Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Rosa Luxemburg ønsket en mer aktivistisk politikk enn fagbevegelsens ledelse og partiledelsen, og det viste seg tydelig i hennes holdning til spørsmålet om massestreiken, der hun ønsket å prøve å rive det tyske regimet ned ved streikebølger. Hun fikk ingen stor oppslutning om dette standpunktet, blant annet siden den tyske frie fagbevegelsen vel ble oppfattet å ha vært i en oppbygningsfase, den hadde for eksempel ikke slått gjennom i de store bedriftene, og den var vel egentlig ikke sterk nok til annet enn å utmatte sine egne medlemmer ved den politikken som Rosa Luxemburg foreslo. Det tyske regimet var svært sterkt, og i en full konfrontasjon med det måtte arbeiderbevegelsen regne med å lide nederlag og bli forbudt og forfulgt. Rosa Luxemburg var inspirert av streikene i Russland i 1905, og av det som da var oppnådd. Men Rosa Luxemburg mente også at massestreiken skulle brukes for å nå konkrete politiske mål, spesielt for å oppnå lik stemmerett til landdagsvalgene i Preussen.
Her vil jeg referere fra den delen av "Teori og Praksis" som er gjengitt i Paul Le Blancs bok, der Rosa Luxemburg skrev om massestreiken.
Kautsky var motstander av den politikken som Rosa Luxemburg gikk inn for og der hun ønsket å rive ned keiserdømmet gjennom massive streikebølger. Partiets første debatt om massestreik har jeg gått gjennom i kapitlet om Kautsky. Og Kautskys holdning til massestreik, og til Rosa Luxemburgs forslag til politikk i den forbindelse, har jeg referert nærmere i kapitlet om ham.
Karl Kautsky hadde skrevet at i Tyskland streiket bare arbeiderne for klart definerte krav som de tror at de er i stand til å oppnå. De ville ikke streike for å rive ned keiserdømmet. Til dette skrev Rosa Luxemburg at fra 1890 til 1908 hadde det vært 19.766 streiker og lock outs i Tyskland. Av disse hadde en fjerdedel (25,2%) i det hele tatt ikke ført fram for arbeiderne. Nesten en fjerdedel (22,5%) hadde bare vært delvis vellykkede, og omkring halvparten (49,5%) hadde vært vellykkede i det arbeiderne hadde fått innfridd sine krav.
Rosa Luxemburg skrev at dette motsa Kautskys påstand om at siden både arbeiderne og arbeidsgiversiden ble bedre organisert ble streiker mindre vanlige og mer sentraliserte og konsentrerte. I tiåret 1890 til og med 1899 var det 3.722 streiker og lock outs i Tyskland, og i de ni årene fra og med 1900 til og med 1908 var det tilsvarende tallet 15.994, og dette mens fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene gjennomgikk sin raskeste utvikling. I det første av disse to tiårene deltok 425.142 arbeiderne i de nevnte streikene, mens 1.709.415 arbeidere deltok i streikene i det siste tiåret.
Dessuten kan ikke utfallet av en streik bare måles ved i hvor stor grad de kravene som ble ført fram ble innfridd, men også etter hvordan streiken virket på organisasjonen og om den utviklet denne. En streik kan organisere arbeiderne, utvikle deres klassebevissthet og bygge fagforeningene.
Streiker har i Vest-Europa kanskje sin viktigste oppgave nettopp som utgangspunkt for å bygge fagforeninger og i det hele tatt starte organisasjonsarbeidet. Dette gjelder spesielt steder der det er vanskelig å komme til for å organisere arbeiderne. I Vest-Europa har stadig mer langvarige og voldsomme streiker brutt ut uten plan som en storm over områder der en stor masse utbyttede arbeidere står mot den herskende konsentrerte kapitalmakta eller den kapitalistiske staten, og de bryter ut stadig hyppigere selv om de ofte ender uten å være vellykkede, til tross for, eller heller på grunn av at de er av stor betydning som eksplosjoner av en dyp indre motsetning som spiller over i politikken. Dette er de periodiske gigantstreikene til gruvearbeiderne i Tyskland, i England, i Frankrike og i Amerika; det er de spontane massestreikene til jordbruksarbeiderne i Italia og i Galicia, og massestreikene til jernbanearbeiderne som bryter ut her og der.
Kautsky skrev i "Leksjonene fra gruvearbeidernes streik" om Ruhr i 1905 at da streiken ble håpløs burde den trappes opp til å bli en politisk streik, og ta sikte på ny lovgivning. En ny fagforeningstaktikk med politisk streik som tar sikte på å forene fagforeningspolitikk og politisk handling er nå det eneste mulige for gruvearbeiderne, skrev Kautsky. Og videre at de store avgjørende handlingene til de kjempende arbeiderne vil mer og mer bli utkjempet gjennom ulike slag politiske streiker. Og her utvikler praksis seg snarere enn teorien. For mens vi diskuterer den politiske streiken flammer den ene mektige politiske massestreiken etter den andre opp; eller hver massestreik blir en politisk handling. Slik skrev Kautsky den 11. mars 1905.
Valgordninga ved valg til Landdagen i Preussen var slik at de fire prosent rikeste velgerne valgte en tredjedel av representantene. De tolv prosent nest rikeste velgerne valgte også en tredjedel av representantene, og de åttifire prosent fattigste velgerne valgte en tredjedel av representantene. I dette systemet hadde sosialdemokratene ingen mulighet til å bli representert etter den stemmeandelen som de oppnådde. Landdagen i Preussen var av svært stor betydning i rikspolitikken siden Preussen med tre femtedeler av befolkninga i Tyskland var dominerende i Forbundsrådet som tjente som et overhus i rikspolitikken. Det ble diskutert blant sosialdemokratene å forsøke å tvinge gjennom lik stemmerett ved landdagsvalgene i Preussen, som det var ved riksdagsvalgene, ved hjelp av en politisk massestreik. Rosa Luxemburg gikk inn for dette, men hun fikk ikke fagbevegelsen med på det. Og Kautsky var ingen tilhenger av en politisk massestreik for denne viktige saken.
I Russland i 1905 hadde en streikebølge brakt tsarregimet ut av balanse, og dette hadde inspirert Rosa Luxemburg til å foreslå at arbeiderbevegelsen i Tyskland burde lære av arbeiderne i Russland og følge deres eksempel. Kautsky deltok i denne debatten, og hans argumenter, og noen av Rosa Luxemburgs, har jeg referert i kapitlet om ham. Nå ønsker jeg ikke å skrive mye mer om debatten om russiske forhold, og vil prøve å være kort akkurat om det. Kautskys argument hvilte på at situasjonen i Russland og i Tyskland var så ulik at erfaringer fra Russland ikke kunne overføres til Tyskland, mens Rosa Luxemburg mente at det var flere likheter mellom situasjonen til de russiske arbeiderne og situasjonen til store grupper tyske arbeidere enn Kautsky ville innrømme.
Rosa Luxemburg nevner mange storstreiker som var blitt avviklet i Vest-Europa de siste årene, for å gjøre det klart at massestreik slett ikke bare var et russisk fenomen, og mange av disse har ført til ønskede resultat for de streikende arbeiderne, som utvidelse av stemmeretten etc. Og Tyskland hadde verdens sterkeste arbeiderbevegelse og den burde derfor være i stand til å utføre en vellykket massestreik.
Kautsky forestilte seg at en massestreik i Tyskland ville bli en kamp på liv og død, noe som bare kunne skje en gang, den endelige streiken. Men Rosa Luxemburg skrev at ingen av massestreikene som hadde foregått i Vest-Europa hadde utviklet seg til å bli en kamp på liv og død. Ingen hadde ført til fullstendig seier eller nederlag. Gruvearbeiderstreiker hadde i første omgang ført til nederlag, men krav som var blitt reist hadde blitt tatt så alvorlige at reformkrav som var reist hadde ført til viktige reformer. Som regel førte massestreikene til at arbeidernes organisasjoner ble styrket, skrev Rosa Luxemburg. Og dette ville være viktig også i Tyskland siden store deler av arbeiderklassen fortsatt stod utenfor fagbevegelsen, men ble de berørt av massestreiken ville de kunne komme inn i fagbevegelsen.
Rosa siterer verk av Karl Kautsky der han selv gjentatte ganger hadde gått inn for politisk streik som den nye taktikken som ville bli stadig mer nødvendig etter hvert som kartellene ble sterkere, bedre organisert og mer utbygde. Dette standpunktet til Kautsky hadde til og med ført ham i konflikt med fagbevegelsen. Men nå forlater han dette standpunktet, og vil skille mellom økonomiske streiker og politiske handlinger. Kautsky hørtes ut til å ha blitt mer forsiktig. I 1904 forutså Kautsky en revolusjonær streikesituasjon der det var satt inn soldater for å kontrollere situasjonen, forgjeves. Hvert gods, hver fabrikk, hver telegrafstasjon, hver jernbanestrekning var under militær bevoktning, og soldatene patruljerte overalt, men lyktes ikke med å oppnå kontroll. Når soldatene nærmet seg et sted forsvant mengden fra dette stedet og samlet seg et sted der det ikke var soldater. Også gassverk, elektrisitetsverk, jernbane og post sluttet seg til streiken (selv om de to sistnevnte ikke hadde lov til å organisere seg i fagforeninger). Men, skriver Rosa Luxemburg, når for første gang spørsmålet om en virkelig og konkret massestreik ble brakt opp, da mente Karl Kautsky at dette var noe som ikke var mulig, nå.
Tilbake til Preussen.
I lys av den kampanjen for lik stemmerett som hadde begynt i mars og demonstrasjonsbevegelsen erklærte Rosa Luxemburg at dersom partiet ønsket å føre kampanjen videre framover måtte den føre slagordet om massestreik opp på dagsordenen, og at en demonstrativ massestreik måtte bli første skritt fram mot dette i den nåværende situasjonen. Partiet stod overfor et dilemma: det måtte enten føre stemmerettsbevegelsen til skarpere former eller så ville den som i 1908 sovne hen. Det var dette som fikk Kautsky til å ta til ordet mot Rosa Luxemburg.
Han skrev at det ikke fantes noe dilemma, og at oppgaven nå var å utvide gatedemonstrasjonene. Men partiledelsen hadde avblåst dem. Og partipressen tok ikke spørsmålet opp mer. Dermed var bevegelsen for lik stemmerett foreløpig avblåst.
Dette var den største tjeneste noen kunne gjøre regjeringa. Betmann-Hollweg hadde dratt tilbake lovforslaget om ny stemmerettsordning. Regjeringa var i en vanskelig situasjon. Dette var nettopp øyeblikket for å angripe med storm og store demonstrasjoner og kreve en ny lov.
Dette var partiets oppgave, skrev Rosa Luxemburg, og fortsatte: Jeg sier ikke at partiet har plikt til å åpne revolusjonære perioder hver mandag og torsdag. Men jeg føler at dersom partiet begynner en aksjon, dersom det har sammenkalt til storm og kalt sine kjempende menn ut på slagmarken, dersom det har talt om en folkelig bevegelse i den helt store stil og angrep med alle krefter - så tør det ikke, etter to framrykkinger, plutselig klø seg i hodet, se seg rundt og erklære: "Bry dere ikke ... vi mente det ikke alvorlig denne gangen .... la oss gå heim." Det er uverdig et så stort parti og en så alvorlig situasjon. Det diskrediterer partiet. Dette var også muligheten for partiet til å vinne støtte fra arbeidere som ikke tilhører partiet, men som ønsker lik stemmerett.
Rosa Luxemburg skrev at partidisiplinen og organisasjonsapparatet ble brukt mer for å bremse massebevegelser enn for å lede massebevegelser, og hun gir eksempler på dette. Denne oppbremsing har størst virkning når den foregår i de innledende stadier til en massebevegelse, som det er vanlig i Tyskland. Dersom massebevegelsen kommer i gang og den revolusjonære perioden blir utfoldet fullt ut, skriver Rosa, dersom kampens skyer allerede står høgt på himmelen, så vil ikke oppbremsing fra partiledelsen greie mye, for massene vil skyve lederne som går mot bevegelsen til side. Dette vil komme til å skje i Tyskland. Men dersom det skjer, dersom vi i Tyskland venter med massestreiken til den spontant bryter ut, skrev Rosa Luxemburg, vil det gå ut over sosialdemokratiet. Og da kan organisasjonsapparatet og partidisiplinen, som vi er så stolte av, med den ledelsesstilen partiet har, vise seg å være bare en hindring for masseaksjon i den store stil, og bare noe som tjener de daglige rutiner i fagbevegelsen og i parlamentarisk arbeid.
Og når masseaksjonen i framtida igjen blir reist vil partiet igjen stå overfor det samme problemet som det gjorde for to år siden og siste vår. Etter disse to prøvelsene må den brede sirkelen av våre partikamerater fra nå av forstå at en virkelig masseaksjon i den store stilen bare kan bli oppflammet og holdt ved like når den blir behandlet, ikke som en tørr øvelse som gjennomføres en gang i mellom og kan avblåses når som helst, men som en stor klassekamp der alle betydelige økonomiske konflikter må brukes fullt ut og alle krefter som reiser massene må føres inn i bevegelsens virvel, og der man ikke skyr unna økende intensitet i kampen og avgjørende slag, men går for å møte dem med besluttsom og konsistent taktikk.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Rosa Luxemburg
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: