1945 - Nederlaget.

Tredje del

De siste krampetrekningene

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. De siste krampetrekningene
  2. De allierte invasjonene - Vest og Øst
  3. Den siste pinen til naziledelsen


Tweet

De allierte invasjonene - Vest og Øst

De allierte invasjonene ble opplevde på svært ulike måter, og det var svært store forskjeller mellom hva tyskerne i vest og i øst ventet seg. Her følger først ei beretning som ble skrevet ned etter krigen av ordføreren i landsbyen Frankenbach i det nordlige Württemberg:

1. Frankenbach, 3 km nordvest for Heilbronn, på statsveien som forbinder Heilbronn med Heidelberg og Frankfurt, ble involvert i krigstidens begivenheter som berørte metropolisen til Unterland [altså Heilbrunn], men kom fra det ganske lett, selv om ting i utgangspunktet så ganske truende ut.

2. Oppløsningen og sammenbruddet til fronten i Frankrike var allerede synlig noen veker på forhånd. Kolonner med kjøretøy og enkeltvise kjøretøy - noen av dem lastebiler, noen biler - fulle av offiserer og ofte stablet opp med krigsbytte kom gjennom her.

3. Gjennom mange veker hadde området vårt hatt besøk av "De lystige åtte" - raske fiendtlige bombefly - en gang, to ganger, noen ganger tre ganger om dagen. Det var ikke tegn til noe tysk forsvar. De kunne søke ut sine mål uhindret og ubekymret slippe bombene sine. Man kunne følge sporet deres fra Kl. Feldle eller fra Hipper og se deres ofte fryktelige virkning. Knapt hadde sirenen gått før fienden var her.

4. "Vi er de lystige åtte, vi kommer om dagen og om natten, om dere gråter eller ler". Dette var skrevet på et ark som de slapp i nabolaget.

5. Man kunne se hvor ille tilstanden til de tyske troppene var i form av deres mangel på forsterkninger, ved siden av alt annet, av det faktum at troppene aldri kom på nytt gjennom her på vei til fronten.

6. En av de siste dagene i mars ankom en liten styrke på omkring 80 mann. Neste dag marsjerte de videre i retning mot Mergentheim. Deres leder, en førsteløytnant, var fortsatt helt overbevist om at vår endelige seier ville komme på grunn av et nytt hemmelig våpen som mange lettroende folk også håpet ville bli satt inn......

8. De mange sårede tyske soldatene som kom gjennom her var helt ubevæpnede og for det meste uten bagasje, ja ofte humpet de på krykker. De hadde blitt sendt avgårde fra sykehus og bandasjeringsstasjoner i vest for å søke medisinsk behandling i Heilbronn eller lenger sør. Befolkninga gjorde hva den kunne for disse uheldige. Man ble smertefullt minnet om bildene av Artur Kampf av Napoleons Grande Armée som trakk seg tilbake fra Russland i 1812......


Den 27. mars kom et stort antall høytstående partifunksjonærer gjennom her til fots. De kom fra Baden og fra Pfalz. I følge deres uttalelser ville de prøve å få kontakt med noen tropper.

9. Den 27.3 kom en tropp tyske fanger - soldater og offiserer - under tungt tysk vakthold. Denne triste prosesjonen gjorde et spesielt forstyrrende inntrykk på innbyggerne her.

10. Den alminnelige oppløsning ble også vist ved det faktum at på den 29.3 åpnet konsentrasjonsleiren Neckargartsch portene til friheten for sine innsatte. Ulike små grupper, antakelig organisert etter nasjonalitet, kom gjennom landsbyen.

11. Ved siden av stort press så man i ansiktene til innbyggerne i løpet av disse dagene bekymringer og plager og stor usikkerhet om hva man skulle gjøre. Skulle man lystre de ordrene som kom i de siste dagene fra "slakteren i Heilbronn", den notoriske [NSDAP] distriktslederen, Drauz. Skulle man sprenge mølla, pumpestasjonen, vannforsyninga og viktige bygninger? Eller skulle bøndene til og med utføre ordrene til Drauz om å pakke vesker og bagasje på hestevognene og oksekjerrene sine og sette kursen mot Löwensteinåsene og derfra enda lenger mot øst eller sørøstover? Ingen av folkene forlot hus og heim. Ja, i løpet av de to siste dagene - påskesøndag og mandag - hadde mange mennesker plutselig blitt overvunnet av en slags sensasjonshunger, spesielt siden pålitelige rapporter antydet at amerikanerne hadde behandlet sivilbefolkninga humant overalt.

12. På gode fredag satte Volkssturmfolkene opp tanksfeller i Frankurter Strasse så vel som i Grossgartacher Strasse mellom Hoffmann og Hagele. Et par pæretrær ble også felt ved utgangen av Hohle nær Kirchhausen. Det var også ment å blokkere inngangen for fiendtlige tanks. Etter fire dager måtte disse "fellene", som var helt nytteløse, fjernes igjen etter ordre fra amerikanerne.


Og så kom påskemandag, 2. april. Forfatteren var på nordmuren til kirkegården for å se etter "venner og fiender". Mellom 15.00 og 16.00 hørtes lyden av maskingevær som kom nærmere fra retningen mot Kirchhausen, først isolerte salver og så mer konsentrert ild. Et enkelt artillerikanon gikk gjennom landsbyen vår før 15.30 i retning av Heilbronn.

Noen få tyske soldater kom over markene fra retningen mot Hopfelhof. Anspente av kamp, noen av dem utmattede etter å ha gitt alt. De dro seg raskt tilbake i retning av Heilbronn. Man hørte den leilighetsvise salven fra fiendtlig artilleri fra retningen mot Schlupf. En stor granat skrek over hodene og landet i Knöllberg. En stor soppsky steg opp. Det var amerikanernes advarselsskudd. En andre fiendtlig granat traff taket til Krona og forårsaket ikke ubetydelig skade. Ingen ble skadet.

Folk hadde sikret seg at Volkssturms bazookaer ikke hadde detonatorer. Det kan ha reddet landsbyen vår fra ødeleggelse.

Nestkommanderende grenleder forlot landsbyen på en motorsykkel sammen med første Volkssturmleder kort før amerikanerne ankom. En andre Volkssturmleder, som dagen før hadde vært full av hvordan han skulle ødelegge hver amerikansk tanks hadde plutselige mistet sitt heroiske hjerte og holdt seg heime.

Store antall av fiendetanks kjørte over markene mellom Kirchhauser Strasse og Rotbach og kom til Wilhelmstrasse. Og før man visste det var det tanks på Frankfurter og Neckargartacher Strasse. Men et stort hvitt flagg vaiet fra kirketårnet.

En offiser klatret ut av den første fiendetanken foran rådhuset. Han gikk til en borger som stod foran huset sitt og snakket til ham i [den lokale] rene swabiske dialekten. I tidligere år hadde denne soldaten ofte besøkt sin fars heimland i lange perioder. Og faren hans kom fra Nörtingen.

De amerikanske tanksene kjørte videre mot Böckingen. Men der møtte de motstand og så vente de tilbake hit.

Det var til stort hell for oss at Hipperg ikke var okkupert av tyske tropper. Ellers ville vår pene landsby antakelig i løpet av kort tid ha blitt til en haug ruiner.
Kilde: Dokument 1394.

Jeremy Noakes har også med ei beretning fra Øst-Preussen fra ei tenåringsjente om hennes reise fra øst til vest, en reise som mange tyskere la ut på og der minst en million døde.

Den 21. januar 1945 måtte Lyck evakueres. Med tungt hjerte skiltes min mor, min søster og jeg fra min far som hadde blitt skrevet inn i Volkssturm, og fra mine besteforeldre. Min bestefar ville ta så mye som mulig av vår rørlige eiendom og slutte seg til et trekk som gikk i retning av Arys.

Med det siste toget som gikk nådde vi Rastenburg, der vi overnattet hos slektninger. Radiorapporter som vi hadde hørt indikerte at Øst Preussen var i en håpløs situasjon. I mellomtida hadde den dårlige nyheten nådd oss at togene til Riket hadde sluttet å gå. Nå hadde vi bare en tanke: å forlate Rastenburg så raskt som mulig. Min bestemor ble tilbake sammen med sin tjenestepike fordi hun var bestemt på å vente på sin ektemann. Vi skulle aldri se henne eller min bestefar igjen.

På godsdepotet i Rastenburg fant vi tre tilflukt i en godsvogn som førte soldater i retning mot Königsberg. Vi måtte forlate toget i Korschen men hadde det hell at vi fikk et annet godstog som var fullt av flyktninger. Spebarn døde av sult på veien.

Den 26. januar nådde vi Bartenstein. I sin frykt for å falle i hendene på russerne hadde mange flyktninger greid, til tross for den ekstreme kulden, å komme seg opp i åpne kullvogner. Da vi kom til Bartenstein hadde mange allerede frosset i hjel.

Vi holdt oss i vogna vår om natta. Ved første lys forlot vi godstoget og så etter losji i Bartenstein. En kvinnelig bekjent fra Lyck sluttet seg til oss med sin sønn, som hadde blitt revet med i flukten i midten av sin rekonvalesens. Det var minus 25 grader. Mens vi gikk avgårde hørte vi rumlingen av fjern artilleriild.

Vi fant losji og hvilte i to dager. Men så ble vi drevet av artilleriilden som nærmet seg ut av byen Bartenstein. Med lyden av endeløse eksplosjoner etter hvert som våre egne tropper sprengte Wehrmachts installasjoner i Bartenstein fant vi veien ut av byen i en lederløs masse av flyktende mennesker. Vi innså snart at vi ikke kunne gjøre noen framgang langs veiene. Vi gikk tilbake til godsdepotet og på nytt hadde vi det utrolige hell å finne en vogn som bare var delvis full. Vår bekjente fikk tak i en jernbanemann som, etter mange overtalelser, gikk med på å kople denne vogna til en syketransport som var på vei til Braunsberg. Jernbanemannen så etter flyktningene på en svært rørende måte og skaffet dem mat og drikke.

Den første februar ankom transporten til Braunsberg. Her fikk vi de siste dårlige nyhetene. Allenstein hadde falt. Elbing var okkupert av russerne. Vi var i ei enorm felle!

De russiske flyene angrep hele tiden Braunsberg med bomber og kanonild. En venn av min mor tok oss inn. Mange flyktninger måtte holde til i kjellere. Vi bodde i Braunsberg til 10. februar 1945. Hver dag måtte vi stå i kø for å få mat og kull. Drønnet fra Stalinorglene kom nærmere og nærmere. Det ble slutt på elektrisitet og gass. Det var ti av oss som bodde i et eneste rom. Vi bestemte oss for å forlate byen. Vi forlot bostedet vårt i mørket sammen med noen få andre med-lidende og tok oss fram i ei helt svart natt langs en vei som var dekket med kropper av mennesker og dyrekadavre. Bak oss var Braunsberg i flammer; til venstre for oss - rundt Frauenburg - pågikk bitre kamper.

Rundt midnatt - fullstendig skitne og gjørmete - nådde vi den lille byen Passarge ved Frische Haff. Vi ventet på den nye dagen i en låve. Hein P., vår rekonvalesente soldat, kunne ikke gå lenger. Vi måtte forlate dem etter som vi fortsatte til fots til Frische Haff. I mellomtida hadde det iskalde været blitt erstattet av konstant regn. Vi nådde bredden av Frische Haff, hvilte et par minutter og begynte så å gå til den motsatte odden.

Isen var sprø og noen steder måtte vi vade gjennom 25 cm dypt vann. Vi holdt på å prøve ut overflaten foran oss med kjepper. Tallrike bombekratre tvang oss til å gå omveier. Ofte gled man og trodde at nå var det slutten. Klærne våre var søkk våte og tillot bare at vi beveget oss klønete. Men dødsfrykten fikk oss til å glemme skjelvinga som ristet kroppene våre.

Jeg så kvinner som gjennomførte overmenneskelige bragder. Som ledere for vandringene fant de instinktivt de tryggeste stiene til sine vogner. Husholdningsredskaper var strødd overalt ut over isen; sårede mennesker krøp bort til oss med bedende geberder, haltende med staver, andre ble båret på små sleder av sine kamerater.

Vår reise gjennom denne dødsdalen tok oss seks timer. Vi nådde Frische Haff. Vi sank ned i en ujamn søvn i et lite hønsehus. Magene våre rumlet av sult.

Den neste dagen gikk vi i retning av Danzig. På veien så vi grusomme scener. Mødre kastet sine barn ut i sjøen i anfall av galskap. Folk hengte seg; andre falt over døde hester og skar ut kjøttbiter og stekte dem på åpen ild. Kvinner fødte i åpne vogner. Alle tenkte bare på seg selv - ingen kunne hjelpe de syke og de svake.

I Kahlberg satte vi oss til disposisjon for Røde Kors og tok oss av sårede i Strandhallen. Den 13. februar 1945 gikk vi ombord i et skip som pleiepersonell. Den neste dagen nådde vi Danzig-Neufahrwasser og gikk på land.

Den 15. februar 1945 ble vi tildelt innkvartering i Zoppot. Min mor, søster og jeg selv kunne knapt stå oppreist. Ikke desto mindre dro vi oss til godsdepotet i Gotenhafen der vi, for tredje gang, ved et lykketreff, greide å få en militær postvogn til å ta oss til Stolp (Pommern). Den 19. februar kom vi som pleiepersonell i en syketransport via Hannover til Gera i Thüringen, der vi tok inn hos slektninger. Det var den 28. februar 1945. Den dagen var flukten fra Øst Preussen over.
Kilde: Dokument 1395.


Den siste pinen til naziledelsen

Noen topp nazister som Himmler og Göring ville prøve å komme i posisjon til å gjøre karriere i Tyskland etter nazismen. Dette var verken Hitler eller Goebbels opptatt av. Den krigerske kong Friedrich II av Preussen var deres modell. Han ble under Sjuårskrigen reddet av at tsarina Elizabeth av Russland døde i 1762. Deretter hadde først arvingen etter henne, tsar Peter III skiftet side i krigen og alliert seg med Preussen, men før alliansen ble virkningsfull ble Peter III drept og kona hans, Katarina II, overtok styret, og hun trakk Russland ut av Sjuårskrigen, som Preussen hadde vært på nippet til å tape, men siden Russland trakk seg ut av krigen overlevde Friedrich som konge av Preussen. Hitler og Goebbels håpet på et liknende mirakel som kunne skje ved at alliansen mellom Sovjet og Vestmaktene sprakk, og der de håpet at Tyskland da kunne alliere seg med en av partene. Da nyhetene om at president Roosevelt var død kom den 12. april fortalte Goebbels at dette kunne sammenliknes med dødsfallet til tsarina Elizabeth.

Etter hvert innså likevel disse topplederne at enden var nær. En av Goebbels nærmeste medarbeidere i Propagandadepartementet, Hans Fritzsche, har skrevet ned hvordan Goebbels den 21. april 1945 uttrykte seg om det kommende nederlaget og om ansvaret for det:

....... Kommentarene hans representerte et totalt angrep på det gamle offiserskorpset og "Reaksjonen". Han anklaget dem for forræderi, forræderi som de hadde begått gjennom en årrekke.......

Jeg motsatte meg disse tankene, disse billige unnskyldningene..... "Selv om det kan ha vært tilfeller av forræderi er de mer enn oppveid av lojaliteten, selvoppofrelsen, motet og tiltroen fra det tyske folket, som har vist mer god vilje mot sin regjering enn noen annen nasjon har noen gang gjort".

Mitt avbrudd hadde en uventet virkning. Dr Goebbels forkastet emnet om det påståtte forræderiet til offiserskorpset og vendte seg, først full av kynisme og så av sinne, mot det tyske folket. Han anklaget dem for feighet. Han begynte svaret til min innvending med ordene: "Hva kan jeg gjøre med en nasjon der mennene ikke en gang kjemper når deres kvinner blir voldtatt". Så pøste han ut rettferdiggjørelser for den politikken som han og Hitler hadde ført. Det var ikke lenger den gamle virtuose framføringen av kald beregnende talekunst. Det var et utbrudd der han for første gang kjørte ut tanker med elementær styrke som fram til nå hadde vært grundig skjult, til og med benektet.

For da kunngjorde han plutselig: det tyske folket har mislyktes. I øst flyktet de, i vest hindret de soldatene i å kjempe og tok mot fienden med hvite flagg.

Det bleke fjeset hans ble rødt av sinne, blodårene og øynene bulet ut mens han ropte at det tyske folket fortjente den skjebnen som ventet det. Og så, plutselig, rolig, bemerket han kynisk at det tyske folket hadde tross alt selv valgt denne skjebnen. I folkeavstemmingen om Tyskland skulle forlate Nasjonens Forbund valgte de i en fri avstemming å forkaste en politikk av underordning til fordel for et tappert spill. Well, spillet hadde ikke ført fram.

Jeg sprang opp og ville avbryte ham. Jeg ville si at han selv og Hitler aldri hadde fortolket avstemmingen som et valg mellom fred og eventyrpolitikk. Tvert i mot hadde begge alltid insistert på at de bare ville bruke fredelige midler i Tysklands kamp for eksistens.

Dr Goebbels så min gestikulering men lot meg ikke snakke. Han stod også opp og fortsatte å snakke: "Ja, det kan forbause noen personer, inkludert mine kollegaer. Men ha ingen illusjoner. Jeg har aldri tvunget noen til å arbeide for meg, akkurat som vi ikke tvang det tyske folket. De ga oss selv arbeidet å gjøre. Hvorfor arbeidet du sammen med meg? Nå vil du få din lille hals kuttet".

Han skred mot døra, han snudde seg en gang til og ropte: "men jorda vil skjelve når vi forlater scenen....."
Kilde: Dokument 1397.

Den 29. april, i løpet av natta kort etter at han hadde giftet seg med Eva Braun og dagen før han drepte seg og henne, dikterte Hitler sitt testamente:

ADOLF HITLER
Min private vilje og Testamente

Etter som jeg ikke vurderte det slik at jeg i løpet av stridens år kunne ta ansvaret for å inngå ekteskap har jeg nå besluttet, før avslutningen av min jordiske karriere, å ta som min kone den jenta som, etter mange år med lojalt vennskap, av egen fri vilje, for å dele sin skjebne med min, kom til byen da den var nesten fullstendig beleiret. Etter sitt eget ønske vil hun komme til å dø sammen med meg som min kone. Det vil kompensere oss for det vi begge har tapt gjennom mitt arbeid i mitt folks tjeneste.

Det jeg eier tilhører, så langt det har noen verdi, partiet; skulle det ikke lenger eksistere, staten; skulle staten også bli ødelagt er ingen videre avgjørelse fra meg nødvendig.

Mine bilder, i samlinga som jeg har kjøpt gjennom årene, har aldri blitt samlet for private formål, men bare for utvidelse av et galleri i min hjemby Linz ved Donau.

Det er mitt oppriktige ønske at dette testamentet blir tilbørlig oppfylt.

Jeg utnevner som fullbyrder min mest trofaste partikamerat Martin Borman.
Han er gitt full lovlig autoritet til å foreta alle avgjørelser. Han har tillatelse til å ta bort alt som har følelsesmessig verdi eller er nødvendig for å opprettholde et beskjedent enkelt liv, for mine brødre og søstre, også framfor alt for mor til min kone og mine trofaste medarbeidere som alle er velkjente for ham, prinsipielt mine gamle sekretærer, fru Winter etc., som i mange år har gitt meg hjelp med arbeidet.

Jeg selv og min kone velger døden for å slippe vanæren av deportasjon eller kapitulasjon. Det er vårt ønske å bli brent umiddelbart på det stedet der jeg har utført det meste av mitt daglige arbeid i løpet av tolv års tjeneste for mitt folk.

Berlin 29. april 1945, 4 a.m.
[Signert] A. Hitler

Som vitne: [Signert] Nicolaus von Below
Som vitne: [Signert] Martin Bormann
Som vitne: [Signert] Dr Fuhr

ADOLF HITLER
Mitt politiske testamente

Mer enn tretti år har nå passert siden jeg i 1914 ga mitt beskjedne bidrag som frivillig i den Første Verdenskrig som var tvunget på mitt Rike. I disse tre tiårene har jeg vært drevet utelukkende av kjærlighet og lojalitet til mitt folk i alle mine tanker, i mine handlinger og i mitt liv. De ga meg styrken til å foreta de vanskeligste avgjørelser som noen gang har konfrontert et dødelig menneske. I disse tre tiårene har jeg forbrukt min tid, min arbeidsstyrke og min helse.

Det er ikke sant at jeg eller noen annen i Tyskland ville ha krigen i 1939. Den var ønsket og igangsatt av de internasjonale statsmenn som var enten av jødisk avstamming eller arbeidet for jødiske interesser. Jeg har kommet med for mange tilbud om kontroll og begrensning av rustninger, som ettertiden ikke i all tid vil være i stand til å se bort fra, til at ansvaret for utbruddet av denne krigen skal legges på meg. Jeg har, videre, aldri ønsket at etter den første fatale verdenskrigen en andre mot England, eller selv mot Amerika, skulle bryte ut. Århundrer vil passere, men fram fra ruinene til våre byer og monumenter vil det vokse hat mot de som er endelig ansvarlige og som er å takke for alt, den internasjonale jødedom og dens medskyldige.

Tre dager før utbruddet av den tysk-polske krigen foreslo jeg enda en gang for den britiske ambassadøren i Berlin en løsning på det tysk-polske problemet, i likhet med den for Saarområdet, under internasjonal kontroll. Heller ikke kan dette tilbudet bli benektet. Det ble forkastet bare fordi de ledende sirkler i engelsk politikk ville ha krig, delvis på grunn av de forretningene de håpet å vinne ved det og delvis under innflytelse av propaganda organisert av den internasjonale jødedommen.

Jeg gjorde det også ganske klart at dersom Europas nasjoner på nytt skulle betraktes som rene aksjer som kunne kjøpes og selges av disse internasjonale konspiratorene i penger og finans, så ville jødene, den rasen som er den virkelige kriminelle i denne morderiske kampen, få ansvaret. Jeg lot videre ingen være i tvil om at denne gangen ville millioner av barn av Europas ariske folk ikke dø av sult, millioner av voksne menn ville ikke lide død, heller ikke ville hundretusenvis av kvinner og barn bli brent eller bombet til døde i byene uten at de virkelig kriminelle måtte sone sin skyld, selv om ved mer humane midler.

Etter seks år med krig, som til tross for alle tilbakeslag en dag vil gå inn i historien som den mest ærerike og tapre demonstrasjon av formålet til en nasjons liv, kan jeg ikke fornekte den byen som er hovedstaden i dette Riket. Etter som våre styrker er for små til lenger å stå mot fiendeangrepene på dette stedet og vår motstand gradvis blir svekket av menn som er så villedet at det er som om de mangler initiativ, er det mitt ønske, ved å forbli i denne byen, å dele min skjebne med de millioner av andre som har tatt på seg å gjøre det samme. Videre ønsker jeg ikke å falle i hendene på fienden, som ser etter et nytt skuespill organisert av jødene for å forlyste sine hysteriske masser.

Jeg har derfor avgjort å bli værende i Berlin og der av min egen frie vilje å velge døden i det øyeblikket da jeg tror at posisjonen som Fører og kansler ikke lenger kan holdes. Jeg dør med et lykkelig hjerte, bevisst om de umålelige dåder og bedrifter til våre soldater ved fronten, våre kvinner heime, bedriftene til våre bønder og arbeidere, og det arbeidet som er enestående i historien, til vår ungdom som bærer mitt navn.

At jeg fra bunnen av mitt hjerte uttrykker min takk til dere alle er akkurat så klart som mitt ønske om at dere skulle, på grunn av det, på ingen måte gi opp kampen, men heller fortsette den mot fedrelandets fiender, uansett hvor, sann mot bekjenningen til den store Clausewitz. Fra ofrene til våre soldater og fra min egen enhet med dem inn til døden vil i et hvert tilfelle Tysklands historie og frøene til en strålende renessanse for den nasjonalsosialistiske bevegelsen springe opp, og slik til et sant samfunn av nasjoner.

Mange av de tapreste menn og kvinner har besluttet å forene sine liv med mitt til det aller siste. Jeg har bedt og til slutt beordret dem til ikke å gjøre dette, men å ta del i den framtidige kampen til nasjonen. Jeg ber lederne for hæren, marinen og luftvåpenet om å styrke med alle mulige midler motstandsånden til våre soldater i den nasjonalsosialistiske forstand, spesielt ha på sinne at jeg selv også, som grunnlegger og skaper av bevegelsen, har foretrukket døden framfor feig abdikasjon eller til og med kapitulasjon.

Må det bli, en gang i fremtiden, en del av æreskoden til den tyske offiser, som det allerede er i marinen, at overgivelse av et distrikt eller av en by er umulig, og at lederne her, framfor alt, må marsjere fremst som skinnende eksempler, trofaste oppfylle sin plikt inn i døden.

Andre del av det politiske Testamentet

Før min død utstøter jeg tidligere riksmarskalk Hermann Göring fra partiet og tar fra ham alle rettigheter som han kan nyte etter forordningen av 29. juni 1941 og også etter min uttalelse i Riksdagen den 1. september 1939. Jeg utnevner i hans sted storadmiral Dönitz som president for Riket og øverstkommanderende for de væpnede styrker.

Før min død utstøter jeg tidligere Reichsführer SS og minister for det indre, Heinrich Himmler, fra partiet og fra alle stillinger i staten. I hans sted utnevner jeg gauleiter Karl Hanke som Reichsführer SS og sjef for det tyske politi, og gauleiter Paul Giesler som Rikets minister for det indre.

Göring og Himmler, ganske bortsett fra deres illojalitet til min person, har gjort umålelig skade mot landet og hele nasjonen ved hemmelige forhandlinger med fienden, som de har gjennomført uten mitt kjennskap og mot mine ønsker, og ved ulovlige forsøk på å gripe makten i staten for seg selv.

For å gi det tyske folket en regjering sammensatt av ærverdige menn som vil holde sitt løfte om å fortsette krigen med alle midler utnevner jeg de følgende medlemmer av det nye kabinett til ledere av nasjonen:

Rikspresident: Dönitz Økonomi: Funk
Rikskansler: Dr Goebbels Jordbruk: Backe
Partiminister: Bormann Justis: Thierack
Utenriksminister: Seyss-Inquart Utdanning og offentlig tilbedelse: Dr Scheel
Innenriksminister: Gauleiter Giesler Propaganda: Dr Naumann
Krigsminister: Dönitz Finans: Schwerin-Krossig
Øverstkommanderende for hæren: Schörner Arbeid: Dr Hupfauer
Øverstkommanderende for marinen: Dönitz Ammunisjon: Saur
Reichsführer SS og sjef for det tyske politiet: Gauleiter Hanke Leder for den tyske arbeidsfront og regjeringsmedlem: Dr Ley

Selv om noen av disse mennene, som Martin Bormann, Dr Goebbels etc., sammen med sine koner, har sluttet seg til meg av egen fri vilje og ikke ønsket å forlate Rikets hovedstad under noen omstendigheter, men var villige til å forgå her med meg, må jeg likevel be dem om å adlyde min oppmodning, og i dette tilfellet sette nasjonens interesser over sine egne følelser. Ved sitt arbeid og lojalitet som kamerater vil de være akkurat så nære for meg etter døden, som jeg håper at min ånd vil dvele hos dem. La dem være harde, men aldri urettferdige, framfor alt la dem aldri tillate frykt å påvirke sine handlinger, og la dem sette nasjonens ære over alt annet i verden. Til slutt, la dem være beviste det faktum at vår oppgave å fortsette å bygge den nasjonalsosialistiske staten representerer arbeidet for de kommende århundrer, som setter hver enkelt person under en forpliktelse om alltid å tjene den felles interessen og å underordne sin egen fordel under dette målet. Jeg krever av alle tyskere, alle nasjonalsosialister, menn, kvinner og alle menn i de væpnede styrker, at de er trofaste og lydige til døden mot den nye regjering og dens president.

Framfor alt bønnfaller jeg nasjonens ledere og de under dem om samvittighetsfullt å observere raselovene og til nådeløs motstand mot den universelle forgifter av alle folk, internasjonal jødedom.
Avgitt i Berlin denne 29. april 1945, 4 a.m.
[Signert] Adolf Hitler

Vitner:
Dr Josef Fuhr Wilhelm Burgdorf
Martin Bormann Hans Krebs

Kilde: Dokument 1398.

Goebbels føyde så det følgende til testamentet:

I tilfelle av at forsvaret av Rikets hovedstad bryter sammen har Føreren gitt meg ordre om å forlate Berlin og delta som det ledende medlem i en regjering utnevnt av ham. For første gang i mitt liv må jeg kategorisk avslå å adlyde en ordre fra ham. Min kone og mine barn står sammen med meg i dette avslaget. For det første, på grunn av humanitet og personlig lojalitet kunne vi aldri få oss til å oppgi Føreren i hans mørkeste time; for det andre, for resten av livet mitt ville jeg betrakte meg som en æreløs overløper og en slyngel som etter å ha mistet sin respekt for seg selv også ville miste sitt folks respekt.

Jeg tror at ved å gjøre dette utfører jeg den beste tjeneste for det tyske folket for, i de vanskelige tider som ligger foran, er gode eksempler viktigere enn menn. Av denne grunn uttrykker jeg, sammen med min kone, min ugjenkallelige bestemmelse om ikke å forlate Rikets hovedstad og heller å avslutte, ved min Førers side, et liv som for meg personlig ikke har mer verdi dersom jeg ikke kan bruke det i tjeneste for Føreren og ved hans side.
Kilde: Dokument 1399.


Lenker:
Første del av denne teksten om Nederlaget - 45
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilde for dette kapitlet er: