Skrevet av Tor Førde.
Kilden for dette kapitlet er Thomas A. Bradys bok: "The Politics of the Reformation in Germany."
I denne boka følges Jacob Sturm (1489-1553) som var sin tids fremst tyske politiker. Han var fra den frie riksbyen Strasbourg, som ligger på Rhinens vestre bredd, i et rikt og variert landskap.
I Speyer foreslo Filip av Hessen og kurfyrste Johann av Saksen et samarbeid overfor Jacob Sturm og noen andre protestantiske byrepresentanter, basert på felles religion. Filip av Hessen var født i 1504, og var ung og viljesterk. Han så sørover mot Württemberg der hans søskenbarn hertug Ulrich hadde vært fyrste til han i 1519 ble drevet derfra av den Schwabiske liga. Nå hadde Østerrike overtatt Württemberg, og Württemberg hadde blitt et senter for motstanden mot reformasjonen. Filip ønsket å gjeninnsette Ulrich som fyrste i Württemberg.
I 1526, før Riksdagen i Speyer begynte, dannet Filip av Hessen og kurfyrst Johann av Saksen Torgau-Gotha ligaen for å forsvare protestantismen. Disse to fyrstene hadde ulike måter å styre sine land på. Filip var sin egen statsminister og hentet sine rådgivere blant sine egne undersåtter i Hessen, og styrte kirka med fast hand. Ved hoffet i Saksen derimot hadde noen ganger de evangeliske aktivistene ledet av grev Albert von Mansfeld overtaket, og andre ganger fraksjonen rundt kansler Gregor Bruck.
Byene i sør var ikke forberedt på forslag om en protestantisk allianse. Da Sturm informerte om forslaget i Strasbourg ble man enige om at forslaget for tida ikke var aktuelt.
Byene i sør var mer interesserte i en allianse av de sørlige byene, som et alternativ til den Schwabiske liga. Ut i 1528 ble Jacob Sturm skeptisk til forslaget om en byliga, siden byene var delte i synet på religionen, som var det punktet striden dreide seg om. Byene lå langt fra hverandre og det var ingen stor tillit mellom dem. Alternativet som Sturm så var en evangeliske liga for å forsvare protestantismen mot habsburgerne og den Schwabiske liga.
Jacob Sturm kom til å se at de frie byene ikke var i stand til å forsvare seg selv. Jacob Sturm fortsatte å holde kontakt med Filip av Hessen, og de to kom til å bli arkitektene for den Schmalkaldiske liga. I tidligere tider hadde det vært naturlig for Strasbourg å søke samarbeid med det sveitsiske forbundet, som Strasbourg hadde mer felles med enn Strasbourg hadde felles med Hessen og fyrstedømmene. Og også nå var Strasbourg i kontakt med de sveitsiske byene for å danne en allianse, og i 1530 dannet Strasbourg, Bern, Zürich og Basel en kristen føderasjon.
I Sveits var det sterke religiøse stridigheter. De religiøse motsetningene innenfor Sveits, og til dels også innenfor enkelte byer, var så sterke at Jacob Sturm ble skeptisk til å ha den sveitsiske føderasjonen, eller deler av den, som alliansepartner i en protestantisk allianse. Hessen var under fyrst Filip i stand til å opptre mer enhetlig med hensyn til religionen enn Sveits syntes å være.
Sommeren 1529 besluttet Strasbourg å gå i allianse med både sveitserne og de evangeliske fyrstene og byene. I april hadde en ny Riksdag tatt til i Speyer. Der hadde de evangeliske delegatene gått sammen om en protest mot Riksdagens beslutning om religion. Det ga dem betegnelsen "protestanter".
Riksdagen gikk inn for at ediktet fra Worms skulle gjennomføres. Strasbourg gikk da inn for forhandlinger med de protestantiske fyrstene, men Sturm fikk ikke myndighet til å inngå en allianse med dem på Strasbourgs vegne. På grunn av Riksdagens politikk nektet Sturm på Strasbourgs vegne å betale skatt, og ti dager senere undertegnet han en allianseavtale, en felles forsvarspakt, med kurfyrsten av Saksen, Filip av Hessen og byene Nuremberg og Ulm, selv om dette var i strid med hans instruksjoner fra Strasbourg.
Et utgangspunkt for den nye protestantiske alliansen var at medlemmene hadde felles religiøse oppfatninger. Dette var ikke tilfelle. Det var store forskjeller mellom Ulrich Zwingli og Martin Luther. Zwinglis tilhengere var dominerende i Sør-Tyskland og i de frie byene, mens Luther var dominerende hos fyrstene lenger nord. En av forskjellene gjaldt nattverden. Luther lærte at nattverdsbrødet ble til Jesu legeme når det ble spist og at vinene ble til Jesu blod, og at dette gjaldt i bokstavelig forstand. Zwingli lærte at dette bare skjedde når personer som trodde mottok nattverden, og da i åndelig forstand.
I Strasbourg holdt man på Zwinglis versjon av nattverden, og dette gjorde Sturm klart overfor de lutherske fyrstene. Filip av Hessen synte at dette var greit nok, og en liten uenighet som man kunne leve med. Men det mente ikke teologene i Saksen og i Nuremberg og andre steder. De hevdet at Zwinglis oppfatning la veien åpen for opprør. Melanchthon hevdet at dette liknet på opprøreren Thomas Muntzers lære. Sommeren 1529 kom det nye krav fra Saksen som måtte oppfylles for at Saksen skulle inngå i en allianse med de sørtyske byene.
For å søke å komme over denne uenigheten arbeidet man for å arrangere et møte mellom Zwingli og Luther i Marburg. Jacob Sturm ble spesielt bedt om å være tilstede. Formålet med Marburg diskusjonen var å oppnå en enighet som kunne være grunnlag for en bredt basert militær allianse. Dette møtet ble kalt et "kollokvium".
I september kom Zwingli med følge til Strasbourg på vei til Marburg. Sturm tok ut ei sikker rute for dem. Men i Marburg kom ikke noen fredelig og forsonlig stemning til å herske. Martin Luther hevdet at den læren som ble forkynt i Strasbourg inneholdt feil ikke bare om nattverden, men også om andre forhold. Sturm sa at han fant det uholdbart at han som var kommet til Marburg for å oppnå enighet om et punkt skulle komme heim og fortelle at det var uenighet om fem punkter. Luther og Zwingli skiltes som motstandere. Dette var det eneste møtet mellom Luther og Zwingli ansikt til ansikt.
Filip av Hessen arbeidet videre for å opprette en allianse, og brydde seg lite om de religiøse forskjellene. Han lovte at i tilfelle krig ville han stille med to tusen mann til hest og artilleri og forsyninger. Ti måneder senere oppstod en kortvarig allianse mellom Hessen, Strasbourg og Sveits.
I Marburg begynte et samarbeid mellom Jacob Sturm og Martin Bucer. Bucer var en protestantisk predikant som holdt til i Strasbourg. Han var sønn av en handverker. I 1523 kom Martin Bucer til Strasbourg. Han var en dyktig predikant, og fra å være et null og niks vokste han etterhvert til å bli ansett som en av Strasbourgs dyktigste teologer, og lenge var han Jacob Sturms favoritt teolog. Sammen utgjorde de et sterkt våpen for protestantisk enighet. Ut i 1540-årene kom det til brudd mellom dem.
En måned etter møtet i Marburg ble det kjent at kurfyrsten i Saksen stilte som krav for å være i allianse med de sørtyske byene at de gikk med på den lutherske forståelsen av evangeliene, og undertegnet et dokument kalt Schwabach artiklene.
Filip av Hessen mente at krisen kunne ha tre mulige utganger: enten underkastet man seg keiseren og oppga reformene, eller man går over til passiv motstand og resignerer overfor forfølgelse, eller man går over til aktivt forsvar. Bare det siste alternativet kunne føre framover.
"De tretten" i Strasbourg var enige. De instruerte Jacob Sturm at ved neste møte i slutten av november 1529 i Schmalkalden skulle han si at "vi er enige i hovedpunktene i vår sanne kristne tro, at den allmektige Gud av kjærlighet til menneskeheten sendte sin enbårne sønn til verden, og at denne i sin sanne menneskelige skikkelse døde for oss og for vår rettferdiggjørelse stod opp fra de døde".
Da Jacob Sturm kom til Schmalkalden sa han at Schwabach artiklene var overdrevne og urimelige, og lett ville føre til splittelse og fiendskap. Sturm erklærte sammen med Ulms representant at de ikke ville gå inn i noen allianse som ikke beskyttet deres tro som den nå hadde vært i noen tid. Deretter red han tilbake til Strasbourg. Kort tid senere innledet Strasbourg forhandlinger med den sveitsiske føderasjonen. Den 20. desember var avtaleteksten klar, og 29. desember ble avtalen vedtatt av de tre hundres forsamling. Den 9. januar 1530 godkjente senatet og "de tjueen" avtalen.
I 1530 var keiser Karl V klar til å komme til Tyskland fra Italia, der han hadde kjempet en langvarig og seierrik krig. Han hadde ikke vært i Tyskland siden i 1521. Karl V innkalte til et møte med Imperiets stender i Augsburg for å avgjøre religionsspørsmålet.
Kurfyrst Johann av Saksen tok kontakt med Karl V for å få støtte i striden mot sitt søskenbarn som var fyrste i Dresden. For å vinne gunst hos keiseren var kurfyrsten klar til å ofre de sørtyske protestantene. Zwingli hadde formulert en lære om retten til å gjøre motstand mot keiseren, og denne tok kurfyrsten avstand fra. Lutheranerne i Sør-Tyskland hadde formulert ei konkurrerende lære om retten til å gjøre passiv motstand. I mars 1530 var keiseren på vei mot Augsburg, og teologene i Wittenberg mente da at motstand kunne være riktig i noen tilfeller, men ikke i egenskap av å være kristen, men i egenskap av å være samfunnsborger.
Vinteren 1529-30 planla Filip av Hessen og Zwingli å angripe keiseren. De planla en kampanje i sørvest med fransk støtte.
Den 15. juni kom keiser Karl V med stort følge til Augsburg. Ut fra byen for å hilse keiseren red alle de mektige personene som var samlet i Augsburg. Johann av Saksen red mot keiseren med 200 hester, og kurfyrsten av Brandenburg red med 150 hester. Filip av Hessen kom med 120 kryssbuemenn. Keiseren og hans følge ble eskortert inn i byen av disse og de andre fyrster. I Augsburg bosatte keiseren seg i bispepalasset, og der bodde han i fire måneder.
Riksdagen i Augsburg i 1530 var den mest glitrende forsamling i Imperiet under reformasjonen. Her begynte styrkeprøven mellom de involverte, som ville føre fram til ei foreløpig avslutning i 1555. Det var keiseren og fyrstene som spilte hovedrollene.
Karl V var en slank mann av middels høyde. Han hadde stor nese og utstikkende hake. Han var en ensom mann, og på alle portrett av ham malt etter 1532 opptrer han enten alene eller sammen med jakthunder. Han var en stille mann. Luther sa om Karl V at keiseren snakket like mye på et år som Luther selv snakket i løpet av en dag. (Om Karls bakgrunn og hans store rike har jeg skrevet i andre kapitler. Det store Imperiet hans bestod av de spanske landene, Nederlandene, de østerrikske landene, og i tillegg var han keiser.)
Karl V ønsket å oppnå forsoning i det religiøse spørsmålet ved hjelp av forhandlinger og mekling.
Jacob Sturm oppdaget raskt at Johann av Saksen og lutheranerne opptrådte fiendtlig overfor protestantene fra Sør-Tyskland. Sturm ble engstelig for at lutheranerne ville komme fram til en avtale med keiseren som lot de Zwingli-orienterte sørtyskerne utenfor samforstanden. Da kurfyrstens teologer satte opp et dokument som kom til å bli kallet for Den Augsburgske Konfesjon (trosbekjennelse) ville de ikke la Sturm og hans venner signere det, siden de var uenige om nattverden.
Sturm hadde under arbeid sin egen konfesjon. Bare fire byer ville undertegne den. Disse var i tillegg til Strasbourg Memmingen, Konstanz og Lindau. De lutherske fyrstene sluttet opp om den Augsburgske konfesjonen, og den ble lest høyt opp for keiseren. Innen fire veker mottok de lutherske fyrstene reaksjon på sin trosbekjennelse. Sturm leverte sin trosbekjennelse til kanselliet, og det gikk fjorten veker til han mottok et svar, som bestod i beskyldninger om kjetteri og blasfemi. Men det virkelige publikum for den strasbourgske trosbekjennelsen var ikke keiseren, men lutheranerne.
Sturm sendte de Schwabachske artiklene til Zwingli for å få en uttalelse. Denne ville han bruke for å vise lutheranerne at hans trosbekjennelse ikke var Zwinglis. Zwingli svarte med å gi en kritikk av artiklene der han risset opp sin posisjon. Lutheranerne fikk se Zwinglis brev, og ble rasende på Zwingli. Avstanden mellom Zwingli og Strasbourg var også tydelig å se.
Sturm satset på at forhandlingene mellom keiserens teologer og lutheranerne ville bryte sammen eller kjøre seg fast. Da ville han kunne komme inn i bildet dersom lutheranerne ikke forbandt ham for sterkt med Zwingli. Og det gikk som Sturm ventet, forhandlingene mellom lutheranerne og keiserens teologer kjørte seg fast. Og da kom den erfarne mekleren og diplomaten Jacob Sturm inn i bildet. Lutheranerne kontaktet Sturm og hans menn. Jakob Sturms teolog Martin Bucer ble kontaktet av Filip Melanchthon, og etter samtaler med Melanchthon ble Bucer sendt til Martin Luther selv.
Få dager før kurfyrst Johann av Saksen reiste fra Augsburg sa han til Sturm at "om Gud gir sin nåde vil alle de protestantiske fyrstene og riksbyene komme sammen i en forent allianse." Sturm nikket og sa at de hadde vært nødt til å gi noe til den vanlige mann. I oktober snakket Sturm med grev Albert von Mansfeld, ledende rådgiver til kurfyrsten. De snakket som om ingenting stod mellom dem og en allianse. Grev Albert spurte om Sturm ville undertegne den Augsburgske konfesjonen. Sturm mente at det skulle være mulig.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Fyrstene og reformasjonen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: Thomas A. Brady: "The Politics of the Reformation in Germany."