Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Julian Richards deler i boka "Viking Age England" vikingtida inn fire perioder. Disse er:
Denne teksten handler om vikingtidas to første faser, fra 789 til 896. Vi ser at fra slutten av fase to til begynnelsen av fase tre er det et mellomrom på 85 år. I denne perioden erobret Wessex de områdene som vikingene hadde lagt under seg. De to siste fasene er det skrevet om i teksten "Kong Knut"
Temaet for denne teksten er ikke vikingene, men England og vikingene i den første delen av vikingtida. Først vil jeg følge den framstillinga som Sir Frank Stenton ga i sin klassiker "Anglo-Saxon England". Frank Stenton skrev at de første vikingtoktene mot England utvilsom ble gjennomført fra Norge. Og han nevner noen av de tidligste kjente angrepene og gir en oversikt over vikingenes bevegelser og hvordan de engelske rikene reagerte på dem så langt det er kjent. Det var Wessex som ga vikingene hardest kamp, og under kong Alfred foregikk et arbeid i Wessex for å bygge opp et forsvar mot vikingene som viste seg å bli effektivt og som ble utgangspunkt for at Wessex kunne erobre de store områdene som vikingene hadde erobret.
Dessuten presenteres noen av funnene til Matthew Townend fra hans forskning på hvorvidt de gamle skandinavene og engelskmennene kunne forstå hverandre. Hvor nært lå det norrøne språket til det gammelengelske språket? Kunne vikingene forstå engelskmennene og omvendt? Matthew Townend har studert disse spørmålene fra mange ulike innfallsvinkler. Han har gått gjennom all den litteraturen som forteller om møter mellom engelskmenn og skandinaver, og han kjenner de gamle språkene, og han kjenner tidligere forskning som er gjort om disse spørsmålene. Han mener at selv om det var tydelige forskjeller mellom gammelengelsk og norrønt språk var likevel ikke forskjellene større enn at de som brukte disse språkene forstod hverandre med litt trening.
Mellom 786 og 802 kom tre skipsmannskap fra Hordaland til stranda ved Portland og drepte fogden i Dorchester som red til dem og spurte etter deres ærend. I 793 ble Lindisfarne plyndret av røvere fra nord, og Jarrow fikk besøk neste år. Det ble utvilsomt gjennomført langt flere tokter enn de som vi har rapporter om. Men de fleste norske eventyrerne passerte nord for Skottland til Irland og Irskesjøen, mens det ble opprettet norske kolonier underveis. Det var først i det tiende århundret at det ble opprettet betydelige norske kolonier i England, og de ble opprettet ved at nordmenn flyttet fra Irland til den engelske siden av Irskesjøen.
Skandinavene ble først av betydning i europeiske affærer i siste del av det åttende århundret. Før denne tid hadde friserne dominert handelen over Nordsjøen. Stenton skrev at det oppstod en ny situasjon da Karl den store fullførte erobringen av frisernes land og underkuet de tidligere så frie og uavhengige sakserne. Da nådde Karl den stores imperium fram til Danmark, som ikke ville være underlagt Karl den store. Danskenes sørgrense var beskyttet av "Danevirke", en svær jordvoll som var bygd fra Østersjøen til Nordsjøen. Selv om Karl den stores rike var dominerende på det vesteuropeiske fastlandet manglet det sjømilitære styrker. De engelske kongene på denne tida hadde ikke sjømilitære styrker av betydning, og de skandinaviske folkene kunne dominere havområdene rundt de britiske øyene. Stenton skrev at et av de mest merkverdige trekk ved de danske toktene i det niende århundret er det faktum at det gikk mer enn et tredjedels århundre før de på en alvorlig måte berørte den sosiale orden i England. Det var først fra 834 at vikingtoktene ble en uutholdelig plage.
Den serien danske tokter som nådde sitt toppunkt med den store invasjonen som ble ledet av sønnene til Ragnar Lodbrok begynte med angrep av hedninger mot Sheppey i 835.
I Danmark var Godfred konge til han ble drept i 810, skrev Stenton. Da fulgte en urolig og ustabil periode der det var mange som kjempet for å overta som konge. [Om de tidlige danske kongene har jeg skrevet både i teksten om framveksten av de engelske byene og vesteuropeisk handel i perioden 600-1000 og i teksten om Kong Knut.] Striden som fulgte etter drapet på Godfred endte med at kongemakta ble værende hos sønnene hans. Omkring 825 var det en dem som het Horik som stod fram som den ledende. Han levde til 854, og var hersker over det danske folket. Men han hadde mange fiender, og i 854 ble han og nesten hele kongefamilien drept da en slektning som var sendt i eksil gjorde invasjon. Invasjonen ble ledet av Guthrum som var sønn av en av brødrene til Horik. Da Horik døde smuldret kongedømmet opp, for det var ingen som var sterk nok til å utøve overhøyhet over de mange høvdingene og folkene i siste del av det niende århundret. Horik hadde prøvd å holde danskene borte fra å plyndre andre land, siden han ville unngå at det ble bygd opp militære styrker i Danmark som var utenfor hans kontroll, og siden han ville unngå de konfliktene med andre konger som plyndring i andre land medførte. Da Horik var borte var det ingen som holdt denne typen aktivitet drevet fra Danmark i sjakk.
Da røvertoktene begynte etter Horiks død var røverne først og fremst ute etter sølv, og ikke etter å erobre landområder. Og røverne hadde lett spill for det var ikke forsvar mot røvere som kunne dukke opp hvor som helst langs kystene og bevege seg raskere enn det kunne blitt meldt fra om dem.
De første danske vikingene som er kjent å ha gjort tokt mot England angrep Sheppey i 835. Det er skrevne beretninger om mer enn tolv forskjellige angrep mot ulike deler av England i løpet av de neste tretti årene. Og det ble sikkert utført flere angrep enn de vi kjenner til. I det minste to ganger overvintret en dansk hær i England. Det skjedde i 850 og i 854. Kent synes å ha vært mer utsatt for angrep enn andre deler av England i disse årene, men den angelsaksiske krøniken forteller at i 841 gjorde vikingene store ødeleggelser også i Lindsey og East Anglia. Southampton ble plyndret i 842, og i 855 fortalte et charter fra Mercia at vikingene var der. Det er knapt noen skrevne beretninger fra Northumbria fra denne perioden, men i 844 ble en konge i Northumbria drept sammen med sin ealdorman av en hær med hedninger.
Det var knapt mulig å avskjære en flåte med vikingskip til sjøs, men det første sjøslaget mot en flåte vikingskip som det er en nedskrevet beretning om foregikk i denne perioden da Athelstan, som da var underkonge i Kent, sammen med sin ealdorman beseiret en dansk flåte utenfor Sandwich. Ansvaret for det lokale forsvaret når vikingene hadde gått i land lå på ealdormennene til hvert shire og dets militsia. Men militsene fra flere shire burde gå sammen for å kunne kjempe effektivt mot vikingene, og i 845 greide de samlede mannskapene fra Dorset og Somerset å beseire en dansk hær. Dersom det oppstod en spesielt stor fare ville kongen selv i spissen for en hær samlet fra hele landet komme i felten. Den ene avgjørende seieren som ble vunnet av en engelsk hær i denne perioden ble vunnet i 851 av kong Æthelwulf og en hær fra Wessex over en vikinghær som tidligere hadde stormet Canterbury og London og drevet kong Beorthwulf av Mercia på flukt.
Kong Æthelwulf var sønn av Egbert, som er omtalt i teksten om "Mercias storhetstid". Egbert hadde i 829 erobret Mercia, som han i ei kort tid holdt, og han hadde blitt overkonge i den sørligste delen av England. Æthelwulf var ikke like mektig. Men ingen utfordret Æthelwulfs overhøyhet over Kent, Sussex, Surrey og Essex. Disse områdene hadde Egbert lagt under Wessex. Og Æthelwulf avgjorde den gamle konflikten med Mercia om land ved øvre Themsen i Wessex' favør. Etter seieren i 851 stod Æthelwulf fram som den fremste blant de engelske kongene. To år senere bad kong Burgred i Mercia om hjelp fra Wessex mot Wales.
Stenton skrev at Æthelwulf synes å ha vært en religiøs menn uten ambisjoner om ekspansjon. Tidlig i 855, etter å ha vært konge i Wessex i nesten 16 år, reiste han som pilegrim til Roma. Han overlot regjeringa til sønnen Æthelbald. Æthelwulf var tolv måneder i Roma, og var trolig ved hoffet til frankernes konge sommeren 856. I oktober giftet Æthelwulf seg med datter til frankernes konge. Hun kan ha vært bare tretten år gammel. Æthelwulf fikk vite at sønnen som regjerte i Wessex hadde bestemt seg for å avsette Æthelwulf, og Æthelwulf gikk med på at Wessex skulle deles mellom dem. Æthelbald skulle få overta Wessex mens Æthelwulf fikk Kent og de andre delene av det sørøstlige England som Egbert hadde lagt under Wessex. Da Æthelwulf døde i 858 gikk disse områdene til Æthelberht, som også var sønn av Æthelwulf. Æthelbald, som hadde giftet seg med farens unge enke, døde i 860. Æthelberht ble da konge også over Wessex. Fem år senere døde han, og broren Æthelred ble da konge.
Vikinghæren går i land i East Anglia
Samtidig med dette forandret de danske angrepene karakter. De tidligere toktene hadde vært enkeltstående angrep utført av menn som vendte raskt tilbake til Skandinavia med det byttet som de tok. Men høsten 865 ble England truet av en stor hær som gikk i land i East Anglia for å være flere år i England for å plyndre landet. Det var en sammensatt hær med mange kjente høvdinger som deltakere. Blant disse høvdingene var Ivar den beinlause og Halfdan sønn av Ragnar Lodbrok, som var en berømt viking.
Vikinghæren skiftet oppholdssted hver høst. Den ser ikke ut til å ha hatt en slagplan. I 870 angrep den Wessex. Den erobret først en posisjon som kunne forsvares og befestet den, og plyndret deretter den omkringliggende landsbygda systematisk fram til innbyggerne kjøpte seg fred. De fleste leirplassene som hæren valgt seg lå nær seilbare elver. Men så snart hæren var etablert gjorde den seg uavhengig av sjøgående transport. Hæren brukte hester, og høsten 869 tok hæren seg fram på hesteryggen fra York til Thetford. Hæren opptrådte disiplinert og hadde initiativet de første ti årene den var i England.
Vikinghæren i York, Mercia og East Anglia i 866-69
De første tolv månedene etter at hæren hadde gått i land holdt den seg i East Anglia. Hæren skaffet seg de hestene som den trengte og plyndret regionen. Høsten 866 reiste hæren til York, og første november okkuperte vikinghæren York. Den holdt seg fire måneder i York før northumbrerne angrep den. Northumbria var da i borgerkrigstilstand. Osberht som hadde vært konge i atten år var nettopp blitt avsatt og en rival som het Ælla var blitt tatt til konge. Den angelsaksiske krøniken forteller at Ælla nettopp hadde blitt konge da vikinghæren kom til York. Men den tidligere kongen Osberht hadde fortsatt et stort følge, og de to rivaliserende kongene gikk sammen om å angripe vikinghæren. Den 21. mars 867 angrep de. De greide å trenge inn i York, men ble drevet tilbake. Begge kongene ble drept sammen med åtte ealdormen, og de som overlevde kjøpte seg fred. Senere på året satte vikingene en engelskmann som het Egbert til å være konge i Northumbria. Han var underlagt vikingene og betalte tributt til dem.
Da neste høst kom reiste vikinghæren til Mercia og oppholdt seg i Nottingham om vinteren.
Kongen i Mercia het Burgred, og han var gift med ei søster av Æthelred som var konge i Wessex. Burgred bad derfor Wessex om hjelp. Kong Æthelred og Alfred kom fra Wessex til Mercia med en hær, men vikingene kom ikke ut fra Nottingham for å kjempe, og til slutt kjøpte Mercia seg fred fra dem. Høsten 868 vendte vikinghæren tilbake til York, og tolv måneder senere gikk den mot East Anglia. Der opprettet den vinterkvarter ved Thetford. Noen få veker etter at hæren kom til East Anglia utkjempet den et slag mot kong Edmund, som var den siste kongen til East Anglia. Edmund ble drept. En del år senere ble Edmund i East Anglia betraktet som en helgen.
Vikinghæren i Wessex i 870
Høsten 870 tok vikinghæren seg fra Thetford til Reading i Wessex og bygde seg et befestet sted ved Themsen. Det var beskyttet av en jordvoll som gikk fra Themsen til elva Kennet. Tre dager etter at hæren hadde kommet begynte kampene. Da ble en gruppe vikinger som var ute på plyndringsferd jaget på flukt av ealdorman Æthelwulf. Fire dager senere angrep Æthelred sammen med broren Alfred danskene i deres leir ved Reading. Angrepet var mislykket, og vikingene kunne fortsette å plyndre landet rundt Reading. Det meste av vikinghæren flyttet da fra Reading til et sted sentralt i Berkshire. I mellomtida samlet Æthelred og Alfred sammen hæren igjen, og holdt kontakt med bevegelsene til vikingene. Danskene bestemte seg for å vente på høydedraget, og satte hæren opp i to divisjoner. Engelskmennene delte også hæren sin opp i to. Den ene delen ble ledet av Æthelred og den andre av Alfred. Alfred begynte angrepet. Æthelred nektet å gå til angrep før han var ferdig med å be alle bønnene sine. Slaget endte med at vikinghæren flyktet til leiren i Reading.
Denne seieren var ikke avgjørende. Fjorten dager senere ble Alfred og Æthelred beseiret av vikingene ved Basing sør for Reading. Det foregikk kamper gjennom lang tid uten at noen fikk et definitivt overtak. I april 871 døde kong Æthelred. Tidligere denne måneden hadde det kommet forsterkninger til danskene. Alfred overtok som konge etter Æthelred. Regjeringstida hans begynte på en uheldig måte. En engelsk styrke ble angrepet og spredt av danskene ved Reading mens Alfred deltok i begravelsen til Æthelred, og mindre enn en måned etter at han ble konge hadde Alfred lidd nederlag ved Wilton. Etter et års kamper ble westsakserne tvunget til å kjøpe seg fred. Men Alfred var fortsatt konge.
Vikinghæren i London i 871
De fire første årene etter vikinghærens kampanje i Wessex var en Halfdan den mest framstående høvdingen blant vikingene. Høsten 871 forlot vikinghæren Wessex og tok vinterkvarter i London. Det ser ut til at de vikinghøvdingene som var i England på denne tida begynte å slå mynt, og myntene bar Halfdans navn på den ene sida av mynten, og på den andre sida stod det et monogram som representerte London. Stenton skrev at denne myntserien, og at vikingene som var i East Anglia så lett kunne samarbeide med vikingene som var i Kent, tyder på at vikinger holdt seg i London i flere år etter 872. Men for hæren som helhet var London bare en midlertidig base som den kunne dra ut fra for å hente tributt fra nye deler av landet.
Opprør mot vikingene i Northumbria
I 872 kom det til opprør i Northumbria mot den Egbert som vikingene i 867 hadde satt inn som konge over Northumbria. Egbert og erkebiskop Wulfhere av York måtte flykte og søkte tilflukt hos kong Burgred av Mercia. Vikinghæren begynte sesongen 872-3 med å reise fra London til Northumbria. Den kan ikke ha vært lenge i Northumbria, skrev Stenton, for den satte opp vinterkvarter i Torksey ved Trent i Lindsey. Vikingene greide ikke å gjenopprette kontroll over Northumbria. Egbert døde i 873, og Northumbria fikk en annen konge som sørget for at Northumbria var uavhengig de neste tre årene.
Vikingene hadde prøvd å kontrollere et kongedømme ved å sette inn en konge som var avhengig av dem, og i Northumbria hadde det ikke vært helt vellykket. Men vikingene prøvde på nytt i Mercia, og der lyktes det bedre. Da danskene hadde holdt Torksey okkupert i tolv måneder kjøpte Mercia fred for seg og Lindsey. Fra Torksey dro hæren sent i 873 til Repton midt i Mercia. Etter en krig som vi ikke har noen informasjon om forlot kong Burgred England og reiste til Roma der han var resten av livet. Danskene utnevnte da en thegn som het Ceolwulf til konge i Mercia. Ceolwulf måtte sverge på at Mercia skulle stå til disposisjon for vikingene når de måtte ønske å overta det, og at han ville tjene vikingene. Tre år senere delte vikingene den ene halvparten av Mercia mellom seg, og Ceolwulf fikk den andre halvparten.
Høsten 874 ble vikinghæren delt i to etter i ni år å ha opptrådt som en enhetlig styrke. Tre konger som het Guthrum, Oscytel og Anund ledet sine menn fra Repton til Cambridge der de ble værende i tolv måneder. Halfdan og mennene hans dro til munningen av Tyne. I et år var de opptatt av krige mot piktene og Strathclyde. Det var ikke så mye igjen å plyndre i England, og hæren begynte å planlegge å slå seg ned i England. I 876 delte Halfdan ut jord i England i den første av tre slike store utdelinger av jord. Dette var i countiet York. Der er det fortsatt mange skandinaviske stedsnavn. I det tiende århundret kom det betydelig skandinavisk innvandring til landet nord for Tee og vest for Penninene. Men på den tida som det her berettes om var det engelske konger som styrte der. Halfdan synes selv å ha reist bort fra England etter at mennene hans slo seg ned rundt i York.
Mens Halfdan delte Yorkshire ut til mennene sine angrep hæren til Guthrum, Oscytel og Anund Wessex. Sent i 875 dro den fra Cambridge til Wareham og la landet øde. Etter et år med kamper greide Wessex høsten 876 å kjempe på like fot mot denne vikinghæren. Danskene fikk penger, men måtte gi fra seg gisler og sverge at de ville forlate Wessex. Vikinghæren ble fulgt av hæren til Wessex. Vikinghæren dro seg først til Exeter, og var der på defensiven. En flåte som skulle komme med forsterkninger til den ble ødelagt av storm. Sommeren 877 måtte hæren trekke seg til Gloucester. Deler av hæren kom seg til Mercia, og delte Mercia opp i to deler, og den ene av disse delen ble delt mellom de vikingene som ville delta i denne oppdelingen.
Man vet ikke nøyaktig hvordan delingen ble foretatt eller grensene for de områdene som ble delt. I den sørlige delen av det som hadde vært Mercia var det mange kamper mellom dansker og engelskmenn i de neste tretti årene. I nord omfattet det området som ble delt opp middelalderens Lincolnshire, Nottinghamshire, Derbyshire og Leicestershire. Det er fortsatt mange stedsnavn her med skandinaviske røtter, i likhet med i Yorkshire. Stenton skrev at det eldste dokumentet som viser den sosiale organiseringen her, en lov fra Æthelred II, viser at det med hensyn til språk og lover mer var et dansk enn et engelsk område. Så sent som i det trettende århundret var det mange uavhengige bønder her som selv eide jord og som ga barna sine danske navn. Alene dette tyder på at landet hadde blitt delt mellom medlemmene av vikinghæren. Sør for Welland er det færre tegn til skandinavisk bosetning. Der er det færre skandinaviske stedsnavn og færre frie bønder. Men likevel var det så mange flere frie bønder i southern midlands enn i områdene lenger vest at southern midlands tydelige skilte seg ut fra områdene lenger vest.
Ikke hele hæren deltok i oppdelingen av Mercia. En del av hæren som hadde blitt værende i Gloucester i de siste månedene av 877 reiste rett etter årsskiftet til 878 mot Chippenham. Den ble ledet av Guthrum. Ingen vikinghær hadde tidligere søkt seg nytt vinterkvarter midt på vinteren, og den uventede okkupasjonen av Chippenham ga vikingene initiativet. I løpet av få veker tvang de store deler av Wessex under seg. Kong Alfred selv flyktet inn i ødemarkene i de vestligste delene av Wessex. I første del av 878 hadde vikingene initiativet og det var mulig at de ville kunne overta hele Wessex.
Kong Alfred ga slett ikke opp kampen mot vikingene, og han gikk stadig til kamp mot de røverbandene de sendte ut for å hente inn forsyninger. Og på den måten viste han at det var mulig å gjøre motstand. Etter sju veker med slike kamper var han sterk nok til å gå til større operasjoner mot vikingene. Han samlet menn fra Somerset, Wiltshire og Hampshire vest for Southampton og møtte vikinghæren til kamp ved Edington, og der vant Alfred det som viste seg å være en avgjørende seier. Det som var igjen av den slagne danske hæren greide å komme seg til Chippenham og holdt ut der i fjorten dager. Så gikk den med på at lederen dens skulle la seg døpe og at den skulle forlate Wessex. Tre veker senere var kong Guthrum og tretti av lederne hans sammen med Alfred i tolv dager, og der ble Guthrum døpt og fikk det engelske navnet Athelstan. Alfred stod fadder ved dåpen til Guthrum. I mellomtida og ut sommeren 878 var vikinghæren i Chippenham. Om høsten trakk den seg til Cirencester i Mercia, og tolv måneder senere reiste den til East Anglia som den okkuperte under sin kong Guthrum.
Alfred av Wessex regnes som den som foretok den grunnleggende organisering av motstanden mot vikingene og som den som organiserte den utvikling som førte til at Danelagen ble erobret av Wessex. Asser er Alfreds biograf. Han levde samtidig med Alfred og kjente Alfred personlig. Asser skrev "The Life of king Alfred".
Frank Stenton skrev at bevegelsene til de danske hærene fra 865 til 879 åpnet en ny fase i engelsk historie. I 879 var bare Wessex igjen av de fire uavhengige kongedømmene som hadde eksistert ved midten av århundret. Innenfor det som hadde vært Mercia, Northumbria og East Anglia hadde tre store hærer slått seg ned for godt. Stenton skrev at det tydeligste trekket ved de neste sytti årene synes å være at Wessex erobret disse områdene der vikingene hadde slått seg ned. Stenton skrev at i alle de områdene der vikingene hadde slått seg ned var den danske innflytelsen dominerende, og det var god grunn til å kalle dette området for "Daneloven".
Før Guthrum hadde fullført okkupasjonen av East Anglia samlet en ny vikingstyrke seg i nord. Høsten 878 reiste denne hæren inn i Themsen og tok vinterkvarter ved Fulham. Man vet ikke hva den foretok seg, og i november 879 seilte den til Nederland. Den flyttet seg rundt på kontinentet, og den ble overvåket fra England. Da avdelinger fra denne styrken angrep Kent i 884 holdt forsvaret mot den ut. Rochester ble beleiret, men forsvarerne holdt ut til Alfred kom med friske styrker og frigjorde Rochester. En del av vikingene seilte bort. Resten ga fra seg gisler som sikkerhet for at de ville holde freden, men likevel gjennomførte de to tokter inn i landet sør for nedre Themsen. Situasjonen ble farlig på grunn av den støtten som røverne fikk fra danskene i East Anglia. Alfred fikk grunn til å opprette en buffer mellom Wessex og East Anglia.
Dette ble løst da Alfred i 886 erobret og okkuperte London. Det måtte utkjempes et slag for at Alfred skulle greie dette. Murene rundt London ble reparert og det ble stasjonert soldater i London. London hadde fram til nå ikke bidratt til forsvaret mot vikingene, men fra nå av ble London et nasjonalt sentrum for motstand mot vikingene og andre fiender. London hadde i halvannet hundreår fram til vikingene erobret byen vært underlagt Mercia.
Stenton skrev at det er trolig at fredsbetingelsene fra 886 er bevart i et berømt dokument der Alfred og rådgiverne hans lot skrive ned en avtale med Guthrum og innbyggerne i East Anglia. Den har form som en avtale mellom to likestilte makter. Den begynner med å fastsette grensene mellom territoriene, og den slutter med å forby migrasjon fra det ene kongedømmet til det andre, og fastsetter hvordan de som reiser mellom områdene for å drive handel skal gå fram. Dokumentet viser at selv om sentrum for Guthrums makt lå i East Anglia så var han også akseptert som konge i Essex og de områdene i southern midlands som hadde blitt okkupert av danske styrker etter delingen av Mercia i 877. Grensen gikk oppover langs Themsen, så opp Lea til dens kilde, og videre i rett linje til Bedford, og så langs Ouse til Watling Street. Videre var trolig Watling Street vestgrensen til Guthrums rike. Kort tid etter at Alfred døde gikk danskene over denne grensen og inn i søndre Bedfordshire og nordre Buckinghamshire.
Det er ingenting i avtalen som tyder på at Alfred krevde noe overherredømme over Guthrum eller hans menn, skrev Stenton. Stenton skrev videre at det er heller ingen tvil om at Alfred så avtalen som en mulighet til å sikre interessene til de engelske innbyggerne i de områdene som ble okkupert av Guthrum. I den andre klausulen i avtalen ble det kompliserte anglo-skandinaviske samfunnet i Guthrums kongedømme delt inn i to store klasser. I den lavere klassen, som bestod av de danske og engelske ceorls som leide jord fra en lord, ble de tilskrevet en wergeld [wergeld er den summen som skal betales i erstatning ved drap for å unngå blodhevn] på 200 shilling, det er det samme som for en fri bonde i Wessex. Den høyere klassen bestod av mennesker som var høyere på strå, og inkluderte både engelske og danske adelsmenn og også danske bosettere fra bondestanden og engelske ceorls som dyrket sin egen jord. Wergeld for disse ble fastsatt til åtte halvmark av rent gull. Stenton skrev at han tror at dette var omtrent det samme som for en adelsmenn i Wessex. Med dette gikk Guthrum med på at en engelskmann skulle vurderes like høgt som en danske. Dette var viktig for i rettssaker var verdien av et vitnemål avhengig av en manns wergeld. I denne perioden var det sjelden at medlemmer av en beseiret folkegruppe ble vurdert like høgt som seierherrene. Stenton skrev at dette viste at Alfred hadde makt i hele det sørlige England.
Det er ingenting som tyder på at Alfred hadde noen innflytelse nord for Humber. Historien til det danske kongeriket York ligger i mørke for denne perioden. En northumbrisk konge med navn Guthfrith døde i York i august 895. Han var kristen og ble gravlagt i hovedkirka. Vi kjenner navnet på noen av kongene som fulgte, men ikke mer. Det er funnet mange mynter som ble slått for noen av kongene i York, nevnt er en kong Knut og en kong Siefred som fikk slått mynt i York. Knut fikk også mynt slått i Quentovic, som lå på den franske siden av kanalkysten.
Høsten 892 samlet en stor vikinghær seg ved Boulogne. Den hadde blitt beseiret i Nederland året før, og nå satte den over til England. Kong Alfred ville sikre seg at den ikke fikk hjelp i England, og han fikk derfor danskene i Northumbria til å avlegge ed på at de ikke ville hjelpe den, og danskene i East Anglia måtte både avlegge ed og gi gisler som sikkerhet for at de ikke ville hjelpe denne hæren. Men til tross for dette gikk de sammen med denne vikinghæren med en gang den gjorde landgang. At den krigen som fulgte ble så langvarig skyldes i betydelig grad at vikinghæren slik fikk støtte i England. Det ble vanskelig å oppnå en avgjørende seier og det splittet de engelske styrkene. Danskene i Northumbria og i East Anglia påvirket først og fremst krigens gang fordi de hadde betydelige flåtestyrker. De hadde mye større krigsskip enn det Alfred hadde, og disse skipene herjet på kysten av Wessex så lenge krigen varte, og enda lenger. Den kjente begynnelsen til den engelske marinen er den lille flåten av store fartøy som Alfred fikk bygget for å kjempe mot disse vikingene.
Bygging av denne flåten inngikk i en ombygging av forsvaret som foregikk i Alfreds siste år. Det var klart at de lokale militsene hver for seg ikke var i stand til å forsvare landet. Det hadde vikingene demonstrert veldig tydelig. Stenton skrev at det mest slående trekket ved den krigen som begynte i 892 var mobiliteten til de engelske styrkene og deres store aksjonsradius. Mange ulike typer styrker ble satt opp. Det kunne være adelsmenn med sitt følge eller bondemilitser. Bøndene var lite villige til å føre krig utenfor sitt distrikt, og de ønsket ofte å gå heim så snart som mulig. Alfred skrev bare ut halvparten av de bøndene som hadde plikt til å delta i militsene, og lot den andre halvparten være heime, og da var de som ble skrevet ut villige til å delta i krigen i lenger tid.
Alfred bygde det kjente systemet av befestede steder som er nevnt i mange av tekstene på dette nettstedet, og som var så viktige ikke bare for forsvaret av Wessex, men også for utviklingene av byene. Disse befestede stedene lå så tett at ingen bebyggelse i Wessex, Sussex og Surrey lå mer enn tretti kilometer fra et befestet sted. Disse befestede stedene var tilfluktssted for hele befolkninga i den omkringliggende landsbygda og militære støttepunkter. De fikk også administrative oppgaver og markedsplass og myntverk. De ble ofte bygd på steder som lå ved hovedtrafikkårer. Disse stedene ble kalt for burhs eller boroughs, og de var beskyttet av kongen og kongelige tjenestemenn som overvåket det som foregikk på disse stedene. Det ble bygd murer eller voller rundt disse stedene, ofte med en eller flere vollgraver utenfor muren. Disse befestede stedene kunne også bli bygd på avsidesliggende steder som fra naturens side var svært lette å forsvare. Etter at Alfred døde ble arbeidet med å bygge opp dette forsvarssystemet fortsatt under sønnen Edward, som gjorde systemet ferdig. Detaljene i systemet er kjent fra dokumentet "Burghal Hidage" som ble skrevet under Edward. Stenton skrev at det er godt mulig at hovedtrekkene i systemet ble trukket opp av Alfred i årene rett før den danske invasjonen i 892. Da invasjonen i 892 begynte var arbeidet på fortene i gang. De var store og det var et svært arbeid å bygge de store vollene og murene og grave gravene rundt dem, og Asser skrev at bøndene mislikte dette arbeidet. Stenton skrev at i 892 måtte arbeidet med å bygge disse befestede stedene være kommet så langt at forsvarssystemet var effektivt, for det synes den krigen som fulgte å vise.
Invasjonen ble foretatt fra Boulogne mot Kent og kom som to avdelinger. Alfred ville hindre at disse to avdelingene gikk sammen, og tok posisjon mellom dem. Den minste av avdelingene ble ledet av en viking som het Hæsten. I løpet av et par veker greide Alfred å få Hæsten til å inngå en avtale som førte til at Hæsten forlot Kent og reiste til Essex, og at de to sønnene til Hæsten ble døpt. Den største avdelingen, som unngikk de styrkene som Alfred hadde samlet, foretok sent på våren 893 et tokt som strakte seg helt inn i Hampshire og Berkshire. Så snudde denne hæren mot øst for å gå inn i Essex der styrken til Hæsten var. Men ved Farnham ble vikinghæren avskåret og beseiret av militsen til Alfred, som ble ledet av Alfreds eldste sønn Edward. Hæren flyktet, og da den kom til Themsen søkte den tilflukt på ei øy ute i Themsen i Buckinghamshire. Alfred nærmet seg fra vest, men ble tilbakekalt siden en hær fra Northumbria og East Anglia angrep Exeter. De danskene som hadde søkt tilflukt på øya ute i Themsen var ikke i stand til å forlate den, og de engelske styrkene var ikke sterke nok til å angripe og erobre øya. Til slutt fikk danskene lov til å forlate øya på betingelser som forutsatte at de forlot England.
Det gjorde ikke vikingene. De sluttet seg sammen med Hæstens styrker som var samlet ved Benfleet i Essex. En hær sammensatt av militsen fra det østlige Wessex og garnisonen i London og forsterkninger fra vest angrep vikingenes leir mens Hæsten plyndret i Mercia. Engelskmennene erobret vikingenes leir med alt krigsbyttet til vikingene og kvinner og barn. Da Hæstens styrke kom sluttet den seg til den hæren som hadde tapt slaget om leiren, men de var ikke i stand til å gjenerobre den og alt krigsbyttet som de hadde mistet. Vikinghæren etablerte seg i et nytt fort ved Shoebury lenger nede ved elva. Det kom forsterkninger til vikinghæren fra Northumbria og East Anglia, og så reiste vikinghæren på tokt opp Themsendalen, og videre til Severn og opp langs Severn. En styrke fra Wessex og Mercia fulgte etter vikingene, og den fikk støtte av tropper fra Wales. Vikingene ble stoppet og søkte tilflukt på ei øy i Severn. Etter å ha vært beleiret i flere veker slo vikingene seg gjennom på østsida av elva. Vikinghæren kom seg tilbake til Shoebury.
Vikingene la i løpet av sommeren på nytt ut på et langt tokt. Denne gangen mot Chester. Først gikk de inn i East Anglia der en stor styrke fra Northumbria og dansker fra East Anglia sluttet seg til dem. Vikingene gikk så både dag og natt til Chester og kom dit før en engelsk styrke kunne rykke inn. Men de engelske lederne gå ordre om at alle forsyninger rundt Chester skulle fjernes eller ødelegges. Vikingene dro inn i Wales da det ble knapt med forsyninger og var i Wales i nesten et år, fram til sommeren 894. Da vikingene forlot Wales tok de veien mot nordøst inn i Northumbria og deretter gjennom East Anglia og territoriene til de danske hærene i northern midlands.
Da vikingene kom til leiren i East Anglia gikk de rett ombord i skipene og seilte til Mersea island i utløpet av Themsen, der de slo leir. Om høsten tauet de båtene opp langs Themsen og Lea til et sted tretti kilometer ovenfor London, og der holdt seg til sommeren 895. Kong Alfred drev dem da bort. Et stykke nedenfor leiren hadde han sperret Lea slik at vikingene ikke kunne ta båtene sine nedover elva. Alfred hadde satt opp et fort på hver side av elva for å beskytte avsperringa. Danskene sendte da kvinnene til East Anglia og la ut på marsj tvers over midlands til Severn. En engelsk styrke fulgte etter dem. Vikingene holdt seg i leir vinteren 895 og våren 896. Neste sommer spredte de seg. Noen reiste til Northumbria eller East Anglia, og andre reiste bort fra England.
Danskene hadde hatt initiativet i krigen. Men engelskmennene hadde fulgt dem og vikingene hadde ikke fått frie hender, og det hadde aldri vært fare for at det engelske forsvaret skulle bryte sammen som det hadde skjedd i 878. Men de engelske lederne var ikke i stand til å tvinge gjennom en situasjon som gjorde danskene ute av stand til å foreta nye angrep. Danskene hadde fordelene av å kunne trekke seg tilbake til sikre baser i de danske områdene. De danske områdene var fiender av alliansen mellom Alfred og Æthelred av Mercia. Fra 896 til 910 var det minst fire anledninger der hærer fra en eller annen av de danske koloniene angrep engelsk territorium. Wessex var fortsatt på defensiven da Alfred døde den 26. oktober 899.
Frank Stenton skrev at kong Alfred var den mest effektive herskeren i det vestlige Europa siden Karl den store. Han opprettet organisasjonsformer for beskyttelse av sitt folk, og han gjorde den største av de engelske byene til en utpost mot den nasjonale fienden. Selv om Alfred var brennende opptatt av å bygge Wessex slik at det kunne forsvare seg tok han seg også tid til å dyrke sine litterære interesser og sin erkjennelsestrang.
Stenton skrev at Alfreds enestående betydning i den engelske skriverkunstens historie skyldes hans overbevisning om at et liv uten kunnskap eller refleksjon ikke var verdt respekt. Og Alfred var bestemt på å la fortidas store tanker ble kjent for sine undersåtter. Derfor fikk Alfred oversatt bøker til engelsk. Alfred var misfornøyd med lærdommen og de boklige ferdighetene til geistligheten. Men Alfred satte i et gang et utdanningsprogram, og samlet lærde menn rundt seg, og foreslo til og med et utdanningsprogram for hele folket. Først skulle han selv og andre lærde menn oversette noen nødvendige bøker, og så skulle alle i England som var født som frie mennesker bli sendt til skole og være der i det minste til de kunne lese engelsk skrift. De som skulle ut i annet arbeid kunne da forlate skolen, mens de som skulle bli prester kunne begynne å studere latin.
Stenton skrev at på Alfreds tid var det lærde menn i England. Sju av Alfreds litterære hjelpere er kjent ved navn, og fire av dem kom fra Mercia. Den som var høyest i rang var Plegmund, som Alfred gjorde til erkebiskop i Canterbury i 890. Den serien bøker som skulle bli grunnlaget for en ny opplæring begynte med en oversettelse av ei samling hellige legender som var kjent som "Dialogene til pave Gregor den Store".
Tre av Alfred kjente hjelpere kom fra utlandet. Fra erkebiskop Fulca av Reims fikk han en lærd munk som het Grimbald. Alfred ga en mindre eminent munk som het John og kom fra Saksen ansvaret for et kloster der munkene var fra Gallia. Klostret lå på et øde sted, og det oppstod sterke motsetninger mellom John og noen av munkene, og de prøvde å drepe John. Verken Grimbald eller John satte sitt merke på den litterære historien. Men den tredje av de utenlandske lærde var Asser som ble Alfreds venn og som skrev "The Life of king Alfred".
Denne fortellinga om Alfred forteller blant annet om hvordan Alfred kom til bøkene. Det er klart at Alfred var intellektuelt nysgjerrig. Han var aldri fornøyd med det konvensjonelle livet til en ung adelsmann fra Wessex. På grunn av mangel på lærere kunne han ikke en gang lese engelsk skrift før han var passert sitt tolvte år. På sine eldre dager lærte Alfred latin, og han oversatte fem verk fra latin til engelsk.
Da Alfred begynte å oversette til engelsk var det engelske skriftspråket knapt utviklet. Derfor var oversettelsesarbeidet en skapelse av et engelsk skriftspråk, og et eksperimenterende arbeid. Den lærdomsfasen som oversettelsesarbeidet til Alfred representerte ble avsluttet da latinsk lærdom blomstret opp på nytt i generasjonen etter Alfreds død.
Mot slutten av sitt liv kom Alfred med et lovverk. I et forord skrev Alfred at han hadde samlet det han hadde funnet i lovene til Ine av Wessex, Offa av Mercia og Æthelberht av Kent som han mente var mest rettferdig, og han la til trekk fra sine egen tenkning som kan være originale. Det inkluderte forholdsregler for å beskytte de svake mot undertrykkelse og for å begrense blodhevn, og vektlegging av en manns plikt overfor sin herre.
I forordet til loven kalte Alfred seg ikke mer enn vestsaksernes konge, men ved også å nevne at loven også bygde på lovene til Offa av Mercia og Æthelberht av Kent gjorde han det klart at loven var tenkt å gjelde også i Kent og engelsk Mercia. Slik ga den uttrykk for den nye politiske enheten som ble tvunget inn på det engelske folket gjennom kampen mot danskene. Denne loven kom ved slutten av et århundre der ingen engelsk konge hadde gitt lover. Overalt i det vestlige Europa sluttet kongene å utøve den lovgivende makt som de tradisjonelt hadde hatt. Bare i England, med Alfred, ble tradisjonen vedlikeholdt.
Ellers er det kjent at Alfred fikk skrevet ned beretninger om verdens beskaffenhet, mest kjent blant disse er kanskje Ottars beretning.
Her bygger jeg på Matthew Townends bok "Language and History in Viking Age England." Denne boka ble utgitt i 2002.
Seks år før den beryktede plyndringen av Lindisfarne forekom den første beskrevne kontakten mellom vikinger og engelskmenn. Den forekom i 787, og det er fortalt om den i den Angelsaksiske krøniken, slik:
787. I dette året giftet kong Beorhtric seg med Offas datter Eadburg. Og i hans dager kom tre av nordmennenes skip fra røvernes land for første gang; og da red the reeve dit og ville ta dem med til kongen siden han ikke visste hvem de var; og han ble drept.
Townend gir dette sitatet, og mange flere fra krøniken. Det framgår av krøniken at vikingene etter hvert begynte å slå seg ned i England. Eksempelvis:
876. [....] Og i det samme året delte Halfdan ut northumbrernes land, og de begynte å pløye og å skaffe seg et levebrød for seg selv.
Townend skriver videre at den store mengden skandinavisk påvirkede stedsnavn i den halvdelen av England som kom til å bli kalt for Danelagen viser at den skandinaviske bosetningen var stor, og trolig inkluderte betydelig innvandring til England fra Skandinavia. Men det er også klart at de innfødte angelsakserne ikke ble fordrevet eller på noen annen måte ble undertrykket, slik at i det tiende og ellevte århundret er det riktigere å betrakte det angelsaksiske England som et angloskandinavisk England, der de to folkene var i stadig kontakt, selv om de hadde hver sin tydelige identitet.
Townend skriver at det er tydelige forskjeller mellom angelsakserne og skandinavene i England når det gjelder lover, skulptur og eiendomsform for jordeiendom. Men det han vil behandle er språk og språkbruk og språksamfunn. Man kan lett skille mellom det gammelengelske og det gammelnordiske språksamfunnet i vikingtidas England. Townend skriver at han er kommet til å dele den oppfatningen som Frank Stenton satte fram i 1927 om at det fantes to tydelig forskjellige samfunn i England, tydelig forskjellige med hensyn til språk, lover og sosial orden, og som ble holdt sammen av lite annet enn felles oppfatning av kongens oppgave og autoritet.
Townend trekker fram kontakt mellom vikingene og engelskmennene. Svært mye av denne kontakten var fredelig, siden de levde side om side i flere hundre år. I hvilken utstrekning forstod de hverandre? Måtte de lære hverandres språk for å forstå hverandre? Trengte de tolker for å forstå hverandre? Eller lå språkene så nært hverandre at de som snakket gammelengelsk og de som snakket norrønt forstod hverandre uten videre?
Townend siterer fra ulike tekster som ble skrevet ned i vikingtida der det berettes om kontakt mellom vikinger og engelskmenn, og der det aldri framgår at det var vanskelig for partene å forstå hverandre, selv om de tilfellene av kontakt som Townend behandler må ha krevd til dels langvarige forhandlinger. Det gjelder kjøp av land og inngåelse av fredsavtaler og opprettelse av overenskomster mellom engelske konger og vikinghøvdinger.
Et eksempel på andre tilfeller av kontakt er dette som foregikk i 925 og er hentet fra den angelsaksiske krøniken:
I dette året møttes kong Athelstan og kong Sigtryggr til northumbrerne i Tamworth den 30. januar, og Athelstan ga ham sin søster til ekte.
Men hvordan snakket de sammen?
Townend gir eksempler på at det har vært utstrakt kontakt mellom angloskandinaver og angelsaksere i ulike sammenhenger, og at det aldri nevnes at det var språkvanskeligheter.
Townend tar opp tidligere studier av forholdet mellom gammelengelsk og norrønt språk. Studiene av dette har vanligvis vært sammenlikninger av ordforrådet, og ikke av i hvilken utstrekning brukerne av disse språkene har forstått hverandre. En stor mengde ord har vært identiske i de to språkene. Townend siterer flere forskere som har skrevet at de som snakket engelsk burde ha forstått de som snakket norrønt, og omvendt, og skriver videre at det synes å være enighet om dette. Townend viser til at i 1990 skrev Richard Hogg i første bind av Cambridge History of the English Language at danskene og angelsakserne begge må ha forstått hverandre. I bind to av verket gjentok Norman Blake dette, og skriver at vikingenes språk må ha blitt forstått av de som snakket gammelengelsk.
Men ikke alle er enige om at de som snakket gammelengelsk og de som snakket norrønt forstod hverandre. Townend siterer Gillian Fellows-Jensen og Bente Hyldegaard Hansen som mener at det var tvilsom at de to gruppene språkbrukere umiddelbart forstod hverandre, og mener at de først måtte ha lært hverandres språk, og blitt tospråklige.
Townend nevner Angus McIntosh som har framhevet at man ikke må tenke på språk som er i kontakt med hverandre, men på språkbrukere som er i kontakt med hverandre. Endringer av språket foregår ikke av seg selv, men blir foretatt av de som bruker språket i implisitte forhandlinger om bruken av språket når det brukes:
Lingvistisk endring er et sosialt fenomen. Det er forhandlet fram mellom språkbrukere ansikt til ansikt, og en nyvinning i en talers språkbruk er ikke en lingvistisk endring før det er blitt enighet om den og den er blitt antatt av et eller annet fellesskap av språkbrukere, selv om dette skulle være lite.
Milroy - 1992)
Townend gjennomgår ulike tilnærminger til studiet av språklige endringer og til studiet av forståelighet mellom språkbrukere. Dette tar jeg ikke opp siden det faller utenfor temaet for denne teksten.
Townend siterer fra kapittel sju i Gunnlaug Ormstunges saga der det står:
Språket i England var da det samme som i Norge. Men språket i England ble forandret de William bastarden erobret England; fra da av ble fransk gjeldende i England, siden han var fra Frankrike.
Når begynte gammelengelsk og norrønt språk å utvikle seg mot å bli grunnlaget for ulike språk? Når sluttet de å tilhøre det samme språket?
Germanske dialektgrupper
Man finner spor etter det gamle germanske språket som strekker seg tilbake til det tredje århundret etter Kristus i runeinnskrifter. Fra perioden 200-500 er det omkring 125 runeinnskrifter i det gamle germanske språket, for det meste funnet i det sørlige Skandinavia. Det språket de ser ut til å være skrevet i ser ut til å ha vært enhetlig, med få variasjoner. Den andre kilden til kunnskap om det germanske språket er den gotiske bibelen som ble oversatt av Wulfila omkring midten av det fjerde århundret. Det er altså to kilder til kunnskap om det germanske språket, en fra øst (den gotiske bibelen) og en fra nord (runeinnskriftene).
Den nordlige og den østlige varianten av germansk avviker fra hverandre, og de kan skilles fra hverandre. Den ene varianten kalles for nordgermansk og den andre for østgermansk.
Noen av de tidlige inskripsjonene finnes i det østlige Jylland opp mot eller i de områdene som man mener at mange av angelsakserne kom fra. Språket som disse runene er skrevet i er tradisjonelt blitt kalt for urnordisk siden svensk, dansk og norsk er utviklet ut fra dette språket. I 1955 hevdet Hans Kuhn at dette urnordiske språket også kunne ha vært utgangspunkt for de vestgermanske språkene. Dette språket har derfor kommet til å bli kjent som "nordvestgermansk". Og denne oppfatningen om en felles nordvestgermansk dialektgruppe har etter vært blitt vanlig og akseptert. Det germanske språket som ble snakket i Skandinavia og i Tyskland var altså det samme språket fram til inn i folkevandringstida. Men det gotiske språket skiller seg fra dette språket. Nordgermansk språk og vestgermansk språk skilte seg altså fra hverandre lenge etter at det østgermanske språket hadde begynt å skille seg fra nordvestgermansk.
Townend skriver at det er Hans Frede Nielsens bok fra 1985, Old English and the Continental Germanic Languages, som i dag må betraktes som den definitive oversikten over det gammelengelske språkets stilling blant de germanske dialektene. Nielsen skriver at undersøkelsen hans underbygger oppfatningen om at vestgermansk og nordgermansk språk var det samme språket fram til folkevandringstida, altså at da angelsakserne innvandret i store antall til England snakket de samme språk som det som ble snakket i Skandinavia. Det bruddet i kontakt som oppstod mellom angelsakserne og de andre germanske folkene da angelsakserne utvandret til England førte til at utviklingen av språkene deres deretter ble ulik.
Townend skriver at de dialektforskjellene som oppstod i det gammelengelske språket ikke kan tilbakeføres til dialektforskjeller som fantes i det nordvestgermanske språket før utvandringen.
Anglo-nordisk kontakt mellom migrasjonsperioden og vikingtida.
Townend stiller spørsmålene om det var mange skandinaver som deltok i den angelsaksiske utvandringen til England, og om det var hyppig kontakt mellom England og Skandinavia mellom folkevandringen og vikingtida.
Begge disse spørsmålene ble tatt opp av John Hines i boka hans fra 1984: The Scandinavian Character of Anglian England in the pre-Viking Period. Det kan ha foregått utvandring fra Norge til England som inngikk i den angelsaksiske utvandringen til England, men det er ikke mulig å tilbakeføre likheter mellom gammelengelsk språk og norrønt til dette. Likheten skyldes at i utgangspunktet var nordvestgermansk et språk for angelsakser og skandinaver.
Hines har funnet arkeologiske spor etter betydelig handel mellom Skandinavia og England i det femte og tidlige sjette århundret. Om det oppstod brudd i denne handelskontakten er det ikke enighet om. Det ser ut til at kontakten ble mindre. I følge Hines opphørte kontakten, og på 600-tallet bestod den bare i utveksling av luksusgjenstander som ble brukt av adelen. Ulf Näsman har kommet fram til at England var den viktigste kilden for glass som er funnet i Skandinavia fra tiden mellom folkevandringene og vikingtida. Men det glasset som det er snakk om er luksusgjenstander, og handelen ser ikke ut til å ha foregått direkte mellom Skandinavia og England, men gjennom mellomledd. Det ser ikke ut til å ha vært nevneverdig språklig kontakt mellom skandinaver og engelskmenn mellom folkevandringstida og vikingtida.
Fonologisk sammenlikning av vikingtidas nordiske språk og engelsk
Townend gjennomgår utviklinga av gammelengelsk og norrønt språk fram til vikingtida, og han kommer fram til at disse språkene, som begge hadde tilhørt det nordvestgermanske språket omkring år 500, hadde utviklet noen nye trekk. Men de fonologiske systemene til de to språkene hadde fortsatt å være svært like, og mange av de endringene som hadde forekommet var regulære, og derfor potensielt forutsigelige.
Townend skriver at han vil hevde at den gjensidige forståeligheten mellom de som snakket gammelengelsk og de som snakket norrønt også kan bli sporet opp i skandinaviseringen av gammelengelske stedsnavn. Som innledning til dette kapitlet gjennomgår Townend studier av Hockett og Milliken og Milliken om hvordan folk forstår andre dialekter enn sin egen når de hører andre dialekter.
Skandinaviske bosettere og stedsnavn i England
Da skandinavene slo seg ned i England fra det sene niende århundret av brukte de sitt eget språk for å gi navn til bosetningene og landskapsformasjonene. I noen deler av England er det norrøne elementet i stedsnavnene sterkt tilstede, og det tyder på de skandinaviske bosetternes språklige innflytelse var sterk, og at de utgjorde en betydelig del av innbyggerne i områdene som det er snakk om. Den sterke skandinaviske påvirkningen på engelske stedsnavn kan ikke ha kommet fra en liten elitegruppe. Man ser også at langt flere skandinaviske personnavn ble tatt i bruk i England enn antallet normanniske personnavn som ble tatt i bruk etter 1066. Det store antallet ulike navn tyder på at mange mennesker har utøvet innflytelse. At antallet navn er så variert tyder på at det ikke var en liten gruppe aristokrater som var trendsettere, men at innflytelsen utgikk fra større grupper. Gillian Fellow-Jensen skrev om Lincolnshire og Yorkshire: "De skandinaviske navnene er ikke bare tallrike med også varierte i type, og vitaliteten til den skandinaviske nomenklaturen må reflektere navnegivningsskikkene til et skandinavisktalende samfunn av betydelig størrelse og ikke bare innflytelsen til en trendsettende aristokratisk minoritet." Navn av skandinaviske type ble ikke bare gitt til større bosetninger, men også til mindre landskapsformasjoner, som navn på enger og jordstykker, og at de skandinaviske navnene har blitt brukt på slike landskapsformasjoner viser at det fantes ei skandinavisk befolkning av betydelig størrelse. Normannerne utøvde i det hele tatt ingen slik innflytelse på engelske stedsnavn.
Da de skandinaviske bosetterne slo seg ned i England hadde allerede mange av landskapsformasjonene fått navn fra de som allerede bodde i England. I hvor stor utstrekning tok de skandinaviske bosetterne i bruk de allerede eksisterende navnene som de hørte? Man kan tenke seg tre muligheter: Enten overtok de nye bosetterne de gamle navnene som de hørte, eller de tilpasset dem til sine egne språklige vaner, eller de ga nye navn.
Dersom bosetterne overtok de gamle navnene uten å foreta noen endringer i uttalen av dem, kan det bety at de oppfattet de gamle navnene, og bruken av dem, som uproblematisk. Det er vanskelig å avgjøre i hvilken utstrekning de skandinaviske bosetterne ga ny stedsnavn, siden mange av disse stedsnavnene kan ha gått ut av bruk, siden man kan tenke seg at de skandinaviske stedsnavnene og de engelske eksisterte parallelt, der den engelske befolkninga fortsatte å bruke de engelske navnene. Det er sannsynlig at de skandinaviske bosetterne endret på gammelengelske navn siden det virker som om det var enkelte lyder i det gammelengelske språket som de skandinaviske bosetterne fant det vanskelig å uttale. Townend skriver at han, i motsetning til Gillian Fellows-Jensen, ikke tror at de skandinaviske bosetterne noen ganger lot de engelske navnene være uforandret.
Det kan være flere grunner til at de skandinaviske bosetterne ga helt nye navn, som for eksempel at de hadde liten kontakt med den engelske befolkninga. Eller engelske navn kan ha bli oppfattet som helt meningsløse. I Irland og Wales ga vikingene egne navn til steder, men språket der var helt forskjellig fra norrønt slik at vikingene hadde mindre mulighet til å lære og å forstå de eksisterende lokale navnene. Man vet at det hendte at dette skjedde også i England.
Den tredje muligheten er at engelske navn ble tilpasset den norrøne språkbruken.
Skandinavisering
Når noen overtar et navn fra et annet språk eller en annen dialekt er muligheten for at dette blir tilpasset like stor som når et låneord blir innført. Navnet eller ordet kan tilpasses enten ved at det blir tilpasset låntakeren språkbruk, eller det kan bli oversatt på en eller annen måte.
Townend skriver at skandinaviseringen av engelske navn har blitt studert, men ikke for å undersøke i hvilken utstrekning de som snakket norrønt og de som snakket gammelengelsk forsto hverandre og hvilket forhold det var mellom deres språk. Skandinaviseringen har først og fremst blitt undersøkt for å undersøke den skandinaviske bosetningens relative størrelse og utbredelse.
Materialet
Townend gjennomgår et materiale som er hentet fra Gillian Fellows-Jensen tre store regionale studier. Det behandler bare navn på bosetninger, og ikke andre topografiske navn. Siden man ofte ikke vil kjenne det gammelengelske navnet er det vanskelig å fastslå hvordan skandinaviseringen har foregått. Spesielt i det nordlige England er det bevart få dokumenter som forteller om stedsnavn i gammel tid siden store deler av det nordlige England ikke ble beskrevet i Domesday Book, og siden få dokumenter fra før 1066 som forteller om stedsnavnene i nord er bevart. Dermed kan det være vanskelig å vite hvordan skandinaviseringen påvirket gamle stedsnavn.
Townend kommer fram til at skandinaviseringen av gammelengelske stedsnavn tyder på at de skandinaviske bosetterne i England hadde god forståelse av det gammelengelske språket og gammelengelske stedsnavnene. Skandinaviseringen av engelske stedsnavn tyder på at de norrøne bosetterne hadde forstått betydningen av de engelske stedsnavnene.
Ottars beretning er godt kjent også i Norge. Den ble skrevet ned ved hoffet til kong Alfred den store i Wessex. Ottars beretning gir den første geografiske beskrivelsen av Norge som er kjent i dag. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og at han hadde reist nordover og østover rundt Kola og inn i Kvitehavet, og at han også hadde reist sørover langs kysten av Norge og videre til Danmark, og til England. Erik Gunnes har gitt en oversettelse av en del av Ottars beretning i bind 2 av Cappelens Norgeshistorie:
"Det fylket i Norge hvor han bodde, het Hålogaland. Der er en by i sørenden av landet, som kalles Sciringes heal. Dit sa han at en kunne seile på en måned, om en slo leir om natten og hadde god bør. En seiler da hele tiden langsmed land. På styrbord side har en først Irland og så de øyene som ligger mellom Irland og dette landet [England]. Så er det dette landet, til man kommer til Sciringes heal, og hele veien på babord er Norge. Sør for Sciringes heal løper det en svær sjø inn i landet; den er bredere enn noen mann kan se over. Denne sjøen går mange hundre mil inn i landet. Fra Sciringes heal sa han at han seilte på fem dager til den byen som heter Æt-Hætum [på heden - Hedeby], og som ligger mellom venderne, sakserne og anglerne, og tilhører Danmark."
Da Ottar var inne i Kvitehavet hadde han kontakt med mennesker som bodde ved Kvitehavet. Ottar kalte dem for Beormas. De fortalte Ottar om landet ved Kvitesjøen. Ottar hadde evne til og interesse for å sette seg inn i ukjente språk, noe som også framgår av at han sa at språket til Beormas og til finnene syntes å likne på hverandre.
Det Townend gjør med denne kjente teksten, som opprinnelig ble skrevet ned på gammelengelsk, er å gå gjennom den for å finne om den er merket av å ha blitt fortalt på norrønt mål. I sammenheng med Ottars beretning ble beretningen til Wulfstan skrevet ned. Wulfstan var en engelskmann som hadde seilt inn i Østersjøen. Det er forsket og skrevet svært mye om denne teksten, som altså gjengir to forskjellige beretninger. Townend skriver at det ikke framgår av teksten at det er noen forbindelse mellom disse to beretningene, eller mellom nedskrivingen av dem. Mens det framgår klart at Ottar var fra Norge, framgår det ikke like klart hvor Wulfstan var fra. Wulfstan var ikke et navn som ble brukt i Norge, men i England var det et vanlig navn. Det er mye ved måten Wulfstans beretning ble nedskrevet på som tyder på at Wulfstan var engelsk. Wulfstans beretning er nedskrevet i første person, i motsetning til Ottars beretning, og det ordforrådet som Wulfstan brukte synes å ha vært gammelengelsk, mens Townend finner spor i Ottars beretning av at Ottar snakket norrønt da han ga sin beretning. Townend skriver at det synes å være enighet om at Wulfstan var engelsk, trolig fra Anglia.
Ottars beretning bygger på samtale mellom en nordmann og kong Alfred. Townend skriver at Christine Fell på en overbevisende måte har vist at Ottars beretning bygger på en samtale som har bestått av spørsmål og svar, men der bare svarene er skrevet ned. Det er ikke nevnt at en tolk var til stede under samtalen, og Christine Fell mener at det ikke ble brukt tolk.
Norrøn påvirkning i Ottars beretning
Ottars beretning ble nedskrevet på gammelengelsk. Men den inneholder mange låneord fra norrønt og andre språklige trekk som er hentet fra norrønt språk. Christine Fells studie fra 1984 er den viktigste diskusjonen av disse trekkene. Townend gjengir noen av hennes observasjoner:
Townend går videre gjennom Ottars beretning og finner mange flere tegn (i denne sammenhengen ti) på at beretningen ble fortalt på norrønt språk, og at den er merket av dette ved at trekk fra det opprinnelige språket som beretningen ble fortalt på viser seg i den gammelengelske teksten.
Den tydelige norrøne påvirkningen på [det gammelengelske] språket som Ottars beretning er nedskrevet i kan forklares på to måter. Den kan enten skyldes at Ottar hadde lært engelsk og snakket et engelsk som var sterkt påvirket av norrønt, eller at Ottar snakket norrønt og at skriveren ble påvirket av Ottars talemåte. Av de ti punktene som Townend gjennomgikk er det flere som kan forklares av begge hypotesene. Og det er ting som tyder på at det ikke var noen tolk tilstede. Alle trekk ved nedskrivingen kan forklares ved å anta ta skriveren forsto det Ottar sa uten på forhånd å ha lært norrønt.
I 1994 kom Bengt Odenstedt med forslag om at det kunne ha vært tolk tilstede da Ottar fortalte sin beretning. Odenstedt mente at skandinaver og engelskmenn ikke forsto hverandre på Ottars tid. Og Odenstedt hevdet videre at Wulfstan var tolk for Ottar. Og at også den reisen man mener ble foretatt av Wulfstan (inn i Østersjøen) i virkeligheten ble foretatt av Ottar. Townend aksepterer ikke denne forklaringen, av flere grunner: Det framgår at reisen som tradisjonelt har vært tilskrevet Ottar foregikk på et skip av en annen type enn den reisen som har vært tilskrevet Wulfstan. Odenstedt forkaster de mange forskjellene i språkbruk mellom det som tradisjonelt har blitt oppfattet som Ottars beretning og som Wulfstans beretning. Mange forskere har lagt merke til disse forskjellene. Av disse og andre grunner blir Townend stående ved at Ottars beretning og Wulfstans beretning var om to forskjellige sjøreiser foretatt av forskjellige personer.
Stedsnavn og personnavn i Ottars og Wulfstans beretninger
I begge beretningene er det mange navn. I Ottars beretning må navnet Angle være navn på området (Angeln) og ikke på de som bodde der, både av grammatiske grunner og siden navnet bare ble brukt som stedsnavn, og ikke lenger om noen tysk eller skandinavisk folkegruppe. På Ottars tid var det gammelengelske og det norrøne navnet på Angeln svært like.
Navnet Beormas har vært gjenstand for mye forskning. Den gammelnorske formen var Bjarmar - Biarmar. Det engelske eo var en nøyaktig gjentakelse av den norrøne diftongen, og den engelske -s en flertallsending.
Townend analyserer bruken og framstillingen av mange norrøne navn i både Ottars og Wulfstans beretning, og kommer fram til at Ottar trolig snakket sitt morsmål til Alfred og den som skrev ned beretninga.
Æthelweard
Townend skriver at det er alminnelig antatt at den Æthelweard som var ealdorman i en del av Wessex er den samme Æthelweard som skrev en latinsk bearbeiding av den angelsaksiske krøniken i årene 978-988. (Fjerde bok fra
Æthelweards krønike ligger på Internett.) Townend går gjennom denne versjonen av krøniken, og kommer fram til at Æthelweard må ha hatt svært god kjennskap til norrønt siden han er i stand til å gjengi norrøne navn svært korrekt, og så korrekt at han måtte ha kjennskap til hvordan de norrøne folkene selv uttalte mange av navnene. Æthelweard har vært i stand til å gjengi norrøne navn ved å bygge på norrøn uttale av navnene framfor å bruke angliserte former av navnene.
Townend skriver at han vil se på hva de islandske sagaene kan fortelle om forholdet mellom gammelengelsk og norrønt språk. Han skriver også at sagaene ikke er sikre kilder siden de ble skrevet betydelig senere enn den perioden som han undersøker, og siden mange av dem ikke er historiske verk, men skjønnlitterære verk. Likevel mener Townend at sagaene kan gi innsikt i mange forhold i norrøn tid så sant de behandles med kritisk sans.
Fremmede språk i sagaene
I en studie fra 1983 behandler Marianne Kalinke hvordan fremmede språk behandles i nordiske riddersagaer og sammenlikner dette med tilsvarende fra kontinentet. Hun skriver at på kontinentet ble språkforskjeller ignorert, mens de nordiske sagaene var oppmerksomme på språkforskjellene, og forklarer hvordan de vanskelighetene som kunne oppstå på grunn av disse kunne bli løst. Forklaringen er ofte heltens utdannelse der han hadde lært fremmede språk. Townend viser med flere eksempler at sagaene tok språkproblemene alvorlig. Språket som ble snakket i Irland ble omtalt som uforståelig, dersom man ikke hadde lært det spesielt. I
Laxdølasaga fortelles det for eksempel om Óláfr pái fra Island som hadde den irske prinsessen Melkorka som mor. Da han kom til Irland forstod bare han på skipet han reiste med språket siden han hadde lært det av mor sin. Det synes også å framgå av beretninga at vanligvis ble det brukt tolk mellom folk som snakket irsk og folk som snakket norrønt.
Sagaene forteller at språket til vendene, bjarmene og irerne var blant de uforståelige språkene. Sagaene nevner ofte at saksiske og frankiske misjonærer fra kontinentet kunne trenge tolker i Skandinavia. Ian McDougall har regnet opp referanser til dette. Selv om skandinaver synes å forstå frisisk umiddelbart er ofte germanske språk som taltes lenger sør umiddelbart uforståelige for skandinaver som ikke har lært disse språkene.
Norrønt og engelsk i sagaen
Hvordan var forståeligheten mellom brukere av norrønt og gammelengelsk språk? Townend begynner med å vise til det sitatet fra Gunnlaug Ormstunges saga som han allerede har gitt tidlig i boka:
Språket i England var da det samme som i Norge. Men språket i England ble forandret de William bastarden erobret England; fra da av ble fransk gjeldende i England, siden han var fra Frankrike.
Dette utsagnet skal forklare hvorfor Gunnlaug var i stand til kommunisere ved hoffet til Æthelred. Forfatteren av Gunnlaug Ormstunges saga forteller altså at engelsk og norrønt omkring år 1000 var det samme språket. Og dermed skulle man vente at sagaene ikke vil ha mye å si om språkvanskeligheter i forholdet mellom engelskmenn og skandinaver.
De fleste sagaene forteller ikke mye om hovedpersonenes opphold i England. Men noen forteller litt. I Harald Hårfagres saga av Snorre (Engelskspråklig versjon. ) sies det om oppfostringen av sønnen Håkon (den gode) hos kong Adelstein i England ingenting om språkproblem. Taler blir sitert uten at det sies noe om at det var nødvendig med oversettelse av talene.
Egils saga er den sagaen som sier mest om en islendings opphold i England. Egil hadde to lengre opphold i England, der mye ble sagt, og mye som ble sagt refereres i sagaen, uten at det nevnes at det var språkproblem. Første gang Egil og broren Torolf oppholdt seg i England møtte de Adelstein, og fikk kommando over hærstyrker. Egil tilbrakte vinteren hos Adelstein, og da våren kom skiltes han vennskapelig fra Adelstein. Den andre gangen Egil var i England var han i Northumbria og i York, og var fange hos Erik Blodøks. Derfra reiste han og besøkte kong Adelstein.
Townend skriver at det nevnes ofte i sagaene hvordan språkproblem ble løst, men siden ingen språkproblem nevnes i forbindelse med besøk i England vil han anta at det skyldes at det ikke var slike vanskeligheter.
I Egil saga blir det hevdet at ikke bare var norrøn tale forståelig for engelskmennene, men de forstod også skaldekvad. Og det er vanskeligere, for i en samtale vil spørsmål og svar og mimikk etc være med på å skape forståelse. I Egils saga siteres fem vers som det skrives ble sagt fram i nærvær av Adelstein. Også i Gunnlaugs saga og i Fagerskinna skrives det om skalder som sa fram kvad for engelskmenn, og ble forstått.
I den første grammatiske avhandlingen som ble skrevet på Island midt i det tolvte århundret skriver forfatteren at han vil foreslå at det romerske alfabetet blir tilpasset det språket som tales på Island, etter at han har skrevet om hvordan man i England har tilpasset alfabetet til det engelske språket:
Nå etter deres eksempel, siden vi er av samme språk, selv om det har vært mye forandring i et av dem eller i begge, [...] har jeg også skrevet et alfabet for oss islendinger.
Også i Gunnlaugs saga ble det skrevet at språkene, det norrøne og det gammelengelske, hadde blitt mer forskjellige. Townend skriver at disse tekstene, og flere som han nevner, antar at norrønt og engelsk språk opprinnelig var det samme språket, og at i vikingtida var de forståelige for hverandre. Men siden har de blitt mer ulike, og på tolvhundretallet regner ikke sagaskriverne engelsk som å være en del av "dansk tunge" - norrønt.
Sagaforfatterne visste at det var et stort nordisk innslag i Northumbria, et navn som synes å ha blitt brukt av om hele det nordiske bosetningsområdet i England. Snorre skrev for eksempel i Håkon den godes saga:
Northumbria er regnet for å være en femtedel av England. Erik hadde slått seg ned i York, hvor, sies det, sønnene til Lodbrok tidligere hadde holdt til. Etter at sønnene til Lodbrok erobret landet hadde Northumbria for det meste vært bebodd av norske. Og etter at de mistet kontrollen hadde dansker og norske ofte herjet der. Mange stedsnavn var i norrønt mål, som Grimsbær [Grimsby]...
Snorre hadde kjennskap til hvordan forholdene hadde vært i Northumbria og i England noen hundre år tidligere. Han skilte mellom engelsk og norrønt språk som to ulike språk i England i vikingtida, men språk som på den tid var så nærstående at de som talte et av språkene forstod det andre språket.
De islandske sagaene forteller mye om kontakt mellom skandinaver og engelskmenn i vikingtida, og om norrønt språk brukt i England. Det er ikke så mange beretninger om dette i engelske kilder. To tekster om kontakt er The Battle of Maldon og Ælfrics Life of St Edmund. I ingen av disse tekstene nevnes det at tolker deltar i konversasjonen eller at de som deltar behersker mer enn et språk. I det hele tatt framstilles det ikke som et problem eller en oppgave å forstå vikingene. Ved Maldon roper vikingenes budbringere til Byrhtnoth og mennene hans og kommer med trusler og krever Danegeld, og vikingene får svar. I Life of St Edmund blir også tale sitert, og det nevnes ikke at tolker deltar.
Wiliam Moulton skriver om The Battle of Mouldon:
De to sidene roper stadig krav og trusler til hverandre. Ikke et ord blir sagt om dialekt, språk eller gjensidig forståelighet. Men det, tror jeg, er akkurat poenget. Det synes usannsynlig at disse robuste og sannsynligvis ulærte krigerne brukte språket til den andre siden når de ropte, slik at de engelske ropte på norsk og de norske på engelsk. Det er mer trolig at de engelske ropte på engelsk og de norske på norsk. Videre impliserer det faktum at forfatteren av diktet ikke sier noe om språk at enhver fornuftig tilhører til diktet naturligvis allerede ville vite at engelskmennene og nordmennene kunne forstå hverandre. Min konklusjon er at det er et utmerket bevis på gjensidig forståelse, presist fordi ingenting er sagt om det.
Andre engelske tekster som behandler kontakt med utlendinger uttrykker ofte oppmerksomhet på språkforskjeller. Townend nevner flere tekster der det blir nevnt at tolker deltok. I Bedes Historia Ecclesiastica kan man finne at da misjonærene i 597 kom til England hadde de med seg tolker som de hadde funnet i Frankrike. Lenger ute i verket til Bede nevnes det at den aktverdige biskop Cedd i Whitby var blitt vigslet som prest av irlenderne, og brukte å være tolk for begge parter ved rådsmøter.
Bede nevner flere ganger at misjonærene brukte tolker. Bede nevner også at det ble brukt tolk mellom engelskmenn og irlendere. Bede beretter om Aidan fra Iona ved Oswalds hoff i Northumbria. Bede skriver i bok III kapittel 3:
Det var i sannhet et vakkert syn da biskopen forkynte evangeliet, å se at kongen var tolk for det hellige ord for sine ealdormen og thegner, for biskopen var ikke fullstendige fortrolig med det engelske språket, mens kongen hadde skaffet seg perfekt forståelse av irsk i løpet av den lange perioden i eksil.
Townend gir flere eksempler på at det ikke var uvanlig at tolker ble nevnt i engelske tekster for å forklare situasjoner der parter som snakket ulike språk møttes. Han skriver at det ble fortalt at det var nødvendig med tolker mellom personer med følgende språk: irsk og piktisk, irsk og engelsk, og latin og engelsk. Townend skriver at dette gjør at man kan følge Moulton når han hevder at det er av betydning at det ikke er nevnt noe om språklige problem i The Battle of Maldon.
Ælfric forteller om to forskjellige tilfeller der tolker deltok i The lives of the Saints. Men i beskrivelsen av kontakten mellom engelskmenn og skandinaver i Life of St Edmund nevner han ikke tolker. Townend mener at dette avgjør at man kan hevde at engelskmenn og skandinaver forstod hverandre uten tolker i vikingtida.
De islandske sagaene ble nedskrevet to-tre hundre år etter at de begivenhetene som de fortalte om hadde foregått. Townend skriver at han bare har kjennskap til en genuint samtidig kilde som forteller at skandinavene og engelskmennene forstod hverandre. Den ble hentet fram av Otto Jespersen i boka Growth and Structure of the English Language. Jespersen skrev:
En engelskmann ville ikke ha store vanskeligheter med å forstå en viking - nei, vi har positivt bevis på at de norrøne folkene så på det engelske språket som ett med deres eget. På den andre siden snakker Wulfstan om dem som "folk som ikke kjenner ditt språk".
Townend siterer Baugh og Cable fra History of the English Language:
Den angelske dialekten likner språket til nordmennene i en mengde enkeltheter der den vestsaksiske viste avvik. De to kan ha vært gjensidig forståelige i en begrenset utstrekning. Samtidige uttalelser om emnet er ikke samstemmige, og det er vanskelig å felle en dom.
Townend skriver at den uttalelsen som ble sitert fra Jespersen der han henviste til Wulfstan, innebærer en feil, siden uttalelsen om at de norrøne som "folk som ikke kjenner ditt språk" ikke stammer fra Wulfstan, men fra en preken med ukjent forfatter. Townend går gjennom denne prekenen, der det står:
og jeg vil sende mot dere et folk for å plyndre dere og legge landet deres øde, og dere forstår ikke språket til dette folket, fordi dere ikke helligholder søndagen, og fordi dere ikke akter meg og ikke vil følge mine bud.
Kan denne uttalelsen tolkes dit at den forteller at engelskmennene ikke forstod vikingene? McDougall skriver at det i mange land var vanlig å regne utenlandske erobrere blant guds straffedommer, på linje med sult og uår.
Kirkemennene i England var svært redde for vikingene blant annet på grunn av at vikingene var hedninger, og de så på seg selv som å tilhøre et guds folk, et utvalgt folk. Profeten Jeremias skrev om et folk som ville komme fra nord og legge jødene under seg, og jødene ville ikke forstå språket til dette folket. Townend finner tekster der dette motivet er tydeligere utviklet og der likhet med spådommene til Jeremias er tydeligere. Motivet om et uforståelig erobrerfolk viser ikke til vikingene, men opprinnelig til assyrerne.
Townend skriver at han har vist til, noe jeg har utelatt, at nåværende metoder for å undersøke forståelighet kan deles inn i fire metoder:
Townend skriver at han har kommet fram til at vikingene og engelskmennene forstod hverandre tilstrekkelig til at tolker ikke var nødvendig, og det var heller ikke nødvendig å bli tospråklig. Forståeligheten var ikke perfekt, men tilstrekkelig til at enkel og dagligdags samhandling ansikt til ansikt kunne foregå.
Vikingtidas England var et tospråklig samfunn, men ikke et samfunn som bestod av tospråklige individ. Townend skriver at det kanskje er overraskende at vi bare kan peke på tre spesifikke referanser, i to tekster, til det norrøne språket i England, men det kan tyde på at for angelsakserne ble ikke norrønt og engelsk uten videre tenkt på som to ulike språk. Townend nevner flere steder at engelskmenn kunne høre forskjell mellom dansk og norsk.
Hvor lenge var norrønt språk levende i England? Townend nevner at dette spørsmålet har blitt behandlet av Ekwall i 1930 og av Page i 1971 og av David Parsons i 2001. Han skriver at det norrøne språket var levende i England til ut i siste del av det ellevte århundre, og trolig enda lenger. Townend begrunner dette med at (1) flere angelsaksiske forfattere, som Æthelweard, Ælfric og senere forfattere, omtalte det norrøne språket som om det var et levende språk. (2) Ved hoffet til Knut var det levende kultur i norrønt språk, og (3) runeinnskrifter tyder på norrønt språk ble brukt på isolerte steder i det tolvte århundret.
Ekwalls studier (1930) av norrøne inskripsjoner er grunnleggende for å fastsette hvor lenge det norrøne språket overlevde i England. Townend skriver at de eneste skriftlige overleveringene man har på norrønt språk i England er runeinnskrifter. Det ser ikke ut til at norrønt ble brukt som litterært uttrykksmiddel i England. Derfor kan det at folk med nordiske navn har uttrykt seg skriftlig på engelsk ikke bli tatt som tegn på at de ikke behersket det norrøne språket muntlig. Townend skriver at han vil hevde at i England var engelsk det naturlige skriftspråket både for engelskmenn og for folk av nordisk avstamming. De skandinavene som reiste over til England var analfabeter. I England kom de til et samfunn der deler av befolkninga kunne lese og skrive, og der det fantes tradisjoner for å ha omgang med tekster. Disse tekstene var på gammelengelsk og latin. Det var denne tradisjonen de personene av nordisk avstamming som lærte å lese og skrive ble ført inn i - de lærte å lese og skrive engelsk. Å kunne skrive betydde å kunne skrive på eksisterende skriftspråk. Alfabetet ble ikke brukt for å skrive eller lese norrønt språk. De inskripsjonene som er bevart på monumenter fra romersk Britannia er på latin, og en grunn til dette er at latin var det eneste skriftspråket i Britannia på denne tida.
Townend skriver at norrøne låneord som ble tatt inn i gammelengelsk fikk et gammelengelsk lydmønster, mens norrøne ord som ble tatt inn i middelengelsk beholdt sin norrøne form.
Townend skriver han mener at det er mer fornuftig å regne med gjensidig forståelighet mellom de engelsktalende og de norrønt talende enn å gå ut fra tospråklighet ved verbal kontakt mellom dem. Townend bruker en modell hentet fra Frans van Coetsem for å forklare hvordan han mener at opptak av låneord kan ha foregått. Townend skriver at i Coetsems modell defineres termene "borrow" og "imposition" ved overføring av ord fra et språk til et annet slik: Situasjonen der overføringen foregår er en situasjon der personer som har to forskjellige morsmål har verbal kontakt. Det skilles mellom et kildespråk og et mottakende språk. "Borrow" betegner at den talende bruker språk eller uttrykksmåter hentet fra et annet språk enn sitt eget. "Imposition" betegner at språkbrukere bruker ord eller uttrykksformer fra sitt eget språk når han taler med en person med et annet morsmål.
Townend skriver at dersom norrøne låneord ble tatt inn i engelsk der det ikke var et beslektede ("cogenant") ord på engelsk, eller dersom lydbildet ville vært identisk, ble ordet tatt inn i engelsk i dets norrøne form. Men der det finnes beslektede ord, eller det korresponderende lydbildet avviker, forandres ordet slik at det passer bedre inn i det engelske språket.
Townend skriver at han mener at låneordene er blitt tatt inn i det engelske språket ved at engelsktalende har lånt ordene, og ikke ved "imposition". De engelsktalende har hørt de norrøne ordene, og overtatt bruken av dem. De engelsktalende har aksepterte vokabular fra kildespråket, men beholdt lydmønstret sitt eget språks lydmønster.
Man regner tradisjonelt med at ord lånes fra et språk enten på grunn av behov eller på grunn av prestisje. De norrøne låneordene i engelsk har skapt problem for lingvistene siden det ikke har vært klart hvilken av disse årsakene har ført til at de er blitt lånt. Lånene av norrøne ord i gammelengelsk er preget av å være lånt av behov, og betegner nye objekt, spesielt innenfor sjøfart og legal terminologi. Men mange av låneordene i mellomengelsk er ikke preget av å være lånt av behov etter som de inngår i kjernevokabularet. Dette skulle normalt innebære at norrønt hadde større prestisje i den middelengelske perioden enn det hadde hatt i den gammelengelske perioden, men det virker slett ikke rimelig siden det først og fremst var i vikingtida at de som snakket norrønt kunne kommandere i deler av England. Townend tror at låneopptakene av norrøne ord i mellomengelsk kan forklares ved at mange mennesker med skandinavisk bakgrunn har blitt engelsktalende, men de har tatt med seg en del av sitt norrøne ordforråd inn i det engelske språket. Townend tror at i vikingtida kan norrønt språk og engelsk ha hatt like stor prestisje.
Det er sammenheng mellom at den skandinaviske identiteten ble svekket og at det norrøne språket gikk ut av bruk i England. Befolkninga med skandinavisk opphav ble tettere innvevd i det angelsaksiske samfunnet, blant annet ved at den giftet seg inn i angelsaksiske slekter. Og dermed ble den engelsktalende, men den tok med seg mange norrøne ord inn i det engelske språket, tror Townend. Svært mange av de norrøne låneordene som først ble nedtegnet i middelengelsk tid forekom med sin norrøne fonologi intakt, og dette er det man ville vente dersom det skyldtes at disse ordene ble ført inn i engelsk av personer som hadde lært disse ordene i deres opprinnelige form.
Disse ordene, som tilhører det sentrale ordforrådet og kom inn i engelsk i middelengelsk tid, kan ikke ha blitt ført inn i engelsk på grunn av prestisje siden de kom inn i det engelske språket da det norrøne språket var i ferd med å dø ut i England.
Townend summerer opp sin modell for hvordan norrøne ord kom inn i engelsk språk slik:
| Periode | Overføringsmåte | Lånefonologi |
| tiende-ellevte århundre | lån ("borrowing") | phonemisk utbytting |
| ellevte-tolvte århundre | imposisjon gjennom språkskifte | norrøn fonologi bevart |
Lenker:
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: