De katolske monarkene.

Andre del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Innholdsoversikt

  1. Det Spania Isabella og Ferdinand overtok.
    1. Aragon.
    2. Castilla.
    3. Catalonia.
  2. Isabella og Ferdinand organiserer Spania.
    1. Reformer i Aragon.
    2. Santa Hermandad - tiltak mot adelens voldsmakt.
    3. De militære ordenene.
    4. Adelen, kongens gods og administrative reformer.
    5. Isabella og Cortes og skattene.
    6. Lokaldemokratiet.
    7. Isabella og kirka.
    8. Isabella og det økonomiske livet.


Det Spania Isabella og Ferdinand overtok.

I 711 hadde muslimer erobret det meste av den spanske halvøya, etter å ha blitt invitert over for å hjelpe ei gruppering adelsmenn i en feide mellom de adelsfamiliene som da styrte Spania. Fra nord og fra Frankrike begynte gjenerobringa, Reconquista. Mest intenst foregikk den på 1200-tallet. Aragon erobret Valencia, der muslimene fortsatt ble boende etter erobringa. Castilla trengte sørover inn i Andalucia, og muslimene forlot de områdene som ble erobret av Castilla. Disse store folketomme områdene ble delt ut i store enheter til adelsmenn som deltok i gjenerobringa, og til kirka og militære ordener, og de ble grunnlaget for latifundos, store gods, og den rike adelen som fikk mange av disse store godsene ble mektig nok til i lange perioder å styre som den ville i Castilla.
I Valencia derimot ble de erobrede områdene delt inn i mindre parseller, og de kristne nybyggerne kom til å danne små bygder i et land som i stor grad allerede var bosatt av muslimer.

Styringssystemet i Aragon

Fra 1270 av kom Castilla til å bli preget av at den mektige adelen var ustyrlig og at dynastiet var for svakt og for lite enhetlig til å kue adelen. Aragon var fra siste halvdel av 1200-tallet av preget av ei rivende utvikling med stor virksomhet i Middelhavsområdet. Den viktigste delen av Aragon ble Catalonia, med Barcelona som den store byen. Aragon utviklet tekstilindustri og handel, og kom til å styre over Sardinia og Sicilia. Handelsborgerskapet i byene i Aragon ble den mektigste gruppen i Aragon. Den jordeiende adelen bestod stort sett av mindre adelsmenn, siden eiendommene var sterkt oppdelt. Det ble utarbeidet et konstitusjonelt system i Aragon som sterkt begrenset kongens makt og ga betydelig innflytelse til handelsborgerskapet over styre og stell. Den viktigste institusjonen i styringssystemet til Aragon var Cortes. Cortes var den representative forsamlinga, der avgjørelser om skatter og andre viktige ting ble behandlet og avgjort. Vanligvis holdt Aragon, Catalonia og Valencia Cortes hver for seg. I Aragon bestod Cortes av fire kammer, der adelsstanden var delt i to, mens Cortes i Catalonia og i Valencia var ei stenderforsamling der de representerte stendene var adelen, geistligheten og byene. Cortes var regelmessig samlet, i Catalonia hvert tredje år. Cortes hadde også lovgivende myndighet. I Catalonia var denne retten blitt vunnet i 1283, og lover kunne der bare lages i Cortes gjennom enighet mellom konge og forsamling.

Rettssikkerhet i Aragon.

I Aragon var det et embete kjent som Justicia. Det var besatt av en adelsmann som ble oppnevnt av kongen og som hadde som oppgave å se til at hverken kongen eller adelen forbrøt seg mot lovene, og at folk var beskyttet mot tilfeldig maktutøvelse. På 1400-tallet var dette embetet kommet til å bli nærmest arvelig i slekten Lanuza, som stod kongen nær. Det var ingen Justicia i Catalonia eller i Valencia. Men det fantes en annen institusjon med en viss likhet. I Catalonia het den Generalitat eller Diputacio. Denne hadde i Catalonia utviklet seg med utgangspunkt i de komiteene som ble utnevnt av Cortes for å organisere innsamlinga av de midlene som ble bevilget til kongen som hans inntekt. Dette ble en stående komite, og bestod av tre Diputats og tre Oidors. Det var en Diputat og en Oidor fra hver av de tre stendene, og de seks mennene fungerte i perioder på tre år. Den opprinnelige oppgaven til dette organet hadde vært finansiell. Det kontrollerte skattesystemet til Catalonia, og var ansvarlig for at kongen mottok de midlene som var bevilget til ham av Cortes. Disse midlene kom fra avgifter på import og eksport og fra en skatt på tekstiler kjent som bolla. Denne komiteen utviklet seg til å bli vokter av Catalonias friheter, og så til at lovene ble overholdt og at tilfeldig maktutøvelse ikke foregikk. Denne Catalanske institusjonen var svært mektig, og rådde over store finansielle resursser. Og Aragon og Valencia kopierte denne institusjonen.

Denne beskyttelsen mot vilkårlig maktutøvelse ble uttrykt i den aragonske troskapseden mot kongen, som lød slik: "Vi som er like gode som deg, sverger til deg som ikke er noe bedre enn oss, at vi aksepterer deg som vår konge og suverene herre, så sant du overholder våre lover og tar hensyn til våre rettigheter, og om ikke, ikke." Denne eden gir uttrykk for den gjensidigheten som kjennetegnet forholdet mellom kongen og de styrte i Aragon.

Katalanerne var stolte av sitt konstitusjonelle system. Og de eksporterte det til områder de fikk mulighet til å eksportere det til, som Sicilia, der kronen i 1282 ble tilbudt kongen av Aragon, og Sardinia, som ble erobret i 1323, og som begge hadde sine parlamenter før de ble underlagt Aragon. Derfor var det riket som kongen av Aragon hersket over en løs føderasjon av områder med sine egne lover og institusjoner. På øyene ble kongen representert av en visekonge. Hans tjenestetid var ofte begrenset til tre år. Også Mallorca hørte under Aragon.

Castilla.

I Castilla var forholdene svært forskjellige. Mens Aragon ble styrt som en aristokratisk handelsrepublikk, var Castilla et samfunn av sauegjetere og adelsmenn, formet av stadig krigføring. Gjenerobringa hadde både vært et korstog, et plyndringstog og ei folkevandring. Gjenerobringa sin korstogskarakter ga kirka ei spesielt sterk stilling i samfunnet. Og den militante kristendommen ble nedfelt i de tre militære ordenene Calatrava, Alcantara og Santiago. Gjennom disse krigene ble idealet i det Castillianske samfunnet hidalgoen, mannen som levde for krig, ran og ære, og som ved besluttsomhet og anspennelse kunne overvinne enhver fiende. Det var et aristokratisk ideal, eller kanskje enda mer arkaisk, et ideal fra det heroiske samfunn.

Rundt år 1300 kom merino sauen fra Nord-Afrika til Spania. Spania som allerede var en betydelig eksportør av ull, ble nå enda viktigere som ulleksportør. Avgifter på ulleksporten var viktige for kongen og adelen. Ulla ble først og fremst eksportert til Flandern fra Nord-Spania. Sauedrifta kom til å bli en forbannelse for Spania. Den ble så viktig for kongen at i områder som noen gang hadde vært sauebeiter skulle sauedrift alltid ha forrang framfor andre former for jordbruk, som åkerbruk. Åkrene skulle ikke kunne gjerdes inn eller verges mot saueflokkene. Dette regnes som en av grunnene til at Spanias jordbruk ble så underutviklet. Det var også andre grunner.

I Castilla kom noen adelsfamilier til å underlegge seg svært store rikdommer. Den berømte arvingen Leonor de Alburquerque kunne reise gjennom hele Spania fra Aragon til Portugal, og hele tida være på sin egen eiendom. Med sånne store rikdommer i ryggen kunne de sterke adelsfamiliene ta seg til rette som de ville i tider der monarken var mindreårig, og også forsyne seg av kronas eiendommer. Byene var for små og få til å tjene som motvekt mot dem. Det politiske kaoset i Castilla i det fjortende århundret stod i kontrast til det ordnete styret i Aragon. Men Castilla hadde også sitt parlament, Castillas Cortes. Men det var store forskjeller på Cortes i Castilla og i Aragon. I Aragon møttes Cortes regelmessige. I Castilla var det ingen regel eller institusjon som garanterte dette. I Aragon kunne ikke kongen foreta skattlegging uten samtykke fra Cortes. I Castilla var det mulig å unngå dette for noen skatters vedkommende. Siden adelen og geistligheten var fritatt fra å betale skatt var de heller ikke interessert i å delta i stridigheter omkring statens finanser, så lenge deres skattefritak ble respektert. Og dermed ble den mulige utviklinga av demokratiske institusjoner, representative organers rådslagning med kongen, skadelidende. Dessuten hadde Cortes i Castilla ingen delaktighet i lovgivninga, i motsetning til i Aragon. Riktignok skulle nye lover godkjennes av Cortes, men dette ble ikke utviklet til noe mer enn en formalitet. Cortes i Castilla ble et forsvarsverk for de privilegertes privilegier, og ellers bare et sandpåstrøingsorgan.

Katastrofe i Catalonia på fjortenhundre-tallet.

Svartedauden reduserte handelen i Europa. Det ble intensivert kamp mellom de forskjellige handelsbyene ved Middelhavet, og de italienske byene hadde større resursser enn Barcelona, og Barcelona ble trengt bort fra mange markeder, også i Spania, der Genova overtok både handel og finansvirksomhet. Dette rammet en handelsby som Barcelona svært sterkt, noe også reduksjonen i folketall gjorde. I Catalonia varte pesten lenge, og den kom stadig tilbake i nye bølger.
Samtidig fikk Aragon et nytt dynasti fra Castilla som ikke var innforstått med det styresettet som var utviklet i Aragon, og dette førte til lammende konflikter. Kongen bosatte seg i Napoli og prøvde å styre gjennom en visekonge, og krevde stadig mer penger fra Cortes. Kongen satte seg utenfor systemet, og det ble mer og mer Generalitat, det utvalget Cortes nedsatte for å ta seg av finansene og overvåke at lovene ble fulgt, som kom til å styre i kongens fravær. Men Cortes representerte et oligarki, og dette oligarkiet ble utfordret også nedenfra.

Opprør: De livegne i Catalonia vant sin frihet.

I løpet av fjortenhundretallet kom agrarkrisen til uttrykk gjennom stadige opprør på landsbygda. Det var spesielt de livegne, jordbruksarbeidere som var bundet til jorda, som var opprørske. De utgjorde omkring en tredel av befolkninga. De ville spesielt ha frihet fra stavnsbåndet. Ettersom pesten hadde lagt mange gårder øde var det fristende å kunne flytte bort fra jordherren og til bedre gårder. De livegne organiserte seg i "syndikater" og fortsatte å utfordre jordeierne. Samtidig begynte sosiale stridigheter i byene. To grupper stod mot hverandre. Den ene ble kalt for Biga og den andre for Busca. Biga bestod av deler av storborgerskapet og rentierklassen. Busca hadde fra først av bestått av handverkere og småkjøpmenn, men fra 1450 var det blitt en folkebevegelse. Og i 1453 fikk de makta i Barcelona, og begynte å avsette motstanderne fra embetene i byens styre. Visekongen, Don Galceran de Requesens, tok parti for Bisca, og kom dermed på kant med storborgerskapet. Kongen, som de livegne hadde appellert til, erklærte i 1455 de livegne for fri, livegenskapen skulle være opphevet. Cortes reagerte så voldsomt at kongen gikk tilbake på dette. Men i 1457 gjentok han erklæringa om at livegenskapen var opphevet. Året etter døde kongen, og ble etterfulgt av sin bror, som allerede hadde gjort de livegnes sak til sin. Etter en del manøvrer førte dette til borgerkrig. Borgerkrigen varte fra 1462 til 1472. Det var en krig mellom på den ene siden de livegne og kongen, og på den andre sida storborgerskapet og adelen. Det var også en konstitusjonell krise, siden det var den sistnevnte gruppen som forsvarte konstitusjonen, en konstitusjon som ikke ga ei ramme som gjorde det mulig å løse den krisa som Catalonia befant seg i. Til slutt vant kongen. Han ga amnesti til alle sine motstandere og lovte å forsvare konstitusjonen. Men uroen fortsatte, og landet var skadet av krigen. I 1479 døde kongen, og Ferdinand, som var gift med Isabella av Castilla, overtok. Selv om Valencia hadde greid seg godt i denne vanskelige tida, var Aragon som helhet likevel satt langt tilbake økonomisk.

I 1486 avskaffet Ferdinand de "seks onde avgifter", som de livegne hadde krevd. De livegne fikk rett til å leve på landet, men også rett til å forlate det. Og de fikk rett til å disponere gårdene de drev som det høvde dem best. Selv om de måtte betale ei avgift til eieren av gården de drev, kunne de drive gårdene som frie mennesker. Eierne hadde ingen krav på dem eller myndighet over dem utover denne avgifta. Ferdinands lovgivning kom til å stå i mange hundre år, og den ga ro og stabilitet på landsbygda. Den bekreftet at livegenskapen var avskaffet.

Kongeriket Aragon bestod av Catalonia, Aragon og Valencia. I den tredelen av kongeriket Aragon som også het Aragon hersket fortsatt livegenskap, og dette førte på slutten av femtenhundretallet til opprør, de livegne gikk til opprør mot sine adelige herrer samtidig som mange andre stridigheter og feider toppet seg. De livegnes opprør var ikke rettet mot kongen. Tvertimot ønsket de heller å være kongens livegne enn adelens, siden livegne og leilendinger på kongens gods hadde bedre forhold enn de som var underlagt adelen. Kongen kjøpte en del av de godsene der det var opprør, etter opprørernes ønske. Ellers kom det ikke så mye ut av opprøret, som fant sted i 1591-92.
Castilla hadde knapt livegenskap, utenom noen rester i Galicia. Men leilendingene og jordbruksarbeiderne i Castilla levde under elendige forhold.

Isabella og Ferdinand organiserer Spania.

Isabella og Ferdinand ville innføre et kongedømme som var ledet av "kongelig rettferdighet". Hvert av de kongedømmene som utgjorde Spania skulle styres etter sine lover og skikker. De plikter og rettigheter som gjaldt skulle også gjelde inn i framtida. De forskjellige landene skulle ikke prøves å smeltes sammen. Spansk Amerika ble derfor ikke en spansk koloni, men underlagt Castilla.

Reformer i Aragon.

Jeg har allerede nevnt de reformene som Ferdinand gjennomførte for å bedre forholdene til de livegne, der han innførte et lovverk som opphevet livegenskapen.
Ferdinand hadde opplevd at konstitusjonen i Aragon, som han hadde påtatt seg å beskytte, kunne gi så lite representative organ at den ikke var i stand til å gi ei ramme for arbeid med de problemer som måtte løses. Derfor innførte han ei ordning med loddtrekning til både Generalitat, som tilsvarer regjeringa, og til byregjeringa i Barcelona. Dermed var det mulig å hindre at en klikk kom til å dominere det offentlige livet i Aragon. Og regjeringa ville bli mer representativ. Ferdinand satte styresettet i Aragon i stand gjennom å blåse liv i de gamle institusjonene, og han bekreftet de rettighetene befolkninga og Cortes hadde, og de begrensninger som tradisjonelt lå på kongens makt.

Ferdinand styrte Aragonia gjennom visekonger, siden han bodde i Castilla sammen med Isabella. Både Catalonia, Valencia og Aragon hadde hver sin visekonge.

Santa Hermandad - tiltak mot adelens voldsmakt.

Da borgerkrigen var vunnet i 1476 var den første oppgaven å redusere adelens makt og selvrådighet. Denne oppgaven visste monarkene at de kunne vente oppslutning om. Folk var leie av røvende adelsbander, og ønsket fred. Byene var en naturlig alliert i striden mot adelen. Og i 1476 i Castillas Cortes holdt i Madrigal ble grunnlaget lagt for en allianse mellom monarkene og kommunene i Castilla. Det mest effektive tiltaket var opprettelsen av Santa Hermandad. Byene i middelalderens Castilla hadde hatt "broderskap", borgervern, som hadde hatt som oppgave å sørge for fred og orden og å se til byenes interesser. Ved Cortes ble de omorganisert og satt under en sentral ledelse der biskopen av Cartagena var formann og representerte kronen. Mens de middelalderlige hermandadene lett hadde kommet under adelens innflytelse, og dermed hadde bidratt til kaoset, så de nå til kronen for instruksjoner. Hermandad var både en politistyrke og en domstol. Som politistyrke skulle den patruljere landsbygda og stoppe røverbaroner. Hver by og landsby skulle stille med et antall menn til hermandad. For hvert hundre hushold skulle det stilles en mann til hest. Det skulle være en stående styrke på to tusen mann, under ledelse av Ferdinands bror, Alonso de Aragon. Og hver by skulle ha et kompani bueskyttere som skulle være klare til å rykke ut på kort varsel. De skulle forfølge urostifterne til bygrensen, der styrker fra nabokommunene skulle overta forfølgelsen. Utgiftene med dette systemet var store, og det ble opprettet skatter for å greie dem. Det ble til og med forsøkt å skattlegge adelen, men det greide ikke krona å gjennomføre. Dersom bråkmakeren ble tatt av den hermandad som forfulgte ham, kunne de stille ham til doms. Hermandad hadde myndighet til å være domstol for en mengde nærmere spesifiserte forbrytelse. Forbrytelsene ble grusomt straffet, med lemlestelse og gjerne også død. Og systemet var effektivt. Den private krigføringa og røvervirksomheten ble mindre vanlig. På grunn av kostnadene med systemet ville byene og landsbyene oppløse det så snart det var blitt fred, men den sentrale ledelsen ble først oppløst i 1498, etter at krigen i Granada var slutt. De lokale gruppene fortsatte å fungere, men domstolmyndigheten ble kraftig redusert, og de ble snart ikke noe annet enn en landsens politistyrke.

De militære ordenene av Santiago, Calatrava og Alcantara.

I 1476 tok Isabella også et annet steg for å redusere magnatenes makt, og for å øke monarkiets makt. De militær-religiøse ordenene var svært rike og mektige, og Isabella begynte å forberede underleggelsen av dem under krona. Den største av disse ordenene var Ordenen Santiago. De andre to ordenene var ordenen av Calatrava og ordenen av Alcantara. Disse ordenen eide enorme eiendommer, og hadde myndighet over minst en million vassaler. De underholdt også en stor mengde adelsmenn og væpnede menn. Så lenge ordenene var underlagt magnatene utgjorde de en stat i staten.
I 1476 døde stormesteren av Santiago. Isabella kastet seg på hesten og red hardt i tre dager for å komme tidsnok fram til møtet der etterfølgeren til stormesteren skulle utpekes. Hun forlangte at mannen hennes, Ferdinand, skulle bli ny stormester. Ferdinand utsatte kravet, men det var etablert presedens for at kongehuset kunne kreve stormesterembedet. Og da ny stormester for Calatrava og Alcantra skulle velges i 1487 ble Ferdinand ny stormester, og senere ble han også stormester over Santiago. I et skriv fra paven i 1523 ble de tre ordenene inkorporert i krona. Disse ordenene innbrakte store midler til krona, og de ga mulighet for å gi gode stillinger til svært mange personer som gjorde kongehuset tjenester. Og de ble viktige som pant ved låneopptak.

Adelen, kongens gods og administrative reformer.

Under svake og mindreårige konger hadde adelen tilvent seg store mengder kongelig gods. Det var en oppgave for Isabella å få noe av dette tilbake. Ved Cortes i Toledo i 1480 ble en lov vedtatt som fratok adelen halvparten av det kongelige godset som den hadde underlagt seg siden 1464. Samtidig ble en viktig administrativ reform vedtatt. Det gamle kongelige Rådet i Castilla - Consejo Real - ble gitt ei ny stilling og nye oppgaver. Isabella og Ferdinand ville gjøre det til det sentrale styringsorganet i Castilla. Det ga råd ved utnevnelser og fungerte som høyesterett, og det overvåket arbeidet til de regionale offentlige styringsorganene i Castilla. Det var vesentlig at det var bemannet av personer som monarkene kunne stole på, og at magnatene og adelen ikke skulle få overta dette kongens Råd, som de hadde gjort under tidligere konger. For å forhindre dette skulle Rådet bestå av en prelat, tre caballeros og åtte eller ni jurister, letrados. De tradisjonelle dignitærene kunne også være til stede under møter, men de kunne ikke stemme. Dette betydde at noen av de mektigste adelsfamiliene i Castilla ble satt utenfor det kongelige styret i Castilla, og deres titler ble uten innhold, som at Enriquez fortsatte å være Admiraler av Castilla, men tittel medførte ingen makt og myndighet lenger. Nå ble militær myndighet og høge stillinger gitt til personer som kom fra lågadelen, byfolk og conversos, omvendte jøder.

Det ble nødvendig med formell utdanning for mange av stillingene. Dette var nytt i Castilla, selv om det lenge hadde vært praksis i Aragon. I Castilla hadde statsadministrasjonen til nå ikke vært stort mer enn kongens hushold. Kongens råd i Castilla kom til å legge seg opp i byråkratiet daglige arbeid i stor grad. Ved sidene av Rådet ble det også utpekt kongelige sekretærer, som fikk stor betydning. De skulle være forbindelsesledd mellom monarkene og Rådet. Sekretærene var i daglig kontakt med monarkene, og forberedte dagsordenen for Rådet. Det var viktig å velge dyktige folk til stillingen både i Rådet og ellers i kongens tjeneste dersom reformene skulle bli gjennomført, og dette visste de kongelige.

Isabella og Cortes og skattene.

I den første fasen av Isabellas styre hadde Cortes vært til stor hjelp i kampen mot adelen. Men Isabella ønsket ikke å bli avhengig av Cortes.

Inntektene til kongehuset økte sterkt under Isabella. Det sies at 1474 hadde inntektene vært 900.000 reales, og i 1504 var de kommet opp i 26.000.000. Økninga skyldes ikke nye skatter, men at de skattene som ble bevilget etter gammel tradisjon nå ble drevet inn og kom fram til kongehuset. Dette skyldes både at finansministeriet ble mer effektivt organisert, og at monarkens autoritet ute i samfunnet ble styrket. Tjenestemenn på lokalt nivå ble i stand til å utøve myndighet siden de visste at de kunne få støtte fra sentralt hold. Dermed var tjenestemennene blitt i stand til å kreve inn skatter og avgifter.

Den viktigste skatten, den som ga de største summene til kongehuset, var alcabala, som var ei avgift på salg av varer. Den hadde blitt en kongelig skatt i 1342, og etter reformene på begynnelsen av 1490-tallet økte inntektene fra denne salgsavgifta svært sterkt. Denne skatten ble ikke bevilget av Cortes, i motsetning til mange andre skatter. Dette gjorde at i en lang periode kunne Isabella styre uten Cortes. Mellom 1474 og 1516 var Cortes samlet seksten ganger, fire ganger før 1483 og de andre tolv gangene etter 1497. At monarkene måtte begynne å samle Cortes hyppig etter 1497 skyldes hovedsakelig at krigene krevde så mye penger at nye skatter måtte bevilges av Cortes. Men i de fjorten forholdsvis fredelige årene mellom 1483 og 1497 var forholdet mellom kongelige inntekter og utgifter så behagelig at kongeparet greide seg uten bevilgninger fra Cortes. Det var en ganske annen situasjon enn den som senere kom til å bli vanlig i det spanske kongeriket! Krigen i Granada tvang monarkiet til å selge juros, og krigene i Italia gjorde det nødvendig å be Cortes om å få bevilget en ekstraskatt. Men Isabella hadde ingen problemer med å få det som hun ønsket i omgangen med Cortes. Cortes trengte ikke å bestå av alle de tre stendene. Atten byer hadde rett til å møte i Cortes med to representanter, procuradores, hver. Og Isabella nøyde seg med å kalle inn disse 36 byrepresentantene, og de var ikke i stand til å mønstre noen motstand mot monarkene.

Lokaldemokratiet.

Tett kontroll av kommunene og byene var ei forutsetning for kontroll både med Cortes og Castilla, siden de mange byene i Castilla hadde betydelig indre selvstyre. De hadde fått sine frihetsbrev av kongene etterhvert som nytt land var erobret under gjennerobringa, og rådde over store landområder. De hadde ei demokratisk forsamling, concejo, som bestod av overhodene i alle familiene, og som hvert år valgte bystyret. De som bemannet rettsvesenet var kjent som alcaldes, mens de som ledet administrasjonen var regidores. De kunne være fra åtte til trettiseks personer. Tjenestemennene var: alguacil, politifolk, escribano, som førte de kommunale dokumentene og registrene og fieles som tok seg av andre kommunale oppgaver.

I løpet av det fjortende århundret hadde det levende og sterke lokaldemokratiet i Castilla kommet under angrep fra kongemakta, og begynt å forfalle. Etterhvert som oppgavene ble mangeartede og byene ble sterkere hadde kongene blitt sjalu på byene frihet, selvstendighet og styrke. Under kong Alfonso XI (1312-50) mistet folkesamlinga, concejo, makt til lederne for administrasjonen, regidores, som etterhvert ble utnevnt av kongen i stedet for å bli valgt av folket. Kongen begynte også på trettenhundretallet å sende inn en ny tjenestemann, corregidor, som skulle hjelpe regidorene. Da monarkiets myndighet på fjortenhundretallet kollapset hadde ikke kongene lenger overskudd og myndighet til å søke å kontrollere byene lenger. Men kongene begynte å selge de embetene som de hadde opprettet i byene. Dette var ulovlig og i strid med byenes konstitusjon. Dette muliggjorde at magnatene kunne komme inn og overta kontrollen i mange byer. Det førte til strid i byene mellom forskjellige fraksjoner. Under disse forholdene var det naturlig at Isabella tok opp igjen politikken fra trettenhundretallets konger med å søke å oppnå kontroll over byene. Siden byene på hennes tid var mer opptatt av å opprette fred og orden enn av å gjenopprette lokaldemokratiet, var det ikke for vanskelig for Isabella å øke sin makt over byene. Hun bestemte at alle byer skulle ha et rådhus og at i alle kommuner skulle det føres register over alle lover og privilegier, og at arvelige stillinger skulle oppheves, og til alle byer ble det utnevnt corregidores. Denne corregidoren ble bindeleddet mellom det sentrale styret og lokalnivået. Et berømt dekret fra 1500 viser at corregidoren skulle overvåke all offentlig virksomhet, organisere kommunenes forsyninger, var ansvarlig for opprettholdelse av offentlig ro og orden, og skulle unngå at adelen eller presteskapet undergravde loven og rettsvesenet. Corregidoren satt i stillinga si på åremål. Selv om lokaldemokratiet var blitt svært undergravet hadde fortsatt folkesamlinga rett til å velge noen embetsmenn. Men med det store ansvaret som var lagt på corregidoren ble han også svært mektig. Han ble hovedpersonen i det lokale rettsvesenet. At kommunene mistet så mye innflytelse over valget av dommere og rettsvesen førte til stadige protester fra lokalt hold. Og noen steder fikk de velge en person, alcaldes ordinarios, som i rettslige sammenhenger var likestilt med corregidoren.

Byer og landsbyer som var under adelig og kirkelig jurisdiksjon forble nominelt utenfor den kongelige juridiksjonen, siden kongedømmet ikke var sterkt nok til å angripe privat jurisdiksjon. I forhold til kommunene som var under adelig og kirkelig jurisdiksjon prøvde krona å styrke innbyggernes deltakelse i styret og deres frihet. Og sentralmyndighetene krevde at adelen og kirka skulle følge gjeldende lover, og grep inn mot maktmisbruk. På denne måten greide de å redusere adelens og kirkas myndighet.

Corregidorene ble det viktigste midlet for Isabella for å oppnå kontroll over kommunene. Siden corregidorene ofte ikke hadde juridisk utdanning fikk de to jurister sammen med seg, kjent som alcaldes mayores. En var spesialist i strafferett og den andre i sivilrett. Det var mulighet til å appellere rettskjennelser fra dette laveste nivået, siden det fantes flere rettsinstanser i Spania. Isabella så monarken som den høyeste utøver av rettferdighet, og hver fredag var holdt derfor Isabella reservert til å motta personer som søkte rettferdighet hos monarken, der hun tjente som dommer. Hun var den siste av de spanske monarkene som personlig søkte å utøve rettferdighet på denne måten.

Isabella og kirka.

Ved å frata adelen muligheten til føre sin egen politikk på tvers av kongemakta hadde Isabella kommet langt i å få kontroll over Castilla. Men den rike og mektige kirka måtte også kontrolleres for at Isabella skulle være hersker over Castilla. I Spania var det sju erkebispeseter (fire av dem i Castilla: Toledo, Granada, Santiago og Sevilla) og førti biskoper. Den rikeste mann i Castilla etter kongen var erkebiskopen i Toledo. De samlede årlige inntektene til den spanske kirka var på mer enn 6 millioner dukater, langt mer enn statens inntekter. Geistligheten betalte ikke skatter. Og kirka rådde over enorme eiendommer der den utøvde jurisdiksjon. Mange biskoper hadde festninger og private hærer, og biskopene selv opptrådte som generaler i felten sammen med sine hærer. Under borgerkrigen ved Isabellas overtagelse av styret i Castilla hadde biskoper deltatt i krigen som ledere av sine hærer, på begge sider i konflikten. Isabella greide å overtale prelatene til å overlate festningene til kongedømmets menn. Men nøkkelen til suksess for Isabella var å oppnå myndighet til å utnevne nye biskoper. Dette var en myndighet som var og hadde vært gjenstand for mye strid. Både pavene, domkapitlene og kongene hadde ønsket denne myndigheten. Tradisjonelt hadde den ligget hos domkapitlene. Da erkebispesetet Zaragoza ble ledig i 1475, satte Isabella seg på det sterkeste mot at paven skulle utnevne ny biskop, noe paven forsøkte å gjøre. Dersom Isabella skulle lykkes å vinne i triden mot paven trengte hun støtte fra kirka i Castilla. Derfor samlet hun i Sevilla i 1478 et kirkemøte for kirka i Castilla. Og der greide hun å få oppslutning om at paven ikke skulle utøve noe form for kontroll over de ressurser som kirka i Castilla hadde. Deretter var oppgaven å få paven til å akseptere dette. I 1479 ble bispestolen i Cuenca ledig, og i striden om å innsette ny biskop ga til sist Sixtus IV opp, men han gikk ikke med på å gi noen konsesjoner som ville binde etterfølgerne hans. Isabella skiftet fokus, og greide i 1486 å få akseptert av pave Innocent VIII at i nye bispedømmer som ble opprettet i Granada etterhvert som de vantro der ble omvendt eller drevet bort skulle det spanske kongedømmet ha rett til å utnevne biskoper. Dette ble også modell for utviklinga av kirka i Amerika, og Isabella ønsket å utvide ordninga til å gjelde for hele riket. I Amerika ble kongedømmet absolutt herre over kirka, og i Spania utvidet monarkene langsomt, men stadig, sin innflytelse over kirka, helt til concordatet av 1753. I Spania oppnådde Isabella og Ferdinand at paven utnevnte til biskop den person som monarken nominerte. De oppnådde også kontroll over kirkas rikdommer. Og dette ble en svært viktig finansieringskilde for kongedømmet. Isabella gjorde også en hel del for å reformere kirka, og stramme opp de geistlige. Isabella og Ferdinand fikk av paven tittelen "de katolske monarkene." I ei tid der den katolske kirka overalt ble utsatt for sterk kritikk, tok Isabella og Ferdinand i Spania initiativet til å reformere kirka.

Isabella og det økonomiske livet.

Isabella kom med tiltak for det økonomiske livet. På denne tida fantes det ikke økonomiske modeller som kunne brukes for å forsøke å styre eller regulere den økonomiske utviklinga, og Isabella kjente derfor ingen slike modeller, og kan ikke sies å hatt noe økonomisk politikk. Men en hel del enkelt tiltak kom hun med. Eksport av gull og sølv fra Castilla ble forbudt, navigasjonslover ble vedtatt for å fremme spansk skipsfart og laugsvesenet ble gjort strengere. Matforsyninga i Spania viste allerede på Isabella og Ferdinand si tid krisetegn, men de gjorde ingenting for å øke matproduksjonen. Tvertimot kan man si, kom de med tiltak som gjorde det vanskelig å øke matproduksjonen, ved å støtte sauedrift på bekostning av åkerdrift. Isabella var svært interesserte i å organisere ullhandelen, naturlig nok, kan man si, siden den utgjorde det meste av Spanias eksport. Det fantes allerede et system av konvoier - flotas - for transport av ull fra Spania til Flandern. Monarkene organiserte det berømte Consulado i Burgos i 1494. Modellen var hentet i Aragon. Det var et kombinert laug og en handelsdomstol. Systemet bidrog til å bringe ulleksporten under monarkenes kontroll. Ulla ble klargjort for markedet i det indre av Castilla, og så solgt til kjøpmenn og eksportører på markedene, og transportert til Burgos, som tjente som sentral depot. Men Burgos lå langt fra nærmeste havn, og til havna i Bilbao ble ulla fraktet av karavaner av muldyr. Fra Bilbao gikk ulla med båt til Antwerpen. Burgos fikk monopol på ulleksporten fra Cantabria. Ulleksporten fortsatte å vokse. Dette monopolet var ikke populært i Bilbao, men Bilbao greide å oppnå å få et liknende monopol for jernmalmeksporten fra sitt område. Denne monopolordninga ble igjen modell for Sevillas monopol på handelen med Amerika.

På Isabellas tid var kanskje de største hindringene for industriell vekst elendige kommunikasjoner, og siden tyngden av befolkninga levde i de indre strøk av halvøya der veitransport var eneste mulighet var dette alvorlig. Veier ble reparert, men ikke så mye at situasjonen ble forandret, og et postsystem ble satt opp.
Et annet stort problem var at Castilla manglet dyktige handverkere og de handverksmessige tradisjonene, som spesielt Flandern og Nord-Italia hadde. Castilla var et ungt og lite utviklet samfunn. Et tredje problem var indre tollgrenser. Spania bestod av flere økonomiske system.

Isabella gjorde ingenting som endret på den svært skjeve fordelinga av rikdommene i samfunnet. De fratok adelen politisk makt og innflytelse, men de reduserte knapt adelens økonomiske posisjon. Og i Spania var rikdommen så skjevt fordelt at i Europa var det på denne tida bare i Polen at situasjonen var like ille. Noen få familier eide halve Spania. I 1520 delte Spanias daværende konge, Karl, adelen inn i fire grupper i et hierarki, der toppsjiktet bestod av 25 Grandes de Espana. De ble tillatt å bli tiltalt av kongen som primos, søskenbarn. Rett under grandene kom den andre høgadelige gruppa, som ble kalt for Titulos. Etter disse to gruppene av magnater kom deres yngre slektninger, som ikke arvet de store eiendommene. De ble kalt for segundones. De tjente vanligvis kongen eller i kirka. Under dem kom lågadelen, som bestod av caballeros og hidalgos. Blant dem var det både rike og fattige.

Isabella og Ferdinand konserverte og stabiliserte det sosiale systemet som fantes i Spania, men de skapte også mulighet til avansement for personer med utdannelse, gjennom å skape mange stillinger som krevde utdannelse ved hoffet og i administrasjonen av riket. Småbøndene og jordbruksarbeiderne levde ofte i stor fattigdom.

Isabella døde i 1504, og Ferdinand 12 år senere. Da Isabella døde hadde hun skapt det som trolig var det best ordnete og mest effektive statsapparatet i Europa.


Tweet

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Dette kapitlet bygger på J. H. Elliott si bok: "Imperial Spain 1469-1716"