Skrevet av Tor Førde.
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er:
Fra 1890 til 1895 var den tyske generalstaben fullstendig informert om franske krigsplaner. Den tidligere nevnte tyske agenten leverte oversikt over hvor og hvordan jernbanene ville transportere tropper ved et eventuelt krigsutbrudd, og agenten sørget for at de oversiktene som tyskerne hadde var oppdaterte. Våren 1895 meldte agenten fra om at han ikke lenger hadde tilgang til planene for transport av mobiliserte styrker siden det var lagt restriksjoner på adgangen til disse planene. Men Frankrike foretok ingen større forandringer av sine planer de nærmest påfølgende årene.
Zuber skriver at på grunn av at manuskriptet "Der Schlieffenplan" nylig er oppdaget i Riksarkivet - Reichsarchiv og også et antall av Schlieffens siste øvelser, kommer det for første gang fram et klart bilde av Schlieffens krigsplanlegging. Dette bildet har ingenting til felles med framveksten av "Schlieffenplanen" slik den er beskrevet av Riksarkivet eller av Gerhard Ritter.
Det viktigste av disse dokumentene er Wilhelm Dieckmanns "Der Schlieffenplan". Dieckmann var offiser under krigen og utdannet som økonomisk historiker, og kom til arkivet for å hjelpe til med å skrive bindet om Kriegsrüstung und Kriegswirtschaft i den offisielle historien, som ble offentliggjort i 1930. Han arbeidet også med andre papirer. Dieckmann ble arrestert 20. juli 1944 som en av Stauffenbergs medsammensvorne og henrettet av maskingevær i gårdsrommet i Lehrterstrassefengselet i Berlin den 15. september 1944. Dieckmann etterlot et arbeidsmanuskript på omkring 270 maskinskrevne sider. Det er ikke datert, men ser ut til å ha blitt skrevet sent på 1930-tallet. Manuskriptet summerer opp Schlieffens Aufmarschpläne. Det summerer også opp utvalgte Denkschriften om militære emner. Dieckmann summerte også opp utvalgte Generalstabsreisen. Zuber skriver at på grunn av at Riksarkivet ble ødelagt er dette manuskriptet den eneste kilden til informasjon om det meste av Schlieffens krigsplanlegging. Dieckmann mente at "Schlieffenplanen" var høydepunktet for Schlieffens strategiske tenkning, men den informasjonen som manuskriptet gir fører til andre konklusjoner, skriver Zuber.
Dieckmanns manuskript ble tydeligvis evaluert av Wolfgang Foerster. Foerster skrev mange spørsmålstegn og kommentarer i margen på de første 43 sidene. Foerster hadde tydeligvis god kjennskap til Schlieffens planlegging, og kritiserte Dieckmann når Dieckmanns framstilling ikke stemte overens med Foersters egen oppfatning. Det ble klart for Foerster at Dieckmann kom fram til en oppfatning av Schlieffens strategi som var ulik hans egen oppfatning av den. Zuber skriver at Foerster kritiserte ikke Dieckmanns oppsummering av Schlieffens krigsplaner og Denkschriften - og derfor kan vi gå ut fra at de er korrekte.
Zuber skriver at Dieckmanns manuskript gjør det klart at det var spesielt to ting som opptok Schlieffen. Det ene var planleggingen, og den andre var styrkenes struktur, altså størrelsen og sammensetningen av hæren. Av disse to holdt Schlieffen det siste for å være det alvorligste problemet. Schlieffen framholdt at de tyske styrkene var tallmessig underlegne overfor den franske hæren, og overfor en allianse mellom Frankrike og Russland ble den tallmessige underlegenheten alarmerende. Schlieffen forstod at utmerket tysk trening av troppene og operasjonell dyktighet bare til en viss kunne kompensere for den tallmessige underlegenheten til de tyske styrkene, men fiendenes utallige millioner soldater kunne vanskelig oppveies med større tysk dyktighet. Schlieffen skrev i et Denkschrift i 1889 at den tyske hæren hadde mindre mannskapsstyrke enn den franske siden den franske skrev 80% av de unge mennene inn i hæren, mens Tyskland bare skrev 55% av unge menn inn i hæren.
Men Schlieffen innså at det var lite han kunne gjøre for å endre på den tyske vernepliktspolitikken. Hærens styrkestruktur var i fredstid underlagt krigsministeren og budsjettene ble bevilget av Riksdagen. Schlieffen kunne bare komme med anbefalinger. Han måtte nøye seg med å planlegge å opprette mange nye enheter like etter mobilisering. Da ville han være operasjonell leder for hæren og kunne insistere på å få sine krav innfridd. Svært mange menn som møtte opp ved mobilisering ville bli skrevet inn i erstatningsbataljoner og vente på at det ble åpninger for disse bataljonene i den regulære hæren. I 1891 anbefalte Schlieffen at hvert armekorps samlet erstatningsbataljonene i erstatningsbrigader som deltok som manøvreringsenheter i felthæren.
Ulempen med dem var at de bare ville bestå av menn med rifler: det ville være få erfarne offiserer og lite artilleri til disse enhetene. Det ble ikke gjort noe for å følge opp dette forslaget så lenge Schlieffen var i tjeneste. Men Schlieffen var svært opptatt av erstatningsbataljonene, og de var grunnlaget for hans Denkschrift fra 1905, som skisserte det som senere er blitt kalt for "Schlieffenplanen".
I juni 1892 skrev Schlieffen et langt Denkschrift som foreslo tiltak for å rette opp den tallmessige underlegenheten til de tyske hærstyrkene. Schlieffen foreslo at alle trente reservister skulle bli innlemmet i manøvreringsenheter i felthæren. Ved mobilisering skulle hver regiment få en ekstra bataljon som bestod av reservister. Og hvert armekorpsdistrikt skulle mobilisere reservister og Landwehr for å sette opp et reservekorps og en Landwehrdivisjon. Schlieffen skrev at det var essensielt at Tyskland fikk flere militære enheter. Krigsministeren var ikke enig med Schlieffen og var ikke villig til å opprette militære enheter som var mangelfullt utstyrt og manglet skikkelig opplært befal. Å opprette flere militære enheter fortsatte likevel å være et kjernepunkt for Schlieffen, og det var grunnlaget for hans Denkschrift fra 1912, skriver Zuber.
Schlieffen arbeidet mer med tankene om bruken av massehærene. I et Denkschrift som han skrev i 1893 skrev han at ved mobilisering måtte hele den våpenføre mannlige befolkninga i Øst-Preussen bevæpnes. Landwehr og Landsturm i Øst-Preussen måtte på mobiliseringens første dag få våpen som var lagret lokalt for å forsvare landsbyene sine mot russisk kavaleri.
Schlieffen argumenterte alltid for at hæren måtte bli større, uten at det ble tatt mye hensyn til dette.
Zuber skriver at Dieckmann ga et sammendrag av hver av Schlieffens Aufmarschpläne. I disse fortelles det bare om hvordan styrkene i utgangspunktet ville bli stilt opp ved grensene. Dieckmann hadde ikke Aufmarschanweisungen, de ordrene som armeens kommandanter i utgangspunktet skulle følge. Men det eksisterer en del andre dokumenter som antyder hvilke hensikter og antakelser som eksisterte. Dette er dokumenter fra Generalstabsreisen og Denkschriften.
Schlieffen skrev sitt første operasjonelle Denkschrift i april 1891. Der skrev han at den militære situasjonen var blitt forandret. Russernes militære styrker var blitt bedre og de hadde befestet Narewlinja. De franske styrkene kunne settes raskere inn enn de tyske og vente bak sin festningslinje og selv bestemme når de ville gå på offensiven.
I 1892 skrev Schlieffen at dersom tyskerne ikke gikk til angrep så ville østerrikerne holde seg på defensiven. Og da ville russerne fritt kunne posisjonere tropper på sørbredden av Visla, og de ville så kunne angripe mot Thorn, Posen og Berlin. Tyskerne ville bli tvunget til å evakuere Øst-Preussen. De tyske og de østerrikske styrkene måtte oppnå kontakt for å kjempe sammen for ikke å bli beseiret hver for seg. Schlieffen skrev at de tyske styrkene derfor måtte settes inn i Schlesien og så gå inn i det sørlige Polen for å opprette kontakt med de østerrikske styrkene. I planen for 1893/4 for krigen i øst fulgte Schlieffen opp denne tanken. Tre armekorps og fire reservedivisjoner ville bli satt inn i det sørlige Posen og øyeblikkelig angripe mot festning Iwangorod. De ville nå Visla på mobiliseringens 22. dag og krysse elva sør for festninga. Her ville den tyske hæren få kontakt med den østerrikske offensiven.
Zuber skriver at en av fordelene med denne planen var at de tyske og de østerrikske styrkene ikke ville bli nedkjempet hver for seg, men forsvaret av Øst-Preussen ble svekket og de russiske styrkene ble ikke nedkjempet, men kunne trekke seg bakover til områder der de kunne gå forsterkninger. Og denne offensiven ville ikke kunne føre lenger enn til Warszawa.
Schlieffens plan for 1893/4 var for en Wesraufmarsch. Han satte mer enn tre fjerdedeler av de tyske styrkene inn i vest. Schlieffen mente at den defensive posisjonen som Moltke hadde valgt for de tyske styrkene i Lorraine ikke var holdbar. Det var bedre selv først å gå til angrep. Schlieffen kom til at det angrepet som hadde størst sjanse til å lykkes var mot den franske festningslinja mellom Toul og Verdun eller langs Mosel nedenfor Epinal.
Zuber skriver at det tyske Riksarkivet ville vise at Schlieffen bare tenkte på den store bevegelsen på høyre flanke. Derfor trykte det bare fragmenter og sa at Schlieffen innså at han måtte manøvrere gjennom det nøytrale Luxembourg og det sørlige Belgia. Zuber skriver at dette kollapser nå når Dieckmanns sammendrag av hele "Tenkeskriftet" er tilgjengelig. Zuber skriver at det er klart at hensikten med "Tenkeskriftet" er å argumentere for å styrke det tunge artilleriet for å sette det i stand til å bryte gjennom den franske festningslinja. Dette førte til at felthærens tunge artilleri ble opprettet. Det var ikke mulig å utflankere de franske styrkene nord for Verdun før dette var gjort, og det tok enda tre år før denne reformen var gjennomført. Derfor vurderte ikke Schlieffen å gå gjennom Belgia før dette var gjort.
I 1894 utga major F. M. von Donat en oppdatert versjon av sitt skrift om festningsverkene ved grensen mellom Tyskland og Frankrike. Donat skrev at franskmennene nå mente at festningsverkene var ferdige og klare for krig.
Franskmennene mente at tyskerne kunne angripe mellom Luxembourg og Voges. De hadde prøvd å blokkere denne veien ved å bygge festninger. De franske sperrefortene som var den første forsvarslinja var i stand til å gi sterk motstand. Men, skriver Zuber, de franske fortene som stod overfor Belgia var ikke bygd for å stoppe et tysk angrep, men for å være utgangspunkt for en fransk offensiv. Paris var befestet som ingen annen by i verden, og disse festningene måtte bemannes og forsvares av store troppestyrker. Krigshandlingene ville foregå mellom Aisne og Oise i nord, Paris i vest og midtre Seine og Langresplatået i sør. Det var her det foregikk i 1814, 1815 og i 1870. Området var så stort at de franske styrkene kunne dra seg tilbake og vinne tid til å foreta mottiltak. De franske styrkene ville ble konsentrert ved Toul-Epinal. Dersom de måtte dra seg tilbake ville det ikke bli mot Paris, men mot Langresplatået.
Dersom de franske styrkene angrep ville det bli gjennom Lorraine mot Mainz. Tyskerne ville komme med motangrep fra flere retninger mot Dieuze og Sarrebourg. De viktigste tyske festningene ble vurdert høyt.
I 1938 ga Mitler og sønn ut Schlieffens Generalstabsreisen Ost i et praktverk. Det hadde 52 kart og beskrev fem Generalstabsreiser, 1894, 1897, 1899 og 1903.
Generalstabsreisen Ost omhandlet i 1894 slaget ved Tannenberg. Zuber skriver at Moltkes skrifter vanligvis foreskrev en umiddelbar offensiv mot Russland selv om Tyskland og Russland var allierte på Moltkes tid. Men i 1894 hadde Frankrike og Russland gått i allianse, og Tyskland og Russland var ikke lenger allierte, men heller motstandere. Zuber skriver at derfor var det først i 1894 at scenarioet som ble utspilt, krig mellom en fransk-russiske allianse og en tysk-østerriksk allianse, hadde et forhold til virkeligheten.
Russerne begynte krigen med kavaleriangrep som ødela jernbanenettet i Øst-Preussen. Den 15. juni hadde den russiske Niemenhæren med seks korps gått gjennom halve Øst-Preussen og var like sør for av Königsberg. Narewhæren var nord for Soldau, og de tyske styrkene hadde trukket seg tilbake foran dem. Den russiske styrken som gikk inn i Øst-Preussen var på 30 divisjoner, og Tyskland sendte flere tropper til Øst-Preussen. De tyske styrkene kom opp i 16 divisjoner.
Zuber skriver at en av måtene Schlieffen lot krigsspillene foregå på var at han lot flere offiserer presentere sine løsninger. Så valgte han en fra hver side til å fortsette problemløsningen. En annen måte var å velge ut offiserer til å være korps- og armekommandanter. Disse utnevnelsene roterte etter hvert som spillet fortsatte. Selv om Schlieffen satte opp scenarioet så grep han minst mulig inn i spillet.
Den tyske kommandanten besluttet å utnytte at de russiske styrkene var delte og konsentrerte 13 divisjoner mot Narewhæren. Bare tre divisjoner ble satt til å forsinke Niemenhæren.
Den 18. og 19. juni angrep tyskerne Narewhæren fra flere retninger. Narewhæren led store tap og ble tvunget til å trekke seg tilbake over grensen og til elva Narew, og den var ute av spillet. Den ble ikke forfulgt, tyskerne konsentrerte seg heller om Niemenhæren. Den støtte sammen med de tyske styrkene den 22. juni. De tyske styrkenes høyre flanke ga ikke tilstrekkelig sikkerhet og de russiske styrkene vant sammenstøtet der. Med dette ble øvelsen avsluttet.
Schlieffen begynte sin Schlußbesprechung med å si at en hærs Aufmarsch er bestemt av dens posisjon i fredstid, jernbanenettet og grensens beskaffenhet. På bakgrunn av dette var det lett å si at russerne med stor sikkerhet ville sette to hærer inn mot tyskerne: en ved Niemen og en ved Narew. Russerne hadde gjort store framskritt siden 1880 med å bli i stand til å sette hærene sine raskere inn mot en motstander, men fortsatt foregikk det ganske langsomt. Derfor var det i russernes interesse å vente med å angripe for å få tid til å bygge opp styrkene, men for å lette presset på alliansepartneren Frankrike kunne russerne likevel komme til å angripe tidlig. Det var det som hadde skjedd i dette scenarioet. Og, tilføyer Zuber, som kom til å skje i 1914.
For tyskerne var det ingen grunn til å utsette kampen, det ga bare russerne tid til å bygge opp styrkene sine. Dessuten var det svært viktig å utnytte at de russiske styrkene var delt opp ved å beseire dem før de hadde samlet seg. Angrepet måtte ikke bare beseire de russiske styrkene, men tilintetgjøre dem.
Schlieffen sa også at den moderne slagmark var blitt så enormt stor og med så mange uforutsette omstendigheter at det krevde at kommandantene tok selvstendige avgjørelser. Det var i alminnelighet for tidkrevende å be om ordrer. Alle kommandanter måtte derfor følge sitt eget skjønn.
Dessuten var det i moderne slag sjelden mulig å holde en sentral reserve. Slagmarkene var for store til at den ville nå fram tidsnok til avgjørende punkter. Det var derfor nødvendig å sette reservene inn på avgjørende punkter allerede ved begynnelsen av slaget. Og dette kunne bare bli på flankene.
Schlieffen forandret den tyske hærens framgangsmåte i øst ved å kreve at den tyske hæren tok initiativet og konsentrerte lokal overlegenhet og gikk til motangrep mot en flanke til den russiske offensiven. Begge hærene ville samtidig være i bevegelse. Det ville gi de tyske styrkene en fordel på grunn av den overlegne tyske utdanning og trening og desentraliserte struktur. Mobile offensive operasjoner av denne typen ville bli regelen for den framgangsmåten som Schlieffen underviste i. I resten av sin karriere ville Schlieffen teste denne måten å operere på både under øvelsene i øst og i vest i løst strukturerte krigsspill. På grunnlag av Generalstabsreisen utviklet Schlieffen de ideene om operasjoner som lå til grunn for hans krigsplaner. Og øvelsene spredte Schlieffens ideer om mobil krigføring i generalstaben.
Schlieffen kom i 1895 til den slutningen at det kunne skje at russerne i det hele tatt ikke ville gå til angrep mot Østerrike, men ville konsentrere seg om å angripe Tyskland. Schlieffen prøvde ut planer både med tysk konsentrasjon av styrker i Øst-Preussen i 1896/97, og i 1895/96 med konsentrasjon av de tyske styrkene i øst lenger sør på grensen mot russisk Polen. Men fortsatt ble den tyske hærens hovedtyngde satt inn i vest.
I 1894 skrev Schlieffen i et Denkschrift om hvordan han vurderte de militære hensiktene til Frankrike. Han skrev at de franske styrkene kunne mobiliseres like raskt som de tyske. Schlieffen hadde lagt merke til at Frankrike i mange år hadde fulgt en defensiv strategi, og han så ikke tegn til at dette ble forandret. Men han observerte at når Frankrike bestemte seg for krig ville det gå over til offensive militære planer.
I 1895 skrev general Köpke i et Denkschrift om en offensiv i vest. Han skrev at de tyske styrkene ville være tallmessig underlegne. En tysk offensiv måtte derfor ha strengt begrensede målsetninger. Både angrep mot Verdun-Toul og mot området sør for Toul ville kreve tallrike støtteangrep, og det ville kreve for mye av de tyske styrkene. Disse angrepene ville være risikable, og følgene av nederlag i dem var uoverskuelige.
Schlieffen noterte i 1892 at militære skribenter spekulerte på om de tyske styrkene ville marsjere gjennom Belgia for å unngå de franske grensefestningene. Men i følge Dieckmann begynte Schlieffen først i 1896 å vurdere å marsjere gjennom Ardennene. Schlieffen skrev sitt første Denkschrift om dette i august 1897. Schlieffen skrev at den tyske hæren måtte finne en vei inn i Frankrike som ikke var blokkert av franske festninger. Og det var bare to slike ruter, den ene var mellom Toul og Epinal og den andre gikk nord for Verdun. Nord for Verdun var det mye rom å manøvrere i dersom de tyske styrken kunne bruke hele bredden av Ardennene i Luxembourg og Belgia. Til dette samlet Schlieffen to armeer på tilsammen åtte korps - 16 divisjoner. De skulle beskyttes på høyre side mot den belgiske hæren av seks reservedivisjoner som skulle samles i Aachen. Den alvorligste trusselen mot et slikt stort tysk angrep gjennom Ardennene var imidlertid motangrep fra Verdun mot den tyske flanken. For å beskytte flanken samlet Schlieffen en tredje arme av åtte reservedivisjoner mellom Diedenhofen (Thionville) og Metz. Den ville stille seg overfor Verdun i nord og nordvest. Her diskuterte Schlieffen problemet med å utflanke de franske styrkene mot nord. Når de to armeene på høyre flanke kom på nivå med Verdun ville de bli isolert fra resten av den tyske hæren, og de franske styrkene kunne samles for å ødelegge dem. Ferron hadde sett det samme i 1879. Schlieffens løsning var å støtte armeene på høyre flanke med en fjerde arme som var kraftig forsterket med feltartilleri og som ville gå fram mot den franske festningslinja mellom Verdun og Toul og erobre en eller to festninger og krysse Mosel og slutte seg til den høyre vingens angrep. For å beskytte den venstre flanken til dette angrepet ville en femte arme angripe Nancy. Til venstre for den ville en sjette arme gå mot Meurthe mellom Nancy og Lunéville. Og til slutt ville en sjuende arme vokte den venstre flanken til Nancy var erobret, og så ville den gå mot Mosel. Zuber skriver at dette er det første dokumentet der Schlieffen planlegger en offensiv nord for Verdun.
Zuber skriver at det også framgår av "Tenkeskriftet" hvorfor Schlieffen var så nølende til å utflankere den franske festningslinja. For ved et slikt forsøk ble den isolerte tyske høyre ving satt i fare for å bli overmannet av franske styrker. Zuber skriver at en av de viktigste konklusjonene Schlieffen dro i august 1897 var at han ikke hadde store nok styrker til å gjennomføre operasjonen på denne måten. Derfor hadde dette "Tenkeskriftet" ingen virkning på Aufmarschpläne for 1897/8 eller 1898/9.
Mens "Tenkeskriftet" vurderte problem med en masseoffensiv i vest så økte den andelen av de tyske væpnede styrkene som ble disponert til å settes inn i Øst-Preussen. I krigsplanen for 1897/8 ble det satt inn 48 infanteridivisjoner i vest og 20 i øst, en økning fra 15 i øst i 1896/7.
I 1898/9 ble et armekorps flyttet fra vest til øst, og da var det 46 divisjoner tilbake i vest og 22 divisjoner i øst. I vest ble den høyre flanken av den tyske hæren posisjonert ved den sørlige grensen til Luxembourg, og det var ingen forberedelse til å marsjere gjennom Belgia. Zuber skriver at den operasjonelle tanken for begge frontene trolig var som den hadde vært under den siste planen til Moltke/Waldersee: aktivt forsvar i Lorraine og forstyrrende angrep fra Øst-Preussen.
Zuber skriver at det ofte har vært hevdet at Schlieffen i 1897 forandret planene til å inkludere angrep gjennom Belgia. I følge Riksarkivet kom planen om et angrep gjennom Luxembourg og det sørlige Belgia første gang inn i Aufmarschplan for 1898/9. Zuber skriver at "Der Schlieffenplan" viser at dette ikke var tilfelle. Den viser at det foregikk en stadig økning av størrelsen på hæren i Øst-Preussen, fra 15 divisjoner i 1894 til 22 i 1898/9.
I denne øvelsen flyttet Schlieffen militære styrker med jernbane for å samle dem mot en av fiendens flanker. Disse styrkene ble hentet fra fronten i vest og satt inn i øst etter at de franske styrkene hadde lidd et nederlag som var viktig men ikke avgjørende, og Schlieffen regnet derfor med at styrkene måtte tilbakeføres til fronten i vest etter å ha kjempet i øst. Offensiven i øst ble vellykket.
Zuber skriver at Generalstabsreisen Ost i 1897 viser utviklingen av Schlieffens operasjonelle doktrine om aktivt forsvar basert på flytting av tropper med jernbane og overraskende motangrep og forsvar basert på indre linjer.
De tyske styrkene balanserte på en knivsegg mellom seier og tap. Denne framgangsmåten med å sende store troppestyrker mellom øst- og vestfronten kunne hindre nederlag, men siden de ikke kunne holdes lenge nok ved en front til å sikre seier der, og siden de tyske styrkene var tallmessig underlegne, kunne framgangsmåten ikke benyttes i all evighet.
Fra 1896 til 1906 avviklet Schlieffen hvert år vinterkrigsspill. Mange av dokumentene fra disse er forsvunnet, men vi vet noe om spillene fra 1897 og 1905. Og man kan se at i 1897 eksperimenterte Schlieffen med bruk av jernbane til troppeforflytninger for å oppnå overraskelse og numerisk overtall for den tyske styrken som samlet sett var i undertall.
Schlieffens generalstab Schlußaufgaben - testproblem for generalstaben - ble utgitt av Mittler i 1937. I utgangspunktet var dette taktiske problem der det inngikk enheter på korpsstørrelse. I 1897 ble de utvidet til å inkludere enheter på armestørrelse og ble strategiske problem. Fra da av, om ikke tidligere, ble trolig oppgavene løst på kartet.
I den andre taktiske øvelsen i 1892 sa Schlieffen at den tyske hæren bare kunne gjennomføre sin posisjonering av styrker i vest på linja Diedenhofen (Thionville)-Metz-Sarrebourg dersom Frankrike respekterte nøytraliteten til Luxembourg. Dersom bare et fransk korps ble sendt gjennom Luxembourg ville den tyske posisjonering av styrker bli angrepet i flanken og bakfra. Tyskerne måtte da sette styrkene opp i Saar.
Om situasjonen i Øst-Preussen sa Schlieffen at de tyske styrkene måtte konsentreres for å angripe den nærmeste fiendtlige styrken, nedkjempe den, og vende seg mot den andre armeen til fienden. Dersom den tyske styrken ble låst fast av en russisk arme ville den andre russiske armeen komme til og angripe den tyske styrken i flanken og bakfra. De to russiske armeene ville sammen knuse den tyske styrken bare med sin overveldende masse. Dersom den tyske kommandanten ikke trodde at han kunne vinne en avgjørende seier skulle han dra seg tilbake over Visla.
Schlieffen sa at det var vanskelig å forutsi bevegelsen til armeen ved Niemen. Det kunne til og med hende at den ikke ville foreta seg noe som helst. Det var i tysk interesse å angripe Niemenarmeen snarest mulig og før de to korpsene fra Grajewo eller armeen ved Narew kom til.
I 1898 innførte Frankrike en radikalt ny krigsplan, Plan XIV. Planen var basert på teoriene til Bonnal, som sa at han bygde på Napoleon. Planen innebar at en arme ble satt inn som en fortropp som tyskerne ville angripe. Deretter ville resten av de franske styrkene manøvrere og angripe. Det ble også bestemt at aktive korps bare skulle bestå av aktive enheter, det ville ikke være noe reservekorps.
Som fortropp ville den første arme bli satt inn fra Nancy. Resten av den franske hæren ble dratt sammen i en tett gruppe vest for den første arme. Dette flyttet den franske hæren mot sør. Den franske oppstillingen av styrker tyder på at det ble ventet at de tyske styrkene skulle angripe direkte mot det franske sentrum. Den franske styrken var ikke satt opp for å stoppe et tysk angrep gjennom Belgia. Plan XIV la også til rette for et masseangrep i Lorraine.
I 1903 tok Frankrike i bruk Plan XV som beholdt vesentlige trekk fra oppstillingen av styrker i Plan XIV med unntak for at Plan XIVs fem armeer ble redusert til fire. Den var fransk krigsplan til den ble erstattet av Plan XIVbis i 1907.
De eneste kildene som den tyske generalstaben hadde for å fastsette franske intensjoner var den franske pressen og rapporter fra den tyske attachéen i Paris, sa Greiner. Det finnes ikke noe som tyder på at tyskerne lenger hadde agenter i Frankrike. I 1897 rapporterte attachéen at Plan XIV var en mobiliseringsplan, og ikke en plan for posisjonering av styrker.
I Aufmarschplan for 1899/1900 hadde Schlieffen to varianter: Aufmarsch I for en krig som bare foregikk på Vestfronten, og Aufmarsch II for en tofrontskrig. Det eneste Dieckmann skrev om Aufmarsch I var at planen satte inn 68 divisjoner i vest. Aufmarsch II var som planene for utsetting av styrker de foregående årene, med 45 divisjoner i vest og 23 divisjoner i øst.
I oktober 1898 skrev Schlieffen et Denkschrift som forandret offensiven på vestfronten til en motoffensiv. Zuber skriver at dette klart var et tankeeksperiment. Schlieffen skrev at standard posisjonering av styrker med to tredjedeler i vest en tredjedel i øst førte til at de tyske styrkene var numerisk underlegne på begge frontene. Han ville derfor eksperimentere med å sette inn massen av tyske styrker i vest i en motoffensiv.
Schlieffen gikk ut fra at Frankrike kunne fullføre mobilisering og utsetting av sine styrker på to til tre veker, mens Tyskland ville trenge fire veker. Schlieffen har også anslått at disse to landene ville trenge omtrent like lang tid på å mobilisere. Schlieffen kunne gi initiativet til franskmennene. Schlieffen kom til at franske angrep måtte komme på begge sider av Metz med den høyre flanken i bevegelse mot Øvre Saar og Strasbourg og den venstre vingen i bevegelse mot Belgia og Luxembourg.
Da ville det mest lovende tyske motangrepet være mot de franske styrkene som var i Ardennene. Et frontalangrep mot den franske festningslinja var ikke tiltrekkende. Schlieffen sa at de tyske styrkene skulle gå til motangrep mot det franske venstre ved å sende to armeer gjennom Belgia og Luxembourg. Schlieffen sa at denne omringende bevegelsen ikke måtte bli for vid. Samtidig ville den tyske venstre flankearmeen gå til motangrep mot det franske høyre, som antakelig var i Alsace, mens de tre tyske armeene i midten holdt seg på defensiven. Dersom de franske styrkene ikke angrep øyeblikkelig ville det være et feilgrep å vente på at de skulle angripe, situasjonen i øst tillot ikke at de tyske styrkene var passive. Dersom de tyske styrkene da utførte en generell offensiv ville de to høyrevingarmeene krysse Meuse mellom Sedan og Stenay.
Schlieffen skisserte opp den utviklingen som han anså for å være den sannsynlige utviklingen av scenarioet. Fra nå av fortsatte motoffensiven å være den strategien som Schlieffen foretrakk. Han kom stadig til å spille den ut i krigsspill både for øst og vest. Høydepunktet for disse krigsspillene var det siste store krigsspillet i november og desember 1905.
Den første oktober 1899 forandret Schlieffen planen for å innføre sin Westaufmarsch. Dieckmann sa at den nye posisjoneringen av tropper i vest var basert på "Tenkeskriftet" fra oktober 1898, altså en plan for en motoffensiv i Ardennene. Et angrep over Meuse mot området nord for Verdun var klart andrevalget til Schlieffen. Schlieffen forandret tildelingen av tropper og svekket begge flankene til fordel for et angrep mot sentrum. Den nye planen gjaldt bare for Aufmarsch I, som var for en situasjon der Tyskland var i krig mot an fransk-russisk allianse, men der Russland ikke angrep med store styrker. Dersom Russland angrep ville Aufmarsch II være den planen som ble fulgt.
En operasjonsstudie skrevet av general Hans Hartwig Beseler i januar 1900 er det første dokumentet der tankene om Schlieffens Westaufmarsch er fullstendig presentert. Beseler skrev at den avgjørende operasjonen ville ble utført av den høyre vingen, som derfor måtte være så sterk som mulig. Oppgaven til armeene i sentrum, som var sørøst for Metz, var å støtte den høyre vingen ved å binde så store franske styrker som mulig i Lorraine. Den viktigste begrensningen for styrken til den høyre vingen var den 90 kilometer lange strekningen som var tilgjengelig mellom Liége og Namur til høyre og Verdun til venstre. Den ville gi rom for 10-11 korps. Når den høyre vingen hadde beseiret de franske styrkene som stod mot den ville den snu mot sør mellom Reims og Verdun. Når den hadde kommet så langt at den var bak de franske festningene ville de angripe festningene bakfra mens armene i Lorraine brøt seg gjennom fronten sin. Det ble ikke fastsatt nærmere hvor tyskerne ville bryte gjennom den franske festningslinja. Målet var å oppnå raske og avgjørende slag. Beseler som skrev denne studien var en av de mest fremstående og respekterte offiserene i den tyske hæren før krigen. Zuber skriver at Schlieffen tydeligvis ikke var alene om denne planen om en Westaufmarsch. Planen var ikke fullstendig, man hadde ikke beregnet alle fiendens reaksjoner. Å teste planen mot de franske planene ville bli en prioritert oppgave.
Zuber skriver at Schlieffens Denkschrift fra 1897 og 1898 og Beselers Operasjonsstudie fra 1900 var grunnlaget for Schlieffens strategi i vest, og ikke "Tenkeskriftet" om "Schlieffenplanen" fra desember 1905. Målet var ikke å feie rundt Paris i vest men å nedkjempe den franske hæren i slag nær fronten og så bryte gjennom den franske festningslinja.
Scenarioet for Generalstabsreisen Ost i 1899 var at Østerrike i utgangspunktet var nøytralt i en russisk-fransk krig mot Tyskland. Dersom Østerrike ikke gikk på offensiven fra Galicia ville Russland ignorere Øst-Preussen og gå direkte mot Posen og Schlesien. En slik situasjonen ville også oppstå dersom Østerrike var krigførende men holdt seg på defensiven i Karpatene. Den østerrikske hæren ble ikke utviklet mens Russland rustet opp og den russiske hæren stadig ble modernisert og bygd opp.
Med henblikk på situasjoner som hadde oppstått sa Schlieffen blant annet at i 1870 og deler av 1871 hadde tyskerne vært overlegne i antall i Frankrike og hadde derfor kunnet holde de franske styrkene fast med frontalangrep mens de presset de franske flankene tilbake. Slaget ved Sedan var det beste eksemplet på dette. Men nå var de tyske styrkene underlegne i antall soldater. De måtte derfor angripe fiendens flanker så sterkt som mulig mens de samtidig stengte muligheten hans til retrett. Bare slik kunne de avgjørende seirene vinnes som var nødvendige å vinne for å vinne en tofrontskrig.
Dersom tyskerne angrep frontalt ville de bare skyve russerne tilbake mens russerne fikk forsterkninger, og da stod de tyske styrkene plutselig overfor en fiende som var tallmessig overlegen. Det ville bli fatalt. Tyskerne måtte være i stand til å sende styrker fram og tilbake mellom frontene for å oppnå lokal overlegenhet. Den eneste operasjonelle metoden som tyskerne kunne bruke var å angripe fiendens flanker og baktropp for å ødelegge hele fiendtlige korps.
Zuber skriver at Schlieffens kritikk av denne øvelsen inneholdt advarsler som kunne brukes ved Marne i september 1914. Schlieffen advarte mot å stole for mye på kommando og kontroll systemer i moderne krigføring. I en krig ville kommandokjedene fungere langsommere enn begivenhetsgangen utviklet seg på slagmarka, og beslutningene måtte i stor utstrekning overlates til de underordnede som stod midt oppe i begivenhetene. De underordnede måtte derfor være grundig informert både om den generelle situasjonen og om taktiske problemstillinger og om intensjonene til den militære ledelsen. Underordnede ledere ville bare gjøre sin plikt når de utøvde det nødvendige initiativ for å virkeliggjøre intensjonene til den militære ledelsen.
Ledere på slagmarka må bruke sitt initiativ på rette måte. Schlieffen nevnte som eksempel på ledere som brukte det rett i krigen 1870/71 prins Friedrick Karl av Preussen og Alvensleben, og som eksempel på en leder som brukte initiativet sitt dårlig general Steinmetz. Zuber nevner oppførselen til Kuhl, kommandant for først arme i 1914, som eksempel på en militær leder som misbrukte sitt initiativ.
Zuber skriver at Aufmarsch II i 1900/1 var en virkelig stor innsats i øst. Schlieffen foreslo å sende 44 divisjoner østover og bare 24 vestover. De fleste dokumentene om denne planen er blitt borte. Denne planen var i kraft i bare to år.
I Generalstabsreise Ost i 1902 gjennomførte Schlieffen en genuin Ostaufmarsch der det ble utført en tysk motoffensiv i Øst-Preussen og ikke et angrep inn i Russland.
Store styrker var satt inn i øst, men formålet med operasjonene deres er ikke helt klart. Zuber skriver at det er mest trolig at Schlieffen ville tvinge Frankrike til å gå ut fra festningslinja for å angripe for å redde sin russiske allierte. I november 1899 skrev Schlieffen et Denkschrift om nettopp en slik situasjon, og der skrev han at franskmennene ikke kunne unngå å gå på offensiven. Siden veien mellom Strasbourg og Metz var vanskelig på grunn av mange tyske festningsverk trodde Schlieffen at de franske styrkene også ville angripe i nord for å finne rom som var stort nok til å sette inn store hærstyrker. Schlieffen skrev at når de franske styrkene hadde passert forbi Metz ville de miste støtten fra festningslinja og bli isolert fra resten av hæren. Og de tyske styrkene ville bli konsentrert til motangrep.
Det var vesentlig å skjule intensjonene til hæren i vest. Det eneste som nyttet i vest gitt de franske styrkenes overlegenhet i antall var å angripe dem i flankene og bakfra. Siden de franske styrkene var større enn de tyske ville et frontalangrep ikke føre fram, men stoppe opp mot den overtallige fienden. Og siden de franske styrkene var større enn de tyske kom tyske defensive posisjoner alltid til å bli utflankert. De tyske styrkene måtte ha overlegenhet i mobilitet og manøvreringsevne for å kompensere for sin underlegenhet i antall, og for å kunne angripe fienden i flankene og bakfra.
Zuber skriver at den beslutningen som Schlieffen foretok var ikke, som Ritter og andre har påstått, at Tyskland bare skulle angripe i vest. Zuber skriver at siden Tyskland var fanget mellom to svært sterke motstandere måtte Tyskland bruke posisjonen mellom dem til å vinne avgjørende seire mot en av motstanderne før de tyske styrkene ble vendt mot den andre motstanderen. Det var avgjørende seire som var viktige, det var mindre viktig hvilken front de ble vunnet på.
I den første Generalstabsreisen i 1901, Generalstabsreise West, var scenarioet en Westaufmarsch. Tyskerne satte inn 22 korps og 12 reservedivisjoner mot Frankrike. Seks korps og fire reservedivisjoner ble satt inn i øst. De franske styrkene angrep gjennom Luxembourg og Belgia på mobiliseringens 12. dag. I vest ble den avgjørende kampen utkjempet nær den venstre bredden til Rhinen på grensen mellom Tyskland og Belgia. Den endte med tysk seier på mobiliseringens 23. dag. Det tillot at tyskerne kunne overføre ni korps østover.
Selv om den franske hæren hadde lidd et nederlag hadde den ikke blitt utslettet. Likevel regnet Schlieffen dette franske nederlaget for en avgjørende seier. Zuber skriver at det ofte har blitt hevdet at Schlieffen satte likhetstegn mellom en avgjørende seier i vest og total tilintetgjørelse av den franske hæren, men det er ikke riktig, skriver Zuber.
I 1901 ble det også utført en annen øvelse, en Generalstabsreise Ost. Der ventet russerne til de hadde gjennomført mobiliseringen før de angrep. Den nettopp gjennomførte Generalstabsreise West ble brukt som utgangspunkt for Generalstabsreise Ost. Da de franske styrkene hadde lidd nederlag bad de russerne om å angripe for å redusere presset i vest.
I den kritikken av øvelsen som Schlieffen gjennomførte etter øvelsen sa Schlieffen at siden Tyskland ikke kunne kjempe en tofrontskrig der det var på offensiven på begge frontene, men bare kunne ta initiativet til offensiv på en av frontene mens det holdt fienden på avstand på den andre fronten, var det nødvendig å vinne avgjørende seire på den fronten der Tyskland satte inn tyngden av sine styrker. De innledende kampene måtte bli avgjørende. Angrep mot den franske festningslinja ville ikke føre fram. De tyske styrkene måtte vente til de franske styrkene hadde rykket ut fra festningslinja. Schlieffen sa at tyskerne alltid måtte holde fast på prinsippet om å angripe fiendens retrettlinje.
Schlieffen noterte at det var en sterk tendens i den tyske hæren til å gjennomføre frontalangrep. På den måten unngikk man nederlag, i verste fall ble man bare drevet tilbake. Dersom fienden også utførte frontalangrep ville resultatet ble langvarige og utmattende kriger. Det kunne ikke tolereres med hærer på millioner av mann, det satte samfunnets velferd på spill og ødet enorme ressurser.
En kommandant kunne ikke være motivert av å unngå nederlag, sa Schlieffen. Han måtte gå inn for å sette fienden ut av spill. De tyske styrkene måtte kjempe mot en fiende som var overlegen i antall, men likevel gå inn for å vinne, og man vant ikke over en overlegen fiende ved frontalangrep. Derfor var det bedre å angripe fiendens flanker, og å angripe dem så hardt som mulig, og målet for angrepet måtte være fiendens retrettlinje, slik kunne fienden settes ut av spill for godt.
I Aufmarsch II for 1901/2 reduserte Schlieffen styrkene i øst til 41 divisjoner, med 27 divisjoner i vest. Aufmarsch I for samme år satte inn ti infanteridivisjoner i øst og 58 i vest.
I Aufmarsch II for 1902/3 reduserte Schlieffen styrken i øst enda mer, til 24 divisjoner i øst med 44 divisjoner av felthæren i vest. Zuber skriver at eksperimentet med den store Ostaufmarsch nå var over. Verken Tyskland eller Østerrike hadde noen interesse av en krig med Russland, og terrenget var så vanskelig at en rask seier var umulig. I øst ville ingen av sidene kunne gå raskt fram.
Fra midten av 1880-årene og fram til 1913 hadde den tyske hæren to Aufmarschplaner. Etter oktober 1899 ble disse kalt for Aufmarsch I og Aufmarsch II. Hver av planene hadde to deler, en plan for krigen i vest, Westaufmarsch, og en for krigen i øst, Ostaufmarsch. Zuber skriver at å bruke disse betegnelsene som karakteristikk for offensiver ser ut til å ha oppstått etter 1914, eller gjerne etter 1918. De var krigsplaner, men de var ikke nødvendigvis offensive, bare på en av frontene regnet tyskerne med å være i stand til å gjennomføre store og avgjørende offensiver. Zuber skriver at det er en myte at det etter 1888 eksisterte en offensiv plan for en Ostaufmarsch.
Gerhard Ritter hevdet at den tyske hæren fortsatte å forberede Schlieffens Aufmarsch II fra 1900/1 og 1901/2 fram til 1913, da Moltke avsluttet denne planen. Han kalte den for Große Ostaufmarsch. Dette ville vise at muligheten for en stor offensiv mot øst var mulig i 1914. Fritz Fischers støttespillere har tatt dette som tegn på at Tyskland ville gjennomføre en aggressiv krig mot vest. Zuber skriver at i virkeligheten var Große Ostaufmarsch bare en episode. Og i 1914 var det mer enn ti år siden den var slutt.
I Aufmarsch I for 1902/3 endret Schlieffen styrkenes utgangsposisjoner i vest betydelig. Dieckmann forklarte forandringene med at Schlieffen hadde blitt overbevist om at franskmennene mente at de tyske styrkene ville angripe med sin høyre ving nord for Verdun, og at de ville sette inn store styrker for å møte det tyske angrepet. Schlieffen var ikke interessert i å foreta et frontalangrep, som dette i så fall ville bli. I planen for 1902/3 bestemte Schlieffen derfor å angripe med sin venstre. Den fjerde arme ville angripe mellom Verdun og Toul, den femte og sjette mot Nancy og 'Trouée des Charmes'. Schlieffen håpet at dette ville dra det franske venstre ut av posisjonene ved Meuse for å angripe inn i Ardennene og over Mosel for å utflankere de tyske styrkene øst for Diedenhofen (Thionville). Schlieffen ville da gjennomføre et motangrep mot den venstre flanken til de franske styrkene med den tyske første arme. Zuber skriver at dette viser hvordan Schlieffen foretrakk å vente på motstanderens angrep for så å gå til motangrep mot motstanderens flanke og bakre kolonner.
Våren 1902 gjennomførte Schlieffen et krigsspill der de tyske styrkene angrep festningene mellom Nancy og Toul og også angrep Nancy. I et notat om dette krigsspillet skrevet 16. mai skrev Schlieffen at i et angrep i vest måtte begge vingene til den tyske hæren støtte hverandre. Angrep på festningsverkene ved Mosel ville bare lykkes dersom det ble støttet av en utflankerende manøver nord for Verdun. Men en utflankerende manøver nord for Verdun ville være utsatt for å bli nedkjempet av overlegne franske styrker dersom den ikke ble støttet av et angrep mot festningsverkene ved Mosel. De tyske styrkene som stod mot de franske festningene kunne ikke vente med å angripe til den høyre vingen hadde presset den franske linja til å vike. De måtte angripe for å holde de franske styrkene fast ved Mosel mens den høyre vingen gjennomførte sitt angrep. Den venstre vingens angrep var vitalt for Schlieffens Westaufmarsch.
Zuber skriver at nylig har fem av Schlieffens Generalstabsreisen fra 1902 til 1904 blitt oppdaget, fire av dem i sin helhet, og en oppsummering av Dieckmann. Zuber skriver at de gir et fascinerende innblikk i tankene til en av det tjuende århundrets store militære tenkere. Dessverre for de som påstår at det eksisterte en Schlieffenplan så er det ingen som helst likhet mellom disse øvelsene og "Schlieffenplanen".
I 1902 avviklet Schlieffen to Generalstabsreisen, den første i vest. Zuber gjennomgår oppstillingen av både de franske og de tyske styrkene, og skriver at tyskerne tydeligvis ikke hadde til hensikt å angripe gjennom Belgia. Tyngden av både de franske og de tyske hærene var forberedt på å kjempe i Lorraine. Begge hærene var i posisjon den 14. dag av mobiliseringen.
Tyskerne hadde til hensikt å vente i Lorraine på at de franske styrkene gikk til angrep. Og de franske styrkene ville vente på at de tyske styrkene gikk til angrep. Schlieffen spurte om hvordan russerne ville stille seg til at de franske styrkene holdt seg så vidt passive.
Schlieffen sa at det var langt mer sannsynlig at det var en avtale mellom Frankrike og Russland om at de skulle gå til angrep samtidig. Derfor måtte de franske styrkene bli satt inn mellom Verdun og Epinal med en frittstående styrke ved Belfort. Tyngden av de franske styrkene ville angripe mellom Metz og Vosges. Dersom angrepet ble slått tilbake ville de franske styrkene dra seg tilbake til festningslinja. De tyske styrkene måtte da bryte gjennom festningslinja, og så ventet langvarige og harde kamper i det indre av Frankrike. Tyskland ville trolig ikke være i stand til å gjennomføre en slik kampanje mens russerne presset på i øst. De tyske styrkene måtte derfor ødelegge de franske, og det kunne bare gjøres ved et angrep mot den franske flanken og de bakre rekkene. Den tyske hæren måtte angripe både nord for Metz mot det franske venstre og fra Alsace mot det franske høyre.
Den tyske hæren var ikke sterk nok til å gjennomføre dette siden den franske hæren var stor og sterk og siden russerne samtidig ville angripe i øst. Schlieffen besluttet derfor å øke de 19 tilgjengelige korpsene, som hvert hadde 24 infanteribataljoner, til 26 korps som hvert bare hadde 21 bataljoner. Men hvert korps skulle ha like mye artilleri som tidligere. Men fortsatt ville de franske styrkene være flere enn de tyske.
Tyngden av de tyske styrkene var samlet i Saar, mens den første arme ville gå gjennom Luxembourg og ville presse det franske venstre til å vike og den sjette arme ville prøve å presse det franske høyre til å vike i Alsace.
Zuber gjennomgår dette krigsspillets gang. Det endte med at de tyske styrkene beseiret de franske styrkene, men de franske styrkene var i stand til å dra seg tilbake bak festningslinja for å fortsette krigen. Det ville bli en langvarig og blodig krig.
Schlieffen sa at øvelsen viste at det ville være vanskelig for de franske styrkene å angripe mellom Metz og Vosges selv mot tallmessig underlegne tyske styrker så lenge tyskerne ikke begikk alvorlige feil. Derfor var det trolig at de franske styrkene ville prøve å presse de tyske stillingene i Lorraine til å vike ved å gå fram nord for Metz-Diedenhofen (Thionville).
Schlieffen pekte på at frontlinjene stadig ble lengre. Det gjorde det mulig å bryte gjennom frontlinjene. Lange frontlinjer var spesielt sårbare dersom en enhet stoppet opp mens andre fortsatte å bevege seg. Det skapte åpninger i frontlinjene, og måtte bli unngått. Vanskelighet med å gjennomføre frontalangrep ville tvinge angriperen til frontalangrep for å låse fast den andre part mens styrker angrep flankene hans og forsøkt å gå rundt for å angripe de bakre rekkene. Dette frontalangrepet måtte være bestemt utført med infanteri.
Schlieffen gjentok at underordnede offiserer måtte bruke sin dømmekraft og sitt initiativ for å gjennomføre den militære ledelsens hensikt med operasjonen. Han sa at den største svakheten ved moderne hærer var at dette vanligvis ikke var tilfelle.
Zuber skriver at det er vanskelig å se hvorfor ikke Riksarkivet offentliggjorde denne øvelsen. Den franske hæren ble ikke tilintetgjort, hovedslaget ble utkjempet i Vosges og Lorraine, og det er ikke spor av "Schlieffenplanen". I tillegg høres Schlieffens kommentarer ut som en kritikk av Kuhls oppførsel ved Marne.
Zuber skriver at denne øvelsen ikke var inkludert i generalstabens bok Generalstabsreisen Ost, og at grunnen er lett å finne for Schlieffen spilte en Ostaufmarsch på et tidspunkt da det ble antatt at han perfeksjonerte "Schlieffenplanen". Han gjorde også utstrakt bruk av ikke-eksisterende enheter. Siden dette var et svakt punkt i "Schlieffenplanens" Denkschrift ville ikke generalstaben ha oppmerksomhet om denne praksisen.
Schlieffen begynte med en grundig diskusjon av det faktum at i utgangspunktet var de russiske styrkene delt i to halvdeler av de Masuriske sjøer. Dette ga mulighet til at de russiske styrkene kunne nedkjempes hver for seg. Men denne muligheten ville bare eksistere ei kort stund, fram til de to russiske hæren gikk sammen.
Zuber gjennomgikk krigsspillets gang. Det endte med at de to russiske hæren ble nedkjempet hver for seg. Zuber skriver at denne øvelsen klart illustrerer Schlieffens doktrine mens den ble utviklet: en tysk massehær gjennomfører mobile motoffensivoperasjoner for å utkjempe tilintetgjørelsesslag mot en angripende fiendehær.
Zuber skriver at Strategische Aufgabe fra 1902 fortsetter de tankerekkene som Schlieffen hadde utviklet i 1902 i Generalstabsreise West om et fransk angrep nord for Metz. På venstre flanke ble den franske første arme satt inn med fem korps og seks reservedivisjoner bak Meuse med tyngdepunkt ved Verdun på mobiliseringens trettende dag. På den høyre flanken var det tre divisjoner ved Belfort. Resten av den franske hæren, 28 infanteridivisjoner og 10 reservedivisjoner, ble satt inn mellom Epinal og Nancy. Disse 38 divisjonene ville avansere mellom Metz og Saarebourg. Oppgaven til den første arme var å angripe den tyske høyre flanken. For at den franske offensiven skulle lykkes måtte dette angrepet bli vellykket gjennomført. Det ble derfor kalt for hovedangrepet og ble prioritert med støtte.
Den tyske hæren i vest var på 14 korps og to reservedivisjoner, antakelig tilsammen 38 divisjoner. Den franske styrken var på 20 korps og minst 14 reservedivisjoner, minst 54 divisjoner. Det var 30 divisjoner i øst. Den tyske Westheer ble samlet mellom Metz og Saarbrücken.
Schlieffens løsning var å holde linja langs Mosel mellom Metz og Diedenhofen (Thionville) med fire Landwehrdivisjoner og fra Diedenhofen til Sierck med en Landwehrdivisjon og fire reservedivisjoner. Han flyttet sju korps fra Lorraine mot nord for å angripe den franske første arme mens den var isolert nord for Metz. Fire korps ville krysse Mosel nordøst for Sieck og angripe det franske venstre. Tre kavaleridivisjoner ville ri over store områder for å angripe i de franske bakre rekker. Tre korps til ville angripe fra området vest for Diedenhofen mot nord. De franske styrkene ville bli omgitt av fiender og ødelagt eller prøve å dra seg tilbake til Verdun. Den tyske hæren ville da være nord for Diedenhofen og være i stand til å operere mot den venstre flanken til den franske hovedstyrken.
I 1903 spilte Schlieffen både en Generalstabsreise West og en Generalstabsreise Ost. I Generalstabsreise West satte Schlieffen store styrker inn i øst for å utføre en Ostaufmarsch, og derfor var de franske styrkene dobbelt så store som den tyske Westheer. Schlieffens løsning var å bruke jernbanene for å samle tyske styrker mot det franske venstre mens det marsjerte gjennom Ardennene. To armeer ble samlet i Rhinland og angrep oppover venstre bredd av Mosel. De ble støttet av to korps som gikk fra Saar og en annen styrke på tre korps og seks reservedivisjoner som angrep fra Metz-Deidenhofen. Sju reservedivisjoner ville holde linja fra Saarlouis til Saarbrücken, med to korps bak den venstre flanken. Schlieffen virket interessert i offensiven i øst fordi den ville legge press på russerne som ville be om hjelp fra sin franske allierte. Dette ville tvinge de franske styrkene til å komme ut fra festningslinja for å angripe for å tvinge tyskerne til å overføre styrker fra øst. De franske styrkene ville da komme så nært opp til det tyske jernbanenettet at tyskerne kunne levere en knusende motoffensiv.
Generalstabsreise Ost i 1903 var et stort krigsspill med 21 offiserer som spillere. Schlieffen sa at russerne og franskmennene hadde blitt enige om å gå til angrep samtidig på mobiliseringens 18. dag. Zuber skriver at i stabsdiskusjonene i 1911 mellom franskmennene og russerne ble de enige om å angripe samtidig på mobiliseringens 16. dag. Det ble klart for russerne at den tyske hæren satte tyngden av styrkene inn i vest, og at derfor var bare fem korps og deres reservedivisjoner i øst. På mobiliseringens 29. dag nærmet den russiske Niemenhæren seg Allenstein halvveis inne i Øst-Preussen. Og Narewhæren nærmet seg også. På vestfronten hadde en fransk offensiv blitt stoppet i Lorraine og begge parter hadde lidd store tap. De franske styrkene var blitt tvunget til å trekke seg tilbake bak Mosel og Meuse. Østerrike hadde ikke vært i stand til å utrette nevneverdig.
Den 32. dag etter mobilisering var Niemenhæren en dagsmarsj fra Visla nord for Thorn, og Narewhæren krysset grensen sør for Thorn. Tyskerne visste at de franske styrkene snart ville angripe på nytt, men tyskerne hadde et tidsrom mens det franske angrepet ble forberedt der de kunne bruke styrker som var satt ut i vest i øst dersom de overførte dem med jernbane, og på den måten kunne de oppnå lokal overlegenhet i øst. Det ble besluttet å overføre elleve korps fra vest til øst, det var det meste som kunne overføres med jernbane på rimelig tid. Schlieffen slo også overflødige tropper sammen til to nye korps. Den tyske styrken i øst ble 18 korps. Zuber skriver at dette lot det trolig være sju korps tilbake i vest pluss ti reservedivisjoner og Landwehr og Landsturm. Nå ville de tyske styrkene med 18 korps ha et klart overtak over de 12 russiske korpsene som de stod overfor.
Schlieffen ville la russerne få avansere til grensen mens de tyske styrkene ble samlet til en motoffensiv.
Zuber forteller om troppeoppstillinga, og skriver at russerne visste at det ble overført tyske tropper fra vest, men de visste ikke hvor mange og hvor de ble sendt. Den 23. og 33. dagen marsjerte begge de russiske hærene mot Thorn fra ulike retninger. Den tyske planen var å gå rundt fienden og avskjære hans retrettmuligheter.
Da offensiven begynte ble Niemenhæren låst fast av frontalangrep mens den samtidig ble omringet, og den ble tatt fullstendig ut av krigen. Narewhæren ble omringet noe senere vest for Warszawa. Østerrikerne hadde også gått til angrep, og tok Brest-Litovsk.
I vest hadde tyskerne drevet de franske styrkene bak Mosel og Meuse. Dersom de gjorde tilsvarende i øst og drev russerne tilbake hadde de ikke vunnet noen avgjørende seier på noen front, og krigen ville fortsette. Når de franske styrkene hadde samlet seg til nye angrep måtte styrker overføres vestover, og i mens ville russerne sette opp nye styrker som ville angripe, og styrker måtte overføres østover igjen. I det lange løp ville dette slite ut den tyske hæren.
Schlieffen sa at i en tofronts krig kunne Tyskland bare vinne ved å ødelegge så store fiendtlige styrker som mulig - først på den ene fronten og så på den andre. For å gjøre dette angrep man fiendens flanke og bakre tropper med så stor kraft som mulig. Dersom fienden ble angrepet i begge flanker kunne fienden ble omringet.
I Aufmarsch I for 1903/4 tildelte Schlieffen vestfronten 65 divisjoner. Dieckmann skrev at kart 9, som nå mangler, viser at Schlieffen hadde vendt tilbake til å sette styrkene opp i de samme utgangsposisjonene som i 1901/2. De var da satt opp for å gjennomføre et angrep med tre armeer gjennom Ardennene.
Her slutter manuskriptet til Dieckmann, akkurat når det begynner å bli interessant, skriver Zuber. Det er praktisk talt ubegripelig at det gjør det skriver Zuber videre. Noen få sider mer med tekst ville ha vært nok til for første gang å gi detaljert informasjon om den Hellige Gralen til tysk militær planlegging, skriver Zuber, Schlieffenplanens Denkschrift så vel som Aufmarschpläne, Kriegsspiele og Generalstabsreisen i 1904 og 1905. Zuber skriver at man har den innholdsoversikten som Dieckmann satte opp, og den forteller hva Dieckmann hadde planlagt å skrive om. Han ville skrive om Schlieffenplanen, og han hadde tilgang til store mengder dokumenter som i dag er ødelagte.
Zuber skriver at ved at Dieckmann for første gang gir detaljert informasjon om Schlieffens planlegging fra 1889 til 1904 i "Der Schlieffenplan" har Dieckmann dramatisk utvidet vår innsikt i Schlieffens krigsplanlegging. Man må nå forkaste den påstanden at Schlieffens strategiske tenkning bestod av et skifte fra en offensiv på østfronten til en offensiv på vestfronten, som kuliminerte med "Schlieffenplanen". Når man ser dette i sammenheng med øvelsene/krigsspillene viser "Der Schlieffenplan" at Schlieffens strategiske tenkning beveget seg i helt andre retninger - mot bruk av strategisk mobilitet ved hjelp av jernbane, mobil krigføring og motangrep i operasjonell dybde. På begge frontene foretrakk han klart å gjennomføre motoffensiver. Bare dersom de franske styrkene holdt seg på defensiven så Schlieffen for seg en tysk offensiv inn i Frankrike. Schlieffen forpliktet seg aldri til noen perfekt plan. Det er praktisk talt ingenting i manuskriptet til Dieckmann som støtter påstanden om at Schlieffenplanens Denkschrift var høydepunktet i Schlieffens strategiske tenkning. Det viser faktisk at det var et isolert avvik.
I den første Generalstabsreisen West i 1904 gikk man ut fra at de franske styrkene ble satt inn på samme vis som i beregningen av Plan XII, og man antok at det ville være en fransk flanke nær St Menehould og store konsentrasjoner i dybden bak Nancy og Epinal, og grupper av reservedivisjoner fordelt bak flankene og sentrum til de aktive hærstyrkene.
Schlieffens tyske hær var i dette krigsspillet temmelig forskjellig fra den virkelige tyske hæren. Det var totalt 16 reservekorps i stedet for de 19 reservedivisjonene som virkelig eksisterte. I tillegg var det 14 Landwehrdivisjoner som ikke eksisterte utenom på papiret under øvelsen. De skulle brukes til beskyttelse av de bakre linjer. Schlieffen sa at i denne øvelsen var det stort behov for reservestyrker, for man skulle marsjere gjennom Belgia og da ble det nødvendig med reservestyrker for å okkupere Belgia og for å dekke belgiske, nederlandske og franske festninger og for å sikre flankene. I en virkelig krig ville reservestyrker bli utskrevet, sa Schlieffen. Zuber skriver at Schlieffen også sa at et angrep gjennom Belgia og det nordlige Frankrike bare hadde mulighet til å lykkes dersom Tyskland fikk større hærstyrker enn det nå hadde tilgjengelig.
De tyske styrkenes tyngde bestod av 17 korps som ble satt inn i trekanten Aachen-Wesel-Køln. De var knyttet til tyske styrker ved Metz som bestod av seks korps med ni korps til lenger bak mot Pfalz. Mellom de nevnte sytten korpsene og styrkene ved Metz var det seks korps i Eifel. Det var satt opp en arme av reservedivisjoner nordøst for Strasbourg og tre korps i Alsace.
Schlieffen diskuterte så invasjonen av Belgia ganske inngående. Han skrev at briter og amerikanere som hadde studert problemet hadde, som praktiske mennesker med få skrupler, kommet til at tyskerne ville marsjere gjennom Belgia i neste krig. Belgierne selv hadde kommet til samme konklusjon, og hadde bygd Namur og Liège først og fremst for å blokkere angrepet. Bare franskmennene var ikke helt enige om dette. De var så overbeviste om tysk aggressivitet at de vente at tyskerne ville angripe direkte mot festningslinja deres, og da ville de manøvrere og gå til motangrep, og motangrepet ville komme gjennom Belgia og Luxembourg, så uansett hvordan man så på det så ville krigen komme inn i Belgia og Luxembourg.
Schlieffen sa at det var to måter som den tyske hæren kunne utføre sin høyreflanke omringende bevegelse av den franske festningslinja på. Den første var å forlenge den tyske høyre vingen så langt nord som til Mézières. Dette betydde at når den høyre vingen krysset Meuse ville den tyske hæren bli delt i to halvdeler der de samlede franske styrkene holdt en sentral posisjon mellom disse to halvdelene. Den andre muligheten var å marsjere alle, eller en betydelig del, av den tyske hæren rundt det franske venstre. Heller enn å angripe den franske linja Verdun-Belfort kunne de tyske styrkene angripe mot linja Verdun-Lille der det ikke var festningsverk. Problemet med denne tilnærmingsmåten var at marsjen gjennom Belgia var så lang at hele overraskelsesmomentet forsvant. Og det ble nødvendig også å gå over nederlandsk territorium. Og den tyske hæren var så stor at den måtte stilles opp i et område som strakte seg helt til Strasbourg, og det ga franskmennene en flanke å angripe.
Zuber skriver at vi er så vant med myten om Schlieffenplanen at vi tror at høyrevingens angrep var en strålende ny ide. Men det er klart at Schlieffen hadde tenkt gjennom problem som et angrep gjennom Belgia medførte. Zuber skriver at den listen med problem som Schlieffen tok opp gjør det klart at han mente at det ikke var mye å anbefale. Zuber skriver at Schlieffen advarte mot et angrep gjennom Belgia. Det skulle derfor ikke overraske at Schlieffen foretrakk å gjennomføre motangrep nær knutepunkter og endepunkter for de tyske jernbanene.
På den 16. dagen begynte både de franske og de tyske styrkene sin framrykking. De franske styrkene angrep i Lorraine mellom Metz og Strasbourg mens en mindre fransk hær rykket fram langs Mosel mot Trier. Nederland og Belgia hadde alliert seg med Frankrike. Storbritannia var ikke nevnt.
Den tyske oppgaven var å samle så mange korps som mulig i området Metz-Strasbourg for å motsette seg den franske frammarsjen i Lorraine. Den tyske første arme gikk inn i Nederland, den andre arme gikk sørvestover inn i Ardennene, den tredje gikk sør sørvestover inn i Eifel, den fjerde holdt seg ved Metz, den femte og den sjette gikk side om side sørover i Saarland og Pfalz, reservearmeen ble værende nordøst for Strasbourg, og den sjuende arme holdt seg vest for Strasbourg. Til den 19. dagen holdt de franske styrkene fram med sin frammarsj på begge sider av Metz mens den tyske høyrevingens armeer - første, andre og tredje - fortsatte sørvestover gjennom Belgia, Ardennene og Eifel. Den tyske fjerde, femte og sjette arme begynte å samle seg på ei linje Metz-Zweibrücken vendt mot sør.
Schlieffen nyttet anledningen til å snakke om posisjonell krigføring. Han sa at i ei nylig opprettet forsvarslinje som var svært lang ville det alltid være hull, eller i det minste svake områder. Angriperen måtte grundig undersøke terrenget og fiendens frontlinje, og i mørket måtte infanteri og artilleri bringes fram mot frontlinja for å foreta utforskende angrep for å finne svake punkt. Og når de var funnet måtte man prøve å trenge gjennom fronten i de svake punktene.
Zuber skriver at Schlieffen har blitt anklaget for å være ensidig opptatt av å utflankere fienden. Og Zuber skriver videre at her som på mange andre punkt viste han hvordan et skikkelig utført frontalangrep kunne gjennomføres og nedkjempe et raskt opprettet posisjonelt forsvar.
Det avgjørende slaget foregikk på den franske venstre flanken. Her hadde den franske kommandanten satt sin lit til det de trodde var et sterkt anker for den venstre flanken på denne lille men framstikkende Wallersbergåsen. Schlieffen sa at artilleriild raskt ville gjort det umulig å holde åsen. Det franske venstre ble presset til å vike av tre bayerske korps, og det franske høyre ble også presset til å vike. Den franske styrken i Lorraine ble omringet og tatt ut av krigen.
I sine avsluttende kommentarer sa Schlieffen at en fransk offensiv i Lorraine var et vanskelig foretak. Han gjentok at Metz og Strasbourg var viktige som befestede områder, og at de først og fremst skulle brukes til å støtte offensive operasjoner, og uttrykte på nytt mistillit til defensive posisjoner.
Denne øvelsen foregikk mindre enn to år før Schlieffen ble pensjonert. Zuber skriver at overflatisk sett har den tre punkt som likner på Schlieffenplanens "Denkschrift" fra desember 1905.
Det første er at Schlieffen brukte ikke-eksisterende enheter både under øvelsen i 1904 og i massiv skala i "Tenkeskriftet". Ikke-eksisterende enheter kan knapt brukes i en krigsplan. Alene av denne grunn kunne Schlieffenplanen ha vært en øvelse eller ha inngått i forslag om en bestemt politikk, men ikke ha vært en krigsplan.
For det andre, skriver Zuber, under øvelsen i 1904 var den tyske hæren i utgangspunktet satt inn i en formasjon som likner på formasjonen i "Tenkeskriftet" fra 1905. De tre armeene på høyre ving hadde 17 korps og strakte seg langt mot nord langs grensen til Belgia. Dette skyldtes at det her var plass til å sette styrkene inn og jernbaner som de kunne føres fram på. Det var ikke enestående for Schlieffenplanen. I 1904/5 var det 50 eller 60 divisjoner i den tyske vesthæren, og i 1914 var det 70 divisjoner. Schlieffenplanen regnet med 96 divisjoner inkludert ikke-eksisterende divisjoner. Det var verken jernbanekapasitet eller fysisk plass til å sende hele den tyske hæren til Lorraine i 1904 eller 1914, langt mindre fantasihæren som Schlieffenplanen opererte med. Den tyske hæren måtte gå i posisjon langs nedre Rhinen.
For det tredje var den viktigste faktoren i denne øvelsen at planen for høyrevingens angrep ikke overlevde kontakt med fienden. Ved å gå til en sterk offensiv i Lorraine tok de franske styrkene initiativet og tvang tyskerne til å kjempe avgjørende slag på steder som franskmennene valgte. Det viktigste slaget ble utkjempet mellom Metz og Strasbourg. Oppgaven til de tre armeene på høyre ving ble å beskytte områdene bak slagmarka, og de brukte det meste av tida under øvelsen med å marsjere sørover, og ikke vestover, gjennom Belgia. Samlet sett: dersom den første Generalstabsreisen West i 1904 var en test på "Schlieffenplanen" så mislyktes "Schlieffenplanen".
Schlieffen gjennomførte enda en Generalstabsreisen West i 1904. Han begynte kritikken med å si at utgangssituasjonen hadde vært omtrent den samme som i den forrige øvelsen med den forskjellen at i den siste øvelsen hadde den tyske hæren ikke så mange reservekorps siden det var tvilsomt at den i virkeligheten kunne stille så mange. Hæren hadde heller 23 reservedivisjoner, som var nær den faktiske styrken. Landwehrdivisjonene var også fjernet. De tyske styrkene ble satt opp i tre grupper. Ni korps rundt Aachen og Ruhr, seks korps nord i Trier, to korps i Lorraine og et i Alsace. Schlieffen sa også nå at det var den tyske intensjonen å angripe mot linja Lille-Verdun.
De franske styrkene ble i utgangspunktet stilt opp slik at de kunne angripe inn i Alsace på den 13. dagen. De franske styrkene ble posisjonert i tre grupper, høyre ving med åtte korps med oppdrag å krysse Øvre Rhinen, en gruppe i sentrum på seks korps mellom Lunéville og Vosges, og en nordlig gruppe på ni korps ved Verdun som ville rykke fram langs Mosel.
Da tyskerne fikk kjennskap til hvor de franske styrkene var stilt opp oppga de å angripe Lille-Verdun. De lot heller på samme måte som under forrige øvelse sentrum og det mest av styrken på høyre flanke marsjere rett mot sør for å engasjere det franske venstre ved Mosel. Den tyske første arme gikk inn i det nordlige Belgia som opprinnelig planlagt, men kunne ikke utrette noe alene. Belgia var alliert med Frankrike. Schlieffen var ikke enig i avgjørelsene. Han mente at dersom de tyske styrkene hadde marsjert mot Lille-Verdun så hadde de franske styrkene blitt tvunget til å vende tilbake for å beskytte Paris. Schlieffen sa også at ved å krysse Rhinen gjorde de franske styrkene tyskerne en tjeneste siden tropper som kom på høyre bredd av Rhinen var ute av kampene. Men Schlieffen grep ikke inn i øvelsens gang, men lot offiserene ta sine egne avgjørelser.
De franske styrkene krysset Rhinen uten å møte motstand og gikk mot nord. Det franske venstre gikk inn i Ardennene og gikk mot Mosel da de tyske styrkene gjennomførte et motangrep fra Metz med tre korps og knuste den franske høyre flanken. Tyngden av den tyske hæren var nå på ei linje mellom Metz og Trier, vendt mot nord og angrep begge flankene til den franske venstre vingen og drev den mot nord. Det franske sentrum angrep mot nordøst i Lorraine og det franske høyre gikk nordover på den høyre bredden av Rhinen.
Schlieffen sa at den eneste muligheten det franske venstre hadde for å unngå omringing var å trekke seg tilbake. Men det skjedde ikke siden kommandantene i sentrum ikke fulgte godt nok med i det som foregikk på flankene.
Tyskerne ødela ikke den franske venstrevinggruppen siden den tyske kommandanten begynte å kjenne presset fra det franske sentrum og høyre mot de bakre rekkene. De tyske styrkene måtte derfor omgrupperes, og de franske styrkene kunne dra seg tilbake. Da øvelsen sluttet var de tyske styrkene i fare for å bli omringet og ødelagt.
Den andre Generalstabsreisen West hadde enda mindre til felles med "Schlieffenplanen" enn den første, skriver Zuber. Den franske invasjonen av det sørlige Tyskland var vellykket og den tyske hæren ble tilintetgjort, uansett hva Schlieffen sa, skriver Zuber. Det er ingen bevis for at det ville ha reddet situasjonen å marsjere den tyske høyre vingen gjennom det nordlige Belgia. Tyskerne trengte heller å utkjempe en bedre kamp ved Mosel.
Denne Generalstabsreisen foregikk ved festningene langs Visla. Tyskerne satte i utgangspunktet inn seks korps i øst mot russernes seksten korps. De russiske styrkene gikk til angrep og inntok raskt Øst-Preussen med unntak for Königsberg, og de tyske styrkene måtte dra seg tilbake til Visla. Zuber skriver at dette var svært merkelig dersom tilfellet var, som forsvarerne av "Schlieffenplanen" har hevdet, at den russiske hæren ikke var noen fare for Tyskland på denne tida siden russerne var opptatt av krigen mot Japan. Men selv i denne krigstida var tyskerne klar over at de ville være underlegne i antall mot russerne, skriver Zuber.
På den 28. og 29. dagen etter mobilisering vant tyskerne en avgjørende seier i vest som tillot dem å overføre tre korps østover.
Generalløytnant von Zoellners artikkel fra 1938 gir den eneste forholdsvis fullstendige beskrivelsen av Schlieffens Generalstabsreise West i 1905. Det er ikke klart hvor von Zoellner har hentet materialet til artikkelen. Den ble offentliggjort i den offisielle publikasjonen til generalstaben. Artikkelens tittel var "Schlieffens Vermächtnis" - Arven etter Schlieffen. Artikkelen er ofte blitt sitert, skriver Zuber, siden den i følge von Zoellner åpenbarte konseptet for Schlieffenplanen. Senere historikere har sitert Zoellner som bevis på at Schlieffen testet konseptet for Schlieffenplanen og så overførte det til en fungerende krigsplan.
Zoellner skrev at Schlieffen selv spilte den tyske sida i krigsspillet. Den tyske troppeoppstillingen var den samme som i Aufmarsch I i 1905/6 der alle de 72 divisjonene ble satt inn i vest. Den høyre vingen inkluderte 61 divisjoner i seks armeer som var satt ut fra Metz til Wesel. Den venstre flanken var forholdsvis svak, bare 11 divisjoner. Zuber skriver at Schlieffen i virkeligheten spilte tre øvelser der den franske sida ble spilt selvstendig av tre stabsoffiserer, oberstløytnant Freytag-Loringhoven, oberst von Steuben og major Kuhl.
Schlieffen diskuterte detaljert den høyre vingens angrep. Han sa at den måtte passere Liège, Namur og Antwerpen, og at den kunne vente betydelig motstand fra franske defensive linjer ved Lille-Maubeuge og igjen ved La Fère-Laon-Paris. Dette har blitt tatt som bevis på at Schlieffen prøvde ut Schlieffenplanen, skriver Zuber. Men det som skjedde var at Schlieffen viste de vanskelighetene som var forbundet med en offensiv gjennom det nordlige Frankrike. Derfor er det ikke overraskende at i ingen av disse tre krigsspillene kom den tyske høyre vingen inn i det nordlige Frankrike, skriver Zuber. I denne øvelsen, som i alle Schlieffens vestfrontøvelser, ble de avgjørende slagene utkjempet i Lorraine eller i Belgia.
Freytag-Loringhoven besluttet å møte den tyske høyreflanken med en fransk offensiv på ei line Luxembourg-Namur-Brussel. Schlieffen godkjente konseptet men klandret utførelsen av det. Den franske offensiven ble slått tilbake av et angrep fra Metz mot nord mot det franske høyre så vel som et angrep mot reservedivisjonene som holdt det franske venstre. Bruken av Metz som utgangspunkt for en offensiv setter denne øvelsen i sammenheng med Schlieffens tidligere øvelser, skriver Zuber. De avgjørende kampene ble kjempet i Belgia.
Steuben bestemte seg for å sette inn tyngden av den franske innsatsen mellom Metz og Strasbourg. I følge Schlieffenplanen gjorde de franske styrkene med dette tyskerne en tjeneste og den tyske høyre vingen ville ha fortsatt sin bevegelse inn i det nordlige Frankrike. Schlieffen sa at siden tyngden av de franske styrkene hadde gått øst for Mosel, og ut fra festningsverkene, kunne han overføre styrker fra den høyre vingen til den venstre. Han marsjerte to armeer direkte sørover for å engasjere de franske styrkene øst for Metz. Halvparten av tredje arme ble sendt med jernbane til Alsace for å angripe den franske høyre flanken. Den høyre vingen ble redusert til to armeer. Zuber skriver at dette var gjentakelse av den første Generalstabsreise West i 1904, og hadde ingenting til felles med Schlieffenplanens Denkschrift.
Kuhl bestemte seg for å angripe på begge sider av Metz. Kuhl hadde ventet at de tyske styrkene var svake mellom Metz og Strasbourg. Zoellner sa at det ikke var tilfelle, og at det franske angrepet snart var i alvorlige vanskeligheter. Schlieffen sendte betydelige forsterkninger til Lorraine og gjennomførte som vanlig et sterkt motangrep fra Rhinen mot den franske høyre vingen, og det var avgjørende.
Zoellner sa at dette viste hvor fleksibel Schlieffens krigsplan var. Zuber skriver at det er sikker og visst, men den planen som det her var snakk om var Schlieffens Westaufmarsch, og ikke Schlieffenplanen. Ingenting i denne øvelsen liknet på Schlieffenplanen. Men i 1938 var Schlieffenplanen blitt et dogme og detaljene i Zoellner beskrivelse har blitt ignorert.
Zuber skriver at det er interessant å legge merke til at to av de mest framstående personene som har hevdet at Schlieffenplanens Denkschrift var viktig var Freytag-Loringhoven og Kuhl. Begge skrev om emnet, men nevnte aldri at de deltok i denne øvelsen. Dersom de hadde beskrevet denne øvelsen i detalj i de tidlige 1920-årene ville de ha gjort det umulig å påstå at Schlieffenplanen var konseptet til den tyske krigsplanen.
Schlieffen ledet sin siste øvelse i november og desember 1905. Dette var den mest ambisiøse øvelsen i Schlieffens karriere, kanskje det største krigsspillet i moderne militær historie, skriver Zuber. Schlieffen spilte begge frontene samtidig i dette spillet til mobiliseringens 42. dag. For de som hevder at det eksisterte en "Schlieffenplan", og for de som i Schlieffen så bare aggressiv militarisme er dette spillet en skuffelse, for i dette siste spillet, Schlieffens siste og største øvelse, gjennomførte han en strategisk defensiv på begge frontene, både i øst og i vest.
I kritikken av øvelsen sa Schlieffen at det var fordelaktig for Tyskland å vente til en av fiendene krysset grensen og så angripe ham. Vanligvis skulle motoffensiven utføres mot øst siden Tyskland der hadde de største utsiktene til å beseire motstanderen avgjørende, og ikke bare skyve ham tilbake. Schlieffen sa at den uheldige siden ved dette var at tyskerne kunne bli angrepet på begge frontene samtidig.
Konseptet for øvelsen var i utgangspunktet å gjennomføre en sterk Aufmarsch i Øst-Preussen med 16 divisjoner. Når russerne hadde gått inn for å angripe ville Schlieffen forsterke styrkene i øst med 22 divisjoner (åtte korps og seks reservedivisjoner). Disse totalt 38 divisjonene var alt det jernbanenettet i Øst-Preussen kunne støtte. Dette var ikke tilstrekkelig til å være sikker på seier over russerne. Den tyske hæren måtte utnytte de fordelene som Königsberg og de Masuriske sjøene kunne være. Schlieffen gikk inn for at Königsberg ble bygd til en befestet sone i krigstid. De russiske styrkene krysset grensen på mobiliseringens 27. dag. Den 30. dagen hadde de nådd ei linje Königsberg-Soldau. Da store tyske forsterkninger kom fram satte tyskerne i gang overraskende motoffensiver: ut fra festningskomplekset Königsberg mot den høyre flanken til Niemenhæren; ut fra innsjødistriktet mot innsideflankene til begge de russiske hærene; og mot venstre flanke til Narewhæren. Begge de russiske hærene ble tillintetgjort, og den 35. dagen kunne overføring av tropper vestover begynne.
Schlieffen sa litt om hvordan neste krig ville arte seg. Han sa at i framtida ville det være svært lett å la operasjonene forfalle til posisjonell krigføring. Men den tyske hæren måtte alltid søke å vinne avgjørende seire ved å manøvrere, og aldri tillate en utmattelseskrig til å vare i "et eller to år" uten noen avgjørelse. En slik langvarig krig ville bare føre til utmattelse av begge parter og økonomisk kaos. Men selv om en krig utviklet seg til å bli posisjonelt forsvar så kunne det være svake punkt der det var mulig å bryte gjennom. I mobile operasjoner ville i alminnelighet den tyske hæren prøve å komme rundt fiendens flanker for å angripe dem og for å angripe fiendens styrker fra mange kanter samtidig. Samtidig skulle fienden utsettes for frontalangrep for å låse ham fast.
Zuber sa at i dette Kriegspiel var de franske styrkene dobbelt så sterke som de tyske og derfor hadde de initiativet. Schlieffen ga de franske styrkene 58 aktive og reservedivisjoner og 12 territoriale divisjoner. Tyskerne hadde 37 infanteridivisjoner i vest og 38 i øst.
Zuber skriver at den styrkestrukturen som Schlieffen ga de franske styrkene minner om general Michels krigsplan fra 1911. Her var tyngden av de franske mobile styrkene ("mass of maneuver") på den venstre vingen og denne venstre vingen strakte seg hele veien til den Engelske kanalen. Lengst til venstre på den franske vingen satte Schlieffen inn det engelske ekspedisjonskorpset. Det var første gang at britiske militære enheter forekom i en tysk militær øvelse. Sør for Verdun ga Schlieffen stort sett de franske styrkene reserver og territoriale divisjoner.
For de tyske styrkene satte Schlieffen inn seks korps mellom Køln og Aachen, en skjerm av kavaleri og Landwehr derfra til Metz, tre korps i Lorraine, et ved Strasbourg og et ved Mühlhausen. De to sørtyske korpsene og de tre bayerske korpsene forble der de var blitt mobilisert. Schlieffen tok i bruk Landwehr, Landsturm og erstatningsenheter, og satte dem også i frontlinja, spesielt i Alsace.
De franske styrkene krysset grensen mellom Frankrike og Belgia på den 23. dag av mobiliseringen, og da allierte Belgia og Nederland seg med Tyskland. Samtidig angrep franske styrker inn i Alsace og Lorraine. Schlieffen sa at det var svært viktig for den tyske hæren å holde Lorraine og den høyre bredden av Mosel som utgangspunkt for motangrep mot den franske venstre vingen, og sendte alle de sørtyske og bayerske styrkene med jernbane for å gå til motangrep. Den 26. dagen hadde disse styrkene drevet det franske angrepet tilbake. Schlieffen mente at forfølgelse var nytteløst, og på den 27. dagen begynte han å føre tre korps nordover. Den 31. dagen hadde de franske styrkene nådd ei linje Antwerpen-Liège og hadde gått over grensen mellom Belgia og Tyskland sør for Liège. Den 33. dagen hadde de tre tyske korpsene som ble overført fra sør nådd Antwerpen med utsikt til at tre korps til ville bli overført fra øst den 37. dag. Schlieffen sa at den riktige måten å handle på var å angripe mot sør fra Antwerpen mot den franske flanken med de tre første korpsene. Et slikt angrep var risikabelt. Et slikt angrep ville være uventet. Men for at dette angrepet mot den franske flanken skulle bli effektivt måtte de franske styrkene bli låst fast med et frontalangrep. Den franske reaksjonen på alle disse uventede angrepene ville bli tatt uten mye omtanke og være ukoordinert, og dette kunne oppveie den risikoen som disse angrepene medførte for de tyske styrkene.
Den tyske omringende bevegelsen var rettet mot Namur som fortsatt var i belgiske hender. Den 37. dagen var den franske venstre flanken omgitt av tyske styrker i trekanten Namur-Liège-Antwerpen, og den tyske styrken som omga den franske styrken hadde krysset Meuse ved Namur. Den 39. dagen angrep tyske styrker fra Metz-Diedenhofen mot nordvest mot den høyre flanken til den franske hovedstyrken. Den 42. dagen var tre franske armeer omgitt av tyske styrker i Ardennene og en fjerde i Luxembourg. På dette tidspunktet ble øvelsen avsluttet.
Zuber skriver at Schlieffen i sitt siste og mest ambisiøse krigsspill testet begrep som ikke hadde noe å gjøre med Schlieffenplanen. Gitt en samtidig fransk-russisk offensiv svarte Schlieffen med strategisk forsvar på begge frontene. Da de fransk-russiske hærene nærmet seg den tyske grensen brukte Schlieffen jernbanene til å samle styrker som ikke var opptatt mot de to russiske hærene i Øst-Preussen og ødela dem på samme tid. Samtidig utførte han et aktivt forsvar i vest, holdt tilbake fem korps der de var blitt mobilisert og satte dem så inn for å oppnå lokal overlegenhet mot de franske invasjonsstyrkene i Alsace og Lorraine og knuste dem. Til slutt brukte han jernbanenettet for på nytt å sette inn styrker fra øst og fra Alsace for å angripe flankene til den franske hovedstyrken i Ardennene og ødelegge den.
Zuber skriver at han har her gått gjennom Schlieffens mange øvelser fra 1902. De eneste som ikke er gjennomgått er Kriegsspiele fra 1902, 1902 og 1904 der dokumentene er forsvunnet. Ingen av dem likner det minste på konseptet fra Schlieffenplanen. Man ser at Schlieffen aldri testet konseptet for denne i et krigsspill eller en Generalstabsreise. Zuber skriver at dette ville være svært merkelig dersom Schlieffenplanens Denkschrift virkelig var hovedverket til Schlieffen.
Zuber skriver at det er til og med en indikasjon i Groeners Nachlaß om at Schlieffens virkelige krigsplanlegging gikk i den retning som var satt i Schlieffens siste øvelser. I et brev til Riksarkivet i 1923 skrev Groener at i en av de siste av Schlieffens Ostaufmarschplaner ble defensiven i vest basert på jernbanemobilitet. Groener arbeidet på denne tida i jernbaneavdelinga, og han sier at han så planen. De tyske styrkene ville i utgangspunktet bare sette inn noen få korps i vest for å sikre grensene. Resten av hæren i vest ble værende der den ble mobilisert. Jernbanereisene for styrkene var utarbeidet, men uten at datoer eller reisemål var spesifisert. På rette tid ville de reise for å angripe. Zuber skriver at dette er det samme konseptet som Schlieffen brukte i sitt Kriegsspiel i 1905.
Zuber skriver at historikerne har antatt at i Schlieffenplanens Denkschrift, som var skrevet i 1906, kunne Schlieffen ha råd til å la Øst-Preussen være uten forsvar fordi den russiske hæren var utslått av krigen med Japan og virkningene av revolusjonen i 1905. Men tyske etterretningsanalyser fra 1905 og 1906 motbeviser dette. Rapporten fra 1905 gir ingen indikasjoner på at den russiske hæren hadde brutt sammen. Rapporten fra 1906 går detaljert inn på de russiske troppestyrkene og deres tilstand og kampberedskap. Rapporten fra 1906 sier at Russland fortsatt kunne stille 25 infanteridivisjoner mot Tyskland og 22 mot Østerrike. Før 1904 var tallet 30 divisjoner mot Tyskland og like mange mot Østerrike. Zuber skriver at til og med Ludendorff og Groener innrømmet at Schlieffen satte inn 10 divisjoner i øst i sin virkelige siste krigsplan for 1906-6.
Zuber skriver at det er to massive uoverensstemmelser i Schlieffenplanen. Den ene er den utstrakte bruken av ikke-eksisterende militære enheter, og den andre at Øst-Preussen ikke fikk noen forsvarsstyrker mot en invasjon av 25 russiske divisjoner. Zuber skriver at den eneste mulige forklaringen på dette er at Schlieffenplanen slett ikke var noen krigsplan.
Zuber skriver at Ritter og de som fulgte ham ikke forstod "Tenkeskriftet" fordi de satte det på hodet. Poenget var ikke å utvikle et radikalt nytt opplegg for manøvrering, men å ta opp den saken som han hadde opplevd som det mest påtrengende problemet som den tyske hæren stod overfor: At den tyske hæren ikke greide å utnytte til fulle verken de trente mannskapene eller de totalt tilgjengelige mannskapene. I "tenkeskriftet" utnyttet Schlieffen hele den tyske styrken og tilføyde alle de enhetene som han trodde kunne bli mønstret ved å bruke alle de trente mannskapene. Reservekorps kunne dannes av reservedivisjoner, og erstatningsdivisjoner av trente reservister, så sant dette på forhånd var planlagt og det nødvendige utstyret var tilgjengelig. Schlieffen hadde anbefalt at dette ble gjort helt siden 1899.
Ved å bruke denne utvidete styrken diskuterte Schlieffen hvordan den kunne brukes og hvilke kampanjer som kunne gjennomføres. Han var først og fremst opptatt av muligheten for et slag i Belgia eller på grensen mellom Frankrike og Belgia. Fram til dette punktet bestod "Tenkeskriftet" av argument som allerede var kjent for mottakeren, Moltke. Schlieffen hadde presenterte det verste scenarioet som kunne oppstå, at de franske styrkene holdt ei linje Verdun-Paris, og der de tyske styrkene måtte gå rundt den vest om Paris. Her kommer seks av erstatningskorpsene inn i bildet for å innta stillinger rundt Paris i nord og vest. Zuber skriver at dette var første og eneste gang at Schlieffen presenterte en slik strategi. Schlieffen sa at den tyske hæren trolig var for svak til å gjennomføre dette. Zuber skriver at implikasjonen var at Tyskland måtte ha en hær basert på alminnelig verneplikt for å kunne møte alle eventualiteter.
Moltke hadde skrevet noen notater i margen på en kopi av "Tenkeskriftet" som var datert 1911. Zuber skriver at dersom "Tenkeskriftet", som var datert desember 1905 men faktisk skrevet i januar 1906, var modellen for all tysk militær planlegging i de følgende ni årene, måtte Moltke ha kommentert planen før i 1911. Forklaringen på denne datoen for Moltkes kommentarer er relatert til kartene som er lagt ved Schlieffenplanen, skriver Zuber. Ritter antok at disse kartene var en del av det opprinnelige "Tenkeskriftet". Schlieffens skisse nevnte bare et kart. Likevel er det i den endelige handskrevne versjonen fra både januar og februar 1906, og også i to maskinskrevne kopier, skrevet inn referanse til ni kart i margen. Den originale mappen i Freiburg inneholder 11 kart. Kart 6 i Freiburgmappa viser hele konseptet for Schlieffenplanen som et stort hjul rundt Paris. Zuber skriver at kartet i virkeligheten er en oppsummering av to andre kart, kart 2 og kart 3, som viser frammarsjen av tyske styrker på forskjellige tidspunkt. De viser hvor langt de forskjellige korpsene gikk hver dag, og ingenting annet. Det er ingen fiendtlige styrker tegnet inn, ingen kamp eller taktiske manøvrer. Det er blant kartene bare fire kart som viser generelle skisser over franske posisjoner eller bevegelser. Zuber skriver at disse knapt viser seriøse vurderinger av de franske reaksjonene på et tysk angrep gjennom Belgia.
Zuber skriver at kartene som ligger ved "Schlieffenplanen" er fullstendig enestående. Det er ikke noe som har den minste likhet med dem i noen bevart tysk plan eller krigsspill. Kartene viser en ting: hvor lang tid det ville ta å marsjere til Somme. Svaret er: til den 31. dag av mobiliseringen. Kart 3 viser marsjen rundt Paris, men tar seg ikke bryet med å måle hvor lang tid det ville ta å marsjere fra Somme til området sør for Paris. Zuber skriver at det trolig ville ta minst 20 dager til, altså til mobiliseringens 51. dag. Og i en tofronts krig ville det ta nesten like lang tid å for troppene å marsjere tilbake til endestasjonene til det tyske jernbanenettet som skulle overføre troppene østover.
Zuber skriver at kart 3 også er interessant fordi på det er det tyske tyngdepunktet klart sør for Lille. Bare fire korps passerer nord for Lille. På dette punktet er de fire korpsene skilt fra neste korps av ei åpning på 35 kilometer, og sårbare for å bli beseiret i akkurat det området som Schlieffen sa at han ventet et slag i. Den høyre flanken kommer ikke nærmere kysten enn 40 kilometer, to dagsmarsjer. Zuber skriver at den som laget kartene prøvde å kompensere for dette for i kart 7 begynte han øvelsen på den 19. dagen av mobiliseringen og sendte denne gangen seks korps nord for Lille. Men den høyre flanken er fortsatt minst 35 kilometer fra kysten.
Kartene 5 og 5a viser den tyske reaksjonen på et stort fransk angrep inn i Lorraine. Schlieffens instruksjoner for en slik hendelse var motsetningsfylte. På den ene siden skrev han at franskmennene gjorde tyskerne en Liebesdienst og at de tyske styrkene skulle fortsette den høyre vingens angrep. Zuber skriver at dette er forklaringen til Schlieffenskolen. Schlieffen sa også at i dette tilfelle skulle tyskerne forandre sine operasjoner så lite som mulig: Mosel måtte bli sikret og det tyske høyre bare strakt ut så langt som til La Fère. Dette er langt fra Paris, og å passere vest for Paris var det ikke tale om. I kart 5 og 5a går en god del av den høyre vingen - åtte korps - til sørøst for å ta stilling fra nord for Mosel til øst av Metz. I kart 5a er den tyske hæren delt med halvparten vest for Metz mellom Deidenhofen og St Quentin, og den andre halvparten øst og sør for Metz i Pfalz og Lorraine. Zuber skriver at kartene 5 og 5a stammer direkte fra Generalstabsreisen i 1904 og 1905, og har ikke noe forhold til Schlieffenplanen. Det er ingenting i "Tenkeskriftet" som får en til å tro at Schlieffen hadde som intensjon å dekke linja til Mosel og Lorraine med halve den tyske hæren. Det vesentlige momentet i Schlieffenplanen er det stikk motsatte. Alt skulle ofres for å gjøre den høyre vingen sterk. Zuber skriver at disse kartene med sikkerhet ikke var Schlieffens, men er tilføyd senere.
Zuber skriver videre at hele denne mangel på sammenheng og disse motsetningene bare kan løses ved at man konkluderer at kartene og de maskinskrevne kopiene av "Tenkeskriftet" ikke ble laget samtidig med Schlieffens handskrevne dokumenter fra januar og februar 1906. De maskinskrevne kopiene, Moltkes notater i margen og kartene ble heller laget i 1911. På den tida var spørsmålet om å gjennomføre store økninger av den tyske hæren akutt. Siden Schlieffens Denkschrift tok opp denne saken var det interessant for Moltke. Den eneste delen av de operasjonelle problemene som Schlieffen hadde tatt opp og som Moltke ikke hadde inngående kjennskap til var marsjen rundt Paris og spørsmålet om hvor lang tid den ville ta. Derfor var kart 2, 3, 6 og 7 laget for å gi Moltke innsikt i dette spørsmålet. Moltkes vurdering av "Tenkeskriftet" var ikke fordelaktig. Spesielt var han uenig i det faktum at Schlieffens plan bare sørget for en enfrontskrig og i Schlieffens mening om den franske Liebesdienst i Lorraine. Det nødvendige antallet erstatningskorps var ikke opprettet og det var aldri planlagt å sende de erstatningsformasjonene som faktisk ble opprettet til den høyre vingen. Det er ellers ikke noe som tyder på at den tyske hæren noen gang planla å gå vest for Paris eller noen gang hadde til hensikt å oppgi Lorraine eller noen gang utførte tester for å prøve ut noen av ideene om dette.
Kritikere av Schlieffenplanen har alltid vist til disse kartene som bevis på Schlieffens militaristiske og mekaniske tankegang, skriver Zuber. De hevder at Schlieffen prøvde å fastsette hele krigens gang på forhånd, uten å ta hensyn til franske handlinger. En slik intensjon har også blitt sagt å ha bidratt til tysk skyld for krigens utbrudd. Schlieffen skulle ha gitt en aggressiv krigsplan med en rigid tidstabell til Moltke. For å følge denne tidsplanen i august 1914 måtte tyskerne umiddelbart gå til angrep. Derfor betydde mobilisering krig for Tyskland alene. Zuber skriver at de analysene som han har foretatt viser at dette er fullstendig uten grunnlag. Disse kartene og Schlieffenplanens Denkschrift har ingenting å gjøre med den virkelige tyske krigsplanen. Det var ingen tysk tidstabell og det var faktisk den fransk-russiske angrepsplanen som sørget for en felles offensiv på den 15. dagen av mobiliseringen.
Etter februar 1906 skrev ikke Schlieffen mer som berører Schlieffenplanen. Men han gjorde mye annet. Han skrev bøker og artikler om militære spørsmål. Zuber skriver at dersom vi vil prøve å komme fram til en korrekt vurdering av Schlieffens Denkschrift fra 1905 kan det bare bli ved å betrakte det som den første i en serie artikler og bøker som han skrev etter at han hadde gått av med pensjon og ikke som den siste av krigsplanene hans. Krigsplanen var rotfestet i nåtida, og det var ikke plass til å operere med ikke-eksisterende militære enheter og andre fantasielementer i dem. Men Schlieffens forfatterskap etter januar 1906 beskriver hvordan tingene må forandres for å møte framtidas utfordringer, og denne utfordringen var millionhæren.
Schlieffen skrev et siste operasjonelt Denkschrift den 28. desember 1912, like før han døde. Ritter rettet oppmerksomheten mot planen for manøvrer som innebar angrep langs hele vestfronten. Zuber skriver at Schlieffens bekymring var her som i 1889 behovet for å bruke hele Tysklands mannskapsstyrke. Schlieffen hadde kommet til at ved mobilisering måtte den aktive hæren ta inn praktisk alle trente reservister fulgt av Landwehr, Landsturm og erstatningstropper. Schlieffen gikk inn for levée en masse. For å skaffe nok offiserer ville unødvendige hovedkvarter bli avskaffet, for Schlieffen var dette korpshovedkvarter. Schlieffen ville erstatte de 36 korpsene med 51 svært store divisjoner. Denne store styrken ville være i stand til å støtte den høyre vingen med et angrep langs hele den franske grensen for å låse de franske styrkene på plass. Både Schlieffen og Michel mente at de avgjørende kampene ville komme i Belgia for bare der var det mulig å kontrollere så store styrker og å manøvrere med dem.
Zuber skriver at Gerhard Ritters fortolkning av Schlieffens strategi var at først forkastet Schlieffen den eldre Moltkes østfrontoffensiv til fordel for angrep på vestfronten, og så utviklet han offensiven på vestfronten til den perfekte planen, høyre vings angrep rundt Paris. Denne forklaringa har blitt akseptert av alle senere historikere, og den er fullstendig feil, skriver Zuber.
Tanken om offensiven på østfronten var allerede blitt skrinlagt i 1886-8. Moltkes siste plan var om offensiv på vestfronten, og det var også alle planene til Waldersee. Omkring 1890 innså Moltke og Waldersee at den russiske hæren i Polen hadde blitt for stor og mektig og den russiske innsetting av styrker ved mobilisering for effektiv til at en tysk offensiv mot øst kunne lykkes.
Dieckmanns manuskript om Schlieffenplanen viser at Schlieffen holdt på Moltkes plan om en Westaufmarsch praktisk talt uforandret, skriver Zuber. Først som den eneste krigsplanen, og så etter 1899 som Aufmarsch II.
Zuber skriver at fra 1898s Denkschrift til Generalstabsreisen og Krigsspillet i 1905 beveget Schlieffens operasjonelle tenkning seg i retning mot å bruke jernbanene for å flytte troppestyrker for å kunne komme med overraskende motoffensiver for å omringe fiendtlige styrker på eller nært ved vennlig territorium, og ikke mot å trenge dypt inn i fiendens områder.
Det var aldri noen Schlieffenplan, skriver Zuber.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: