøringen av reproduksjonen og reproduksjonens følgende nye rolle i den sosiale og kulturelle konstruksjonen av samfunnene og i den forestilte globale orden kan ikke total krig og militariseringen av det tjuende århundrets verden bli helt ut forstått. Med dette, skriver Elisabeth Domansky, at hun ikke mener at konkurranse om rasistisk hegemoni var en viktig grunn til første verdenskrig. Men rasistisk tenkning, som lenket den biologiske reproduksjonen av samfunnet til nasjonens overlevelse, bidro til organisering og forlengelse av krigen.
Krigsårene både tillot og tvang Tyskland til å omstrukturere seg selv og til å eksperimentere med en ny sosial orden mer grundig enn andre vestlige nasjoner. Dette skyldtes på den ene siden at Tyskland knapt hadde kolonier, og på den andre siden Tysklands dype forpliktelse overfor modernitetens prosjekt. For å holde ut i den totale krigen måtte Tyskland utnytte seg selv fullstendig og tåle en militarisering og mobilisering for krig i mye større grad enn Frankrike og England.
De fleste forskerne har neglisjert krigens rolle i etterkrigstidas sosiale organisering av samfunnene så vel som militariserte samfunns nye måter å kjønnsbestemme forholdene mellom produksjon, reproduksjon og destruksjon. De neglisjerer også det Elisabeth Domansky holder for å være det viktigste leddet mellom første verdenskrig og framveksten av nazismen og fascismen: militariseringen av reproduksjonens sfære og av forholdene mellom kjønnene.
Det nazistiske prosjektet om å gjenskape det tyske samfunnet og den globale orden på basis av en rasistisk reproduktiv politikk er til sist grunnet i den vestlige verdens modernitetsprosjekt i sin alminnelighet, og i det tyske Keiserrikets lidenskapelige forsøk på å gjennomføre dette prosjektet spesielt. Under krigen oppstod det en mulighet til å eksperimentere med å gjennomføre dette prosjektet. Tyskland prøvde å skape et nasjonalt samfunn av folket - das Volk - hengitt til nasjonens overlevelse. Senere ble nazismen i stand til å utnytte denne nye tenkemåten som var utviklet under den første verdenskrig. Nazistene ville omorganisere det tyske samfunnet på basis av rasistisk reproduktiv politikk mens de samtidig fikk en slutt på den konflikten mellom kjønnene som hadde oppstått ut fra den gjennomførte militariseringen av samfunnet og den reproduktive politikken under den første verdenskrigen.
Nazismen vokste ut av den første verdenskrigen. Den første verdenskrig var et radikalt brudd i tysk historie, og ut av dette bruddet vokste nazismen.
Noen veker etter at krigen hadde begynt ble det klart at den ville vare lenge. Og at samfunnet måtte forberedes til en langvarig krig. Fram til krigen hadde Tyskland opplevd et kvart århundre med kontinuerlig materiell framgang og reallønnsøkning for alle grupper i befolkninga. Krigen knuste den optimismen og troen på fortsatt framgang som dette hadde gitt grunn til å ha. Den industrialiseringen og moderniseringen som hadde gitt grunn til å håpe på utryddelse av sykdom og nød produserte nå død og ødeleggelse i en skala man ikke hadde forestilt seg. Og med krigen og nøden ble alle indre konflikter i Tyskland forstørret og forverret. Også forholdet mellom menn og kvinner ble forandret.
Hvert individ i Tyskland ble rammet av den totale mobiliseringen for krig. I tillegg til krigens ytre frontlinje fikk man en heimefront. Og dette rev ned skillene som normalt hadde eksistert mellom det sivile samfunnet og militærvesenet i det nittende århundret. Når alle ble en del av det militære maskineriet opphørte det sivile samfunnet å eksistere. Og de gamle kjønnsrollene ble forandret.
Ikke bare ble flere og flere menn sendt ut som soldater, og flere og flere kvinner tatt inn i industrien for å erstatte mennene, men de kvinnedominerte heimeindustriene ble også mer preget av krigsindustrien. Og kvinnene ble i større grad hovedforsørgere for familier. Heimearbeid ble viktigere siden det kom til å inkludere å skaffe til veie mat og andre forsyninger som tidligere lett kunne kjøpes, nå gjennom slekt og andre forbindelser, eller på svartebørsen. Og klær og annet som tidligere hadde blitt kjøpt måtte folk i større grad produsere selv, og de måtte skaffe eller produsere erstatninger til ting som det var blitt vanskelig å skaffe.
Kvinner overtok mange av mennenes tidligere roller i familien, og det i så stor grad at Elisabeth Domansky skriver at det patriarkalske systemet ble revet ned, men uten at mennenes dominans ble bort. Men denne mannlige dominansen ble nå rekonstruert på et nytt grunnlag i en intens strid. Det viktigste grunnlaget for dette nye systemet var den kjønnsbestemte delingen i en mannlig front i skyttergravene og en mer kvinnelig heimefront. Militariseringen av det tyske samfunnet tok fra mennene deres familierelaterte grunnlag for makt over kvinnene, men de fikk en militær makt over kvinnene som bærere av våpen. Fra første verdenskrig av ble den mannlige overlegenheten over kvinnene ikke lenger grunnet i deres rolle i familien, men i deres forhold til militærvesenet, skriver Elisabeth Domansky. Mennenes dominans skrev seg ikke lenger fra deres rolle som fedre og forsørgere, men fra deres rolle som soldater.
Kvinnene var mer konsekvent utestengt fra all direkte kontakt med militærvesenet i Tyskland enn i andre stridførende land. England brukte kvinner som ordonnanser og sjåfører, og Østerrike brukte kvinner i militære sykehus, men dette var ikke tilfelle i Tyskland. Tyskland tillot ikke kvinner å være militære leger, for dette ville ha gitt kvinner høgere militær rang enn mange mannlige soldater hadde.
Kvinnenes underordning skyldes heller ikke at heimefronten ble sett på som mindre viktig enn utefronten, for det var rett og slett ikke tilfelle. Den krigsproduksjonen som foregikk heime i Tyskland var helt avgjørende for at krigen skulle kunne føres, og dette visste man.
Elisabeth Domansky skriver at det var nettopp den nye rollen til og nasjonale viktigheten av kvinnenes reproduktive arbeid for den totale krigen som ga samfunnet nye grunner til å umyndiggjøre kvinnene heller enn å myndiggjøre dem. Kvinnene ble holdt borte fra de direkte krigshandlingene ikke bare fordi de produserte utstyr til krigen, men mer fordi de produserte nye menn. Kvinnene var ikke lenger underordnet mennene fordi de var mødre i og for familiene, men fordi de var "nasjonens mødre".
Mennene som deltok i utefronten fikk rikelig med mat. Det var ikke tilfelle for de som var tilbake heime. Der ble store grupper, arbeiderklassen og den lavere middelklasse, utsatt for underernæring på grunn av krigen. Men mennenes arbeid som soldater ble verdsatt høgere fordi det var farligere. Kvinnenes innsats ble ikke offentlig anerkjent, monumenter ble reist for mennenes innsats, og det ble sagt at de hadde ofret seg for kvinnene og familien heime, mens i virkeligheten hadde også kvinnene på sin måte deltatt i krigen. Men denne konstruksjonen tjente det doble formål å forsone mennene med den dødsdom som samfunnet hadde lagt på dem og å rettferdiggjøre statens avvisning av kvinnenes krav om større politisk og sosial likhet. Dette ble klart uttrykt i keiser Wilhelm berømte tale i påsken 1917 der han lovte tyske arbeidere valgreformer. Men i denne talen nevnte han aldri kvinnene.
Denne oppdelingen av det militariserte samfunnet i en utefront der menn ofret livet og en heimefront med mindre heroisk liv, fikk de som deltok på heimefronten til å føle skam og skyld, og dette var en grunn til at den fortsatte mannlige dominansen ble akseptert. Dette skjulte at kvinnenes reproduktive arbeid ble stadig viktigere etter hvert som krigen varte lenger og lenger, for de produserte de mennene som måtte erstatte alle de som ble drept i krigen.
I 1918 hadde nesten halvparten av alle menn mellom femten år og seksti år vært utskrevet til militærtjeneste. Omkring to millioner av dem ble drept. Av disse to millionene hadde en tredjedel vært gifte.
Da økonomiske bidragene som de familiene som hadde hovedforsørgere i militæret mottok fra staten erstattet på ingen måte inntektsbortfallet. Og de som var tilbake hadde ingen mulighet til å dekke det økonomiske tapet, siden kvinners arbeid var mye dårligere betalt enn menns arbeid. Kvinner tjente mindre enn halvparten av det menn tjente. De familiene som mistet forsørgerne til militærvesenet havnet derfor ofte i fattigdom og nød.
Antallet kvinner som arbeidet i militærindustriene, jern og stål, metall og kjemisk industri og kullgruvene, økte sterkt. Dette var ofte kvinner som allerede hadde erfaring fra industriarbeid, fra tekstilindustrien eller andre av de industriene som betalte dårligere. Men andelen kvinner som var industriarbeidere økte likevel ikke veldig sterkt.
Da krigen begynte ble den eksisterende arbeidervernlovgivninga avskaffet. Det ble derfor mulig å kreve svært lange arbeidsdager og å fjerne begrensninger på kvinners deltakelse i skiftarbeid, blant annet. I 1916 hadde matrasjonene blitt lavere enn det som blir regnet som et minimum for å overleve gjennom lengre tid, og dermed ble fjernelse av de restriksjonene som arbeidervernlovgivningen hadde innført vanskelig å bære.
Husarbeidet ble mer arbeidskrevende enn før krigen siden det oppstod lange køer ved butikkene og siden kvinnene selv måtte lage mange av de tingene som de tidligere hadde kjøpt eller skaffe dem gjennom uformelle kanaler. Seksten timer arbeidsdag ble vanlig i mange virksomheter, og livet ble derfor svært slitsomt. Kvinnene fikk liten tid til annet enn å arbeide, og derfor liten tid til å ta seg av barna sine. Også de kvinnene som ikke hadde betalt arbeid utenfor familien var i en vanskelig situasjon. De statlige kompensasjonene som ble utbetalt til familier som hadde hovedforsørgeren i krigen var basert på hovedforsørgerens militære rang. I tillegg var det en liten støtte for hvert barn i familien. Det var også mulig å søke om husleiestøtte.
Også barna måtte delta i krigsbestrebelsene. De solgte krigsobligasjoner, de deltok i innhøsting og samlet inn penger og gjenstander til velferdsorganisasjoner og hjelpte til i suppekjøkken og strikket strømper til soldatene etc. Dessuten arbeidet barna der det var mulig for å holde familiene i gang, de stod i kø, samlet brennbart materiale som kunne brukes som brensel og ga mødrene hjelp heime. De unge gikk også tidligere inn i arbeidslivet enn vanlig før krigen.
Likevel var svært mange familier ikke lenger i stand til å forsørge seg selv. Det voksende velferdssystemet ble viktigere, og selvhjelpsgrupper oppstod. Familier slo seg sammen og hjelpte hverandre for å kunne skaffe det de trengte for å kunne overleve. Kvinner skapte uformelle nettverk blant naboer og andre kjente for å dele informasjon om hvor forsyninger var å finne og om priser og for å hjelpe hverandre og for å samarbeide om alt mulig etc. Noen av disse nettverkene fortsatte å eksistere og fungere også etter krigen. De var med på å redusere kjernefamiliens betydning.
Det voksende velferdssystemet tok kontroll over mange familier som ble avhengige av det, og undergravde slik familiene ved å søke å administrere deres økonomi. I tillegg til at familier mistet sin selvstendighet ved å miste kontrollen over familiens økonomi mistet også menn og kvinner kontrollen over familiens reproduktive funksjon. Militariseringen av det tyske samfunnet oppløste ikke bare familien som økonomisk enhet, men også som den institusjonen som tok vare på og kontrollerte menns og kvinners seksualitet, deres biologiske reproduksjon og oppdragelsen av barn.
De militære autoritetene opprettet bordell ved fronten og organiserte soldaters besøk til prostituerte. Den samme staten som hadde tatt fra soldatene deres seksualpartnere heime skaffet dem slik nye muligheter for seksuell utfoldelse. Dette ble gjort for å opprettholde troppenes kampmoral. De militære myndighetene distribuerte også kondomer blant soldatene for å unngå kjønnssykdommer. Men heime overvåket militærvesenet soldatenes koner for å hindre at de hadde utenomekteskapelige affærer. Statens kontroll med prostituerte ble også tettere. I tilfeller der kvinner hadde flere mannlige besøkende i løpet av en måned måtte de registrere seg som prostituerte. Slik ble både menns og kvinners seksualitet avprivatisert og nasjonalisert.
Kvinnenes reproduktive selvstendighet ble redusert på to måter. Først ved at mennenes fravær og kvinnenes utmattelse og sult og underernæring og sykdom reduserte deres mulighet til å bli gravide og deretter til å amme og ta seg av barn. På grunn av nød og stress mistet mange kvinner eggløsningen. Og kvinner som fikk barn hadde ofte ikke melk til barna. For det andre alarmerte denne situasjonen myndighetene og ble tatt opp i den tenkningen som foregikk blant diverse spesialister innen demografi, sosialt arbeid, leger og politikere og andre om den tyske befolkningens overlevelse. Militærvesenet og helseprofesjonelle økte sin innflytelse over statens lovgivning og politikk. I løpet av krigen ble arbeidervernlovgivningen for kvinner innført på nytt. Kvinner som var gravide og som ammet fikk ekstra matrasjoner. For å søke å sikre en høgere fødselsrate ble markedsføringsarbeid for å øke salget av kondomer forbudt inne i Tyskland. Det kom også forslag om å stramme inn på abortlovgivningen, men disse forslagen kom like før revolusjonen, og rakk ikke å bli behandlet av Riksdagen.
Elisabeth Domansky skriver at debatten om disse forslagene og om reproduktiv politikk viser at brede lag av befolkninga i Tyskland ikke så på familien som kjernen i samfunnet. Samfunnet ble forstått på en ny måte. Staten ble nå oppfattet som en militarisert familie der kvinner, menn og barn holdt til i hver sin leir.
Denne nye forståelsen ga seg direkte utslag i den vanlige oppfattelsen av foreldreautoritet. Staten og deler av samfunnet var villig til å avskaffe den lovmessige ulikhet mellom "ekte" og "uekte" barn. I løpet av krigen hadde det vært gjort forsøk på å oppheve legal diskriminering av barn født utenfor ekteskap, siden man mente at dette ville kunne redusere den store dødeligheten blant disse barna. I løpet av krigen begynte staten å vise større omsorg for barns helse. Det ble alminnelig med helsekontroll av barn utført av leger i skolene. Og tiltak for å bedre forholdene for barn med dårlig helse ble satt i gang. Formålet var å sørge for nasjonens helse.
(Det er vel mulig å forstå mye av dette på andre måter enn Elisabeth Domansky gjør. For eksempel er det mulig å se at mennesker ikke primært er familiemedlemmer, men statsborgere eller mennesker, der de viktigste rettigheter og plikter som mennesker har ikke primært er grunnet i deres posisjon i familien, men i at de er mennesker eller statsborgere. Staten har ansvar også for barna. Og denne forståelsen kan utvikles uavhengig av krig. Men krig kan både akselerere og retardere sosial utvikling, og gi den retning. I dag blir ikke kjernefamilien oppfattet som den kjernen som samfunnet bygger på, men gjennom mange hundre år ble familien oppfattet som den viktigste kjernen i samfunnet. Endringen av forståelse skyldes faktiske samfunnsendringer, og ikke krig. Staten og samfunnet begrenser foreldreautoriteten og har tatt ansvar for den oppvoksende slekt i alle moderne samfunn. TF)
Elisabeth Domansky skriver at den utviklinga som hun har prøvd å summere opp i store deler var en desentralisert prosess med mange deltakere. Både militarisering av produksjonen og militarisering av reproduksjonen foregikk gjennom forhandlinger der mange parter var involvert. Borgerlige feminister spilte en viktig rolle for å nasjonalisere reproduksjonen siden dette var noe de hadde utviklet tenkning om allerede før krigen.
De borgerlige feministorganisasjonene støttet krigen og drev et utstrakt velferdsarbeid gjennom Nationaler Frauendienst, som mange ulike frivillige kvinneorganisasjoner drev sammen. De borgerlige feministene ønsket større myndighet og likestilling for kvinner. Før krigen hadde de fleste borgerlige kvinneorganisasjonene ikke hatt som mål at kvinnene skulle likestilles med menn på mennenes egne områder, men at det skulle skapes egne områder for kvinnenes aktivitet, og at disse områdene skulle anerkjennes som like verdifulle og nødvendige for samfunnet som mennenes aktivitetsområder. De fleste kvinnene mente at kvinner og menn var grunnleggende ulike, men at disse ulikhetene ikke kunne begrunne at kvinner måtte være underordnet menn. De så mange av de kvinnelige egenskapene som svært verdifulle, og minst like verdifulle som mennenes egenskaper.
Ved århundreskiftet ble disse ideene uttrykt i en sammenhengende teori med slagordet "organisert moderlighet". Denne teorien hvilte på den antakelsen at for kvinner var det naturlig å vise omsorg, å dele og å nære og ta seg av andre. Disse egenskapene kunne kvinnene bruke i det større samfunnet, som leger, lærere og sosialarbeidere. Dermed ville kvinnene ikke være begrenset til å bare være aktive i privatsfæren, men også være aktive ute i samfunnet. Dermed ønsket de å forandre grensene mellom det kvinnelige og det mannlige, mellom det private og det offentlige.
Elisabeth Domansky skriver at innen den borgerlige kvinnebevegelsens teori om organisert moderlighet var familien ikke lenger sett som kjernen og grunnlaget for reproduksjonen av statens borgere, men staten var heller sett som en nasjonal militarisert familie, og reproduksjonen av den var garantert av menn og kvinner i deres respektive offentlige områder.
Den begrepsmessige deprivatiseringen og nasjonaliseringen av kvinnenes reproduktive arbeid gikk hand i hand med profesjonaliseringen og rasjonaliseringen av dette arbeidet. Mens "moderlighet" enda ble sett på som en spesifikk kvinnelig kvalitet, krevde den likevel trening. Å styre en husholdning og å oppdra barn kunne ikke bare foregå med de medfødte kvinnelige kvalitetene som grunnlag, men krevde også ferdigheter som måtte læres. Fødselstallene var synkende, og de borgerlige kvinneorganisasjonene hevdet at kvinnene måtte bli "reproduksjons spesialister". Kvinnene ville inn i samfunnets offentlighet, men ikke i konkurranse med mennene, men ved skape egne områder, egne spesialiteter og virksomhetsområder for kvinner. Kvinnenes frigjøring var slik ikke definert så mye innen tenkningen om den liberale konstruksjonen av maktforhold i det representative parlamentariske systemet som innen det sene nittenhundretallets borgerlige prosjekt om konstruksjon av maktforhold i vitenskapeliggjøringens politiske kultur. Borgerlige kvinner sluttet seg til mennenes prosjekt om å avpolitisere interessekonflikter og organisere maktforhold på grunnlag av et system av profesjonell kunnskap og ekspertise. Dette systemet, som undergravde parlamentarisk politikk siden profesjonell ekspertise og ikke stemmerett ble grunnlag for politiske avgjørelser, skjult som tekniske avgjørelser, ga borgerlige kvinner løfte om adgang til sosial kontroll og deltakelse i politisk makt heller enn oppnåelse av stemmerett.
Kvinnene i arbeiderklassen og den lavere middelklassen gjorde opprettholdelsen av sine familier til et nøkkelspørsmål i sine protester mot krigen. Disse kvinnene ledet hungersopprør, demonstrasjoner mot det kaotiske forsyningssystemet og streiker for høgere lønn og mot forsøkene på å innføre tvangssparing. Elisabeth Domansky skriver at siden oppløsningen av familien var en nødvendig hjørnestein for Tysklands mobilisering for total krig skulle vi se disse protestene, som begynte så tidlig som i 1915, som politiske protester. Arbeiderklasse og lavere middelklassekvinners anstrengelser for å opprettholde eller gjenopprette sine familier representerte et angrep på selve kjernen i Tysklands militariserte sosiale struktur, og slik på krigen selv. Familien ble en av de grunnleggende enhetene for å organisere protester mot krigen. Kvinner sendte for eksempel barna sine til butikker som ble mistenkt for å selge varer til svartebørspriser. Om de ikke fikk kjøpe varer stormet kvinnene butikkene, med den begrunnelse at disse butikkene holdt maten borte fra barna deres.
Det er også klart at mennenes økende uvilje til å føre krigen videre skyldtes familienes økende elendighet. Den omsorgen som kvinner og menn delte for familiens overlevelse forbandt hungersopptøyene, demonstrasjonene og streikene på heimefronten med streikene og protestene mot krigen og militærvesenet ved fronten, som vokste til revolusjonen i 1918-19. Motstand mot nasjonalisering av den sosiale og biologiske reproduksjonen til samfunnet og oppløsningen av familien, som hadde vært en av pilarene til arbeiderklassens eksistens, var en av de mest oversette målene for revolusjonen. Denne revolusjonen, som fikk slutt på krigen, men ikke på militariseringa av Tyskland, ble dypt definert og utført av arbeiderklassekvinner. Derved oppnådde de ikke bare stemmerett, men også gjenopprettelse av arbeiderfamiliene og slik grunnlaget for sine og barnas overlevelse, i det minste dersom mennene hadde overlevd krigen. At kvinnene måtte forlate mennenes arbeidsplasser under demobiliseringa var derfor ikke et nederlag, men en seier for arbeiderklassekvinnene. På grunn av at kvinnearbeid fortsatt var langt dårligere betalt enn mannsarbeid, tjente familiene på at mennene overtok arbeidsplassene i industrien.
Elisabeth Domansky skriver at det er forhastet å slutte at slutten på krigen betydde at det forholdet mellom kjønnene som hadde eksistert før krigen ble gjenopprettet. Kvinnene vendte tilbake til familiene etter krigen. Men familiene var forandret. På den ene siden var det mange faderløse familier, og på den andre siden ser det til at fedrenes autoritet var forandret i de familiene som ble gjenopprettet. Dette skyldtes at kvinnene og barna hadde erfart å være selvstendige og nevrosene som mennene hadde pådratt seg ved fronten. Siden mange fedre kjente seg svekket var det tilsynelatende mange familier der fedrenes frontkamerater på ulike måter ble inkorporert i familiene som en erstatning for farens autoritet.
I tillegg var det mange menn som foretrakk de mange kameratligaene - Kameradschaftsbünde - framfor familien, eller brukte dem som et tillegg til familien. Familien var slik ikke lenger en følelsesmessig enhet eller enheten for rekreasjon. Den legitimerte heller ikke lenger mannlig overlegenhet. Mennene fortsatte å definere seg etter sin militære rolle. Selv unge menn som ikke hadde deltatt i krigen gikk inn i mannlige ligaer. Også kvinner organiserte seg i grupper som bare bestod av kvinner.
Den fortsatte selvorganiseringen og mobiliseringen av samfunnet i grupper som ikke var basert på familien gikk hand i hand med fortsatt økning i samfunnsmessig og statlig kontroll over familiene. Den intervensjonistiske velferdsstaten ble videre utviklet under Weimarrepublikken. Den tillot sosialarbeidere å gripe inn i familiene, både ved å kontrollere og administrere stønadsmottakeres økonomi og ved å plassere barn i fosterhjem etc.
Selv de gruppene som la vekt på familien som institusjon knyttet det reproduktive arbeidet til nasjonens overlevelse, og aksepterte slik at det offentlig og det private fløt sammen. Slik forsøkte de ikke å gjenopprette patriarkatet. På venstresida ble "kameratekteskap" satt fram som et ideal. Dette var også et uttrykk for patriarkatets sammenbrudd, og for muligheten til større likhet mellom kjønnene. Kollapsen av barrieren mellom det militære og det sivile samfunnet og kollapsen av patriarkatet og dets familiemodell ble irreversibel. Ved slutten av Weimarrepublikken støttet store deler av samfunnet typisk nok en mann uten familie, en mann som var veteran og kamerat, Adolf Hitler.
Weimarsamfunnet var et militarisert samfunn i fredstid. Liberalerne og sosialistene prøvde å sette tenkningen om produksjonen i sentrum for den sosiale organiseringen av samfunnet. Det politiske høyre kunne monopolisere tenkningen om samfunnets sosiale og biologiske reproduksjon som det konstitutive element for nasjonens dannelse.
Det er alltid farlig å gjøre oppgaver og problem som har politiske og moralske sider til rene tekniske oppgaver som skal løses av eksperter. (Det er en alminnelig hersketeknikk også i dag.)
Lenker:
Første del av denne teksten om Staten og velferden
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler i boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley: