Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
I januar 1923 marsjerte franske og belgiske tropper inn i Ruhr siden disse landene ikke var fornøyd med de krigserstatningene som de mottok fra Tyskland. Denne okkupasjonen førte til en serie kriser. Regjeringa under kansler Wilhelm Cuno sluttet å betale krigserstatninger og innledet en politikk med passiv motstand i de okkuperte områdene. For å støtte arbeidere som deltok i denne politikken og som derfor ikke arbeidet måtte staten sende svært store pengemengder til de streikende arbeiderne i Ruhr, samtidig som statens inntekter sviktet og det ble stor arbeidsledighet i Tyskland fordi landet manglet drivstoff. For å dekke de svært store utgiftene måtte staten trykke pengesedler som det ikke var dekning for, og dette utløste hyperinflasjonen, der pengenes verdi forsvant. De pengene som ble utbetalt i lønn eller pensjon var få dager senere omtrent verdiløse. Man var nødt til å kjøpe noe for pengene med en gang man mottok dem - det gjaldt altså å kvitte seg med penger snarest mulig. I august 1923 kostet en trikkebillett i Berlin 100.000 RM. En måned senere kostet den samme billetten 4.500.000 RM, og i november kostet trikkebilletten 150 millioner RM.
I august fikk Stresemann SPD til å gå sammen med DVP, DDP og Sentrumspartiet i Weimarrepublikkens første store koalisjonsregjering. Kort etter avsluttet Stresemanns regjering den passive motstandspolitikken og prøvde å stabilisere pengeverdien. En midlertidig valuta som var støttet av landets gullbeholdning og landets formue ble innført og en ny bank ble opprettet for å gi den ut. Den 15. september, ei veke etter Hitlers kuppforsøk, ble den såkalte Rentemarken satt i omløp. ( Hitlers kuppforsøk kan man lese mer om i kapitlet "Hitlers vei til makten")
Opphøret av den passive motstanden førte til kriser. Separatister i Rhinland forsøkte å opprette en uavhengig stat i Rhinland. Separatister demonstrerte i Düsseldorf og Bonn og andre byer, og i siste del av oktober ble en uavhengig republikk proklamert i Aachen og Koblenz. Separatistene fikk bare liten oppslutning, men var likevel en fare.
At SPD gikk inn i regjeringa, og at regjeringa avsluttet den passive motstanden, førte til en storm av protester fra høyrekreftene, spesielt i Bayern. Den reaksjonære regjeringa i München nektet å utføre pålegg fra regjeringa i Berlin.
Kommunister var i mens gått inn i de sosialdemokratiske regjeringene i Saksen og i Thüringen, og det gikk rykter om at et kommunistisk kupp var under forberedelse. Regjeringa i Bayern forverret forholdet til Saksen og Thüringen, og det gikk rykter om at høyreekstreme organisasjoner i Bayern var klare til å angripe Saksen og Thüringen.
Stresemanns regjering grep inn mot de lovlig valgte regjeringene i Saksen og Thüringen, men den grep ikke inn mot høyreekstremistene i Bayern. SPD gikk derfor ut av Stresemanns regjering den andre november. I slutten av november måtte Stresemanns regjering gå av.
Da 1924 begynte var det tegn til at valutareformen ville lykkes i å stoppe hyperinflasjonen. Unntaksdekreter var blitt brukt for å oppnå dette. Også Stresemanns etterfølger brukte unntaksdekret for å stabilisere økonomien. Det parlamentariske systemet hadde overlevd stormene ved å styre ved hjelp av unntaksdekret. Kort etter at Stresemanns regjering hadde gått av ble en ny minoritetsregjering dannet under Sentrumspartiets leder Wilhelm Marx. Og Riksdagen vedtok å gi denne regjeringa mulighet til å utstede unntaksdekret fram til 15. februar.
Med dette grunnlaget kom regjeringa til Marx med en serie tiltak for å stabilisere valutaen og økonomien. Den opphevet midlertidig bestemmelsen om åtte timers arbeidsdag, og svært mange embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ble oppsagt, og det ble innført sterke restriksjoner på mulighetene for kreditt, og arbeidsledigheten økte svært sterkt. Regjeringas tredje unntaksdekret om skatt revaluerte gjeld og pantelån til 15 prosent av den opprinnelige verdien, og førte til en storm av protester fra kreditorer. Inflasjonskrisen i 1923 ga plass til stabiliseringskrisen i 1924.
Sparsomhetsprogrammet til regjeringa til Marx møtte sterk motstand fra både høyre og venstresiden i politikken, og i mars måtte den gå av. President Ebert fant at han måtte oppløse Riksdagen og skrive ut nyvalg siden det ikke lot seg gjøre å danne ny regjering som hadde et flertall bak seg.
Valgkampanjen våren 1924 var den første landsomfattende valgkampen som NSDAP deltok i. Da Hitler måtte i fengsel ga han ledelsen av partiet over til Alfred Rosenberg. Han hadde liten organisasjonserfaring og liten autoritet i partiet. Det var bare så vidt at partiet overlevde den tida Hitler var i fengsel.
Alfred von Graefe, leder for "Deutschvölkische Freiheitspartei" - DVFP - innledet forhandlinger med Rosenberg og andre naziledere om sammenslutning av deres organisasjoner. Naziledere i Nord-Tyskland gikk sterkt inn for et samarbeid, der Gregor Strasser håpet å bruke et samarbeid til å utnytte DVFP til å styrke nazistenes innflytelse i nord. Rosenberg motsatte seg at partiene skulle gå sammen i et parti, men han gikk med på å innlede et valgsamarbeid. Og de to partiene greide å stå fram i valgkampen med et enhetlig budskap.
Men det var betydelig uenighet innad. Det var mange nazister som var motstandere av samarbeidet, og også motstandere av at NSDAP skulle delta i riksdagsvalget. Denne motstanden kom ofte til uttrykk. Mange steder erklærte nazistene at de var motstandere av det parlamentariske systemet og derfor ikke ville delta i valg. Nazistenes partipresse skrev at nazistene ville gå inn i Riksdagen som dens dødsfiender, ikke for å bygge opp republikken, men for å ødelegge den.
Denne antidemokratiske koalisjonen ønsket å fokusere på den upopulære stabiliseringspolitikken til regjeringa til Marx. Denne strategien ble raskt forbundet med den splittende debatten om krigserstatningene som ble viktig våren 1924.
Spørmålet om krigserstatningene var ikke blitt endelig avgjort i Versailles eller i de følgende internasjonale konferansene. Debatten ble gjenopplivet tidlig i 1924 da en internasjonal komite av økonomiske eksperter, utvalgt av Krigserstatningskommisjonen og ledet av Charles Dawes fra USA, trakk opp et nytt program for nedbetaling og presenterte dette for den tyske regjeringa. Denne komiteen hadde arbeidet siden januar for å komme fram til Tysklands evne til å betale, og tidlig i april mens den tyske valgkampen foregikk kom komiteen med sine anbefalinger. Disse anbefalingene, som ble kalt for Dawesplanen, var et trinnvis ordnet program for betalinger. Det begynte med omkring en milliard mark i 1925-26 og de årlige betalingene ble økt til 2,5 milliarder mark i 1928-29. Men planen fastsatte ikke hvor mye Tyskland totalt skulle betale. Den tyske statens inntekter fra skatter og avgifter samt utbytte fra industrielle foretak og fra jernbanene, som skulle organiseres som et privat selskap, skulle skaffe til veie de midlene som var nødvendige. En stabil valuta og et balansert budsjett ble sett som nødvendige for at Tyskland skulle komme på fote, og derfor skulle Riksbanken bli overvåket av et internasjonalt sammensatt råd, og overføringene av penger skulle foregå i tysk valuta og skulle bli foretatt av en krigserstatningsagent som skulle holde til i Berlin. Det ble også antatt at Ruhr ville bli evakuert innen et år til gjengjeld for at Tyskland aksepterte planen.
Regjeringa til Marx var overbevist om at Dawesplanen kunne være med på å legge grunnlag for at økonomien ville bedre seg, og 16. april offentliggjorde regjeringa at den aksepterte planen. Tilslutning til planen krevde at Riksdagen vedtok den med to tredjedels flertall. Derfor var Riksdagsvalget svært viktig. Planen ble raskt et av de store stridsspørsmålene i valgkampen.
Dawesplanen ble raskt fordømt av DNVP og de rasistiske gruppene som et "andre Versailles". Og kommunistene fordømte planen som et forsøk på å gjøre Tyskland til en koloni. Men regjeringa var bestemt på å ikke vike i dette spørsmålet.
Etter hvert som valgkampanjen utviklet seg ut over våren prøvde regjeringspartiene å gå over fra å være på defensiven og bare forsvare sin innenrikspolitikk til å angripe de ekstremistiske partienes motstand mot Dawesplanen. Tysklands krigserstatninger var et resultat av den tapte krigen, og de kretsene som hadde hatt størst motvilje mot å avslutte krigen mens det enda var mulig å oppnå en fred uten erstatninger, var nettopp høyrepartiene. De hadde størst skyld for krigserstatningene. Og dersom tysk økonomi skulle komme seg på fote måtte Tyskland leve i fred og normalt samkvem med andre land, og få Ruhr tilbake som en del av tysk økonomi, og da måtte en akseptabel plan for nedbetaling av krigserstatningene på plass. Dersom planen ble forkastet ville det føre til en ny krig som Tyskland i det hele tatt ikke var forberedt på. Anton Erkelenz fra DDP snakket for alle regjeringspartiene da han sa at valget var blitt en avstemning om Tysklands utenrikspolitikk. Den fjerde mai ville det bli avgjort om Tyskland skulle mobilisere sammen med DNVP til en ny krig eller med Stresemann for betalinger. Det var ikke andre muligheter.
SPD støtte regjeringskoalisjonen i dens standpunkt til Dawesplanen. Høyresida anklaget regjeringskoalisjonen og SPD for å ville gjøre Tyskland til en slave.
Regjeringspartiene hevdet at for å oppnå økonomisk framgang var det nødvendig at Dawesplanen ble akseptert. DNVP og den rasistiske koalisjonen angrep regjeringa for å kjøre akseptasjon av planen så sterkt fram for å unngå å ta ansvar for den harde stabiliseringspolitikken som var blitt ført.
Samtidig med at valgkampanjen begynte begynte også rettssaken mot Hitler og Ludendorff (som også hadde deltatt i kuppforsøket i München). Forestillinga var førstesidestoff i avisene i en hel måned. Rettssaken begynte i München i slutten av februar. Hitler fikk lov til å framstille seg som en helt. Det var en stor propagandatriumf for nazistene. Hitler sa at det han ville var å føre Tyskland tilbake til fordums storhet, og frigjøre Tyskland fra fiendenes grep og skape orden i landet. Var dette galt?
Ved valget den 4. mai 1924 fikk de partiene som var motstandere av Dawesplanen 38,6 prosent av stemmene og 42 prosent av plassene i Riksdagen. DNVP gikk fram til å bli det nest største partiet i Tyskland. I 1920 hadde DNVP fått 14,9% av stemmene, og i 1924 fikk DNVP 19,5% av stemmene. DNVP fikk to millioner flere stemmer enn i 1920.
Valgresultatet 4. mai 1924 i prosent.
| Rasistalliansen (NSDAP) | DNVP | DVP | Sentrumspartiet | DDP | SPD | KPD | Andre |
| 6.5 | 19,5 | 9,5 | 16,6 | 5,7 | 21,6 | 12,6 | 8,3 |
Framgangen til DNVP hadde blitt forutsett, men det sterke resultatet til Rasistalliansen var uventet. Den fikk nesten to millioner stemmer, og den var ikke bare et regionalt fenomen.
De små særinteressepartiene hadde også framgang. Denne typen parti hadde vært aktive helt fra det tyske partisystemet oppstod, men de hadde ikke vunnet mange stemmer i de to første valgene under Weimarrepublikken. Deres framgang, sammen med det sterke resultatet til Rasistalliansen, viste at tiltroen til de etablerte partiene begynte å svekkes, og at mange velgere søkte alternativ. De partiene som hadde ansvaret for Weimarrepublikken og for dens regjering hadde stor tilbakegang. Både regjeringskoalisjonens parti, DDP, DVP og Sentrumspartiet gikk tilbake, og det gjorde også SPD. Spesielt hardt tilbake gikk de liberale partiene.
Valgresultatet gjorde det ikke lett å danne ei regjering med et flertall i Riksdagen bak seg. Stresemann prøvde å få DNVP med i regjeringskoalisjonen, men det lyktes ikke siden DNVP krevde å få kansleren og å bli med i regjeringa i Preussen. Under riksdagsdebatten om Dawesplanen ble DNVP splittet, og en del av partiet stemte for å akseptere planen, og dermed ble det vedtatt med to tredjedels flertall å akseptere planen. Etter avstemninga ville Stresemann på nytt ha DNVP med i regjeringa, og DNVP gikk bort fra de betingelsene de hadde satt fram for regjeringsdeltakelse, men nå krevde Sentrumspartiet at alle regjeringspartiene måtte akseptere at DNVP kom med i regjeringa for at Sentrumspartiet skulle akseptere dette, og DDP ville ikke ha DNVP med i regjeringa, og dermed kom ikke DNVP med i regjeringskoalisjonen. Riksdagen ble oppløst sent i oktober, og det ble lyst ut nyvalg som skulle holdes i desember.
Forhandlingene mellom partiene hadde fått bred dekning i avisene. Forsøk på å danne en antisosialistisk regjeringskoalisjon ble en viktig sak i valgkampen. DNVP og DVP ville ha en regjeringskoalisjon som ikke bare skulle utelukke SPD fra innflytelse, men som også skulle holde DDP borte fra regjeringsmakt. Men forholdene var blitt roligere og krisestemningen som hadde vært til stede under den forrige valgkampen var borte, og dermed ble politikken mindre polarisert. Det syntes å være framgang i forhandlingene om fransk tilbaketrekning fra Ruhr, og arbeidsledigheten var blitt redusert i løpet av sommeren og lønnsutviklinga var positiv. Etter at Tyskland aksepterte Dawesplanen hadde store mengder kapital begynt å strømme inn i Tyskland, spesielt fra USA, og det satte fart i økonomien, selv om virkningen var ulikt fordelt på ulike sektorer. Men krisestemningen svant.
Den innenlandske politiske situasjonen hadde forandret seg i løpet av året. Den rasistiske alliansen hadde blitt av mindre betydning. NSDAP og de andre gruppene som hadde inngått i denne alliansen hadde problem med å samarbeide. Selv om en sammenslutning av NSDAP og DVFP ble foretatt i august så var Rosenberg og Strasser som sammen med Ludendorff og Graefe dannet "Nationalsozialistische Freiheitsbewegung" - NSFB - ikke i stand til å hevde sin myndighet over de ulike nazistiske fraksjonene. Og partiet begynte å gå i oppløsning.
NSFB var i oppløsning da høstens valgkamp begynte. Uten en samlende politisk plattform og uten et finansielt grunnlag og en nasjonal organisasjon, mistet den rasistiske bevegelsen det meste av sin oppslutning ved valget i desember, og ble med tre prosent av stemmene redusert til et randfenomen.
Resultatet fra Riksdagsvalget 7. desember 1924 i prosent
| NSDAP | DNVP | DVP | Sentrumspartiet | DDP | SPD | KPD | Andre |
| 3,0 | 20,5 | 10,1 | 17,3 | 6,3 | 26,0 | 9,0 | 7,8 |
Man kan si at politikken ble mindre polarisert i det de moderate partiene som hadde dannet Weimarkoalisjonen: SPD, Sentrumspartiet og DDP, alle hadde framgang. Likevel greide DNVP å holde sitt økte grep på velgermassen. Selv om noen av representantene til DNVP hadde stemt for Dawesplanen fortsatte partiet å fordømme planen. Men partiets appell hadde trolig blitt styrket ved at partiet hadde vært villig til å delta i en borgerlig regjering. Og DNVP hadde i valgkampen lagt vekt på at det var en uforsonlig motstander av SPD og et borgerlig parti som ville samarbeide med andre borgerlige parti for å utelukke SPD fra alle maktposisjoner.
DNVP kunne også legge vekt på at det ville fremme et rasefellesskap som stod over klasseskillene, men la enda større vekt på å framheve disse skillene ved å understreke at det var uforsonlig overfor arbeiderpartiene og ville bekjempe disse. De to partiene som ville bygge bru over klasseskillene, Sentrumspartiet og DDP, ble i kampanjelitteraturen til DNVP kalt for sabotører av den borgerlige enheten. Nasjonalistene la stor vekt på å polarisere velgerne etter klasseskillet i begge valgkampene i 1924.
Retorikken til DVP var ikke mindre fokusert på middelklassen. Og Sosialdemokratene ble framstilt som hovedfienden. SPD ble stadig fordømt for å ha underskrevet Versaillesavtalen. Og DVP fordømte den økonomiske politikken som SPD stod for, og hevdet at den ville skade tysk økonomi.
Stresemanns DVP kritiserte den utenrikspolitiske linja som DNVP hadde lagt seg på, men foretrakk en regjeringsutvidelse mot høyre og DNVP framfor å samarbeide med SPD. DVP gikk entusiastisk inn for borgerlig samling i høstens valgkamp. Og DVP angrep parti som var konsentrert bare om en enkelt sak og hevdet at de splittet den borgerlige leiren. DVP gikk inn for utenrikspolitisk moderasjon og borgerlig samling vendt mot SPD.
DDP derimot ville ikke satse på å skjerpe klassekonfliktene i Tyskland. En av dets talsmenn sa at partiet ikke ville delta i å splitte folket etter klasseskiller, men tvertimot ville bygge bruer over klasseskillene, dette i motsetning til DNVP og DVP. Selv om DDP utelukkende henvendte seg til middelklassen, motsatte DDP seg å gå inn for å stille opp alternativene den borgerlige blokken mot sosialistene. "Ingenting er mer ødeleggende", skrev Hans Delbrück, "enn å splitte folket i en borgerblokk og proletariatet." For å utvikle Tyskland, konkluderte han, måtte partiene tvertimot bygge bru over sosiale konflikter og skiller.
Som svar på angrep om at DDP splittet den borgerlige leiren, framførte DDP at ved å splitte folket i to blokker ville DVP og DNVP mobilisere borgerskapet mot resten av befolkninga. Denne borgerblokken representerte heller ikke middelklassens interesser, men heller bare interessene til storkapitalen og godseierne, framholdt DDP. Den demokratiske Berliner Tageblatt framholdt at Borgerblokken ikke var annet enn et forsøk på å stabilisere den egoistiske superkapitalismen ved hjelp av parlamentariske midler. Borgerblokken stod for å fjerne åtte timers arbeidsdag og for beskyttelsestoll og for å legge krigserstatningenes byrde over på massene, borgerblokken var for å innføre det gamle reaksjonære systemet.
DDP fornektet det splittende vokabularet om klassekonflikt, og la vekt på å utdanne sine velger i middelklassen for å fremme sosial forsoning og samarbeid.
Den middelstanden som disse partiene henvendte seg til var slett ikke enhetlig. Partiene utformet sine kampanjer på ulike måter mot ulike grupper innen middelklassen.
Den gamle middelklassen kan undersøkes ved å dele den inn etter de tre næringene den vanligvis arbeidet i: handverk, handel og jordbruk. Keiserriket hadde innført tiltak for å beskytte den gamle middelstanden, og mange av disse tiltakene forsvant under Weimarrepublikken. Derfor var ikke den gamle middelstanden i utgangspunktet sympatisk innstilt overfor Weimarrepublikken. Mindre næringsdrivende var opprørte over at de fant at under krigen og etter den ble de diskriminert. Myndighetenes lovgivning for å regulere priser ble i større grad brukt overfor dem enn overfor storindustrien. Under og etter krigen hadde prisene steget sterkt, og mindre næringsdrivende var nødt til å sette opp prisene på det de solgte for å kunne være sikre på å kunne kjøpe inn nødvendige forsyninger for å fortsette sin virksomhet. Storindustrien var nølende til å selge for papirpenger. Under disse forholdene var kreditt til kundene, som hadde vært vanlig, knapt mulig å gi. Mindre næringsdrivende kom i klemme mellom kundene sine og leverandørene.
Under de svært uoversiktlige forholdene i inflasjonstida, der pengenes verdi forduftet, fikk mindre næringsdrivende svært store vanskeligheter. Og stabiliseringen av økonomien som begynte i siste del av 1923 forbedret ikke situasjonen. I april 1924 innførte Riksbanken restriksjoner på kreditt. Og dette ble fulgt av en sterk økning i antallet konkurser. Det var flere konkurser i 1924 enn i den fem foregående årene tilsammen, og de fleste av disse gjaldt mindre næringsdrivende.
Thomas Childers siterer en orgelbygger som gikk konkurs og som sluttet seg til NSDAP:
Med mye arbeid greide jeg å skaffe meg noen få kontrakter, men alle mine håp var forgjeves. Inflasjonene satte en brå stopp for alle mine anstrengelser. Jeg kunne ikke lenger betale mine folk og min formue forsvant. Sult og nød flyttet inn hos oss. Jeg forbannet et regime som tillot slik elendighet, for jeg hadde følelse av at en inflasjon av denne dimensjonen ikke var nødvendig. ..... Men formålet var oppnådd. Den middelstanden som enda var moderat velstående ble slettet ut - den middelklassen som fortsatt var fienden til marxismen, selv om den ikke hadde den minste mulighet til å lykkes med sin kamp.
Fiendtligheten mot Weimarrepublikken ble klart og tydelig framført og forsterket av organisasjonene til handverkere og mindre handelsmenn. Den hadde sitt grunnlag i de vanskelige forholdene som de arbeidet under, og ble uttrykt som en antikapitalistisk og antisosialistisk kritikk rettet mot republikkens politiske og økonomiske grunnlag. Kritikken ble formulert i et tradisjonelt korporativistisk vokabular som framhevet betydningen av standen og ba om politisk representasjon på grunnlag av yrke. Både storkapitalistene og sosialistene ble angrepet.
Mer enn noe annet parti grep NSDAP (Rasistalliansen) tak i denne kritikken og gjorde den til sin i valgkampene i 1924. NSDAP gjentok stadig at det var viktig å beskytte de små selvstendige næringsdrivende mot sosialistene og mot finanskapitalen. Selv om SPD ble angrepet av NSDAP var angrepene som NSDAP rettet mot finanskapitalen enda sterkere framført. Det tyske folket var blitt splittet opp i fiendtlige leire av den internasjonale finanskapitalen. Proletariseringen av middelstanden og de sterke klassemotsetningene var direkte følge av "dominansen til den internasjonale jødedommen og aksjemarkedets kapital". "Det sosiale spørsmålet hadde nådd sin nåværende splittende og ødeleggende skarphet først og fremst gjennom arbeidet til den internasjonale storkapitalen."
I denne situasjonen var de andre partiene ute av stand til å hjelpe middelstanden, for de partiene som middelstanden vanligvis hadde stemt på var "kapitalistorienterte", og ville derfor ikke gå etter ondets rot. Handverkerne og butikkeierne kunne bare bli frigjort fra storkapitalen ved å bryte med renteslaveriet. Men, framførte NSDAP, alle de borgerlige partiene nektet å avskaffe kapitalismen. De støttet alle storkapitalen og var en del av systemet. For å få slutt på klassekonflikten måtte et sant Folkefellesskap - Volksgemeinschaft - opprettes, der alle tyskere var like. Dette ville kreve omfattende endringer, der prinsippet om fellesnytten framfor egennytten måtte gjelde.
Likevel støttet NSDAP den private eiendomsretten, og priset den som "grunnlaget for all kultur." Men denne støtten og prisen gjaldt ikke all eiendom: Kartell, syndikater og monopol skulle bekjempes. Det ble også skilt mellom "skapende" og "parasittisk" kapital, der den første var produkt av "ærlig arbeid", mens den andre var produkt av uproduktive renteinntekter og var "jødisk". Og de to formene for kapital skulle behandles deretter, aksjebørsene skulle stenges og alle arbeidsfrie inntekter avskaffes.
Rasistalliansens angrep på kapitalismen var spesielt rettet inn mot jøder, internasjonal kapital og renteinntekter. Økonomisk antisemittisme var et fremtredende trekk ved valgkampanjen til Rasistalliansen i 1924. Jødene ble identifisert med de trekkene til den moderne kapitalismen som sterkest rammet de mindre næringsdrivende. Og de andre politiske partiene ble sett på som medsammensvorne i den jødiske finanskapitalens konspirasjon mot det tyske folket.
Rasistalliansen angrep stormarkedene siden de ble oppfattet som en fare for små butikkeiere. Dessuten krevde den at staten også skulle gi oppdrag til mindre næringsdrivende, og ikke bare til de store bedriftene. Skattesystemet ble angrepet, og det parlamentariske systemet ga for liten plass til middelstandens interesser, og det måtte erstattes av et korporativistisk system der yrkene var representert.
Også de andre borgerlige partiene framførte liknende tema, men i en mer avdempet form. DNVP førte en retorikk som liknet mye på nazistenes retorikk.
Den gamle middelklassen hadde tradisjonelt stemt liberalt, og det gjorde den også i 1920-24. Også DNVP fikk ganske mange stemmer fra den gamle middelklassen i disse årene, spesielt i mai 1924. Den gamle middelklassen ble mindre klart liberalt preget, og mer nasjonalistisk. Ved valget i mai 1924 fikk Rasistalliansen betydelig oppslutning i den gamle middelklassen, men ved valget i desember var denne oppslutningen redusert, og den oppslutningen som DNVP hadde fått i mai var enda tydeligere redusert i desember, og de liberale partiene hadde vunnet tilbake mye av den støtten de tapte i mai.
Både DVP og DDP ser ut til å ha hatt solid støtte i den urbane gamle middelklassen i 1920. Under inflasjonen og krisene i de neste årene mistet de liberale partiene en del av tilhengerne sine. Nazistenes framgang i 1924 gikk først og fremst ut over den oppslutninga som de liberale partiene hadde hatt i den gamle urbane middelklassen. I 1920 hadde nasjonalistene i likhet med DVP hatt fordel av den gamle urbane middelklassens misnøye med den venstreliberale-sosialdemokratiske regjeringa og antirepublikanske strømninger. DNVP var fortsatt først og fremst forbundet med jordbruksinteressene og med høge matvarepriser. De vanskelige tidene som fulgte de nærmeste årene fikk de liberale partiene til å miste oppslutning, og denne protesten viste seg i 1924 først og fremst gjennom stemmer til NSDAP/Rasistalliansen.
Den gamle middelklassen på bygdene, som først og fremst var selvstendige bønder, hadde også vært skeptiske til republikken allerede da den ble opprettet. Bøndene var tradisjonelt motstandere av SPD, og da det ble bestemt at den kontrollen med bøndenes som hadde foregått under krigen skulle fortsette i den første etterkrigstida ble bøndenes forhold til republikken ikke bedre. Den allierte matvareblokkaden varte ved til langt inn i 1919 samtidig med at avlingene var dårlige dette året, og dette skapte stort press på matvareforsyningene og matmangel i 1919. Og det ble besluttet at taket på matvarepriser og inspeksjon av gårder og tvangslevering av matvarer måtte fortsette, og dette fortsatte langt inn på 1920-tallet. Og det skapte et dårlig forhold mellom Weimarrepublikken og bøndene.
Samtidig med at bøndene var plaget av reguleringer av sine priser og sin produksjon, fortsatte inflasjonen. Den slettet ut bøndenes gjeld. De første årene var det rikelig med kreditt, og de bøndene som hadde forretningsteft benyttet kombinasjonen av god kreditt og sterk inflasjon til å modernisere gårdene sine ved å kjøpe inn nytt og moderne utstyr og oppgraderte brukene.
Men matvarene steg ikke like raskt i pris som industrivarene under inflasjonen. Og mange bønder gjemte papirpengene sine eller kjøpte aksjer og verdipapir for dem, og tapte på dette. De ble blant ofrene under stabiliseringskrisen i 1923 og 1924.
Det første steget mot stabilisering ble tatt i 1923 da regjeringa bestemte at all betaling av inntektsskatt skulle bli gjort i henhold til gullverdi. Bønder som fortsatt aksepterte papirpenger som betaling tapte stort på dette. De som allerede hadde solgt deler av avlinga for papirpenger var tvunget til å selge resten for det det var mulig å oppnå. Bøndene led store tap. Men dette var bare det første tapet som stabiliseringen førte til. For å skaffe seg større inntekter forandret regjeringa måten formue ble anslått på, og dette ga bøndene større skattebyrde. Og for å skaffe sikkerhet for den nye valutaen, Rentemarken, ble all eiendom satt som pant for den, og dette virket som et kortsiktig pantelån med høg rente på land, og dette satte bøndene seg sterkt i mot, og de mente at de bar en uforholdsmessige stor del av stabiliseringens byrde, og det kunne de ha rett i.
Driftsutgiftene og skattebyrdene økte for bøndene, og inntektene deres begynte å falle. Importen av matvarer økte sterkt med stabiliseringen, og matvareprisene sank. Gårdeiendommene sank svært sterkt i pris fra november 1923 til sommeren 1924, og samtidig ble det innført restriksjoner på kreditten. Jordbrukskooperativene, som tradisjonelt hadde gitt lån til bøndene, hadde mistet sine oppsparte midler under inflasjonen, og de måtte henvende seg til sentralbankene for å få fondsmidler. Disse krevde høge renter.
Under valgkampen i 1924 viste det seg at det var liten forskjell på den politikken de ulike store borgerlige partiene førte overfor jordbruket. Mellom 1919 og 1924 hadde de alle sagt at de ville arbeide for en sterk og sunn bondestand og klandret de reguleringene som jordbruket var underlagt.
DNVP hadde en fordel siden det tradisjonelt hadde vært bøndenes parti, eller var arving etter de konservative partiene som i keiserriket hadde talt jordbrukets sak. DNVP fikk støtte fra den største landbruksorganisasjonen i Weimarrepublikken, "Reichslandbund" - RLB. Og DNVP var motstander av republikken.
Men den arven som DNVP trakk på var ikke bare fordelaktig. DNVP var arving etter de partiene som hadde støttet junkerne og godseierne. Og disse hadde ofte stått i motsetning til de mindre bøndene. DNVP ble på landsbygda ofte oppfattet som godseiernes parti. Og det viste seg at landbruksorganisasjonene, som under keiserriket hadde vært så mektige, under Weimarrepublikken var sterkt reduserte, og ikke kunne hamle opp med verken industriens organisasjoner eller med arbeiderbevegelsens organisasjoner. Dessuten vokste det fram regionale bondeorganisasjoner som konkurrerte med de landsomfattende organisasjonene, og dette svekket også bøndene på riksplanet og medførte at de ikke hadde evne til en samlet mobilisering.
DNVP fikk også konkurranse fra mange regionale bondeparti mellom 1919 og 1924. Og disse fikk betydelig støtte fra bøndene.
De regionale bondepartiene var sterkt antisosialistiske, og slett ikke støttespillere for Weimarrepublikken. Mange var antisemittiske, og de ønsket ofte en eller annen form for korporativistisk samfunn som skulle styrke jordbrukets økonomi og status. De ville ha slutt på reguleringene av landbruket. De regionale bondepartiene var i 1924 klare motstandere av både arbeiderbevegelsen og det den stod for og også motstandere av storindustrien og finanskapitalen og den sentraliserte staten.
Den retorikken som DNVP førte overfor bøndene under valgkampen i 1924 var ganske generell. DNVP angrep sosialistene, jødene, bankene og de urbane liberalerne. DNVP krevde beskyttelsestoll for jordbruket og lavere skatter for bøndene.
De to liberale partiene kunne ikke føre en tilsvarende retorikk. Begge ville ha skattelette og reduserte reguleringer, men begge hadde deltatt i regjeringene, og var derfor medansvarlige for de rådende forholdene. DDP stod nært SPD, og det svekket DDP overfor bøndene. DDP var et byparti, og kunne ikke vente nevneverdig oppslutning på bygdene.
NSDAP hevdet at bøndene var folket i dets sanne fremtreden, grunnstammen i folket. Men NSDAP hadde lite å si om jordbruket. NSDAP virket som et radikalt parti, og det skremte lett bøndene bort fra NSDAP. Derfor fant NSDAP stadig at det måtte forsikre bøndene om at det ikke ville sosialisere gårdene deres. Men dette var ikke veldig beroligende for bøndene.
Selv om nazistene ikke hadde forslag om konkrete løsninger på bøndenes vanskeligheter, tok de opp flere av de alvorligste problemene som bøndene stod overfor. De la vekt på hvor hard stabiliseringspolitikken var og kritiserte de tunge skattebyrdene som lå på bøndene. Mens inflasjonen hadde vært ille, så var stabiliseringen enda verre for bøndene. Nazistene angrep at stabiliseringspolitikken tok lite hensyn til bøndene, og ga de andre partiene skylda for dette.
Bondestanden ble fattigere, og nazistene sa at bak denne utviklinga stod "den internasjonale jødiske kapitalismen" og dens nikkedukker i det tyske partisystemet. Sammen svindlet de det tyske folket under inflasjonen, og med Dawesplanen ble den tyske økonomien pålagt byrder som var så store at de nåværende skattebyrdene ville bli som ingenting i sammenlikning med det som ville komme. Det ville bli krise og sammenbrudd.
Nazistene prøvde å bygge bru over spenningen mellom by og land, som gjorde det vanskelig for de andre store partiene å vinne oppslutning på landsbygda, ved å gi jødene skylda for det som var galt både i byen og på landet: de hadde en felles fiende i jødene. Ved denne propagandaen ville nazistene prøve å bli et stort parti både i bygd og by.
Men i 1924 var denne taktikken ikke spesielt vellykket. Nazistene fikk mindre oppslutning i den gamle middelklassen på bygdene enn i byene, selv ved valget i mai. Men DNVP fikk større oppslutning på bygdene enn i byene. De liberale partiene tapte oppslutning på bygdene i 1924.
Thomas Childers skriver at valgene i 1924 viser at de gamle, tradisjonelle partiene allerede på dette tidspunktet hadde begynt å miste grepet på sine velgere. I 1920 og tidligere hadde velgerne i den gamle middelklassen vært delt mellom de liberale partiene og de konservative, og denne inndelingen av disse velgerne var i oppløsning i 1924. Velgerne søkte nye alternativ. Blant de nye alternative var de rasistiske partiene. Selv om deres tiltrekning ble redusert fram til valget i 1928 vendte ikke de misfornøyde velgerne tilbake til de gamle partiene som tradisjonelt hadde representert middelstanden.
Thomas Childers avslutter med å skrive:
Som valgene i 1928 kom til å bekrefte var den misnøyen med både liberale og konservative tilbud som hadde vist seg innen middelstanden i mai 1924 ikke bare en følge av forbigående økonomisk press, men resultat av dyptgående misnøye med langsiktige strukturelle trender i den tyske økonomien.
Et liknende sammenbrudd for valgatferdsmønstret i 1920 forekom blant pensjonister, enker, krigsinvalide, små investorer og andre som var avhengige av faste inntekter for å overleve. Sammen utgjorde disse gruppene det som ble kalt for Rentnermittelstand, en del av det tyske samfunnet som tradisjonelt er sett på som blant de som ble hardest rammet av inflasjonen og stabiliseringskrisen. Noen eiendomsbesittere tjente på inflasjonen, som gjorde dem gjeldfrie, men for mange betydde oppløsningen av pengeverdien økonomisk ruin. Oppsparte penger og statsobligasjoner og renteinntekter mistet sin verdi, og de som var avhengige av disse midlene kunne oppleve nød.
Da situasjonen ble ille ble mange pressgrupper dannet for å forhindre finansiell ruin og for å oppnå kompensasjon ved å legge press på myndighetene for at de skulle beskytte de som var avhengig av sine oppsparte midler og rettigheter. I slutten av 1922 gikk disse gruppene sammen i en organisasjon for å revaluere de tapte midlene.
Regjeringa insisterte på at en mark var en mark. I november 1923 satte den tyske høyesterett seg mot denne tolkninga. Regjeringa til Marx begynte å vurdere en lov for å oppnå en endelig revalueringsløsning. Dette lovforslaget foreslo at revaluering av gjeld ble begrenset til 15% av den opprinnelige gullmarkverdien og unntok alle statsobligasjoner fra revaluering til etter at spørsmålet om krigserstatningene hadde blitt endelig behandlet. Gjeld som allerede var blitt gjort opp ble ikke berørt av denne loven. Siden regjeringa var klar over at lovforslaget ville møte betydelig motstand ble det presentert i et unntaksdekret, det Tredje skattedekretet av 24. februar 1924. Dermed ville det tre i kraft i følge fullmaktsloven av 8. desember 1923. Det trengte derfor ikke godkjennelse fra Riksdagen.
Det Tredje unntaksskattedekretet opprørte de pensjonistene og småinvestorene som i mer enn et år hadde vært organiserte. I løpet av valgkampen ble det arbeidet for å få de politiske partiene til å tilbakekalle dette dekretet. Men den nyvalgte Riksdagen tilbakekalte ikke dekretet, og revalueringbevegelsen dannet da to nye politiske parti som den høsten førte valgkamp for kreditorenes og sparernes interesser.
Selv om de to nye partiene viste til "inflasjonens bedrag", var de i valgkampen mest opptatt av stabiliseringskrisen og dens virkninger. Det viktigste kravet til begge disse to partiene var at revalueringsdekretet skulle tilbakekalles. De viste til dommen fra høyesterett, og kalte det Tredje unntaksskattedekretet for en svindel uten sidestykke i verdenshistorien. Med det var den store massen av folket drevet inn i nød og elendighet, ble det sagt. Begge partiene mente at det hadde ført til den sterkt reduserte økonomiske aktiviteten i 1924, og fratatt folk lysten til å spare. Det var urettferdig og fikk folket til å miste tiltroen til myndighetene.
I løpet av høstens valgkampanje angrep begge disse partiene de andre politiske partiene for å være splittende og inkompetente. De fordømte også myndighetenes utgifter, klassekamp og "bolsjevikiske eksperimenter". Og de fordømte de etablerte politiske partiene for å støtte systemet så lenge godseierne og de store industriherrene greide seg godt. Regjeringas påstand om at det ikke fantes midler til å foreta en full revaluering var bare et bedrag for å beskytte disse interessene. Storindustrien og godseierne hadde forsynt seg av midlene, folkets oppsparte midler.
Revalueringspartiene var dårlig organisert og hadde lite penger og de fikk ingen direkte politisk virkning i 1924. Men mer etablerte partier prøvde også å utnytte sinnet til kreditorene. Rasistalliansen førte en kampanje der den prøvde å skaffe seg oppslutning fra misfornøyde pensjonister og sparere. Den fordømte dekretet i de hardeste ordelag, som løftebrudd som hadde ført de gamle ut i nød, hunger og desperasjon. Krigsveteranene mottok inflaterte, og verdiløse, penger når de endelig fikk sine pensjoner, og de ble nødt til å tigge for å overleve, ble det sagt.
Alle partiene som hadde deltatt i regjering ble holdt ansvarlige i nazistenes retorikk, og også DNVP ble sett på som mistenkelig siden det hadde deltatt i arbeidet for å opprette en borgerblokk, og siden deler av DNVP hadde stemt for Dawesplanen. Dermed var ingen av de tradisjonelle politiske partiene pålitelige. Rasistalliansen førte en av de markerte deltakerne i revalueringsbevegelsen opp som kandidat på sikker plass.
Også DNVP prøvde å gjøre mye ut av revalueringspørsmålet, og rettet oppmerksomheten mot problemene til sparerne og pensjonistene. DNVP krevde en høyere revalueringsrate enn 15%, uten å binde seg til et tall.
DNVP angrep først og fremst regjeringspartiene i valgkampen, men det hendte at DNVP angrep Rasistalliansen, og pekte på at den nektet å delta i "Borgerblokken". DNVP skrev at stemmer til Rasistalliansen ikke ville føre til en borgerlig regjering, siden den ikke vil sitte i regjering sammen med andre parti.
De liberale partiene tapte på disse kampanjene, blant annet siden kampanjene henvendte seg til det som hadde brukt å være liberale velgere. Dessuten kunne de liberale partiene, som mer ansvarlige parti, ikke delta i løftekarusellen. Det ble i DVP sommeren 1924 vurdert å love å heve revalueringsraten til 25%, men Stresemann sa at DVP "ikke kunne tilfredsstille utopiske håp".
DDP ba om at revalueringsspørsmålet ble satt i perspektiv. Politikken måtte bli sett i sammenheng, og ikke bare ut fra en enkelt sak. For at en revaluering skulle kunne finne sted måtte økonomien først bli bedre.
Disse argumentene gjorde ikke inntrykk på ledelsen for revalueringsbevegelsen og dens tilhengere. Spenningen mellom de liberale partiene og revalueringsbevegelsen ble bare større i løpet av høsten da representanter for revalueringsbevegelsen tok kontakt med de ikkesosialistiske partiene for å få deres støtte. De liberale partiene ville ikke støtte revalueringsbevegelsens krav, og revalueringsbevegelsen oppfordret velgerne til ikke å stemme liberalt. Denne oppfordringen ser ut til å ha blitt fulgt av de berørte, for de liberales stemmeandel sank i de gruppene det gjaldt i 1924, mens DNVP økte sin stemmeandel betydelig i disse gruppene. Også nazistene fikk betydelig oppslutning i disse gruppene. Nazistene hadde brukt mye energi for å få oppslutning i denne gruppen, og de fikk uttelling for slitet. Men nazistenes oppslutning var betydelig mindre ved valget i desember enn i mai, men de liberale vant ikke tilbake den oppslutning som de hadde tapt i mai. Det synes som om det nå var de konservative og nazistene som først og fremst delte stemmene fra rentenistene, og ikke lenger de liberale og de konservative.
Den traumatiske opplevelsen som hyperinflasjonen og stabiliseringen medførte fikk varige virkninger. Rentenistene ble varig mer politisk høyredreide og fiendtlige overfor republikken.
Den nye middelklassen ble også hardt rammet av den økonomiske krisen i 1923-24. I siste del av 1923 var det stor arbeidsløshet i den nye middelklassen, og arbeidsløsheten holdt seg høg gjennom hele 1924.
Lønningene til den nye middelklassen, som blant annet bestod av kontoransatte i privat sektor og salgsarbeidere, var presset ned i 1924, og betydelig lavere enn før krigen. Reallønna til ledende bankansatte i Berlin var i 1924 bare halvparten av det den hadde vært i 1913. De lavtlønnede hadde ikke fått inntektene sine presset så langt ned i forhold til reallønnsnivået før krigen, men faren for å bli arbeidsledig var stor for dem. Lønnsforskjellene mellom kroppsarbeidere og kontoransatte var blitt betydelig mindre enn før krigen.
De store fagforeningene til de kontoransatte uttrykte misnøye med situasjonen. Den liberale GdA uttrykte bekymring for de mange offentlig ansatte som ble oppsagt som ledd i myndighetenes spareprogram. Og mange funksjonærer i privat sektor var i en svært usikker situasjon. GdA var bekymret for at myndighetene skulle gi bedriftenes ledelse frie tøyler i forhold til de ansatte. GdA advarte om at mektige krefter ønsket å reversere "demokratiseringen av økonomien" for å gi ledelsen "økonomisk frihet". GdA krevde derfor at partiene i den nye Riksdagen anerkjente den likhet mellom ledelsen og arbeiderne i staten og i økonomien som konstitusjonen garanterte. GdA hevdet også at partiene skulle beskytte Weimarkonstitusjonen som sikret funksjonærer likhet og sosial mobilitet.
Det sosialistiske ZdA sluttet seg til støtten til republikken, men var mer aggressiv overfor de økonomiske forholdene. "Under den hykleriske masken til et "Volksgemeinschaft" (Folkefellesskap) og en såkalt "Borgerblokk" prøver de kapitalistiske kreftene å opprette de eiendomsbesittende klassenes regime", framførte ZdA. "Kapitalismen vil gjøre deg til slave igjen". Dette kunne forhindres av sterke fagforeninger blant funksjonærene som stod sammen med arbeiderklassens fagbevegelse.
Funksjonærenes fagforeninger var enige om at de ville beholde den medbestemmelsesrett på arbeidsplassen som de hadde oppnådd, men de var uenige om hvordan de skulle stille seg til den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsens fagforeninger. Både den konservative fagforeninga for funksjonærer, DHV, og den liberale GdA ville opprettholde det økonomiske og sosiale skillet mellom funksjonærer og kroppsarbeidere. De ville også holde på egne forsikringsordninger etc. for funksjonærer. DHV framstilte funksjonærene som en egen stand som trengte sine egne institusjoner og egne politiske parti. Men det sosialistiske ZdA støttet ikke dette skillet. ZdA stod alene om å uttrykke det syn at funksjonærene var medlemmer av arbeiderklassen, og måtte stå sammen med den i politikken.
Siden det var mye misnøye blant funksjonærgruppene i 1924 kunne man ha ventet at nazistene ville ha prøvd å vinne oppslutning blant dem. Spesielt DHV syntes å være mottakelig for nazismen. DHV var antisemittisk og antifeministisk og antisosialistisk og støttet en ekspansjonistisk utenrikspolitikk.
DHV var partipolitisk uavhengig, og DNVP anstrengte seg langt mer for å knytte medlemmene av DHV til seg enn det nazistene gjorde. DNVP greide også å utvikle et godt forhold til DHV, og i valgkamplitteraturen tok DNVP opp tema som var felles for både DHV og DNVP.
DVP støttet også i sin valgkamp at funksjonærene skulle ha egne trygdeordninger etc. som var skilt fra arbeidernes. På dette punktet stod DVP helt på linje med DNVP. Og DVP angrep SPD som ville slå sammen arbeidernes og funksjonærenes trygdeordninger.
DDP støttet også at funksjonærenes skulle ha sine egne sosiale tjenester. DDP prøvde å ha et godt forhold til GdA. GdA støttet republikken, og siden DDP hadde vært det borgerlige partiet som klarest hadde støttet republikken håpet DDP at det ville få støtte fra GdA.
Nazistene deltok ikke i kampen om den nye middelklassens stemmer. De tok ikke opp dens saker ved valgene i 1924, og henvendte seg ikke til den. Noen ganger omtalte nazistene funksjonærene som arbeidstakere, og de var usikre angående den nye middelklassens sosiale posisjon.
Denne nye middelklassen stemte først og fremst på DVP og DNVP i 1924. Nazistene gjorde like lite inntrykk på den som nazistene hadde forsøkt å gjøre, og fikk i 1924 få stemmer fra funksjonærene. Funksjonærene holdt seg i 1924 til de tradisjonelle partiene.
De offentlig ansatte ble hardt rammet av de økonomiske krisene. De hadde tradisjonelt vært mer skjermet mot svingninger i økonomien enn privat ansatte funksjonærer. Under krigen hadde offentlig ansatte blitt hardt rammet av inflasjonen, som de knapt ble kompensert for. Og den fortsatte inflasjonen rammet svært hardt. Som ledd i stabiliseringspolitikken kom regjeringa med sparetiltak i 1923 som rammet offentlige ansatte hardt enda en gang. Mange offentlig ansatte ble oppsagt som ledd i spareplanen. Staten sparket 150.000 offentlig ansatte mellom november 1923 og april 1924. I tillegg måtte lokale myndigheter komme med likende tiltak. Det er anslått at nesten 750.000 offentlige ansatte til sammen mistet arbeidet som følge av regjeringas stabiliseringspolitikk. I tillegg var dette et slag mot den spesielle og privilegerte stillinga statsansatte i Tyskland hadde brukt å ha som livstidsansatte.
Oppsigelsene kom som et stort sjokk for de statsansatte som hadde gått ut fra at de hadde sikre stillinger. Dette skapte stor motstand mot Weimarrepublikken blant mange av de som mistet arbeidet.
Oppsigelsene forsterket embetsmennenes vilje til fortsatt å være en spesiell kaste som var skilt fra andre arbeidstakere. Statsadministrasjonen hadde blitt utsatt for store påkjenninger under krigen og under inflasjonen, og den tradisjonelle oppfatninga om at staten var og skulle være upolitisk og stå over sosiale og økonomiske konflikter hadde blitt svekket. Dette fikk den politisk nøytrale foreninga til embetsmennene, Deutscher Beamtenbund - DBB, til å tape oppslutning mellom 1919 og 1922 etter hvert som medlemmene vendte seg til foreninger med tydeligere politisk orientering. Den sosialdemokratiske Allgemeiner Deutscher Beamtenbund - ADB og den kristelignasjonale GDB fikk flere medlemmer. Oppsigelsene i 1923-24 reverserte denne trenden.
DBB førte sommeren 1923 an i å forsvare de tradisjonelle rettighetene og privilegiene til embetsmennene. DBB hevdet at embetsmennene fortsatt skulle være uavsettelige. Dersom noen innen staten skulle avsettes måtte dette bli arbeidstakere som ikke var embetsmenn.
De politisk orienterte fagforeningene, spesielt den sosialdemokratiske ADB, fant at dette var et problematisk standpunkt. ADB mente at alle arbeidstakere måtte stå sammen.
DBB fikk økt tilslutning fra embetsmennene, mens de partipolitiske organisasjonene som representerte embetsmenn mistet tilslutning.
Det ble også økt debatt om lønningene til embetsmennene. Andre lønnsmottakere fikk vanligvis lønn en eller flere ganger i måneden, mens embetsmennene fikk utbetalt lønn fire ganger i året, hvert kvartal. Under hyperinflasjonen var dette uheldig siden pengene så raskt mistet sin verdi. Derfor ble lønnsutbetalingene supplert med utbetalinger som stod i forhold til de økende levekostnadene. Dette lønnssystemet kom under debatt i 1922-23, og DBB forsvarte systemet, siden det ga en stor sum fire ganger i året, og videre løpende justeringer. I november 1923 gikk staten over til å betale embetsmennene månedlig, og dette så SBB på som et angrep på embetsmennenes nedarvede rettigheter.
Embetsmenn klaget også over nedgang i realinntekt da inflasjonen ble avløst av stabiliseringen. I månedene før valget våren 1924 var inntekta til en kontorfullmektig som arbeidet for staten i en stor by mindre enn inntekta til en butikkansatt, og de som arbeidet for staten hadde ikke lenger sikker ansettelse. Embetsmennene med de høyeste stillingene hadde sterkest nedgang i inntektene - slik skjedde det ei lønnsmessig utjevning. De høgste inntektene var redusert til bare mellom 27 prosent og 35 prosent av den kjøpekraften de hadde hatt før krigen. Dette var et svært stort tap, siden også sparepengene var tapt. Det førte til en merkbar reduksjon av levestandarden.
For statsansatte i lavere stillinger var realinntekta i 1923 mellom 43 og 82 prosent av nivået før krigen. Mange var så dårlig avlønnet at de ikke lenger kunne leve av den inntekta som de fikk, men måtte ha mer enn et arbeid. Middelklassen hadde en svært vanskelig tid.
Men etter valget i mai ble lønningene til offentlig ansatte satt kraftig opp. De lavest graderte økte lønningene med 28 prosent, og de som var høgere oppe i systemet fikk lønningene enda sterkere økt. Disse sterke lønnsøkningene fikk sin tilslutning fra Riksdagen midt på sommeren, og de bidro til å øke moralen innen embetsverket, selv om de ikke kompenserte for den sterke inntektsnedgangen som hadde foregått gjennom de foregående ti årene. Dessuten følte embetsmennene seg angrepet utenfra.
Nazistene hadde ikke lyktes i å få oppslutning blant den nye middelklassen i privat sektor, og hadde knapt heller prøvd. De lyktes bedre i å få oppslutning blant de statlig ansatte, og la også langt mer arbeid ned for å oppnå denne tilslutning. Nazistene la vekt på at de offentlig ansatte var dårlig betalt og truet av oppsigelse: "Offentlig ansatte har blitt kastet ut i gatene i hundretusenvis uten hensyn til familie, krigsskader eller profesjonell ekspertise". Lønningene er på det beste bare 40% av nivået før krigen, og feriene er blitt kortet ned og arbeidsdagene er blitt lengre, framførte nazistene, og skylda for dette lå blant andre på "de jødiske svindlerne på aksjemarkedet".
Nazistene hevdet at republikkens forsøk på å demokratisere embetsverket førte til at folk ble forfremmet på grunn av partitilhørighet og ikke etter evner, innsats og fortjeneste. Og, hevdet nazistene, de øverste delene av embetsverket ble i økende utstrekning bemannet av jøder. Dette ville nazistene forandre på.
De konservative hadde lenge hatt stor oppslutning i embetsverket, og denne ville DNVP ta vare på. DNVP førte derfor i 1924 en kampanje overfor embetsverket som liknet mye på den som nazistene førte. De samme påstandene og kravene ble ført fram.
Det var likevel forskjeller mellom den kampanjen overfor embetsverket som DNVP førte og den nazistene førte. DNVP var mer elitistisk og angrep vanlige arbeidsfolk i sin kampanje, og framstilte dem som konkurrenter til embetsmennene. Mens nazistene konsentrerte seg om de påkjenningene statlige ansatte med middels og lavere inntekt ble utsatt for på grunn av økt arbeidstid, lave inntekter og nedbemanning, så fokuserte DNVP heller på toppsjiktet i embetsverket i sin kampanje, og skrev at det var nødvendig at Tysklands "intellektuelle og kulturelle aristokrati" måtte beholde sin opphøyde stilling.
DVP appellerte også til den elitistiske orientering til embetsverket. DVP gikk sterkt mot at embetsmenn skulle behandles som vanlige arbeidstakere. Men DVP hadde vært regjeringsparti i 1923 og 1924, og hadde medansvar for de regjeringsvedtak som embetsmennene måtte være misfornøyde med. DVP viste til at dette var ei tid da Tyskland stod på randen av sammenbrudd og der drastiske tiltak hadde vært nødvendige, og DVP skyldte også på SPD for vedtak de ville ta avstand fra overfor velgergrupper. Og embetsverket hadde vært oppsvulmet og større enn det hadde vært før krigen da oppsigelsene kom, selv om Tyskland var blitt både mindre og fattigere.
Også DDP hadde vært regjeringsparti, og var derfor på defensiven. Og ble, som partiet selv bemerket, utsatt for nådeløs forfølgelse fra rasistene og de konservative fordi det hadde tatt ansvar for delta i å redde republikken i ei vanskelig tid. Og de ekstreme vanskelighetene republikken hadde havnet i skyldtes den tapte krigen som de konservative og rasistiske kretsene hadde større skyld i enn noen annen gruppe i Tyskland.
Men det ser ut til at høyresidas angrep på demokratene ble tatt godt i mot av embetsmennene, og gjorde inntrykk på dem. DNVP hadde stor framgang blant embetsmennene. Embetsverket var tradisjonelt konservativt, og det forble konservativt. Og embetsmennene og de som aspirerte til å bli embetsmenn var misfornøyde på grann av dårlige avansementsmuligheter, redusert lønn og stor arbeidsledighet blant personer med høg utdanning. Da hæren ble sterkt redusert på grunn av Versaillesfreden gikk mange offiserer over i embetsverket, og oppsigelsene i embetsverket førte mange av dem over til de paramilitære organisasjonene.
Nazistene lyktes bedre i å få oppslutning blant embetsmenn og offentlige funksjonærer enn blant private funksjonærer.
Selv om man tradisjonelt har viet mye oppmerksomhet til middelklassens plager i 1923-24 var arbeiderne blant de størst taperne under inflasjonen, både individuelt og institusjonelt. Okkupasjonen av Ruhr og den passive motstanden kostet tusenvis av arbeidere arbeidet. Og hyperinflasjonen forverret situasjonen. Vinteren 1923-24 var det stor arbeidsledighet. I desember 1923 var mer enn halvparten av alle organiserte arbeidere enten arbeidsledige eller på deltid. Og arbeiderne betalte en uforholdsmessig stor del av skattene. Selvstendig næringsdrivende betalte skatten på etterskudd en gang hvert kvartal, med penger som var sterkt inflaterte, og som det var lett å betale, mens arbeiderne måtte betale skatt direkte fra lønna hver veke. Og det var langt hardere.
Inflasjonen svekket arbeidernes institusjoner. Da arbeidsløsheten økte mistet fagforeningene mange medlemmer, og i 1923 ble fagbevegelsens fond slettet av hyperinflasjonen. Svekkelsen av fagbevegelsen framgikk tydelig i desember 1923 da regjeringa fjernet bestemmelsen om åtte timers arbeidsdag som ledd i stabilisering av økonomien.
Mot sommeren i 1924 sank arbeidsledigheten. Lønningene økte også med omkring ti prosent for faglærte arbeidere og noe mindre for ufaglærte arbeidere.
Nazistene prøvde i valgkampen, i motsetning til de tradisjonelle borgerlige partiene, å få oppslutning blant arbeiderne. Sentrumspartiet hadde oppslutning fra katolske arbeidere, men prøvde ikke å utvide sin oppslutning blant arbeiderne ut over de katolske arbeiderne.
Det var SPD og KPD som mest heftig kjempet om støtte fra arbeiderne. Og hvert av disse to partiene så det andre som sin hovedmotstander i kampen om velgerne. Sosialdemokratenes to hovedpunkter under valgkampen var 1) forsvar av republikken mot høyresida, og 2) systematisk parlamentarisk arbeid for å bygge ut og styrke arbeidernes rettigheter og stilling i samfunnet. Den Riksdagen som skulle velges i 1924 ville avgjøre spørsmål om arbeidsdagens lengde, arbeidskontrakter, arbeidsløshetsforsikring, organisasjonsrett og fordeling av skattebyrden. Derfor var det svært viktig for arbeiderne at de var godt representert i Riksdagen. Sosialdemokratene satte kommunistenes "splittende agitasjon" mot deres eget konstruktive parlamentariske arbeid.
I løpet av 1923-24 hadde SPD vært opptatt av et konstruktivt lovgivningsarbeid for å forbedre den økonomiske og politiske situasjonen til arbeiderne, framholdt Vorwärtz, mens kommunistene hadde vært opptatt med en obstruksjonistisk taktikk i Riksdagen og av å skape uro i gatene. Kommunistene håpet på størst mulig uro og fattigdom, siden de mente at dette ville føre til en revolusjonær situasjon, mens sosialdemokratene skritt for skritt ville arbeide for å forbedre arbeidernes situasjon.
SPD presenterte slik seg selv som arbeidernes eneste pragmatiske og erfarne representant, og kommunistene angrep voldsomt denne måten å arbeide på for å oppnå framskritt for arbeiderne. Samarbeid med de borgerlige førte bare til at arbeiderklassen ble bundet fast i det eksisterende systemet, hevdet KPD. Sosialdemokratene var blitt et middelklasseparti, skrev Røde Fane.
Kommunistene gjorde narr av det parlamentariske arbeidet og kalte det en propagandistisk svindel. KPD framholdt at SPD hadde støttet Dawesplanen, som, hevdet KPD, betydde at åtte timers arbeidsdag ble avskaffet og at det oppstod massiv arbeidsledighet blant industriarbeidere, og at arbeidervernlovgivning og sosial velferd for arbeiderne ble avskaffet. Videre turde ikke sosialdemokratene lenger snakke om klassekamp og nasjonalisering, men var bare opptatt av å regulere kapitalismen. Frihet kunne bare vinnes gjennom ødeleggelse av Weimars kapitalistiske system, hevdet kommunistene. I begge valgkampene i 1924 hadde kommunistene som slagord: "Ned med svart-rødt-gult" (Weimarrepublikkens farger).
Selv om det var en voldsom konflikt mellom SPD og KPD hevdet nazistene at det var lite som skilte de to partiene som kjempet om arbeiderklassen. Nazistene sa at begge partiene hevdet at de ville avskaffe kapitalismen, men begge hadde likevel funnet seg i den. Fire år etter revolusjonen var tyske arbeidere i større grad slaver av profittører og de store internasjonale jødiske bankierene enn før revolusjonen. I den marxistisk dominerte republikken levde arbeiderne i elendighet og kapitalistene fikk bruke piska på arbeiderne. Sosialdemokratene hadde ikke holdt sine løfter om å nasjonalisere bankene, framholdt nazistene; tvertimot beskyttet de kapitalistene.
Kommunistene ville overlate de tyske arbeiderne til de internasjonale bolsjevikene, framholdt nazistene. Kommunistene ville redusere arbeiderne til den samme elendighet som arbeiderne i Russland levde under. Der var det tolv timers arbeidsdag og ingen streikerett. KPD ville gjøre Tyskland til samme type "fengselsstat" som Sovjet var, skrev nazistene.
Rasistene hevdet at tyske arbeidere måtte frigjøre seg fra klassehatet til SPD og KPD og det jødiske bedraget om proletariatets internasjonale solidaritet. Istedenfor klassekamp la nazistene vekt på at de ville opprette et sant "Folkefellesskap". Der skulle det ikke være sosiale forskjeller og klassemotsetningene ville forsvinne. Det har vært en forbannelse for folket at det har blitt delt opp i stridende klasser. Denne splittelsen av folket var årsak til nederlaget i 1918, hevdet nazistene, og den har blitt skapt av den jødiske marxismen. Det må skapes en indre forsoning mellom disse klassene og de må integreres i et genuint Volksgemeinschaft. Dette var det høgste målet, skrev nazistene.
Den rasistiske bevegelsen ville samle hele folket, hevdet den, og uoverensstemmelser og klassekamp måtte legges bort. Alle tyskere måtte stå sammen mot den felles fienden som utbyttet dem.
Nazistene hevdet at for å løse det sosiale problemet måtte det jødiske problemet løses. Jødene ble lenket sammen med marxistene og kapitalismen i den nazistiske valgkampen i 1924, og dette var et vesentlig element i den og det ideologiske grunnlaget for den. Dermed kunne sider ved kapitalismen angripes uten at det medførte et krav om å avskaffe det kapitalistiske systemet. Folket var blitt slaver under den jødiske finanskapitalen, hevdet nazistene. Derfor var den sentrale konfrontasjonen konfrontasjonen med jødene, hevdet nazistene.
SPD og KPD var i stand til å avvise den nazistiske propagandaen på en effektiv måte, og nazistene fikk ikke nevneverdig oppslutning blant arbeidere. SPD fortsatte å ha stor oppslutning både blant protestantiske og katolske industriarbeidere. Kommunistene hadde stor oppslutning blant gruvearbeidere og metallarbeidere, arbeidere fra sektorer der det var stor arbeidsledighet.
Rasistalliansen fikk oppslutning blant arbeidere i handverks- og små bedrifter i 1924, men ikke i større bedrifter og i bedrifter der fagbevegelsen var sterk og der arbeiderklassens politiske parti stod sterkt.
Ansatte i små bedrifter uten fagutdanning var ofte de minst organiserte arbeiderne. De utgjorde omkring en tredjedel av den tyske arbeiderklassen. De kunne være handlangere og svenner hos handverkere, men tilhørte verken den etablerte middelklassens handverkerstand eller den organiserte arbeiderklassen. De falt mellom alle stoler og hørte ikke heime noe sted i samfunnet. De fikk ikke fast arbeid, de var verken faglærte arbeidere eller handverkere, de stod utenfor.
Nazistene prøvde å nå disse arbeiderne, også ved å komme med forslag som de ville tjene på. Rasistalliansen gikk inn for å gjeninnføre åtte timers arbeidsdag, og dette skilte dem fra de liberale og konservative. Nazistene foreslo også at arbeiderne skulle ha innflytelse i bedriftene og på arbeidsplassene, og de gjentok sitt forslag om utbyttedeling. Og de oppfordret til å nasjonalisere de store bankene og å "knuse aksjemarkedet og den internasjonale kapitalen", og virkeliggjøre prinsippet om "det felles beste før den enkeltes beste". Nazistene bar slik fram en radikal retorikk som var velkjent for tyske arbeidere.
Likevel hadde nazistene i 1924 en ideologisk tvetydig framtreden. De ville både være et arbeiderparti og et borgerlig parti, eller rettere: de ville både ha borgerlige velgere og arbeiderpartivelgere. De ville appellere til alle grupper. Derfor var det ikke lett å plassere nazistene i det vante politiske bildet på en høyre-venstre skala.
I propagandaen sin hevdet nazistene at de verken var et venstre eller et høyre parti. De ville ha en slutt på partiene og partimentaliteten. Nazistene ville stå fram som representanter for hele folket, og ikke bare som representanter for en eller noen bestemte grupper, som de andre partiene. De prøvde å samle alle standpunkt som hadde utbredt oppslutning. [Nazistene stod ikke for meninger, men for makt, som de var ute etter å oppnå, og de var villige til å mene hva som helst for å få oppslutning.] De prøvde i 1924 å gi inntrykk av de var en stor reformbevegelse som "ville bekjempe det eksisterende økonomiske systemet som var underlagt den jødiske finanskapitalen." Derfor henvendte nazistene seg til alle som var misfornøyde og desperate, uansett deres sosiale bakgrunn. Og det var svært mange som var drevet inn i desperasjon i Tyskland i denne elendige tida.
Ved valget i mai fikk Rasistalliansen sin største oppslutning i det protestantiske Mecklenburg og i det katolske Nedre Bayern. Men det var bare i enkelte katolske områder at nazistene fikk støtte, for det meste i noen jordbruksområder i Bayern. Og NSDAP greide aldri å bli et stort parti blant katolske velgere i Tyskland.
Sentrumspartiet advarte stadig katolikkene om at nazistene var fiender av kristendommen, og spesielt av katolisismen. Nazistene foretrakk Odin framfor kristendommen.
I tillegg til å angripe nazismen for dens religionsfiendtlighet angrep Sentrumspartiet nazistene for å være et radikalt parti som manglet konstruktive tilnærminger til sosiale og kulturelle problem. Nazistene protesterte og fordømte de eksisterende forholdene, men de hadde ingen konkrete forslag eller alternativ, bare vage slagord å by på. Ikke noe parti kan eksistere lenge som bare en fornektelse av det bestående, det må kunne presentere en alternativ politikk. Sentrumspartiet presenterte seg selv som et moderat parti.
Sentrumspartiet prøvde i likhet med nazistene å unngå å være et klasseparti. Sentrumspartiet var et moderat parti som ville bygge bru over klassemotsetningene og forsone partene ved å anerkjenne krav fra begge som rimelige og rettferdige. Sentrumspartiet appellerte til mange ulike sosiale grupper, som hadde det felles at de var katolikker. Sentrumspartiet ville også bygge et inkluderende "folkefellesskap" i Tyskland.
Nazistene prøvde å møte kritikken fra Sentrumspartiet med å hevde at nazistene var venner av religionen. Og i mange pamfletter fortalte nazistene om hvor religiøse de var og hvor stor pris de satte på religionen.
Men nazistene hevdet også at religion ikke hadde hørte til i politikken. De sa at Sentrumspartiet brukte religionen til å skremme velgere bort fra Rasistalliansen. Nazistene sa at de ville kjempe mot at "religionen ble blandet med jødisk ... partipolitikk."
DNVP så på seg som den fremste politiske forsvareren av protestantiske verdier. DNVP angrep nazistene fordi nazistene blandet kristendommen sammen med dens jødiske opphav, og hevdet at derfor kunne ingen som var kristen stemme på nazistene.
Nazistene sa at et endelig mål for dem var å få slutt på det religiøse skillet i Tyskland. Nazistene sa at de ville samle folket. Bismarcks Kulturkampf hadde splittet Tyskland etter konfesjonelle skillelinjer, skrev nazistene, og mens protestantene kjempet mot katolikkene hadde jødene fritt kunnet infiltrere Tysklands sosiale, politiske og kulturelle liv. Og dette var den virkelige faren for Tyskland, hevdet nazistene. Fred mellom konfesjonene var nødvendig for at den jødiske faren skulle kunne bekjempes.
Det er vanskelig å vurdere den virkningen disse påstandene fra nazistene hadde. Nazistenes religiøse appeller ble stort sett rettet til kvinnelige velgere. De ikkesosialistiske partiene henvendte seg til kvinnelige velgerne først og fremst med appeller som angikk religion, utdanning og kultur, og la da gjerne vekt på viktigheten av kristne verdier, og sa at de var beskyttere av disse verdiene.
De to liberale partiene var mindre religiøst orientert enn Sentrumspartiet og DNVP, men likevel la de vekt på religionen, og når de henvendte seg til kvinner var det først og fremst med tema som angikk religion, kulturell og utdanning. Både Sentrumspartiet og DNVP støttet konfesjonelle skoler, men det gjorde verken DVP eller DDP. Likevel ville de at religion skulle være skolefag.
DDP var mer sekulært i sin orientering overfor spørsmål om utdanning og kultur enn de andre borgerlige partiene. Dette gjelder også i de henvendelsene som DDP foretok overfor kvinnelige velgere. DDP la vekt på demokratiske verdier og støtte til republikken.
Vektlegging av utdannelse og kultur var effektivt for å rekruttere kvinnelige velgere, spesielt når dette ble satt i en religiøs sammenheng. Kvinnene stemte sjeldnere enn menn på de radikale partiene i Weimarrepublikkens tidlige år, og oftere på de moderate partiene, spesielt de som var opptatt av religion. I 1924 stemte ikke kvinnene på Rasistalliansen. Bare kommunistpartiet hadde dette året mindre andel kvinner blant sine velgere enn nazistene og Rasistalliansen.
Det ser ikke ut til at nazistene greide å ta det religiøse spørsmålet ut av valgkampen, eller å redusere dets betydning for stemmegivningen. Nazistene ville helst unngå religionen i valgkampen, og den ser ikke ut til å ha spilt noen rolle for de som stemte på nazistene, men derimot har den for noen vært grunn til ikke å stemme på nazistene. Men nazistene greide å vinne oppslutning i svært mange ulike grupper, slik var de enestående. De var en protestbevegelse som var i stand til å vinne stemmer i alle misfornøyde grupper.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Hitlers velgere
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: