Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok
De reaksjonære etter 1848 var mer fleksible enn Metternich og hans samarbeidspartnere hadde vært etter 1815. De nye forsvarerne av den gamle orden, som Schwarzenberg og Brandenburg, forstod at nye ideer var nødvendige. De måtte ta i bruk byråkratiet, konstitusjonalismen, nasjonalismen og den økonomiske utviklinga. De ledende konservative så at den gamle orden måtte inngå kompromiss med den nye, framvoksende verden.
Blant de første konservative som så at den gamle orden måtte inngå kompromiss med utviklinga var Joseph Maria Radowitz. I 1823 flyttet han til Preussen og ble en del av kronprinsens hoff. I 1836 var Radowitz Preussens militære representant i Frankfurt. Radowitz ville styrke konføderasjonen ved å øke dens oppslutning.
Joseph Maria Radowitz ble valgt inn i Frankfurt parlamentet som konservativ katolikk. Men han støttet Gagerns kleindeutsche forslag. Selv om Friedrich Wilhelm avslo å bli tysk keiser ville Radowitz prøve å finne ei løsning på andre måter. Radowitz greide å overtale kongen til å mene at han måtte spille en ledende rolle i arbeidet med nasjonsbygging ovenfra.
Selv om Radowitz oppnådde kongens støtte møtte hans politikk svært sterk motstand både i Preussen og utenlands. Mange av kongens gamle favoritter så ham som en frister som ville føre Preussen ned i avgrunnen. I Wien var man avvisende overfor Radowitz' politikk. Blant de mindre statene var reaksjonene blandet.
17. mai 1849 møttes representanter fra de fem tyske monarkiene, Preussen, Bayern, Hannover, Saksen og Württemberg for å vurdere Radowitz' plan. Ti dager senere dannet Preussen, Hannover og Saksen Dreikönigsbund - en allianse for å danne en tysk union uten Østerrike. 28. mai ble en konstitusjon for denne unionen utstedt. Det fulgte Frankfurt konstitusjonen i mangt og meget, men stemmeretten var indirekte og klassebundet, og keiseren hadde absolutt veto. 11. juni ble alle tyske stater invitert til å delta i valg til et unionsparlament, som var ment å debattere konstitusjonen og eventuelt ratifisere den.
Radowitz håpet på en allianse mellom folket og statene, med Preussen som sentrum. Demokratene hadde bare forakt for disse forslagene, både siden de ga liten myndigheten til parlamentet og siden valgene knapt var demokratiske. De moderate tilhengerne av kleindeutschland var mer interessert i forslaget. I juni samlet 150 tidligere delegater til Frankfurt seg i Gotha, og 130 undertegnet en deklarasjon til fordel for den prøyssiske planen.
I løpet av 1849 forkastet Bayern og Württemberg og seks mindre stater planen. Ved slutten av året holdt ti stater, inkludert Saksen og Hannover, seg utenfor unionen, mens 26 sluttet seg til den. Riksdagen ble valgt i januar og møtte i Erfurt i mars 1850. Lederne av den var liberale som måtte forsvare Friedrich Wilhelm mot angrep fra konservativt hold. Det var knapt demokrater i riksdagen, og opposisjonen ble utgjort av prøyssiske reaksjonære.
I mens var Schwarzenberg opptatt med å planlegge en østerriksk motoffensiv. Han sikret seg støtte fra Russland, og begynte så å samle tyske stater i en anti-Preussen allianse. Schwarzenberg fikk blant andre støtte fra Bayern, Hannover, Württemberg og Saksen, som erklærte å støtte en ny tysk konføderasjon der også hele Østerrike ville være med. Situasjonen var spent mellom Preussen med sine allierte og Østerrike med sine allierte, og krig truet.
Det var stor uro i Hessen, der herskeren var opptatt med å likvidere revolusjonen. Han oppnevnte den upopulære og reaksjonære Hassenpflug til minister. Hassenpflug dro Hessen ut av den prøyssiske unionen og innførte reaksjonære tiltak mot landdagen. Viktige deler av hæren og byråkratiet satte seg mot disse tiltakene og støttet landdagen, og herskeren søkte hjelp hos konføderasjonen. Konføderasjonen, under Østerrikes ledelse, lovte å støtte herskeren mot hans opprørske undersåtter. Dette var en direkte trusel mot den prøyssiske unionen.
Høsten 1850 så det ut til at det kunne bli krig mellom Østerrike og Preussen. Preussen begynte å mobilisere. Tsaren prøvde å mekle, men lyktes ikke, og føderale tropper gikk inn i Hessen. Som svar på dette gikk også prøyssiske tropper inn i andre deler av Hessen. I siste minutt dro Preussen seg tilbake. Radowitz mistet all innflytelse hos kongen. Manteuffel overtok som ministerpresident i Preussen etter at Brandenburg døde. 29. november møttes Manteuffel og Schwarzenberg fra Østerrike i Olmütz, og der ble de enige om å avvikle unionen, og om felles handling i Hessen og Schleswig og om å sammenkalle en konferanse for å avgjøre Tysklands framtid.
For tilhengerne av Radowitz, og for mange av tilhengerne av en kleindeutsch løsning, var Olmütz en ydmykelse av Preussen som måtte hevnes. De fleste konservative i Preussen derimot så Olmütz som en rimelig løsning.
Schwarzenbergs alternativ var ikke praktisk, og det visste trolig Schwarzenberg selv. Og dermed ble den gamle konføderasjonen det som stod igjen. Blant dens første handlinger var Bundesreaktionsbeschluss fra august 1851, som bekreftet den anti-revolusjonære lovgivninga fra 1819 og 1830-4.
De fleste tyske statene begynte å fjerne reformistiske regjeringer og ministre som var kommet i posisjon i 1848. De nye ministrene var motstandere av demokratiske løsninger og organ, og de liberale bestemmelsene som var kommet ble ofte fjernet. Blant de mellomstore statene var det bare i Bayern at regjeringa holdt en moderat kurs. I Bayern samarbeidet regjeringa med parlamentet i flere år framover. Men med unntak for Mecklenburg ble ikke konstitusjonelt styre fullstendig avskaffet i noen av de små eller mellomstore tyske statene. Herskerne gikk ikke helt amok. Mange konservative hadde forstått at konstitusjoner og parlamenter var kommet for godt.
Preussen
I Preussen oppløste kongen underhuset i april 1849. Kongen erstattet den demokratiske valgloven med konstitusjonen med det såkalte tre klassers valgsystem. Det var basert på valgordninga for lokale representative organer fra Rhinland. Under dette systemet kunne så godt som alle menn stemme på en gruppe valgmenn, som så igjen valgte delegatene. Men stemmene hadde ulik vekt. Velgerne var delt inn i tre grupper etter hvor mye de betalte i skatt. Hver av disse gruppene valgte en tredjedel av valgmennene. Sommeren 1849, for eksempel, utgjorde den første gruppa mindre enn fem prosent av velgerne, og den andre gruppa utgjorde 12,6% og den tredje gruppa 82,7% av velgerne. Hver av disse gruppene valgte like mange valgmenn. Dette valgsystemet er av interesse siden det eksisterte i Preussen så lenge monarkiet bestod.
Det første valget under det nye valgsystemet ble avholdt i juli. Venstresida deltok ikke i valget. Noen som kalte seg for konservativ-liberale sa at ville heller samarbeide med kongens statskupp enn med en revolusjon. Sommeren 1849 var den politiske aktiviteten i Preussen liten. Landdagen var dominert av konservative under ledelse av Adolf Heinrich von Arnim Boytzenburg, og de foretok en liten revisjon av kongens konstitusjonsframlegg, og vedtok det, noe kongen etter hvert også kom til å gjøre.
Radowitz' fall og Olmützforliket åpnet opp for en reaksjonær og anti-konstitusjonell offensiv, klarest og sterkest formulert i Kreuzzeitung. Sommeren 1851 gjeninnsatte kongen i strid med konstitusjonen de gamle provinsielle og lokale stenderforsamlingene. Noen konservative håpet at dette ville undergrave landdagen.
Til tross for de reaksjonæres økende styrke lyktes de ikke i å fjerne landdagen, blant annet siden de var splittet og ikke kunne samle seg om handling, og kongen gjorde helst ingenting; men mest siden byråkratiet ikke var villig til å støtte et angrep på konstitusjonen. Manteuffel var dypt konservativ, men likevel overbevist om at det gikk an å regjere med konstitusjonen. Konstitusjonen beskyttet både monarkens makt og byråkratiets stilling og rettigheter. Manteuffel trodde at Preussen bedre kunne leve med en konstitusjon enn andre stater siden Preussen ikke var et land eller en nasjon, men en militær, administrativ og byråkratisk struktur.
For at dette systemet skulle fungere måtte byråkratiet være fritt fra inngrep både fra parlamenter og fra kongens favoritter og deres mangfoldige intriger, mente Manteuffel. Manteuffel søkte å koordinere og få skikk på statsministeriet. Det ble krevd at byråkratene var konforme med regjeringens politikk. Det ble også krevd at byråkratene arbeidet for at det ble valgt inn delegater til landdagen som ikke var opposisjonelle.
Samtidig med at byråkratiet styrket den indre disiplinen og konformiteten, styrket det grepet om samfunnet. Forordninger om lokalstyret fra 1853 og 1856 styrket det lokale byråkratiets rolle på lokalplanet innen alle offentlige sektorer. Nye reguleringer kom med hensyn til helse og arbeidervern. Barn under tolv år kunne ikke arbeide etter bestemmelser som kom i 1853, og barn mellom 12 og 14 år kunne ikke arbeide mer enn sju timer daglig. Byråkratiet vokste, spesielt politiet. Det ble stort og sterkt nok til å handtere demonstrasjoner.
Likevel fortsatte kongens favoritter å intrigere og splitte myndighetene og skape konflikter i regjeringa. Noen opposisjonelle byråkrater ble fjernet, og politisk ensretting innen byråkratiet pågikk, men likevel var fortsatt en betydelig del av byråkratene liberale. Og statsapparatet var fortsatt forholdsvis lite, med liten evne til kontrollere samfunnet.
Østerrike
Også den østerrikske konstitusjonen var et forsøk på å konsolidere styresmaktene gjennom forsiktige kompromiss med den moderate opposisjonen. Gjennom 1850 og 1851 ble kompromisset diskutert i Wien likesåvel som i Berlin. Men i Wien frigjorde keiser Franz Josef seg fra konstitusjonelle begrensninger så snart han mente seg sterk nok til det, og begynte å innføre sin versjon av absolutistisk styre. Østerrike sluttet seg ikke til den brede strømning som i Tyskland valgte konstitusjonelt styresett.
Keiseren fikk en alliert i kampen mot konstitusjonelt styresett i Metternichs gamle samarbeidspartner Baron Kübeck, som ble president for Reichrat. De arbeidet stadig for å undergrave konstitusjonen. Viktige medlemmer fra Schwarzenbergs opprinnelige kabinett trakk seg tilbake fra sine posisjoner. I august gjorde en serie bestemmelser slutt på ministrenes ansvarlighet, og bekreftet riksrådet som keiserens viktigste rådgivende instans. Franz Josef skrev i et brev til mor si at konstitusjonen var kastet over bord, og at Østerrike nå bare hadde en hersker. På nyttårsaften 1851 kom det endelige slaget. Franz Josef var inspirert av Napoleons statskupp i Paris, og utstedt det såkalte "Sylvester Patentet" - der han ga Schwarzenberg beskjed om å tilbakekalle konstitusjonen fra mars 1849, med unntak for frigjøringen av bøndene og bestemmelsene om like rettigheter, og å avskaffe, med få unntak, grunnrettighetene, og å fjerne alle politiske reformer. De representative institusjonene ble fjernet sammen med skillet mellom utøvende og dømmende myndighet, løftene om språklig likestilling, og mye annet som Stadion og Schmerling og de andre reformatorene hadde forsøkt å skape. Som erstatning kom et system som var drevet som "en stående hær av soldater, en sittende hær av byråkrater og en knelende hær av prester, og en krypende hær av angivere".
Denne nyabsolutismen var tøffere enn det tidligere absolutistiske styret - mer sentralisert og effektivt. Og det var en moderniserende impuls i det nye styret, som ville fremme økonomisk vekst og sosial frigjøring. I 1851 opprettet regjeringa en tollunion for monarkiet, og to år senere inngikk det en avtale med den tyske Zollverein, og i 1859 kom en liberal industrilov.
Keiser Franz Josef var både arkitekt for og hersker over denne nye ordningen. Han kunne styre uten restriksjoner fra lover og parlamenter. Da Schwarzenberg døde i april 1852 søkte keiseren å overta hans funksjoner. Keiseren søkte å gjøre politikken og styret til uttrykk for sin personlige vilje. Han var svært opptatt av seremoniellet, og søkte å overvåke alt.
Hæren, byråkratiet og kirka var keiserens viktigste instrumenter. Men ingen av disse var uten videre lydige redskaper. Hæren ønsket minst mulig innblanding fra sivilister. I mai 1853 ble myndigheten over militærvesenet overført fra krigsministeriet til hærens overkommando. Også kirka greide å øke sitt selvstyre. I 1855 inngikk keiseren en overenskomst - et konkordat - med paven, der den katolske kirka fikk betydelig selvstendighet. Og byråkratiet greide å motstå keiserens dominans. Styresettet var mer fragmentert enn før konstitusjonen ble avskaffet.
Styrken til systemet lå i at byråkratene var ganske effektive og arbeidssomme og ærlige. Etter 1850 vokste byråkratiet sterkt. Selv om byråkratiets indre språk var tysk skulle byråkratene kommunisere med folk i de ulike folkegruppenes morsmål. Den sentralisering av byråkratiet som foregikk styrket det tyske språkets stilling. Reaksjonens nye fjes var byråkratisk. Staten påtok seg nye oppgaver, som å regulere økonomisk aktivitet. Byråkratisering og modernisering var to sider av samme sak.
Konservativisme
Tradisjonelle konservative så med motvilje på byråkratiets vekst og økende makt. De betraktet byråkratene som oppkomlinger som kom og blandet seg inn i saker som de ikke hadde noe å gjøre med, saker som tidligere hadde vært aristokratiets saker. Derfor ble byråkratiet av den godseiende adelen oppfattet som svært farlig.
Leopold von Gerlach var sammen med broren Ludwig blant de mest innflytelsesrike antistatlige konservative i 1840 og 1850-årene. De hørte til hoffet rundt Friedrich Wilhelm av Preussen. De var religiøse, og så staten som representant for den guddommelige lov i menneskelige affærer. De mente at Gud hadde instituert den kongelige autoriteten og den hierarkiske orden. Etter 1848 ble brødrene Gerlach ledende kontrarevolusjonære. De prøvde å styrke stenderforsamlingene på bekostning av Landdagen og byråkratiet. Etter 1850 ble deres form for konservatisme foreldet, men de fortsatte å arbeide for den.
Det var mange forskjellige former for konservatisme. Noen mente at staten og byråkratiet var de eneste midlene for å unngå revolusjon. Konservative trodde at revolusjoner var en del av den moderne tid, og mange av dem søkte etter måter å unngå eller bekjempe revolusjonene på, og var villige til å akseptere konstitusjoner for å kunne stå sterkere mot revolusjoner. Men det kom ingen flere bølger av revolusjoner, om man ser bort fra de som ble skapt av nederlagene under første verdenskrig. Den økonomiske veksten som var begynt i Europa og den administrative utviklinga var i stand til å integrere befolkningene i samfunnet og skaffe dem et livsgrunnlag. Dette skal vi se på:
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"