Skrevet av Tor Førde.
I 1663 hadde en stor tyrkisk hær erobret Transylvania og angrepet Ungarn, med kurs for Wien. Keiseren bad de tyske fyrstene om hjelp mot denne tyrkiske hæren. Fyrstene var raske med å svare. Gjennom Riksdagen som var samlet i Regensburg tillot den at Imperiets hær ble satt inn, og Brandenburg, Saksen og Bayern sendte egne korps og Rhinforbundet sendte sin hær på 13.000 mann. Disse hjelpestyrkene var av avgjørende betydning da tyrkerne ble slått i august 1664 ved St. Gotthard-an-der-Raab. Men fredsavtalen som ble oppnådd med tyrkerne var ikke god. En våpenhvileavtale med 21 års varighet og tyrkisk okkupasjon av Transylvania og tyrkisk okkupasjon av viktige festninger.
Filip IV av Spania døde i 1665. I 1666 giftet keiser Leopold seg med Margaret Theresa, Filips nest eldste datter, og styrket dermed sin plassering i arverekkefølgen til den spanske tronen. Det var stadig småkriger i Tyskland, ofte med utenlandsk deltakelse. Spesielt blandet Frankrike seg ofte inne i tyske konflikter.
Kong Ludvik XIV av Frankrike, Solkongen, hadde i 1660 giftet seg Maria Theresa, den eldste dattera til kong Filip IV av Spania. Solkongen hadde siden Filip IV døde forhandlet for å få en del av arven etter ham, uten å lykkes. Helst ville han ha de spanske Nederlandene. Da han ikke greide å få dem gjennom forhandlinger sendte han i 1667 soldater inn. England og Nederland avsluttet den krigen de siden 1665 hadde ført mot hverandre, og gikk sammen i forbund med Sverige for å drive Frankrike ut av de spanske Nederlandene. Ved freden i Aachen i mai i 1668 nøyde Ludvik XIV seg med å beholde et mindre antall festningsbyer nær den franske grensen, selv om han hadde vunnet en militær seier. At Ludvik nøyde seg så lite skyldtes at Leopold av Østerrike hadde lovet Ludvik at de to skulle dele den spanske arven når kong Karl II av Spania døde. Kongen var sjuk, og var ventet å dø når som helst. Frankrike skulle da overta de spanske Nederlandene, Franche-Comte, Navarra, Napoli, Sicilia og spansk Afrika. Leopold skulle arve resten.
Ludvik var misfornøyd med Nederland, både siden landet var protestantisk og republikansk og siden Nederland hadde gått mot at Frankrike skulle overta de spanske Nederlandene. Dessuten var Nederlandene et rikt bytte. Derfor bestemte Ludvik seg for å angripe Nederland. Før angrepet forberedte Ludvik angrepet grundig diplomatisk ved å inngå en avtale med kong Karl II av England om et felles angrep mot Nederland. Svenskene ble kjøpt av Frankrike for å angripe eventuelle tyske fyrster som kom Nederland til hjelp. Noen tyske fyrster ville hjelpe Frankrike, mange erklærte seg nøytrale.
Da Nederland ble angrepet i 1672 var den eneste tyske fyrsten som tilbød Nederland hjelp Friedrich Wilhelm av Brandenburg. Men da han så hvor lett de styrkene han hadde i Kleve ble splintret av de overlegne franske styrkene dro han seg ut av alliansen med Nederland. De franske styrkene gikk gjennom de vestligste delene av Tyskland for å kunne angripe Nederland. Da Østerrike så hvor dominerende Frankrike kunne bli i det vestlige Tyskland sendte Leopold sommeren 1673 sin dyktige hærfører Montecuccoli med en stor hær mot franskmennene. Våren 1674 erklærte Imperiet formelt krig mot Frankrike. Mange av de tyske fyrstene sluttet seg til Østerrike. Bare Bayern og Brunswick-Hannover holdt seg nøytrale. Også Danmark kom med i krigen på nederlandsk side.
Nederlenderne forsvarte seg innbitt, og de tyske styrkene ga de franske hard kamp. Frankrike forlangte at svenskene skulle forsvare den økonomiske støtte de hadde mottatt fra Frankrike ved å oppfylle avtalen om å angripe tyske fyrster som støttet Nederland. Svenske hærstyrker gikk derfor inn i Brandenburg våren 1675. Brandenburg måtte derfor trekke hæren sin østover. De svenske styrkene ble slått ved Fehrbellin i juli. Deretter angrep Brandenburg svenskene i Pommern. Der varte kampene til i 1678, da svenskenes motstand opphørte.
I vest kom Frankrike ingen vei, men Frankrike hadde råd til å holde fronten sin lenge og vente mens det forhandlet med sine forskjellige motstandere. I 1679 ble de forskjellige forhandlingsresultatene samlet i avtalen fra Nymegen. Nederland tapte ikke en kvadratmeter land. Derimot tapte Tyskland områder, og måtte anerkjenne som tapt områder Frankrike tidligere hadde annektert. De store områdene som Brandenburg hadde erobret fra Sverige måtte Brandenburg overlate til Sverige. Friedrich Wilhelm av Brandenburg protesterte naturligvis mot dette, men fikk ikke noen støtte for sin motstand mot avtalen fra Østerrike. Som reaksjon på den manglende støtten fra Østerrike inngikk Brandenburg fire måneder senere en avtale med Frankrike der Frankrike både ble lovt militært samarbeid og at Brandenburg ville søke å hindre at enda en habsburger ble valgt til keiser.
Grensen mellom Frankrike og Tyskland var usammenhengende og opprevet. Ludvik XIV mente at det var mulig å erobre betydelige områder uten å møte stor motstand dersom han gikk forsiktig og stykkevis fram. På begge sidene av grensen var det franske og tyske enklaver. Ludvik XIV ville overta de tyske enklavene og erobre de tyske områdene som omgav de franske enklavene. Første skritt i denne politikken var å opprette spesielle "domstoler" (chambres de reunions) for å rettferdiggjøre erobringa av disse områdene. Dette skjedde ved at det ble etablert av "domstolene" at de områdene som Frankrike ønsket inngikk i områder som allerede var en del av Frankrike. I 1681 hadde Frankrike overtatt betydelige områder som tidligere hadde tilhørt Liege, Trier, Pfalz og andre fyrstedømmet og den frie riksbyen Strasbourg. Tyskerne ble opprørt, spesielt over den franske annekteringa av Strasbourg. Men ingen ville gå til krig over dette, selv om Riksdagen gikk til det skritt å bygge opp en hær på 40.000 mann, som kunne økes betydelig i tilfelle krig. Wilhelm Orange, nederlandsk stattholder, inngikk i 1681 en allianse med Sverige, Spania og Østerrike. Wilhelm forhandlet også med flere tyske fyrster som gikk sammen med keiseren i det som ble kjent som Laxenburgalliansen. Men Ludvik XIV hadde noen klienter som arbeidet mot krig, fremst av disse var Friedrich Wilhelm av Brandenburg.
Et annet forhold som forhindret krig mot Frankrike var at tyrkerne angrep på nytt, og sommeren 1683 beleiret de Wien. Derfor var det bare Spania som stilte til forsvar da Frankrike angrep Luxemburg i 1684. Behandlinga av de franske erobringene av tyske områder ble stilt i bero i tjue år etter forslag fra Brandenburg av Riksdagen i Regensburg i august 1684. I mens var det det tyrkiske angrepet som måtte behandles. Tyrkerne hadde angrepet med en svært stor hær, anslagsvis 200.000 mann. I Wien var det 12.000 soldater som forsvarte byen. Mens byen var under beleiring gjennom to måneder ble det samlet en stor hær som skulle bryte beleiringa. Kong Johan Sobiesky av Polen stilte opp med 25.000 soldater, og mange tyske fyrstene, blant dem fra Saksen, Bayern og Franken, kom til hjelp. 12. september stod slaget mellom den kombinerte tyske og polske hæren og tyrkerne. Det endte med at tyrkerne flyktet.
Etter slaget vendte de mange hærene som hadde kommet til hjelp heim, og derfor ble ikke seieren utnyttet til forfølgelse og gjenerobring. En ny alliansen for å gjennomføre dette ble opprettet. Den bestod av Østerrike, Polen og Venezia, og senere sluttet også Russland seg til denne alliansen. Bayern, Saksen og Brandenburg bidrog også med betydelige hærstyrker i felttoget mot tyrkerne. Karl av Lorraine erobret Budapest i 1686. I de neste tre årene gikk de tyske styrkene fra seier til seier. Hærer kommandert av Max II Emmanuel av Bayern og markgreve Ludwig av Baden erobret Beograd i 1688 og gikk videre inn i Serbia. I 1690 greide tyrkerne å gjennomføre en motoffensiv for å holde på Transylvania. Dette lykkes for tyrkerne, og de gjenerobret også Beograd. Men ved Sava like nord for Beograd ble tyrkernes motoffensiv stoppet av Ludwig av Baden, og der kom grensen til å gå. I Transylvania ble tyrkerne definitivt slått av Ludwig av Baden i august 1691.
Etter denne seieren måtte Ludwig av Baden forlate Balkanfronten for å møte den franske trusselen heime, og krigføringa på Balkan ble til en stillingskrig etter at den lite dyktige Friedrich August av Saksen overtok som hærfører. Men i 1697 overtok den dyktige Eugene av Savoy som leder for felttoget mot tyrkerne, og han jaget tyrkerne ut av Ungarn.
I 1699 ble en fredsavtale inngått mellom tyrkerne og Østerrike i Karlowitz. Omtrent hele Ungarn samt Transylvania og Slavonia til Sava-Donau fronten tilfalt Østerrike. Kongedømmet Ungarn ble arvelig for habsburgerne gjennom mannlige ledd.
Tyrkerfaren hadde i mer enn to hundre år, fra 1453, formørket Europa. Gjennom dette femtenårige felttoget hadde tyrkernes stat blitt redusert til bare å rekke inn i en av Europas utkanter, uten offensiv kraft. Tyrkerne ble ikke lenger betraktet som en trusel. Gjennom erobringa av de store tidligere tyrkiske områdene var Østerrike i ferd med å bli ei europeisk stormakt som forrykket balansen mellom fyrstedømmene i Imperiet.
Mens felttoget mot tyrkerne foregikk var tyskernes og keiserens oppmerksomhet og militære kapasitet bundet opp i øst. Ludvik XIV ønsket å styrke sin posisjon i Tyskland. En mulighet til dette oppstod i 1685 da fyrst Karl av Pfalz døde uten å etterlate seg en direkte arving. Nærmest til å overta syntes den katolske hertugen av Jülich og Berg, Filip Wilhelm av Neuburg, å være. Søster til den avdøde fyrst Karl var hertuginnen av Orleans, Ludvik XIV's egen svigerinne. Ludvik XIV satte på hennes vegne fram krav om å arve deler av Jülich og Berg, og overlot til Riksdagen og paven å vurdere arvekravet. En grunn til at Ludvik ventet en fordelaktig uttalelse fra paven var at han nettopp hadde opphevet ediktet fra Nantes. Det var gitt av Henrik IV i 1598, og ga hugenottene, kalvinistene i Frankrike, trosfrihet. Med den forfølgelsen av hugenottene som nå begynte flyktet tusenvis av hugenotter fra Frankrike.
Denne nye forfølgelsen av de franske protestantene fikk alle protestantiske fyrster i Europa til å reagere. De alliansene som Frankrike hadde bygde opp med protestantiske fyrster brøt sammen. Friedrich Wilhelm av Brandenburg sa opp sin allianse med Frankrike, og tok initiativ til å danne en ny allianse til forsvar av protestantismen, som han ba Sverige og Nederland om å delta i. Han ga også fristed i Brandenburg til alle hugenotter som flyktet fra Frankrike. Han lovte også keiseren støtte mot alle franske krav, og stilte 8.000 soldater til keiserens disposisjon i Ungarn.
Bayern sammen med keiseren og mange av fyrstene i Franken og andre fyrster i sørvest dannet en allianse kjent som Augsburgligaen. Sverige og Spania sluttet seg også til denne. Den var ment som et defensivt forbund, men ble ikke oppfattet slik av Frankrike. Ludvik mente at dette var forberedelser til krig som ville komme så snart tyrkerne var nedkjempet. De tyske troppenes framgang i felttoget mot tyrkerne var sånn sett urovekkende for Frankrike. Frankrike reagerte med å bygge nye festningsverk langs grensen mot Tyskland. Frankrike søkte også å få de annekteringene av tyske landområder som var gjort anerkjent i Tyskland, og prøvde å vinne Bayern som alliert.
I juni 1688 døde fyrst Maximillian Heindrich av Køln. En av kandidatene til å overta var den yngre broren av Bayerns fyrste. En annen kandidat ble støttet av Frankrike. Da Frankrikes kandidat ikke nådde opp i avstemminga sendte Frankrike soldater inn i Køln. For å mildne tyskerne lovte Ludvik samtidig å gi opp sitt arvekrav på Pfalz mot et kontantbeløp og anerkjennelse av de tidligere annekteringene av tyske områder. Dette ble avslått. Frankrike reagerte på dette avslaget med å sende store hæravdelinger inn i Rhindalen. De trengte langt inn i Schwaben og Franken, og herjet og plyndret overalt. Riksdagen erklærte krig mot Frankrike tidlig i 1689, og de tyske fyrstene gjorde seg klare til krig. England og Nederland sluttet seg også til dem. Spania og Savoy sluttet seg også til denne alliansen.
I denne farlige situasjonen bestemte Ludvik å trekke de franske styrkene ut av Tyskland. De franske styrkene ødela alt der de trakk seg tilbake, alle bygninger og avlinger og dyr og mennesker. Store byer som Heidelberg, Worms, Speyer og Mannheim ble fullstendig ødelagt. Denne meningsløse ødeleggelsen skapte avsky og raseri i Tyskland.
Den krigen som begynte er kalt både Niårskrigen og Pfalzkrigen og Augsburgligaens krig. Mesteparten av krigen kom til å foregå på slettelandet i Nederlandene. De allierte styrkene var ikke i stand til å trenge inn i Frankrike.
I Tyskland gikk enigheten mellom fyrstene i oppløsning. Men franske angrep fikk dem til å gå sammen igjen. Ludwig av Baden, som i en periode hadde ledet felttoget mot tyrkerne med dyktighet, ledet de tyske styrkene ved Rhinen fra 1693, og greide å slå tilbake alle franske angrep. Frankrike prøvde å splitte den alliansen som stod mot ham. Han ga innrømmelser til England, Spania og Nederland, og disse landene trakk seg ut av krigen mot Frankrike ved freden i Ryswick i 1697.
I Tyskland måtte Ludvik XIV gi opp alle franske brohoder østfor Rhinen. Hans kandidat i Køln måtte trekke seg og han måtte oppgi sitt arvekrav i Pfalz, mot en pengesum. Likevel beholdt Frankrike de landområdene som Frankrike hadde annektert gjennom disse "domstolene". Men Lorraine som hadde vært okkupert av franske tropper i 30 år måtte franskmennene trekke seg ut av. Frankrike hadde vunnet svært lite i denne dyre krigen, og Tyskland hadde tapt noe.
Den spanske arvefølgekrigen har jeg skrevet om også i et av kapitlene om Spanias historie. Her skal vi følge den med fokus på de tyske land.
Den sjuke kong Karl II av Spania lå for døden. Kong Ludvik XIV av Frankrike ønsket en del av arven. Han hadde forhandlet fram ei deling av den spanske arven med keiser Leopold i 1668. Men i løpet av de årene som hadde gått var den avtalen blitt lite verdt. Ludvik prøvde å forhandle fram en ny avtale med Leopold etter Niårskrigen. Leopold var nå sterkere og mente at en av hans sønner burde overta den spanske arven, og ville derfor ikke være med på en deling. Karl II's spanske rådgivere ønsket heller ikke en deling. Men de mente at dersom Spania ble forsøkt overgitt til et medlem av de østerrikske habsburgerne ville dette føre til krig med Frankrike og deling. Derfor ønsket de en annen konge, og fant en kandidat i Josef Ferdinand, sønn av Max II Emmanuel av Bayern, et oldebarn av Filip IV av Spania.
Nederland og England var enige med Frankrike om at de spanske landene burde deles. Disse tre landene inngikk en avtale høsten 1698 om at de italienske besittelsene burde gå til Østerrike (Milano) og Frankrike (Napoli, Sardinia og Sicilia), mens Josef Ferdinand som spansk konge skulle få resten. Spania svarte med å erklære Josef Ferdinand som arving til alle de spanske landene. Men i 1699 døde Josef Ferdinand.
Frankrike, Nederland og England tok opp nye forhandlinger om den spanske arven, og ble enige om at Spania og det oversjøiske imperiet skulle gå til Karl, Leopolds yngre sønn, mens Frankrike skulle få det spanske Italia. Dette motsatte Leopold seg.
Kong Karl II ønsket ingen deling. Sent i år 1700 foreslo han at Filip av Anjou, barnebarn av Ludvik XIV og oldebarn av Filip IV av Spania, skulle bli enearving til de spanske landene. 1. november 1700 døde kong Karl II av Spania. Ludvik XIV gikk fra den avtalen som han hadde forhandlet fram med England og Nederland, og støttet opp om Filip av Anjou som enearving. Dessuten forsikret Ludvik at Filip av Anjou også hadde arverett til den franske krona. Dermed var det mulig at Frankrike og Spania kunne bli slått sammen under en konge.
Et forenet Frankrike og Spania ville komme til å dominere Europa. Dette ønsket de andre europeiske stormaktene å forhindre. Leopold av Østerrike var den første til å gripe til militære midler da han sendte soldater til Italia for å sikre Milano for Østerrike. I september 1701 dannet England og Nederland sammen med keiseren den såkalte store alliansen. Keiseren skulle ha spansk Italia, og de to sjømaktene skulle beholde det de greide å ta av de spanske koloniene. Spania kunne gå til Leopolds yngre sønn Karl.
Tidlig i 1702 erklærte Nederland og England krig mot Frankrike. De fleste tyske fyrstene gjorde det samme. Riksdagen erklærte krig mot Frankrike høsten 1702, og tillot at det ble reist en hær på 120.000 mann. Max II Emmanuel av Bayern og broren Josef Clement av Køln støttet Frankrike. Keiseren satte det meste av sine styrker inn i Italia. En kombinert styrke fra Preussen, Nederland og Hannover drev franskmennene ut av Køln. Men i Bayern etablerte hertugen en så sterk stilling langs Donau at Ludvik XIV valgte å bruke denne som utgangspunkt for angrep av hovedstyrkene hans mot Wien. For å møte dette angrepet kom prins Eugene av Savoy, øverstkommanderende for de østerrikske styrkene fra Italia, og han overtalte øverstkommanderende for de engelsk-nederlandske styrkene, hertugen av Marlborough, til å flytte de styrkene som han hadde kommando over til Sør-Tyskland. Den 13. august 1704 stod det blodige slaget ved Blenheim, der de fransk-bayerske styrkene tapte og de engelsk-nederlandsk-østerrikske styrkene vant.
Etter dette slaget ble alle franske styrker drevet ut av Tyskland. Bayern ble styrt av Østerrike de neste ti årene. Østerrikerne styrte så hardt at det kom til et stort bondeopprør i Bayern i 1705. Frankrike forsøkte en mislykket offensiv inn i Tyskland i 1706-7. Bortsett fra denne offensiven forekom det ikke flere krigshandlinger i Tyskland i løpet av krigen. Prins Eugenes styrker drev franskmennene ut av Italia i 1706. I Nederland bidro tyske styrker til en viktig seier over franskmennene ved Oudenaarde i juli 1708. Da Lille ble erobret senere på året kunne Frankrike angripes. Siden krigen gikk dårlig for Frankrike ba Ludvik i 1709 om fredsforhandlinger. Ludvik var villig til å gi opp støtten til Filip, men de allierte krevde at han skulle bistå dem i å drive Filip bort fra Spania, men dette nektet Ludvik, og krigen fortsatte.
I England var det i 1710 valg, og Toryene som ønsket fred vant. Hertugen av Marlborough, som hadde vært en dyktig hærfører ble avsatt og en ny utnevnt med ordre om ikke å samarbeide med sine allierte, mens England i hemmelighet forhandlet med Frankrike. I 1711 døde keiser Leopold og broren Karl ble hans etterfølger. Resultatet ble at England ville anerkjenne Filip som spansk konge dersom han frasa seg alle krav på å bli konge over Frankrike. Dette ble basis for freden i Utrecht, som ble undertegnet i 1713. Spania måtte overgi Milano, Napoli og Sardinia til keiser Karl VI. Sicilia gikk til hertug Victor Amadeus av Savoy og Gibraltar og Minorca til England. Preussen fikk anerkjent retten til arvelandene etter William III av Orange, og Lingen og Mørs i Nordvest-Tyskland og Neuenburg på den fransk-sveitsiske grensen, og overtok en del av Gelderland i nordvest mot Nederland fra Spania. Tyskland fikk ikke tilbake de delene av landet som det tidligere hadde mistet til Frankrike, som Alsace og Strasbourg.
Keiser Karl nektet å anerkjenne fredsavtalen, og fortsatt krigen mot Frankrike langs Rhinen. I mars 1714 ble denne krigen avsluttet. Den gikk ikke godt for keiseren. Men Karl oppnådde å få de spanske Nederlandene. De hadde først Max II Emmanuel av Bayern fått, men det var ikke populært hos stormaktene at en fransk marionett skulle styre dette sentrale området. Heller ikke var det populært at Østerrike fortsatt skulle ha Bayern, det ville gjøre Østerrike overmektig i Tyskland. Derfor fikk Max II Emmanuel vende tilbake til Bayern, og Østerrike overtok de spanske Nederlandene.
Sverige hadde erobret et stort rike ved Østersjøen. Men Sveriges fåtallige befolkning var i det lange løp for liten til å forsvare dette store riket. År 1700 begynte en allianse av Polen, Russland og Danmark et angrep på det svenske Østersjøriket. Lenge greide den svenske kongen Karl XII å bekjempe sine motstandere. I løpet av mindre enn et år ble Danmark tvunget til å trekke seg ut av denne alliansen. Polen ble drevet tilbake, og i 1700 ble også en stor russisk hær slått ved Narva. Karl XII slo de saksisk-polske hærene, og okkuperte Saksen i 1706 og tvang Saksens fyrste til å oppgi kravet på den polske tronen. I 1704 hadde Karl XII innsatt en ny konge i Polen, en polsk aristokrat. Frankrike ville ha Karl XII med i krigen mot Østerrike, men da Østerrike lovte å respektere trosfriheten til protestantene i Schlesien var Karl XII fornøyd.
Deretter gikk Karl XII mot Russland, der Peter den store regjerte. Tsar Peter hadde bygd opp sine styrker etter nederlaget ved Narva og tatt svensk land langs Østersjøkysten. Karl ville kjempe et avgjørende slag mot russerne, og satte kursen mot Moskva, men fant ingen store russiske troppestyrker å kjempe mot. Derfor snudde han sørover for å prøve å opprette en allianse med kosakkene. Forsyningslinjene ble lange og umulig å opprettholde. Landet var tynt befolket, og forsyningene begynte å ta slutt. Ved Poltava traff han russerne, og i slaget som fulgte tapte Karl XII.
I 1711 marsjerte en arme av polske, russiske og saksiske soldater gjennom Preussen for å angripe Stralsund og gjennom Mecklenburg for å beleire Wismar. Da prøyssisk tropper vendte tilbake fra vest etter Utrechtfreden kunne også Preussen gjøre seg gjeldende. Russerne hadde erobret Stettin, og de overga nå Stettin til Preussen mot at Preussen anerkjente de russiske erobringene av svenske områder lenger øst.
Våren 1715 ble prøyssisk tropper angrepet av svenske styrker, og Preussen gikk inn i krigen. I 1720 avstod Sverige Stettin og nesten halvparten av Vest-Pommern til Preussen.
Hannover okkuperte Verden og Bremen i 1712 og 1715 og erklærte i 1715 krig mot Sverige.
Rundt 1720 kontrollerte de tyske fyrstene i større grad det tyske området enn noen gang siden 1630. De hadde de siste tretti årene vist seg i stand til å holde både tyrkerne, franskmennene og svenskene ute av Tyskland.
Tweet
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er John Gagliardo: "Germany under the Old Regime 1600-1790."