Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
Det var mange tyskere som ikke kunne forsone seg med situasjonen etter 1918, og som mente at alt hadde vært bedre under keiseren. Den normale situasjonen for Weimarrepublikken ble krise, og dermed var det vanskelig å forsone seg med den nye situasjonen. Etter det militære nederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene fulgte inflasjonen.
Inflasjonens årsak var den keiserlige regjeringas pengepolitikk under krigen. Regjeringa hadde bestemt seg for å finansiere krigen gjennom lån heller enn gjennom skattlegging. I august 1914 ga Riksdagen regjeringa lov til å låne fem milliarder riksmark til krigsutgifter. Og den fjernet de vanlige restriksjonene for hvor store seddelmengder som ikke var dekket av gullbeholdningen som kunne få sirkulere. Det ble også lettet på de vanlige kreditt- og lånebetingelsene. Det ble trykt store mengder pengesedler for å møte behovet for penger til å dekke utgifter, og seddelmengden økte stadig, og da krigen sluttet var den firedoblet.
Fram til slutten av krigen var økonomien så regulert at markedsmekanismene i stor grad var satt ut av spill, og dermed merket man ikke mye av virkningene av denne politikken. Men da krigen var over ble virkningene klare, pengeverdien sank, og tiltroen til de tyske pengene ble redusert. De første regjeringene hadde ikke erfaring med denne typen problem, og de hadde også mye annet viktig å være opptatt av. Derfor fikk de ikke gjort noe effektivt for å møte problemet med den sterkt synkende pengeverdien. Men den viktigste grunnen til at de ikke gjorde noe var at oppgaven var så stor at det var umulig under de forhold som rådde å gjøre noe effektivt for å bringe inflasjonen under kontroll. En viktig faktor i de rådende forhold var den enorme krigserstatninga som Tyskland skulle betale i følge Versailles freden.
I utgangspunktet hadde de allierte vært uenige om hvor mye Tyskland skulle betale i erstatning, og om hensikten med erstatningen. Noen ville ødelegge all tysk industriell kapasitet, og sørge for at Tyskland aldri fikk en økonomi som ville tillate Tyskland å spille en rolle i europeisk politikk. Seierherrene besluttet at Tyskland ikke bare skulle betale erstatning for all materiell skade som var gjort under krigen, men også betale pensjoner til alle som hadde deltatt i krigen.
Hvordan skulle dette betales? De tyske gullreservene var for små. Tyskere kunne komme til de områdene som var blitt skadd for å føre opp bygninger etc. Og de kunne betale gjennom vareleveranser. Men de landene som hadde krav på erstatninger satte seg mot dette. De hadde selv arbeidsledige som kunne sette opp bygningene, og de ville selv produsere de varene som de trengte framfor å motta varer som kunne konkurrere ut eget næringsliv. Dessuten innførte de så høge tollsatser på varer fra Tyskland at Tyskland heller ikke kunne selge varer til disse landene og skaffe seg penger for å betale gjeld og erstatning. Tyskland ble altså dømt til å betale svært store erstatninger, men nektet muligheten til å gjøre dette i praksis.
De allierte kom ikke så raskt opp med noen tall om hvor store erstatningene skulle være. Likevel krevde de at nedbetalingene skulle begynne i august 1919, og at de skulle ha nådd tjue milliarder gull mark første mai i 1921. Noe av betalinga kunne foregå i varer, som 38 millioner tonn kull årlig over de første ti årene. Store mengder tømmer, kjemikalier og annet gods skulle også leveres. I tillegg skulle tyskerne betale alle utgifter for den allierte okkupasjonen av Rhinland, og dette kom i tillegg til krigserstatningene.
Disse foreløpige bestemmelsene skaffet den tyske regjeringa store vanskeligheter. Da utskipinga av kull ikke gikk så raskt som ventet våren 1920 på grunn av Kapp kuppet og den påfølgende generalstreiken, viste de allierte vilje til å vurdere andre betalingsplaner. Tyskerne ble bedt om å presentere sitt syn ved en konferanse i Spa i juli 1920, og en delegasjon ledet av kansleren, sentrumspolitikeren Konstantin Fehrenbach, og utenriksminister Walter Simons møtte. Møtet ble en fiasko. Siden spørsmål om nedbygging av hæren også skulle drøftes var general Seeckt og stabsmedlemmer med, alle i full uniform. Dette reagerte de allierte svært sterkt på. Og forsvarsminister Otto Gessler kom med bemerkninger til journalister om at Tyskland ikke var i stand til å redusere sine styrker så mye som ble krevd, og dette førte til reaksjoner. Med i den tyske delegasjonen var også gruvemagnaten Hugo Stinnes, for å delta i drøftingene om leveranser av kull. Stinnes hadde liten erfaring med politikk. Han ble utålmodig over diskusjonene om manglende leveranser av kull, og truet med å stoppe leveransene. De allierte reagerte med å kreve at tyskerne innen 72 timer måtte klargjøre sin vilje til å levere de leveransen som manglet, eller så ville Ruhr bli okkupert. Det var mulig å mildne disse betingelsene, men konferansen i Spa var en tapt mulighet. Og de allierte mente at tyskerne ikke viste tilstrekkelig vilje til å gjøre opp for seg.
Lloyd George, som hadde ment at de franske kravene var for harde, fant det vanskelig å motstå følelsen av at tyskerne var lite medgjørlige. Stinnes ble svært populær i Tyskland på grunn av sitt utbrudd, og det Tyske folkepartiet var åpent misfornøyd med sine regjeringspartnere siden de støtte den tyske delegasjonens overgivelse i Spa, og dette gjorde de allierte uvennlig stemte. Den britiske statsministeren gikk derfor i januar 1921 med på å støtte en fransk plan for nedbetaling som krevde at Tyskland årlig betalte så mye at de årlige betalingene ville øke fra to til seks milliarder gullmark over en periode på 42 år, og i tillegg betale 26% av den tyske eksporten som erstatning i løpet av perioden.
Dette forslaget førte til at Tyskland kom med et motforslag. De tilbød tretti milliarder mark i tillegg til de tjue milliardene som allerede var betalt og en del andre ting, som gruvene i Saar. De allierte var ikke enige i de kalkulasjonene som lå bak. Dessuten ble de irritert over oppbygging av frikorps og andre militære styrker, som det bayerske Einwohnerwehr, og de allierte innførte sanksjoner og i mars okkuperte de Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort, og innførte tollavgifter i de okkuperte områdene.
Før den tyske regjeringa hadde kommet seg over dette sjokket fikk den rapporten fra erstatningskommisjonen om hva det var ventet at Tyskland skulle betale i krigserstatninger. I slutten av april var denne summen satt til 132 milliarder gull mark. Denne gjelda skulle deles inn i tre sett obligasjoner som de tyske myndighetene skulle gi til de allierte. Den tredje serien obligasjoner skulle først leveres når de to første seriene ble betjente med renter og nedbetaling. Derfor var det mange som mente at den bare var en tom trussel, siden nedbetalingen av de to første seriene ville kreve svært mye. Men det kan sies at i praksis var den tyske krigserstatninga satt til femti milliarder gull mark.
Gullmarken var en abstraksjon fra før krigen. Men med inflasjonen etter krigen var antallet papir mark som krevdes for å betale gjelda langt større. Da erstatningskommisjonens rapport ble gjort kjent for de tyske myndighetene 5. mai 1921 ble det samtidig krevd en milliard gullmark betalt innen 24 dager. Summen ble betalt ved at de tyske myndighetene solgte papirmark på valutabørsene, og dette førte til at den tyske valutaens kurs raskt ble forverret. Den inflasjonen som hadde begynt under krigen var blitt kraftig stimulert, og den økte ubønnhørlig til regjeringa var konkurs.
Allerede før den allierte noten ble gitt 5. mai hadde Fehrenbachs regjering gått av. Den nye regjeringa som måtte ta byrdene med både å foreta nedbetaling av krigserstatning og å avvæpne det bayerske Einwohnerwehr, og foreta videre nedrustning, ble ledet av Josef Wirth og Walther Rathenau, to av de mest begavede, men ikke de heldigste, menn i det offentlige liv.
I Sentrumspartiet hadde Wirth vært overskygget av Matthias Erzberger. Wirth etterfulgte Erzberger som finansminister, og beviste snart at han hadde innsikt og var i stand til å skaffe seg oversyn og foreta avgjørelser. Wirth var optimistisk og energisk og utadvendt, og tålte motgang.
Rathenau var derimot innadvendt og periodevis melankolsk og deprimert. Han ble gjenoppbyggingsminister, og etter februar 1922 utenriksminister. Han var jøde, og på høyresida i politikken var det raseri over utnevnelsen av Rathenau til minister.
Rathenau forstod at det var nødvendig å gå inn for å holde seg til Versaillesavtalen, for å unngå okkupasjon av Tyskland, eller deler av landet. I den første talen som han holdt i Riksdagen gikk han derfor inn for å oppfylle Versaillesavtalen.
Politikken til Wirth og Rathenau var ikke bare preget av oppgivelse og resignasjon. De så etter nye muligheter og konstruktive løsninger og etter muligheter for økt kontakt mellom Tyskland og resten av Europa. I oktober 1921 førte samtaler mellom Rathenau og Louis Loucheur til Wiesbaden avtalen, som skulle modifisere betalingene til Frankrike ved at mer av dem kunne foregå som vareleveranser til Frankrike.
Men denne avtalen ble snart angrepet av de franske industrien som fryktet tysk konkurranse. Det franske høyre ledet av Raymond Poincarré brukte Wiesbaden avtalen mot statsminister Aristide Briand, som hadde vært imøtekommende overfor Lloyd Georgs bønn om innrømmelser overfor tysk svakhet. Dette førte til at Briand trakk seg fra regjeringa. Han ble etterfulgt av Poincarré, som rigid gikk inn for den opprinnelige avtalen, og i de to neste årene var det ingen mulighet til å reforhandle den.
Problemet ble komplisert av europeisk gjeld til USA Washington ville ha pengene igjen. England ble da nødt til å presse på for å få inn utestående penger. Og Frankrike, Belgia og Italia presset på for å få penger fra Tyskland.
Poincarré hevdet at den tyske inflasjonen skyldtes at Tyskland ødela valutaen sin for å lette tilbakebetaling av gjeld. De allierte burde derfor, hevdet han, innføre en finansiell kontroll over Tyskland. De burde også overta produktive områder for å utnytte dem til tilbakebetaling av gjeld, som betingelse for noen form for lettelse.
I april 1922 foregikk en økonomisk konferanse i Genova der mange ministre var samlet. Blant dem var Rathenau og Lloyd Georg og representanter for Sovjet. Rathenau hadde hatt samtaler med en sovjetisk representant om en separat vennskapsavtale. Craig skriver at det er ingenting som viser at Rapalloavtalen var noe annet enn et uttrykk for Rathenaus nedstemte humør. Rathenau følte seg nedfor fordi han mente å merke at Lloyd George ikke ville snakke med ham. Det er ingen grunn til å tro at dette ødela muligheten til å forandre betingelsene for betaling av den tyske krigserstatninga. Men Rathenaus kontakt med den sovjetiske representanten provoserte Poincarré. To måneder senere ble Rathenau skutt av en tysk høyreekstremist. Det er mulig at Rathenau var blitt klar over at hans politikk for å oppfylle Versailles avtalen var umulig. Otto Gessler skrev i sine erindringer at Rathenau hadde fortalt ham kort etter Genovakonferansen at en fransk okkupasjon av Ruhr var uunngåelig.
Rathenaus død tok gløden ut av Wirths regjering. Selv om kansleren prøvde å støtte den ved å prøve å overtale SPD til å slutte seg til den, lyktes dette ikke, siden det var for stor avstand mellom partene. Wirth gikk av i november 1922. Det var ikke klart hvem som skulle bli Wirths etterfølger. Ingen av de som ble nevnt som etterfølgere kunne vente å få en majoritet i Riksdagen bak seg. Til slutt foreslo Friedrich Ebert ei løsning. I november ba han Wilhelm Cuno, leder for den Hamburg-amerikanske skipslinjen, om å danne regjering.
Cuno hadde gjort karriere i embetsverket før han gikk inn i rederiet, og han hadde vist seg som svært dyktig både i embetsverket og i forretningslivet. Cuno var ikke knyttet til noe politisk parti. Men både Ebert og Cuno syntes å tro at løsninga på inflasjonsproblemet kunne ligge i et samarbeid mellom offentlige myndigheter og næringsliv. Men sistnevnte hadde gjort det klart at de så på inflasjonen som regjeringas ansvar. Og de ville ikke gi noen økonomiske bidrag for å løse dette problemet. De hadde også motsatt seg reformer av valutakontroll etc. Næringslivet ønsket at den framgang arbeiderbevegelsen hadde hatt i 1918 og 1919 måtte bekjempes, ved å avskaffe både åtte timers arbeidsdag, kollektive forhandlinger og anerkjennelsen av fagforeninger som forhandlingsmotpart etc. Dette mente næringslivet ville bekjempe inflasjonen.
Dette oppdaget Cuno da han ble minister. Han hadde trodd at det hadde vær mulig å innlede samarbeid med næringslivet om å utarbeide forslag til en ny avtale med de allierte om krigserstatningene og om tiltak for å stoppe inflasjonen, men det var ikke mulig. Cuno ble tvert i mot 11. desember 1922 utsatt for voldsomme angrep i aviser som var eid av Stinnes.
Cuno viste en farlig tendens til å gi etter for parter som han ville samarbeide med, heller enn å stå på regjeringas autoritet. Dette var en svakhet da Frankrike ville benytte seg av at Tyskland ikke hadde oppfylt sin forpliktelse til å skipe avtalte mengder kull og tømmer som begrunnelse for å okkupere Ruhr. England var avhengig av Frankrike i forhandlinger om Midtøsten som foregikk i Lausanne akkurat da, og ville derfor ikke holde Frankrike tilbake. Bare et imponerende tysk forslag kunne ha forandret situasjonen, men det kom ikke Cuno med. Han ventet på innspill fra næringslivet, som aldri viste seg å bety noe annet enn at det ønsket å fremme sine særinteresser. Mens Cuno ventet på disse innspillene produserte han ikke egne løsningsforslag av originalitet og troverdighet. Cuno foreslo å undertegne en fredsavtale med alle land som grenset til Rhinen med tretti års varighet, og denne skulle garanteres av USA Det var en forløper for Stresemanns plan i Locarnoavtalen fra 1925, men grunnen for forslaget var ikke forberedt, og forslaget virket bare som en desperat gest. Cuno foreslo også en nedbetalingsplan, som de allierte ikke engang vurderte, siden Poincarré ikke brydde seg om den. Krigserstatningskommisjonen erklærte 26. desember at Tyskland sviktet med tilbakebetalingene. Dette ble bekreftet av den franske, belgiske og italienske regjering 9. januar, og to dager senere gikk franske og belgiske tropper inn i Ruhr.
Det var ikke laget planer for dette tilfellet. Cuno hadde hele tiden trodd at Poincarré ville bli stoppet. I det regjeringsmøtet som fant sted for å vurdere situasjonen deltok også Ebert og general Seeckt. Ebert insisterte på at Tyskland måtte vise at det ikke bøyde seg for bruk av militær makt. Alle var enige om at passiv motstand mot okkupasjonen måtte organiseres. I de følgende dagene ble dette slått stort opp i pressen og avgjørelsen fikk dette sterk oppslutning fra de andre partiene og fra fagbevegelsen. Men dette var en vanskelig politikk.
Da regjeringa ga sine ansatte og jernbanene ordre om ikke å samarbeide med okkupantene satte disse inn egne tjenestemenn. Streiker ble møtt med fengsling av de streikende, og bankenes beholdninger ble beslaglagt og fabrikkene ble tømt for produksjonsutstyr. Dermed ble de tyske myndighetene forpliktet til å underholde ofrene for denne behandlinga. Dessuten var dette et stort tap for tysk økonomi siden 85 prosent av alt kullet som ble produsert i Tyskland kom fra Ruhr. Det avbrøt produksjonen i resten av Tyskland, og økte arbeidsledigheten.
Statens finanser kunne ikke møte disse ekstrautgiftene med sine eksisterende ressurser. Tyskland fortsatte å betale krigserstatning til England og Italia, selv om situasjonen hadde ført til at erstatningene til Frankrike og Belgia ikke lenger ble betalt. Staten trengte større inntekter, men det var stor motstand mot alle forslag. I februar 1923 søkte Havenstein, president for Reichsbank, og finansminister Hermes å hente inn et lån i dollar fra industrien, men Hugo Stinnes nektet å delta. Han hadde allerede sagt at hans forretninger ikke skulle delta i den passive motstanden mot Frankrike og Belgia. I august oppstod hungersopptøyer, og først da gikk industrien med på å låne myndighetene penger.
En grunn til at det ikke var mulig for staten å skaffe penger var dårlig lederskap av Cuno, men også at de politiske partiene ikke kunne samles om noe forslag. I mars og juli forandret de forslag fra regjeringa for å beskytte særinteresser. Senere skrev Dawes kommisjonen om dette:
"Det kan sies at de mer velstående klasser har sluppet unna med mye mindre enn deres rettmessige del av byrden, og vi har påpekt det som noe som må overveies grundig av den tyske regjering om den ikke skulle, til tross for de administrative vanskelighetene det innebærer, omvurdere takseringene fra de siste år for disse spesielle klassene skatteytere og omvurdere deres beskatning på basis av gull"
Bortsett fra at lønnsmottakere betalte langt mer enn deres rettmessige del av skattene, så var den store mangelen ved Cunos skattepolitikk at den ikke fikk inn store nok midler til at staten kunne ivareta sine forpliktelser. For årene fra 1920 til 1923 brukte staten 7.175 millioner R.M., 6.728 millioner R.M., 6.135 millioner R.M. og 11.732 millioner R.M. mer enn den fikk inn. Dette underskuddet ble dekket ved "flytende gjeld", som betyr at det ble trykt pengesedler uten dekning. I slutten av 1923 gikk 133 trykkeri med 1.783 presser døgnet rundt for å trykke alle de sedlene som staten trengte. Dette var katastrofalt for pengeverdien:
Hvor mange mark måtte betales for en dollar?
| Juli, 1914 | 4,2 |
| Januar, 1919 | 8,9 |
| Juli 1919 | 14,0 |
| Januar 1920 | 64,8 |
| Juli 1920 | 39,5 |
| Januar 1921 | 64,9 |
| Juli 1921 | 76,7 |
| Januar 1922 | 191,8 |
| Juli 1922 | 493,2 |
| Januar 1923 | 17.972,0 |
| Juli 1923 | 353.412,0 |
| August 1923 | 4.620.455,0 |
| September 1923 | 98.860.000,0 |
| Oktober 1923 | 25.260.208.000,0 |
| 15. november 1923 | 4.200.000.000.000,0 |
For millioner av tyskere skapte dette en gal verden der det som hadde vært et av de faste landemerkene forsvant. Materielle verdier var knapt målbare i forhold til hverandre, siden den felles målestokken, penger, hadde blitt meningsløs. En kålrabi ble verdt femti millioner mark, og et frimerke ble like mye verdt som en herskapsbolig hadde vært verdt noe tidligere.
Men noen kunne tjene penger på disse forholdene. Dersom man hadde eiendom som kunne brukes som sikkerhet for lån kunne man kjøpe andre eiendommer, og inflasjonen reduserte raskt gjelda til ingenting, slik at den var svært lett å betale tilbake. Store formuer ble bygd opp på denne måten, mens de som ikke hadde eiendom så sparepengene sine redusert til ingenting. Hugo Stinnes tjente store penger i denne tida. Han var i utgangspunktet en rik mann som kontrollerte det Tysk-Luxemburgske gruvekompaniet og Rhinen Westfalen elektriske kompani, den største kraftleverandøren til Ruhr. Men manipulasjoner i forbindelse med inflasjonen gjorde ham i stand til å kjøpe hele skoger og skaffe seg Erzberg i Østerrike, den største kullgruva i Europa, og til å bygge et imperium av 150 aviser og tidsskrifter, 57 banker og forsikringsselskap, 56 jern- og stålverk, bare for å nevne en liten del av virksomhetene hans. Han døde i april 1924.
Det ble tjent penger på svartebørs og ved spekulasjoner, ved å kjøpe eiendelene til desperate personer som havnet i økonomisk uføre på grunn av de uoversiktlige forholdene, og mye av dette ble brukt på luksus og sløst bort like raskt som det ble tjent. Kriminaliteten økte sterkt, både på grunn av nød og på grunn av at for mange ble alle standarder borte. Lystighet og utsvevelser ble også en del av uvirkeligheten som folk levde i.
Mange mennesker fra middelklassen opplevde seg som offer på grunn av den fliden, sparsomheten og arbeidsomhet som de hadde vist. Personer som levde av faste inntekter og pensjoner havnet i fattigdom og nød. For mindre næringsdrivende ble det vanskelig å oppnå kreditt. Dersom de bare solgte til et lokalt marked, som sviktet, og måtte kjøpe råvarer som økte enormt i pris, kunne situasjonen ofte bli umulig. Inflasjonen rammet mindre, selvstendige næringsdrivende hardere enn krigen hadde gjort.
Situasjonen var noe lettere for arbeiderne, for i den første delen av inflasjonstida var arbeidsledigheten liten. Og fagforeningene greide å forhandle fram lønnsøkning i takt med inflasjonen. Men lenger ut i inflasjonstida, fra i april, ble situasjonen verre, prisene økte raskere enn lønningene og det var sterkt økende arbeidsløshet. Ved slutten av 1923 var bare 29,3% av arbeidsstyrken i fullt arbeid. Av de som tilhøre fagforeninger var 23,4% helt uten arbeid og 47,3% arbeidet deltid.
Fagforeningene ble svekket, og inngåtte avtaler brøt sammen. Prinsippet om at normalarbeidsdagen skulle være på åtte timer ble undergravd, og fagbevegelsen ble også svekket ved at den mistet medlemmer. Fagbevegelsen mistet en del av det pågangsmotet og den selvtilliten som hadde gjort den i stand til å slå ned Kapp kuppet i mars 1920.
De som ble aller hardest rammet i inflasjonstiden var de unge og syke. Legebehandling ble for dyrt for millioner av mennesker på ei tid da matvareprisene økte så sterkt at mange led nød. Underernæring og sjukdommer spredte seg.
Skylden for inflasjonen og elendigheten kan ikke legges på det republikanske regimet. Landets vanskeligheter skyldtes først og fremst den tapte krigen og Versaillesavtalen. Industrien førte en mer uansvarlig politikk enn regjeringa. Men regjeringa ble det viktigste målet for kritikken av situasjonen. Den ble beskyldt for å ikke å gjøre det som var mulig for å rette opp situasjonen, og for å ha sviktet. Etter at inflasjonen var over levde følelsen av å være sveket av det nye demokratiske styresettet videre hos mange. Spesielt var det middelklassen som kjente seg sviktet, og den ble overrepresentert blant de som sluttet opp om nazismen. Det samme gjelder for funksjonærgruppene, som i mindre grad sluttet opp om SPD enn tidligere, og gikk til høyreorganisasjoner.
Før året var slutt stod myndighetene overfor alvorlige trusler om revolusjon.
Etter juni 1923 hadde Cunos regjering ingen effektiv kontroll over landet. Politikken med passiv motstand kunne ikke lenger støttes, for dersom den fortsatte kunne staten gå konkurs. Og inflasjonen ble bare verre. Fra juni til august gikk en streikebølge over landet. I protest mot at lønningene ikke holdt følge med prisene gikk tusenvis av industriarbeidere og gruvearbeidere til streik i Øvre Schlesien i juni. Sjøfolkene streiket i Hamburg, Bremen og Emden og metallarbeidere i Saksen, Brandenburg og Mecklenburg. I juli var det streik i den store metallindustrien i Berlin, og 100.000 arbeidere var ledige. I juli og august var det økende uro blant landbruksarbeiderne. Den spredte seg fra Schlesien, og begynte å få et voldsomt preg. På steder med høg arbeidsledighet var det uro og opptøyer gjennom sommeren. En farlig massebevegelse drevet av hunger og desperasjon syntes å være i emning.
Den 8. august gikk typografene til streik. Dermed sluttet trykkinga av pengesedler. Mange jernbanearbeidere, sammen med andre grupper, gikk til streik, og en generalstreik syntes å true. Den sosialistiske gruppa i Riksdagen gjorde 11. august Cuno klar over at de ikke lenger hadde tillit til ham. Cuno var fornøyd med å forlate posten.
Gustav Stresemann dannet ny regjering, og ble i de kommende seks årene en dominerende person i tysk politikk. Stresemann hadde under krigen vært en ukritisk støttespiller for de militære og for Ludendorff. Han var overbevist monarkist. I 1920 hadde han sympatisert med Kapp kuppmakerne. Det var med mordene på Rathenau og Erzberger at han mistet sympatien for det ytterste høyre, og han ble en støtte for republikken, siden han kom til å innse at alternativet var et diktatur. I krisen etter Cunos fall gikk Stresemann helhjertet inn for å redde republikken.
Stresemann hadde vært leder for Riksdagens utenrikskomite siden 1920. Mens striden om Ruhr foregikk hadde han oppnådd respekt hos alle parter for sine innsiktsfulle angrep på fransk politikk. Han hadde samtidig vært en skarp kritiker av forretningsinteressenes selviskhet, og hans forslag om en skatt på kapitalvarer hadde fått støtte fra SPD. Både de moderate og sosialistene støttet Stresemann som etterfølger etter Cuno. Stresemann var i stand til å danne regjering med bredere grunnlag enn noen annen regjering i republikkens historie.
Den nye kansleren så den passive motstanden som situasjonens nøkkel. Men den hadde blitt en ulykke, og var også blitt et sterkt symbol som det ikke var lett å gå mot. Fantes det en annen måte å takle situasjonen på? Poincarré var det ikke mulig å forhandle med. Han krevde først overgivelse av Tyskland for å innlede forhandlinger. England støtte Frankrike. Det var nødvendig med bitter medisin. Den 26. september kunngjorde Stresemann, med full støtte fra presidenten og regjeringa, at den passive motstanden i Ruhr var over.
Denne avgjørelsen ble utsatt for sterke angrep. Men den førte til at kom i gang forhandlinger mellom okkupantene og de lokale industrialistene, og de førte til en avtale 23. november.
Men nye vanskeligheter trengte seg på. Og det syntes å kunne være greiere å møte dem med ved at Riksdagen ga regjeringa tillatelse til å utstede dekreter, enn ved lovgivningsprosedyrer. Etter at sosialdemokratene (SPD) først hadde klaget over forslaget, støttet de 13. oktober forslaget. Landet sydet av kupprykter, og det var ikke bare tomme rykter.
Regjeringa unngikk så vidt et nytt kupp. I februar 1923, kort tid etter at Litauen hadde tatt Memel, og på grunn av frykt for at Frankrike ville bruke okkupasjonen til å prøve å skille Rhinland fra resten av Tyskland, besluttet Cunos regjering å bygge opp en hemmelig reservearme. Med samtykke fra hærens overkommando og det prøyssiske innenriksministeriet ble rekruttering og trening av "arbeidsbataljoner" forberedt. Og i september hadde 50.000 til 80.000 mann blitt innrullert i det som ble kalt det svarte Reichswehr, og de ble trent opp i forskjellige sentra for Reichswehr. Fire bataljoner ble stasjonert i Küstrin, ikke langt fra Berlin, under kommando av major Bruno Buchrucker, som var ivrig etter å sette styrkene i aksjon. Han overbeviste seg selv om at dersom han marsjerte mot Berlin og avsatte regjeringa, ville hærens øverstkommanderende, general Hans von Seeckt, støtte ham med alle hærens ressurser, og han forberedte en operasjonsplan for å gå til aksjon i oktober.
Buchrucker greide ikke å tolke de signalene som han mottok fra Seeckt og kretsene rundt Seeckt. Nestkommanderende Wallenstein prøvde å avblåse operasjonen, men oppdaget at de underordnede ville fortsette uten ham, og besluttet å gjøre operasjonen kjent. Og han skapte en så forlegen røre at Reichswehr fant å måtte arrestere alle som hadde noen forbindelse med aksjonen.
Historien om det tyske kommunistpartiet etter 1919 er lite inspirerende. Ideen om en samlet arbeiderklasse som utviklet kommunismen i åpen diskusjon og fellesskap overlevde ikke Rosa Luxemburg. Fraksjonsstridigheter forgikk hele tiden, og talentfulle personer, som Paul Levi og Ernst Reuter, ble drevet ut, og partiet ble i økende grad underordnet kontroll fra Moskva. Forholdet til fagbevegelsen og andre av arbeiderklassens organisasjoner, ble mer preget av konkurranse enn av samarbeid. Kommunistenes evne til å samarbeide med andre grupper ble mindre etter hvert som Moskvas grep om partiet ble sterkere, og forholdet til andre deler av arbeiderklassen ble ikke nært.
Kommunistpartiet utviklet en hang til eventyrpolitikk. I mars 1921 godtok partiet en plan om væpnet oppstand i Saksen, som ble anbefalt for dem av Béla Kun med støtte fra Komintern. Det var et tragisk feilgrep som kostet minst 150 menneskeliv, og kommunistpartiets medlemstall falt fra 350.000 til 180.000.
Inflasjonen hjalp til med å reparere disse skadene. I september 1922 hadde partiet 224.389 medlemmer, og ved valg fikk det betydelig flere stemmer. Den nye framgangen fikk utålmodige medlemmer som Ruth Fischer og Arkadi Maslow til å ønske nye aksjoner, og de klaget over at lederen Heinrich Brandler var for passiv. De ble oppmuntret av ledelsen for Komintern, som på nytt fant ut at Tyskland var modent for revolusjon.
Hendinger i Saksen og Thüringen gjorde denne oppfatninga mer troverdig. I Thüringen hadde den sosialistiske regjeringa lidd nederlag i landdagen i mai, og den tyske regjeringa hadde gitt ansvaret for ro og orden til kommandøren for det femte militærdistrikt, general Walther Reinhard. De mislykkede forsøkene hans på å regulere den politiske aktiviteten truet med å drive sosialistene over til kommunistene.
I Saksen var situasjonen enda mer kritisk. Etter at sosialistene hadde lidd nederlag i landdagen hadde de inngått en avtale med kommunistene, og i følge denne avtalen skulle den sosialistiske regjeringa opprette organer som ga myndigheter som utgikk fra arbeiderklassen regulerende myndighet over industrien og støtte til dannelse av proletære forsvarsenheter for å sikre staten mot angrep fra fascistene. 21. mars hadde venstresosialisten Dr. Erich Zeigner med knapp margin blitt valgt som ministerpresident, og han fulgte opp den inngåtte avtalen ved å instituere en kommunal omorganisering som pekte mot at de lavere klassene ville overta makta på lokalt nivå. Han kritiserte også stadig de føderale myndigheten for å fremme industrialistenes interesser i Ruhr og for å beskytte paramilitære grupper som var fiendtlige overfor republikken. Da Cunos regjering gikk av ble den krigerske stemninga styrket. Ved ei mønstring av de proletære forsvarsenhetene i Dresden 9. september forutså en taler at det ville bli strid mellom høyre og venstre ganske snart, og sa at tilhørerne måtte være klare til å kjempe for proletariatets diktatur.
Som om dette ikke var nok måtte Stresemann også bekymre seg over situasjonen i Bayern. I 1923 var den politiske situasjonen i Bayern farlig på grunn av de nasjonalistiske rasist organisasjonene, som Wikingbund og Reichsflagge, Bund Oberland og andre, og siden venstreekstremismen begynte å vokse seg sterkere. De nasjonalistiske organisasjonene var ledet av leiesoldater og lykkejegere som Hermann Ehrhardt og Ernst Röhm. Sommeren 1923 dannet de det de kalte et Kampfbund sammen med det tyske arbeiderpartiet (NSDAP), som ble ledet av Adolf Hitler.
Regjeringa i Bayern ble ledet av Eugen von Knilling. Den var konservativt anlagt og basert på de moderate partiene. Den ble bekymret for at økonomiske problemene og situasjonen i nabostatene Saksen og Thüringen skulle føre til en situasjon som i 1918-19, og bestemte sent på sommeren i 1923 å utnevne en kommisjonær med spesielle fullmakter for å opprettholde offentlig sikkerhet. Gustav von Kahr ble utnevnt til denne posten. von Kahr var monarkist og tilknyttet den gamle pan-germanske bevegelsen, og han hadde personlige ambisjoner. Kahr opprettet nære forbindelser til den lokale kommandanten for Reichswehr, general von Lossow, og lederen for Bayerns politistyrker, Hans Ritter von Seisser. Triumvirat er tilbøyelige til eventyrpolitikk, og dette var ikke et unntak. De synes å ha ønsket, med støtte fra kampgruppene, å frigjøre seg fra Knillings myndighet og føre en selvstendig antirepublikansk politikk. Kahr var i kontakt med Friedrich Minoux, som hadde vært nærmeste medarbeider til Hugo Stinnes. Minoux overbeviste Kahr om at Stresemanns regjering snart ville bli erstattet av et direktorat på fire mann: Otto von Winfeldt, som var tysk ambassadør i Washington, general direktør Heinrich fra Siemens, general Seeckt, og Minoux selv. Lossow, Kahr og Seisser bestemte seg for at de ville følge denne vogna til stjernene.
Stresemann kunne ikke være sikker på om hæren var til å stole på, siden offiserer stadig var deltakere i grupper som arbeidet med kupp planer og som var motstandere av republikken. I oktober motsatte Lossow seg forsøk fra forsvarsministeriet på å få ham bort fra hans deltakelse i politikken. Men ingenting kunne gjøres siden general Seeckt tillot dette. General Seeckt hadde selv vurdert mulighetene for å overta statsmakten under krisen i 1923. Men, som det ble sagt, Seeckt var en mann som modig marsjerte til Rubicon, og der ville kunngjøre at han var på fisketur.
Stresemann kunne ikke vite hvordan hæren ville stille seg, og dette påvirket framgangsmåten hans etter hvert som situasjonen i Bayern utviklet seg. Lossow var oppsetsig og Kahr utfordret de sentrale myndighetene, men kansleren ønsket ikke å konfrontere dette. Han avventet heller situasjonen i Bayern, mens han tok seg av situasjonen i Saksen og Thüringen. I september hadde det tyske kommunistpartiet fått beskjed fra Komintern om å starte revolusjonen. Dette viste ikke Stresemann, men han kjente til appeller om handling fra Remmele, som var kommunistisk representant til Riksdagen, og appeller om handling i Rote Fane. Den 10. oktober trykte Rote Fane et brev fra Stalin der det stod at den kommende revolusjonen i Tyskland var den viktigste begivenheten i vår tid. Stresemann fant at han måtte gjøre noe i forhold til situasjonen i Saksen. Om ikke av annen grunn så for å unngå væpnet konflikt mellom Saksen og Bayern.
Ministerpresident Zeigner i Saksen ble offer i denne situasjonen. Han var ikke kommunist, men han ønsket å gjøre Saksen til en sosialdemokratisk bastion. Han ønsket kommunistenes støtte for å greie dette, og ga dem derfor tre ministerposter i delstatsregjeringa. Kommunistene flyttet da hovedkvarteret sitt fra Berlin til Dresden. Den 13. oktober beordret general Müller, kommandant for det fjerde militærdistrikt, at de proletariske forsvarsstyrkene skulle oppløses. Da Zeigners regjering prøvde å omgå denne ordren, tok general Müller over kommandoen av det lokale politiet og flyttet lokale Reichswehrenheter inn i hovedstaden "for å gjenopprette og opprettholde konstitusjonelle og ordnede forhold i den frie staten Saksen", som han uttrykte det.
Dette både stoppet kupp planene, og førte til at Zeigner måtte gå av. På en konferanse i Chemnitz for alle arbeiderorganisasjoner i Saksen, kom det fram at det ikke var stemning for offensive handlinger. En appell fra Heinrich Brandler om generalstreik mot Reichswehr ble møtt med taushet. Men den ga Stresemann påskudd til den 27. oktober å beordre Zeigner til å vise alle kommunister ut av delstatsregjeringa. Da Zeigner nektet grep Stresemann til konstitusjonens paragraf 48, som ga kansleren ekstraordinære fullmakter. Samme prosedyre ble fulgt av de sentrale myndighetene overfor Thüringen, og verken i Saksen eller i Thüringen var det motstand.
Kommunistene havnet i en tilstand av forvirring, og det er trolig grunnen til at kommunistene i Hamburg kunne prøve seg på et kupp i byen 23. oktober. Det godt utarbeidede planen var for komplisert til at de 400 personene som gikk til aksjon kunne følge den opp. Og det lokale politiet støttet av marinesoldater og sosialistmilitsiaen var i stand til å slå ned kuppforsøket i løpet av det første døgnet. Dette førte til at de tyske kommunistene mistet selvtilliten, og etter hvert ble fullstendig underordnet Stalin.
Men fortsatt bestod problemet i Bayern. Sosialistene krevde at Stresemann skulle gå like hardt og kontant fram i Bayern som han hadde gjort i Saksen og i Thüringen. I oktober hadde myndighetene i Bayern krevd at alle Reichswehr tropper skulle sverge troskap mot myndighetene i München, og dette var mer provoserende overfor de sentrale myndighetene enn noe av det som hadde skjedd i Saksen. Da Stresemann nektet å gå til handling overfor situasjonen i Bayern gikk sosialistene 2. november ut av Stresemanns regjering.
Dette førte ikke til at Stresemann umiddelbart gikk av. Men han hadde nå liten støtte i Riksdagen, og måtte bruke mye tid til forhandlinger med andre partiledere. Og han ble sårbar overfor angrep fra sitt eget partis høyrefløy. Den ønsket under Stinnes innflytelse et samarbeid med nasjonalistene. Det var så mange som ønsket en autoritær løsning at et vellykket høyrekupp i Bayern kunne ha ført til et vellykket høyrekupp også i Berlin.
Men Kahr og hans kompanjonger hadde blitt så imponert av likvideringa av den kommunistiske trusselen at de ikke ville forsøke seg på et kupp. Derfor ble Adolf Hitler, da han forsøkte seg på et kupp i ølkjelleren 8. november 1923, stående ganske alene, selv om han var oppmuntret av Ludendorff.
Etter 9. november ble den antirepublikanske tonen dempet sterkt ned i Bayern. Slik hadde Stresemanns taktikk vært vellykket. Men sosialistene ville ikke innrømme det. De angrep Stresemann for hans behandling av situasjonen i Saksen, og Stresemanns regjering måtte gå av. Ebert ble rasende for at Stresemanns regjering ble felt.
Før Stresemann gikk av hadde han satt i gang de tiltakene som førte til at valutaen ble stabilisert. Etter at Rudolf Hilferding, den sosialistiske finansministeren, ikke hadde greid å ordne situasjonen, hadde Hans Luther erstattet ham. Luther hadde vært borgermester i Essen, og var en tøff mann som ikke kunne ydmykes av industrialistene og bankierene som hadde tjent på inflasjonen. Han skaffet seg en partner som var enda mer pågående enn ham selv. Da Havenstein, riksbankens president, døde ble Hjalmar Greeley Schacht hans etterfølger. For å erstatte den gamle marken ble en ny seddel (Rentenmark) innført. Dekning for den var obligasjoner basert på verdiene i industri og jordbruk. Schacht satte strenge grenser for hvor store seddelmengder som kunne utstedes, og han reduserte næringslivets kreditt. Han tvang også spekulanter til å selge 1,5 milliard dollars verdi i fremmed valuta til riksbanken. Dette doblet bankens beholdning av gull og valuta, og samtidig ble statens utgifter redusert siden den passive motstanden ble oppgitt. Budsjettene ble gjort opp i balanse, og inflasjonen opphørte.
De skadene som inflasjonen hadde skapt i form av mistro og mistillit ble langvarige, og den stabiliteten som oppstod fjernet dem ikke.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over tysk historie 1918-1933
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: