Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Hitler likte ikke intellektuelle. Han sa at dessverre trenger man dem, ellers skulle de ha blitt utslettet. Manglende støtte fra de intellektuelle hadde vært en av de største svakhetene til Weimarrepublikken. Da Hitler ble kansler ønsket han å vinne støtte fra intellektuelle, og han lyktes langt på vei. Selv om mange kjente intellektuelle forlot Tyskland, ble de fleste værende i Tyskland som Hitlers støtter.
Den støtten som intellektuelle ga Hitler kunne både skyldes politisk naivitet og den romantiske lengselen etter et inderlig fellesskap som mange av dem hadde gitt uttrykk for. Mange mente også at det var på tide å gjenoppvekke en nasjonal kultur. Og mange intellektuelle hadde beundring for vold og terror. Og de fryktet følgene av ikke å støtte det nye regimet.
Denne frykten førte til mange feige handlinger. Intellektuelle som Martin Heidegger, Carl Schmitt og Gottfried Benn sluttet seg frivillig til nazistene. Det kan være vanskelig å forstå, og kan ikke bare forsvares med frykt og feighet.
Carl Schmitt var en høgt respektert samfunnsviter, som hadde en treffende og skapende uttrykksmåte. Han var en moderne Machiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å akseptere makt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomiske innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromiss mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde under Weimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringa og Riksdagen ikke greide å styre.
Da den konstitusjonelle krisen som førte til Hitlers maktovertakelse begynte i 1932, skrev Carl Schmitt at situasjonen skapte sin egen rett, og at nødvendigheten overskred loven, den er suveren som utformer de bestemmelsene som er nødvendige i unntakssituasjonen. I en artikkel i Deutsche Juristenzeitung i juli 1934 om den blodige aksjonen mot SA 30.juni skrev Carl Schmitt at føreren ikke bare laget loven, men han var loven.
Martin Heidegger hadde en tendens til introspeksjon som førte til en viss fremmedhet overfor virkeligheten, og en provinsialisme som ga tankene hans en arkaisk form. Heidegger henga seg til å utforske eksistensen til det ordinære mennesket, og de grunnleggende problemene som opptok ham kretset om omsorg, frykt og død. I dette forkastet han det konvensjonelle filosofiske språket og prøvde å oppnå en framstillingsform som ville nå til det værendes væren. Framstillinga til Heidegger ligger nær opp til en form for mystikk. Heidegger idylliserte det begivenhetsløse landlige livet og viktigheten av å være rotfestet. Han var mystiker av et slag som gjorde nazismens mystikk tiltrekkende for ham. I innsettelsestalen som rektor ved universitetet i Freiburg hilste han Hitler som en leder som var kalt av skjebnen til å føre Tyskland.
Gottfried Benn kunne også angripe fornuften for dens utilstrekkelighet, og mene at historien var meningsløs. Han insisterte på at skribenten ikke kunne eller skulle gjøre noe for å innvirke på kursen til en kriminell og dum verden, og at hans oppgave var å samle erfaringer for å utvide sin kreativitet. Men han var ikke fornøyd med denne estetisk tilbaketrukne livsholdningen. Han foraktet Weimarrepublikken, og ville ikke ha noe å gjøre med den. Han ville heller ikke betale skatt til den. Med tanker fra Nietzsche og Spengler trodde han at Tyskland kunne reddes, dersom en revolusjon kunne slette ut resultatene fra 1918. Han skrev at "det som vil redde staten vil være umiddelbar åndelig styrke, produktiv substans fra det irrasjonelles mørke. Og dette kunne være stedet der kunsten blir politisk."
Og i 1933 overbeviste han seg selv om et slikt regime hadde oppstått. Benn var entusiastisk for det nye regimet. Han skrev at det var "fullstendig identitet av makt og ånden, av individualitet og kollektiv, av frihet og nødvendighet". Føreren var "det kreative prinsipp". Føreren var "den fullstendige irrasjonaliteten til den historiske viljen". Benn led av et estetisk svermeri for det irrasjonelle, og dette hadde lett for å gå over i dyrkelse av vold.
Hitler ville at de intellektuelle skulle framheve systemet hans. De skulle ikke utvikle selvstendig tenkning, men tilpasse seg den herskende orden. I mars 1933 ble Josef Goebbels minister for propaganda og folkelig oppdragelse. Fra nå av skulle det kunstneriske uttrykk være i samsvar med den nazistenes politiske propaganda, fastslo Goebbels. En lov fra september 1933 opprettet et Reichskulturkammer, med avdelinger for maling, skulptur, litteratur, musikk, teater, film, radio og presse. Alle som arbeidet innenfor disse feltene måtte tilhøre disse avdelingene. Goebbels ble leder for dette kulturkammeret.
Det var karakteristisk for Hitlers organisasjonsmåte at han satte opp en konkurrerende autoritet mot Goebbels. Dette var NSDAPs kontor for overvåking av ideologisk trening og utdannelse. Leder for dette var Alfred Rosenberg, som fra 1929 hadde ført krig mot alle moderne tendenser innenfor skriftlig kunst og kultur. Hans "Kampfbund für deutsche Kultur" ble det "kulturelle" Sturm Abteilung. Det hadde allerede gjort seg bemerket ved å skape kvalm og avbryte filmer og forestillinger som ikke var i tråd med nazistenes forestillinger. Det tok seg videre av bokbrenning og utrensking av degenerert og utysk kultur.
Et naturlig mål for både Goebbels og Rosenberg var det Prøyssiske kunstakademiet, som var grunnlagt av Friedrich II, og det hadde siden vært en viktig institusjon i tysk kulturliv. Men nazistene mente at det ikke var folkelig nok, men for internasjonalt og moderne i sine holdninger. Dessuten hadde det jødiske medlemmer. Nazistene ventet på et påskudd til å angripe akademiet. De fant det da Heinrich Mann og Käthe Kollwitz undertegnet en petisjon som ba sosialdemokratene og kommunistene om å trekke sammen ved valget i mars for å unngå at Tyskland sank ned i barbari. Heinrich Mann var president for akademiets litteraturseksjon.
Rikskommisær for kultur i Preussen, Bernhard Rust, ga akademiets president, Max von Schilling, beskjed om at dersom han ikke tok affære mot Kollwitz og Mann ville akademiet bli stengt, eller i det minste dets litteraturseksjon. Schilling snakket med Kollwitz om dette, og hun meldte seg øyeblikkelig ut fra akademiet. Schilling sammenkalte akademiet til et møte om saken, og der meldte også Heinrich Mann seg ut. Arkitekten Martin Wagner motsatte seg det utilbørlige presset som ble lagt på Mann, og ville debattere Schillings framgangsmåte. Dette motsatte Gottfried Benn seg, og dermed meldte også Wagner seg ut av akademiet.
Alfred Rosenbergs kampforbund meldte seg, og ville rense akademiet. Den 13. mars var litteraturseksjonen samlet for å velge en etterfølger etter Heinrich Mann som president. Svært få møtte opp, blant annet siden reisen til utenbys medlemmer ikke ble betalt. Derfor kunne Gottfried Benn møte med en majoritet av stemmene. Gottfried Benn ønsket at litteraturseksjonen skulle plassere seg bak nasjonalsosialismen. Dette greide han å få gjennom, men det førte til at framstående medlemmer, som Thomas Mann, Ricarda Huch og Alfred Döblin, meldte seg ut av den. I tida som fulgte ble alle seksjonene i akademiet renset. Dette førte til at akademiets prestisje forsvant. Og det hadde ingen virkelig funksjon i nazistaten, utenom å offentliggjøre resolusjoner som uttrykte støtte til regimet.
Etter 1933 førte anklager om at skribenter og kunstnere var utyske til slutten på deres karriere. Bokbål, svartelisting, "renselse" av bibliotek, museer og galleri og forfølgelse av "kulturbolsjevikene" og andre utyske elementer, ble en sentral del av den tyske kulturpolitikken. Malerkunsten ble viet spesiell oppmerksomhet av nazistene. Alle maleri som ikke var besjelt av sann tysk ånd måtte fjernes fra alle offentlig tilgjengelige utstillinger. Edvard Munch var blant de malerne som ble angrepet for å være degenererte og undergravende for tyske verdier. Hitler hadde bestemte meninger om malerkunsten, og tillot bare den enkleste form for realistisk maleri. Kunsten må være forståelig for folket, erklærte Hitler. Og den må appellere til dets edleste instinkter og gjøre det stolt av sitt land og ivrig etter å tjene det.
Tyske musikere ble også angrepet. Berlin Hochschule für Musik ble satt under nazistisk ledelse. Det samme ble andre akademi. Klimaet for moderne musikk ble dårlig. Richard Strauss' musikk ble tolerert på grunn av hans internasjonale ry som ville gjort det pinlig med åpne angrep. Og også fordi han var en forfengelig mann som gjerne lot seg hylle på nazistenes festivaler. Men Strauss ble sett på med mistenksomhet av sensuren, og hans samarbeid med Stefan Zweig om Die schweigsame Frau, som ble produsert i 1934, gjorde nazistene rasende. Og ti år senere, da han ble åtti år, la Martin Bormann ned forbud mot at dette ble markert i pressen, siden Strauss hadde feilet overfor folkefellesskapet.
Paul Hindemith ble hardere angrepet. I 1934 ble operaen hans Mathias der Maler nektet satt opp. Han ble også angrepet for å ha samarbeidet med jødiske musikere. Hindemith ble en paria i sitt eget land. På en utstilling av degenerert musikk i 1938 ble Hindemith satt sammen med andre degenererte musikere som Mahler, Krenek og Weill. Arbeidene hans ble beskrevet som refleksjoner av en veritabel heksesabbat.
Det som ble utgitt som nazistisk kunst var enten ren propaganda, eller fullt av sentimental heroisme med vekt på blut und boden.
Nazistene prøvde å sensurere avdøde kunstnere. Heinrich Heine var så kjent, og hans dikt så ofte framført at det var vanskelig å bli kvitt ham. Men han kom ikke ut i nye opplag under nazistene. I antologier ble dikt og sanger som han hadde skrevet trykt under "anon", altså med ukjent forfatter. Og det ble forsøkt skrevet nye dikt til den musikken som Schubert og Schumann hadde skrevet til Heines dikt. Schiller ble sett på med mistenksomhet, siden han rettet oppmerksomheten mot misbruk av makt. Wilhelm Tell ble forbudt framført.
Goebbels opprettet et filmkontor i juli 1933, som senere ble gjort om til en gren av Reichskulturkammer. Og han hadde også ei avdeling for film i propagandaministeriet. Da fire store filmstudioer, Ufa, Terra, Tobis og Bavaria, ble nasjonalisert fikk de mulighet til å virkeliggjøre de ideene som de hadde.
Goebbels forstod at for mye propaganda i filmene ville gjøre dem kjedelige, og folk ville bli lei av dem og ikke gå for å se dem. Derfor ga han filmskaperne ganske frie tøyler, og han beskyttet stjernene og populære filmskapere mot politiske angrep. Av de 1.097 filmene som ble laget i Tyskland fra 1933 til 1945, var bare 96 laget etter initiativ fra propagandaministeriet.
De mest kjente filmen som ble laget i Tyskland under nazistene var Triumph des Willens fra 1935 og Olympia fra 1937. De var laget av Leni Riefenstahl, som selv hadde vært skuespiller og danser. I 1934 ba Hitler henne om å lage en film om den nazistiske bevegelsen, etter at han hadde sett en film laget av henne ved navn Das blaue Licht som han beundret. Filmen ble laget i løpet av partilandsmøtet i Nürnberg i 1934, og den var svært dyktig laget.
Den pressefriheten som hadde vært sikret gjennom presseloven av 1874 og artikkel 118 i Weimarkonstitusjonen ble fjernet ved februar dekretene i 1933. Og i de følgende månedene sikret partiet seg en lydig presse gjennom tre former for kontroll over aviser og tidsskrifter. I juni 1933 ble foreningen av avisutgivere, som hadde eksistert siden 1894, offer for Gleichschaltung, og Max Amann, leder for Eher forlag og direktør for Zentralverlag der NSDAP, som utga Völkischer Beobachter og andre partiaviser, ble styreformann i foreningen for avisutgivere, og begynte gjennom sin medarbeider Rolf Rienhardt å vise stor interesse for den private korrespondansen til medlemmene. Amann ble også president for Reichspressekammer, som ble opprettet i september 1933, og to måneder senere ble det obligatorisk for alle som var forbundet med publisering å høre til Reichspressekammer. Amann ble bemyndiget til å definere kravene for medlemsskap og til å ekskludere utgivere og stenge deres aviser og tidsskrifter uten kompensasjon. Han brukte denne myndigheten til å fjerne partipressens konkurrenter, og ekskluderte 1.473 utgivere allerede i det første året, og i 1936 hadde han eliminert fire femtedeler av den tyske pressen.
I oktober 1933 kom den såkalte Reichsschriftsteller gesetz, som la enda sterkere band på nyhetsformidlingen. Loven skilte mellom utgiverne, som var ansvarlig for tidsskrifters finansielle drift, og redaktørene og skribenter som var ansvarlige for det skrevne, og de siste ble ansvarlige overfor staten for det de skrev. Sammen med de "ariske paragrafene" umuliggjorde redaktørloven trykkefriheten, for straffene var harde.
I tillegg skaffet myndighetene seg monopol på presentasjon av nyheter. En av de første handlingene til Hitler etter at han ble kansler var å ta over Wolff telegrambyrå, den offisielle nyhetstjenesten, og Alfred Hugenbergs telegrafforening, og slå dem sammen i Deutsches Nachrichtenbüro (DNB), som filtrerte alle utenlandske nyheter. Innenlandske nyheter ble også kontrollert og sensurert. Regjeringas presseavdeling, som Goebbels hadde overtatt i juli 1933, kom også med retningslinjer. De fastsatte tema som pressen skulle vie spesiell oppmerksomhet, og undersøkte innholdet av tidsskrift svært nøye, og forbød behandling av mange tema, av grunner som kunne være uforståelige, og erklærte bestemte formuleringer for uønsket.
Ingen av Tysklands store aviser kunne overleve disse reguleringene uten å forråde sine prinsipp. Redaktørene i Ullsteins Vossische Zeitung innså dette allerede i mars 1933, og la ned denne utmerkede avisen. Berliner Tageblatt hadde forsvart republikken, og fikk en langtrukken død. I en lederartikkel 31. januar 1933 skrev Theodor Wolff at det nye regimet ville gjøre alt som var mulig for å skremme motstandere til taushet. Seks veker senere ble BT stengt, og åpnet etter at redaktøransvaret var gitt til et nazivennlig stabsmedlem med navn Karl Vetter og SA mannen Ohst. Under deres ledelse ble avisen redusert til en ubetydelighet. Josef Goebbels vekket avisen til liv fordi han beundret det avisen hadde vært under Theodor Wolff, og fordi han trengte en avis som kunne bli respektert utenlands. Propagandaministeren overtalte Paul Scheffer, en framstående utenlandskorrespondent, til å lede avisen. Scheffer håpet at Goebbels ønske ville føre til at BT ville slippe de ødeleggende restriksjoner som lå på andre publikasjoner. Det ble ikke en suksess, og etter to og et halvt år ba Scheffer om å bli fritatt fra denne stillinga og få gjenoppta arbeidet som utenlandskorrespondent. BTs uavhengighet var, i likhet med uavhengigheten til Frankfurter Zeitung som Goebbels også brukte som en kanal til utlandet, bare tilsynelatende. Avisene argumenterte alltid til fordel for nazismen, selv om ulike synspunkter kunne bli framstilt.
Universitetene fikk også sin frihet beskåret. Den gleden som gamle professorer uttrykte over at republikken ble ødelagt gikk raskt over da det ble klart at det nye regimet ikke ville respektere universitetenes tradisjonelle frihet. Hitlers mistro til intellektuelle gjorde ham likegyldige overfor universitetenes rolle som opplæringsanstalt for høgt kvalifiserte teknikere som var nødvendige for et avansert industrisamfunn, og som stedet for grunnlagsforskning som var nødvendig for fortsatt teknisk framgang. Hitler hadde bare forakt for universitetene. Gauleiterne, de lokale nazilederne, fikk makt over universitetene.
Universitetene kom seg ikke etter utdrivelsen av jødene og etter de mange frivillige oppsigelsene fra folk som forstod at seriøst arbeid var blitt umulig ved universitetene etter at de var blitt underlagt gauleiterne. Så godt som alle vitenskapsmennene forlot Max Planck instituttene, et uerstattelig tap for tysk vitenskap. Og andre tyske vitenskaper led like store tap. De mest lovende historikerne reiste til Amerika.
Mange nye menn, med partimedlemskapet i orden, rykket inn i de ledende stillingene ved universitetene. En undersøkelse fra 1938 viste at da var 45% av de etablerte posisjonene ved universitetene overtatt av nye menn i løpet av de siste årene.
Det ble mer og mer nazistenes ungdomsorganisasjoner, som Hitlerjugend, som avgjorde forfremmelser ved universitetene. Leder for Hitlerjugend, Baldur von Schirach, som selv ikke hadde greid å bestå universitetseksamen og hadde et dypt sinne mot universitetsetablissementet, ville revolusjonere utdanningssystemet ved å ta ansvaret for utdanning fra de konservative lærerne, og gi den over til ungnazistene, som la mest vekt på fysisk fostring. For å oppnå dette oppfordret han hitlerungdommen til å gjøre opprør mot lærernes metoder og vokte over deres troskap mot det nye regimet, og ellers bruke tida til deltakelse i hitlerungdommens aktiviteter. Dette gikk ut over det faglige nivået.
En lov fra desember 1936 gjorde medlemskap i Deutschen Jungvolk eller Hitlerjugend obligatorisk for alle i alderen ti til atten år, og Schirach ble utnevnt til riksungdomsleder. Han fortsatte sine kampanjer mot lærernes undervisningsmetoder, og demoraliserte dem enda mer. Men for elevene ble det vurdert som viktigere å lykkes i Hitlerjugend enn å lykkes på skolen. Opptaksprøven til universitetene, arbitur, ble meningsløs siden politisk troskap ble en viktigere kvalifikasjon ved opptak til universitetene.
I 1939 manglet en stor del av studentene grunnleggende kunnskap og ferdigheter, og de var følgelig ikke i stand til å følge studiene. Strykprosenten ble svært høg, og det første året ved universitetene måtte brukes til å bøte på den manglende kunnskapen. Universitetene kunne ikke lenger bli ventet å bringe fram nye generasjoner lærere og forskere. Elevene i videregående skole var ikke i stand til å utføre konsentrert arbeid.
Mange tyskere skammet seg over det systematiske kulturelle forfallet som nazistene tvang gjennom, selv om de fleste ikke var i stand til å oppdage dette. Og dette var en av de viktigste grunnene til den økende motstanden mot det nye regimet. En motstandsform gjorde seg gjeldende som "indre emigrasjon" - tilbaketrekking fra verden. Virkningsfull aktiv motstand var vanskelig å forestille seg og å gjennomføre, altså motstand som ble mer enn symbolhandlinger og desperate, men virkningsløse, aksjoner. Regjeringa hadde monopolisert alle kommunikasjonsmidlene og hadde monopol på voldsmidler, og brukte dem gjerne mot både virkelige og forestilte motstandere. Og det nye regimet hadde støtte fra store deler av befolkninga. De fleste motstanderne av det nye regimet kunne ikke gjøre annet enn å prøve å unngå det ved å isolere seg fra så mye av dets virksomhet som mulig.
De første forsøkene på å organisere aktiv motstand kom innen arbeiderbevegelsen. I begynnelsen av 1933 var dens ledelse nølende selv om mange medlemmer ønsket og var klar til kamp mot den nazistiske maktovertakelsen. I atskillige tyske byer var det massedemonstrasjoner mot nazistene i slutten av januar, men disse ble ikke koordinert og organisert til en generalstreik. SPD hadde væpnede kampgrupper, Reichsbanner, som ønsket å kjempe mot SA, men SPDs ledelse holdt dem tilbake for å unngå et blodbad. Og i løpet av 1933 kunne derfor nazistene oppløse fagbevegelsen og erklære at det sosialdemokratiske partiet var ulovlig. Men motstandsviljen var fortsatt sterk, spesielt blant yngre medlemmer av arbeiderbevegelsen. Undergrunnsgrupper ble organisert i alle viktige byer, som Sozialistische Arbeiterpartei og Roter Stosstrupp, som først ble organisert ved universitetet i Berlin og som trakk til seg tidligere medlemmer fra Reichsbanner etter Hitler maktovertakelse. Disse gruppene var lite koordinerte, og brukte mye tid på ideologiske debatter og krangel med partiets utøvende ledelse som i 1933 flyttet til Praha.
Også kommunistene organiserte en undergrunnsbevegelse. Forholdet mellom SPD og kommunistene var ikke godt, og det var derfor ikke grunnlag for samarbeid mellom dem. Kommunistene fulgte direktiver fra Moskva, og derfor ville ikke SPD samarbeide med kommunistene. Men det var forhandlinger mellom den sosialdemokratiske og den kommunistiske undergrunnsbevegelsen. Men først kommunistiske intriger mot SPD-ledelsen i Praha og deretter pakten mellom Tyskland og Sovjet i 1939 gjorde samarbeid umulig.
Etter at krigen hadde brutt ut ble sosialistiske ledere som Wilhelm Leuschner, Julius Leber og Carlo Mierendorff overbevist om at det var nødvendig å samarbeide med motstandsgrupper fra middelklassen og med opposisjonelle elementer innen byråkratiet for å mønstre effektiv motstand. Etter det tyske overfallet på Sovjet ble det på nytt tatt kontakt med kommunistene, men det hadde uheldige resultat. Det viste seg at Gestapo hadde lett for å trenge inn i kommunistiske grupper. I 1942 ble Rote Kapelle gruppen, som hadde lyktes i å plassere agenter i atskillige ministerier, knust av det hemmelige politiet og medlemmene ble drept. To år senere ble også en kommunistisk celle i Berlin, som hadde blitt opprettet av Anton Saefgow og Franz Jakob, knust av Gestapo. Dette skjedde under et møte der Julius Leber og Adolf Reichwein var kommet for å lære mer om kommunistenes mål. Leber ble holdt for å være en sterk kandidat til å bli kansler når Hitler ble fjernet. Leber ble hengt av nazistene i Plötzensee fengslet.
Selv om de resultatene som venstresidas motstandsbevegelse oppnådde ikke førte til avgjørende resultat, kan de likevel fordelaktig sammenliknes med motstandsbevegelsen til de etablerte kirkene. Deres organisasjon hadde overlevd Gleichschaltungsprosessen. De hadde en tvetydig holdning til nazismen, selv om både protestantene og katolikkene kunne ta klare standpunkt mot politikk som brøt med vesentlige deler av den kristne tro eller truet kirkas særskilte interesser. Motstand i den evangeliske kirka førte til at denne motstanden ble uttrykt fra prekestolen som forkastelse av regjeringas politikk overfor kirkesamfunnene. Dette fikk Hitler til å forlate tanken om å opprette en ny "tysk" religion. Den romersk katolske kirka gikk modig mot myndighetenes politikk med barmhjertighetsdrap, og greide å tvinge gjennom moderasjon i dette. Men ingen av kirkene tok standpunkt mot andre av regimets forbrytelser. Den katolske kirka var dyktig i å hindre hitlerjugend i å overta katolske ungdomsorganisasjoner. Men de autoritære tradisjonen til begge kirkesamfunnene svekket deres kritiske evner. Da krigen begynte i 1939 oppfordret begge kirkesamfunnene sine medlemmer om å huske sine patriotiske dyder og være klare til å ofre livet i krigen for fedrelandet. Og dette insisterte kirkesamfunnene enda sterkere på etter angrepet på Sovjet i 1941. Medlemmer av den katolske fredsligaen som nektet dette ble likvidert uten at kirka prøvde å beskytte dem.
Det var framstående medlemmer av kirkene, som Martin Niemöller, Dietrich Bonhoeffer og Friedrich Weissler som åpent stod fram mot nazismen. Disse brukte prekestolen til å angripe regimet, og risikerte straff, som domprovst Lichtenberg som ble fengslet og ikke slapp levende ut i frihet igjen. Han døde etter flere års fengselsopphold på vei til konsentrasjonsleiren Dachau. Også Bonhoeffer betalte med livet for sin motstand mens han arbeidet for å organisere motstandsgrupper. Også andre prester ble medlemmer av motstandsbevegelsen, både av den sosialdemokratiske motstandsbevegelsen og av motstandsgrupper som var basert i middelklassen.
Den tyske motstandsbevegelsen hadde en trang sosial basis. Den ble ikke en massebevegelse. Den var en stor og ukoordinert samling individuelle grupper bestående av intellektuelle, embetsmenn, diplomater, arbeidere og soldater. Også medlemmer fra Tysklands mest framstående familier var med, som Helmut Graf von Moltke og Peter Graf von Wartenburg. Mange i motstandsbevegelsen hadde vanskelig for å utrette noe effektivt, men andre, spesielt de som arbeidet rundt Carl Goerdeler, hadde praktiske mål som de arbeidet så systematisk for å oppnå som det var mulig.
I de siste årene før 1939 var målet å redde Tyskland fra den katastrofen de så at Hitler førte landet mot. Siden de så at de alene ikke kunne stoppe Hitler prøvde de å få vestmaktene til å føre en politikk som kunne stoppe Hitler. Goerdeler selv reiste til London, maskert som representant for optikkfirmaet Bosch, for å opprette kontakt med vestmaktene. Det gjorde også andre tyskere. Men vestmaktene var ikke klare til å gi dem denne støtten og vise den motstanden mot Hitler som det ble bedt om. Da krigen begynte lå muligheten til å avslutte den innenfra i å drepe Hitler.
Men motstandsmennene kom ikke nær nok Hitler til å gjøre dette. Bare i hærens offiserskorps var det mulig å finne menn som kunne komme nær nok til å drepe ham, og som også kunne ha evne og vilje til å gjøre dette. Offiserskorpset var ikke så ensartet som det hadde brukt å være. Den forserte opprustningen som hadde begynt i 1935 hadde ført til at menn som var utskrevet til å avtjene verneplikt også ble offiserer. Og dermed ble menn fra sosiale lag som ikke hadde brukt å være rekrutteringsgrunnlag for offiserskorpset utdannet som offiserer. Mange av dem hadde vært utsatt for mange års nazistisk indoktrinering, og dette var en fordel ved forfremmelser. Det oppstod sjalusi og spenninger i offiserskorpset på grunn av forfremmelser som skyldtes innsats for partiet. De ledende offiserene var fortsatt menn som ønsket at hæren skulle være en selvstendig styrke som stod over politikken, og som ikke satte pris på at det foregikk politiske motiverte forfremmelser.
Leder for hærens generalstab til i 1938, general Ludwig Beck, ønsket å holde partipolitikken borte fra hæren. Han mente at offiserskorpset måtte ha tillit i samfunnet, det måtte kunne stole på at hæren ville beskytte samfunnet. Dersom det ble klart at Hitler la ut på en fatal kurs måtte han stoppes.
Beck greide å få et stort antall ledende offiserer over på sin side. I 1938 planla de et kupp mot Hitler. Det hadde kunnet lykkes dersom vestmaktene ikke hadde gitt etter for Hitler. Under krigen samordnet de militære motstandsmennene sine aktiviteter med aktiviteten til motstandsfolkene rundt Goerdeler, og utarbeidet planen som førte fram til forsøket 20. juli 1944 på å eliminere Hitler, da oberst Claus Schenk von Stauffenberg prøvde å ta livet av Hitler med en bombe under en stabsbriefing i hovedkvarteret i Rastenburg i Øst-Preussen.
Men det var en manglende besluttsomhet blant motstandsmennene i offiserskorpset, som det framgår av de ikke forsøkte å overta makta da Stauffenberg sprengte bomba. Det kan henge sammen med den eden som de måtte avlegge til Hitler i 1934. Og det kan henge sammen med at offiserene hadde blitt forbundet så lenge med Hitler at befolkninga hadde vanskelig for å se et skille mellom dem og det nazistiske statsapparatet. Derfor ville en revolt fra offiserskorpset ha vanskelig for å bli forstått av befolkninga. Og derfor risikerte motstandsmennene å bli sett på som forrædere.
De offiserene som prøvde å uskadeliggjøre Hitler i 1944 hadde liten kontakt med befolkninga. De var i stor grad reaksjonære aristokrater som ville tilbake til tida før første verdenskrig. Det samfunnet offiserene ønsket ville være en autoritær, aristokratisk velferdsstat der borgerne ikke ville frykte vilkårligheten og terroren som rådde under naziregimet, men der de heller ikke hadde full politisk frihet.
Noen tall:
Her er noen tall over deler av motstanden hentet fra fjerde utgave av Ian Kershaws bok "The Nazi Dictatorship" - fra kapitlet om motstanden:
I 1939 hadde omkring 150.000 tyske kommunister og sosialdemokrater blitt internert i konsentrasjonsleir, 40.000 tyskere hadde flyktet fra landet av politiske årsaker, 12.000 hadde hadde blitt dømt for høyforræderi og 40.000 hadde blitt dømt for mindre politiske "forbrytelser". I løpet av krigen ble 15.000 tyskere dømt til døden av sivile domstoler. Alene Steinwache fengslet i Dortmund hadde hatt 21.823 politiske fanger innesperret i løpet av nazidiktaturet. De aller fleste var industriarbeidere. I Rhinen-Ruhr området var det 523 masserettssaker med 8.073 tiltalte. Det er beregnet at bare i dette området ble 2.000 motstandskjempere drept av nazistene. Den tyske motstandsbevegelsen var, målt etter deltakelse, først og fremst en motstandsbevegelse i arbeiderklassen. Men samfunnet var så gjennomtrengt av nazismen at motstandskjemperne var nødt til å holde sin virksomhet skjult og dermed isolert, og det kunne ikke bli noen massebevegelse.
Lenker:
Første del av denne teksten om Hitlers innenrikspolitikk 1933-39
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: