Skrevet av Tor Førde.
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Terence Zuber går grundig gjennom de militære øvelsene som det er bevart dokumenter fra. Han begynner i 1871. Det finnes, og er offentliggjort, en stor mengde dokumenter fra den tyske generalstaben fra den tida da Moltke den eldre var generalstabssjef. Generalstaben har offentliggjort sju bind med dokumenter fra Moltkes øvelser og krigsplanlegging. Zuber skriver at det er svært arbeidskrevende å sette seg inn i dette stoffet. Generalstaben offentliggjorde ingen analyse av dem, dokumentene kan være råmaterialer til analyse. Disse dokumentene har fått liten oppmerksomhet. Verken Ritter eller Delbrück satte seg inn i disse dokumentene, selv om de skrev om Moltkes krigsplanlegging og gikk ut fra at han var en glimrende planlegger. Zuber skriver at Moltkes planlegging i det hele tatt ikke likner på det bildet som Ritter og Delbrück har gitt av den.
Zuber skriver at fra 1859 til 1914 var det to forhold som dominerte den militære planleggingen: jernbanetransport av militære avdelinger og massehæren. Jernbanene kunne hjelpe den militære ledelsen til å få styrkene raskt i posisjon, og den som først var i posisjon kunne angripe først. Og dersom motparten enda ikke hadde fått utplassert sine styrker ville den som først hadde kommet i posisjon i første omgang lettvint kunne foreta erobringer, fram til motstanderen hadde fått plassert ut sine styrker. Derfor var det sterk konkurranse mellom generalstabene i Europa om å redusere tida det tok å mobilisere hærene. Og mobilisering måtte umiddelbart følges av utplassering av styrkene i de posisjonene som var utpekt i krigsplanene. Og deretter begynte krigen. Den eldre Moltke skrev den 7. februar 1859 at umiddelbart etter at den mobiliserte hæren var utplassert måtte den angripe. Zuber skriver at den hæren som i 1914 var senest til å begynne offensive operasjoner mot fienden var den tyske hæren.
I 1859 var Østerrike i krig mot Piedmont-Sardinia og Frankrike. Moltke mente at Preussen hadde mulighet til å intervenere på østerriksk side for å samle Tyskland under Hohenzollerne. Dette ble ikke gjort. I de neste to årene planla Moltke for den muligheten at Frankrike ville rette oppmerksomheten mot Preussen. Det verste som kunne skje var en fransk-russisk allianse mot Preussen.
Moltkes plan for en slik krig var at Preussen skulle forsvare seg langs indre linjer. Mot den ene motstanderen skulle det settes inn minst mulig styrker for å kunne sette inn så store styrker som mulig mot den andre for å kunne slå denne andre. Når det var gjort skulle alt bli satt inn mot denne andre. Moltke sa at den alvorligste faren var i vest, men her kunne Preussen vente støtte fra Storbritannia og kanskje også fra Belgia og de tyske statene. Mot øst var østerriksk støtte usikkert, så Preussen måtte finne ut hvordan det alene kunne slå Russland.
Siden russere var i stand til å mobilisere svært mange soldater, men trengte lang tid til dette, kom Moltke fram til at Preussen måtte angripe raskest mulig i øst. Den preussiske offensiven ville gå ut fra Thorn siden dette var et kommunikasjonssentrum for jernbanene, og det derfor var lettest å konsentrere tropper der. Preussen ville kunne ta det russiske Polen siden russerne ville bruke svært lang tid på å få tropper til Polen etter et krigsutbrudd.
Moltke samordnet sin militære kampanje med politiske mål. Preussen ville gi Polen politisk uavhengighet i en personalunion der hohenzollerne hadde både den polske og den preussiske krona. Polen ville få konstitusjonell frihet, nasjonal uavhengighet, adgang langs Visla til havet og "forbindelse til de siviliserte sentra i Europa".
I 1871 var Frankrike beseiret og var ingen fiende. Moltke skrev et Denkschrift om en tofrontskrig mot Frankrike og Russland. Delbrück og Ritter mente at Moltke skrev en glimrende plan for en tofrontskrig mot Frankrike og Russland - en Ostaufmarsch. I følge dem ville Tyskland foreta en begrenset offensiv mot øst og holde seg på defensiven i vest. Ritter mente at krig etter denne planen ville føre til en forhandlingsløsning. Og at Schlieffen hadde gjort det stikk motsatte. Zuber kommenterte dette med at Moltke skrev ut fra situasjonen på det tidspunktet da han skrev planen, og han hadde sine egne politiske motiver, og at Schlieffens planer var langt mer enn det som er kjent som "Schlieffenplanen".
I 1871 mente Moltke at Russland ville prøve å erobre Konstantinopel i neste krig. Krimkrigen hadde vist at Russland ikke kunne sende hæren sin ned gjennom Balkan på grunn av Østerrike-Ungarn. Russland kunne ikke angripe Østerrike på grunn av Tyskland. Russland og Tyskland ville derfor bli fiender, mente Moltke.
Men Russland var ikke sterkt nok til å angripe Tyskland alene, det måtte ha en alliert, og det måtte bli Frankrike så snart Frankrike hadde kommet til styrke etter nederlaget i 1871, mente Moltke. Tyskland ville derfor måtte kjempe på to fronter. Moltke mente nå at det ville ta lang tid fra en moderne stat gikk til krig og fram til den begynte å søke etter fred. Derfor var det ikke mulig å kjempe basert på indre linjer, altså først konsentrere seg om en fiende, beseire den og så konsentrere seg om den andre fienden, for det ville ta for lang tid å beseire den første fienden.
Zuber går inngående inn på Moltkes planer og de beskrivelsene av dem som har forekommet og diskusjoner det har ført til. For å spare tid og plass vil jeg unnlate å referere det meste av dette. Enkelte ting vil jeg likevel nevne som Moltke tok i betraktning i sine planer, som at det østlige Preussen og grenseområdene mellom Tyskland og det russiske Polen var uveisomme og myrlendte, og når det var sterkt regn kunne de bli svært vanskelige å ta seg fram i, og for en hær som trengte svært mange vognlass med forsyninger trukket av hester kunne områdene bli temmelig uframkommelige. Det rant også elver i dette området som var vanskelige å krysse, og de Masuriske innsjøene var en barriere for enhver. Zuber gir inngående analyser av kommunikasjonene og de mulighetene hærstyrker hadde for å ta seg fram i denne situasjonen.
I oktober 1872 begynte Moltke å arbeide med planer for en enfronts krig med Frankrike. Jernbaneknutepunktene Metz og Strasbourg var nå i tyske hender. Moltke sa at de tyske styrkene skulle konsentreres med Metz som sentrum for konsentrasjonen. Franskmennene ville konsentrere sine styrker ved Verdun og ved Langres, og den som først fikk satt opp hærstyrkene sine ville angripe først.
Langres ville komme til å være et av de aller viktigste festningsområdene i de franske krigsplanene i de neste førti årene. Langres lå sør for en tysk offensiv mot Paris. Tyskerne kunne ikke gå mot Paris fordi en fransk hær ville kunne angripe fra Langres mot de bakre avdelingene til en tysk hær som var på vei mot Paris. I Langres hadde de franske styrkene sterke stillinger, og om de skulle tape Langres kunne de dra seg tilbake til det vestlige Frankrike med jernbane. Moltke la merke til at Langres var av stor militær betydning.
I januar 1873 la Moltke merke til at Frankrikes militære planer og militære tiltak var defensive. Men Tyskland ville ikke begynne en ny krig mot Frankrike.
I april 1875 laget Moltke sin første seriøse plan for krig med Frankrike siden 1870. Moltke kom fram til at Frankrike var sterkere militært enn Tyskland og kunne sette inn militære styrker raskere enn Tyskland. Zuber skriver at i 1875 begynte tyskerne å anstrenge seg for å kunne mobilisere raskere enn Frankrike. Moltke kom med stadig mer pessimistiske vurderinger av Tysklands strategiske situasjon. Zuber kommenterer dette med å skriver at dette ville ha kommet som en overraskelse både for franskmennene og for resten av Europa.
I 1871 hadde Moltke skrevet at Russland ikke ville kunne angripe Tyrkia på grunn av Østerrikes flankestilling i Transylvania. Russland ville derfor angripe Tyskland og Østerrike. Den 24. april erklærte Russland krig mot Tyrkia uten å angripe Tyskland og uten at Østerrike blandet seg direkte inn.
I fredstid var den russiske hæren på 560.000 mann, altså omtrent like stor som den franske og den tyske hæren. I fredstid var denne hæren spredt over et stort område. Russland satte inn omkring halve hæren sin mot Tyrkia, og det gikk sent. Tyrkerne kunne bare sette inn 165.000 mann i Bulgaria, men de var godt bevæpnet, og hadde sannsynligvis bedre våpen enn de russiske styrkene.
Felttoget ble en ulykke for russerne. De brukte ti veker på å samle styrker i Romania, som var vennlig innstilt overfor Russland, og å krysse Donau. Tyrkerne bygde sterke stillinger ved Plevna og stoppet russerne der. Russerne begynte å beleire festningene ved Plevna. De kapitulerte fem måneder senere. Etter mer enn åtte måneders operasjoner ble det fart på den russiske offensiven. Den 30. januar 1878 kom den russiske hæren fram til festningsverkene ved Konstantinopel.
Zuber skriver at russerne fikk så store problem når de stod overfor festninger og landskapshindringer at det ville ikke ha vært vanskelig for selv små tyske styrker å stoppe et russisk angrep ved Visla.
Moltkes første tanke var at nå ville Østerrike alliere seg med Frankrike, og at de to sammen ville søke revansje for nederlagene mot Preussen i 1866 og 1870/1. Men Moltke var ingen innsiktsfull og forutseende geopolitiker, for det er ikke noe som tyder på at Østerrike og Frankrike forberedte krig mot Preussen.
Moltkes krigsplan gikk ut på at Tyskland først skulle angripe mot Østerrike og forsvare seg langs Rhinen mot Frankrike. Etter at Østerrike var slått skulle Frankrike angripes. Frankrike bygde festninger som de franske styrkene kunne trekke seg tilbake til om de tapte for et tysk angrep. Det ville være lettere å slå Østerrike i løpet av kort tid.
Denne strategien var den motsatte av Moltkes plan fra 1869 for en krig mot Østerrike og Frankrike da han ville angripe Frankrike først, og deretter Østerrike. Og også den motsatte av strategien han foreslo i 1871 for en tofronts krig mot Frankrike og Russland.
Zuber forteller mer inngående om Moltkes krigsplaner og scenarier, og kommenterer dem med å skrive at de bare viste at Tyskland alene ikke kunne komme seg gjennom en krig mot to stormakter.
Moltke la også planer for en krig med Frankrike og Russland. Moltke så ingen grunn til at en allianse mellom Frankrike og Russland ville oppstå, og han mente at Russland ikke hadde interesse av å erobre tyske områder, men Moltke mente at Russlands vedvarende interesse for å erobre Konstantinopel kunne føre til at Russland angrep Tyskland.
Zuber skriver om hvordan Moltke forestilte seg krigens gang, og at Moltke ut fra det kom fram til at Tyskland først måtte kjempe mot Frankrike. Moltke skrev også at dersom Tyskland ble overbevist om at Russland ville angripe Tyskland var det sikkert at også Frankrike ville angripe. Og da måtte Tyskland angripe Frankrike snarest mulig.
I denne planen skrev Moltke at de tyske styrkene ikke kunne forfølge de franske til Paris, men måtte overlate til diplomatiet å oppnå fred på basis av at eksisterende grenser ble opprettholdt. Dette utsagnet kom Delbrück og Ritter til å sette stor pris på.
I april 1879 reviderte Moltke sitt Denkschrift om en tofrontskrig mot Frankrike og Russland. Moltke mente at de russiske lederne var blitt rasende siden tyskerne ikke hadde støttet dem under kongressen i Berlin. Dersom dette førte til krig mente Moltke at Frankrike også ville angripe.
Moltke kom fram til at Frankrike hadde bygd så solide festninger langs grensen at det ikke var mulig å vinne en rask seier over Frankrike. Tyskland skulle bare sette inn minimale styrker i vest. Zuber kommenterer at de styrkene som Moltke avså for å forsvare grensen i vest var så minimale at de ville være nødt til å unngå kontakt med de franske styrkene siden de var altfor små til å utkjempe slag. De var nødt til å få forsterkninger østfra dersom de franske styrkene skulle hindres i å rykke inn i Tyskland.
Moltke hadde lite presise vurderinger av de russiske styrkene og av hva de ville foreta seg. Zuber skriver at sett på bakgrunn av det de foretok seg i krigen mot Tyrkia er det ikke trolig at russerne ville ha foretatt seg særlig mye på lang tid.
Tyskerne ville okkupere Polen i følge planen til Moltke, men ikke gå videre østover. Det tyske jernbanenettet i øst var svakt, og det ville derfor gå langsomt for tyskerne i øst siden det vil ta lang tid å få fram tropper og forsyninger, selv om det ville gå mye langsommere for russerne. Et problem var at det også ville ta lang tid å flytte tropper fra grensen i øst og vestover for å møte de franske styrkene. De tyske styrkene ville være ferdig oppsatt i øst samtidig med at de franske styrkene ville nå fram til Rhinen. Samtidig med at tyngden av de tyske styrkene nådde Warszawa nådde de franske styrkene Main. Og så skulle den tyske hæren gå tilbake gjennom Polen til det tyske jernbanenettet for så å sendes vestover for å drive de franske styrkene ut av Tyskland - og de franske styrkene ville på dette tidspunktet være langt inne i Tyskland. Og hvor store styrker skulle sendes vestover? Russerne var slett ikke slått, selv om de russiske styrkene som hadde vært i Polen hadde fått en omgang og enten hadde trukket seg tilbake eller blitt tilintetgjort eller tatt til fange. Tyngden av de russiske styrkene stod lenger øst. Og de ville komme vestover, slik at de tyske styrkene som var sendt vestover burde slå de franske styrkene i løpet av kort tid.
Moltke diskuterte ikke den russiske offensiven. Det ville ha tatt mange måneder for russerne å samle den styrken som kunne angripe Tyskland vurdert ut fra de erfaringene som kan trekkes av den russiske innsatsen mot tyrkerne.
Zuber skriver at historikerne har hatt store vanskeligheter med å få fornuft ut av disse krigsplanene. Ritter kalte planen for krig mot en fransk-østerriksk allianse for usannsynlig mulighet, og mente at planene var intellektuelle øvelser. Zuber skriver at det er god grunn til å tro at "Tenkeskriftene" som ble skrevet mellom 1877 og 1879 slett ikke var krigsplaner. De kan ha vært en form for krigsspill der Moltke utforsket muligheter. Slik viste de at Tyskland ikke kunne utkjempe en tofrontskrig. I Westaufmarsch var det beste Moltke kunne håpe på en diplomatisk løsning ned Frankrike for å gjøre en tofrontskrig om til en enfrontskrig. En Ostaufmarsch ville føre til at Tyskland stod overfor en fransk hær som hadde krysset Rhinen eller som allerede stod langt inne i Tyskland.
Zuber skriver at disse dokumentene ble skrevet for å støtte opp om en allianse mellom Østerrike og Tyskland, som Moltke gikk inn for.
Russisk misnøye med mangel på tysk støtte under kongressen i Berlin i juni og juli 1878 viste seg som russisk militær styrkeoppbygging i Polen, for det meste kavaleri. I september 1879 fortalte Bismarck om dette til keiseren. Moltke fortalte også om dette. Han sa at den franske hæren alene var minst slike stor som den tyske. Den franske festningslinja var ugjennomtrengelig og den franske hæren var i fredstid 100.000 mann større enn den tyske og den hadde flere kanoner. Moltke mente at Tyskland kunne trenge støtte fra Østerrike i en krig. Mot Russland kunne Tyskland føre krig alene, men Frankrike ville trolig intervenere, og da trengte Tyskland støtte. Moltke fortalte keiseren at han hadde utarbeidet to detaljerte krigsplaner. Den ene var for en krig mot Russland, og den andre var for en krig mot Russland der Frankrike intervenerte. Moltke sa at da ville situasjonen bli ekstraordinært komplisert. Moltke ville da kjempe på indre linjer på den ene fronten, trolig i vest, og gjennomføre en sterk offensiv på den andre fronten for å vinne en rask seier. Men det ville være en svært vanskelig og farlig situasjon. Moltke anbefalte derfor overfor keiseren en militær allianse med Østerrike som først og fremst ville være rettet mot Russland.
Keiseren var motstander av en allianse med Østerrike. Han mente at Frankrike var trusselen, og ikke Russland. Bismarck hadde ønsket en defensiv allianse med Østerrike, men bare som et politisk instrument for å forhindre krig. Dersom Russland visste at Tyskland og Østerrike ville støtte hverandre ville Russland ikke gå til krig. Bismarcks mål var i 1873 en konservativ allianse av de tre keiserne, den tyske, den russiske og den østerrikske. Keiser Wilhelm gikk nølende med på å danne en defensiv allianse med Østerrike, og den ble inngått i oktober 1879. Da Moltke den 8. november spurte om å få gjennomføre detaljert krigsplanlegging sammen med østerrikerne var Bismarck uinteressert.
Zuber skriver at økt spenning i Europa førte til større alminnelig interesse for den europeiske militære situasjonen, og det ble skrevet om denne. Artikler om denne i tyske og franske militære tidsskrift gir en nyttig kontrast til Moltkes korte og tendensiøse analyser, skriver Zuber. I Frankrike skrev en major X, som var pseudonym for den senere general Ferron, en analyse i Journal des Sciences Militaires i 1879, og enda en artikkel i 1880. Den første sammenliknet de franske og de tyske jernbanenes evne til å konsentrere og flytte hærstyrker. Ferron skrev at det tyske jernbanenettet var langt mer effektivt til dette enn det franske.
Ferron skrev at de franske grensefestningene ville tvinge tyskerne til å angripe gjennom Belgia med en hær som bestod av fem korps. Ferron skrev at den franske generalstaben ikke hadde vurdert dette grundig nok.
Ferron skrev at det var nødvendig at Frankrike bygde ut jernbanenettet sitt for å kunne sette inn militære styrker raskest mulig og for å kunne konsentrere styrker på begge flanker hurtig.
Ferron mente at den tyske hæren ville kunne bli satt inn raskere enn noen annen hær, og at de franske styrkene derfor kunne tape de første kampene. Av den grunn forberedte Frankrike å forsvare seg i dybden. Frankrike ville sette styrkene sine opp med en hær til venstre for Verdun, en i sentrum ved høydene ved Meuse og en i sør mellom Pont St. Vincente og Epinal som dekket 'Trouée de Charmes'. De franske styrkene skulle kunne holde Mosel og 150.000 franske tropper skulle kunne holde 'Trouée de Charmes' mot 250.000 tyske. Reserver ville bli satt opp i dybden, spesielt i nord.
De franske styrkene kunne ikke angripe, og de ville utsette motoffensiven så lenge som mulig. Ferron ønsket festninger praktisk talt overalt, men spesielt i Ardennene. Bare området nord for Maubeuge skulle ikke befestes siden terrenget var for åpent og det gikk for mange jernbanelinjer der. Ferron sa at krigen ville bli utkjempet i området Maubeuge-Paris-Dijon. Alt måtte gjøres for å preparere denne slagmarka.
Et halvt år senere kom Ferron med en ny artikkel om dette. Han sa at tyskerne ville ha initiativet siden de kunne mobilisere raskere, og de ville få sine styrker til Meuse først. Ferron så tre mulige framgangsmåter for de tyske styrkene. De kunne angripe rett fram mot det franske sentrum og venstre. De ville trenge gjennom det franske sentrum mellom Verdun og Toul mens en annen styrke angrep gjennom Belgia og Luxembourg mot det franske venstre mellom Verdun og Toul. I beste fall ville det tyske angrepet mot sentrum bli stoppet på côtes Lorraines, høydene ved Meuse. Franskmennene måtte derfor være på vakt mot en tysk offensiv ved mobilisering for å erobre høydene der. Mot det tyske angrepet gjennom Ardennene ville franskmennene prøve å holde linja mellom Reims og La Fère. De franske styrkene skulle ikke trekke seg tilbake mot vest, men mot sør og innta en flankestilling basert på Neufchâteau og Epinal. Tyskerne kunne også komme til å angripe gjennom 'Trouée de Charmes'. Om de franske styrkene ble slått måtte de trekke seg mot sør.
Den tredje muligheten tyskerne hadde var den letteste og mest sannsynlige. Tyskerne kunne sette styrkene sine inn i nord og angripe gjennom Ardennene og prøve å presse den franske venstre flanke tilbake. Men et slikt angrep ville ikke avskjære de franske styrkene fra rettrettmuligheter mot sør. Samtidig var de tyske styrkene splittet av Verdun mens de franske styrkene hadde en sentral posisjon mellom de tyske styrkene. Det franske styrkene ville også dra fordel av det franske jernbanenettet. Det mest lovende franske motangrepet var ut fra Verdun og over Woëuvreplatået. Dersom dette angrepet lyktes ville de franske styrkene kunne angripe mot det tyske sentrum i Lorraine. De franske styrkene burde ikke trekke seg tilbake til vest men langs suksessive flankestillinger mot sør.
Zuber skriver at Ferron hadde i 1880 beskrevet praktisk talt hele det tyske strategiske problemet i vest så vel som den mest sannsynlige franske defensive framgangsmåten. Beskrivelsen hans viste seg å holde fram til 1910. Han hadde ikke forutsett plan XVII, en regelrett fransk offensiv. Men da plan XVII slo feil var beregningene hans like anvendelige som de hadde vært i 1880. Tyskernes strategiske problem var ikke noe mysterium.
I 1879 utga en pensjonert tysk offiser, kaptein Fritz Hoenig, ei bok der han presenterte den franske hærens tilstand og uttalte at franskmennene kunne bare bli klare til krig i 1885. Han skrev at den franske IV korpsmanøvren i 1878 var den første franske øvelsen i stor skala siden før 1870. Øvelsen viste at det var mye som manglet før hæren var klar. Det hadde vist seg at de franske mobiliseringsprosedyrene ikke var helt tilfredsstillende. Reservistene kom for sent og var ofte fulle, og det var vanskelig å utstyre mannskapene. Godt stabsarbeid kunne rette opp mange av de problemene som ble oppdaget, men først i 1878 åpnet den franske krigshøgskolen.
Den franske hærens struktur ville være den samme i 1879 som i 1885; 19 aktive korps og fem reservekorps. I 1885 hadde felthæren en styrke på 845.000 mann og reservekorpsene kunne stille en feltstyrke på 133.000 mann fra andre aldersgrupper. I tillegg var det grupper i regionene. I 1885 var den totale styrken til hæren to millioner mann pluss.
Hoenig skrev at det franske jernbanesystemet for hæren ikke ville være ferdig før i 1885. Han brukte det til å sammenlikne de mulighetene Frankrike og Tyskland hadde til å sette inn troppene. I 1885 ville den franske mobiliseringen ta åtte dager. Hoening sa at dersom begge sidene satte inn tropper for å gå inn i Belgia ville de franske ha en fordel siden de hadde flere jernbanelinjer inn i Belgia.
Hoening var klar over at Belgia kunne være et viktig gjennomfartsområde for begge parter. Han sa at Storbritannia ønsket å sikre at ingen av sidene erobret Antwerpen. Siden de franske styrkene kunne gå raskest inn i det nordlige Belgia kunne de ha utsikt til å utkjempe et avgjørende slag mens de var i overtall.
Hoening skrev at i 1885 ville den østlige grensen til Frankrike være fullstendig befestet. Festningsverkene rundt Paris var allerede ferdige. En blokade av Paris ville kreve en hær på 350.000 mann som holdt ei linje som var 200 kilometer lang. Men en bedre løsning kunne være en fjern blokade utført av tre armeer, en på 180.000 mann sørvest for Paris, en med 150.000 mann mellom Seine og Marne i nordvest og en tredje med 150.000 mann mellom Seine og Marne i sør. Disse hæren kunne stoppe både forsøk på å befri Paris og på utbruddsforsøk fra Paris. Det var knapt mulig å sulte ut Paris på denne måten. Det beste man kunne håpe på var at franskmennene ville bli trette av okkupasjonen av den østlige delen av landet og be om fred. Zuber skriver at Schlieffenplanens løsning med en nær blokade med 180.000 mann erstatningstropper virker lam sammenliknet med mer realistiske vurderinger, som den til Hoenig.
Hoening vurderte ikke de franske grensefestningene høyt, først og fremst fordi de krevde svært store troppestyrker. De kunne i høyden bare forsinke det tyske angrepet. Så snart de tyske styrkene hadde trengt gjennom linja med grensefestninger var de verdiløse. Det hadde vært bedre å satse på feltforskansninger. Dette var den alminnelige oppfatningen i den tyske hæren - at festninger bare hadde verdi dersom de støttet felthærens operasjoner. Dette var forskjellig fra Moltkes innstilling om at fienden skulle få beleire sterke festninger for å binde store fiendtlige troppestyrker.
Selv om den franske hæren ville være klar i 1885 ville den fortsatt ha problem. Den svakeste delen var artilleriet. Det hadde kanoner, men manglet trente artillerister og hester.
Hoenings vurdering var at den franske vernepliktige hæren fortsatt var et eksperiment som bare hadde eksistert i seks år og enda ikke var skikkelig organisert, og den var ingen fare for Tyskland. Et isolert Frankrike var maktesløst.
I 1879 ga F. M. von Donat ut pamfletten Die Befestigung und Vertheidigung der deutsch-französischen Grenze, som kom til å bli oppdatert tre ganger fram til 1894. Donat var like opptatt av et fransk angrep som av et tysk angrep. Han sa at den eneste brukbare veien mellom Frankrike og Tyskland gikk gjennom Lorraine. I Alsace var det for trangt mellom Rhinen og Vosges til at store hærstyrker kunne manøvrere, og Vosges selv var uegnet for store troppestyrker. Donat nevnte at franske militære skribenter skrev at et tysk angrep ville komme gjennom Belgia mot Paris. Donat trodde ikke at tyskerne ville gå gjennom Belgia.
Snart ville Tyskland ha elleve bruer over Rhinen. Mellom Køln og Strasbourg gikk det åtte jernbanelinjer som førte til Lorraine. Frankrike var ikke så godt utstyrt med jernbanelinjer. I 1879 hadde Frankrike sju jernbanelinjer som gikk til den franske grensen, men bare fire av dem gikk til Lorraine. Bedømt etter beskrivelsen til Donat er det vanskelig å forstå hvordan Moltke kunne komme fram til at Frankrike kunne sette inn styrker i Lorraine raskere enn Tyskland, skriver Zuber.
Et fransk angrep mot Lorraine ville først måtte erobre Metz. Festningene rundt Strasbourg hadde også nylig blitt modernisert. Det var forholdsvis lett å krysse Rhinen mellom den sveitsiske grensen og Mainz. Nedenfor Mainz var det klipper langs Rhinen og det var vanskelig å krysse den. Men nedenfor Bonn ble landskapet flatere, og det ble lettere å krysse Rhinen. For å krysse Rhinen måtte de franske styrkene erobre en av de tyske festningene. Donat sa at de var moderne og kunne bite godt fra seg. Derfor ville et fransk angrep stoppe opp ved Rhinen. Donat reflekterte på Moltkes tanke om å basere forsvaret i vest på tyske festninger.
Donat skrev at fransk litteratur sa at tyskerne ville sette inn sine styrker raskere enn franskmennene, og derfor ha det strategisk initiativet. Frankrike ventet derfor å utføre en strategisk defensiv operasjon. Franske offiserer sa at moderne ildkraft best ble utnyttet på defensiven, og de var derfor opptatt av å plukke ut gode forsvarsposisjoner. Et vellykket forsvar ble vanligvis fulgt opp av et motangrep.
De franske styrkene ville bli satt inn langs linja Toul-Belfort. Det ville bli vanskelig å bryte gjennom denne linja, skrev Donat. Men Nancy var sårbar. Dersom de franske styrkene ble slått ved denne linja ville de dra seg tilbake sørover mot Langres. En fransk hær ville dekke Paris og en ny fransk hær ville bli mobilisert for å dekke Loire.
Også i Storbritannia ble det skrevet om den militære situasjonen på kontinentet. I 1880 skrev kaptein G. Macdonald at franskmennene antok at tyskerne kunne mobilisere og sette inn styrker raskere enn de selv kunne. Franskmennene ventet også at tyskerne ville gå gjennom det sørlige Belgia. Macdonald trodde at tyskerne ville marsjere så langt sør som mulig.
Macdonald skrev at tyskerne var overbeviste om at overlegen rask mobilisering og konsentrering av tropper nesten sikkert ville gi seier. Tyskerne ville sette hele hæren inn i vest. Fem korps ville gå gjennom det sørlige Belgia og Luxembourg, og åtte korps ville settes inn fra Metz og fem rundt Strasbourg-Saarebourg. Denne siste hæren ville skjære franskmennene av fra det sørlige Frankrike. Tyskerne ville prøve å mobilisere og angripe så raskt at de kunne gå inn i Frankrike før de franske troppestyrkene var kampklare.
I følge den europeiske militære oppfatning var Moltkes vurdering av de franske mulighetene og intensjonene helt feil, skriver Zuber. Zuber skriver at det ser ut til at det var den europeiske vurderingen som var riktig.
Moltke mente at de franske styrkene hadde evner som de først langt senere ville ha utviklet, og offensive intensjoner som de først ville ha i 1911. Ved mobiliseringens 23. dag mente Moltke at de franske styrkene kunne være ved Rhinen mens de i virkeligheten trolig ville være bak Mosel. Zuber skriver at verken utviklingen av den franske hæren eller av det franske jernbanenettet tillot franskmennene å tenke på å ta offensiven. Antar man at franskmennene ville intervenere i en krig mellom Tyskland og Russland så ville den intervensjon ikke ha vært planlagt og forberedt på forhånd, og den ville derfor trolig blitt dårlig utført. Zuber skriver at Tyskland var langt bedre i stand til å utkjempe en tofrontskrig enn Moltke trodde. Den østerrikske alliansen var slett ikke så nødvendig. Zuber skriver at Moltke trolig var oppmerksom på den franske hærens virkelige tilstand, men at han la vekt på det verste som kunne skje for å støtte opp om argumentene for en allianse med Østerrike.
Så snart alliansen med Østerrike var inngått gjorde Moltke sitt beste for å gjøre den til en effektiv militær allianse. I januar 1880 skrev han en plan for en europeisk krig med Tyskland på den ene siden mot Russland og Frankrike på den andre siden. Moltke ville sette inn tre armeer i vest med 322.000 mann. To armeer ville holde en defensiv posisjon ved Saar. Bare fire korps ville bli satt i frontlinja - [dette kan tilsvare den tredje av de tre armeene i vest]. Moltke mente at disse fire korpsene ville greie å slå tilbake et fransk frontalangrep, og etter at det var gjort skulle de tre korpsene som var holdt i reserve angripe.
Moltke behandlet krigen i vest på en overflatisk måte. Han prøvde ikke å anslå styrken til den franske hæren eller hvor raskt den kunne mobilisere eller hvilke intensjoner den kunne ha. Zuber skriver at dette sikkert nok ikke var noen tilfeldighet for en slik analyse ville ha stilt spørsmålstegn ved grunnlaget for planen til Moltke. De styrkene som Moltke plassert i vest var bare halvparten så store som de franske styrkene som de ville stå overfor. Moltke håpet at så store franske styrker ville bli satt til å beleire Metz at dette ville svekke den franske felthæren betydelig. Moltke var villig til å sette ti prosent av felthæren i vest i Metz for å forsvare festningsverkene der. Reservedivisjoner ville erstatte dem i felthæren. Moltke foretok også andre svært tvilsomme disposisjoner.
Moltke ønsket å angripe i øst, og han mente at det var nødvendig, noe han begrunnet med at russerne ville mobilisere i løpet av kort tid og komme som et lyn fra blå himmel. På mobiliseringens første dag ville store mengder russisk kavaleri angripe vitale installasjoner, som bruer og mobiliseringslager. På mobiliseringens sekstiende dag ville russerne kunne sette inn 1.173.400 mann i Litauen, rundt Warszawa og i Ukraina. Dette tallet er svært overdrevet sammenliknet med det vi vet om russernes prestasjoner på denne tid.
Moltke mente at tyskerne hadde en fordel, og det var at de kunne mobilisere og sette inn sine styrker enda raskere. Men det var bare tre enkeltspors jernbanelinjer over Visla. De fleste tyske styrkene måtte marsjere i dagevis eller vekevis for å komme fram til slagmarkene. Moltke gikk ut fra at russerne ville angripe med en gang. I følge planen til Moltke ville de tyske og de russiske hærstyrkene møtes frontalt like vest for Narew. Zuber skriver at det ikke var noe sofistikert ved planen til Moltke, de tyske styrkene skulle vinne siden de på dette tidspunktet var større enn de russiske styrkene. Men de russiske styrkene kunne også holde seg på defensiven og vente på forsterkninger. Da ville de tyske styrkene kunne komme mellom de russiske hærstyrkene og slå dem hver for seg. Moltke vurderte ikke den muligheten at de russiske styrkene ville kunne dra seg tilbake mens de ventet på forsterkninger.
Først på mobiliseringens sekstiende dag ville russerne ha konsentrert så store styrker i Polen at de var større enn de tyske styrkene, og fram til da ville de tyske styrkene nedkjempe russiske styrker ved hjelp av sitt overlegne antall soldater.
Men Østerrike ville slett ikke kunne mobilisere så raskt som Tyskland, og bare i et kort tidsrom ville de sammen med tyskerne kunne ha noen tallmessig overlegenhet ved sine grenser mot Russland. Her måtte avgjørende slag bli utkjempet tidlig, før det var for sent, og det ville raskt bli for sent.
Moltkes plan var avhengig av at de russiske styrkene ble slått i det korte tidsrommet de var underlegne i antall. Dette korte tidsrommet måtte utnyttes hensynsløst. Dette tidsrommet var mest gunstig på mobiliseringens 24. dag, og det forsvant tolv dager senere, på mobiliseringens 36. dag, for da ville de russiske styrkene være tallmessig overlegne. Fra den sekstiende dagen av var situasjonen mest fordelaktig for russerne, for da hadde de russiske styrkene nådd sin fulle tallmessige overlegenhet. Og det var flere problem, som å koordinere de tyske og de østerrikske styrkene. Bismarck ville ikke tillate at det i fredstid ble arbeidet med å koordinere dem. Og alliansen var etter Bismarcks innstendige ønske en defensiv allianse. Og Moltkes plan krevde at Tyskland og Østerrike i løpet av svært kort tid gjennomførte en offensiv i den største skala de kunne makte, og det kunne bare gjøres dersom det på forhånd var koordinert og planlagt, skriver Zuber, en preventiv krig, som den politiske ledelsen i Tyskland alltid motsatte seg. Bismarck la ned forbud mot detaljert krigsplanlegging sammen med Østerrike, og Moltke var usikker på om Østerrike i det hele tatt var villig til å angripe. Det var ikke i tråd med Østerrikes militære tradisjoner. Moltke var redd for at Østerrike ville foretrekke å holde seg på defensiven. Moltkes Ostaufmarsch var et vågestykke.
I januar 1881 skrev Moltke et Denkschrift for en tysk krigsplan. Moltke kalte det for et grunnriss - en oversikt. Etter denne ville halve hæren bli satt inn i vest og halve i øst. Planen tok hensyn til at styrker kunne bli overført mellom frontene. Dersom krigen bare kom til å bli utkjempet på en front ville likevel først hærstyrkene bli satt opp med halvparten ved hver front, og deretter ville hærstyrker bli sendt fra den fredelige fronten til den fronten der krigen ble utkjempet. Deler av planen behandlet festninger og deres bemanning.
Zuber skriver at den eldre Moltkes forordninger for en enfrontskrig burde huskes i lys av begivenheter den 1. august 1914. Da fikk den tyske ambassadøren i London, Lichnowsky, i et forsøk på å få Berlin til å garantere for Belgias nøytralitet, Bethmann Hollweg til å tro at Storbritannia ville holde seg nøytral, og garantere for fransk nøytralitet, dersom Tyskland ville respektere Belgias nøytralitet. Dette bygde på feilaktige opplysninger. Keiser Wilhelm II kom da til å tro at Tyskland kunne nøye seg med å utkjempe en enfrontskrig mot Russland og ba den yngre Moltke, som da var generalstabssjef, om å omdirigere troppen mot øst. Moltke sa da at det var umulig for det ville føre til kaos. Keiseren svarte da at onkelen hans ville ha gitt et annet svar. Zuber skriver at denne uttalelsen er blitt akseptert av senere historikere som korrekt. Men keiseren tok feil, den eldre Moltke ville ha gitt samme svar som nevøen den yngre Moltke ga.
Etter at Moltke detaljert hadde behandlet planen for krig i øst i 1880 gjennomgikk den planen som han laget i 1881 bare situasjonen i vest. Planen inkluderte for første gang siden 1870 en detaljert og realistisk vurdering av fransk militær styrke. Den franske felthæren på 550.000 mann var underlegen den tyske felthæren på 682.000 mann. Estimatet til Moltke fra 1881 hadde derfor ingen sammenheng med estimatet fra seks år tidligere der Moltke hadde anslått at den tyske hæren var mindre enn den franske. Men Moltke mente fortsatt at Frankrike kunne ha hæren sin kampklar tidligere enn Tyskland. Frankrike hadde sju jernbanelinjer og kunne sette hæren sin i posisjon den ellevte dagen av mobilisering. Det ble antatt at den franske hæren ville sette fem korps ved Verdun, fire korps ved Toul, seks korps ved Nancy og fire ved Belfort. Ut over å hevde at de franske styrkene ville foreta et frontalangrep på tyske stillinger i Lorraine antok ikke Moltke noe mer om franske operasjonsplaner. Men han uttrykte bekymring for at fransk kavaleri og artilleri ville angripe inn i tyske områder for å forstyrre oppbyggingen av tyske styrker.
Moltke sa at Tyskland bare kunne sette inn ni korps i vest med samlet 335.000 mann, inkludert reservedivisjoner. Hovedstyrken på sju korps ville bli plassert i en helt ny posisjon langt foran Saar, fra St Avold til Saaralben. Frontlinja til denne posisjonen ville bare være 19 kilometer lang og ville bli holdt av fire korps. Et korps ville bli stasjonert til høyre langt bak, ved Forbach. Et ville bli satt inn bak til venstre og et isolert og langt til venstre, ved Saarunion. Moltke nevnte ikke feltforskansninger. Posisjonen tok mindre enn en tredjedel av de seksti kilometerne av manøvringsrom som var tilgjengelig for franskmennene i Lorraine. Planen var basert på den antakelsen at dersom Frankrike ville vinne Alsace-Lorraine tilbake måtte de angripe. Moltke var overbevist om at de franske styrkene måtte angripe frontalt og ikke kunne utflankere den tyske posisjonen. Dersom det var sant hadde den nye posisjonen den fordelen framfor den gamle posisjonen at den nye var 10 kilometer kortere. Moltke spesifiserte styrkenes utplassering i posisjonen i detalj. Moltke kjente seg sikker på at med en divisjon per 21/2 kilometer ville de slå tilbake et fransk frontalangrep med rå ildkraft. Deretter kunne man gå til motangrep og bryte gjennom den franske festningslinja.
I tilfelle av en enfrontskrig mot Frankrike gjentok Moltke at troppene som var øremerket for utplassering i øst først skulle utplasseres der, og deretter omplasseres vestover dersom det ikke ble krig i øst. Moltke plasserte fortsatt tyngden av de tyske styrkene i Lorraine. Han sa at et fransk forsøk på omringning gjennom Luxembourg og Belgia var usannsynlig siden de franske styrkene som prøvde å utføre det risikerte at et tysk motangrep avskar dem fra Frankrike.
Moltke ventet at det ville komme et avgjørende slag like etter at styrken var satt inn. Dersom de franske styrkene ikke angrep så ville trolig den tredje tyske arme avansere mot Lunéville og Raon l'Etape.
I 1880 gjorde franskmennene ferdig sin første krigsplan - Plan I. Franskmennene ventet at de tyske styrkene ville prøve å gjenta felttoget fra 1870, der hærstyrkene ble ført fram med jernbane for så å angripe voldsomt, trolig i retning mot Nancy. Planen var rent defensiv. Tyngden av de franske styrkene ble plassert langt i sørvest for å gjøre dem mindre sårbare overfor et voldsomt tysk angrep mens de enda var i ferd med å bli samlet.
Den virkelige franske krigsplanen liknet ikke på Moltkes antakelse om sin fiende. Moltke trodde at tyngden av de franske styrkene ville være ved Toul-Nancy, mens tyngdepunktet i virkeligheten var 100 kilometer lenger sørvest, ved Langres. Moltke trodde at den franske mobiliseringen gikk dobbelt så raskt som den faktisk foregikk, og at den ville være fullført på den trettende dagen, mens den i virkeligheten først var fullført på den tjuefemte dagen. Og det er klart at de franske styrkene ikke ville kjempe for Nancy. Moltkes antakelser var mer feilaktige enn antakelsene som ble gjort av Hoening. Moltke trodde at det før eller senere ville komme en gigantisk kamp mellom Tyskland på den ene siden og Frankrike og Russland på den andre siden, og han trodde at både Frankrike og Russland rustet seg til denne kampen, og siden han trodde at denne kampen ville komme heller før enn siden så betraktet han Frankrike og Russland som farligere enn de faktisk var på hans tid.
Moltke sa i 1882 at det var to gap i den franske festningslinja. Det ene var nord for Verdun og det andre sør for Nancy. Den første arme skulle ikke prøve å gå nordfor Verdun fordi den kunne bli avskåret av at fransk motangrep fra Verdun mot nord. Moltke ville heller nå Meurthe før den franske hovedstyrken og planla en offensiv mot Nancy-Lunéville med sju korps. I 1885 utviklet Moltke planen videre. Moltke var overbevist om at de franske styrkene ville kjempe for Nancy.
Fra 1880/1 hadde Tyskland en grunnleggende krigsplan for en tofrontskrig og en variant for en enfrontskrig mot Frankrike. I en tofrontskrig ville Tyskland angripe mot øst og forsvare seg i vest. Moltke holdt fast på dette selv om Bismarck den 18. juni 1881 informerte ham om bestemmelsene i Trekeiserligaen. Denne ligaen hadde klart og tydelig forrang foran alliansen med Østerrike. I en tofrontskrig ønsket Bismarck en offensiv i vest. Forsvarere av Ostaufmarsch har alltid framholdt at Moltkes plan for en tofrontskrig forutså og ga en ufeilbarlig plan for situasjonen i 1914. Zuber skriver at det er klart at Moltkes planlegging etter 1881 i det hele tatt ikke var i tråd med Bismarcks politikk. Fra 1881 og så lenge Moltke videre var generalstabssjef var Tyskland og Russland allierte. Likevel holdt Moltke fast på en krigsplan som var basert på en øyeblikkelig offensiv som skulle nedkjempe den russiske hæren før den var kampklar. Zuber skriver at det er vanskelig å se for seg en situasjon der Moltke ville ha fått lov til å sette denne planen i verk. Zuber skriver at i de siste årene som generalstabssjef arbeidet Moltke for å støtte sitt eget politiske syn, og ikke Bismarcks.
I januar 1882 ble Waldersee utnevnt til Moltkes assistent som Generalquartiermeister. Waldersee kom til å lede generalstabens arbeid. Den eneste grunnen til at Waldersee fikk denne stillinga var at han var senior blant tilgjengelige korpskommandanter, skriver Zuber. Moltke insisterte på at stedfortrederen hans skulle bli betraktet som hans sannsynlige etterfølger. Waldersee satte i gang med å gjenopprette høye arbeidsstandarder som han mente at Moltke hadde latt forfalle.
Waldersee ble fullstendig uenig med Moltke om planene for forsvar i vest. Moltke hadde alltid ment at franskmennene ville sløse bort sitt tallmessige overtak på sekundære operasjoner. Waldersee mente at franskmennene ikke ville legge seieren i hendene på tyskerne på den måten som Moltke gikk ut fra. I 1883 foreslo han å flytte store styrker svært tidlig til grensen for å skjule intensjonen om å holde seg på defensiven. Han hevdet også at franskmennene var sterke nok til å utflankere Moltkes St Avold-Saaralben posisjon. Waldersee foreslo at tyskerne okkuperte en posisjon langt mot sør, fra Saarunion til Saarebourg. Waldersee foreslo en flankestilling mot et fransk angrep inn i Lorraine. Moltke mente at de franske styrkene bare ville gå forbi Waldersees posisjon i nord.
I januar 1884 skrev Waldersee et Denkschrift som summerte opp tankene hans om tysk strategi. Han utvidet angrepet på Moltkes strategi i vest. Han sa at angrepet mot Nancy ikke var så enkelt som det virket. I oktober samme år fornyet Waldersee uenigheten med Moltke om den defensive strategien i vest. Waldersee skrev at Metz ville slett ikke binde så store franske styrker som Moltke antok. Og da kunne de franske styrkene bli så tallmessig overlegne at de kunne presse den venstre flanken til Moltkes posisjon tilbake og gå nært opp til bruene over Rhinen ved Mainz. Waldersee sa at tyskerne ikke kunne sette hæren i vest på spill foran Rhinen, den avgjørende kampen måtte kjempes ved Rhinen og Visla. Det ville være lettest å sende styrker mellom disse to frontene.
Siden det ble klart at Moltke ikke ville forandre sine planer forandret Waldersee framgangsmåte og framholdt at tyskerne ikke hadde råd til den passive forsvarskrigen som Moltke foreslo. Av den totale styrken i vest på ni korps og fem reservedivisjoner måtte et korps og en reservedivisjon bli stående i Øvre Alsace og en reservedivisjon i Saarunion. Resten av styrken som var åtte korps og tre reservedivisjoner skulle forsøke å gjennomføre et mobilt forsvar og angripe den venstre flanken på den framrykkende franske hæren.
I november 1885 kom Moltke med et sammenfattende svar på Waldersees stadige innvendinger, og han vek ikke fra planen fra 1880/1. Han trodde fortsatt at Frankrike ville sende en hær inn i Øvre Alsace og bare la 12 korps være igjen til hovedangrepet inn i Lorraine. Dersom de franske styrkene angrep ville Moltke forsvare en posisjon ved Forbach-Saargemund. Han holdt fortsatt på at franskmennene ville ha store vanskeligheter med å presse tilbake den tyske venstre flanken på grunn av skogen ved Dieuze og at de måtte angripe frontalt nord for den byen. Dersom de franske styrkene ikke angrep skulle de tyske styrkene bevege seg i retning mot Pont à Mousson mens hovedstyrken gikk mot Nancy-Lunéville. Moltke sa at den viktigste karakteristikken for den tyske posisjonen i vest i en tofrontskrig var at den ga ei sikker rute for tilbaketrekning til Rhinen. Den posisjonen som best sikret dette var linja Forbach-Saargemund. Han holdt fast på at de franske styrkene kunne presse tilbake den høyre flanken til Waldersees stilling Saarebourg-Saarunion og nå fram til Rhinen ved Mainz før tyskerne kunne trekke seg tilbake gjennom Vosges.
Gjennom tre år med diskusjoner forandret ikke Waldersee Moltkes grunnplan for forsvaret i vest. Moltke fortsatte å gå ut fra at de franske styrkene ville gjennomføre en lite gjennomtenkt offensiv. De ville sende styrker til grensen mot Italia og ville invadere Øvre Alsace med store styrker som ikke ville utrette noe, og de ville binde store styrker ved beleiring av Metz. Og med de styrkene som de til slutt hadde igjen ville de angripe frontalt mot de tyske stillingene.
Waldersee fikk tillatelse fra Bismarck til å snakke med den østerrikske generalstabssjef Beck på den betingelsen at alt foregikk i hemmelighet og at det ikke ble gitt bindende løfter. Det hadde ikke vært noe samarbeid mellom generalstabene i Tyskland og i Østerrike fra 1879 til 1882.
Zuber skriver at det ikke ble snakket om å omringe de russiske hærene, men at det virker som om de dersom det ble krig ville prøve å vinne konvensjonelle kamper nær ved sine egne grenser. Ellers ble det utvekslet informasjon om planer.
Mellom 1882 og 1885 bearbeidet Waldersee Moltkes plan fra 1880 for en krig i øst. I 1882 ga han ordre om at det russiske jernbanenettet ble kartlagt og undersøkt, og det ble klart at det var mer effektivt enn man tidligere hadde ment. Han ga ordre om at det ble planlagt store raid inn i russiske områder på mobiliseringens første dag. I september 1883 sa Waldersee at en preventiv krig mot øst var på sin plass for russerne var ikke klare til krig.
I 1884 sa Waldersee at i de fire først vekene etter mobilisering ville tyskerne ha større hærstyrker å sette inn mot russerne enn omvendt. Noen veker senere ville situasjonen bli endret. Waldersee sa at så sent som i 1883 hadde tyskerne antatt at russerne ville evakuere Polen dersom det kom et tysk angrep. Men i 1884 var tyskerne sikre på at russerne ville samle styrkene rundt Warszawa. Tyskerne ville sende hovedstyrken mot Warszawa og forsvare seg mot den russiske hæren ved Kowno. Østerrike skulle sende sin hovedstyrke mot Lublin og forsvare seg på sin venstre flanke mot Kowno. Dette skulle la Tyskland-Østerrike beseire russerne, men dette var ingen omringing av de russiske styrkene i Polen.
Waldersee sa at det var umulig for de tyske og østerrikske styrkene å holde seg på defensiven i øst for dersom russerne fikk tid nok ville de samle en hær som var så stor at de russiske styrkene kunne gå på offensiven mot både de tyske og de østerrikske styrkene. Dersom tyskerne holdt seg på defensiven ville også østerrikerne gjøre det. Og grensene deres mot øst var for lange til at de kunne forsvare dem.
I 1885 sa Waldersee at siden jernbanenettet i Russland stadig ble bedre og gjorde det stadig lettere og raskere for russerne å sende styrker vestover til Polen, der det allerede sto stadig større russiske hæravdelinger, måtte de tyske styrkene bli i stand til å gå på offensiven snarest mulig når det brøt ut krig. Dette førte til at de tyske krigsplanen ble forandret. De tyske styrkene ble delt inn i to armeer, den fjerde arme med tre korps og tre reservedivisjoner i det østlige Øst-Preussen, og den tredje arme med seks korps og fem reservedivisjoner rundt Thorn, totalt 26 divisjoner. Hæren i Bayern skulle ikke lenger sette inn styrker i Øst-Preussen. Waldersee var fortsatt bekymret for det russiske jernbanenettet til Kowno. Heller enn å la den russiske hæren i Kowno marsjere inn i Øst-Preussen ville Waldersee la den fjerde arme angripe mot Kowno på mobiliseringens tiende dag med de styrkene som den da hadde tilgjengelig - 21/2 korps og en reservedivisjon og en kavaleridivisjon. Den fjerde arme skulle komme til Kowno før russerne brøt opp for å dra til sine konsentrasjonsområder. Den tredje arme ville komme noe senere fra Thorn og om nødvendig angripe før hele armeen var samlet. Waldersees ide var å ikke lenger å utkjempe et avgjørende slag ved Narew, men å utføre et angrep for å bryte opp den russiske konsentrasjonen.
Waldersee var ansvarlig for gjennomføringen Generalstabsreisen fra 1882. Dette var generalstabens krigsspill, eller militærøvelse. Dette året var scenarioet en russisk invasjon i Schlesien. Disse øvelsene hadde under den aldrende Moltke etter hvert blitt ganske slappe. Zuber skriver at siden Moltke fikk applaus overalt han gikk ble det sagt at benevnelsen Operationstag [øvelsesdag] burde byttes ut med Ovationstag [ovasjonsdag]. Waldersee begynte å stramme inn øvelsen. Det ble gitt flere arbeidsoppgaver og kritikken ble strengere. Offiserene måtte ri hardt for å holde følge med den 49 år gamle Waldersee og hans assistent Schlieffen. Waldersee innførte at stabens reiser ble brukt til å lære strategi og teste krigsplaner. Zuber skriver at dette var store forbedringer sammenliknet med Moltkes øvelser som fokuserte på taktikk, lokal sikkerhet og marsjorganisering i områder som lå langt fra sannsynlige krigsskueplasser.
I øvelsen i 1883 var scenarioet at de største hærene stod overfor hverandre på østsida av Rhinen på den andre sida av Bonn, mens en fransk hær som bestod av tre korps gikk fram nord for Nürnberg. Den tyske hæren ble ledet av Schlieffen. Det ble nødvendig å ødelegge jernbanene i det sørlige Tyskland for å forsinke framrykkinga til de franske styrkene, og befolkninga drev geriljakrig mot dem i Sør-Tyskland. Schlieffen synes å ha vært i stand til å angripe den venstre flanken til de franske styrkene og tilintetgjøre den da den prøvde å trekke seg tilbake gjennom skogene i Thüringen. Zuber skriver at hensikten med øvelsen øyensynlig var å vise at flankestillingen ved Rhinen ville beskytte Bayern og Württemberg fra invasjon, og at de sørtyske styrkene skulle dra seg østover, og ikke sørover.
Zuber går gjennom alle de årlige øvelsene. Siden Waldersees øvelser vel ikke er spesielt interessante med tanke på Schlieffenplanen refererer jeg få av dem.
Zuber skriver at Generalstabsreise Ost i 1885 var spesielt interessant fordi den skulle vise at grensen i øst kunne forsvares av fire korps og tre reservedivisjoner, noe som avvek sterkt fra Moltkes planlegging. Denne øvelsen er spesielt interessant fordi Kriegsarchiv i München har kopi av mange dokumenter fra øvelsen, og kommentar fra en offiser fra Bayern som deltok i øvelsen. Dette er den eneste Generalstabsreise Ost i perioden 1862-1894 som vi har så mange dokumenter fra at vi vet ganske detaljert hva som foregikk. Schlieffen var Waldersees assistent og nestkommanderende under øvelsen. Tyskland og Storbritannia var allierte i scenariet. Tyskland erklærte krig mot Frankrike og Russland den 1. april, og Østerrike var nøytralt, men hadde begynt å mobilisere. Tyngden av de tyske styrkene ble sendt mot vest siden Frankrike mobiliserte og satte inn styrkene sine raskere enn Russland. I øst utnyttet de tyske styrkene sine raskere mobilisering ved å foreta store raid fra mobiliseringens femte dag inn i det russiske Polen. De russiske styrkene i det vestlige Polen dro seg østover. Waldersee sa at de russiske styrkene skulle være i stand til å samle seg ved Warszawa, men var de det ikke ville de dra seg tilbake til Brest-Litovsk. Zuber skriver at dette er et interessant punkt. Delbrück, Ritter og de andre framholdt at en Ostaufmarsch ville lykkes fordi russerne ville forsøke å kjempe i Polen og ikke dra seg tilbake til det indre av Russland. Det er klart at Waldersee i 1885 ikke mente at dette var tilfelle. På den 28. dag av mobiliseringen var den russiske offensiven i gang, og de tyske styrkene dro seg tilbake langs den nordlige bredden av Visla, og ødela jernbanelinjene der de trakk seg tilbake.
Oppgaven til de tyske styrkene var å hindre russerne i å gå inn i Tyskland. Men Øst-Preussen kunne ikke forsvares. Waldersee erklærte massemobilisering - levée en masse - i det østlige Tyskland. Den ga den tyske kommandanten myndighet til å skrive alle menn i militær tjenestepliktig alder i Øst- og Vest-Preussen, i Pommern, Posen og Schlesien ut til militærtjeneste. Landsturm ble innkalt og befolkninga i Øst-Preussen førte geriljakrig mot invasjonen. De tyske styrkene krysset over til vestbredden av Visla ved festning Thorn og tok stilling bak innsjøene sør for Thorn tidlig i juni. Dersom russerne skulle gå til Berlin måtte de angripe denne posisjonen. Dersom de tyske styrkene ble slått ville de trekke seg tilbake til en annen posisjon litt lenger bak. Kaptein Meyer ble klar over at generalstaben ville gjøre bruk av troppeforflyttinger på jernbanene i stor målestokk for å overraske motstanderen. Det russiske angrepet mot den tyske stillingen foregikk fra 10. til 12. juni uten avgjørende resultat. På dette tidspunktet kom det melding fra Lorraine om at de tyske styrkene hadde vunnet en stor seier. Øvelsen ble da avsluttet. Moltke kommenterte øvelsen med å si at de fire tyske korpsene aldri ville greie å hindre russerne i å nå fram til Berlin. Øvelsen rettet på nytt oppmerksomheten mot at jernbanenettet til Øst-Preussen var utilstrekkelig og at Thorn var støttepunktet for forsvaret i øst.
Zuber skriver at Waldersees Generalstabsreise Ost var den første øvelsen som vi kan identifisere som et fritt-spill strategisk krigsspill. Det markerte en avgjørende forbedring i strategisk planlegging. Fram til nå hadde planleggingen vært napoleonsk: Stabssjefen fastsatte handlingsgangen og staben utførte den. Avgjørelsene til stabssjefen ble ikke utsatt for uavhengige tester. Men fra nå av ville planene bli fastsatt ut fra intense krigsspill. Ved å gjennomføre planene mens utførelsen ble utsatt for motstanderens krefter ble uforutsette svakheter og problem synlige, og muligheter ble også oppdaget. Stereotype løsninger var dømte - det var så mange oppvakte unge stabsoffiserer som deltok og som ville utmerke seg ved å avsløre svakheter og å foreslå bedre løsninger.
Waldersees Generalstabsreise Ost var langt bedre egnet til å trene stabsoffiserer enn Moltkes, og de førte til en strøm av forslag til forbedringer og nye tanker. Moltke spilte sjelden i situasjoner som var hentet fra den virkelige verden og i terreng som kunne bli krigsskueplass. I Waldersees øvelser var scenarioene på alle måter nærmere de offiserene og troppene ville møte i virkelig krig, som å måtte handle og ta avgjørelser på grunnlag av utilstrekkelig og usikker informasjon.
Zuber skriver at Generalstabsreisen i 1885 langt på vei la tanken om en Ostaufmarsch død. Den viste at med det lite utbygde jernbanenettet i Øst-Preussen hadde de tyske styrkene liten mulighet til å innta de russiske styrkenes samlingsområder, og russerne kunne ganske enkelt trekke seg ut av de tyske styrkenes rekkevidde. Men de viste også at det vanskelige terrenget i øst kunne brukes i forsvaret mot russiske styrker. Og det ble stadig klarer at jernbanenettet kunne brukes til å gjennomføre militære operasjoner. En invasjon ville bevege seg med farten til marsjerende soldater, mens motangrep kunne komme på plass med jernbanefart. Schlieffen kom til å utarbeide dette videre.
Zuber skriver at en eller annen gang etter Første Verdenskrig ble Archivrat Greiner gitt i oppdrag å skrive en studie over følgende emne: Hvilken etterretningsinformasjon hadde den tyske generalstaben om Frankrikes planer om mobilisering og utplassering av militære styrker i perioden 1885-1914? Greiner skrev en rapport på 157 sider, og Zuber skriver at det kanskje er det mest merkverdige etterretningsdokument om perioden før krigen.
Zuber skriver at årsaken til at Greiner skulle studere perioden etter 1885 er at Frankrike ikke ble vurdert som en alvorlig trussel før den tid. I 1885 hadde Tyskland en agent sentralt plassert i Frankrike. Det var en embetsmann i det tyske jernbaneverket som hadde adgang til de franske planene for mobilisering og utplassering av militære styrker. Han leverte de franske planene for 1885/6 til tyskerne våren 1885. Tyskerne kom fram til at informasjonen var fullstendig pålitelig. Tyskerne hadde allerede andre franske militære planer.
Med grunnlag i denne informasjonen skrev oberst Schlieffen en etterretningsrapport. Frankrike hadde tilgjengelig 18 korps og marinedivisjonen, 37 aktive divisjoner pluss 17 reservedivisjoner, tilsammen 54 divisjoner pluss styrker i koloniene, tilsammen 1.033.086 mann og 2.514 kanoner. Frankrike ville sette inn 16 korps og 12 reservedivisjoner mot Tyskland og to korps og to reservedivisjoner mot Italia og tre reservedivisjoner mot Spania. Schlieffen ga detaljert plan for oppstillingen av disse styrkene. Styrkene ville være i sine stillinger på mobiliseringens 15. dag.
Schlieffen skrev at styrken til den franske høyresiden var merkverdig. På de 50 kilometer frontlinje fra Epinal til Pont St Vincente hadde de to armeer, to grupper reservedivisjoner (to armeer), og en del av den tredje arme. Men på de 90 kilometerne fra Frouard til den belgiske grensen hadde de bare den fjerde arme. Den franske intensjonen var klart å forsvare 'Trouée de Charmes'. Den eneste offensive handlingen de franske styrkene ble ventet å utføre var et raid av andre kavaleridivisjon på mobiliseringens første dag. Schlieffen skrev at franskmennene hadde tatt forholdsregler mot en tysk offensiv gjennom Belgia. Den venstre fløyen var trukket langt vest for å unngå det tyske angrepet og det franske kavaleriet var samlet der.
Med disse nye opplysningene kunne den tyske generalstaben basere sine planer på fakta og ikke på antakelser. Waldersee kunne vise at motstanderen i vest ville ha nesten dobbelt så store styrker som tyskerne kunne sette inn. Zuber skriver at Waldersee i 1886 foreslo at tyskerne skulle foreta sitt hovedframstøt i vest i tilfelle en tofronts krig. Ved å gjøre dette sluttet bare Waldersee seg til det som var den rådende oppfatning i militære kretser i Europa. Waldersee framholdt at i den daværende situasjon var samtidig mobilisering i Frankrike og Russland lite trolig. Dersom Frankrike skulle beslutte seg til krig ville trolig Russland nøle. Og seier i vest ville være den beste garanti for sikkerhet i øst. Og den beste måten å sikre seier i vest på var å være så sterk som mulig i vest. Operasjoner i vest kunne begynne på mobiliseringens fjortende dag. De franske styrkene ville trolig angripe så snart de kunne, og den avgjørende kampen ville trolig komme i tredje veke av mobiliseringen, før det oppstod noen akutt fare i øst.
Waldersee sa det opplagte, Frankrike og Russland var ikke allierte. Det var den politiske ledelsen i Tyskland som skulle avgjøre i hvilken grad Russland var en fare, og ikke generalstaben.
Waldersee sa at Tyskland skulle la noen styrker være i øst, fire korps og tre reservedivisjoner som ikke skulle plasseres ut i stillinger men holde seg der de ble mobilisert. Dersom russerne ikke hadde foretatt seg noe som helst i løpet av de første fjorten dagene av mobiliseringen skulle disse styrkene bli sendt til Lorraine, dit de ville komme på mobiliseringens tjuende dag. Dersom russerne mobiliserte skulle hæren i øst sette inn første korps og tredje reservedivisjon i Instburg, og de tre andre korpsene og en reservedivisjon skulle samles ved Thorn-Soldau, med en reservedivisjon i Schlesien.
Selv om Russland og Frankrike mobiliserte samtidig ville ikke Waldersee dele hæren i to halvparter, som Moltke planla. Waldeersee ville i utgangspunktet sette opp 9 korps i vest og 7 i øst. Han foreslo å holde gardekorpset og dets reservedivisjoner og det IX korpset i mobiliseringsstasjonene deres. Dersom det kom et tidlig fransk angrep ville Waldersee sende disse styrkene til Lorraine. Forflytningen ville ta toppen ti dager. Den sannsynlige innsatsen av styrker ville derfor bli 11 korps i vest og 7 i øst.
Zuber skriver at i 1886 hadde Waldersee ved å bruke krigsspill og etterretningsinformasjon vist at Moltkes Ostaufmarsch ikke var holdbar. Han foreslo å erstatte den med en Westaufmarsch. I 1887 ville en radikal forverring av den strategiske situasjonen føre til at selv Moltke oppga tanken om en Ostaufmarsch.
Zuber skriver at Moltke tydeligvis ikke hadde overbevist selv sin fremste underordnede om visdommen i en Ostaufmarsch. Waldersee var 32 år yngre enn Moltke og fri fra Moltkes romantiske Großdeutsche stemninger. Waldersee var bare et år eldre enn Schlieffen, og sammen var de spydspissen i en ny og intenst profesjonell generasjon av generalstabsoffiserer. Zuber skriver at for de nye mennene var krigsplan et spørsmål om rasjonell militær beregning og ikke Nibelungentreue.
Zuber skriver at festninger i sin alminnelighet, og spesielt festningene ved Rhinen, Mainz, Koblenz, Køln og Wesel, var svært viktige for Moltkes krigsplaner i vest. Disse festningene ville tjene som bruhoder på Rhinens venstre bredd og var vesentlige støttepunkt for Moltkes flankstilling ved Rhinen. Moltke regnet også med at så store deler av de franske styrkene ville bli satt inn for å beleire eller angripe Metz og Strasbourg at det ville svekke den franske felthæren betydelig. Etter 1875 begynte franskmennene å bygge sine egne festningsverk ved grensen, og disse fikk stor betydning for tysk krigsplanlegging. Man gikk ut fra at festningene var i stand til å utføre sin oppgave, men dette var ikke tilfelle. Zuber skriver at den raske utviklingen i artilleri og befestning hadde stor virkning på Moltkes krigsplaner.
Ved avtalen i Wien i 1815 fikk Preussen betydelige områder ved Rhinen. Siden man fortsatt fryktet Frankrike ble det viktig å bygge festninger i disse områdene. Ved Køln ble en ny serie fort bygd ved den gamle bymuren. Disse bestod av 11 fort som ble bygd omkring 500 meter foran den gamle bymuren. Ved Koblenz ble et nytt festningssystem - Feste Kaiser Alexander - bygd like utenfor den gamle middelaldermuren på sørsida av Mosel i vinkelen mellom Rhinen og Mosel. Disse festningene skulle holde artillerikampen borte fra selve byen og middelaldermuren. Så lenge muren holdt greide byen å forsvare seg mot infanteriangrep.
Mainz var en Bundesfestung - en føderal festning. Kjernen i festninga bestod fram til 1862 av bastionene fra det syttende og attende århundret. Mainz var svakt befestet og ville være vanskelig å forsvare mot sterke angrep.
Like etter fredsinngåelsen i 1871 begynte Tyskland å evaluere festningene i landet. I følge Allgemeine Kabinetts-Ordre fra 24. juni 1872 ble sju festninger i vest vurdert å være i stand til å tåle å bli beleiret og angrepet med moderne artilleri: Wesel, Køln, Koblenz, Mainz, Metz, Strasbourg og Rastatt. I 1872 var ingen av festningene i stand til det. Beleiringen av Strasbourg i 1872 hadde vist at bare moderne festninger med fort som lå langt foran de gamle bymurene kunne stå seg mot moderne beleiring. Siden de nye festningene var svært kostbare kunne bare tre festninger i vest bli modernisert. Metz hadde førsteprioritet. Mellom 1872 og 1881 ble ti fort bygd tre kilometer fra hverandre og fra to til fire kilometer fra bymuren. De var vanligvis mangekantet, kanskje 300 meter lange og bygd av stein. De hadde bombesikre rom under grunnen. Kanonene stod under åpen himmel, og skulle gjennomføre artilleridueller med angripende artilleri. Når angriperen var oppdaget ble de fortene som kom i kamp forsterket med flere kanoner fra lagret av mobile kanoner, og kanskje også med infanteri.
Fortene var opp til ni meter høye og synlige på lang avstand. Festningsverkene ved Strasbourg ble forsterket på liknende måte som ved Metz. Det nye beltet med festninger var 53 kilometer langt. I 1873 begynte arbeidene med å bygge nye 12 festninger ved Køln og 22 mellomliggende festningsverk. I øst ble det utførte omfattende festningsarbeid ved Königsberg og Posen og Thorn.
I 1874 bevilget den franske nasjonalforsamlinga midler til festningssystemet Séré de Rivières. Det skulle bestå av fire store festningskompleks: Verdun, Toul, Epinal og Belfort. Områdene mellom Verdun og Toul og mellom Epinal og Belfort var bundet sammen av enkeltstående festninger - sperrefort. Området nord for Verdun var ikke befestet, og heller ikke området mellom Toul og Epinal - 'Trouée de Charmes'. De franske og de tyske festningskompleksene liknet på hverandre. Séré de Rivières var helt integrert i fransk militær planlegging. De skulle dekke innsetting av franske styrker nær grensen og kanalisere tyske angrep og gi utgangspunkt for franske motangrep.
I 1883 var det franske og det tyske festningsprogrammet fullført. I 1886 ble disse kostbare byggverkene foreldet. Fra 1884 til 1887 utførte tyske artillerister skyteprøver der de brukte prosjektiler som var fylt med høyeksplosivt sprengstoff og skjøt mot festningsmål. Franskmennene utførte liknende tester. De oppdaget begge at virkningen av høyeksplosive granater skutt mot tradisjonelle festninger var ødeleggende. Tunge bombekastergranater kunne trenge 4-5 meter ned i sandgrunn eller 6-7 meter ned i jord og leire og så ødelegge de bombesikre festningsrommene som lå nede i grunnen. Og de ødela de ytre veggene og murene til festningene og fylte gravene og grøftene rundt dem som skulle sikre at de ikke kunne stormes.
Zuber skriver at de tyske festningsmyndighetene var på grensen av panikk. Etter å ha utført enda flere skyteprøver ga festningsinspektøren ordre om at det ble satt i gang et nødbyggingsprogram sent i 1886. På grunn av pengemangel kunne bare seks festninger bli beskyttet mot høyeksplosive granater: Strasbourg, Metz og Køln i vest, og Königsberg, Posen og Thorn i øst. Den første forsterkninga bestod av å fjerne laget med jord over de bombesikre rommene og støpe et lag betong som var en meter tykt. Arbeidet fortsatte med de frittliggende fortene der det var mest sannsynlig at det ville komme angrep. Til slutt kom tyskerne til at de praktisk talt ville oppgi fortene av stein og bygge mindre infanteribunkere og artilleriposisjoner av betong mellom de eldre byggene. Man kan trygt gå ut fra at festninger som de ved Mainz og Koblenz nå var dødsfeller, skriver Zuber.
Det tyske festningssystemet i vest var nå redusert til to festningskompleks: Metz-Diedenhofen (Thionville) og Festning Kaiser Wilhelm II ved Mutzig vest for Strasbourg. Disse to festningskompleksene ble forsterket med armert betong. Resten av festningene i vest og øst ble stort sett ikke modernisert. Dette gjelder også festningene som var vesentlige i Moltkes plan for å forsvare Rhinen: Mainz, Koblenz og Køln.
Festningsverkene ved Køln ble til dels forsterket, men ikke ved Mainz og Koblenz. Zuber skriver at dette tyder på at tyskerne regnet med at det var større fare for et angrep gjennom Belgia enn for at de måtte forsvare den midtre Rhinen.
I Frankrike ble det helt nye festningssystemet Séré de Rivières med et slag foreldet. Heller ikke franskmennene var i stand til å forsterke hele systemet sitt, men bare de viktigste delene. Disse var Verdun, Toul, Epinal og Belfort. Bare 6 av de 21 sperrefortene kunne bli modernisert. Et tysk gjennombrudd mellom Toul og Verdun var nå mulig å foreta. Tyske etterretningsrapporter fra denne tida viser at tyskerne hadde god kjennskap til tilstanden til disse festningene og deres evne til å motstå artilleriild.
Zuber skriver at sammenbruddet til det tyske festningssystemet ikke kunne ha kommet på et mer ugunstig tidspunkt. I oktober 1885 ble general Georges Boulanger fransk krigsminister i regjeringa til Charles de Freycinet, som selv hadde vært krigsminister i regjeringa til Gambetta i 1870/71. Boulanger viste seg å bli populær. Zuber skriver at han var en republikansk general som legemliggjorde revancheånden.
Samtidig var forholdet mellom Tyskland og Russland blitt mer spent på grunn av situasjonen på Balkan. Det var en krise over situasjonen i Bulgaria og stredene - Bosporus og Dardanellene - som nådde sin topp sent i 1887 og tidlig i 1888. Boulangerkrisen kom i siste del av 1888 og første del av 1889. Den 9. mars 1888 døde keiser Wilhelm og sønnen og arvingen døde av halskreft den 15. juni 1888. Den 29 år gamle Wilhelm ble nå keiser Wilhelm II. Det ble regnet som en betydelig svekkelse av det militære monarkiet Tyskland, skriver Zuber.
Fram til 1886 hadde det knapt eksistert noen militær trussel mot Tyskland. Den tyske suksessen hadde ført til svært omfattende reformer både i Frankrike og i Russland. Begge disse landene innførte verneplikt og foretok store forandringer i sine militære system, og bygde jernbanelinjer for å støtte opp om mobiliseringen og utplasseringen av hærstyrker. I 1886 fungerte disse systemene, vernepliktshæren, jernbanesystemet og generalstaben, i Frankrike. Dette var ikke tilfelle i Russland. Spesielt stod det dårlig til med jernbanesystemet.
Zuber skriver at i 1886 ble Tysklands militære situasjon mye dårligere. Franskmennene var for første gang siden 1871 i stand til å føre krig mot Tyskland. Og det spente forholdet til Russland gjorde det mer mulig at russerne kunne komme til å gripe inn i en væpnet konflikt mellom Tyskland og Frankrike på fransk side. Og Moltkes siste planer for en tofrontskrig fra 1880 og 1881 hadde vært basert på hans antakelse om at festningene ved Mainz, Koblenz og Køln tillot tyskerne å holde Rhinen som siste forsvarslinje mens festningskompleksene ved Metz og Strasbourg bandt opp betydelige franske militære styrker, men utviklingen av høyeksplosive granater gjorde disse antakelsene verdiløse.
Zuber skriver at Moltke nesten sikkert som en reaksjon på Boulangerkrisen og sammenbruddet til det tyske festningssystemet skrev en ny plan for en enfronts krig med Frankrike. Inndelingen av styrker mellom øst og vest var nesten den samme som Waldersee hadde foreslått året før: fjorten korps i vest og fire i øst, med korpsene i øst øremerket for overføring vestover dersom russerne ikke mobiliserte. Den 5. februar skrev Waldersee i dagboka si at han hadde overbevist Moltke om å akseptere den planen som han hadde laget, og som bare kunne kalles for en Westaufmarsch. Moltke sa at alt tydet på at de franske styrkene i utgangspunktet ville holde seg på defensiven. Men de kunne bli ventet å gjennomføre raid inn i Tyskland ved begynnelsen av mobiliseringen for å forstyrre denne. Siden tyskerne ikke hadde noen grunn til å angripe ville den merkelige situasjonen oppstå at begge hærene stod på defensiven i begynnelsen av krigen. Men Frankrike hadde ett som de ønsket å oppnå, og det var å innlemme Alsace-Lorraine i Frankrike. Men trusselen om russisk intervensjon kunne tvinge de tyske styrkene til å gå på offensiven. Zuber skriver at Moltke tydeligvis mente at Frankrike ville utsette sin offensiv til russerne angrep tyskerne i øst. Moltkes hensikt var å holde seg på defensiven så lenge som mulig og bare angripe dersom situasjonen i øst krevde det.
Zuber refererer den oppstillingen av hæren som Moltke planla i tilfelle krig. Et tysk angrep ville bli gjennomført mot Nancy av halve den tyske hæren som stod i vest, og på en smal front.
Høsten 1887 mottok tyskerne marsjoppstillingen for alle enheter som brukte Paris østlige jernbane. Kaptein Rohr skrev et oppdatert anslag over fienden. Dette dokumentet fant ikke Greiner i arkivene. Men han fant det tyske anslaget over fransk troppeforflytting via jernbane, og han vurderte det grundig. Greiner skrev at det stemte fullstendig overens med beskrivelsen gitt av Marchand av Plan VIII. Han sa videre at fransk offisiell historie beskrev hensikten med Plan VIII som rent offensiv. Zuber skriver at Greiner trodde at tyskerne sent i 1887 visste at Frankrike hadde en offensiv krigsplan.
I 1887 ble Moltke og Waldersee stadig mer bekymret over den økende militære styrken til Russland. I november sa Waldersee at russerne kom til å angripe om våren i 1888. Moltke sendte deretter et alarmerende etterretningsestimat til Bismarck. Han skrev at i de siste 14 år hadde Russland satt opp en hær basert på alminnelig verneplikt og resultat var at den nå var en menneskelig dampveivals. Den aktive hæren var på 824.000 soldater, men fullt mobilisert ville den være på 2.424.800 mann. Og dersom man la til kosakkene og territoriale tropper var den totale styrken på 3.129.800 mann. Infanteriet hadde magasinrifler og artilleriet var mindre mobilt enn det tyske, men hadde lenger rekkevidde og var mer treffsikkert. Jernbanenettet ble stadig satt i bedre stand til å frakte troppene raskt fram, og det ble utvidet.
Zuber skriver at de tidligere planene til Moltke for krig i øst hadde anslått at russerne ville forsvare Polen, og derfor er det overraskende at Waldersee og Moltke begge hevdet at de fram til nå hadde antatt at russerne var ute av stand til å forsvare Polen og at de dersom de ble angrepet ville trekke seg tilbake til det indre som de gjorde i 1812. Men nå var de russiske garnisonene i Polen blitt forsterket, og de trodde ikke lenger at russerne ville trekke seg tilbake.
Zuber skriver at russernes mulighet til å føre 21/2 millioner mann i felten var null. I løpet av de foregående ti årene hadde russerne bare økt de militære styrkene sine i Litauen og Polen med fire eller fem infanteridivisjoner, hvorav den siste ankom fire år tidligere. Zuber skriver at dette var ikke noen spesielt energisk styrkeoppbygging. Waldersee og Moltke fortalte Bismarck at russerne drev på med en hemmelig styrkeoppbygging, "som de hadde gjort i tidligere kriger". Moltke mente at det ikke kunne være tvil om at russerne gjorde seg klare til krig. Moltke fortalte Bismarck at når russerne var klare ville de angripe og beseire Østerrike. Moltke sa at russerne ville angripe på grann av pan-slavisk agitasjon.
Zuber skriver at det virker sannsynlig at Moltke og Waldersee reagerte like mye på Rohrs anslag om at Frankrike hadde fått en offensiv krigsplan.
Zuber skriver at den bestemmende faktor i Moltkes forestillinger var hans tro på at det slaviske øst og det latinske vest ville angripe det teutonske sentrum. Moltke argumenterte på nytt for at Tyskland og Østerrike måtte foreta et preventivt angrep før russerne var klare. Angrepet skulle komme vinteren 1887/8.
Bismarck hadde ikke myndighet til å overvåke den krigsplanleggingen som Moltke drev på med i fredstid. Fram til i 1883 var Moltke i det minste teoretisk underordnet krigsministeren. Og etter 1883 stod han direkte under keiseren. Moltke fastsatte krigsplanene helt på egen hand. Men Bismarck bestemte utenrikspolitikken, og det visste Moltke og innrettet seg etter det. Bismarck fortalte Moltke om reassuranseavtalen som var undertegnet den 18. juni 1887. Og han sa at Østerrike og Tyskland først ble våpenbrødre om Russland angrep Østerrike, og ikke tidligere. Bismarck sa også at krig med Russland betydde krig med Frankrike, og i det tilfelle ville han først ta oppgjøret med Frankrike før han vendte seg mot Russland. Det ville ikke bli noen preventiv krig i øst, og i en tofronts krig ville de tyske armeene først marsjere mot vest. Dette gjorde Bismarck også klart for østerrikerne.
Zuber skriver at Gerhard Ritter trodde at Moltkes grunnleggende politiske ide var god, for den skulle være i samsvar med Ritters egen tanke om utmattingskrig og forhandlingsfred. Men Ritter fant detaljer i Moltkes planer som uroet Ritter, spesielt ønsket om en offensiv i øst. Ritter tilpasset seg dette ved å hevde at dette var synspunkt som Moltke ikke holdt sterkt på. Gordon Craig skrøt til dels svært av Moltke, og mente at han etterhvert utviklet dyp politisk innsikt. Zuber skriver at den rosen som Craig ga Moltke for Moltkes angivelige dype politiske innsikt er uten grunnlag. Moltke hadde dannet seg sine utenrikspolitiske oppfatninger og krigsplaner på grunnlag av geopolitikk, stortysk nasjonalisme og sin egen darwinistiske historieoppfatning. Dette var tenkning som var helt fremmed for Bismarck.
I 1888 skaffet den tyske agenten i Paris på nytt til veie alle tabellene for utplassering av mobiliserte tropper i Frankrike som ville foregå ved hjelp av jernbanene i det østlige Frankrike. På grunnlag av disse og tidligere franske planer ble det laget anslag for hvor de franske styrkene ville bli plassert ved utbruddet av en krig. Greiner sa at det tyske anslaget korresponderte med den nye franske Plan IX og at det tyske anslaget om franske intensjoner var identisk med det som var gitt av Marchand.
Greiner sa at franskmennene hadde kommet til at Plan VIII var for dristig. Den venstre vingen var for langt framme og jernbanenettet ble utnyttet for sterkt og ble ikke beskyttet godt nok. Tyskerne ville nå vite at med disse endringene var trusselen i vest blitt redusert.
Zuber skriver at selv om de franske kildene ikke spesielt nevner det var franskmennene tydeligvis bekymret over muligheten for et tysk angrep gjennom Luxembourg og det sørlige Belgia. Greiner noterte at i Plan IX ble den franske venstre vingen flyttet vestover for å være en buffer mot angrep fra den tyske høyre vingens angrep gjennom Ardennene.
I 1889 kom den tyske agenten på nytt med omfattende og detaljert informasjon om den franske utplasseringen av tropper i tilfelle mobilisering. Agenten fikk 6.000 franc for dette.
I februar 1888 skrev Moltke sin siste plan for en tofronts krig. Elleve korps ville bli satt inn i vest og sju korps - 351.000 mann - i øst. Til tross for at Bismarck hadde gjort ham oppmerksom på bestemmelsene i reassuranseavtalen fortsatte Moltke å planlegge for en offensiv anstrengelse i øst utført av den tysk-østerrikske alliansen. Denne offensiven ville foregå med 584.000 soldater fra Østerrike-Ungarn i spissen. Zuber skriver at dette er overraskende siden Moltke bare to måneder tidligere hadde innsett at det østerrikske infanteriet ikke var videre kompetent. Planen var hovedsakelig opptatt av operasjoner i øst. Moltke sa at 935.000 tyske og østerrikske soldater ville stå overfor 757.000 russiske soldater. Zuber kommenterer dette med å skriver at man kan undre på hva som hadde skjedd med den russiske dampveivalsen. Zuber forteller om denne planen og om hvordan den så for seg den utviklinga på slagmarkene.
I et Denkschrift fra februar 1888 klaget Moltke over at jernbanelinjene til Øst-Preussen hadde liten kapasitet. Men Moltke kom til at problemet ikke var så stort som han tidligere hadde antatt. Moltke foreslo å bygge lokale våpenlager til Landsturm for å kunne stoppe kavaleriraid og for å forsterke felthæren. Ingenting ble gjort for å sette denne tanken ut i livet, men Schlieffen overtok den, og kom med det samme forslaget i 1893. Han utvidet den til et viktig element i sin forsvarspolitikk.
I Øst-Preussen hadde de tyske styrkene en sentral posisjon mellom den russiske Niemen og Narew hæren. Zuber skriver at i 1888 utviklet Moltke ikke en plan for en massiv invasjon av Polen, men heller de tankene som lå bak seieren ved Tannenberg: forsvar langs indre linjer der alle styrker først ville kjempe mot en av de to russiske armeene, og så mot den andre. Zuber skriver at endringen i strategien for Østfronten til å bli basert på en defensiv som brukte indre linjer ikke begynte med Schlieffen, men med Moltke.
Delbrück, Ritter og deres følgesvenner hevdet at Moltkes Ostaufmarsch fra 1888 var Tysklands Siegersrezept. En perfekt plan som ville ha sikret tysk seier i 1914 dersom den hadde blitt fulgt. De hevdet at planen fra 1888 sørget for en kraftfull tysk-østerriksk offensiv mot øst som ville drive russerne ut av Polen. De blandet sitat fra alle krigsplanene til Moltke for krig i øst for å begrunne påstanden. Uttalelser fra 1871 ble brukt som om de gjaldt planleggingen i 1888. Men det er ikke tilfelle. Bismarck hadde lagt ned forbud mot en Ostaufmarsch i 1888. I 1888 satte Moltke bare sju korps inn i øst og de holdt seg alltid i nærheten av Øst-Preusen. I 1888 nevnte Moltke ikke at de tyske styrkene skulle krysse Visla eller Narew eller ta Warszawa eller Brest. Hensikten var å tvinge de russiske styrkene til å angripe. I "Tenkeskriftet" fra 1888 var Moltke opptatt av hvordan Øst-Preussen skulle forsvares.
Moltkes siste krigsplan var den han la for krigen i vest i krigsplanen fra 1888. Moltkes beskrivelse av den franske hæroppstillingen var svært generell. Han sa at de franske styrkene ville stå på en 150 kilometer lang linje bak grensebefestningen mellom Epinal og Verdun. De franske styrkene ville være tallmessig overlegne med 561.000 franske soldater med 3.072 kanoner mot 514.000 tyske soldater med 2.280 kanoner. Men oppstillingen av den franske hæren viste at den i utgangspunktet hadde til hensikt å utføre defensive operasjoner. Men etter hvert ville de gå over til offensive operasjoner.
Moltkes beskrivelse av den tyske hærens oppstilling var også fragmentarisk. På den syttende dag av mobiliseringen ville troppene være på plass. Da kunne de begynne å foreta offensive operasjoner. Moltke fortsatte å file på de defensive posisjonene i Lorraine. For første gang skulle de grave forsvarsstillinger.
I mai 1888 skrev Moltke sitt siste operasjonelle Denkschrift. Det handlet om hans favorittoffensiv i vest, angrep mot Nancy. Moltke mente fortsatt at dette var den beste måten å tvinge fram et avgjørende slag på. Det tyske hovedangrepet ville bli utført av seks korps som fikk dekning fra to korps på høyre side og gardekorpset på venstre side. Han trodde at de franske styrkene ville møte angrepet på halvveien. Det tyske hovedangrepet ville bli foretatt av fire korps på en 15 kilometer lang front nær Château Salins, det var Moltkes gamle rambukk som opptrådte for siste gang. Dersom de franske styrkene forsvarte posisjonen var den begrenset og ville bare gi rom til tre eller fire korps. De franske styrkene ville kjempe med ryggen mot Meurthe og tyskerne ville angripe dem fra tre sider med seks korps. Moltke beskrev angrepet i detalj, skogholt for skogholt.
Generalstabsreisen i 1888 ble avviklet i det østlige Øst-Preussen. Scenarioet var at Russland hadde begynt hemmelig mobilisering den 30. juli, og 1. august erklærte Tyskland krig. De tyske styrkene i Øst-Preussen skulle forsvare Øst-Preussen og den venstre flanken til de tyske hovedstyrkene. De russiske styrkene skulle invadere Øst-Preussen. Waldersee ble på øvelsens første dag kalt til Berlin for å delta i begravelsen til den avdøde keiseren, og Schlieffen ledet derfor øvelsen. Moltke bad om å få pensjonere seg, og den 10. august 1888 ble Waldersee generalstabssjef.
Waldersees opplegg for øvelsen var at tyskerne ville bruke sin raskere mobilisering og oppstilling av styrkene til å angripe mot Kowno. Når de nådde Niemen ville russerne ha samlet store nok tropper til å hindre at tyskerne krysset. Den 14. august ville russerne gå inn i tysk territorium. Zuber skriver at fram til dette punktet ble øvelsen trolig gjennomført på kart i Berlin. Nå kunne den egentlige Generalstabsreisen begynne. Tyskerne ville måtte dra seg tilbake, og festningskomplekset ved Königsberg ville bli viktig. Zuber skriver at siste del av øvelsen ble et krigsspill som liknet på situasjonen den 9. september ved det første slaget ved de Masuriske sjøer. I 1888 deltok major von Benkendorff und Hindenburg i øvelsen. I 1914 ble han kommandant for hæren i Øst-Preussen. Også major graf von Moltke deltok i øvelsen, og i 1914 var han generalstabssjef.
Schlieffens bedømmelse av øvelsen er blitt borte. Men under øvelsen tapte russerne i slaget ved de Masuriske sjøer 125.000 mann og den første russiske arme ble ødelagt. De tyske tapene ble anslått til 10.000.
Zuber skriver at i Generalstabsreisen West i 1889 var scenarioet noe usannsynlig. Tyskland og Italia var i krig med Frankrike og Russland, mens Østerrike var nøytralt og mobiliserte. Tyskland plasserte den ene halvparten av hæren sin i øst og den andre halvparten i vest.
Under øvelsen ledet Schlieffen de franske styrkene og Graf von Haesler ledet de tyske styrkene. Zuber skriver at von Hesler kanskje var den mest respekterte korpskommandant før krigen i Tyskland.
Et av de viktigste formålene med øvelsen var å teste evnen jernbanene hadde til å flytte tropper. De tyske styrkene dro seg tilbake til østbredden av Rhinen og ødela jernbanelinjer i det sørlige Tyskland. Østerrike gikk inn i krigen mot Tyskland. Ved slutten av øvelsen var tyngden av de tyske styrkene bak elva Main.
Zuber skriver at den eneste gang en tysk krigsplan nevnes for mobiliseringsåret 1888/9 var det for en Westaufmarsch. Den kan betraktes som Moltkes siste krigsplan, selv om den trolig var skrevet av Waldersee. Fjorten tyske korps ville bli plassert i vest, og fjerde arme med fire korps ville bli i øst. Dersom russerne ikke hadde foretatt seg noe før mobiliseringens tolvte dag ville disse ble flyttet vestover. Ingenting som kunne alarmere russerne måtte bli foretatt. Spesielt skulle ikke store tyske troppestyrker samles på grensen mot øst. Dersom russerne valgte å gå til krig ville fjerde arme få støtte fra en fjerde kavaleridivisjon som kunne foreta raid mot russerne for å forstyrre mobiliseringen deres.
Waldersee skrev i november 1889 utkast til plan for en Westaufmarsch for 1889/1900. Han skrev at den endrede politiske situasjonen krevde betydelige forandringer i planen for en Aufmarsch. Han skrev at nå ville russerne intervenere nesten øyeblikkelig i en krig mellom Frankrike og Tyskland. Derfor måtte hæren i øst økes fra fire korps, fire reservedivisjoner og fire kavaleridivisjoner til fem korps, fem reservedivisjoner og fem kavaleridivisjoner. Dermed ville det være tretten korps, elleve reservedivisjoner og fem kavaleridivisjoner i vest.
Waldersee antok at russerne ville utføre sitt hovedangrep mot østerrikerne med to armeer, en nær Lublin-Kowel og en i det vestlige Ukraina nær Dubno. Østerrike ville kunne samle 28 divisjoner i Galicia. Russerne ville være svake mot tyskerne. I utgangspunktet ville de viktigste slagmarkene bli i Galicia og det vestlige Ukraina, og de tysk-østerrikske styrkene ville til å begynne med være større enn de russiske, men de russiske ville etter hvert som mobiliseringen skred fram vokse sterkt. Derfor måtte de østerrikske og tyske styrkene angripe snarest mulig. Waldersee mente at de tyske styrkene i vest var sterke nok til å stoppe et første fransk angrep og gå til motangrep.
I februar 1890 skrev Waldersee en annen plan for krig i øst. Nå trodde han at de russiske styrkene først ville dra seg tilbake og bare stoppe for å kjempe etter at de var blitt forsterket og hadde gått inn i godt preparerte forsvarsstillinger.
Waldersee skrev også et Denkschrift i februar 1890 om krig i vest. Han mente der at Moltkes gamle offensiv mot Nancy ikke lenger var lovende. Den ville føre til store tap og den franske festningslinja ville fortsatt være ubrutt. Det var bedre å vente på at de franske styrkene gikk til angrep. Det kunne gi tyskerne mulighet til å gå til motangrep.
Zuber skriver at dersom initiativet ble overlatt til de franske styrkene kunne disse ha nøyd seg med "mindre" erobringer som omfattet Metz og Strasbourg, og så vente på eventuelle tyske initiativ. Det store franske angrepet som siktet på å trenge inn i Tyskland og ville legge til rette for store tyske motangrep trengte ikke å komme.
Zuber skriver at mellom 1871 og 1887 virker det som om den tyske hæren samtidig hadde tre eksklusive anslag over den russiske fienden.
Moltkes estimat i hans Denkschriften fra 1872, 1879 og 1880 var at russerne ville kjempe i Polen. Delbrück og Ritter hevdet at Moltke hadde helt rett i 1870-årene og at estimatet fortsatt var gyldig i 1914. Dette estimatet var grunnlaget for Ostaufmarsch. Dersom russerne dro seg tilbake var tyskerne i alvorlige vanskeligheter.
Zuber finner tilfeller der Moltke og Waldersee sa at de ventet at russerne ville angripe umiddelbart dersom det ble krig, og tilfeller der de sa det motsatte, at russerne ville trekke seg tilbake. Zuber mener at dette skyldes at Moltke og Waldeersee hevdet den oppfatning som passet for den hensikt de hadde: når de gikk inn for en tysk-østerriksk allianse hevdet de at russerne ville angripe, men generalstaben trodde tydeligvis at russerne ville trekke seg tilbake for å vente på forsterkninger dersom det ved krigsutbruddet kom et tysk angrep.
Mellom 1891 og 1904 skrev Waldersee sine "Tilbakeblikk". Et av dem inneholdt en vurdering av tysk krigsplanlegging mellom 1870 og 1890. Han skrev at i 1870-årene overvurderte tyskerne den franske hæren. Han innså at til langt inn i 1880-årene var franskmennene bare opptatt av å kunne forsvare seg mot et angrep fra Tyskland, og hadde ingen offensive hensikter.
Waldersee skrev at det samme var tilfelle i øst, heller ikke russerne hadde offensive hensikter, og de hadde heller ikke militær evne til å foreta en offensiv. Helt til slutten av 1890-årene hadde ikke russerne tanker om å foreta offensive operasjoner mot Tyskland. Dersom tyskerne og østerrikerne hadde angrepet ville russerne ha trukket seg tilbake.
Waldersee kritiserte mange svakheter ved planene til Moltke og skrev at Moltke ikke hadde inspisert de områdene som han utpekte som forsvarsstillinger.
Zuber skriver at Schlieffen ikke var opphavsmann til tanken om Westaufmarsch. Det ble foreslått av Waldersee i 1886 og antatt av Moltke året etter. Etter 1886 planla ikke lenger den tyske hæren å gjennomføre en Ostaufmarsch. Dersom det skulle komme et alvorlig angrep østover var det østerrikerne som måtte gjennomføre det, men i 1887 begynte det å bli synlig at den østerrikske hæren stagnerte i utvikling mens andre europeiske hærer ble modernisert og forsterket.
Grunnen til at det ble bestemt først og fremst å angripe vestover var at Bismarck bestemte det, og at Bismarck satte seg mot at en preventiv krig mot Russland skulle planlegges. En annen grunn var at Frankrike bygde opp sine militære styrker og ble en trussel, og at de tyske festningene ble upålitelige.
Lenker:
Kilder for dette kapitlet er:
1877: Krig med Russland og Frankrike - Westaufmarsch
1879: Krig med Russland og Frankrike - Ostaufmarsch
Moltke går inn for en tysk-østerriksk allianse
Alminnelig utbredte vurderinger av den europeiske militære situasjonen
1880: Tofrontskrig - preventiv krig i øst
1881: Genuin plan for krig med Frankrike
Moltkes plan om å angripe Nancy
Trekeiserligaen
Waldersee
Waldersees Generalstabsreisen
Tyske anslag om den franske krigsplanen 1885/1886
1886: Waldersee anbefaler Westaufmarsch
Festninger, spioner og kriser, 1886-1890
Festninger og krigsplanlegging
Nye festninger og ombygde festningsverk i Europa etter 1871
Høyeksplosiver
Boulanger og Bulgaria
1887: Moltkes Westaufmarsch
1887: Tyskerne venter et fransk angrep
1887: Preventiv krig mot Russland
Tysk fiendeestimat i vest, 1888-1890
1888: Westaufmarsch
1888: Moltkes siste Westaufmarsch
Generalstabsreisen i 1888 og 1889
1888/1889: Westaufmarsch
1889/1900: Westaufmarsch
Tyske anslag over russiske intensjoner, 1871-1889
Waldersees vurdering av den tyske krigsplanen
Westaufmarsch 1887-1914
Neste del av denne teksten
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net