Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Kildene for angelsaksernes eldste politiske historie er svært usikre. Jeg vil likevel gi et referat av det Frank Stenton skrev om Mercia og Wessex. Etter hvert som de begivenhetene og personene som det blir berettet om ligger stadig nærmere vår tid blir kildegrunnlaget mer fyldig og sikkert. Blant annet derfor skriver jeg her ikke om den aller eldste politiske historien. En annen grunn til at jeg ikke refererer den er at jeg allerede har skrevet en hel del om Kent og Northumbrias historie i teksten om Bedes engelske historie og i teksten om vesteuropeisk handel i perioden 600-1000.
Kent
Kent regnes ofte som det tidligste angelsaksiske kongedømmet som ble betydningsfullt. En grunn til dette er at noen av de tidligste forbindelsene mellom England og kontinentet gikk gjennom Kent og var til Kent. Det førte til at Kent var det første engelske kongedømmet som slo sin egen mynt, og til at kongen av Kent bli giftet inn i kongefamilien i Frankrike allerede før Augustins misjon kom til England i 598. Men dette har jeg allerede skrevet om. Man tror at en grunn til at Kent ikke ekspanderte og utnyttet sin tidlige start som et betydelige kongedømme til å vokse større var at Kent var inneklemt mellom andre kongedømmer som var sterke og til dels ekspansjonslystne. Kent fikk stor innflytelse over London og Essex, som manglet en sterk politisk ledelse siden Essex hadde flere konger som styrte samtidig og som ikke kunne foreta seg noe av betydning uten ved enstemmige beslutninger.
Alle de kongedømmene som kom til å vokse og bli dominerende i England hadde grenser mot de britiske områdene og ekspanderte inn i dem. Det første av disse var Northumbria som ekspanderte vestover der northumbriske konger erobret store områder ved Irskesjøen. Også Mercia var et grenseområde mot de britisk/keltiske områdene. Selve navnet til Mercia kan henspeile dette. Mercia betyr trolig "mark" eller "marches", som er grenseområde, og Mercia ekspanderte. Også Wessex grenset i vest mot keltiske områder som Wessex ekspanderte inn i og la under seg.
Sir Frank Stenton skriver på side 38 i "Anglo-Saxon England" at ingen tradisjon fra folkene i Trentdalen, som skapte det opprinnelige kongedømmet Mercia, er kjent. De trer første gang fram tidlig i det sjuende århundret under kong Cearl. Datter til denne kongen giftet seg med Edwin, som var i eksil og som var arving til kongedømmet Deira i Northumbria. [Det står mye om denne Edwin i teksten "Bedes engelske historie".] Ekteskapet viser at Mercia var selvstendig og ikke underlagt Northumbria [siden kongen av Northumbria stod Edwin etter livet]. Stenton skriver at Mercia inngikk i den sørlige konføderasjonen som ble ledet av Kent.
Da Penda noen år senere kom til makten i Mercia står Mercia tydeligere fram i kildene. Han var i nesten en generasjon fra 632 den sentrale skikkelsen i engelsk historie. Penda ble drept i kamp i 654, og han var stadig i krig mot kongene i Northumbria. De prøvde å ekspandere mot sør, og kongene i Mercia ønsket også å utvide sitt kongedømme og sin innflytelse og maktsfære. Penda var en stor kriger med et stort følge, og mange mindre fyrster hadde akseptert ham som sin overkonge. Vi vet ikke hvordan han kom til makta, og det vi vet om Penda er det som hans fiender har fortalt og skrevet ned.
Kongene i Mercia hevdet at de stammet fra guden Odin gjennom Offa som hadde vært anglenes konge. Man mener i dag at kongenes stamtavler var konstruksjoner som var laget for å støtte opp om kongenes krav om nedarvet rett til kongeverdigheten, og at disse konstruksjonene har liten sannhetsgehalt. Stamtavlene kunne være korrekte for de slektleddene som lå nærmest den regjerende kongen og som gjaldt de forfedrene hans som enda var i manns minne. Stenton synes å tro at den stamtavlen som kongene i Mercia holdt seg til, og som fortalte at de stammet fra anglenes konge, forklarer den kraften Mercia utfoldet da Mercia la andre stammer under seg.
I det sjuende århundret stod Mercia fram som en stamme på 12.000 husholdninger som bodde i landet fra nedre Trent til skogene i det vestlige midlands. Mercia betyr altså grenseland, og den grensen som det vises til kan ha vært det beltet av høyland som ligger fra åsene i Cannock Chase til Forest of Arden. I dette beltet gikk vannskillet til Severn, og vest for dette beltet lå land som hadde britiske navn. Like øst for beltet lå det landet som var det sentrale Mercia, og der var Tamworth som var det viktigste bostedet til kongene i Mercia.
Det finnes ingen tidlige dokumenter som forteller om folket som bodde langs Trent i tidlig tid. I det sjuende århundre delte elva Trent dem i sørmercianerne og nordmercianerne. De førstnevnte var 5000 husholdninger og de sistnevnte 7000 husholdninger. Folket i Mercia var sikkert delt inn i undergrupper, men den eneste vi har hørt om er nevnt i et charter fra 849 der distriktet sørvest for Birmingham blir kalt for Tomsætan, det er de som bor langs elva Tame. I et annet dokument framgår det at de ble styrt av sin egen ealdorman, og at i landet deres lå klostret Breedon on the Hill i nordre Leicestershire. Stenton skriver at det er klart at Tomsætan var på størrelse med et av dagens county, og at navnet viser at det var grunnleggende likhet mellom den lokale administrasjon til de tidlige enhetene i Mercia og i Wessex. Tomsætan har trolig vært organisert på samme måte som Wilsætan i Wylyedalen, som var kjernelandet i Wiltshire.
Det er ikke kjent hvordan Mercia utvidet sitt område mot nord og vest. Men det er to provinser i det senere kongedømmet Mercia som representerer viktige faser i denne utvidelsen. Nord for Trentdalens Mercia holdt et folk på 1200 husholdninger til. De er kjent som Pecsætan, og holdt til i det området som senere kom til å bli kalt for Derbyshire. Det folket som ga navn til den andre av disse to provinsene var Wreocensætan fra landet rundt Wrekin. De kan ha vært 7000 husholdninger. Det kan knapt ha vært før Pendas tid at Mercia fra øvre Trent begynte å okkupere landet som skilte det fra slettene langs øvre Severn.
Det opprinnelige landet til Mercia inkluderte mange ulike typer landskap. De fleste var lite innbydende. Verken den tunge leirjorda vest for nedre Trent eller sandjorda ved Sherwoodskogen eller de andre områdene hadde trukket mange bosettere til seg så lenge det var ledig land andre steder. Fordelingen av hedenske gravplasser gjør det klart at de første bosetningene til Mercia hadde ligget i Trentdalen eller ved bielvene. Stenton skriver at tilflytning inn i northern midlands langs Humber kom senere enn tilflytningen som foregikk langs elevene som renner ut i the Wash.
Sørvest for Mercia i høylandet i det sentrale England og langs elvene som renner ut i the Wash bodde de folkegruppene som var kjent som Middle Angles. De var et eget folk, og opprettelsen av bispedømmet med sete i Leicester i 737 var en anerkjennelse av dette. Men det finnes ikke spor etter noe eget dynasti som har hersket over "Middle Angles". De var kommet under Mercians overherredømme før midten av det sjuende århundret da Penda satte sønnen Peada over dem. Den tidligere historien deres er ukjent, men det er mye som tyder på at de var en allianse av folk som stod hverandre nær, og der ingen spesiell familie hadde oppnådd å bli permanent overlegen.
Mange av disse folkene er nevnt av Bede, eller i den oversikten som kalles for "Tribal Hidage". I det tiende århundret gjennomførte kongene av Wessex en administrativ omorganisering av det sentrale England, og gamle inndelinger er i dag stort sett glemt og borte. Blant de få gamle navnene som ikke er glemt er Cilternsætan, som var et folk på 4000 husholdninger som bodde på slettene bak Chilterns; Gifle på 300 husholdninger som bodde i Iveldalen i South Bedfordshire. Man vet lite om "Middle Angles" under Mercias konger. Tribal Hidage nevner nesten tjue forskjellige folk som ser ut til å tilhøre Middle Anglia, og hver av dem kan ha hatt sine egen ealdorman.
Det store skogområdet som utgjorde Forest of Arden hindret "Middel Angles" i å spre seg raskt tvers over England fra the Wash til Severn. Mellom Arden og Chilterns var det få fysiske hindringer for anglenes framrykking, men den sørlige delen av landet var åpen for gjennomtrengning fra sørvest så vel som fra nordøst. Det ble derfor et omstridt område mellom kongene i Mercia og Wessex. Nord for øvre Themsen var landet høvelig for jordbruk, og det var mange skogsområder der. I vest heter skogen fortsatt Wychwood Forest etter det folket som het Hwicce. I det sjuende århundret bodde de i det området som nå er delt i Gloucestershire, Worcestershire og den vestlige halvdelen av Warwickshire. De ble regnet som en stamme som skilte seg tydelig fra vestsakserne, middelanglerne og mercianerne. Og i den engelske kirka ble de organisert som et eget bispedømme med bispesete i Worcester. Kongene av Mercia som ble deres overherrer regnet med at de utgjorde 7000 husholdninger, noe som setter dem på linje med Essex og Sussex og Wreocensætan og folket i Lindsey. Hwicce var delt inn i mange undergrupper, som Pencersætan sørvest for Birmingham. I likhet med Cilternsætan var Hwicce et folk som var en blanding av angler og saksere.
Landet i sør, rundt de romerske sentrene Gloucester og Cirencester, var erobret av engelskmennene i krig. Det ser ut til dalen ved nedre Severn ble erobret som følge av Ceawlins seier i slaget ved Dyrham i 577.
I 628 skal det ha vært krig om dette området mellom Wessex og Penda av Mercia, og Penda skal ha overtatt Cirencester og det landet langs Severn som Ceawlin hadde erobret i 577. Penda ble først konge over Mercia i 632, og i 628 kan han ha vært bare en jordløs adelsmann fra kongehuset i Mercia. Det var han som gjorde Hwicce til et underkongedømme under Mercia.
Overkonger og underkonger
De tallrike tidlige charterne som forteller om Severndalen sier noe om hvordan Hwicce ble styrt av sine overherrer fra Mercia. En serie lokale herskere, der de tidligste kaller seg for reges og de senere for reguli, kan bli fulgt fra den tredje fjerdedelen av det sjuende århundret til den siste fjerdedelen av det åttende århundret. Det begynner med to brødre som var nevnt av Bede og som het Eanfrith og Eanhere, uten tittel, og som var herskere over Hwicce kort før 675. Det fortsetter med en Osric som Bede beskriver som konge over Hwicce. I ei beretning om klostret Gloucester ble Osric og en bror av ham som het Oswald beskrevet av kong Æthelred av Mercia som to ministri av adelig slekt. Stenton skriver at dette betyr at disse to hadde fått sin autoritet som gave fra kong Æthelred av Mercia. [Her vil jeg gjøre oppmerksom på at den kritikken som David Dumville framførte i artikkelen om "Terminologien for overkongedømme i tidlig angelsaksisk England" spesielt var rettet mot Frank Stenton og hans nedvurdering av underkonger under Mercia.]
Stenton skriver at i det sjuende og åttende århundret var forskjellen mellom en konge, en underkonge og en thegn som av sin konge var gitt ansvar for en provins blitt utydelig på grunn av den stadige underkuing av de sørengelske småkongene som ble gjennomført av overherrer som hadde utstrakt makt over landene og mennene deres. Men i tidens løp utviklet de som skrev formelle dokument gradvis en formell terminologi som tilnærmet seg de politiske fakta, og gjennom dette nærmet de seg en nøyaktig beskrivelse av den posisjonen som herskerne over Hwicce hadde. Litt før år 700 kalte en viss Oshere, som virker som etterfølgeren til Osric, seg for "konge av Hwicce". Stenton skriver at førti år etter at han døde ble hans virkelige posisjon beskrevet av en erkebiskop av Canterbury som comes, eller følgesvenn til Æthelred og underkonge av Hwicce. [David Dumville kritiserer i den overfor nevnte artikkel at Stenton i tilfeller som dette mangler evne til å se underkongene ut fra annen synsvinkel enn ovenfra. Stenton vil ikke akseptere at en underkonge i sitt kongerike kunne være konge, eller betrakte ham som dette.] Stenton hevder i et tilfelle han nevner fra 777 der kong Offa av Mercia kaller underkongen for sin ealdorman at dette var den virkelige situasjonen. Kongene av Mercia var overkonger over flere andre små kongedømmer enn Hwicce, som Magonsætan.
Et av de kongedømmene som ble underlagt Mercia var Lindsey. [Dette er også nevnt i teksten "Bedes engelske historie".] Kongene i Northumbria prøvde også å legge Lindsey under seg, og greide også å gjøre dette i en periode. Men i striden mellom Mercia og Northumbria om Lindsey ble det til slutt Mercia som fikk overtaket. Lindsey lå like sør for Yorkshire, og var altså grenselandet mellom Mercia og Northumbria. Stenton skriver at ut fra navnene til kongene i Lindsey å dømme kan denne kongefamilien ha hatt britiske forfedre, og altså ikke bare angelsaksiske forfedre. I det niende århundret ble Lindsey overtatt av vikinger, og de organiserte Lindsey i tre "ridings", som fortrengte den angelsaksiske organiseringen av landet. Også mange av stedsnavnene i Lindsey ble skandinaviske.
Fiendskap mellom Mercia og Wessex
Som vi tidligere var inne på så erobret Penda landet langs nedre del av Severn fra Wessex. Det fiendskapet som med dette ble innledet mellom Mercia og Wessex ble mer definitiv i neste generasjon. Det var trolig mens Cynegil var konge over Wessex at Penda erobret landet ved Severn. Cynegil skal ha vært konge fra 611 til 643, og i 635 skal han ha blitt kristen. Cenwalh var sønn av Cynegil, og han giftet seg med en av søstrene til Penda, og senere jaget han henne bort. Han ble drevet bort fra kongeriket sitt av Penda og måtte leve i East Anglia i tre år. Wulfhere var sønn av Penda, og la under seg store områder av det som hadde vært kongeriket til Cenwahl. Wulfhere skaffet seg et fast grep om områder som hadde vært underlagt Wessex og som lå ved nordenden av Chilterns. Han hadde tidligere erobret Isle of Wight og gitt denne øya til kong Æthelwalh av Sussex sammen med en del av fastlandet innenfor Isle of Wight. Cenwahl var ikke like mektig som kongene i Mercia, men likevel en viktig småkonge. I Wessex ser det ut til å ha vært en tradisjon at flere konger kunne regjere samtidig. Den samme tradisjonen hadde Essex.
I siste del av det sjuende århundret var Centwine konge over Wessex. Han var en sterk krigerkonge som erobret områder i sørvest, trolig i Devon. I mens ble Mercia sterkere i nord og fikk også et fast grep om større områder som tidligere hadde ligget under Wessex. Mellom 675 og 683 ble et merciansk bispedømme opprettet i Dorset ved Themsen. Der hadde den første biskopen i Wessex en gang hatt sitt sete. Dette bispedømmet varte ikke lang tid, men det viste at Mercia utøvde autoritet på Themsens nordbredd. Det er ting som tyder på at Mercia til og med hersket over land sør for Themsen.
Krig mellom Mercia og Northumbria
Northumbria var på denne tida ei stormakt og ville dominere England. I teksten om Bede er krigene mellom Northumbria og britene nevnt. Edwin var blitt konge i Northumbria, og han erobret områder mot Wales og invaderte Gwynedd. I 632 allierte kong Cadwallon av Gwynedd seg med Penda av Mercia og angrep mot Northumbria. I kampen som fulgte ble Edwin drept sammen med sin sønn Osfrith, og Cadwallon og Penda herjet i Northumbria.
Northumbria ble delt i Deira og Bernicia, som var de to kongerikene som Northumbria bestod av. Osric, nevø av Edwin, ble konge av Deira fram til sommeren 633 da han ble beseiret av Cadwallon. Den gamle kongefamilien i Bernicia overtok kongeverdigheten der ved Eanfrith, men han ble drept av Cadwallon da han besøkte Cadwallon for å be om fred. Men i slutten av 633 beseiret Oswald Cadwallon, og etter dette ble Oswald konge over både Deira og Bernicia.
Cadwallon var den største krigerkongen britene noen gang hadde. Den eldste overlevende sønnen til Edwin, Eadfrith, overga seg til Penda og ble drept.
Penda ble konge i midlands etter nederlaget til Edwin i 632. Stenton skrev at dersom det ikke hadde vært for motstanden fra Penda ville trolig et engelsk kongerike under Northumbria ha blitt opprettet ved midten av det sjuende århundret. Penda var fortsatt en fersk konge da Oswald nedkjempet Cadwallon i 633, og han trengte flere år for å bygge seg opp slik at han kunne møte Oswald. Oswald ble overkonge over det meste av England om ikke over hele England.
I 641 ble Oswald beseiret og drept av Penda. Dermed ble Penda den mest formidable kongen i England. Man vet ikke at han ble overkonge over resten av England. Etter at Oswald døde valgte hver av de to delene av Northumbria sin egen konge. I Bernicia ble Oswiu konge. Han prøvde å erobre Deira, og Deira søkte beskyttelse hos Penda, og Penda ble overkonge over Deira. Den eldste av Oswius sønner ble gift med datter av Penda, og den yngste ble gissel hos Penda. Penda betraktet Oswiu som sin fiende, og i 654 bestemte Penda seg for å drepe Oswiu.
Penda hadde mange fyrster med seg i den hæren som dro ut mot Oswiu. Oswiu prøvde å kjøpe seg fred, men det ville ikke Penda gå med på. Resultatet ble uventet, for Oswiu vant over Penda. Penda ble drept sammen med Æthelhere av East Anglia. Oswiu hadde før slaget forpliktet seg til å gi både store skatter og sin nyfødte datter til kirka dersom han vant.
Gjennom seieren ble Oswiu overherre ikke bare over Mercia, men over hele det sørlige England. Mercia ble delt opp i et kort tidsrom. Mercia sør for Trent ble gitt til Peada, som var den sønnen av Penda som hadde giftet seg med datter til Oswiu. Mercia nord for Trent ser ut til å ha blitt lagt direkte under Northumbria. Da Peada ble drept våren 656 overtok Oswiu også den sørlige delen av Mercia. I mer enn et år var Mercia og Middle Anglia en provins under Northumbria.
Ved slutten av 657 erklærte tre ealdormen i Mercia at Pendas sønn Wulfhere var konge av Mercia. Dette opprøret førte til at Oswiu mistet overherredømmet i det sørlige England. I resten av sin regjeringstid, som varte til 670, var han en mektig konge i Northumbria som var villig til å samarbeide med konger lenger sør, men opptatt av å utvide riket sitt nordover.
Wulfhere gjorde seg langsomt til overkonge i det sørlige England. Omkring 665 hadde kongene i Essex anerkjent ham som overkonge. Stenton skriver at det er sannsynlig at da Oswiu døde i 670 var hele det sørlige England under Wulfheres overhøyhet, for i 674 invaderte han Northumbria med en hær som kom fra alle folkene i det sørlige England. Men denne hæren ble beseiret av hæren til Ecgfrith, som var sønn av Oswiu, og den konføderasjonen som hadde vært samlet under Wulfhere ble oppløst. Lindsey gikk over fra å være underlagt Mercia til å bli underlagt Northumbria. Men i 678 ble Ecgfrith beseiret i et slag i nærheten av Trent av bror til Wulfhere, som het Æthelred, og Lindsey ble på nytt en provins under Mercia. Etter dette gjorde kongene av Northumbria ikke flere forsøk på å trenge sørover.
Frank Stenton skrev at i løpet av de første tre fjerdedelene av det sjuende århundret hadde de engelske kongedømmene sør for Humber tendert mot å utvikle en primitiv form for konføderasjon under en felles overherre. Overmakten til Edwin, Oswald og Oswiu av Northumbria hadde forespeilt et engelsk kongedømme, og bare nederlaget til Wulfhere hadde hindret at Mercia la Northumbria under seg. I det neste halve hundreåret var ingen engelsk konge i stand til å stå fram som overkonge. Det var mange kriger og erobringer, men ingen politisk utvikling. Northumbria begynte å bli isolert og i sør oppstod det en maktbalanse som hindret at noen ble overmektig.
Stenton skrev at Mercia ikke var så mye en stat som en gruppe folk som ble holdt sammen av et dynasti. Mercias grenser mot Wales i vest var uklare, og landet ved midtre og øvre Themsen i sør var omstridt. Wessex hadde også krav på dette landet. Det var først under Penda at Mercia ble en stormakt. Pendas sønn Wulfhere skaffet seg også anerkjennelse som overkonge fra de andre kongene i det sørlige England. Men ingen av de tre kongene som fulgt oppnådde en tilsvarende posisjon. Broren Æthelred ble den første etterfølgeren etter Wulfhere som konge av Mercia, og han er mest kjent som støttespiller for kirker og klostre. I 704 gikk han selv i kloster. Han ble etterfulgt av Cenred, som var sønn av Wulfhere. Cenred abdiserte i sitt femte regjeringsår, og tidlig i 709 forlot han England for å leve et kristelig liv i Roma. Deretter ble Ceolred konge. Han var sønn av Æthelred. Han ble visstnok sinnssyk. Han var den siste av etterkommerne til Penda som styrte i Mercia, og i 716 døde han.
Den neste kongen over Mercia var Æthelbald. Han var barnebarn av en bror av Penda. Æthelbald hadde blitt drevet i eksil av Ceolred. Da Æthelbald ble konge var Ine konge i Wessex og Wihtred var konge i Kent. De var begge eldre og sterke konger som tvilsomt ville bøye seg for en ny konge i Mercia. Men i 725 døde Wihtred og året etter abdiserte Ine, og ingen av de som var tilbake kunne stå seg mot Æthelbald av Mercia, og før fem år var gått hadde alle kongene i det sørlige England akseptert ham som overkonge.
Mellom 726 og 802 var det fem konger i Wessex. Stenton skriver at i det meste av denne tida var Wessex som en stor provins som var underlagt Mercia. Store områder som hadde tilhørt Wessex ble annektert av Mercia.
Det er lite som er kjent om forbindelsen mellom Æthelbald og de andre kongene som var underlagt ham. Men det er ting som tyder på at London og Middlesex ble løsrevet fra Essex. Etter Æthelbalds tid synes det ikke å være tegn på at Essex hadde makt over London eller noen del av Middlesex. Både Æthelbald og etterfølgeren Offa betraktet London som sin by. Det eldste av Offas originale charters viser at Offa ga bort land nær Harrow uten engang å spørre kongen av Essex om å være vitne.
I de nesten tretti årene var Æthelbald den dominerende skikkelsen i det sørlige England. Men han var en barbar som ledet et militært hushold, og han levde et liv som kirkas menn betraktet som skandaløst. I 746 eller 747 skrev Bonifacius sammen med en gruppe biskoper et brev til Æthelbald der Æthelbald ble irettesatt for overtredelser av geistlige privilegier og for å behandle kvinner som hadde viet seg til religionen på en uverdig måte.
I 757 ble Æthelbald drept av sine egne vakter. Da hadde han regjert i 41 år. Man vet ikke hvorfor Æthelbald ble drept, men han ble beskrevet som en tyrann, og han var en drapsmann som lett kunne bli involvert i feider. Etter drapet ble det krig i Mercia mellom en Beornred og Offa som i likhet med Æthelbald stammet fra Pendas bror Eowa. Før slutten av 757 hadde Offa drevet Beornred i eksil. Den konføderasjonen som Æthelbald hadde bygd opp falt sammen da han døde, og i de første sju årene av regjeringstida virker det som om Offa hadde liten innflytelse utenfor Mercia og dets avhengige stater i southern midlands.
Stenton skrev at det sentrale faktum i engelsk historie i andre halvdel av det åttende århundret er at Offa gjenopprettet Mercias overherredømme. Den måten dette foregikk på kan ikke rekonstrueres. Det finnes ingen kilder som detaljert forteller om dette.
Offa som overkonge over Kent
Det ser ut til at Kent var det første etablerte kongedømmet som kom innenfor Offas innflytelsessfære. Ved midten av århundret regjerte Wihtreds sønner Æthelberht og Eadberht over Kent sammen med Eardulf, som var sønn av Eadberht. Æthelberht døde i 762. Disse kongene var de siste fra det gamle kongedynastiet i Kent. Selv før de ble borte begynte det å dukke opp personer i Kent som kalte seg for konger og som opptrådte som konger uten å ha noen kjent forbindelse med det gamle dynastiet. I 762 var det en Sigred som kalte seg for rex Cantiae - konge over Kent - som ga land til biskopen i Rochester med kong Eadberhts samtykke. Og det kom flere obskure personer i Kent som kalte seg for konger. I 764 viste Offa seg i Canterbury sammen med erkebiskopen og enda en person som kalte seg selv for konge i Kent. Og det dukket opp enda flere personer som kalte seg for konger i Kent og som ga bort land på kongelig vis. I et slikt charter fra 765 ga en person som kalte seg for kong Egbert av Kent land i Rochester til biskopen. Dette charteret var blitt sendt til Offa for at han skulle godkjenne det. Offa var nå overkonge over Kent, skrev Stenton. Stenton skrev at Offa uttrykte mest kompromissløst sitt overherredømme da han tilbakekalte en gave gitt av Egbert med den begrunnelsen at "det var ikke rett for en mann å gi bort det som hans herre hadde gitt ham uten herrens godkjennelse". Etter dette kunne Offa på egen hand dele ut land som han ønsket i Kent.
Det er mulig at Kent reagerte mot Offas krav om overhøyhet, for det er rapportert at det ble utkjempet et slag mellom Mercia og Kent i 776. Utfallet av slaget er ukjent, men i de neste ti årene finnes det ikke tegn til at Offa hadde noen autoritet i Kent. Det er klart at det oppstod fiendskap mellom Offa og Kent. Og dette var en grunn til at Offa ville redusere innflytelsen til erkebiskopen av Canterbury. For å oppnå dette forhandlet Offa med paven om å opprette den uavhengige kirkeprovinsen Lichfield. I et charter fra 784 ga en konge ved navn Ealhmund land i Kent til abbeden i Reculver, uten å referere til Offa. Stenton skrev at denne kongen trolig var identisk med Ealhmund, sønn av Eafa fra kongehuset i Wessex, som var far til Egbert som ble konge i Wessex i 802 etter å ha vært tvunget inn i et langt eksil av Offa. Men i 785 begynte Offa på nytt å utferdige en lang serie av charter om Kent. Og i resten av regjeringstida var Offa i stand til å behandle Kent som en provins som var underlagt Mercia.
Grunnen til at Mercia greide å få så stor makt i Kent skyldes for en stor del at kongehuset i Kent sluttet å reprodusere seg selv. Sussex ble også en provins under Mercia i Offas regjeringstid. Sussex hadde aldri i historisk tid vært et eget kongedømme. De eldste charterne viser at Sussex var delt mellom mange konger, og mellom 757 og 770 bekreftet Offa chartre fra to personer som begge ble kalt for konger av Sussex. Begge styrte i den vestligste delen av Sussex, og det er ingenting som tyder på at Offa hadde makt lengst øst i Sussex før 771 da Offa skal ha beseiret mennene fra Hastings i et slag. Fra da av hadde Offa herredømme over hele regionen mellom Hampshire og Kent. I et charter fra 772 ga Offa land ved Bexhill til biskopen av Selsey i et møte der Egbert, konge av Kent, Cynewulf, konge av Wessex og fire sørsaksiske magnater med tittel dux var til stede. Minst en av disse fire sistnevnte hadde beskrevet seg selv som en konge.
Mercias posisjon i England
Det ser ut til at Wessex fortsatte å være et uavhengig kongedømme også mens Offa regjerte i Mercia og andre steder. Bortsett fra det isolerte tilfellet som er nevnt fra 772 er det ingenting som tyder på at kong Cynewulf av Wessex ble Offas mann. Det er ingen tvil om at Cynewulf vant tilbake det meste av det landet som Æthelbald hadde erobret fra Wessex. Cynewulf ble anerkjent som konge i Berkshire og north Wiltshire så vel som i Hampshire og Wessex bortenfor Selwood. Et stund var han også herre over land nord for Themsen, men i 779 ble han beseiret av Offa ved Bensington og Offa tok det omstridte området ved elva. I 786 ble Cynewulf angrepet av Cyneheard, som var bror av en tidligere konge av Wessex. Både Cynewulf og Cyneheard ble drept i kampen de førte mot hverandre. Etter dette greide Offa å få makt i Wessex.
En Beorhtric ble konge av Wessex. Egbert satte seg mot dette. Egbert var sønn av Ealhmund og stammet fra Ingild, som var bror av Ine. Offa grep inn i striden på Beorhtrics side og sørget for at Beorhtric vant. Egbert rømte til Frankrike og fant et fristed der. Beorhtric regjerte i Wessex fram til 802, først som underkonge under Offa, og senere som underkonge under Offas etterfølger Cenwulf.
Man vet lite om de andre sørengelske kongedømmene i denne perioden. Dynastiet i Essex overlevde til ut i det niende århundret, men man vet ingenting om dets stilling på Offas tid. I East Anglia ser det ut til at det lokale dynastiet opphørte å eksistere i 749 da kong Ælfwald døde. Men det kom nye konger i East Anglia. I 794 fikk Offa kong Æthelberht av East Anglia halshogd. Æthelberht kom til å bli sett på som en martyr.
Det er tilfeldig at noen dokumenter som ble produsert under Offas regjeringstid er bevart. Et av dem viser at dynastiet i Lindsey overlevde inn i siste del av det åttende århundret. Disse dokumentene gir inntrykk av at Offa var overherre over det meste av det sørlige England. Stenton skriver at dokumentene viser at det begynte å bli utviklet noe som kunne likne på en profesjonell administrasjon ved hoffet i Mercia.
Offas kalte seg i sin første regjeringstid ganske enkelt for rex Merciorum. Senere hendte det at han brukte en mer utbrodert tittel. I to dokumenter fra 774 brukte han titler som innebar krav om herredømme over hele det engelske folket. I et av disse kalte han seg rex Anglorum og i det andre rex totius Anglorum patria. Men den gamle tanken om at en konge hersket over et folk og ikke over et landområde fortsatte å gjelde. Og på sine eldre dager brukte Offa helst uttrykket rex Anglorum når han ville framheve sitt overherredømme over engelske konger.
Offa brukte flere ulike uttrykk for sin kongelige stilling og sitt overherredømme. Stenton skrev at det viser at de som skrev Offas dokumenter prøvde å finne uttrykksmåter som uttrykte de virkelige forholdene. Det er ingenting som tyder på at Offa hadde makt nord for Humber i 774 da han brukte uttrykket "rex totius Anglorum patriae" om seg selv.
"Offa's Dyke"
Offas navn har blitt knyttet til den enorme vollen som ble bygget langs hele grensen mot Wales. Bare der det går naturlige skiller, som elver og tette skoger, ble denne store vollen ikke bygd. Rester av Offa's Dyke står fortsatt. I Wales er vollen kjent som Clawdd Offa, og Asser skrev at Offa ga ordre om at en stor vallum skulle bli bygget fra sjø til sjø mellom Wales og Mercia.
Vi har ikke noen klar datering for byggverket, men Stenton skriver at det ble ført opp i andre halvdel av Offas regjeringstid. Trolig ble Wat's Dyke, som går fra Basingwerk ved utløpet av Dee til Morda Brook sør for Oswestry, bygd av kong Æthelbald for å beskytte en utsatt del av grensen til Mercia mot røvertokter av en type som forekom mellom 705 og 709.
Det ser ut til at Offa's Dyke ble bygd slik at det krevde at områder som hadde hatt engelsk bosetning ble overgitt til Wales - dette for at vollen skulle ligge slik i terrenget at den dominerte det og var lett å forsvare. Dette tyder igjen på at Offa selv var til stede da det ble bestemt hvor vollen skulle bygges, skriver Stenton, for ingen underordnet offiser kunne på egen hand ha bestemt at engelske områder ble forlatt og overgitt til Wales. Stenton mener at Offa trolig kunne konsentrere seg om å bygge festningsverk mot vest i 784 og 785, for da var hans stilling i det sørlige England trygg, og det var fred ved alle grenser.
Offas forhold til paven
Også de sidene ved Offas forhold til kontinentet som gir dem en plass i historien tilhører den siste delen av regjeringstida hans, spesielt de siste tolv årene. Selv om det var mange svakheter ved det politiske systemet som Offa hadde bygd opp var det likevel et av de sterkeste i Europa på Offas tid. Stenton skriver at Offa var den eneste herskerne i det vestlige Europa som kunne prøve å omgås Karl den store på like fot. Det foregikk brevveksling mellom dem.
Stenton nevner et brev som pave Hadrian I skrev til Karl den store og der Hadrian skrev om Offa og uttrykte tillit til Offa. I 786 sendte paven George som var biskop av Ostia og Theophylact som var biskop av Todi som utsendinger til England. Ingen pavelige utsendinger hadde besøkt England siden misjonen til Augustin. Offa var fornøyd med å få dette besøket siden han ikke var fornøyd med det forholdet han hadde til den engelske kirka. Dette skyldtes at den engelske kirkas øverste ledelse satt i Canterbury som lå i Kent, og i Kent var det motstand mot Offas herredømme. Offa ville at det skulle bli opprettet et uavhengig erkebispesete i hans eget kongedømme.
For pavens utsendinger var dette mindre viktig. Deres formål var å opprette et godt forhold mellom Offa og paven, eller mer generelt mellom England og pavekirka, og å se til at den katolske lære ble forkynt og at katolsk kirkeskikk ble fulgt. Utsendingene forslo kirkelover som de ville ha akseptert i England. Før utsendingene vendte tilbake til Roma skrev biskopen av Ostia et brev til paven der han beskrev hva som hadde foregått under besøket. De hadde først møtt erkebiskop Jaenberht av Canterbury, og deretter besøkt Offa. Der ble det avviklet et rådsmøte der Offa og kong Cynewulf av Wessex var til stede. Utsendingene hadde lagt fram det paven hadde bedt dem om å si. Senere reiste utsendingene rundt for å undersøke forholdene i den engelske kirka. Biskopen av Ostia reiste til Northumbria og biskopen av Todi reiste rundt i Wales og Mercia. Utsendingene holdt møter med framstående personer og presenterte de kirkelovene som de ville skulle bli gjeldende i England. De hadde med seg tjue lover. Ti av lovene vendte seg til lekfolket og de ti andre gjaldt kirkemøter og visitaser og i det hele tatt kirkas orden og indre forhold. De ti lovene som gjaldt lekfolket sa blant annet at uekte barn ikke hadde rett til å arve etter sin far, og at konger og fyrster skulle formanes til å adlyde biskopen og være rettferdige overfor de fattige. Tiende skulle betales og løfter skulle holdes og hedendom skulle være forbudt. Disse lovene ble vedtatt i Northumbria. Serien med lover ble tilpasset forholdene i Northumbria etter å ha vært drøftet i rådsmøter der. Deretter ble de presentert på samme måte i et møte i Mercia. Og også der ble lovene akseptert. Spørsmålet om et eget erkebispesete i Mercia ble ikke nevnt i rapporten til paven. Stenton skrev at den historiske interessen ligger i at dette klart viser den store aktelsen som både engelske konger og adel viste overfor paven og hans utsendinger.
Offa sa til pavens utsendinger at erkebispedømmet Canterbury burde deles fordi det var så stort. Men senere sa kong Cenwulf av Mercia at den virkelige grunnen var det dårlige forholdet Offa hadde til Kent, og at Offa hatet erkebiskopen og mennene i Kent. I 787 ble spørsmålet om deling drøftet i et møte i Chelsea. Offa sikret seg formell tilslutning til at erkebispedømmet skulle deles. Før året 788 var omme hadde erkebiskop Hygeberht, biskop av Lichfield, fått erkebispekappen fra Roma. Da Offa døde i 796 må erkebispedømmet Lichfield ha virket som en del av kirkas orden i England.
Offa ville sikre seg at etterkommerne hans ble konger av Mercia. Derfor fikk han sønnen Ecgfrith salvet til konge i 787. Det er den første kjente kroning av en engelsk konge, og første gang man vet at et religiøst element var til stede ved innsettelsen av en engelsk konge.
Offa og Karl den store
Stenton skrev at Karl den store gjerne ville være venn med Offa, og han viste stor respekt for Offas rang. Et av de tidligste engelske diplomatiske brev er fra Karl den store til erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Lindsey der Karl den store forteller at grunnen til at han ga ly til flyktninger fra Offas land var at han ønsket å forsone dem med Offa. Men forholdet mellom Offa og Karl den store var ikke lett. Egbert som rivaliserte med Beorhtric, som ble støttet av Offa, om å være konge i Wessex hadde fått eksil i Frankrike, og dette måtte Karl den store vite. Dette stresset forholdet mellom Offa og Karl den store. Omkring 789 foreslo Karl den store at sønnen hans skulle gifte seg med en av døtrene til Offa. Offa ville ikke gå med på dette dersom ikke en av Karl den store døtre giftet seg med Offas sønn Ecgfrith. Etter dette kravet avbrøt Karl den store forbindelsen med Offa. Karl den store stengte også havnene og landet sitt for engelske handelsmenn. De ble først åpnet etter lange forhandlinger.
Stenton skriver at det er interessant at engelske handelsmenn ble nektet adgang til franske havner for det tyder på at i normale tider foregikk det regulær handel mellom Frankrike og England. Begynnelsen til engelsk handel med utlandet ligger i et mørke som bare noen ganger blir brutt av at man har kjennskap til at det hendte at skip som ble eid av klostre ble innvilget tollfrihet for den handelen som de drev med utlandet. Det er trolig at det meste av den engelske utenrikshandelen i det sjuende og tidlige åttende århundret var i frisiske hender. Mange engelske mynter fra denne tida er funnet i frisiske bosetninger. Da det ble opprettet vennskapelige forbindelser mellom Offa og Karl den store noen få år senere inngikk de en handelsavtale, som er den første kjente handelsavtalen mellom England og et annet land. I 796 ble de enige om at handelsmenn som kom til Frankrike fra England, eller omvendt, skulle være beskyttet av offentlige myndigheter i det landet de kom til, og de skulle ha rett til å henvende seg til kongen om de kom i vanskeligheter. Etter å ha blitt enige om disse prinsippene ble en del detaljer diskutert, og det framkommer en del om hvilke varer som ble ført mellom landene. I et brev fra Offa bad han om at noen svarte steiner som Karl den store hadde lovt å sende ble kuttet opp i passende størrelse. Dette gikk Karl med på, og Karl skrev at hans folk var misfornøyd med lengden på kapper som ble kjøpt fra England.
Offas mynter
Det ble slått mynt med Offas navn på. Og de første utgavene utmerket seg med portrett som var laget på en utmerket måte. Stenton skrev at de var utført på en så utmerket måte at de er enestående i hele historien til de angelsaksiske myntene. De senere myntene til Offa var ikke så pene, men på noen måter mer effektive mynter. Kongens portrett ble borte, men navnet hans var framhevet og vekta til myntene ble økt litt. Ei tilsvarende utvikling skjedde samtidig med franske mynter. Disse forandringene var av stor betydning for de førte fram til en type mynt som med utallige variasjoner kom til å bestå gjennom og ut over den gammelengelske perioden. Fra Offa til Henry III var engelsk mynt basert på en sølvpenny som på den ene sida viste kongens navn og på den andre sida navnet til den som slo mynten. [Henry III ble konge ni år gammel, i 1216, og han var konge til i 1272.]
Den mest interessante av myntene til Offa stod utenfor hovedrekken. Ved midten av det åttende århundret hadde gullmyntene til kalifatet blitt kjente i Gallia. Under Offa ble det laget kopier av dem i England. Det ser ut til at gullmyntene ble verdsatt til tretti sølvmynter.
Offa døde den 26. juli 796. Han var da mektigere enn noen gang før. I 792 hadde han giftet ei datter bort til Æthelred av Northumbria, og det var ingen som utfordret Offas makt. Det var ingen i Offas samtid som skrev om Offa, og det er ikke så mye om ham som i dag er kjent. Kong Alfred regnet ham som en lovgiver på linje med Ine av Wessex og kong Æthelberht av Kent, men ingen kopi av lovene til Offa er bevart. Politikken til Offa vakte langvarig motstand i det sørlige England. Stenton skrev at etter hvert som styret til Offa blir sporet opp fra det ene fragmentet til det andre blir det klart at denne formidable og usympatiske kongen var en statsmann. Han forhandlet fram grenser, og var den første engelske kongen som deltok i politikk på kontinentet.
Cenwulf, opprør i Kent og pavekirka
Frank Stenton skrev at ingen senere konge i Mercia hadde så stor effektiv makt som Offa, eller var så dyktig som ham. Sønnen Ecgfrith døde mindre enn fem måneder etter Offa. Og før slutten av 796 hadde en fjern slektning av Offa overtatt som konge. Han het Cenwulf. De første to årene av regjeringstida var han opptatt med et opprør i Kent. Da det var undertrykt utnevnte Cenwulf sin bror Cuthred til konge i Kent. Da broren døde i 807 ble Kent en provins i Mercia. Wessex var blitt underordnet Mercia, men denne ordningen tok slutt da kong Beorhtric av Wessex døde i 802. Egbert som var sønn av den Ealhmund som Offa hadde drevet i eksil ble da tatt til konge i Wessex. I de første tjue årene av sin regjeringstid hadde Egbert liten innflytelse utenfor Wessex. Men han var uavhengig av Mercia. Det ble slutt på Mercias innflytelse i Northumbria da Æthelred ble drept i 796. Cenwulfs autoritet ble anerkjent i Sussex, Essex og East Anglia og i Kent. Han hersket også over de tidligere vestsaksiske områdene som Offa hadde erobret langs Themsen. Men siden Wessex var uavhengig var Cenwulf ikke overherre over hele det sørlige England, og Cenwulf hevdet eller krevde aldri heller å være det.
Stenton skrev at hovedinteressen til regimet til Cenwulf var forholdet til de to erkebiskopene i sør. Erkebiskop Jaenberht av Canterbury døde i 792 og ble etterfulgt av Æthelheard som hadde vært abbed i et kloster i Lindsey. Han hadde et godt forhold til Offa og støtte Mercias makt i Kent. De som gjorde opprør i Kent i 796 for å kjempe for uavhengighet var motstandere av erkebiskopen, og han forlot bispedømmet. Da Kent gjorde opprør og erkebiskopen gikk i eksil begynte Cenwulf å korrespondere med pave Leo III. Det førte til at de to kirkeprovinsene i det sørlige England ble slått sammen. Opprinnelig hadde det vært planen at det skulle være to erkebisper i England, en i York og en i London. Men i sør ble Canterbury valgt framfor London siden Kent omkring år 600 var den mest utviklede delen av England, og siden det var i Kent at kristningsarbeidet hadde begynt og først ført fram til resultat som medførte at ei kirke ble etablert.
Brevene fra Cenwulf viser at han var villig til å gå tilbake til kirkeordninga med bare en erkebiskop i det sørlige England, men det framgår ikke at han ville at denne erkebiskopen skulle holde til i Canterbury. Cenwulf skrev at et erkebispesete i Lichfield ikke hadde inngått i de opprinnelige planene for kirka, men han la vekt på at det hadde heller ikke et erkebispesete i Canterbury. Paven oppfattet dette som at Cenwulf ønsket at erkebispen burde holde til i London. Stenton skrev at dette utvilsomt var en korrekt oppfatning. Da Cenwulf skrev brevet var Kent i opprør og det var tvilsomt om Mercia på nytt ville greie å gjenopprette sitt overherredømme over Kent, og erkebiskopen var på flukt. Men Mercia var overherre over London. Paven ville ikke gå med på så store forandringer, og Mercia greide å gjenopprette sitt overherredømme over Kent, og dermed falt den viktigste innsigelsen mot at erkebiskopen skulle holde til i Canterbury bort.
Paven var ivrig etter å imøtekomme ønskene fra engelskmennene. Etter oppfordring fra erkebiskopen bannlyste paven lederen for opprøret i Kent. Det var en frafallen ved navn Eadberht Præn. Men å forandre den kirkeordninga som innebar at det var en erkebiskop i Lichfield så kort tid etter at den var opprettet var paven ikke villig til. I april 799 ble paven angrepet av de fiendene han hadde i Roma og rømte til hoffet til Karl den store. Da paven vendte tilbake til Roma var han i en usikker posisjon og opptatt av lokale problem. I mellomtida greide Mercia å gjenopprette herredømmet over Kent. Erkebiskopen av Canterbury reiste da til Roma, og det ble der erklært at erkebispesetet i Canterbury på nytt skulle få den framtredende stilling det tidligere hadde, og at opprettelsen av erkebispesetet i Lichfield skulle være ugyldig siden den hadde foregått på falske premisser.
Et resultat av denne kontroversen var at det oppstod en skikk der det ble krevd at hver nyvalgt biskop måtte gi en skriftlig erklæring om at han ville holde seg til den etablerte katolske skikk og lære og der han også avga løfte om lydighet til erkebiskopen. Denne skikken ser ut til å ha vært begrenset til de sørlige områdene, og ble innført etter at opprøret i Kent hadde skapt forvirring i kirkas organisasjon. Denne tradisjonen førte til at det ble skrevet en serie dokumenter som gir et bilde av den lærdom som eksisterte på det høyeste nivået i kirka. Som helhet gir de inntrykk av at biskopene var dyktige til å uttrykke seg skriftlig, selv om de gir lite historisk informasjon.
Erkebiskop Æthelheard døde i 805 og Wulfred ble ny erkebiskop i Canterbury. Han undertegnet som vitne de fleste chartrene som kong Cenwulf kom med mellom 805 og 817. Det finnes ingen chartre fra 817 til 821. I denne perioden foregikk en disputt mellom erkebiskopen og kongen som ikke har sin like i den angelsaksiske kirka. Opprinnelsen til denne disputten er uklar, men en uttalelse fra erkebiskopen tyder på at den stammet fra et krav som Cenwulf satte fram på eiendommer som lå under erkebispestolen. Kongen brakte anklager mot erkebiskopen inn for paven. Disse klagene er ukjente, men de ble tatt alvorlig i Roma, og det ser ut til at erkebiskopen ble suspendert for i det minste fire år. I 821 ble disputten avsluttet. Da inviterte Cenwulf erkebiskopen til et møte i London og de kom fram til en avtale. Som innledning til forsoning krevde kongen at erkebiskopen skulle gi et gods på 300 hides til kongen og betale en bot på 120 pund. Kongen ga beskjed om at dersom erkebiskopen ikke gikk med på dette ville alt han disponerte bli tatt fra ham og han ville bli fordrevet fra landet. Erkebiskopen gikk med på betingelsene, og da ga Cenwulf løfte om at han ville få sin gamle verdighet tilbake. Cenwulf trakk de anklagene som han hadde satt fram mot erkebiskopen tilbake, og dette gjorde Cenwulf også klart for paven. Det ble også enighet om at dersom Cenwulf ikke greide å få paven til å frikjenne erkebiskopen for alle beskyldninger skulle erkebiskopen få tilbake de pengene som han hadde betalt i bot.
Bortsett fra denne disputten er de politiske begivenhetene i det sørlige England i de første tjue årene av det niende århundret nesten ukjente. Det som er kjent er at det var krig mellom Mercia og Northumbria i 801. Walisiske kilder forteller at Mercias ekspansjon mot vest, som under Offa ble stoppet, ble fortsatt av Cenwulf. I 816 foretok tropper fra Mercia raids inn i distriktet mellom Clwyd og Elwy og trengte inn i Snowdonia. I 818 herjet Cenwulf i Dyfed. Etterfølgeren Ceolwulf, som var bror av Cenwulf, fortsatte angrepene inn i Wales. Og angrepene fra Mercia var voldsomme og hyppige.
Mercia ødela festninga ved Deganwy ved munningen av Conway og la kongeriket Powys under seg. Denne erobringa var den siste større erobringa Mercia foretok. Kong Ceolwulf ble avsatt i 823 og en Beornwulf, som man ikke kjenner opphavet til, overtok som konge over Mercia. Autoriteten hans ble anerkjent i Essex, Middlesex og Kent, og han var den dominerende skikkelsen i det sørlige England fram til sommeren 825. Før det året var over beseiret kong Egbert av Wessex Beornwulf i det Stenton kaller et av de mest avgjørende slagene i angelsaksernes historie. Dermed var det slutt på storhetstida til Mercia. Slaget ble utkjempet i et område som lenge hadde vært omstridt mellom Mercia og Wessex, et sted i nærheten av Wroughton sør for Swindon. Umiddelbart etter dette slaget sendte Wessex en stor hær inn i Kent. Der regjerte en Baldred. Han ble drevet bort, og både Kent, Essex, Surrey og Sussex underkastet seg Wessex. Kongen av East Anglia hadde allerede gjort opprør mot Mercia, og bad Egbert om beskyttelse. Før året var slutt var Beornwulf drept av hæren fra East Anglia, og en av hans ealdormen ble konge i Mercia. Han het Ludeca, og Mercia var nå redusert til å bestå av Mercia selv, og Lindsey, Middle Anglia, Hwicce og Magonsætan.
Fire år senere var Mercia og alle områdene som hadde ligget under Mercia blitt erobret av Egbert. Kongedømmet Mercia var skapt av dynastiet i Mercia. Dette dynastiet synes å ha dødd ut med kong Ceolwulf I. Etterfølgerne ble ikke møtt med samme respekt som kongene fra det gamle dynastiet. I 829 begynte Egbert av Wessex en kampanje som gjorde ham til direkte hersker over Mercia og overkonge over Northumbria.
Stenton skrev at begivenhetene i 825 og 829 alltid har blitt sett på som viktige skritt fram mot samling av England. Etter 825 ble aldri Kent, Surrey og Sussex skilt fra Wessex. Essex ble bare skilt fra Wessex da vikingene erobret Essex. Men ingen av charterne til Egbert omtaler ham som noe mer enn "konge over vestsakserne og mennene i Kent". Det er tvilsom om Egbert utøvde makt utenfor Wessex og de nevnte områdene som han hadde lagt under seg i de siste ni årene av sin regjeringstid.
Mercia blir på nytt uavhengig.
I 830 skal Wiglaf, som var den kongen av Mercia som var blitt beseiret i 829, ha greid å ta tilbake makten over Mercia. Wiglaf tok antakelig makten i Mercia tilbake ved å gjennomføre et vellykket opprør mot Wessex.
Og det er klart at Wiglaf ble en uavhengig konge i det minste tre år før Egbert døde. Et originalt charter som er datert i 836 viser at han avholdt et møte for magnater ved Croft i Leicestershire der også erkebiskopen av Canterbury og elleve biskoper fra de sørlige provinsene var til stede. Wiglaf beskrev forsamlinga som "mine biskoper, duces og magistrates", og Stenton skrev at dette viste at ikke bare var Mercia blitt uavhengig, men det hadde på nytt fått makt over de sørlige bispedømmene. London fortsatte å ligge under Mercia til danskene erobret London, og Mercia hadde makt over både Middlesex og western midlands. Merkeligere er det at Wiglaf og etterfølgeren hans som konge i Mercia, Beorhtwulf, fortsatte å ha makt over store deler av de områdene ved midtre Themsen som hadde vært omstridte mellom Mercia og Wessex, og som hadde inngått i det eldste Wessex.
I 844 ga Ceolred, som var biskop av Leicester, en eiendom ved Pangbourne ved Themsen til kong Beorhtwulf som gjengjeld for at noen klostre hadde fått privilegier. Da Beorhtwulf fikk denne eiendommen ga han den videre til ealdorman Æthelwulf. Senere da Berkshire var blitt underlagt Wessex fortsatte Æthelwulf å styre i Berkshire på vegne av de nye herskerne. Han ledet de lokale styrkene i kamp mot danskene i 870. Og etter at han var blitt drept i kamp husket man at han kom fra Mercia, og kroppen hans ble ført til Derby i Mercia der den ble gravlagt, midt i Mercia. Stenton skriver at fra dette følger det at så sent som i 844 tilhørte en del, om ikke hele, Berkshire til Mercia og til bispedømmet Leicester. Det peker mot at kongene i Mercia og i Wessex var likeverdige. Da Egbert døde i 839 styrte han over et område som var større enn det noen annen hersker over Wessex hadde hatt siden Ines tid. Men overherredømmet over det sørlige England hadde tatt slutt for Wessex da Wiglaf tok tilbake kongemakta i Mercia i 830.
Wessex blir konsolidert
Egbert var en betydelig skikkelse i engelsk historie siden han var den virkelige skaperen av det Wessex som ble grunnlaget for motstanden mot vikingene. I øst la Egbert Kent og de mellomliggende områdene under Wessex, og i sørvest fortsatte han erobringen som førte dette området inn under engelsk styre. I 815 herjet han Cornwall fra øst til vest og ga en tiendedel av Cornwall bort til religiøse formål. Innbyggerne motsatte seg herredømmet til Wessex, og i 838 gikk folk i Cornwall sammen med vikinger som gjorde seg klare til å angripe Wessex. Denne styrken ble beseiret, og Stenton skrev at det var trolig denne seieren som definitivt gjorde Cornwall til en del av England.
Etter Egbert ble sønnen Æthelwulf konge i Wessex. Han hadde da allerede i flere år regjert som underkonge i Kent og de andre østlige områdene. Da Æthelwulf ble konge av Wessex overlot han disse områdene i øst - Kent, Sussex, Surrey og Essex - til sin eldste sønn Athelstan, som en apanasje. I det sørlige England var det på dette tidspunktet bare tre kongedømmer: Wessex, Mercia og East Anglia. East Anglias historie er nå som til andre tidspunkter svært uklar. Det er bare en serie navn på mynter som knytter kong Æthelberht, som Offa drepte i 794, til kong Edmund som ble drept av en dansk hær i 869. Men East Anglia var kompakt, og det var dets opprør som fullførte Mercias sammenbrudd i 825, skrev Stenton.
De store kongene til Mercia skapte et politisk system som inkluderte hvert kongerike i det sørlige England. I dette systemet var det plass for alle typer forhold mellom konger og underordnede. Der overmakta var svakest krevdes det ikke stort mer enn at partene opptrådte gjestfritt overfor hverandre. Men overherredømmet kunne også bli så overveldende at overkongen ble en sjef som måtte lystres. Dette systemet var det første skrittet i stor skala mot opprettelse av politisk enhet i England.
Framveksten av denne store staten kom samtidig med at en ny type forsamlinger vokste fram. Sakene i kongedømmet kunne avgjøres i samtaler mellom kongen, biskopene og adelen som hadde ansvar i provinsene. I alle de tidlige kongedømmene som vi har charters fra finner vi denne typen forsamlinger. Forsamlingene er vitner til kongelige charter, og de utviklet seg etter hvert til forsamlinger der kongene møtte de fremste engelske adelsmennene og biskopene. Kirkas og statens saker var sammenfiltret i denne perioden, og kirka eide og gjorde krav på svært store landområder.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: