Skrevet av Tor Førde.
I årene før 1640 led Spania flere avgjørende militære nederlag. I desember 1638 hadde Bernhard av
Weimar tatt Breisach og dermed kuttet forbindelsen mellom de spanske delen av Italia og det spanske
Flandern. Dermed var Spania ikke i stand til å forsyne sine tropper i Flandern.
I oktober 1639 nedkjempet en engelsk flåte under kommando av admiral Tromp den spanske krigsflåten i
slaget ved Downs. Dermed kunne de spanske styrkene i Flandern heller ikke få hjelp sjøveien. Og det var
flere nederlag. Olivares var nedslått. Han mente at en av grunnene til alle nederlagene var at Spania ikke
hadde menn som kunne føre an. Han foraktet grandene, og de kom til å avsky Olivares. Rundt 1640 ville
Olivares ha fred, men det var ikke så lett å få. Han hadde begynt forhandlinger med Nederland om fred i
1629, og med Frankrike kort etter at krigen mot Frankrike begynte. Men så lenge den ene siden mente at den
hadde mulighet til å forbedre sin posisjon gjennom fortsatt krig ønsket den fortsatt krig. Castilla ble
mer og mer ute av stand til å føre krigen videre, både fordi landet manglet mannskap og fordi landet
manglet penger. Handelssystemet mellom Sevilla og Amerika var i ferd med å gå i stå, siden Olivares
gjentatte ganger hadde beslaglagt edelmetallet som kom fra Amerika. Dermed var også kredittsystemet som
hadde muliggjort stadig nye anstrengelser i ferd med å svikte.
I krigen mot Frankrike om grensefestninga Salses, som lå på grensen mellom Catalonia og Frankrike, hadde Catalonia blitt hardt presset for mannskap og forsyninger til den spanske hæren som beleiret festninga. Festninga var inntatt 19. juli 1639. Men da var befolkninga i Catalonia nær opprør på grunn av at matvarer og annet i store mengder var blitt beslaglagt av hæren. Geistligheten protesterte spesielt hardt mot overgrep mot de gamle catalanske frihetene. Korsbroren Pau Claris ble en leder for de opposisjonelle, og fant gehør i Diputacio, som var et stående utvalg fra Catalonias Cortes. Olivares bestemte at hæren den følgende vinteren skulle innkvarteres i Catalonia. I løpet av vinteren kom det mange steder til sammenstøt mellom soldatene og sivilbefolkninga. Olivares ga beskjed til visekongen om at han skulle se til at hæren fikk skikkelig underhold, koste hva det koste ville for lokalbefolkninga. Da Olivares i mars hørte at sammenstøtene fortsatte ga han beskjed om at Frances de Tamarit, som var en av Diputats, skulle arresteres, og Claris' virksomhet skulle granskes. Men arrestasjonen gjorde bare situasjonen verre. Landsbygdbefolkninga organiserte seg til kamp mot hæravdelingene. I slutten av april ble en kongelig tjenestemann brent i Santa Coloma de Farnes, og hæren fikk ordre om å slå seg ned i dette området for å straffe lokalbefolkninga. Da hæren kom til Santo Coloma røvet den landsbyen og satte fyr på den. Dermed tok hele landsbygda til våpen, og en hel bondehær gikk mot den regulære hæren. Denne trakk seg tilbake, og opprørshæren gikk da sørover, til Barcelona. Da den kom dit 22. mai gikk den til fengslet og slapp fri Francesc de Tamarit.
Det var først da Olivares hørte om dette at han forstod at han stod overfor et opprør. Han var ikke blitt informert om hvor utbredt og sterk misnøyen var i Catalonia. Olivares forstod at det kunne være uklokt å bruke rå makt mot Barcelona. Noen av rådgiverne hans mente at nå var tida inne til å slå ned den catalanske selvstendigheten. Men Olivares mente at forsøk på det kunne føre til at opprøret spredte seg til de andre provinsene, til Aragon, Valencia og Portugal. Dessuten hadde ikke Spania råd til å bruke en hær til å holde nede en provins. Olivares forandret altså politikk, men det var for sent. Opprøret hadde fått så stor kraft at det drev seg selv videre. Da opprørerne opplevde at de tradisjonelle autoritetene, som brukte å holde dem nede, var uten makt, gikk de rundt alle steder og satte både landsbygda og byene på skakk. Greven av Santo Coloma ba byborgerne i Barcelona om at de skulle holde byportene stengt for de arbeiderne som brukte å komme til byen i begynnelsen av juni for å hyre seg ut til innhøstningsarbeid. Dette ble ikke gjort. Og 7. juni kom det til oppløp i Barcelona. Visekongen ble drept og andre høye embetsmenn fikk husene sine ødelagt. Opprørerne forlot byen frivillig. Den nye visekongen var ikke i stand til å få kontroll over opprøret. I slutten av juli fikk opprørerne kontroll over den viktige havna i Tortosa. Da begynte Olivares å sette opp en hær som skulle sendes mot opprørerne. Men Claris hadde vært i kontakt med Richelieu, Frankrikes førsteminister, og Richelieu hadde sagt seg villig til å hjelpe mot Castilla. Høsten 1640 møttes Olivares og Claris ansikt til ansikt.
Olivares visste at han ikke lenger kunne stole på høgadelen i Portugal. Den fremst blant dem var hertugen av Braganza. For å unngå at den portugisiske adelen gjorde opprør beordret han den til å delta i undertrykkelsen av opprøret i Catalonia. Planer for opprør i Portugal ble lagt høsten 1640. 1. desember, mens den kongelige hæren rykket inn i Catalonia, gikk de konspiratoriske adelsmennene i Portugal til aksjon. Siden det ikke var tropper fra Castilla i Portugal var det enkelt. Det gikk ei veke før nyheten om opprøret nådde Olivares. Han stod nå overfor opprør både i øst og vest. Han tilbød Catalonia fred på gode betingelser. Men landet var i så sterkt opprør at ingen kontrollerte opprøret, og å inngå ei fredsslutning med Castilla var knapt mulig. 16. januar 1641 erklærte Claris at Catalonia var en uavhengig republikk under fransk beskyttelse. 23. januar var Claris blitt klar over at Frankrike ikke var fornøyd med dette, og erklærte Catalonias troskap til Frankrike, "som i Karl den Stores tid, med plikt til ikke å bryte vår konstitusjon." Frankrike var nå klar til å forsvare Catalonia, og franske hærstyrker rykket inn. De spanske styrkene forlot Catalonia.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716."