Skrevet av Tor Førde.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning 1871-1914" ble utgitt av Oxford University Press i 2002. Terence Zuber går i denne boka, som blir presentert i denne teksten, grundig gjennom tysk militær planlegging, og kommer fram til at den Schlieffenplanen som vi tror at vi kjenner ikke eksisterte. Hew Strachan, som er professor i krigshistorie ved Oxford, skriver i fotnote 4, side 166, til kapittel 3: "The Western Front 1914" i første bind av det store verket han skriver om Første Verdenskrig at all eldre litteratur nå må revideres i lys av Zuber.
Terence Zuber var offiser ved de amerikanske styrkene i Tyskland. Mens han var der studerte han historie og tok doktorgrad i historie på studier av tysk militær planlegging før Første Verdenskrig. Det er dette doktorgradsarbeidet som han har utvidet til den boka som her blir referert. Terence Zuber går grundig gjennom alle militære øvelser som er dokumentert avviklet av den tyske generalstaben fra 1871 til 1914. Han finner ingen "Schlieffenplan", eller at det ble øvd på å gjennomføre en stor plan med noen likhet til det vi har brukt å forestille oss var Schlieffens plan. Zuber gjennomgår den litteraturen og de debattene som førte fram til at forestillinga om "Schlieffenplanen" oppstod.
Men han finner en Schlieffendoktrine. Den situasjonen som Schlieffen prøvde å sette den tyske hæren i stand til å mestre var en situasjon der både Frankrike og Russland sammen og samtidig gikk til angrep på Tyskland. De tyske styrkene ville være materielt og tallmessig svært underlegne. For å kompensere for dette måtte de samme tyske styrkene kunne settes inn i både øst og vest, og raskt sendes fra front til front med jernbane. De måtte også raskt kunne sendes mellom de ulike frontavsnittene på samme front. Og de kunne ikke nøye seg med å skyve fienden tilbake med frontalangrep, men de måtte ødelegge de fiendtlige styrkene som prøvde å trenge inn i Tyskland. Dette siden Tyskland ikke ville kunne utkjempe en utmattelseskrig, som ville oppstå dersom de tyske styrkene bare skjøv de fiendtlige styrkene tilbake. De tyske styrkene måtte bli overlegent mobile og manøvreringsdyktige og i stand til å utnytte de muligheten som ble oppdaget så raskt de ble oppdaget. Dette betydde at de måtte være villig til å ta risiko og at myndighet måtte være delegert ned til de kommanderende offiserene på lavere nivå, og at disse måtte være svært godt utdannet og trent.
Fienden skulle angripes i flanken og bakfra. Målet måtte være å rette angrepet inn mot fiendtlige styrkers tilbaketrekningslinjer, blokkere dem, og så angripe de fiendtlige styrkene fra mange kanter samtidig for å ødelegge dem. Schlieffendoktrinen var strategisk defensiv men taktisk svært offensiv. De tyske styrkene kunne ikke angripe langt inn i Frankrike eller Russland siden de måtte holde seg i nærheten av det tyske jernbanenettet for raskt å kunne sendes til andre fronter eller frontavsnitt.
Da Første Verdenskrig brøt ut ble denne doktrinen med stor virkning fulgt i øst, men i vest var det knapt en offiser som fulgte den. De franske og de tyske styrkene gikk omtrent samtidig til angrep mot hverandre, franske styrker trengte inn i tysk område i Lorraine før tyske styrker trengte inn på fransk område. Men i alle sammenstøt mellom tyske og franske styrker viste de tyske styrkene seg å være helt overlegne på taktisk plan, og vant alle kamper i manøvreringskrigen. De franske styrkene ble drevet på flukt. Og Moltke kunne ikke motstå fristelsen til å forfølge dem, mer eller mindre halsløst, langt inn i Frankrike. Dermed ofret han den overlegne mobiliteten til de tyske styrkene som var et grunnleggende element i Schlieffens doktrine. Zuber skriver at den tyske seieren i de innledende kampene var så overlegen at det så ut som om Tyskland hadde overfalt Frankrike, selv om franske styrker faktisk gjennomførte store angrep inn på tysk territorium før tyske styrker gjennomførte tilsvarende angrep inn på fransk territorium. Zuber analyserer krigsforløpet fram til den tyske tilbaketrekningen ved Marne.
Da det begynte å bli snakket om skyld for nederlag på vestfronten kom den tyske generalstaben fram til at den ville legge skylda på tre personer som allerede var døde: Moltke som hadde vært generalstabssjef ved krigsutbruddet, Hentsch som hadde beordret tilbaketrekning av den tyske fronten ved Marne i september 1914, og Bülow som hadde kommandert andre arme. Dette ble gjort ved at det ble produsert en feilaktig versjon av Schlieffens planlegging basert på en tekst Schlieffen skrev etter at han ble pensjonist, en tekst og et tankeeksperiment som aldri hadde vært eller ble grunnlag for noen krigsplan, og som følgelig verken Moltke eller noen andre hadde prøvd å følge. Denne fantasiplanen ble kalt for "Schlieffenplanen", og så ble Moltke anklaget for ikke å ha fulgt denne planen, og det ble påstått at dette var årsak til at de tyske styrkene ikke lyktes å vinne seier på vestfronten i 1914. Denne fantasiplanen foreskrev et handlingsforløp som hadde stor likhet med det som faktisk utspant seg, med det unntaket at i følge planen skulle den høyre vingen, og spesielt den høyre flanken, ha vært langt sterkere enn den faktisk var. Posisjoneringen av styrker var Moltkes ansvar. Dermed gikk generalstaben og hærens overkommando skyldfri for ikke å ha fulgt Schlieffens doktrine på vestfronten. Zuber dokumenterer dette så grundig og detaljert at som nevnt skriver Hew Strachan at det må føre til at alt som er skrevet om "Schlieffenplanen" må revideres.
Zuber begynner boka si med å skrive at historien om tysk krigsplanlegging før Første Verdenskrig har vært dominert av "Schlieffenplanen". Den ble utviklet i et Denkschrift som var skrevet tidlig i 1906 av den nylig pensjonerte tyske generalstabssjefen grev Alfred von Schlieffen. Hensikten med planen skulle være å tilintetgjøre den franske hæren i et raskt enormt slag. Sju åttedeler av den tyske hæren skulle i følge denne planen settes inn mellom Metz og Aachen på den høyre vingen til den tyske fronten. Den siste åttedelen av den tyske hæren skulle vokte den venstre flanken i Lorraine mot franske angrep. Ingen styrker ville være i Øst-Preussen for å forsvare det mot russerne. Den høyre vingen ville sveipe gjennom Belgia og det nordlige Frankrike, og om nødvendig gå vest for Paris. De tyske styrkene ville skyve de franske styrkene foran seg mot sør, og etter hvert mot sørøst og kanskje opp mot den sveitsiske grensen. Et fransk angrep mot den venstre flanken til tyskerne ville ikke føre til noe resultat, men svekke de franske styrkene som stod mot den tyske frammarsjen.
Terence Zuber avslutter boka si med å skrive at han vil sette historien til tysk krigsplanlegging på et fast profesjonelt militært og historisk grunnlag, og det gir et nytt syn på hvordan den Første Verdenskrig brøt ut, og på spørsmålet om skyld for utbruddet av Første Verdenskrig.
Alle presentasjoner av nye tekster vil bli lagt ut på Bloggen, som også distribueres som RSS.
Zuber skriver at fra 1920 begynte pensjonerte tyske offiserer, som general Hermann von Kuhl og general Wilhelm Groener, å skrive at Schlieffens Denkschrift fra 1905 var høydepunktet i hans militære tenkning, og at det ga Tyskland en nesten ufeilbarlig slagplan. Men Schlieffens etterfølger Helmuth von Moltke fulgte ikke denne planen. De skrev at Moltke svekket styrkene på den høyre vingen og styrket styrkene på den venstre vingen så mye at den høyre vingen ble for svak til å utføre sin store bevegelse.
Zuber skriver at den tyske historikeren og skribenten Hans Delbrück hadde en annen forklaring på det tyske nederlaget. Delbrück mente at Tyskland hadde fulgt feil krigsplan. Han mente at Tyskland skulle ha holdt seg på defensiven i vest og angrepet i øst. Det hadde vært den første generalstabssjef Moltkes krigsplan i 1870- og 1880-årene. Generalstaben svarte at et stort angrep inn i Russland ville ha vært et stort angrep inn i et stort tomt rom, i likhet med Napoleons angrep i 1812. Denne debatten mellom de som støttet ulike alternativ fortsatte gjennom store deler av mellomkrigstida.
Zuber skriver at i 1956 tok Gerhard Ritter synspunktet til Delbrück et skritt videre. Ritter sa at Schlieffens plan var militært perfekt og uten hensyn til diplomati, politikk eller internasjonal lov. Det ble grunnlaget for en kritikk av tysk historie som gikk langt utover den kritikken som Ritter selv reiste. Zuber skriver at Schlieffenplanen ble til selve symbolet på militarisme, arrogant og ubalansert.
Etter Første Verdenskrig ble de militære planene til Tyskland fra tida før krigen behandlet som klassifisert materiale. Det var stort sett bare pålitelige pensjonerte offiserer som fikk tilgang til dem. De la vekt på Schlieffens Denkschrift og avslørte nesten ingenting om de andre planene hans fra tidsrommet 1891-1905. Riksarkivet offentliggjorde heller ikke planene til Schlieffen. Sent på 1930-tallet ble noen av de planene som ble utprøvd under militære øvelser offentliggjort. Riksarkivet ble bombet natt til 14. april 1945, og da ble nesten alle dokumentene om Schlieffens planer ødelagt. Men den originale kopien av Schlieffens Denkschrift var blant de få dokumentene som var flyttet bort fra arkivet, og som ble reddet. Den ble først offentliggjort i 1956 av Gerhard Ritter i hans bok "The Schlieffen Plan: Critique of a Myth". Likevel brakte ikke boka til Ritter fram noe fundamentalt nytt og førte ikke til noen stor forandring av debatten om Schlieffenplanen, skriver Zuber.
Zuber skriver at han vil bevise at det ikke fantes noen Schlieffenplan. Han vil presentere dokumenter som nylig er oppdaget i Riksarkivet og dokumenter som har vært neglisjert fra andre arkiv om militærøvelser for å vise at den såkalte "Schlieffenplanen" i det hele tatt ikke liknet på Schlieffens militære planlegging, og at den slett ikke var det endelige uttrykk for Schlieffens militære tenkning. Schlieffens største bekymring var at de tysk-østerrikske hærene var langt mindre enn de fransk-russiske hærene. For å kompensere for denne underlegenheten hadde Schlieffen til hensikt å utkjempe en defensiv krig og bruke mobiliteten til det tyske jernbanenettet for å overføre styrker for å nedkjempe de franske og de russiske styrkene hver for seg. Og det skulle foregå i nærheten av den tyske grensen. Schlieffen ville ikke sende de tyske hærene inn i en desperat invasjon av det sentrale Frankrike, skriver Zuber. "Schlieffenplanen" ble oppfunnet av generalstaben for å bortforklare at kampanjen mot Marne ikke ble vunnet. De tyske hærene hadde aldri mannskap store nok til å gjennomføre en operasjon som var så ambisiøs som "Schlieffenplanen". Og dette visste Schlieffen. Zuber skriver at dette ikke har blitt innsett fordi debatten om "Schlieffenplanen" ikke har vært om militær planlegging, men om politikk og "militarisme".
"Schlieffenplanen" ble ikke nevnt før 1920. Zuber skriver at den sveitsiske militærhistorikeren Hermann Stegemann, som hadde nære forbindelser med de tyske militære, i 1917 utga først bind i sin historie om Verdenskrigen. Der ga han svært innsiktsfulle analyser av både de tyske og de allierte operasjonene uten å nevne Schlieffenplanen. Stegemann skrev ut fra grundig kjennskap til det som foregikk, og uten å ha kjennskap til de beretningene og sagnene som senere kom til å bli produsert og å farge senere framstillinger.
Stegemann hadde lagt merke til at Frankrike plasserte ut styrkene sine langs grensen mot Tyskland og Belgia for å angripe inn i Lorraine og Ardennene. Han skrev at Triple-ententen var sikker på at øyeblikkelige fransk-russiske offensiver mot Tyskland ville være vellykkede. Frankrike ville angripe fra "Maastricht til Basel", og en fransk seier i den innledende kampanjen ville føre de franske styrkene til Ruhr. Stegemann mente at den franske planen ikke lyktes siden de franske styrkene ikke hadde offensiv kraft.
Stegemann mente at Tyskland var nødt til å prøve å vinne en rask seier i vest for deretter å overføre militære styrker østover, og derfor måtte tyskerne gå inn i Belgia. Han skrev at dette var den alminnelige oppfatning blant militært sakkyndige i Europa før krigen. Tyskerne virket som aggressoren siden de var nødt til å prøve å vinne en rask seier i vest. Stegemann hadde kjennskap til hvor de tyske styrkene var blitt satt inn. Han skrev at tyskerne hadde til hensikt å dra de franske styrkene ut av sine befestede stillinger ved Mosel og inn i et angrep inn i Lorraine for så å engasjere dem der og holde dem der mens den tyske høyre vingen angrep den franske venstre. Han sa at Schlieffens bidrag til den tyske hæren var at han hadde tatt vare på arven etter den eldre Moltke som bestod av hurtighet og effektiv mobilisering. Stegemann mente at den avgjørende faktoren under det meste av kampanjen ikke var strategi, men den store offensive kraften til den tyske hæren. Den tyske hæren vant overlegne seire i alle sammenstøtene i Lorraine og i Belgia og bekjempet forsøket på å forsvare Sambre-Meuse. Den 30. august avbrøt de franske styrkene kampene og trakk seg tilbake under skarp forfølgelse.
Stegemann skrev at dersom tyskerne skulle nedkjempe de franske styrkene måtte det skje før de franske styrkene kom opp på Langresplatået, der ville de være ganske trygge. Stegemann skrev at den tyske planen så for seg en frammarsj mellom Paris og Verdun mens de franske styrkene hadde Verdun som et ankerfeste. Den tyske hensikten var derfor å hindre at de franske styrkene slapp unna til Langres ved både å utflankere den franske venstre vingen øst for Paris og å knekke det franske sentrum sørvest for Verdun mellom Sezanne og Bar-le-Duc. Ved å bryte det franske sentrum ville tyskerne kunne angripe de franske grensefestningene bakfra og opprette forbindelse mellom den tyske sjette arme på venstre ving i Lorraine og det tyske sentrum. Det ville vært vanskelig å hindre de franske styrkene å dra seg til Langres. Da Kluck utsatte den tyske første armes høyre flanke og bakre avdelinger for angrep fra garnisonen i Paris forandret han den strategiske situasjonen fundamentalt til fransk fordel. Stegemann hadde ikke kjennskap til debatten i Tyskland om ordren fra oberstløytnant Hentsch til de tyske armene om å dra seg tilbake fra Marne, og mente at denne tilbaketrekningen var en logisk følge av den endrede strategiske situasjonen og av sterkere fransk motstand. Stegemann skrev at det ikke hadde vært mulig for tyskerne å gå rundt Paris på vestsida av byen og at franskmennene bygde forsvaret sitt på dette.
Stegemanns beskrivelse av kampanjen identifiserte også de feilene som de ulike tyske kommandantene gjorde og som tok fra dem muligheten til å ødelegge store deler av de franske hærene før de kom til Marne. Han skrev at tyskerne gikk til motangrep for tidlig i Lorraine og at den tyske tredje arme mistet en gylden mulighet til å omringe hele franske hærer. Moltkes feil var å sende to korps mot øst før de franske hadde blitt beseiret. Han skrev at det var presset fra Klucks første arme mot den franske venstre flanke som tvang de franske styrkene til å dra seg tilbake til Marne, men at det var en grov feil av Kluck å utsette den høyre flanken til de styrkene som han kommanderte for motangrep fra Paris. Allerede i 1917 var det klart at mange tyske senioroffiserer hadde gjort store feil.
Zuber skriver at det eneste som mangler i beretningen til Stegemann av det som senere kom til å ble framstilt som de viktigste fakta om krigen er Schlieffenplanen og rollen til oberstløytnant Hentsch. Zuber skriver at det er slående at Stegemanns beretning er helt ut tilfredsstillende, og til og med overlegen historiene som kom etter krigen nettopp fordi den ikke nevner Schlieffenplanen. Å nevne Schlieffenplanen ville bare ha tilføyd det som skulle ha vært den tyske planen, men ikke var det.
Zuber skriver at den personen som indirekte hadde den største innflytelsen på skapelsen av Schlieffenplanen var Hans Delbrück. Før krigen hadde Delbrück skrevet et viktig verk om krigens historie sett i lys av den politiske historien. Delbrück var interessert i kildekritikk, og kom fram til at i beskrivelser av slag hadde de antikke historikerne overdrevet antallet deltakere svært sterkt. Delbrück skrev om historiene om persernes kampanjer i Hellas og om Alexander den Stores kriger og ga dem et langt mindre antall soldater enn historikerne tidligere hadde operert med. Delbrück hadde skrevet om kriger fram til tidlig moderne tid, og var ekspert på dette, men han hadde ikke spesiell innsikt i moderne krigføring.
Delbrück prøvde også å omfortolke den kjente boka til Carl von Clausewitz om militærteori - "Vom Kriege". Zuber skriver at dette ikke var vellykket. Delbrück hevdet at Clausewitz hadde prøvd å dele all militær strategi inn i enten "Vernichtungsstrategie" - Tilintetgjørelsesstrategi - eller "Ermattungsstrategi" - Utmattelsesstrategi. Delbrück foretrakk selv utmattelsesstrategien. Og han hevdet at Friedrich II hadde ført krig basert på utmattelsesstrategi under Sjuårskrigen. Men den tyske - preussiske - militære doktrinen i det nittende og tjuende århundret la vekt på å ødelegge en fiende i store tilintetgjørelsesslag. Og den tyske generalstabens historieseksjon hevdet at Friedrich II utkjempet tilintetgjørelsesslag. Delbrück var på kollisjonskurs med generalstabens forståelse av militær teori og planlegging. Debatten mellom Delbrück og hans tilhengere på den ene siden og generalstabens historikere på den andre siden er blitt kjent som "Strategiestreit".
Delbrück var tilhenger av Bethmann Hollweg som var kansler fra 1909 til 1917. Og Delbrück ville støtte Bethmann Hollweg. Under krigen framholdt Delbrück at i 1914 hadde Tyskland stått overfor en fiende som hadde langt større militære styrker enn de Tyskland selv hadde. Tyskland måtte derfor prøve å vinne en rask seier i vest og så føre styrkene østover. Den tyske offensiven mot vest måtte dessverre gå gjennom Belgia. Delbrück mente at russisk aggresjon var årsak til krigen. England og Tyskland hadde foreslått at Østerrike skulle nøye seg med å okkupere Beograd, og så innlede forhandlinger med Serbia. Delbrück hevdet at Russland visste at dette ville hindre at Russland kunne dominere Balkan og okkupere Konstantinopel. Russerne stoppet derfor denne planen ved å mobilisere til krig. Russland visste at dette ville føre til krig. Frankrike fulgte dette opp. Delbrück mente at England ikke deltok i dette spillet.
Tyskland kjempet derfor en defensiv krig, og Delbrück mente at dette fastsatte Tysklands krigsmål. Tyskland ville vinne krigen, og dersom det gjenopprettet de grensene det hadde hatt før krigen begynte ville Tyskland være trygt, for deretter ville det ikke bli opprettet en koalisjon mot Tyskland. Tyskland ville overta mange av de franske koloniene i Afrika, mente Delbrück, men ingen deler av selve Frankrike. Delbrück kom til å mene at ubåtene ville overvinne den britiske overlegenheten i marinestyrker. Delbrück mente at dersom Tyskland vant en fred med sine gamle grenser intakt ville Tyskland bli en verdensmakt på linje med Storbritannia. Delbrück mente at Storbritannia var i tilbakegang.
Kort etter at krigen hadde begynt kom Delbrück til å mene at Russland ville tape sine vestlige deler og bli skjøvet østover. Russland ville bli krigens store taper. Etter hvert begynte de tyske styrkene å beseire de russiske styrkene i så stort omfang at de tyske styrkene trengte østover. I 1916 prøvde tyske myndigheter å opprette en polsk satellittstat. Delbrück støttet dette både ved å argumentere for nasjonal selvbestemmelse og for tysk sikkerhet. Da tyske styrker i 1918 kunne gå østover i Russland omtrent uten å møte motstand argumenterte Delbrück for at Tyskland måtte gjøre seg gjeldende i det sørlige Russland så langt øst som til Kaukasus. Delbrück så tysk kontroll over det vestlige og sørlige Russland som noe som ville gi Tyskland en uangripelig posisjon på linje med den Storbritannia og USA hadde.
Delbrück hadde trodd at krigen ville bli kortvarig. Og han fortsatte gjennom hele krigen å tro at den snart var slutt og at Tyskland ville vinne. Bare Belgia skilte Tyskland fra en seierrik forhandlingsløsning på krigen. Så tidlig som i september 1914 kom framstående tyske politikere og industriherrer fram til at Tyskland burde ha permanent kontroll over Belgia. Delbrück var motstander av dette. Han mente at dette gjorde det umulig å komme fram til en forhandlingsløsning på krigen. Og selv om Tyskland vant krigen og holdt på Belgia ville dette ikke sikre Tyskland en varig og trygg fred.
De som ønsket at Tyskland skulle legge Belgia under seg dannet i 1917 "Fedrelandspartiet". Delbrück mente at det var disse som hindret at Tyskland kunne oppnå en forhandlingsløsning på krigen. Delbrück mente at dersom Tyskland ga klare løfter om at det ikke ønsket landevinninger i vest ville Frankrike og Storbritannia være villige til å forhandle om fred, og at Tyskland ville kunne få en fred som gjorde det til en verdensmakt. Delbrück trodde ikke at USA ville komme til å delta aktivt i krigen.
Delbrück mente at det tyske skyttergravssystemet i vest var ugjennomtrengelig. Zuber skriver at Delbrück ikke var i stand til å se at enorm økning i de alliertes artilleri og tanks og amerikanske styrker tilsammen ville kunne trenge gjennom skyttergravene.
Zuber går gjennom de synspunktene Delbrück framførte gjennom krigen. Han viser at Delbrück ikke forsto at krigen krevde så store ressurser og førte til så store tap av tyske mannskaper at det reduserte den tyske hærens slagkraft, spesielt når det blir tatt med i betraktningen at de allierte stadig økte sin produksjon av ammunisjon og artilleri. Zuber skriver at fra 1916 av hadde de allierte så store mengder artilleri som skjøt inn i de tyske stillingene at dette gradvis ødela den tyske hæren, og at dette innså ikke Delbrück.
Zuber skriver at Delbrück ikke hadde innsikt i de økonomiske faktorene i utmattelsesstrategien. Delbrück sammenliknet ikke produksjonskapasiteten til de allierte med produksjonskapasiteten til Tyskland-Østerrike. Han forsvarte en utmattelsesstrategi uten å beregne de økonomiske faktorene som inngikk i den. Delbrück forsvarte utmattelsesstrategien ved å si at den hadde tjent Friedrich II.
Men det var andre synspunkter. Sent i 1917 ga Hugo Freiherr von Freytag-Loringhoven, som var en senioroffiser ved den tyske generalstaben, ut boka "Folgerungen aus dem Weltkriege". Zuber skriver at Freytag-Loringhoven hadde skrevet om militær historie før krigen, og at synspunktene hans var moderate og grundig gjennomtenkte. Han skrev at man kunne ikke dra paralleller mellom Sjuårskrigen og Verdenskrigen, forskjellene var for store. Det var større likhet mellom Verdenskrigen og den amerikanske borgerkrigen, og i den ble de økonomiske faktorene avgjørende. Delbrück mente likevel at sammenlikningen mellom Verdenskrigen og Sjuårskrigen var nyttigere.
Zuber skriver at sammenlikningen med Preussens strategiske situasjon under Sjuårskrigen ikke holder. Under Sjuårskrigen var Preussen bare en av de mellomstore allierte til England. Mens Friedrich II prøvde å holde på Schlesien gjennomførte England verdensomspennende operasjoner som skulle skaffe England sjøherredømme og herredømme over store deler av Nord-Amerika og India. England holdt Frankrike opptatt slik at Frankrike knapt deltok i krigen mot Preussen, og betalte subsidier til Preussen slik at Friedrich II kunne fortsette å føre sin krig. Friedrich II kunne føre sin krig fordi den østerrikske hærføreren var så forsiktig at han nesten aldri gikk til angrep. Likevel var Preussen i ferd med å tape krigen, og greide seg bare fordi den russiske tsarina Elizabeth døde. Utmattingsstrategien til Friedrich II var feilslått, og han ble reddet av et mirakel.
Dessuten var det mange andre forskjeller mellom de to krigene, som at på Friedrich II's tid var hærene i Europa vanligvis profesjonelle, og at Sjuårskrigen var en krig mellom eneveldige konger, og det var svært store forskjeller mellom de teknologiene som ble brukt under Sjuårskrigen og under Første Verdenskrig.
Zuber refererer mange andre av synspunktene til Delbrück, og de er synspunkt som er preget av at Delbrück stod utenfor de situasjonene som han uttalte seg om, og ikke var tilstrekkelig informert om dem.
I april 1918 trodde Delbrück fortsatt at en forhandlingsfred var like om hjørnet. Men da høsten kom ga Tysklands allierte opp krigen, og de tyske militære lederne fant at Tyskland ikke kunne føre krig lenger, og ville forhandle om fred, men de fikk ikke den freden som de ønsket. Delbrück hadde tatt feil, og han ble bitter og desillusjonert og en av de første som påstod at Tyskland hadde tapt fordi hæren hadde blitt utsatt for et "dolkestøt i ryggen" på grunn av at sosialistene hadde gjort revolusjon. Delbrück kalte revolusjonen for forræderi. Samtidig la han like mye skyld på de nasjonalistene som ville holde på Belgia siden han mente at Tyskland hadde kunnet få en forhandlingsfred dersom Tyskland hadde tilbudt å trekke seg tilbake til de grensene landet hadde i vest før krigsutbruddet.
De allierte dikterte sine fredsbetingelser til Tyskland i Versailles. Zuber skriver at Frankrike utnyttet situasjonen til å opprette fransk hegemoni i Europa mens britene eliminerte den tyske flåten. Det var klart, skriver Zuber, at en tyske utmattelsesstrategi bare ville ha kunnet fungere dersom det hadde skjedd et mirakel av samme type som da tsarina Elizabeth døde. Alt det Delbrück hadde trodd på hadde brutt sammen. Tyskland var redusert til forsvarsløshet. Delbrücks forutsigelse om at seiersbetingelsene bare la grunnlaget for en ny krig ble ikke tatt hensyn til i Paris, London eller Washington.
Delbrück innrømmet ikke at han hadde tatt feil. Tidlig i 1919 skrev han at Tyskland hadde brukt feil krigsplan. Det hadde vært bedre å angripe i øst og forsvare seg i vest. Etter at russerne var slått skulle tyskerne flyttet styrkene sine inn vestover, mente Delbrück. Dette hadde vært gamle Moltkes plan mellom 1871 og 1888. I vest skulle tyskerne ha forsvart seg til Frankrike og England var lei av krigen.
Zuber skriver at angrep mot øst - en "Ostaufmarsch" - var basert på en utmattelsesstrategi, mens angrep mot vest - "Westaufmarsch" - var basert på en tilintetgjørelsesstrategi.
Men i løpet av krigen hadde Delbrück skiftet mening, og han hadde forsvart alle standpunkter. I 1914 hadde alle regnet med at Tyskland ville sette det meste av hæren inn mot vest, både på grunn av Napoleons erfaringer og på grunn av at de bare var to jernbanelinjer med dobbelt spor til Øst-Preussen.
Zuber skriver at Delbrücks artikkel i 1919 var det første forslaget fra en seriøs militærstrateg om at Tyskland burde ha satt hovedangrepet inn mot øst. Dette utløste en debatt mellom generalstaben og Delbrück. Denne debatten la det grunnlaget som Schlieffenplanen ble bygd på.
Få ledende tyske offiserer utenom Falkenhayn trodde at Tyskland ville ha kunnet vinne en utmattelseskrig. Delbrücks anklager var også en utfordring til det profesjonelle offiserskorpset som kom på et kritisk tidspunkt. Det tyske keiserriket hadde brutt sammen, og en ny stat måtte bygges opp. Og hva ville bli offiserskorpsets stilling, og hvem ville bli offiserer?
Generalstaben og offiserskorpset ville forsvare det de hadde gjort. Freytag skrev at den tyske hæren hadde oppnådd store ting i august 1914. Han skrev at den tyske planen ved Marne i september hadde vært å vinne gjennom en dobbel omringing av de franske styrkene. Den tyske venstre vingen ville bryte gjennom det franske grenseforsvaret langs Mosel mens den tyske høyre vingen utflankerte den franske venstre. Men den tyske hæren var ikke sterk nok til å gjennomføre dette, og angrepet fra Paris presset den tyske høyre flanken til å trekke seg tilbake. Det som hadde vært nødvendig var enda en arme på den tyske høyre flanken.
Zuber skriver at Freytag i 1917 skrev at Schlieffen hadde trent offiserskorpset til å være i stand til å lede en massehær. Og han hadde utviklet prinsippene til gamle Moltke videre. Derfor ble krigen fra begynnelsen av ført i følge prinsippene til Schlieffen. Schlieffen hadde bare videreutviklet tanker som allerede var kjente. Avgjørende slag kunne bare bli utkjempet ved omringing eller ved å tvinge fienden til å kjempe mens hans kommunikasjonslinjer var avskåret.
Zuber skriver at i 1917 diskuterte Freytag inngående forståelsen av det tyske elastiske forsvaret som hadde vært satt i verk i april samme år. Han gikk derfor grundig inn på pågående operasjoner. Likevel nevnte han ikke Schlieffenplanen. I følge Freytag hadde Schlieffens rolle i forberedelsene av hæren før krigen først og fremst vært å trene stabsoffiserer, og ikke å legge planer.
Like etter krigen kom en mengde bøker og artikler som var kritiske overfor generalstaben. En av de første var professor Georg Steinhausens "Die Grundfehler des Krieges und der Generalstab". Steinhausen siterte beskrivelsen av den tyske krigsplanen fra boka til Freytag fra 1917 - "Folgerungen aus dem Weltkriege" - og konkluderte med at Schlieffens plan hadde siktet mot en rask seier i vest. Steinhausen sa at de alvorligste feilene hadde vært å undervurdere motstandernes militære kapasitet, spesielt motstanden de tyske styrkene møtte i Belgia, og innsatsen til det engelske ekspedisjonskorpset, og at Italia skiftet side. Men Steinhausen trodde, i motsetning til Delbrück, ikke at en forhandlingsfred ville ha vært mulig. Steinhausen mente at den russiske mobiliseringen hadde vært krigens virkelige årsak. Zuber skriver at denne boka til Steinhausen hadde langvarige virkninger, og at i 1950- og 1960-årene gjentok Gerhard Ritter det meste av den kritikken som Steinhausen hadde rettet mot den tyske generalstaben.
Zuber skriver at pensjonert oberst Friedrich Immanuel var en annen tidlig kritiker av generalstaben. Han hadde skrevet mye om militære spørsmål før krigen. I "Siege und Niederlagen im Weltkriege" beskrev han krigsplanene mer inngående enn Freytag. Immanuel skrev at Schlieffens plan lå innebygget i hans Cannaeartikkel. Derfor hadde Schlieffen siktet mot en dobbel omringing i vest. At tyskerne ikke lyktes ved Marne skyldtes at den tyske overkommandoen - "Oberste Heersleitung" - OHL - ikke vurderte situasjonen riktig. Spesielt hadde overkommandoen sviktet ved ikke å sette av en egen arme til å støtte den høyre flanken. Også denne boka ser ut til å ha inspirert Ritter, han mente også at den tyske hæren burde ha holdt av en stor reserve, og kritiserte generalstaben for ikke å ha gjort det.
Generalstaben gikk til motangrep mot Steinhausen, Immanuel og Delbrück, og også mot andre kritikere. I 1920 offentliggjorde Hermann von Kuhl "Der deutsche Generalstab im Vorbereitung und Durchführung des Weltkrieges". Kuhl hadde vært en av Schlieffens beste elever. Ved mobiliseringen hadde han blitt stabssjef for den første arme som var på den høyre flanken. Kuhl var opptatt av å tilbakevise argumentet fra Steinhaus om at generalstaben ikke hadde vurdert intensjonene og kapasiteten til fienden korrekt. Kuhl hadde vært en av lederne for etterretningsvesenet, og forsvarte det arbeidet som han hadde vært med på å gjøre. I boka skrev han blant annet om den tyske krigsplanleggingen. Og han skrev videre at Schlieffen hadde overlatt en glimrende plan til sin etterfølger den yngre Moltke, men Moltke hadde ikke forstått den.
I 1894 hadde Schlieffen kommet fram til at Frankrike var den farligste fienden, og derfor måtte angripes først. Mellom 1894 og 1899 var planen at dersom det ble krig skulle tyskerne gjennomføre en grunn omringing av den venstre flanken til de franske styrkene støttet av et frontalangrep mot Nancy. Dersom Østerrike og Tyskland kom i krig med Russland uten at Frankrike var krigførende skulle den største delen av de tyske styrkene angripe frontalt ved elva Narew mens en mindre del forsøkte å utflankere de russiske styrkene i nord over Niemen. En del av de tyske styrkene skulle holde seg der de møtte opp til mobilisering og vente der til Frankrike eventuelt innledet fiendtligheter, og da bli sendt med tog til fronten for å nedkjempe de franske styrkene. Etter 1899 utviklet Schlieffen planen for angrepet mot Frankrike videre. Angrepet mot Nancy ble droppet og oppgaven til den venstre flanken ble helt defensiv. Kuhls beskrivelse av planleggingen til Schlieffen mellom 1891 og 1905 fyller to sider. Så summerte han opp det som kom til å hete Schlieffenplanens "Denkschrift", og skrev at det var Schlieffens endelige krigsplan. Kuhl forklarte at Schlieffen kunne sette hele hæren inn i vest siden russerne var opptatt av krigen mot japanerne i øst. Kuhl la vekt på å ha en sterk høyre ving. Kuhl skrev at Moltke beholdt Schlieffens grunntanke, men styrket den venstre vingen for å kunne beseire franskmennene i Alsace og Lorraine for så å overføre styrker, spesielt den sjuende arme, med jernbane til den høyre vingen. Men under kampanjen ble disse styrkene værende i Alsace og Lorraine for å angripe gjennom den franske festningslinja langs Mosel, noe som mislyktes. Den høyre vingen som skulle utføre det avgjørende angrepet var da for svak til å utføre sitt oppdrag. Kuhl fortsatte med å forsvare planen om å angripe i vest. Spesielt la han vekt på at Tyskland ikke hadde styrker nok til å angripe mot øst og forsvare seg i vest. Tyskland kunne heller ikke forsvare seg på begge frontene. Tyskland måtte bruke sin posisjon mellom motstanderne til å prøve å beseire dem en etter en, først i vest og deretter i øst.
I en artikkel i det tyske offisersbladet ved årsskiftet 1920/21 kom Kuhl med en kritikk av Moltkes ledelse av offensiven fram mot Marne i 1914. Kuhl la vekt på at Moltke ikke hadde forstått Schlieffenplanen. Kuhl skrev at han mente at det hadde vært mulig for den tyske hæren å vinne krigen i vest i 1914 og at planen til Schlieffen ville ha lyktes dersom den hadde blitt utført slik Schlieffen intenderte. Men selv om planen var endret var den overlegen den franske hærens plan. Tyskerne greide ikke å vinne slaget ved Marne siden Moltke hadde styrket den tyske venstre vingen på bekostning av den høyre vingen. Omkring 23. august mistet Moltke denne muligheten ved ikke å overføre styrker fra Lorraine til den høyre vingen. Likevel framgikk det av Moltkes ordre av 27. august at han ville forsøke å sende den første arme vest for Paris. Den høyre flanken viste seg å være for svak til å gjennomføre dette. Den første arme utførte alene en avgjørende handling og svingte øst for Paris og presset den franske hæren til å trekke seg tilbake. Men den høyre flanken var for svak til å fortsette å presse den franske flanken tilbake og samtidig vokte seg mot et fransk angrep fra Paris, så første arme presset seg modig sørover. Da franske styrker angrep fra Paris gikk den første arme til motangrep. Da mistet kommandanten av den andre arme, generaloberst Bülow, motet og ga hæren sin ordre om å trekke seg tilbake, mens oberstløytnant Hentsch, som var Moltkes personlige representant, kom til hovedkvarteret til første arme og ga første arme ordre om også å trekke seg tilbake, siden andre arme gjorde det. Kuhl skrev at ledelsen av første arme ikke kunne klandres for at det gikk som det gikk.
Kuhl fulgte dette opp i boka "Der Marnefeldzug 1914". Der skrev Kuhl at Schlieffenplanen var det beste uttrykket for tilintetgjørelsesstrategien, og diametralt motsatt den utmattelsesstrategien som Delbrück hadde gått inn for. Han mente at Schlieffenplanen ville ha lyktes dersom den hadde blitt utført som intendert. Schlieffenplanen ble nå det sentrale elementet i debatten.
Kuhl kom med de første detaljerte beskrivelsene av felttoget i det nordlige Frankrike. Forholdet mellom den første og den andre armes hovedkvarterer hadde vært dårlig, først og fremst fordi første arme hadde motvilje mot å underlagt den andres armes operasjonelle kontroll. Kuhl fortsatte feiden med ledelsen for andre arme, og kritiserte Bülow for usikker ledelse.
Kuhl argumenterte for at flere korps skulle ha fulgt første arme, som Schlieffens Denkschrift foreslo. Dersom det kunne bli akseptert at det var nødvendig med flere korps bak første arme ville alle feilene til Kuhl være bortforklart, eller tilfredsstillende forklart. Han hevdet at det enda den 27-30 august hadde vært mulig å følge Schlieffenplanen ved å overføre styrker fra den tyske venstre vingen til den høyre. Kuhl sa at han var usikker på om Moltke ville sende en ny bølge divisjoner bak første arme. Zuber skriver at her gikk Kuhl for langt, for dersom det ble sendt nye styrker måtte første arme bli informert om det siden de måtte passere gjennom baktroppene til første arme. Kuhl ville at første arme skulle gi det avgjørende slaget. Kuhl forklarte at da første arme ikke greide å utføre det oppdraget som den var tildelt i overkommandoens ordre av 5. september om å vokte den høyre flanken mot angrep fra Paris og heller presset på til sør for Marne gjorde den det fordi den handlet i følge Schlieffenplanens hensikt og i ånden til Moltkes operasjonsordre, for begge ville omringe den franske venstre flanken. Kuhl forklarte at første arme bare trakk seg tilbake fordi andre arme trakk seg tilbake, og første arme fikk ordre om å følge andre arme. Kuhls konklusjon var at den tyske hæren ikke hadde sviktet, men ledende personer hadde sviktet: Moltke, Bülow og Hentsch.
Zuber skriver at etter krigen hadde ledende tyske offiserer et problem med å forklare at den tyske hæren som de hevdet hadde vært den beste i verden i 1914 ikke hadde greid å slå ut Frankrike i 1914. Dette kunne bare forklares med svikt i ledelsen av hæren. Kuhl stod i fare for å bli stemplet som en som sviktet. Han ville nesten sikkert bli holdt for å være blant de ansvarlige for at den første arme ikke greide den oppgaven den var tildelt ved Marne og Mons. For å unngå dette fant Kuhl tre syndebukker som alle var døde i 1920, nemlig Moltke, Bülow og Hentsch. Hovedansvarlig var Moltke, som i følge Kuhl hadde fått en ufeilbarlig plan fra Schlieffen, men som ikke hadde vært i stand til å utføre den. I følge Kuhl holdt Moltke fast på Schlieffenplanen, men var ikke villig til å ta den risikoen det var å svekke den venstre vingen for å styrke den høyre vingen så mye at denne kunne utføre sin oppgave. Moltke mistet kontakten med slagmarka, og ordrene hans ble etter hvert uaktuelle, og han mistet den operasjonelle kontrollen over hæren. I denne situasjonen var det bare den første arme som fulgte Schlieffens plan, og den ville ha lyktes dersom Bülow og Hentsch hadde fulgt opp planen.
Zuber skriver at Delbrück tidlig i 1920 skrev at Schlieffens plan ville ha lyktes dersom Moltke hadde utført den helhjertet nok. Men det var ikke sikkert at Frankrike hadde gitt opp krigen selv om hæren hadde lidd nederlag. Frankrike kunne ha prøvd å mobilisere nye hærstyrker dersom Tyskland satte for strenge fredsbetingelser. Delbrück fortsatte å forsvare utmattelsesstrategien. Falkenhayn var den fremste talsmann for denne strategien i det militære etablissementet, og Delbrück forsvarte ham, og også hans beslutning om å angripe ved Verdun. Delbrück mente at Tyskland skulle begynt krigen med en utmattelsesstrategi, og ikke med en tilintetgjørelsesstrategi, som Schlieffens plan innebar. Delbrück innrømmet at en utmattelsesstrategi var ødeleggende for hærens stridsmoral siden soldatene var villige til å dø for seieren, men ikke for en kaldblodig kalkulasjon om å drepe fiendens soldater raskere enn egne soldater ble drept.
Delbrück klandret spesielt Erich Ludendorff for at Tyskland ikke vant krigen. Ludendorff hadde deltatt i arbeidet med å skrive Tysklands krigsplan, og fra august 1916 til oktober 1918 var han i praksis Tysklands øverste militære leder. Ludendorff stod for Delbrück som personifiseringen av tilintetgjørelsesstrategien.
Generalstabens andre utspill kom fra Wolfgang Foerster. Han var i januar 1919 blitt overflyttet til generalstabens historiske seksjon, og den samme høsten ble han overarkivar i Riksarkivet. Der var han leder for den avdelingen som skrev den offisielle historien om krigen på Vestfronten fram til høsten 1916, inkludert Schlieffenplanen og felttoget mot Marne.
I 1921 offentliggjorde Foerster "Graf Schlieffen und der Weltkrieg". Zuber skriver at mens Kuhl hadde brukt Schlieffenplanen for å rettferdiggjøre handlingene til den første arme så brukte Foerster Schlieffenplanen til å rettferdiggjøre generalstaben og dens doktrine om tilintetgjørelsesslaget. Samtidig angrep han Falkenhayns utmattelsesstrategi. Da Foerster presenterte saken illustrerte han den med et kart fra Schlieffens etterlatte papirer og offentliggjorde store deler av Schlieffens Denkschrift. Det kartet som Foerster offentliggjorde viste sju aktive armekorps og seks korps med erstatningstropper som svingte vest for Paris. Foerster trykte ikke hele "Tenkeskriftet" til Schlieffen. Han prøvde heller ikke å skjule merkverdighetene i skriftet. Etter at Foerster hadde forklart operasjonen medga han at Schlieffen brukte ikke bare hele den tyske hæren, men også åtte erstatningskorps som ikke eksisterte. Han forklarte dette med å skrive at arven fra Schlieffen til Moltke som generalstabssjef bestod av to deler; den ene den var forståelsen som planen uttrykte, og den andre var kravet om å bygge opp store nok tyske styrker til å kunne utføre planen.
Foerster skrev at Moltke hadde kommet fram til at Frankrike ville sette i verk en hovedoffensiv inn i Lorraine ved begynnelsen av krigen. Han beholdt derfor Schlieffenplanen samtidig som han doblet antallet tyske divisjoner i Lorraine. Moltke ga seg mulighet til å være i stand til å utkjempe den viktigste kampen i Lorraine. Så snart kampen i Lorraine ville være vunnet ville trolig styrkene bli omgruppert for at de tyske styrkenes høyre flanke skulle kunne gå rundt den franske festningslinja. Moltke hadde ikke gitt opp planen til Schlieffen, men forandret den på en måte som viste at han ikke hadde forstått planens hensikt. Dette skyldtes at Schlieffen hadde utviklet planen gjennom mange års studier. Moltke hadde like vanskelig for å la franske styrker angripe inn i Lorraine som han hadde for å sende den høyre vingen gjennom Belgia.
Foerster sa at Moltke prøvde både å beseire de franske styrkene som var på vei inn i Lorraine og å gjennomføre Schlieffenplanens store bevegelse. Som Schlieffen hadde forutsett ble de franske styrkene beseiret i Lorraine, men de ble ikke tilintetgjort - de bare trakk seg tilbake til festningslinja. Moltke kunne ha overført styrkene i Lorraine til den høyre flanken så sent som 27. august og gjennomført Schlieffenplanen på en vellykket måte. Men han foretrakk å angripe langs hele fronten. Og han sendte to korps fra den høyre vingen til Øst-Preussen. Den fjerde september måtte Schlieffenplanens begrep om en omgåelse av de franske styrkene bli oppgitt, og Moltke prøvde å trenge gjennom de franske styrkenes sentrum vest for Verdun. Men et fransk motangrep stoppet denne planen. Zuber oppsummerer denne argumentasjonen med å skrive at den førte fram til at Tyskland tapte felttoget i vest på grunn av Moltkes svake ledelse og på grunn av at han ikke fulgte Schlieffenplanen.
I 1921 hevdet Delbrück at den tyske hæren ikke hadde vært sterk nok til å vinne en avgjørende seier i vest, uansett om det fantes en Schlieffenplan. Schlieffens oppfattelse hadde vært om en enfronts krig. Men Øst-Preussen kunne vel ikke bli liggende forsvarsløs?
Zuber skriver at dette trolig var første gang at noen offentlig pekte på at det var problematisk at Schlieffen i sitt Denkschrift satte inn hele den tyske hæren i vest pluss åtte armekorps som ikke eksisterte. Ikke-eksisterende hærstyrker kan brukes i en øvelse, men ikke i virkelig krigføring eller krigsplanlegging. Hva blir da status for denne planen? Ludendorff sa at Schlieffen satte inn styrker i Øst-Preussen. Zuber skriver at det er mange spørsmål som vi ikke vet svaret på, og mye vi ikke vet å spørre om.
Delbrück fortsatte med å si at et hvert angrep i vest var dømt til å mislykkes siden det ikke kunne utføres raskt nok til at til å stoppe russerne. Og selv om tyskerne hadde erobret Paris ville franskmennene fortsatt å kjempe sør for Loire. Og de ville ha fått støtte fra England og USA.
I 1925 kom første bind av Riksarkivets offisielle historie om krigen. Det ga en kort beskrivelse av den eldre Moltkes planer for en defensiv krig i vest og sa så at i 1894 hadde Schlieffen bestemt seg for å begynne kampanjen i vest med angrep mot Nancy og festningene ved Meuse. I krigsplanen for 1898/99 ville Schlieffen gå nord for Verdun ved å gå gjennom Luxembourg og det sørlige Belgia. Schlieffen fortsatte å utvikle planen sin til den i 1905 endte med "Tenkeskriftet". Den offisielle historien ga et seks siders sammendrag av Schlieffens Denkschrift. Det sa at Schlieffenplanen var basert på krigsplanen mot vest fra 1905/6 der hele den tyske hæren ble satt inn mot Frankrike. Riksarkivet sa også at det fantes en alternativ plan for en tofrontskrig. Uttrykket som ble brukt om å angripe med hovedtyngden av hæren mot vest ble kalt for Westaufmarsch, og angrep mot øst ble kalt for Ostaufmarsch. Angrepet mot øst i planen fra 1905/5 satte inn tre korps og fire reservedivisjoner, trolig ti divisjoner totalt, i Øst-Preussen. Den offisielle historien ga ingen detaljer fra planene. Den offisielle historien forteller så at i 1905 hadde flere av reservekorpsene bare en divisjon, mens Schlieffen i "Tenkeskriftet" hadde brukt korpsene som om de hadde vært korps av full styrke med to divisjoner. I 1905 var det ikke gjort noe for å opprette erstatningskorps. Zuber skriver at det ikke sies noe om hvordan operasjonsplanene for 1906/7 og 1907/8 så ut, altså hvordan Schlieffens plan passet inn sammen med de langt mindre styrkene som var tilgjengelige enn det Schlieffenplanen krevde. Zuber skriver at en del av Schlieffens plan må ha blitt anvendt for den offisielle historien forteller at i 1909/10 forandret Moltke planen på en avgjørende måte. Den sjette arme ble satt inn i Lorraine og den sjuende i Alsace, og hver bestod av fire korps, tre aktive og et i reserve. Moltkes forståelse av kampen la vekt på en avgjørende kamp i Lorraine. I 1910 var overføring med jernbane av sjuende arme til den høyre flanken fullt ut planlagt. Etter 1910 ble det gjort forberedelser for å flytte sjuende arme med jernbane på ordre dit den måtte trenges. Zuber kommenterer at det er klart at Riksarkivet gjorde alt det kunne for å gjøre saken uklar.
Riksarkivet sa at Schlieffens intensjon var at den høyre flanken måtte være så sterk som mulig. Den skulle gå gjennom Belgia og det nordlige Frankrike til den kom fram til flanken og de bakre rekker til de franske styrkene. Et hvert fransk angrep ville være nødt til å snu for å møte denne offensiven. Zuber skriver at i motsetning til dette hadde Schlieffen i kritikken av generalstabens øvelser ofte sagt at den høyre flanken frammarsj var unødvendig så snart de franske styrkene hadde kommet ut av festningsområdene sine og ut i det åpne i Lorraine. I dette tilfellet måtte den høyre flanken øyeblikkelige vende mot sør for å delta i den viktige kampen.
Den offisielle historien fastslo at Schlieffens Denkschrift var det viktigste dokumentet i tysk krigsplanlegging før Den Store Krigen. Senere historikere har akseptert at dette var sant, skriver Zuber. Men det har vært uenighet om hvorvidt planen var glimrende. Det eneste kartet som ble offentliggjort som illustrasjon av planen var den skissen som Foerster trykte i Graf Schlieffen und der Weltkrieg. Den viste store piler som gikk over Frankrike. Bildet var så enkelt at alle mente at dette forstod de.
Fra 1919 av utga Ludendorff en serie bøker og artikler der han forsvarte det han hadde foretatt seg under krigen og angrep Delbrücks utmattingsstrategi og forslag om en forhandlingsfred. I 1922 forsvarte Ludendorff Moltkes strategi om å angripe mot vest. Han sa at Moltke hadde beholdt Schlieffens forståelse og forbedret den, for Schlieffens venstre flanke hadde vært for svak. Men Moltke hadde ikke utført den på riktig måte. Han skulle ha vunnet en avgjørende seier i Lorraine og så overført styrker mot vest, til den høyre vingen. I 1926 skrev Ludendorff at mye av skylda for at krigen ble tapt lå på Riksdagen som hadde gitt Tyskland en for liten hær. Schlieffen hadde også noe av skylda siden planen hans krevde større militære styrker enn de som var tilgjengelige. Siden den tyske hæren var mindre enn motstandernes militære styrker måtte dette kompenseres for, og en nødvendig måte å gjøre dette på var å gi de tyske styrkene større mobilitet ved å bruke jernbanene for å flytte styrkene raskt mellom ulike fronter. Ludendorff sa at kampene i øst i 1914 ga et klassisk eksempel på dette, mens det ikke ble utnyttet i vest. Ludendorff hadde også andre kritiske merknader, og sa at det ikke fantes noen perfekt plan, men at det var utførelsen som var avgjørende. Og det var iverksettelsen av planen som hadde sviktet.
I 1929 ga Kuhl ut Der Weltkrieg. Der ga han i første del av boka ei oppsummering av Schlieffens plan. Zuber skriver at fram til nå hadde Ludendorff knapt deltatt i diskusjonen om Schlieffenplanen. Men ved årsskiftet 1929/30 kom Ludendorff med to artikler der han forsvarte den planen Moltke hadde i 1914. Ludendorff skrev at planen var god, men utførelsen var ikke tilfredesstillende. Ludendorff skrev at Schlieffens Denkschrift krevde at det ble satt inn 80 infanteridivisjoner og 16 erstatningsdivisjoner i vest, mens den tyske hæren i 1905 bare hadde 72 infanteridivisjoner - det manglet altså 24 divisjoner. Ludendorff skrev at i den virkelige krigsplanen for 1905/6 satte Schlieffen inn 62 divisjoner i vest og ti divisjoner i øst, med 54 infanteridivisjoner på den høyre vingen nord for Metz, og 8 divisjoner sør for Metz, i Lorraine. I 1914 hadde Moltke 79 infanteridivisjoner og 6 erstatningsdivisjoner. Han satte inn ni divisjoner i Øst-Preussen og 16 i Lorraine og Alsace og holdt erstatningsdivisjonene i reserve og lot 54 divisjoner settes inn på den høyre vingen for å angripe, og Ludendorff skrev at det var det samme antallet som krigsplanen fra 1905/6 krevde.
Zuber skriver at med dette hadde Ludendorff vist at den høyre vingen med 54 divisjoner i 1914 ikke var sterkere enn den høyre vingen hadde vært i den virkelige krigsplanen fra 1905/6. Men problemet er at i Schlieffens Denkscrift hadde den høyre vingen 82 divisjoner - 70 infanteridivisjoner og 12 erstatningsdivisjoner. Hvordan skulle 52 divisjoner utføre oppgavene til 82 divisjoner? Det har ingen kunnet forklare. Schlieffens Denkschrift krevde en tysk hær på 96 divisjoner i vest, mens det i 1905/6 bare var 62 divisjoner tilgjengelige i vest, og bare 76 i 1914. Zuber skriver at Riksarkivets offisielle historie børstet dette problemet bort med å si at Schlieffen bare kom med et program for framtida. Men de styrkene som var tilgjengelige var helt klart for små til å gjennomføre "Schlieffenplanen", spesielt marsjen rundt Paris. Likevel, skriver Zuber, har alle historikere akseptert at det forslaget som lå i Schlieffens Denkschrift, inkludert marsjen rundt Paris, ga grunnrisset for de tyske krigsplanene.
Zuber skriver at den siste hoveddeltakeren i Schlieffenplanprosjektet var general Wilhelm Groener. I 1914 hadde han vært leder for hærens jernbaneavdeling. Under krigen arbeidet han i de bakre rekker for å øke industriens produksjon av krigsmateriell, og samarbeidet med politiske ledere og med ledere fra industrien og fra fagbevegelsen. Groener ble en fremtredende person under Weimarrepublikken, der han var minister i noen regjeringer. I 1920 hadde han skrevet en artikkel i "Preußische Jahrbücher" som presenterte Schlieffenplanen for offentligheten, samtidig med at Kuhl også gjorde det. Groener forsterket inntrykket av at Schlieffens plan hadde vært grunnlaget for den tyske krigsplanen i 1914. Groener deltok i arbeidet med å skrive den offisielle krigshistorien. Han leste korrektur på alle bindene i Riksarkivets offisielle krigshistorie. I 1925 ble Groener utnevnt til den Historische Kommision som overvåket Riksarkivet.
Groener skrev også Das Testament des Grafen Schlieffen i 1929. Groener diskuterte ikke utviklingen av Schlieffenplanen, og han presenterte heller ikke noe kart som illustrerte "Tenkeskriftet" fra 1905. Groener prøvde å vise hvordan Schlieffen ville ha satt planen i verk på en vellykket måte i 1914. Groener insisterte på at planen ikke bare var en ide, men en virkelig krigsplan. Og at i 1914 hadde ingen av de kommanderende generalene forstått planen, verken Moltke eller Bülow. Groener mente også at i 1905 skulle Tyskland ha satt i gang en preventiv krig. Grunnen til at dette ikke ble gjort var at den politiske ledelsen av landet ikke ønsket det.
Groener stod overfor problemet å få Schlieffenplanens oppstilling av styrker til å passe med de styrkene som faktisk var tilgjengelige i 1905 og 1914. Groener skrev at det som var av betydning var sammenlikningen mellom styrkestrukturen i "Tenkeskriftet" og de styrkene som var tilgjengelige i 1914. Groener erkjente at "Schlieffenplanen" regnet med minst 8 erstatningskorps, og bare tre slike korps var tilgjengelige i 1914. Groener forklarte dette med at det var en stor forskjell mellom de forsterkningene som Schlieffen hadde ønsket at felthæren skulle få fra Landwehr og Landsturm og de erstatningsstyrkene som var tilgjengelige i 1914. Og mer skrev ikke Groener om erstatningsstyrkene, men utelot dem fra den videre diskusjonen som han foretok.
Groener sa videre at Schlieffenplanens "Tenkeskrift" krevde en styrke på 261/2 aktive korps og 14 reservekorps. Og han skrev at i 1914 inkluderte den totale tyske styrken 26 aktive korps og 131/2 reservekorps. Derfor var forskjellen mellom Schlieffens plan og kampoppstillingen i 1914 i følge Groener ikke betydelig. Groener erkjente imidlertid at i den virkelige krigsplanen fra 1905 hadde Schlieffen satt inn 5 korps i øst, og han måtte også ha gjort det i "Tenkeskriftet". Schlieffenplanens styrke i vest hadde derfor 231/2 aktive korps og 12 reservekorps. Groener sa at dette praktisk talt var det samme som de 35 som virkelig var tilgjengelige i vest i 1914.
Zuber skriver at dette var en gjentakelse av svindelen til Ludendorff. Groener benyttet seg av at Schlieffens plan "Tenkeskriftet" i sin helhet til å komme med en direkte løgn, skriver Zuber. I virkelighet angikk Schlieffens Tenkeskrift en krig med bare en front. Tenkeskriftet satte inn 48 korps i vest inkludert alle aktuelle tilgjengelige aktive og reservekorps så vel som imaginære reserver og erstatningskorps. Groener kom fram med bare 35 korps i vest i 1914. Og dette var mindre enn det som Schlieffenplanen forutsatte ville bli satt inn. Likevel har alle senere historikere vært enige med Groener om at Schlieffenplanen var grunnlaget for de tyske krigsplanene i 1914.
Zuber skriver at Foerster prøvde seg med en liknende svindel i 1931 i "Aus der Gedankenwerkstatt des Deutschen Generalstabes". Først utropte han Ludendorff til Schlieffens arving. Så vendte han oppmerksomheten mot Schlieffens bruk av imaginære militære enheter. I 1921 hadde Foerster erkjent at Schlieffens plan krevde større militære styrker enn det Tyskland hadde tilgjengelig. Men i 1931 sa Foerster at han hadde forsnakket seg, og at Schlieffen virkelig hadde basert planen på kampoppstillingen for mobiliseringsåret 1906/7 da tjuende og tjueførste korps og gardereservekorpset ble tilgjengelig. Zuber skriver at alle disse tre korpsene var Kriegskorps, blandinger av reserver og aktive hæravdelinger som hadde blitt satt opp i 1902 fordi Schlieffen insisterte på det. Og Foerster måtte erkjenne at det nødvendige antallet erstatningstropper ikke eksisterte.
Neste skritt i debatten om Schlieffenplanen ble tatt i en artikkelen West oder Ost-Offensive 1914? av general Ludwig Beck i 1941. I 1935 var Beck blitt utnevnt til stabssjef. Den 18. august 1938 leverte han inn sin oppsigelse. Beck var motstander av Hitler og ble involvert i kuppforsøket i 1944. Nazistene henrettet Beck i 1944. Den nevnte artikkelen av Beck ble først offentliggjort i 1955.
Zuber skriver at West oder Ost-Offensive 1914? var kulmineringen av den militære saken mot Schlieffenplanen. Gerhard Ritter, som også deltok i motstanden mot Hitler, ble trolig oppmerksom på artikkelen allerede i 1941. Etter krigen overtok Ritter standpunktene i artikkelen og framsatte dem som sitt eget verk. Det virker klart at da Beck skrev artikkelen hadde han ikke tilgang til Riksarkivet, men baserte argumentene sine på argumentene til Delbrücks skole. Beck skrev at den eldre Moltke hadde perfeksjonert angrepet mot øst i årene fra 1871 til 1890. Moltke forstod at det ikke var mulig å forutse varigheten av den neste europeiske krigen. Strategien til Moltke var å først sette Russland ute av stand til å føre alvorlig krig, for deretter å vende seg mot Frankrike. Moltke motsatte seg også en offensiv gjennom Belgia.
Beck skrev at Schlieffen i et Denkschrift skrevet i juli 1894 foreslo en offensiv mot Frankrike. Først planla Schlieffen et frontalangrep, og økte størrelsen på hæren i vest fra to tredjedeler til fire femtedeler av de samlede tyske styrkene. Schlieffen trodde heller ikke at det ville være mulig å sette Russland ute av stand til alvorlig krigføring ved operasjoner i nærheten av grensene tidlig i krigen. Russerne ville først forsvare den befestede Niemen-Narew linja, og deretter dra seg inn i det enorme indre.
I 1897 bestemte Schlieffen seg for at angrepet skulle foregå gjennom Luxembourg og Belgia. Den avgjørende omgående frammarsjen til den høyre flanken var den logiske konklusjonen på Schlieffens strategiske tenkning. Schlieffens Denkschrift fra 1912 var det siste uttrykket for denne tankegangen.
Beck skrev at den viktigste faktoren i tysk militær strategi hadde vært å bevare Belgias nøytralitet. Beck mente at dersom Tyskland hadde gjort dette så ville England holdt seg nøytral. Videre ville ikke Tyskland være i stand til å forsvare seg i øst mens det angrep i vest. Siden det var umulig å nedkjempe en stormakt i et eller to slag burde Tyskland ta sikte på å slite fiendene sine ut.
Beck skrev at Schlieffen utviklet en Ostaufmarch for en krig som bare var mot Russland, mens Frankrike var ikke-krigførende. Han kalte dette for große Ostaufmarsch. Tyskerne ville angripe i øst med 16 korps og 7 reservedivisjoner. Beck sa at dette var halve den tyske hæren, mens det virkelig var to tredjedeler av den. Beck skrev at Schlieffen selv mente at det ikke var store sjanser for at denne offensive ville føre fram til avgjørende resultat. Og i 1913 stoppet Moltke fullstendig planleggingen av Große Ostaufmarsch. Beck mente at dette var en feil. Målet i øst trengte ikke å være seier, men å trenge russerne østover.
Beck skrev at tyskerne i 1914 antok at den totale russiske styrken var på 117 divisjoner. Av disse kunne russerne samle 63 i Polen på den attende dagen av mobilisering. Østerrikerne antok at russerne kunne ha samlet 60 divisjoner i Polen tidligst på mobiliseringens tjuende dag.
Becks plan var å øke styrkene i Øst-Preussen fra ni divisjoner til tjue divisjoner, med mulighet for tildeling også av seks erstatningsdivisjoner. Da var det 59 divisjoner i vest. Zuber skriver at dette var å vende tilbake til Moltke/Waldersees planer fra 1888. Beck kalte dette for plan A. I vest ville han ha satt opp tre armeer med totalt 32 divisjoner ved grensene mot Luxembourg og Belgia. En arme ville forsvare Metz. To armeer med tilsammen 16 divisjoner ville forsvare mellom Metz og Strasbourg. Siden Beck mente at verken Belgia eller Storbritannia ville være krigførende ville den tyske hæren i vest i praksis være like sterk som den franske.
Beck sa at Frankrike hadde 81 divisjoner, som ville være 21 mer enn Tyskland hadde. I øst ville det ha vært tjue tyske divisjoner og førti østerrikske mot seksti russiske divisjoner. Men russerne ville etter hvert sende enda 57 divisjoner til mot tyskerne og østerrikerne. Tyskerne ville derfor komme til å ha langt mindre hærstyrker enn motstanderne på begge frontene.
Beck utviklet så en plan B. Denne var en gjenoppvekking av Moltkes plan fra 1880 om et stort angrep østover. Men Beck ville ha sendt bare 28 divisjoner østover. Atten til tjue av dem skulle plasseres i Øst-Preussen. De ville kunne angripe Niemen på den tolvte dagen av mobiliseringen. En annen hær i øst kunne angripe ved Narew på den tjuende dagen. Og en hær i Schlesien med 8-10 divisjoner ville gå på offensiven på den tolvte dagen og komme fram til Visla den tjueandre dagen. I vest hadde Beck kanskje 51 divisjoner. Han reduserte styrkene nord for Metz fra 32 divisjoner til 16. Beck sa at et hovedsiktemål for begge planene var å respektere nøytraliteten til Belgia.
I plan B ville 51 tyske divisjoner stå overfor 80 franske divisjoner, en fransk overlegenhet på 56 prosent. I øst ville tyskerne til å begynne med være i flertall, men noen få veker senere ville russerne ha en enorm overmakt. Zuber skriver at det er usannsynlig at det tyske keiserriket kunne basere sin strategi på Becks Ostaufmarsch med dens åpenbare militære svakheter selv om Beck påstod at Storbritannia ville holde seg nøytral dersom Belgias nøytralitet ble respektert. Men Ritter ville likevel gjøre dette til hovedpoenget i sin kritikk av Schlieffenplanen.
Fra den Første Verdenskrig og fram til 1990-årene er det bare kommet fram en samling originale dokumenter om tysk krigsplanlegging. Dette er de opprinnelige utkastene og kopiene til Schlieffens Denkschrift. Gerhard Ritter fant dem i Schlieffens papirer som etter Andre Verdenskrig var i National Archives i USA. Ritter var enda mindre kvalifisert til å kommentere tyske krigsplaner enn Delbrück hadde vært. Ritter var født i 1888. Under Første Verdenskrig var han en underordnet offiser. Fra 1925 til 1957 underviste han i historie i Freiburg. Han spesialiserte seg på senmiddelalderen og reformasjonen. Han skrev en biografi om Martin Luther og en om Friedrich II. Ritter var 68 år gammel da boka hans om Schlieffenplanen ble utgitt i 1956. Han hadde ikke arbeidet med militær historie tidligere, og manglet militær ekspertise, noe han villig innrømmet. Likevel dro han slutninger og kom med uttalelser og bedømmelser om militære operasjoner og strategier.
Delbrück hadde blitt værende tysk patriot, og argumenterte mot tysk skyld for utbruddet av Første Verdenskrig. Delbrück mente at den russiske mobiliseringen hadde ansvaret for krigen. For Ritter var det like etter nazismen vanskeligere å være så patriotisk. Ritter måtte forklare at det hadde gått så galt, hans generasjon var ansvarlig. Ritter mente at militarisme var årsaken til tragedien. Han definerte militarisme som en ensidig fastsettelse av nasjonal politikk i følge militære kalkulasjoner. Ritter foretrakk Kabinettskriege ført av profesjonelle hærer framfor kriger førte av vernepliktige massehærer. Zuber skriver at Friedrich II og Bismarck var idealpolitikere for Ritter for de førte bare kalkulerte Kabinettskriege. Bismarck førte ikke utenrikspolitikk ut fra militære vurderinger, men ut fra statsfornuft.
Ritter mente at i Tyskland etter 1871 militariserte massehæren underklassen og middelklassen like mye. Schlieffenplanen var militarismens høydepunkt i Tyskland. For å lykkes krevde Schlieffenplanen at Tysklands militære styrke ble sterkt øket. Ritter sa videre at grundig studium av Schlieffens Denkschrift fra 1905 og av tillegget fra 1912 viste at planen ikke var en oppskrift på seier, men svært risikabelt, så mye at Schlieffen ikke var i stand til å komme fram til en plan for en tofronts krig. Heller ikke den eldre Moltke hadde løst tofrontkrigens problem, kom Ritter fram til.
Ritter mente at i 1914 hadde militarisme seiret fullstendig i Tyskland. I juli ble politikken fastsatt av rent tekniske betraktninger basert på tidstabellen for mobilisering, og ikke av politiske vurderinger. Systemet var galt, våpenkappløpet [om det hadde vært et våpenkappløp? - opprustinga var stort sett ensidig fransk og russisk] skapte krigen. Dette var det konkrete uttrykket for konkurransen mellom imperialistiske makter. Ludendorff med sin ensidige militære tenkning var det klareste uttrykket for militarisme i Tyskland. Men han var ikke alene. Den allierte siden var også dominert av menn som gikk etter total krig for å ødelegge fiender.
Zuber sier at etter hvert som tida gikk Ritters standpunkt hardere. Han kom til å mene at militarisme ikke var et europeisk, men mer et tysk problem. Ritter kom til å påstå at Tyskland var pervertert av militarisme i det sene nittende og første del av det tjuende århundret og at den drev Tyskland inn på dets sonderweg og bort fra utviklinga mot å bli et europeisk demokrati. Hæren og generalstaben var to av eksponentene for militarismen, og Schlieffens plan var det dokumentet som best eksemplifiserte militarismen. [Min kommentar til dette: I dag skriver f.eks. Niall Ferguson det stikk motsatte i boka "The Pity of War" - at Tyskland var for lite militaristisk. Det foregikk ikke et våpenkappløp, men ensidig fransk og russisk opprustning nesten helt fram til krigen, og dersom Tyskland hadde fulgt med i opprustinga og hatt en stor nok stående hær hadde Tyskland kunnet vente for å se hva Russland ville foreta seg etter at Russland hadde mobilisert, skriver Ferguson. - Det var bare noen få mennesker som var involvert i beslutningen om krig og fred i begynnelsen av august 1914, men ansvaret for at situasjonen så raskt kom på bristepunktet, og førte til krig, må ligge hos de som hadde drevet fram våpenopprustningen og skapt den militære ubalansen, nemlig Frankrike og Russland.]
Ritter offentliggjorde de originale Schlieffenplandokumentene i 1956 i boka The Schlieffen Plan. Selv om Ritter hadde funnet planen blant Schlieffens private papirer forklarte han ikke hvorfor teksten var skrevet etter at Schlieffen ble pensjonist, i årene fra 1906 og fram til Schlieffen døde i 1913. Og hvorfor var dokumentene å finne blant Schlieffens private papir, og ikke låst ned i generalstabens operasjonsavdelings hvelv sammen med resten av dokumentene om krigsplanlegging? spør Zuber. Etter at Schlieffen døde ble dokumentene først hans datters eiendom og var i familiens eie fram til 1931 da papirene ble gitt til Riksarkivet. Dersom Schlieffens plan var Tysklands krigsplan var denne teksten til Tysklands mest hemmelige militære dokument i to aldrende damers besittelse, og den var lagret hos dem sammen med gamle familiefoto.
De originale dokumentene er nå i militærarkivet i Freiburg. De består av Schlieffens handskrevne utkast og det endelige eksemplaret, med tittelen "Krieg gegen Frankreich". Det som holdes for å være det endelige dokumentet er fullt av tilføyelser og overstrykninger, og ser ut til å være satt sammen av flere utkast. Det er datert desember 1905, men var tydeligvis skrevet i januar 1906, etter at Schlieffen var blitt pensjonist. Det er også et dokument uten tittel som er datert februar 1906 blant papirene. Det er to maskinskrevne kopier av begge dokumentene med den yngre Moltkes kommentarer i margen. De er datert B [Berlin] 1911. Disse dokumentene er dårlig organisert sammenliknet med de kritikkene av øvelsene som Schlieffen ga. Zuber skriver at en av de få overraskelsene som offentliggjøring av det originale Denkschrift ga var at det viste at Schlieffen ikke var klar over hvordan han ville at et fransk angrep inn i Lorraine skulle møtes. Et sted skriver han at et slikt angrep ville gjøre den tyske hæren en stor tjeneste siden presset fra offensiven til den tyske høyre vingen ville bli lettere å opprettholde siden mindre franske styrker ville prøve å stå mot presset, og det ville tvinge alle de franske styrkene mot nord, og omringingsbevegelsen skulle fortsette som planlagt. Et annet sted skriver han at tyskerne skulle reagere på et fransk angrep inn i Lorraine med å forandre offensiven til den høyre vingen så lite som mulig, men likevel korte inn den høyre vingen og snu den mot sør ved La Fère.
Zuber skriver at man ikke har lagt merke til at Schlieffen var usikker på hva han skulle gjøre med erstatningskorpsene. På den ene siden la Schlieffen stor vekt på det var nødvendige å ha dem helt ytterst ute på den høyre flanken for å blokkere vest- og sørsida av festningsområdet rundt Paris. Men Schlieffen innså at jernbanene kanskje ikke var i stand til å transportere erstatningsdivisjonene til Paris. Schlieffen har innsett at det ville ta tid å sette opp og å organisere erstatningsdivisjonene, og at de ikke ville kunne holde følge med den høyre flanken ved å marsjere sammen med den. Dersom de ikke kunne sendes til den høyre flanken, skrev Schlieffen, så kunne de settes inn ved Meuse mellom Verdun og Mézières. Og dersom det ikke var mulig kunne de kanskje sendes til Metz på høyre bredd av Mosel. Men uten de tolv erstatningsdivisjonene ville den høyre vingens offensiv være umulig. Og Schlieffen måtte på nytt innrømme at den tyske hæren ikke var sterk nok til å utføre planen. Zuber skriver at poenget med planen var å mønstre størst mulig militær styrke, ikke å komme med et nytt opplegg for manøvrer. Schlieffenplanen betraktet som en operasjonsordre var samlet sett en skrekk.
Ritter påstod at hans oppdagelse av den opprinnelige teksten til Schlieffenplanen forandret den historiske oppfattelsen av tysk krigsplanlegging. Ritter mente at han hadde sagt det siste ordet om dette. Men Ritters bok om planen hadde lite nytt å si som ikke allerede var alminnelig kjent, boka kom bare med noen nye detaljer, skriver Zuber. Ritter greide verken å analysere teksten eller kartene, og kom bare med noen kommentarer om utkastet til nye planer. Det viktigste som "Tenkeskriftet" bekreftet, den forskjellen på styrkenes størrelse og kamporden som eksisterte mellom på den ene siden de styrkene som faktisk var tilgjengelige i 1905 og i 1914 og på den andre siden styrkeoppstillingen i "Tenkeskriftet", ble ikke nevnt verken av Ritter eller av noen andre. Zuber skriver at Ritters hensikt var å ta opp igjen den gamle striden mellom de som gikk for en utmattingsstrategi og de som gikk inn for en tilintetgjørelsesstrategi ved å bruke den opprinnelige teksten til Schlieffens "Denkschrift for å vinne seier for Delbrück. Ritter gjentok argumentene til Delbrück, Beck, Steinhausen og Immanuel som om de var etablerte fakta, og han nevnte knapt generalstabens synspunkter.
Ritter skrev at Moltkes Ostaufmarsch var overlegen i forhold til Schlieffens plan. I The Sword and the Scepter skrev Ritter:
If Germany were to accept the immense burdens and dangers of a two-front war for the sake of Austria-Hungary, everything had to be done to avoid expanding it into a three-front war, and above all to make it plain to the world that the war was purely one of defense, an action in the aid of Germany's ally. There would have been but one way to achieve that end - foregoing any breach of neutrality, remaining on the defensive in the west, with nothing more than tactical offensive sallies, and concentrating the strongest action on the eastern front. Germany, in other words, had to cling to the principle of Moltke's original war plan.
Ritter skrev at de politiske og militære fordelene ved en Ostaufmarsch var enorme. Ritter påstod at den franske alliansen holdt russerne fra å unngå de tyske hærene ved å dra seg østover. Zuber kommenterer dette med å skrive at Ritter ikke var klar over at franskmennene ville ha blitt svært glade over å se store deler av de tyske styrkene forsvinne inn i det uendelige russiske slettelandet. I vest kunne den tyske hæren dra seg tilbake til den brede og dype barrieren som Rhinen ville være, om nødvendig. Storbritannias eneste strategiske og politiske interesse var Belgias nøytralitet. Ritter skrev at det var lite trolig at England ville ha gått inn i en krig på kontinentet dersom den bare ville ha dreiet seg om å hjelpe Frankrike å erobre tilbake Alsace-Lorraine. Selv franskmennene ville ha vært uten entusiasme over krigen dersom den gjaldt å erobre dette området tilbake og å hjelpe Russland til å ødelegge Østerrike-Ungarn, skrev Ritter.
For Ritter var det klart at dette Denkschrift var høydepunktet i Schlieffens strategiske tenkning og modellen for alle videre tyske krigsplaner. Ritter gikk ut fra at Schlieffen hadde utviklet planen fra 1897 og testet den i generalstabens øvelser - Generalstabsreisen West i 1904 og 1905, og gitt den videre til sin etterfølger. Deretter hadde Moltke og Ludendorff modifisert den store planen å forsterke den venstre vingen.
Ritters kritikk av Schlieffens plan var bitende. Ritter skrev at planen var ødeleggende for tysk politisk liv. Ritter prøvde ikke å analysere motsetningene i planen. Han gjorde planen til det sentrale punktet i dommen over tysk militarisme. Schlieffenplanen var krigsplanlegging som var gått amok. Schlieffenplanen var ikke en oppskrift på seier, for den hadde liten mulighet til å lykkes, den var risikabel og tok ikke hensyn til annet enn rent militære hensyn. Den tok ikke politiske hensyn, som å bevare Belgias nøytralitet.
Ritter ble plaget over at planen krevde større militære styrker enn de som Tyskland faktisk hadde tilgang på. Men han spurte ikke om hvorfor dette var tilfelle. Ritter forklarte heller mangelen på tropper med at den skyldtes tysk militarisme: hæren ville ikke svekke autoriteten til offiserskorpset og utvanne hærens monarkiske innstilling ved å ta inn sosialistiske vernepliktige og for mange offiserer fra middelklassen. Zuber skriver at dette er å gå for langt, for det eneste grunnlaget Ritter hadde for å skrive dette var en uttalelse fra krigsministerne von Einem og von Gossler. Ritter tok ikke hensyn til at det var sosialdemokratenes og enkelte borgerlige partis antimilitarisme som hindret hæren i å få sin vilje, hva nå denne kunne være. Hæren valgte å motta mer beskjedne bevilgninger for å kunne stenge seg av overfor Riksdagen framfor å la Riksdagen få kontroll over utviklinga av hæren for å ha mulighet til å motta økte bevilgninger.
For Ritter hadde Schlieffenplanen ansvar for å ha begynt krigen. Ritter gjentok den russiske utenriksminister Sazonovs argument at Russland ville bruke sin mobilisering bare som et middel for å utøve diplomatisk press på Østerrike. Han sa at Sazonov var oppriktig når han påstod at for Russland hadde mobilisering ikke betydd krig. Russland kunne mobilisere og sette opp styrkene mens det foregikk forhandlinger. Ritter framholdt at Schlieffens plan tvang Tyskland til å svare på en krise på Balkan ved å invadere det nøytrale Belgia for å angripe Frankrike.
Senere historikere har basert sin beskrivelse av tysk krigsplanlegging på Kuhl, Foerster, Ludendorff, Groener og først og fremst Ritter. Zuber nevner at Gordon Craig i The Politics of the Preussian Army [deler av Craigs bok er referert på dette webstedet i teksten om tyskerne og militærvesenet] og mange andre historikere, som Holger Herwig og Arden Bucholz, har gjentatt argumentasjonen til Ritter om Schlieffens plan. Ingen av alle de historikerne som har holdt seg til Ritters argumentasjon forklarer hvor tyskerne skulle ha fått den store hæren fra som var nødvendig for å gjennomføre Schlieffens plan. For det er klart at Tyskland manglet de militære styrkene som denne planen forutsatte og krevde. John Keegan tar problemet med planen opp i boka si om den Første Verdenskrig, og skriver at de tyske styrkene var mindre enn planen forutsatte, og at det trolig ikke hadde vært mulig å gjennomføre planen selv om de tyske hærstyrkene hadde vært så store som planen forutsatte, blant annet siden det ikke var mulig å transportere så store hærstyrker, og enda mer alle de forsyningene så store styrker trengte, raskt nok fram til fronten med hest og vogn på de smale veiene som måtte brukes i det nordlige Frankrike. John Keegan skriver at Schlieffen trolig visste at det var umulig å gjennomføre planen.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: