Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Fra Friedrich Bassermanns tale i landdagen i Baden 12. februar 1848 til reaksjonens seier atten måneder senere spilte nasjonale spørsmål en sentral rolle i revolusjonen. Både liberale og konservative var overbevist om at den eksisterende politiske orden var utålelig. Men det var ulike oppfatninger om hvilken framtid man burde prøve å skape.
Den tyske konføderasjonen hadde blitt stiftet 15. juni 1815, og hadde sine kontor i Frankfurt, men den var av liten betydning. Det var utbredt misnøye med den tyske konføderasjonen, og denne misnøyen omfattet ikke bare opposisjonelle. Reformbevegelsen begynte å gjøre seg gjeldende i den tyske konføderasjonens forsamling. Den tredje mars innså konføderasjonens forsamling at den reaksjonære politikk var fallitt og ga alle statene rett til å fjerne de undertrykkende lovene fra 1819. Seks dager senere tok den de nasjonale fargene svart-rødt-gull som sine farger. Og 10. mars ba forsamlinga de tyske statene om å sende menn som offentligheten hadde tillit til til Frankfurt for å lage utkast til en ny føderal konstitusjon. Dette var en viktig uttalelse; den viser at det ikke var nok for å oppnå politisk legitimitet at fyrsten stolte på og utnevnte offentlige representanter, men at de også måtte ha offentlig tillit for å være legitime representanter for staten.
De liberale ville ikke forkaste den eksisterende orden, men forbedre den i liberal retning i samarbeid med dens representanter, fyrstene. Femte mars møttes en gruppe liberale personer i Heidelberg for å diskutere politikk. Den bad også om at det ble sendt representanter fra de tyske statene til Frankfurt for å lage en ny konstitusjon til den tyske konføderasjonen. Og 31. mars møttes Vorparlament i Frankfurt. De var 475 menn fra de aller fleste tyske statene.
De ville reformere, og ikke ødelegge, den gamle orden. De mente at det burde opprettes en eller annen form for nasjonalt parlament. De opprettet derfor en komite som skulle forberede valg til ei konstituerende forsamling som skulle opprette et slikt parlament.
Denne nye konføderasjonens forsamling representerte synet til de nye liberale ministeriene som var kommet i løpet av mars 1848 i mange tyske stater. Forberedelsene til det første nasjonale valget i Tyskland begynte. De enkelte statene måtte på egen hånd gjennomføre valgene rent praktisk og faktisk. De bestemmelsene om hvordan valget skulle foregå som ble vedtatt i Frankfurt var lite presise og lite detaljerte. Det framgikk ikke om det var hemmelige valg og om det var direkte valg eller indirekte valg. De fleste statene avgjorde derfor å holde indirekte valg der velgerne valgte valgmenn som så avgjorde hvem som skulle reise til parlamentet i Frankfurt. Noen steder ble bare skattebetalere tillatt å avgi stemme, og noen steder var det hemmelige valg, men ikke alle steder. Valgene ble avviklet på svært mange ulike måter.
Minst åtti prosent av de som ble valgt inn i Frankfurt parlamentet hadde universitetsutdanning. Tilsammen ble 799 personer valgt inn i parlamentet. Den største gruppa var statsansatte, og den mest vanlige utdannelsen var jus. 18. mai samlet det nyvalgte parlamentet seg i Römersaal og marsjerte til Pauluskirche, der forhandlingene til parlamentet kom til å foregå de neste elleve månedene.
Heinrich von Gagern ble valgt til parlamentets første president. Han var født i 1799, hadde deltatt i slaget ved Waterloo, Burschenschaftler og leder for Vormärz opposisjonen i Hessen, og talsmann for Vorparlament. Under Gagern utviklet parlamentet en arbeidsmåte som gjorde det i stand til å arbeide seg fram til resultat. Parlamentet startet på mange måter på bar bakke, både med hensyn til framgangsmåter og regler, alt måtte utvikles fra grunnen av.
De fleste medlemmene var i utgangspunktet ukjente for hverandre. Rundt midten av juni hadde politiske grupper begynt å oppstå. De hentet navn fra møtestedene sine. De konservative fra Cafe Milani, liberalerne fra Landsberg, Augsburger Hof, Württemberger Hof og Wesendhall, og demokratene i Deutscher Hof og Donnersberg. De viktige spørsmålene ble etterhvert først diskuterte i disse gruppene der fraksjonene kom fram til sine oppfatninger.
Gagern sa i åpningstalen som president at de ville lage en konstitusjon for Tyskland. "Forpliktelsen og makta til å gjøre dette ligger i nasjonens suverenitet." Hva betydde dette i praksis? Var parlamentet i Frankfurt overordnet alle andre instanser i Tyskland? Man bli enige om parlamentets suverenitet uten å dra i tvil statenes rett til å fortsette å utøve sin politikk.
Parlamentet vurderte om det trengte noen utøvende makt. De fleste delegatene mente at det kunne være nødvendig for at de skulle kunne forsvare seg. Men det var uenighet om karakteren til denne utøvende makt og dens forhold til andre eksisterende myndigheter. Til slutt kom man fram til et kompromiss som gikk ut på at parlamentet opprettet en utøvende makt selv, uten referanse til andre autoriteter, men leder for denne utøvende makt skulle være en habsburger, erkehertug Johann. De radikale oppfattet dette som et forræderi. Erkehertugen utnevnte et ministerium av dyktige menn, men det var ikke menn som kunne lede en revolusjon og gjennomføre en ny samfunnsordning. Parlamentet i Frankfurt, og dets organ, stod fortsatt som et fremmedlegeme i Tyskland, og overfor konkurrerende maktorgan, både i konføderasjonen og i de enkelte statenes regjeringer. Parlamentet i Frankfurt manglet egne maktorgan.
Den svake stillinga til parlamentet ble klargjort av flere kriser. Septemberkrisen ble utløst av hendinger i Schleswig-Holstein. Hertugdømmene var styrt av kongen i Danmark, og kunne ikke skilles fra hverandre, og bare Holstein hørte til Tyskland. Etter gjeldende lov for arvefølge (saliske lov) kunne deres fyrste bare være en mann, men den mannlige linje i det danske kongehuset var i ferd med å dø ut, og derfor var deres framtid omdiskutert. Holstein var språklig tysk, men i Schleswig var det flest dansktalende. 21. mars annekterte Danmark Schleswig. Tyskerne i sør gjorde opprør og opprettet sin egen provisoriske regjering. Danmark sendte inn tropper, og tyskerne søkte støtte fra Preussen og noen få andre stater.
Utviklinga var kompleks. De tyske troppene greide seg godt, men stormaktene ville ikke at Danmark skulle lide nederlag. 26. august undertegnet Danmark og Preussen en våpenhvileavtale i Malmö. Preussen handlet på egne vegne, og sa ingenting om parlamentet i Frankfurt, som Preussen skulle handle på vegne av. Dette ble ikke tatt godt i mot i Frankfurt. Parlamentet gikk med 238 stemmer mot 221 stemmer mot våpenhvilen. Den regjeringa for Frankfurt parlamentet som erkehertug Johann hadde utnevnte gikk av. Det ble klart at parlamentet i Frankfurt ikke hadde noen innflytelse. 16. september aksepterte parlamentet våpenhvileavtalen fra Malmö. Sinte menneskemengder angrep parlamentet, og parlamentet måtte få beskyttelse av føderale tropper.
Den prøyssiske regjeringa viste at statene i praksis ikke ville akseptere Frankfurt parlamentets autoritet, og de sinte folkemengdene viste at folket heller ikke ville støtte det. Etter september vokste de anti-liberale kreftenes styrke i de tyske statene. Likevel trodde parlamentet på ordets makt, og fortsatte å arbeide fram til neste mars 1849.
24. mai 1848 hadde parlamentet valgt en konstitusjonell komite sammensatt av de tretti best kjente og mest effektive medlemmene. Denne komiteen skulle klargjøre saker som skulle diskuteres i plenum. Denne komiteen begynte å arbeide med grunnleggende rettigheter - Grundrechte - som konstitusjonen skulle garantere. Debatten om de grunnleggende rettene varte fra juli til oktober. Og viktige spørsmål ble ikke løst.
Det minst kontroversielle spørsmålet gjaldt talefrihet. Alle tyskere ble garantert retten til å uttrykke seg i ethvert medium, og dermed ble Metternichs reaksjonære forordninger avskaffet. Forsamlings- og organisasjonsfrihet ble også garantert, og frihet til å undersøke ethvert emne og frihet fra tilfeldig arrestasjon. Grunnlaget for en informert offentlighet var dermed opprettet.
Parlamentet ble enige om sterke forordninger for å begrense adelens privilegier og makt. Venstresida forlangte at adelen ble avskaffet, men dette ville ikke majoriteten gå med på. Men majoriteten avskaffet adelen som en egen stand med Standesvorrechte - særrettigheter. Jordherrene mistet sin makt over bøndene, både domsmyndighet og politifullmakt, og bøndenes arbeidstjeneste og underordning ble avskaffet. Alle religiøse grupper, inkludert jødene, ble likestilt, og full religionsfrihet ble innført.
Parlamentet hadde små problemer med å fjerne hindringer for frihet og sosiale privilegier. Det var vanskeligere å bli enig om hvilke positive rettigheter folk og institusjoner skulle ha. Hvilken frihet, myndighet og selvstendighet skulle kirkesamfunnene ha? Dette ble et vanskelig spørsmål for forsamlinga. Den katolske kirka ville ha størst mulig selvstendighet og makt over sine medlemmer, og ble ikke fornøyd med de formuleringene parlamentet ble enige om. Parlamentet samlet seg om at "Hvert religiøst samfunn ordner og administrerer sine saker uavhengig, men forblir underordnet statens alminnelige lover".
Det oppstod også konflikt om den liberale retten for tyskere til å bo hvor de måtte ønske i Tyskland, og utøve det yrket man behersket overalt, og heimbyenes tradisjonelle rett til å bestemme hvem som skulle ha byborgerskap i heimbyene, en konflikt mellom det nye statsborgerskapet og den gamle forståelsen av byborgerskap, en konflikt med det gamle lokale selvstyret.
I mai ble det opprettet en økonomisk komite. Den skulle arbeide med økonomiske og sosiale spørsmål. Den la ned et stort arbeid i å samle inn opplysninger. En minoritet i komiteen foreslo å sette retten til arbeid inn som en grunnleggende rett, men dette ble avslått av parlamentet. Etter et stort arbeid greide ikke komiteen å komme fram til en enighet som parlamentet aksepterte om økonomiske og sosiale rettigheter. Den økonomiske komiteen stod overfor et svært vanskelig arbeid. Det store materialet som ble samlet inn viste tydelig at mange menneske hadde grunn til å være misfornøyde, men det pekte ikke på måter å løse de vanskelige forholdene på som kunne tilfredsstille alle. Dessuten ble dette ikke sett på som den viktigste oppgaven til parlamentet. Den viktigste oppgavene var å lage en konstitusjon, fastsette et politisk rammeverk samfunnet kunne utvikles innenfor.
De to viktigste spørsmålene var spørsmålet om suverenitet: hvordan skulle autoriteten defineres, og hvem skulle delta i offentlige saker, og spørsmålet om definisjonen av nasjonen selv.
Hvor gikk Tysklands grenser? Mellom Holstein og Schleswig? Og grensene i øst? Der fantes det store områder med blandet tysk og polsk befolkning. Det var mange ulike meninger om hvordan dette burde løses.
Hvordan skulle Østerrikes rolle være? Og Preussen? Noen liberalere så Preussen som en naturlig leder for Tyskland. De ble oppmuntret av Friedrich Wilhelms deklarasjon 21. mars "An mein Volk und an die deutsche Nation" der han syntes å gå inn for forening av Tyskland. Bare få liberalere så for seg et Tyskland uten Østerrike.
Sent i oktober gikk parlamentet inn for en nasjon som bare bestod av tyske stater. Områder som hadde befolkning som ikke var tysk kunne ikke tilhøre Tyskland, selv om de kunne styres av tyske fyrster. Østerrikes holdning var at Østerrike ville være trofast overfor den tyske konføderasjonen, og ellers var ikke Østerrike interessert i å være med i en fastere tysk politisk enhet.
Siden oktober hadde Gagern søkt støtte for et Tyskland under hohenzoller styre. 13. januar hadde han en liten majoritet for dette standpunktet. Kjernen av støttespillere var moderate og høyreorienterte liberale. De fleste demokratene var motstandere av dette. De religiøse skillelinjene var klare, de fleste protestantene var for og katolikkene mot. Men ti dager senere gikk en majoritet mot å opprette et arvelig monarki. Men denne majoriteten hadde ingen alternativ løsning.
De som støttet Østerriksk medlemsskap tilhøre det Grossdeutsche partiet, og de som ikke regnet med Østerriksk medlemsskap tilhørte det kleindeutsche partiet. I mars kom regjeringa i Østerrike med Kremsier konstitusjonen som utelukket at Østerrike kunne delta i den tyske nasjonalstaten. Dermed ble det grossdeutsche alternativet borte.
Tilhengerne av det kleindeutsche alternativet måtte arbeide for å vinne støtte hos venstresiden, og dette gjorde de ved å svekke monarkens makt i konstitusjonen. Monarken fikk bare utsettende veto ved lovgivning, og valgloven ble mer demokratisk. På denne måten oppnådde det kleindeutsche alternativet støtte nok til at Friedrich Wilhelm med 290 mot 248 som avstod fra å stemme (svært knapt) ble valgt til "Kaiser der Deutschen". Med enda knappere majoritet hadde et arvelig monarki blitt proklamert.
Konstitusjonen var både ganske demokratisk og ga stor myndighet til den folkevalgte forsamlinga. Mange spørsmål var ikke løst (er det ikke alltid slik?).
Da konstitusjonen var vedtatt var dens videre skjebne avhengig av om Friedrich Wilhelm ville akseptere tilbudet om å bli tysk keiser. En delegasjon ledet av Eduard von Simson ble sendt til Berlin. Kongen mottok den 3. april, og var hyggelig nok, men han sa at han ikke ville motta utnevnelsen siden han mente at parlamentet ikke hadde rett til å foreta en slik utnevnelse. En slik utnevnelse krevde at også de andre fyrstene aksepterte utnevnelsen.
Privat hadde kongen andre meninger, og skrev til Ernest August av Hannover at dette ville ha vært et halsband for ham der han ville ha blitt lenket til revolusjonen av 1848. Kongens avslag ødela hele parlamentets arbeid, og det begynte å gå i oppløsning.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"