Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Kong Friedrich Wilhelm III av Preussen døde i juni 1840 etter å ha vært konge siden 1797. Folk håpet at den nye kongen, Friedrich Wilhelm IV, ville bli bedre. Han hadde en annen stil. Han ga til å begynne med amnesti til personer som var dømt for politiske meninger, Ernst Moritz Arndt fikk som eksempel lov til å undervise igjen. Det var håp om større frihet.
Kort etter at Friedrich Wilhelm IV hadde blitt konge presenterte en av Steins gamle medarbeidere, Theodor von Schön, kongen for et skriv der det ble bedt om at de løftene om en konstitusjon som faren 25 år tidligere hadde kommet med ble holdt. Theodor von Schön var i 1840 president for provinsadministrasjonen i Øst-Preussen. Schön var overbevist om at "bare med nasjonale representative institusjoner kan det offentlige livet begynne å utvikles i vår stat". Den nye kongen svarte skarpt og negativt. Han sa at han ville ikke sette et stykke papir mellom seg og undersåttene, siden det var kongens naturlige plikt å opprettholde et patriarkalsk regime, og det trengte ingen konstitusjon eller representasjon.
Undersåttene innså at de ikke kunne vente reformer fra den nye kongen. Det kom mange mishagsytringer, som Johann Jacobys pamflett "Vier Fragen, beantwortet von einem Ostpreussen". Den ble offentliggjort i februar 1841, og vakte stor oppmerksomhet. Jacoby studerte medisin i Königsberg, og var opptatt av helsespørsmål og helsetjenesten. Gjennom studiene kom han i kontakt med fattige mennesker som trengte legehjelp, og han så hvordan vanlige folk levde. Han ble overbevist om at skulle helsetilstanden forbedres radikalt måtte også samfunnet forandres og folk gis frihet og reelle muligheter til å utvikle sine liv. Jacoby var jøde, og oppmerksom på at økt frihet spesielt kunne tjene jødene.
Jacobys skrift var skrevet i en moderat tone, men uttrykte klart kravet om at "uavhengige borgere" blir gitt adgang til "lovlig deltakelse i statens affærer". Dette måtte være en rett. Jacobys skrift ble forbudt og han ble arrestert anklaget for forræderi. Men skriftet fortsatte å sirkulere. Flere rettssaker fulgte, og Jacoby kom til å bli sett på som en helt. Til slutt ble han frikjent av en appelldomstol.
Jacobys skrift hadde blitt mottatt med begeistring. Etter 1840 ble avisene mer politisk engasjerte, og nye tidsskrifter begynte å komme ut og politiske pamfletter ble publisert stadig vekk. En stor del av denne politiske energien fikk sitt utslag i klubber og foreninger. Politisk agitasjon var ofte gjemt bak kulturelle fasader. Foreninga "Domkirkebyggets venner" i Köln ble av myndighetene ansett for å være en politisk diskusjonsklubb.
Religion
Religiøse spørsmål førte også til politisk agitasjon. Kong Friedrich Wilhelm økte presset for å styrke ortodoksien, og dette førte til reaksjoner. Liberale teologer, sammen med lekfolk, organiserte seg i Lichtfreunde. Denne bevegelsen spredte seg til mange prøyssiske byer. De ønsket en friere organisering av kirka og en mer liberal teologi, og de var klare over at disse kravene var av politisk betydning. Når staten blandet seg inn i alle saker og ville regulere alle saker, ble alle saker politiske saker.
I den katolske kirka oppstod det en bevegelse som tilsvarte Lichtfreunde. Den ble kalt for den tysk katolske bevegelsen. Den oppstod i 1844 som en reaksjon på pilegrimsferder organisert av biskopen i Trier for å minnes noen relikvier. Opplyste katolikker så denne relikviedyrkelsen som levninger fra middelalderen beregnet på å holde de troende i uvitende lydighet til autoritetene. De tyske katolikkene dannet mer enn 200 foreninger med 70.000 medlemmer. De gikk inn for religiøs toleranse, institusjonelle reformer og uavhengighet fra Roma. De var klare over at religion og politikk hørte sammen. Framgang, frihet og opplysning hører sammen og var nødvendig på alle livets områder, og mot dette stod en samlet front av reaksjonære og tyranner.
Preussen
Den politiske interessen økte stadig, og lokale representative institusjoner ble politisk engasjerte. Fram til 1840-årene hadde bystyrene i Preussen vært fylt av personer som viste heller liten interesse og liten energi. Men i løpet av 1840-årene ble de lokale selvstyreorganene vitalisert og fora for politisk debatt og instrument for politisk handling, først i store byer som Königsberg og Breslau. Bystyrene skrev til kongen og ba om å få et konstitusjonelt styresett og for å protestere mot reaksjonær politikk. De lokale selvstyreorganene var også steder der folk kunne diskutere politikk og utvikle synspunkter og bli kjent med andre med interesse for politikk.
Den politiske aktiviteten var spesielt intens i de vestlige delene av Preussen der regionale lojaliteter, motstand mot den offentlige politikken, konfesjonelle motsetninger og gamle, men ikke glemte, selvstyretradisjoner ga grobunn for aktivitet. I Rhinland og Westfalen var det stor og utbredt interesse for og deltakelse i politiske spørsmål. Bystyrene der tok stadig opp nasjonale saker og gjorde vedtak om dem som ble meddelt til sentralt hold.
I februar 1847 sammenkalte Friedrich Wilhelm et møte av representantene i de provinsielle forsamlingene - landdagene. De ble bedt om å gi sin tilslutning til opptak av lån for å bygge jernbaner i de østlige provinsene. Kongen nevnte ikke kravene om en konstitusjon og om representasjon, men han håpet at sammenkallinga av forsamlinga ville tilfredsstille de som krevde en representasjon. Representantene samlet seg i Berlin i april og dannet løse allianser, selv om kongen hadde insistert på at han ikke hadde noen intensjon om at dette skulle kunne være et parlament der "meninger var representerte".
Kongen skuffet de som hadde trodd at dette møtet til de forente landdagene kunne utvikle seg til en begynnelse på utvikling mot reformer. Det ble krevd en møteplan for framtidige regulære møter av de samlede landdagene, og da dette ikke ble tillatt nektet en majoritet av de representantene som møtte å stemme for skattereform og nye lån.
Metternich var bekymret over utviklinga i Preussen. Han hadde advart kongen i Preussen mot å sammenkalle den forente landdagen: "deres majestet vil sammenkalle åtte adskilte organer, og de vil reise heim som et nasjonalt parlament." Resultatet ble verre enn ventet. Og også i Østerrike kom det krav om forandringer.
Østerrike
I Østerrike var keiser Ferdinand sinnsforvirret og ute av stand til å styre. Han kunne skrive sitt eget navn, med vanskelighet. Å drive et absolutt monarki uten monark var vanskelig. Ulike grupper kjempet om å kontrollere monarken. Innen Staatskonferenz, som var et slags regentråd, kjempet Metternich mot rivalen grev Kolowrat. Og statens kroniske finansproblem ble verre og sosiale konflikter mer intense.
Ferdinand hadde overtatt som keiser i 1835. Misnøyen med styresettet hadde gjennom lang tid bygd seg opp. Misnøyen ble uttrykt av poeter og forfattere av pamfletter. Sensuren var en kilde til frustrasjon, men den var ikke i stand til å stoppe strømmen av opposisjonelle skrifter. Flere og flere utdannede østerrikere kom til å tro at uten reformer ville landet være ferdig. De som prøvde å forsvare systemet ble ignorert, og gjorde det bare mot betaling, og uten overbevisning.
Kanskje det mest innflytelsesrike politiske verket var boka Österreich und dessen Zukunft offentliggjort i 1841 av Freiherr Andrian-Werburg, en 28 år gammel embetsmann som var overbevist om at det var tid for grunnleggende forandringer. "Vi står" begynte boka "på terskelen til store begivenheter". Over alt rundt seg så Andrian-Werburg oppløsning. Hva kunne Østerrike sette opp mot denne prosessen? Hva var Østerrike? "Østerrike" betegnet ikke noe som helst, det var ikke et folk, ikke et land. Byråkratiet som den eksisterende orden hvilte på var demoralisert. Det var nødvendig å skape en fellesskapsfølelse, mente Andrian-Werburg. Den ville være et resultat av frihet og retten til å delta i representative forsamlinger fra lokale styrer og råd til statens parlament. Andrian-Werburg så på England som et ideal.
Andrian-Werburgs synspunkter var representative for store deler av den liberale adelen i Nedre Østerrike. Under ledelse av adelsmenn som von Schmerling og von Doblhoff prøvde stendene å presse regjeringa i Wien til å foreta reformer. Brede miljø i hele monarkiet arbeidet for reformer. Disse miljøene hadde kontakt med hverandre og kontakter i Tyskland.
I 1846-7 ble krisen i Østerrike verre. Sosiale konflikter kom til uttrykk som oppløp over hele landet. I Galicia gikk bøndene til opprør. Ved hoffet foregikk konspirasjoner for å skifte ut keiseren. Andrian-Werburg skrev i en ny utgave av verket sitt at situasjonen i Østerrike var lik situasjonen i Frankrike i 1788.
Bayern
I München var det politiske klimaet like ustabilt som i Wien og i Berlin. Kong Ludwik var talentfull, men uten politisk forståelse. Han hadde kulturelle ambisjoner, som førte til utsmykning og flotte byggverk i München. Men etter urolighetene i 1830 var han blitt reaksjonær. Han ville gjeninnføre det absolutistiske monarkiet. Etter 1837 overlot han styret til Karl von Abel, som var en profesjonell byråkrat med forkjærlighet for den katolske kirka.
I 1846 kom Lola Montez fram på den offentlige scenen. Hun var en svært vakker danserinne. Hun ble en lidenskap for kongen. Affæren fikk politiske konsekvenser. Den katolske kirka i Bayern satte ikke pris på forbindelsen mellom kongen og Lola Montez. Kongen brukte en formue for å forlyste seg og Lola Montez, og dette var ikke populært hos undersåttene. De mente at kongen gjorde seg til narr. Dette var Victoriatida, og det var ikke ei tid der man offentlig var så gal etter damene.
På grunn av dette sa Abel i februar 1847 opp stillinga som regjeringssjef. I oppsigelsesbrevet skrev Abel:
"ikke bare Deres Majestets lykke og ære er på spill, men også skjebnen til Deres kongedømme. Det er grunnen til at alle de som planlegger opprør gleder seg ..... I det lange løp vil det være hinsides menneskelig makt å forhindre disse hendelsene fra å ha innvirkning på de væpnede styrker, og om dette utrolige onde inntreffer og dette bolverket er svekket, hvor vil hjelpen komme fra?"Abels brev understreket to viktige forhold ved situasjonen i 1848:
Württemberg og andre stater
Kong Wilhelm i Württemberg hadde prøvd å virkeliggjøre sine absolutistiske ambisjoner ved å omgå konstitusjonen og undertrykke all kritikk. Da økonomiske vanskeligheter førte til oppløp i Stuttgart og Ulm i mai 1847 skyldte kongen på utenlandsk agitasjon og ignorerte behovet for reformer. Ved slutten av året fantes det en aktiv opposisjon under ledelse av Friedrich Römer. Den var representert over hele Württemberg.
I Hessen-Darmstadt vant en godt etablert liberal opposisjon under ledelse av Heinrich von Gagern en imponerende seier ved valget til Landdag i september 1847. Langvarige debatter om ny lovgivning mobiliserte opposisjonen og intensiverte konflikten mellom regjeringen og dens kritikere.
I Hessen-Kassel hadde den moderne konstitusjonen blitt undergravd av regenten og hans reaksjonære rådgivere. I 1847 fryktet folk at en ny krise ville følge etter at kurfyrsten, som var i eksil, døde. Regenten hadde ofte truet med å revidere konstitusjonen når han overtok.
I 1837 hadde kong Ernest August i Hannover revidert konstitusjonen der, som regenten i Hessen-Kassel truet med å gjøre. Men Hannovers konge var gammel og trett, og brydde seg lite om statens styre.
Den politiske opposisjonen var spesielt aktiv i Baden. Baden hadde fortsatt det best utviklede og mest artikulerte offentlige livet i tysk Europa. I 1839 forsøkte den reaksjonære ministeren Freiherr von Bittersdorff å fjerne de mest innflytelsesrike liberalerne fra Badens landdag ved å nekte embetsmenn tid til å delta i landdagen. Dette framprovoserte den såkalte Urlaubsstreit, der liberale byråkrater i hele staten mobiliserte den offentlige mening mot regjeringa. Ved valget i 1843 var det klare politiske fronter, valgmøter ble avholdt og mange steder ble kandidatene bedt om å klargjøre sine holdninger til skillelinjene i politikken. I den nye landdagen ble de liberale representantene enige om å sitte sammen og om å ha et formelt samarbeid.
Ved valget i 1846 vant de liberale i Baden en stor seier. Storhertug Leopold ble tvunget til å utpeke en moderat liberal byråkrat, Johann Baptist Bekk, for å lede et nytt ministerium.
I de fleste tyske landene holdt den politiske aktiviteten seg innenfor lokale og statlige institusjoner, men noen steder dannet opposisjonen videre organisasjonsmessige forbindelser. Både Lichtfreunde og de tyske katolikkene utviklet forbindelser utover det lokale nivået. Lærde organisasjoner og yrkesorganisasjoner fikk også videre kontaktnettverk. Noen aviser ble også solgt over store områder. Ved midten av 1840-tallet var det noen politiske organisasjoner som hadde avdelinger mange steder. De fleste var uformelle, ikke stort mer enn nettverk av personer.
Den økte politiske aktiviteten ble fulgt av at de politiske standpunktene ble klarere utarbeidet, og det derved flere ulike standpunkter. De gamle merkelappene, som "liberal", ble for generelle. Det oppstod parti innenfor partiene. Baden var et sted der dette skjedde. Etter de liberales valgseier i 1846 delte opposisjonen seg mellom de som ville samarbeide med storhertugen og de som ville ha radikal forandring.
De mest radikale ville blant annet ha alminnelig stemmerett, like utdannelsesmuligheter, reformer av skattesystemet og fjernelse av adelens privilegier. Disse radikale standpunktene truet de moderates interesser og verdier. Liberale embetsmenn ønsket et opplyst politisk system, men ikke at demokratiske organ skulle rykke inn overalt. Liberale forretningsmenn ville ha mer frihet, men ikke økonomisk og sosial likhet. Liberalere ville overalt samarbeide med regjeringene når det tjente deres interesser, og de mente at regjeringene best kunne skape orden og framgang i samfunnet.
Høsten 1847 forsøkte flere radikale og moderate grupper å utarbeide program som de kunne bruke for å samle støtte. Den tiende september møtte utsendinger fra venstreopposisjonen i Baden representanter fra andre stater. Møtet foregikk i Offenburg. De ble enige om et program i tretten punkter som foreslo flere reformer, inkludert representasjon av folket i konføderasjonen. En måned senere møttes ei gruppe som ønsket reformer basert på Zollverein, som skulle få videre politisk makt og representative organer. Gjennom slike forandringer ville den bli mer tiltrekkende og vinne oppslutning, og tilslutning. Østerrike kunne også bli medlem gjennom dette.
De forskjellige oppfatningene i opposisjonen var vanligvis ikke særlig klart utarbeidet, og man var den gang ikke særlig oppmerksomme på ulikheter og uklarheter. Men forskjellene utviklet seg og ble klargjort etter hvert som politikken ble utviklet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: