Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
De liberale mente at de talte på vegne av hele samfunnet. Og framstående mennesker fra mange ulike grupper var i 1840-årene med i den liberale opposisjonen. Opposisjonen kunne hevde å representere flertallet av den delen av befolkninga som var opptatt av politikk. Men det var bare en liten del av befolkninga som var engasjert i politikken
Selv om få tyskere var opptatt av spørsmålet om konstitusjon og stemmerett, var svært mange direkte berørt av den sosiale krisen som gjorde seg gjeldende i det tyske Europa i 1840-årene. Svært mange mennesker manglet et sikkert materielt grunnlag for livet og stod mer eller mindre utenfor samfunnet. Mange mennesker manglet et bosted og var sultne, og svært mange stod i fare for å havne i denne situasjonen. De forsøkte å skape forhold som kunne gi dem et liv, gjennom samarbeid i selvhjelpsgrupper av mange ulike slag.
Etter mange magre år kom nedgangstider i 1846-7 med økt arbeidsledighet og mange konkurser. Og samtidig ble matvarer dyrere, noen steder ble matprisene firedoblet. En potetpest rammet den matforsyninga som for de fattige var viktigst, samtidig med at kornhøsten sviktet. De mange fattige stod overfor en hungerkatastrofe.
En del nye industrier greide seg godt. Jern og kullproduksjonen økte ut gjennom 1840-årene etter hvert som ny teknologi ble innført og jernbanene krevde stadig mer jern. Så mange som 50.000 mennesker døde i Schlesien av sykdommer som kan tilbakeføres til hungersnøden. I Köln mottok 20% av befolkninga veldedighet. I øvre Hessen organiserte myndighetene tiggerne slik at de gikk i prosesjon gjennom strøkene der de velstående bodde. De fattige kunne ha valget mellom å tigge, stjele eller sulte. Dirk Blsius har utarbeidet en graf som viser forholdet mellom rugprisene og antall tyverier, og kurvene følger hverandre, og når en topp i 1846-7. Denne sammenhengen ble også bemerket i samtiden.
Mange av omstreiferne, landeveisrøverne og de prostituerte hadde ikke annet valg enn å leve utenfor det respektable samfunnet for å opprettholde livet. Blant tiggerne var det hele familier. En del av tyveriene ble gjort av etablerte familier som manglet det nødvendige og ikke kunne skaffe det på annen måte.
De som gikk ut på gata for å protestere mot ulevelige forhold, høge priser og regjeringenes politikk tilhørte lokalsamfunn som de protesterte på vegne av. De forsøkte å hevde gamle normer, og angrep dem de oppfattet som skyldige i at normer som strukturerte livene deres sviktet eller ble brutt. De protesterte mot myndighetene, og angrep bakere som solgte dyre brød og arbeidsgivere som betalte utilstrekkelige lønninger, eller som ikke lenger tilbød arbeid, og skatteoppkrever etc. Rotlause mennesker som stod fullstendig utenfor samfunnet protesterte ikke offentlig, men gikk til grunne i det skjulte, eller forsøkte å handle i det skjulte.
Offentlige voldsomheter ble stadig mer vanlige utover 1840-årene fram mot 1846-7. Ofte var opptøyene følger av det som ble oppfattet som uakseptable priser. I april i 1847 ble troppestyrker satt inn i Berlin for å stoppe voldsomme konfrontasjoner mellom potetselgere og deres kunder. To måneder senere brøt en mengde kvinner og barn seg inn i bakeri i Hamburg, knuste møbler og rev sund melsekker og krevde brød til en pris som de hadde råd til å betale. Man mente at det fantes en rettferdig pris for mat, og denne prisen var bestemt slik at den stod i et forhold til inntekta som gjorde det mulig å leve på tradisjonelt vis av inntektene fra vanlig arbeid.
Andre spørsmål kunne også bli blandet inn i protestene, som religion. Ved protester i Leipzig i 1845 var religiøst motiverte protester mot kronprinsen blant det som ble ført fram. Også i Köln både i 1845 og i 1846 forekom religiøst motiverte protester under opptøyer.
Voldsbruk skyldtes først og fremst at soldater ble satt inn mot demonstranter. De protesterende massene kunne ødelegge eiendom, men de angrep vanligvis ikke mennesker. Politistyrkene var overalt for små til å stoppe protesterende masser. Hæren var trent til å skyte for å drepe, og det kunne den gjøre også når den ble satt inn mot demonstranter. I tett befolkede byer kunne hæren skape blodbad når den ble satt inn.
Mange karakteristikker ved Vormärz protestene kan bli funnet i revolten til veverne i Schlesien tidlig på sommeren 1844. Den foregikk i et område som var rammet av stor arbeidsledighet, hungersnød og sykdom. Veverne var ikke de som var verst rammet i Schlesien. Men de hadde fått det langt verre enn de hadde vært vant til. Den nye tekstilindustrien som ble utviklet i England presset prisene ned for veverne. Veverne ble stadig mer avhengige av de handelsmennene som skaffet dem råvarer og tok mot de ferdige produktene. Inntektene til veverne ble presset så langt ned at kunne begynne å sulte. Denne situasjonen førte til at det ble uro i de store veverlandsbyene Langenbielau, Peterswaldau og Arnsdorff. Tilfeller av voldsomme protester og sammenstøt forekom stadig oftere. Sinnet mot handelsmennene økte etter hvert som motsetningsforholdet ble sterkere.
Fjerde juni gikk en mengde mennesker mot huset til Zwanzigers, en rik og spesielt upopulær familie. Veverne krevde bedre betaling. Da kravene ble avslått angrep de huset til Zwanzigers. Neste dag fortsatte protestene, selv om politiet prøvde å drive protestantene bort. Da kom det troppestyrker til, og de skjøt mot befolkninga. Elleve personer ble drept og mange flere ble alvorlig skadd.
Pauperisme og proletariat
Fattigdommen og den fattige befolkninga kom til å oppta mange mennesker. Betegnelser som ble brukt om fenomenene var "pauperisme" og "proletariat".
Pauperisme ble definert slik i Brockhaus' Real-Encyklopädie i 1846:
nytt og ekstremt skadelig fenomen .... det har ikke å gjøre med naturlig fattigdom, slik som kan hende hvem som helst på grunn av fysisk, åndelig eller moralsk sammenbrudd eller uheldige omstendigheter ... Pauperisme opptrer når en stor klasse bare kan overleve som resultat av det mest intense arbeid .... og i den prosessen blir større og større med økende fart.Med andre ord ble pauperisme skapt av en strukturell krise som truet den sosiale orden som helhet og ikke bare uheldige individ. Om den ikke ble stoppet ville større og større deler av befolkninga bli oppslukt og drevet inn i elendighet og kanskje opprør.
Så tidlig som i 1835 refererte Franz von Baader til de som ble truet av pauperisme som "proletariat". Fem år senere brukte Theodor von Schön betegnelsen som synonym med "folk uten hjem eller eiendom". I Die Proletariat utgitt i 1847 skilte H. W. Bensen mellom sju forskjellige element rangert fra fabrikkarbeider til kriminell, prostituert og de som levde av offentlig hjelp. Proletariatet delte bestemte moralske og psykologiske karakteristika. De var rotlause, uten eiendom og derfor uten andel i den sosiale orden; de var avhengige - av lønn, velferd eller veldedighet - og derfor upålitelige og lette å manipulere. Proletariatet hadde kjennskap til sin situasjon, i motsetning til de som tradisjonelt var nedbrutt følte proletariatet elendigheten og fattigdommen i sin situasjon og ville for enhver pris komme ut av den. Proletariatet var beredt til å gjøre hva som helst - råmaterialet for lovløse bander, mobb og revolusjonære bevegelser.
Robert von Mohl var en av de første tyske sosiale teoretikere som forbandt proletariatets situasjon med industrialisering. I et essay han publiserte i 1835 pekte han på at proletaren, i motsetning til handverkersvennen, ikke kunne håpe å bli mester eller på annen måte komme ut av den situasjonen som han befant seg i. Han var dømt til å være livegen, lenket for evig til hjulet. Arbeideres person er som det maskineriet som tilhører en annen. Uten dette maskineriet er han maktesløs, ute av stand til å arbeide eller til å leve. Denne situasjonen fremmer hat, misunnelse og aggresjon. Fabrikken ødelegger også familielivet ved å ta både menn og kvinner og barn bort fra familien. Dermed ligger alt til rette for det villeste barbari, skrev Robert von Mohl.
Mohl kom med mange forslag for å bedre situasjonen. Alt måtte gjøres for å skape tillit mellom proletar og arbeidsgiver. Det må komme lover som beskytter proletarene og deres familier mot misbruk. Mohl trodde også at kooperativer og sparekasser kunne hjelpe proletarer bort fra fabrikksystemet, og at slike derfor burde opprettes.
Mohl mente at staten måtte handle for at samfunnet skulle overleve. Men det var ikke tilstrekkelig med handling fra statens side for å overkomme fragmentering av samfunnet. Proletariatet trengte nye former for samhold, praktiske organisasjoner for samarbeid og utvikling som både ville binde medlemmene til samfunnet og utvikle samfunnet. Det fantes både yrkesorganisasjoner, som organiserte medlemmene av et bestemte yrke eller fag, som laugene hadde gjort, og som hadde som oppgave å hjelpe medlemmene og deres familier. En annen type organisasjoner var selvhjelpsorganisasjoner av mange forskjellige slag. Disse kunne organisere utdanning for medlemmene og samarbeid mellom dem.
Til tross for nøye overvåking av myndighetene ble noen av disse foreningene sentra for politisk aktivitet i 1840-årene. Da den politiske krisen ble tydeligere ble arbeiderne som samarbeidet i de forskjellige Hilfevereine dratt inn i politikken. I Bildungsvereine ble de mennene som deltok kjente med hverandre og med de viktige politiske spørsmålene.
Også i andre land, som England, Belgia og Frankrike, fantes slike foreninger for tyske håndverkere og intellektuelle. De kombinerte også utdanning og politikk. Disse foreningene var forum der mange framtidige arbeiderledere kunne utvikle og formulere politiske standpunkter.
Nesten alle Vormärz organisasjonene oppmuntret handverkere og lønnsarbeidere til å utvikle en forståelse av felles interesser som arbeidere. Sakte ble det utviklet en klassesolidaritet.
Karrieren til Wilhelm Weitling illustrerer den flytende karakteren til teorien og praksisen til den tyske arbeiderbevegelsen på denne tida. Weitling var en handverkersvenn som var født i 1808. Etter å ha gått rundt i Europa i mange år gikk han til Frankrike der han ble kjent med radikal politikk. I 1837 sluttet han seg til Bund der Gerechten, som han laget sitt mest kjente arbeid, Die Menschheit, wie sie ist und wie sein sollte, til. Som revolusjonær og sosialist så Weitling ødeleggelsen av privateiendommen som menneskenes måte å oppnå frelse på. Weitling kunne snakke om arbeiderne ut fra erfaring og med patos. Han var både en overgangsskikkelse og en pioner. Han var bundet både til den tradisjonelle handverkerkulturen og til den nye arbeiderklassen. Han var talsmann både for fransk radikalisme og bundet til kristendommen. Han snakket også om åndelig gjenfødelse og om en utopisk framtid.
I 1846 møttes Weitling og Marx. De kom ikke godt overens. Marx ville fjerne de utopiske elementene fra sosialistisk tenkning. I 1846 kom Marx i kontakt med en gruppe tyskere som var i eksil i London og som hadde konstituert seg selv som den kommunistiske liga. Marx begynte å arbeide med å lage et dokument der han søkte å sette opp dens standpunkter. Dokumentet bygde på utkast fra mange av medlemmene i ligaen, og også en versjon av Engels. Det ble sendt til trykking tidlig i 1848. Det var "Det kommunistiske manifest". I ( norsk oversettelse.) Det hadde i utgangspunktet liten betydning, men kom etterhvert til å bli innflytelsesrikt. Det bestod av ideer som var hentet fra mange ulike steder, men det var en klar og tydelig og vidtfavnende syntese som uttrykte et syn på samfunnets og verdens utvikling - og et uttrykk for moralsk harme og politisk lidenskap. Marx ville vise proletariatet dets sanne interesser og dermed gi det mulighet til å opprette en ny samfunnsorden:
"vi sporet den mer eller mindre skjulte borgerkrigen som raser i alle samfunn, opp til det punktet der den bryter ut i åpen revolusjon, og hvor den voldsomme nedkastelsen av bursjoasiet legger grunnlaget for proletariatets styre"
I de tyske statene ville først borgerskapet måtte gjøre opprør mot de føydale forholdene, og deretter ville proletariatet gjøre opprør, skrev Marx. Og dermed ville Tyskland bli sentrum for revolusjonen i Europa.
Lenker:
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: