Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Rosa Luxemburg er også kjent for sin teori om imperialismen. Den ble offentliggjort som ei bok - "Kapitalens akkumulasjon" i 1913. Den bygger på marxistisk økonomi, og prøver å utvikle denne videre. Jeg referere her den artikkelen som Rosa Luxemburg har skrevet der hun legger fram denne teorien sin og som det er et utdrag av i den boka som er redigert av Paul Le Blanc.
Den kapitalistiske produksjonen er avhengig av fortjeneste for å kunne bestå og for å kunne utvikles. Den grunnleggende loven til kapitalismen er ikke bare profitt, men stadig voksende profitt, og det krever nye og voksende investeringer. Det er i dette kapitalismen avviker fra andre økonomiske system. Kapitalisten bruker ikke avkastninga av sin eiendom først og fremst til å leve et liv i sus og dus, men han investerer den avkastninga som eiendommen hans gir ham. Dermed øker både produksjon og avkastning, og sistnevnte investeres på nytt for å oppnå fortsatt økende produksjon. Denne stadige reinvestering kalles for kapitalens akkumulasjon.
Dette fører til at den kapitalistiske produksjonen stadig vokser. Forutsetningene for dette er først og fremst at en tilstrekkelig arbeidsstyrke er tilgjengelig. Når den kapitalistiske produksjonen fungerer sikres dette ved:
Etter at disse betingelsene er oppfylt, et proletariat er tilgjengelig for utbytting og utbyttingsmekanismene er styrt gjennom lønnssystemet, må en ny grunnleggende betingelse for kapitalakkumulasjon tilfredsstilles - markedet: muligheten til å selge det godset som arbeideren produserer for å gjenvinne i penger de opprinnelige utgiftene til kapitalisten så vel som merverdien, den verdien som arbeiderne skapte ut over den lønna som de har mottatt. "Den første betingelsen for akkumulasjon er at kapitalisten må ha skapt ordninger for at han kan selge sine varer, og for at han kan omgjøre til kapital den største delen av de pengene han mottar". En stadig økende mulighet til å selge varene er nødvendig for å fortsette akkumulasjonen, altså for stadig å utvide produksjonen. Kapitalen selv skaper de grunnleggende betingelsene for utbyttingen. I første bind av "Kapitalen" har Marx detaljert gjennomgått dette.
Men hva med å realisere fruktene av utbyttingen, spør Rosa Luxemburg. Hva med markedet? Hvordan utvides markedet? Kan kapitalismen selv utvide sitt marked slik det passer den? Nei, svarer Rosa Luxemburg. Markedet avhenger av sosiale forhold. Kapitalen er nødt til å oppfylle samfunnets materielle behov og blant annet produsere det samfunnet trenger. Slik er den sammenhengende utvidelse av den kapitalistiske produksjonen, den sammenhengende kapitalakkumulasjonen, bundet sammen med sammenhengende vekst i de sosiale behovene.
Men hva er samfunnets behov? Hvordan måles de? En kapitalist produserer og selger for eksempel maskiner. Kundene hans er andre kapitalister, og de kjøper maskinene for å produsere flere varer. Den ene kan selge mer av sine varer etter hvert som de andre utvider sin produksjon. Han kan akkumulere raskere dersom andre akkumulerer raskere. Dette er de samfunnets behov som denne kapitalisten er avhengig av: andre kapitalisters etterspørsel, eller behov, er forutsetningen for hans utvidelse av produksjonen. En annen kapitalist produserer og selger livets nødvendigheter til arbeiderne. Og dess flere arbeidere som er ansatt av andre kapitalister og av ham selv, og mottar lønn, dess mer kan han selge og dess mer kapital kan han akkumulere. Men hvordan kan de andre utvide sine virksomheter? Gjennom de andre kapitalistene, for eksempel maskinprodusentene, som kjøper deres varer i økende mengder.
Så de sosiale kravene som kapitalakkumulasjonen er avhengig av er kapitalakkumulasjonen selv. Dess mer kapital som akkumuleres, dess mer kapital kan akkumuleres. Det er en sirkel. Men den kan undersøkes nærmere.
Dersom vi undersøker dette fra totalkapitalens synsvinkel ser vi med en gang den kapitalistiske produksjonsprosessen som et hele. Denne synsvinkelen utviklet Marx systematisk i andre bind av "Kapitalen".
Den selvtilstrekkelige eksistensen til den individuelle kapitalen er bare en ytre form, overflaten til det økonomiske livet. Under denne overflaten og gjennom alle konkurransens motsetningene forblir det faktum at alle individuelle kapitaler i et samfunn utgjør en helhet. Eksistens og bevegelse er styrt av felles sosiale lover som, med den mangel på plan og det anarkiet som rår i det nåværende systemet, bare virker bak ryggen til den individuelle kapitalisten. Når man ser på den kapitalistiske produksjonen som en helhet blir sosiale behov en målbar kvantitet som kan deles opp.
La oss forestille oss at alt gods produsert i kapitalistisk samfunn var samlet i en stabel for å bli brukt av hele samfunnet. Vi vil se hvordan denne massen av gods naturlig er delt i atskillige store porsjoner av ulike slag og til ulike destinasjoner.
I et hvert slag samfunn må produksjonen frambringe to ting. Først må den skaffe til veie mat og klær og tilfredsstille kulturelle behov gjennom materielt gods. Altså alt som er nødvendig for å overleve og for å opprettholde samfunnet må produseres. For det andre må hver form for produksjon ha ny tilgang på råvarer, verktøy, bygninger og annet produksjonsutstyr, for at produksjonen skal kunne fortsette og for at samfunnet skal kunne overleve videre. Dersom disse to hovedkravene til samfunnet ikke blir tilfredsstilt vil kulturell utvikling og framgang bli umulig. Selv kapitalistisk produksjon med all dens anarki, og uten å skade profittmotivet, må møte disse kravene. Følgelig vil vi finne i dette aggregatet av kapitalistiske varer at det produseres en stor mengde ting for å erstatte utslitte eller foreldede produksjonsmidler. Dette er råvarer, maskineri, bygninger etc. (det Marx kalte for konstant kapital) som ulike kapitalister må produsere for hverandre og så bytte for at produksjonen kan holdes oppe. I følge våre antakelser så langt er det kapitalistisk forretningsvirksomhet som sørger for de nødvendige midlene til arbeidsprosessen. Varebyttet (omsetninga) på markedet er en indre sak eller familiesak mellom kapitalister.
To grunnleggende strukturer er karakteristiske for den kapitalistiske produksjonsmåten. Først er det det alminnelige varebyttet, omsetning av varer, alle må betale for det som de mottar. For det andre det kapitalistiske lønnssystemet. Majoriteten av den arbeidende befolkninga må bytte sin arbeidskraft mot kapital for å skaffe seg den kjøpekraften som er nødvendig for å kunne overleve, mens den besittende klassen mottar det den trenger ved å utnytte dette forholdet. Den kapitalistiske produksjonen forutsetter to store klasser: kapitalister og arbeidere, som får sine midler på helt forskjellige måter. Arbeiderne må tjene til å holde seg i livet for å opprettholde sin arbeidskraft for videre utbytting. Av den totale mengden varer som arbeiderne produserer er en viss mengde tiltenkt arbeiderne av kapitalistene, i direkte forhold til hvor nyttige de er i produksjonen. Hver kapitalist må ut med de pengene som er nødvendige for å betale arbeidsstyrken - det Marx kalte for "variabel kapital" - for å holde virksomheten gående. Men alle disse pengene vender tilbake til kapitalistene siden arbeiderne bruker alt de tjener på å kjøpe livets nødvendigheter fra kapitalistene.
Arbeiderne produserer det som Marx kaller for merverdi. Merverdien er det kapitalisten sitter tilbake med når han har betalt råvarene, lønningene til arbeiderne og erstattet nedslitt produksjonsutstyr, i det hele tatt etter at han har lagt ut det som er nødvendig for å produsere. Merverdien er både den kapitalen som blir akkumulert og den som betaler kapitalistens forbruk.
Så langt har vi bare sett på de to store porsjonene av den produserte mengde av varer som går med (1) for å opprettholde og utvide produksjonen og (2) for å opprettholde livet til befolkninga.
Formålet med den politiske økonomien er å spore opp de skjulte lovene som organiserer hele samfunnets økonomi og de usynlige reglene til den kapitalistiske akkumulasjonen. Disse lovene blir ikke bevisst fulgt, økonomien er kaotisk og anarkisk og beveger seg gjennom kriser og med ustabile priser. Men prisustabiliteten og krisene har en funksjon i samfunnet, de integrerer kaotisk privat produksjon i en bred sammenheng og holder den sammen.
Det må være mer enn de to store porsjonene av det sosiale varelageret som vi har behandlet så langt. Dersom utbytting av arbeiderne bare foregikk for å gi kapitalistene et liv i luksus ville vi ikke ha en moderne kapitalisme. Dens mål er profitt i form av penger og akkumulasjon av pengekapital. Så det historiske formålet til den kapitalistiske produksjonen er først begynt når utbyttingen sikter mot nye investeringer. Merverdien må ikke bare tillate kapitalistklassen et liv som passer dens stand, men må også gå til akkumulasjon og videre utvikling, og dette siste er helt nødvendig.
Det må være mulig å dele den totale vareproduksjonen opp i mer enn to stabler, en tredje stabel som går til akkumulasjon er nødt til å kunne skilles ut. Den går verken til fornyelse av produksjonsmidlene eller til underhold av befolkninga. Det vil være en porsjon varer som inneholder den uvurderlige delen av merverdien som utgjør kapitalens virkelige formål: den profitten som går til kapitalisering og akkumulasjon. Hvilke varer er dette, denne merproduksjonen av varer? Og hvem går de til?
Her er vi kommet til kjernen i problemet med akkumulasjonen, og vi må undersøke alle forsøk på løsninger. Denne merproduksjonen av varer konsumeres ikke av arbeiderne og heller ikke av kapitalistene. Og heller ikke av de mange gruppene som ikke deltar direkte i vareproduksjonen, som offentlig ansatte og andre som er nødvendige for at samfunnet skal gå rundt.
Løsninga på problemet er ganske enkel. Akkumulasjon er utvidelse av den kapitalistiske produksjonen. De varene som tillater dette er produksjonsmidler og det som er nødvendig for at arbeiderne skal ha et liv, som mat, klær, boliger etc.
En slik løsning skyver bare problemet videre. For hvor er konsumentene til denne økende varemengden? En kapitalistisk økonomi skaper et overskudd, hver enkelt kapitalist investerer for å oppnå et overskudd, og samlet sett er det en klar tendens til at det oppstår et overskudd av kapital som må investeres. Dette overskuddet trer først fram som et overskudd av varer, en merproduksjon som må omsettes utenfor den økonomien som produserte overskuddet.
Hvor er kundene? Så lenge den kapitalistiske produksjonen foregikk i et hav av produsenter, småbrukere og handverkere etc, som bare produserte for å overleve og å betale skatter og avgifter, men ikke produserte noe overskudd, eller som samlet overskuddet opp på kistebunnen, kunne den kapitalistiske akkumulasjonen trenge inn i, eller trenge unna, denne produksjonen, og selge overskuddet av varer inn i den ikke-kapitalistiske overlevelsesøkonomien. Men etter hvert ville denne overlevelsesøkonomien bli innlemmet i den kapitalistiske økonomien og selv begynne å produsere et overskudd, eller være innordnet og underordnet som en produksjonsfaktor i den kapitalistiske økonomien. Da ville den ikke lenger kunne ta unna den kapitalistiske merproduksjonen av varer. Og det er nødvendig for kapitalismen å selge dette merproduktet for det er det som utgjør overskuddet av den kapitalistiske produksjonen. Og det må selges ut av økonomien for at overskuddet skal bli virkeliggjort, og for at akkumulasjonen skal kunne fortsette.
Den kapitalistiske produksjonen er avhengig av å stå i forhold til ikke-kapitalistisk virksomhet, for å selge overskuddet av varer til den ikke-kapitalistiske virksomheten, siden den kapitalistiske økonomien stadig produserer mer enn den konsumerer. Den kapitalistiske økonomien er også nødt til å kjøpe råvarer fra den ikke-kapitalistiske økonomien.
Handelsforbindelsen til den ikke-kapitalistiske økonomien står overfor det problemet at det er en økonomi der varer byttes, og det er forholdsvis liten omsetning av varer. Bøndenes eventuelle overskudd selges ikke på et marked, men går som føydale avgifter til godseieren og fyrsten og kirka, og det som måtte være igjen byttes eller fordeles i nabolaget, og bare lite søker seg til kapitalistiske markeder. Rosa Luxemburg skrev at kapitalen brukte "heroiske midler" for å sprenge denne situasjonen, i det den med vold sørget for at de føydale forholdene kom til sin slutt. (Dette er vel egentlig en av mytene til Marx). Også utenlands, i andre verdensdeler, gikk kapitalen fram med vold for å åpne markeder og innlemme og underordne nye områder i den kapitalistiske økonomien. Der ble gamle samfunn og økonomiske system angrepet og ødelagt for å kunne innordnes i og underordnes under kapitalismen. Dette skjedde først i Amerika, så i Afrika og i Asia.
Ved å ødelegge de tradisjonelle sosiale forhold i andre land blir disse landene gjort forsvarsløse overfor den kapitalistiske økonomien og underkuet av den. Befolkningene blir forvandlet til kunder, og deres naturressurser blir solgt ut. Dermed slår den kapitalistiske økonomien to fluer i et smekk: den sikrer seg både naturressurser og nye markeder for overskuddsproduksjonen. Og fra begynnelsen av det nittende århundret, da merproduksjonen av kapital i Europa begynte å øke sterkt, har akkumulert kapital strømmet ut av Europa for å bli investert i andre verdensdeler.
Slik trenger kapitalismen andre produksjonsmåter bort, og må trenge dem bort, ved å ødelegge dem og å innordne dem i kapitalismen. Kapitalismen ekspanderer gjennom sitt forhold til ikke-kapitalistisk virksomhet, som kapitalismen stadig kan trenge inn i og underlegge seg. Det blir stadig færre slike områder der kapitalismen kan ekspandere, og konkurransen om dem blir hardere, og setter i gang kamper og kriser.
Men på denne måten forbereder kapitalen sin egen undergang på to måter. Etter hvert blir stadig større del av verdens befolkning innlemmet i det kapitalistiske systemet. Man nærmer seg det punktet der verdens befolkning bare består av arbeidere og kapitalister og andre som er fullstendig avhengig av kapitalismen. Da blir akkumulasjonen stadig vanskeligere, og til slutt umulig. Kapitalens økende herredømme skaper økt motstand, mer tilspisset klassekamp både nasjonalt og internasjonalt, og økende anarki, og stadig større opprør mot kapitalens herredømme.
Rosa Luxemburg skrev at her finner vi den økonomiske forbindelsen til det synligste av alle hennes tids faktum: Imperialismen. De typiske ytre framtredelsesformene til imperialismen: konkurranse mellom kapitalistiske land for å vinne kolonier og interessesfærer og investeringsmuligheter, det internasjonale lånesystemet, militarisme, tollmurer og tollavtaler, finanskapitalens dominerende rolle. Dettes forbindelse med kapitalismens endelige fase, dets betydning for akkumulasjonen, er så klart at det lett blir oversett.
De økonomiske røttene til imperialismen kan utledes fra kapitalakkumulasjonens lover, siden imperialismen er en form for akkumulasjon. Imperialismen er kapitalens ekspansjon fra gamle kapitalistiske områder til nye områder, og økonomisk og politisk konkurranse om disse områdene.
Samtidig som Rosa Luxemburg utviklet sin teori om kapitalens akkumulasjon og om hvordan den driver imperialismen fram, med teorien til Marx som grunnlag, foretok hun en kritikk av Marx. Denne kritikken lar jeg utestå.
Akkumulasjon er umulig i helt gjennom kapitalistiske omgivelser. Derfor har kapitalismen så lenge den har eksistert vært nødt til å ekspandere inn i ikke-kapitalistiske områder og virksomheter. Den ruinere småbøndene og proletariserer mellomlagene, trenger inn i utenrikspolitikken, for å åpne opp områder for kapitaleksport. Utviklingen av kapitalismen har bare vært mulig gjennom kontinuerlig ekspansjon inn i ny produksjon og nye områder. Det fører til sammenstøt mellom kapital og førkapitalistiske samfunnsformer, som igjen fører til krig, revolusjoner, og i det hele tatt alle katastrofene som er vital deler av kapitalismen.
Kapitalakkumulasjonen knuser ikke-kapitalistiske lag og forhold og grupper, og marsjerer mot den kapitalistiske produksjonens verdensherredømme. Når dette er nådd blir videre kapitalakkumulasjon umulig, og kapitalismen er ikke lenger utviklingsdyktig. Den kan ikke lenger utvikle produksjonskreftene videre, og den produsere bare katastrofer.
Imperialismens første fase var karakterisert av folkemord og slaveri. Fortsatt er økonomisk og politisk katastrofe for de befolkninger som utsettes for imperialismen en integrert del av imperialismen, siden den er ute etter å knuse deres sosiale og økonomiske system for å legge det under kapitalens herredømme. Når imperialismen har lagt hele verden under den kapitalistiske produksjonens herredømme og dermed uttømt de territoriale ekspansjonsmulighetene sine, vender den heim og skaper kriser og katastrofer som bare kan føre til undergang for sivilisasjonen eller overgang til den sosialistiske produksjonsmåten, skrev Rosa Luxemburg.
Det fantes andre syn på imperialismen og den kapitalistiske utvikling enn det som ble framført av Rosa Luxemburg. Man kan begynne å lese om debatten om imperialismen i det sosialdemokratiske partiet i det kapitlet som jeg har skrevet om Karl Kautsky. Kautsky utviklet også en teori om "ultraimperialismen". I følge den kunne de kapitalistiske stormaktene komme til å dele verden mellom seg på en fredelig måte i interessesfærer, eller felles markeder. Landene innen de ulike kapitalistiske blokkene ville bli så tett integrert at i praksis ville nasjonalstatene opphøre å eksistere, og de store markedene som ville oppstå ville være store nok til at ethvert produkt ville finne tilstrekkelig store markeder. Derfor ville disse "superblokkene" kunne leve i fred med hverandre.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Rosa Luxemburg
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: