Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok:
Venstreopposisjonen anstrengte seg mer for å bygge organisasjoner. Den stod svakere siden den ikke kunne vente støtte fra lokale notabiliteter. Talsmennene til venstreopposisjonen var menn som stod lågt på rangstigen. De var avhengige av støtte fra de brede lag av befolkninga for å utøve innflytelse, og ideologisk var de forpliktet til å arbeide for demokratisering og forbedring av de brede lags kår. De visste også at arbeidet på lokalt nivå måtte samordnes nasjonalt, og i mai 1848 sendte Demochratischer Verein i Marburg ut ei oppfordring om samarbeid på nasjonalt nivå.
Sommeren og høsten 1848 holdt demokratene møter for å koordinere arbeidet i de lokale foreningene. I november dannet ledende demokrater Centralmärzverein som fikk 950 medlemsforeninger med mer enn en halv million medlemmer. Våren 1849 hadde venstreopposisjonen en imponerende organisasjon. Men det var ikke lett å koordinere denne svære organisasjonen. Og det var vanskelig å omsette den utbredte sosiale misnøyen til politiske krav og politisk oppslutning. Den sosiale bevegelsen og den politiske bevegelsen falt fra hverandre.
Da de liberale regjeringene i 1848 tillot organisasjonsfrihet ble det dannet mange foreninger for handverkere og arbeidere over hele Tyskland. De varierte fra små lokale lag til landsomfattende Verbrüderung, fra kommunistiske revolusjonære til tradisjonelle laugspregede foreninger, fra fagforeninger til sammensvergelser.
I tillegg dannet katolikkene foreninger til forsvar og fremme av den katolske kirka. Katolikkene var, i likhet med venstreopposisjonen og arbeiderne, delt med ulike mål og strategier.
Tilsammen foregikk det en enorm og imponerende politisk og organisatorisk mobilisering. Det er vanskelig å tro at den politiske aktiviteten var større noe annet sted i Europa. Problemet var fragmentering. Tyskland var fortsatt svært fragmentert, og det samme var den politiske mobiliseringa. Dermed ble organisasjonene hver for seg for små til å utrette noe, selv om det var svært mange av dem og selv om en stor del av befolkninga var politisk aktiv. Mange av organisasjonene ble konkurrenter.
Østerrike
Revolusjonens framtid ble først og fremst avgjort i Berlin og i Wien. Også i Østerrike var det opprør i 1848. 25. april erklærte regjeringa "alle land som tilhører det østerrikske imperiet danner et udelelig konstitusjonelt monarki" - for å prøve å roe situasjonen. Dette løftet var ikke tilstrekkelig. 11. mai da lover for valg til ny riksdag ble offentliggjort tok en del studenter sammen med arbeidere og tvang regjeringa til å komme med en ny og mer demokratisk valgordning. Noen få dager kom myndighetene til at keiseren ikke lenger var trygg i Wien, og han ble transportert til Innsbruck. Nasjonalismen og liberalismen gjorde seg sterkt gjeldene over alt i alle de habsburgske landene.
Myndighetene begynte å gjenvinne autoritet i periferien. I juni vant en hær kommandert av fyrst Windischgrätz over de tsjekkiske opprørerne etter seks dager med blodige gatekamper. En måned senere presset general Jellacic krigen mot ungarerne. Og Radetzky, kommandør av den østerrikske hæren i Italia, vant en serie seire og til slutt en endelig seier over Piedmonte ved Custozza 25. juli. Dette oppmuntret de reaksjonære over hele Europa. Johan Strauss skrev "Radetzky marsjen" til undertrykkelsens og sensurens pris. Mange kom til å mene at regimet var helt avhengig av hæren, og at den var regimets grunnlag.
Likevel, selv om hæren hadde vunnet mange seire i Böhmen og i Italia var fortsatt Wien i opprørernes hender. Richard Wagner var i Wien i denne tida, og han skrev:
"Sivilgarden, ganske militært kledd, med brede silkeskjerf i nasjonalfargene, studenter i gamle tyske drakter med hatter med fjær i og lange rifler med bajonetter, er stående vakter. Jeg så skjønne mennesker overalt. Ah, denne rikdom, dette liv."Men det var økonomiske nedgangstider og sosiale konflikter. Mange mennesker hadde kommet til Wien fordi de var uten arbeid og uten midler til livets opphold. Revolusjonen hadde i stor grad stoppet produksjonen i Wiens bedrifter. Antallet arbeidsløse steg, og matforsyningene i byen ble mindre. De rike flyktet fra byen eller stengte seg inne. Støtten til revolusjonen ble mindre. Sent i august demonstrerte arbeiderne mot lovgivning som reduserte lønningene deres, og sivilgarden slo hardt til mot dem. Den revolusjonære koalisjonen var i oppløsning.
Den østerrikske riksdagen hadde begynt sine forhandlinger. Mindre enn halvparten av de 383 medlemmene var tyske, resten var slaviske, italienske eller medlemmer av andre etniske grupper, og nesten en fjerdedel var bønder, men de radikale stod svakt i riksdagen. Denne nye riksdagen var omtrent uten parlamentarisk erfaring, den hadde heller ikke et felles språk, og var dypt splittet i alle spørsmål. Likevel var den i stand til å vedta en stor og varig reform. Den gjorde slutt på livegenskapet i hele det store riket, og fastsatte hvordan det skulle avvikles.
I mens gikk Wien stadig mer i oppløsning. Det kom til kamper rundt om i byen. Hoffet rømte på nytt fra byen. De revolusjonære var splittet og usikre på hva de skulle gjøre. Konkurrerende myndigheter kom med motstridende ordrer. 23. oktober omringet Windischgrätz byen med 60.000 soldater, og 28. oktober begynte artilleri å skyte inn i byen. Tre dager senere hadde de gamle myndighetene gjenerobret byen.
Som leder for den nye regjeringa var fyrst Felix zu Schwarzenberg. Han var født i 1800 og familien hans hørte til riksadelen. De eide store eiendommer i Böhmen. Schwarzenberg kjente mange av de mektigste mennene i landet, og hadde kommet seg gjennom de turbulente tidene med uplettet rykte.
Schwarzenberg var lojal overfor staten, ikke overfor aristokratiet. Han hadde liten tiltro til aristokratiets evner. Derfor valgte han ut mange personer uten adelig bakgrunn til regjeringa som han var satt til å lede. Schwarzenberg krevde at keiser Ferdinand abdiserte til fordel for nevøen Franz Josef. Franz Josef var bare atten år gammel da han ble keiser.
I mars 1849 kom Schwarzenberg med en konstitusjon. Han gjorde dette for bedre å holde det store riket sammen under en ledelse.
Preussen
Den prøyssiske revolusjonen fulgte det østerrikske eksemplet. Metternichs fall i mars 1848 oppmuntret folkelige krefter, og Windischgrätz' erobring av Wien oppmuntret reaksjonen. Men forløpene var ulike i Berlin og i Østerrike. Revolusjonen var ikke så voldsom i Berlin som i Wien.
I mars 1848 syntes Berlin å tilhøre de revolusjonære. Et reformistisk ministerium var utnevnt og irregulære tropper stod vakt. Dynastiet hadde kapitulert og dratt seg tilbake, og valg ble forberedt. Reaksjonære som den unge Otto von Bismarck var på randen av desperasjon.
Preussen valgte ei konstituerende forsamling samtidig som de valgte utsendinger til parlamentet i Frankfurt, og med den samme stemmerettsloven. De representantene som ble valgt til forsamlinga i Berlin var mer demokratisk orienterte enn de som var valgt til parlamentet i Frankfurt. Bare få av de som var valgt til forsamlinga i Berlin så på seg selv som konservative forsvarere av den gamle orden, og de fleste betraktet seg som radikale.
22. mai samlet Berlin-parlamentet seg. Det ønsket å skape et nytt grunnlag for Preussens offentlige liv. Friedrich Wilhelm syntes å være enig i dette. Da han opprettet forsamlinga hadde han snakket om Vereinbarung, et samarbeid mellom monarken og parlamentet om konstitusjonen. Det oppstod etter hvert splittelse i forsamlinga, og Camphausen ministeriet gikk av.
I løpet av sommeren ble kontrarevolusjonære grupper aktive. Ved hoffet arbeidet en reaksjonær gruppe under ledelse av Leopold von Gerlach for å få innflytelse over kongen. Det kom ut reaksjonære aviser, som Kreuzzeitung som begynte å komme ut i juli. Junkerne mobiliserte og samlet seg. Mange moderate ble påvirket av de konservative.
Den tiende september gikk Auerswald-Hansemann ministeriet av, utslitt etter tre måneders manøvrering, og ble erstattet av ei regjering som bestod av moderate embetsmenn ledet av general Ernst von Pfuel, en militær reformator. Han prøvde å finne måter å tilfredsstille både hoffet og parlamentet på. De reaksjonære ved hoffets innflytelse over kongen økte. Den folkevalgte forsamlinga offentliggjorde et utkast til konstitusjon. Det var ganske moderat, men inneholdt bestemmelser som kongen reagerte sterkt på. Andre november utnevnte kongen ei ny regjering ledet av grev Brandenburg, en konservativ offiser. Ei veke senere trengte general Wrangel inn i Berlin med 13.000 soldater. De møtte ingen motstand, verken fra sivilgarden elle fra befolkninga ellers. Wrangel tvang parlamentet til å oppløse seg. Etter dette ble det offentlige liv i Preussen undertrykt, med alle sine institusjoner.
Kongen stod klar til å fornekte alle de løftene som han hadde gitt. Men Brandenburg mente at det beste var at kongen la fram en konstitusjon som ville splitte opposisjonen og isolere demokratene. Femte desember ble konstitusjonen utstedt. Den ga et demokratisk valgt underhus og ga også kongen klar suverenitet.
Nyvalg foregikk i slutten av januar og begynnelsen av februar 1849. Til underhuset var det alminnelig stemmerett, men det var begrenset stemmerett til overhusvalget. De radikale kom sterkere ut enn man kunne ha ventet, blant annet i Berlin, og dette selv om myndighetene søkte å påvirke befolkninga til å stemme på konservative kandidater.
26. februar møtte det nye parlamentet for første gang. Første spørsmål var hvordan skulle kongens statskupp femte desember behandles. Et forslag fra venstresida gikk ut på at den nye konstitusjonen ikke kunne aksepteres før den var vedtatt av parlamentet, men dette forslaget ble nedstemt med 255 stemmer mot 62 stemmer. De nye orden ble akseptert av en liten majoritet.
Da kongen av det nasjonale parlamentet i Frankfurt ble tilbudt å bli tysk keiser ble dette tilbudet støttet av de fleste representantene i underhuset.
Kongens avslag overfor parlamentet i Frankfurt gjorde slutt på reformperioden. I april prøvde liberale å holde liv i reformprosessen gjennom petisjoner og demonstrasjoner og parlamentsresolusjoner. Men kongen nektet å bevege seg.
I Frankfurt kjempet Gagern desperat for å få oppslutning om den nye nasjonale konstitusjonen. Så mange som tjueni regjeringer anerkjente den nye konstitusjonen, for det meste i små stater. Men Preussen anerkjente den ikke, og da ble den ikke gyldig.
I april og mai 1849 oppstod det ny uro og blodige kamper etter at det ble klart at konstitusjonen ikke ville bli gjeldende lov.
I 1848 hadde revolusjonen vært overalt, og alle hadde deltatt i revolusjonen. Året etter manglet de fleste stedene de organisasjonene som bandt folkemassene til den politiske utviklinga og ga kraft til at den kunne drives videre, og den gikk i stå. Den politiske utviklinga var ikke blitt bundet til de sosiale kravene som hadde satt befolkninga i bevegelse.
Likevel var det skarp motstand mot de reaksjonære i 1849 i de delene av Tyskland som hadde de sterkeste selvstyretradisjonene, som i vest og i sør. I de vestligste provinsene til Preussen var det væpnede kamper mellom befolkninga og hæren i 1849, der Landwehr gjorde opprør og kjempet sammen med arbeidere mot soldater. Og i Saksen, Baden og Bayerns Pfalz var revolusjonære styrker sterke nok til å beseire splittede regjeringer.
Opprør i Saksen
I april 1849 forsøkte majoriteten i Saksens landdag til å tvinge regjeringa til å akseptere konstitusjonen fra Frankfurt. 30. april stengte kong Friedrich Augustus II landdagen i forvisning om at Preussen ville hjelpe ham dersom det ble en oppstand. Politiske organisasjoner sammenkalte møter i hovedstaden, og blant andre Richard Wagner sluttet seg til profesjonelle revolusjonære som Michael Bakunin om oppfordring til opprør. Og det brøt ut opprør da soldater skjøt på demonstranter foran arsenalet i Dresden, og barrikader ble satt opp og en provisorisk regjering ble dannet. Men hæren var lojal mot kongen, og da prøyssiske soldater kom til ble opprøret slått ned.
Opprør i Baden
I Baden ble konstitusjonen fra Frankfurt anerkjent. Men situasjonen var spent. 12. mai gjorde tropper i Rastatt opprør og krevde reformer og at politiske fanger skulle bli frigitt. Neste dag samlet 40.000 mennesker seg i Offenburg for å høre politiske taler om sosial og politisk forandring. Lorenz Brentano, en advokat fra Mannheim, var den mest iherdige talsmannen for den nye bevegelsen. 14. mai flyktet storhertugen, og Lorenz Brentano ble leder for ei provisorisk regjering. I de neste fire vekene foregikk kamper mellom opprørske tropper og flere staters hærer. 15. juni inntok prøyssiske tropper Mannheim, og seks dager senere, ved Waghausel, ble opprørerne definitivt nedkjempet, selv om opprørerne i Rastatt holdt stand til 23. juli, og da var de tyske revolusjonene over.
Likevel, betydelige ting og varige framskritt ble oppnådd under revolusjonen. I de vidstrakte og folkerike landene til habsburgerne fikk bøndene sin frihet. Og Preussen fikk sin konstitusjon - blant annet.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle sidene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"