Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Under lesingen kan det være nyttig å ha tilgang til denne oversikten over de gamle engelske kongene.
Denne teksten presenterer studier som med forskjellig utgangspunkt studerer de tidlige angelsaksiske byenes utvikling og forutsetningene for deres utvikling. Disse forutsetningene er svært komplekse, de er først utviklingen av internasjonale handelsnettverk og av betalingsmidler som tillot økt handel. De er videre utvikling av transportmidler, altså stadig bedre skip, og de er utvikling av arbeidsdeling og spesialisering, for å nevne noen forhold. Bare Richard Hodges bok "Dark Age Economics - The origins of towns and trade AD 600-1000" tar opp alle disse forholdene. (Jeg bør vel innrømme at denne boka til Hodges til dels er i ferd med å bli foreldet, men den ble sett på som ei viktig bok i sin tid, og det er ikke så lenge siden. Dessuten inneholder den fortsatt mye interessant stoff.)
De andre studiene, først "Urban centres in pre-viking England" av C. Skull, som står i boka "The Anglo-Saxons from the migration period to the eight century - An ethnographic perspective", studerer først og fremst framveksten av byer i det angelsaksiske England fram til det åttende århundret. Boka til Julian Richards om England i vikingtida gir empirisk materiale om byenes utvikling i perioden som fulgte etter det åttende århundret.
Boka til Hodges kom ut i 1989, og etter denne tid er det gjennomført arkeologiske undersøkelser som har gitt oss større forståelse for de tidlige urbane stedene enn Hodges hadde tilgang til. Derfor har jeg tatt med foredraget til Christopher Scull, som forteller om den første urbane utviklingen i det angelsaksiske England, og boka til Julian Richards som forteller om den senere urbane utviklingen i det angelsaksiske og det angloskandinaviske England, siden de er nyere arbeider som kan fortelle mer inngående om den første urbane utviklingen i England enn Hodges kunne.
Richard Hodges gir i boka si først en oversikt over teoretiske tilnærmingsmåter til studiet av utviklingen av tidlige byer. De teoretiske delene av boka til Hodges er de delene av boka som blir minst fullstendig referert i denne teksten. Deretter fortsetter Hodges med å fortelle om steder som var viktige i fjernhandelen, og hvilken funksjon de hadde i fjernhandelen. I den første fjernhandelen som vokste fram i det nordvestlige Europa etter Romerrikets sammenbrudd var de første stedene som vokste fram som knutepunkter inngangsporter for denne handelen til større regioner. Hodges skriver om disse. Det er arkeologien som gir oss kunnskap om disse stedene.
I romertida var Britannia knyttet til de romerske handelsnettverkene. Da romersk Britannia brøt sammen mistet Britannia kontakten med disse handelsnettverkene, selv om de i en tid fortsatt å fungere på kontinentet. Men etter hvert oppstod nye handelsnettverk i det nordvestlige Europa som hadde mindre forbindelse med handelsnettverkene fra romersk tid. De nye handelsnettverkene var først og fremst nordvesteuropeiske, og England kom til å delta i disse nettverkene.
I det nordvestlige Europa kom frankerne under merovingene til å opprette den mektigste statsdannelsen - "Carolingia", som nådde sin største utstrekning under Karl den store. Karl den store ble kronet til keiser i året 800, og han døde i 812. Riket hans hadde blitt dannet av flere generasjoner krigerkonger, som Karl Martel, Pepin III og til slutt Karl med tilnavnet "den store". ["Carolingia" er det navnet Hodges bruker om Karl den stores rike.] Sønnen Ludvik overtok som hersker etter Karl den store, men da han avgikk i 830 ble imperiet delt i flere deler, og disse delene ble fragmentert.
Da romersk Britannia brøt sammen hadde den sentrale autoritet ganske raskt kollapset. Angelsakserne flyttet inn i den østlige delen av Britannia. Vi vet lite om hvilke autoritetsforhold som hersket i deres område i det første århundret etter at de kom. Det ser ut til at det samfunnet som de opprettet først hadde vært et ganske egalitært og desentralisert samfunn som kan ha bestått av svært mange ulike politiske enheter.
År 600 var angelsaksiske kongedømmer i vekst. De mest kjente og framstående av disse er Kent, East Anglia, Northumbria, Mercia og Wessex. (Se kart over England år 802.)
Etter å ha fortalt om urban utvikling forteller Hodges om sjøfarten og om de første handelsmennene. England var bundet til først og fremst to handelsnettverk. Det ene hadde Rhinland som et utgangspunkt, og ved munningen av Rhinen lå handelsbyen Dorestad som bandt England til dette nettverket. Dette nettverket strakte seg også nordover til Danmark. I England ser det ut til at Ipswich kan ha vært det viktigste tilknytningspunktet til dette handelsnettverket. Det andre handelsnettverket hadde et tyngdepunkt i Parisbassenget, og i England var Southampton tilknytningspunktet for dette nettverket. Dessuten ble også London en viktig by for handelen, mens det har vært vanskeligere å få klarhet i om York var en viktig by for fjernhandelen på dette tidlige stadiet. Om disse byene skriver Scull og Richards mer inngående enn Hodges.
Etter å ha fortalt om handelsmennene og handelsnettverkene, fortsatte Hodges med å skrive om utviklingen av det første pengevesenet og myntsystemet i England. Det ble, med kongenes tillatelse og på kongenes vegne, slått mynt svært mange steder i England. Det var i det angelsaksiske pengevesenets tidlige tid ikke kongen og hans menn som direkte produserte mynt, men velstående lokale personer som med kongens tillatelse slo mynt svært mange steder i England. I England var det kongene i Kent som begynte å slå mynt. De første myntene var av gull, etter modell fra merovingene. Men i 680-årene gjennomførte merovingenes konge Pepin av Herstal en myntreform og gikk over fra å lage mynter av gull til å lage mynter av sølv, og dette ble fulgt opp i England, og de engelske myntene ble også basert på sølv. De første engelske sølvmyntene ble utstedt av kong Wihtred av Kent, kanskje omkring år 690, og prøvde å ha paritet med merovingenes mynt. Det var da bare slått mynt av gull i en kort periode i Kent. Hodges forteller om bruken av mynt og om andre betalingsmidler helt fram til 1066.
Deretter fortsetter Hodges med å fortelle om de varene som inngikk i fjernhandelen. Han deler dem inn i to grupper, prestisjevarer og nyttevarer. De mest framtredende nyttevarene var kvernsteiner og slipesteiner og brynesteiner.
Hodges forteller om den økonomiske organiseringen av England, og av denne organiseringens utvikling. I det tidligste angelsaksiske England var det ingen markedsøkonomi. Distribusjon av gjenstander og byttehandel var vevd inn i skikk og bruk og bestemt av dette. Kongene hadde oppgaver som satte dem i en sentral stilling i distribusjonsnettverkene. Kongene fordelte betydelige rikdommer, og for å beholde denne sentrale stillingen ville kongene ha kontroll med den distribusjonen som foregikk gjennom handelsnettverkene. En annen grunn til at kongene ville ha kontroll med disse nettverkene var at kongen ville skattlegge handelen. Det ble bare tillatt å drive handel på bestemte privilegerte markeder der kongens menn overvåket og beskattet det som foregikk. Kongene fikk en sentral rolle i utviklingen av fjernhandelen siden kongene fortsatt ville kontrollere distribusjonen av goder, og fordi kongen ville beskatte denne distribusjonen. Kongene kom til å gå aktivt inn for å fremme markedsøkonomien siden den mobiliserte rikdommer som kongene kunne tappe.
Hodges fortsetter med å fortelle ikke bare om den økonomiske utvikling, men også om den sterke tekniske utviklingen som kom til å foregå i England fra det niende århundret av.
I det åttende århundret lå maktens sentrum i det sentrale England i Mercia. Dets mektige konge Æthelbald overlot i 757 herredømmet over et stort landområde til sin etterfølger kong Offa. Offa ville oppnå en maktstilling som kunne sammenliknes med Karl den stores. Offa døde i 796. I det niende århundret ble Mercia erobret av vikingene, og Wessex kom til å bli det mektigste av de engelske kongedømmene. Wessex erobret under sin kong Alfred og hans etterfølger Edward den eldre det store området som vikingene hadde lagt under seg - "Danelagen".
I det niende århundret angrep vikingene, de erobret Mercia og halve England. Både i Mercia og i Wessex tok kongene initiativ til å bygge befestede steder. Mens kjent er det nettverket av burhs som kong Alfred av Wessex bygde. I Wessex var det ikke noe sted mer enn 30 kilometer til et befestet sted der folk kunne søke tilflukt om vikingene angrep. Mange av disse befestede stedene utviklet seg til byer. Økonomien ble spesialisert og det foregikk en teknisk utvikling som var så sterk at Hodges mener at den kan kalles for "den første industrielle revolusjon". I vikingtida ble fjernhandelen svært sterkt redusert, naturlig nok siden vikingene plyndret de byene som den gikk gjennom. Men likevel foregikk ei svært sterk økonomisk utvikling i England, som ovenfor skissert.
Richard Hodges begynner boka si om den økonomiske utviklingen i Nordvest Europa i tidlig middelalder med en gjennomgang av teori om utvikling av tidlige byer. Dette faller til dels utenfor det temaet som er aktuelt her, og jeg vil bare kort nevne det materialet Hodges presenterer.
Hodges presenterer først teorien til Pirenne om utviklingen av økonomiske nettverk etter Romerrikets sammenbrudd. Henri Pirenne var en belgisk historiker. Pirenne hevdet at de romerske økonomiske institusjonene stort sett fortsatte å fungere til det sjuende århundret. (Det gjelder naturligvis ikke for England.) Det var islams erobring av store deler av Middelhavsområdet som definitivt brøt den økonomiske forbindelsen mellom det nordvestlige Europa og Middelhavsverdenen. Merovingene ble avskåret fra den kontakten med Afrika som hadde forsynt merovingene med gull. De ble nødt til å prøve å tilpasse seg og å støtte en ny økonomi. Den var i stor grad en selvforsyningsøkonomi. Der ble det lille som var av handel betalt med sølv eller sølvmynter, i den utstrekning det ikke var bytte av varer. Pirenne mente at denne økonomien var mest vellykket under Karl den store rundt år 800. Innvandringsbølgene fra nord og øst var av avgjørende betydning for å opprette den nye nordvesteuropeiske økonomien som kom til å bli grunnlaget for nye urbane samfunn som ble av den største betydning.
I Skandinavia er det funnet store mengder sølvmynter fra denne tida og som stammer fra islamske land. Richard Hodges diskuterer disse myntfunnene og hva de kan si om den økonomiske forbindelsen mellom Europa og den islamske verden. Denne diskusjonen faller utenfor det som her er mitt tema.
Man har funnet mange gjenstander som har inngått i handelen. Hvordan foregikk denne handelen og hva innebar den? De økonomiske systemene som eksisterte for mer enn tusen år siden var ulike de økonomiske systemene som vi lever innenfor, og vi må derfor vente at handelen og varebyttet kunne ha en annen betydning. Hodges skriver at det har oppstått to leire innenfor økonomisk antropologi. Den ene er influert av blant andre Malinowski ("Argonauts of the Western Pacific") og Marcel Mauss ("Essai sur le don") og er kjent som substantivistene, og mener at moderne økonomisk teori ikke kan brukes for å forklare gamle handelsnettverk. De har derfor formulert en annen modell. Den motsatte leiren, kjent som formalistene, mener at de gamle handelsnettverkene, og virksomheten i dem, bare var en mer primitiv og enklere versjon av den typen handelsnettverk som vi kjenner fra i dag, og derfor kan undersøkes ved hjelp av moderne økonomiske teorier. Substantivistene hevder at handelen hadde en annen sosial betydning for tusen år siden enn den har i dag, og at modeller som opererer med tilbud og etterspørsel derfor ikke er dekkende. Substantivistenes sak er blitt klart formulert av Marshall Shalins og av Karl Polanyi.
Polanyi skrev i "The economy as instituted process" om økonomi, handel, penger og markeder. Her skrev han om ulikheter mellom moderne økonomi og økonomien i andre og enklere typer samfunn, og pekte på tre ulike måter å drive handel på:
Fantes byer i tidlig middelalder? Hodges skriver at Maitland i 1897 skrev at middelalderbyen var et privilegert sted, et sted med en bestemt rettslig status. Dette synet hadde også Pirenne i sine studier. I følge dette synet eksisterte bare byer i Carolingia, og ikke i det angelsaksiske England eller i Skandinavia. I etterkrigstida har historikere prøvd å definere byen på en annen måte.
I dokumentet "The Erosion of History" som ble offentliggjort tidlig på 1970-tallet er følgende kriterier for en middelalderby oppført:
| 1. Forsvarsverk | 7. En forholdsvis stor og tett befolkning |
| 2. Et planlagt gatenett | 8. Et mangeartet økonomisk grunnlag |
| 3. Et marked | 9. Steder og hus av urban type |
| 4. Et myntverk | 10. Sosial differensiering |
| 5. Rettslig autonomi | 11. Kompleks religiøs organisasjon |
| 6. Rolle som et sentral sted | 12. Et sentrum for rettsvesenet |
Det har blitt foreslått andre sett kriterier som skal definere en middelalderby. Det finnes mange typer byer. Et urbant samfunn er en bosetning med en viss størrelse og en befolkning som er større enn i bosetninger der befolkninga er opptatt av å være selvforsynte. Majoriteten av befolkninga i en by er ikke heltids bønder. Det er mer enn en institusjon i en by. Det finnes mange typer urbane samfunn. En handelshavn, eller havneby med viktig handelsfunksjon, gir sikkerhet og ankringsplass til fremmede handelsmenn og mulighet til å losse og laste og lagre og selge og kjøpe varer, og garanterer at dette kan foregå i sikkerhet.
Hodges skriver at K. G. Hirth har rettet oppmerksomheten mot samfunn som tjente som inngangsporter til regioner. Hirth skrev at etter hvert som oppsamling, forberedelse og flytting av gods mellom regioner ble en mer kompleks aktivitet måtte dette foregå på en mer sofistikert måte. Det var når dette ble nødvendig at fjernhandel begynte å bli av betydning for utviklingen av samfunnet. Intensivert utveksling mellom regioner stimulerte framveksten av nye former for sosio-økonomiske organisasjoner. Handelen ble mer spesialisert og bestemte samfunn som lå langs handelsrutene blomstret. Disse fungerte som porter som handelen passerte gjennom inn og ut av regioner, og de forbandt regionene til handelsrutene. De opererte som kommersielle mellommenn og var først og fremst opptatt av handel med store volum og ikke av detaljhandel.
En annen global institusjon er markedsplassen. Den typen samfunn som er nevnt ovenfor og som er inngangsport for handel til regioner er ofte markedsplasser.
Hodges skriver at han i boka si begynner med å avdekke urbaniseringsprosessen i det nordvestlige Europa etter Romerrikets sammenbrudd. Spesielt vil han legge vekt på å undersøke sentralstedene for handelen. "Emporia" er et ord som Hodges bruker for å betegne sentrale steder for handel.
Den romerske verden i vest ble mindre i løpet av det femte og det sjette århundret. Det er vanskelig å definere økonomien til den delen av Europa som vi studerer her for det femte og sjette århundret. Det er dokumenter som forteller at innvandrerne førte videre Romerrikets institusjoner (men ikke i England). Men de store omveltningene som foregikk taler mot at dette var svært vellykket. Og innvandrernes samfunn var svært ulikt det romerske samfunnet.
Handelsruten nordover fra Rhinen, den gamle romerske grensen - "limes" - synes å ha forfalt ved slutten av det femte århundret. Samtidig med at den sluttet å fungere flyttet angelsakserne seg langs sørkysten av Nordsjøen i retning mot England. Dette foregikk gjennom flere generasjoner.
I Frankrike ble den romerske økonomien redusert ut gjennom det femte og det sjette århundret, selv om den ikke forsvant fullstendig på den måten det skjedde i Britannia. I den vestlige delen av Britannia foregikk en viss lokal handel, og Bysants opprettet handelsforbindelse med det vestlige Britannia. Tintagel i Cornwall synes å ha vært det britiske knutepunktet for denne handelen. Også i det østlige England foregikk en viss handel, blant annet med keramikk og metallprodukter.
Hodges nevner Joachim Werner som den fremste forskeren på fjernhandelen i folkevandringstida. Han har identifisert systemene som går nordover fra Middelhavet så vel som bevegelsene rundt Nordsjøen og inn i den vestlige Østersjøen. Den første handelsruten av betydning som strakte seg inn i de nye germanske samfunnene fra sør kan ha oppstått sent i det femte århundret, da Clovis var høvding over store deler av det vestlige Europa og mens Theodoric regjerte i Italia. Theodorics (493-525) gullmynter er blitt funnet i graver nord for Alpene. Det fantes en rute over Alpene som nådde sin største betydning under Justinian (527-565), den keiseren av Bysants som erobret Ravenna og regjerte ei kort tid over Italia. Det er funnet mynter fra denne perioden i betydelige antall langs den nordlige ruten som nådde ut over Rhinen til Frisland og videre nordover enten til det sørlige og østlige England eller til Skandinavia.
Werner har funnet et system som begynte i det nordlige Italia og gikk gjennom Sveits og langs øvre Rhinen, og ble av betydning i midtre Rhinland og Parisbassenget der det er opphopninger av funn som stammer fra denne handelsruten. I disse nøkkelområdene lå hovedstedene til Neustria, som tilsvarer det meste av dagens nordlige Frankrike, og Austrasia, som tilsvarer deler av det østlige Frankrike og det vestlige Tyskland og Benelux. Handelsvolumet var trolig lite og bestod av prestisjevarer til merovingenes hoff og slaver. Men man kan si at også langs handelsruta har det foregått handel siden det er funnet gjenstander fra denne handelen i Bayern.
Det er funnet gjenstander i England som trolig kom til England med denne handelsruta, som den koptiske bollen i skipsgrava ved Sutton Hoo i Suffolk og cowrieskjell fra det Indiske hav i angelsaksiske graver. Procopius, som skrev i Bysants i den andre og tredje fjerdedelen av det sjette århundret, hadde hørt om bønder som levde langs kysten av Nordsjøen og som var fergemenn.
Det oppstod et nytt nettverk som strakte seg nordover langs Rhonen til Burgund der det delte seg opp enten mot Paris eller mot midtre Rhinen via Alsace eller Trier. Dette handelsnettverket er i stor grad blitt funnet ved hjelp av det desentraliserte myntverket som ble opprettet under merovingene sent i det sjette århundret. Funn av mynter som dette myntverket produserte er grunnlaget for å rekonstruere denne handelsruten.
Man vet også ganske mye om hvor lenge dette handelsnettverket fungerte. Myntfunn fra en gravplass i Kent er datert til å være fra omkring år 580. Det forteller også om forbindelse mellom Kent og Frankrike. Det er også funnet mynter fra dette handelsnettverket ved Escharen i Rhindeltaet. De stammer fra omkring år 600. I den kjente skipsgrava ved Sutton Hoo, som er datert til 627, var det også mynter fra merovingenes myntverk. Det er gjort flere funn av mynter fra merovingenes myntverk, og man har oppdaget at rundt 630 begynte de å forringe myntene ved å blande inn større andel uedle metaller i den legeringa som myntene ble laget av.
Denne forringelsen av myntene var minst ved Provence, og var stigende når man fjernet seg fra Provence. Gull var det edelmetallet som merovingene hadde brukt i myntene sine. Da handelen over Middelhavet forfalt ble tilgangen på gull dårligere. Provence hadde i en tid vært et sentralt knutepunkt i handelen mellom øst og vest.
Det er funnet en stor samling mynter som ble gravd ned ved Crondall i Hampshire omkring år 650. En annen stor mengde mynt som er funnet ble gravd ned i nærheten av Bordeaux helt i slutten på det sjuende århundret. Hodges skriver at det er tydelige tegn på kontakt mellom Crondall og Bordeaux, og at et nytt handelsnettverk, som blant annet bandt Bordeaux og Crondall sammen, hadde vokst fram og erstattet det handelsnettverket som hadde hatt Provence som et knutepunkt.
Angelsaksisk kontakt med hoffet i Paris ville forklare hvorfor myntene fra Provence var i det nevnte myntfunnet fra Kent. Og vi vet at Charibert I, som regjerte i Paris fra 561 til 567, lot sin datter gifte seg med kong Ethelbert av Kent. Dette forteller om nær kontakt mellom disse to kongehusene. På denne tida var handelsruta over Alpene av betydning. Sent i det sjette århundret ble handelsruta fra Provence viktigere. Og i første fjerdedel av det sjuende århundret er det klart at det gikk handel ut fra Parisområdet til bestemte steder, og et betydelig antall krukker som er kommet fra det nordlige Frankrike i denne perioden er funnet på gravplasser i Kent.
De første myntene fra myntverket i Quentovic ble slått på denne tida. Det ligger i Frankrike like sør for Boulogne-sur-Mere og rett overfor Kent. Det tyder på at det ble grunnlagt et handelssentrum her for å administrere handelen over Kanalen med Kent og det sørøstlige England, skriver Hodges. Han skriver også at funn fra denne tida på den store gravplassen i Sarre i Kent tyder på at det var et tilsvarende handelssentrum i Kent. Der er det ikke bare mange rike graver, men graver der de avdøde har fått med seg vektskåler med vekter, noe som viser at det var handelsmenn som var gravlagt der. Hodges skriver at funnene på disse stedene tyder på at systemet var administrert og av sosiopolitisk betydning.
Hodges tolker distribusjonen av de importerte produktene som politisk styrt og innrettet mot å opprette allianser, og å bytte til seg varer.
Det ser ut til at på dette tidspunktet handlet Neustria bare med Kent, mens systemet ved Rhinen, som hørte til under Austrasia, først og fremst handlet med East Anglia. I likhet med handelsruten til Kent ble ruten til East Anglia opprettholdt fra det sjette århundret. Som en parallell til opprettelsen av myntverket i Quentovic trekker Hodges fram at det ble opprettet et myntverk i Dorestad på grensen mot Frisland tidlig i det sjuende århundret. Og det kan se ut til at det ble opprettet et handelssted i Suffolk (Ipswich) for å ta seg av handelen på et administrert sted. Utgravninger i Ipswich har avdekket en bosetning fra det tidlige sjuende århundret, og som altså er samtidig med regjeringstida til Redwald som trolig ble begravd ved Sutton Hoo. Etterlatenskaper etter handelsmennene viser at de kom fra Rhinen.
Hodges skriver at handelsnettverket ved Rhinen trolig var mer opptatt av handel med Frisland og videre nordover til Østersjøen enn med East Anglia. Antallet krukker fra midtre Rhinen i funn i Frisland som stammer fra det sene sjette og tidlige sjuende århundret er en uttrykksfull manifestasjon for denne handelsruten. Denne handelsruten førte mange gjenstander fra Sverige til East Anglia, og det er funnet mange gjenstander som ble laget i Sverige i den store båtgrava ved Sutton Hoo. I det tidlige sjuende århundret var det en livlig handel rundt Nordsjøen med forgreninger inn i Østersjøen.
Omkring år 650 er det tegn på at handelsnettverkene som utgikk fra Rhinland og fra Parisbassenget, og som med enkelte avbrudd hadde fungert fra omkring år 500, hadde begynt å bli en regulær handelen. Opprettelse av handelsstasjoner der handelsmennene kunne stoppe opp i lenger tid indikerer økende kompleksitet.
Det ser ut til at det også kan ha vært handelsforbindelse fra Irskesjøen til begge sider av Biscaya. Det har foregått handel mellom det vestlige Frankrike, Aquitaine, og Irland i siste del av det femte og det sjette århundret.
Fra slutten av det sjette århundret vokste handelsnettverkene. Hodges skriver at den fortsatte virksomheten til de lokale myntverkene som merovingene hadde opprettet kan gi en forklaring på den økende betydningen til fjernhandelen. De fleste myntverkene var blitt opprettet i siste del av det sjette århundret. Hierarkiet i merovingenes rike ble fragmentert, og den lokale etterspørselen etter varer økte. Slaver ble brukt for å øke produksjonen, det ser ut til å ha vært mangel på arbeidskraft. I 680-årene ble det gjennomført en reform av myntsystemet. Myntene inneholdt stadig mindre gull. Merovingene gikk over fra gullstandard til sølvstandard. Hodges skriver at Pirenne oppfattet reformen som en følge av fattigdom hos merovingene, men den har nå blitt oppfattet som en økonomisk politikk som siktet mot å mobilisere de regionale økonomiene i det nordvestlige Europa. Denne reformen bekrefter slutten på bysantinsk innflytelse i vest og markerer begynnelsen av en periode der man ikke tok hensyn til araberne.
Det politiske rammeverket for fjernhandelen blir klarere fra omkring midten av det sjuende århundret. Fjernhandel synes å bli utformet av konger og deres utsendinger, mens det ofte er vanskelig å vurdere rollen til selvstendige handelsmenn. Det er kjent at friserne var framstående entreprenører i denne periodens handel.
Fra midten av det sjuende århundret til siste del av det åttende århundret var områdene som lå opp til Nordsjøen stort sett isolert fra middelhavsverdenen. I denne perioden var det to viktige handelsnettverk der det ene gikk fra Austrasias hoff i Rhinland og det andre fra kongedømmet Neustria som hadde sitt sentrum i Parisbassenget. Disse to handelsnettverkene synes å ha fortsatt å fungere også etter at de to store hoffene gikk sammen fra Pepin den tredjes tid. I tillegg var det et mindre atlantisk nettverk som gikk fra hoffet i Aquitaine, og som synes å ha fungert uavhengig av disse to nettverkene til tidlig i det åttende århundret. På denne tida invaderte araberne det sørlige Frankrike og synes å ha undergravd grunnlaget for systemet, og det førte til at områdene rundt Irskesjøen ble isolert i flere århundrer.
Opprinnelsen til det nettverket som gikk ut fra Rhinland ser ut til å ha ligget i det sene femte eller tidlige sjette århundret. Tidlig i det sjuende århundret hadde dette systemet vokst, selv om det er vanskelig å anslå hvor viktig det ble senere i århundret. Det er funnet diverse gullmynter i det sørlige og østlige England som stammer fra midten av det sjuende århundret, og en del av keramikken som er funnet i East Anglia og East Midlands og som er laget på pottemakerhjul kan stamme fra denne perioden. Det er klart at den avgjørende overgangen fra gullstandard til sølvstandard som ble gjennomført av Pepin av Herstal i 680-årene ble gjennomført for å utvide den oversjøiske handelen, så vel som for å forsterke kontrollen over pengesystemet og trolig også over hele økonomien. På denne tida hadde Dorestad, handelsstedet ved utløpet av Rhinen, nettopp på nytt kommet under Austrasias kontroll. (Friserne hadde tatt kontroll over Dorestad omkring år 650 og preget sin egen mynt.) Hodges skriver at merovingenes reform av myntvesenet synes å ha hatt forbindelse med deres gjenerobring av Dorestad etter at den fredsommelige Aldgisl døde og den øyensynlige mer krigerske Radbon kom til makten.
Utgravninger ved Dorestad har avdekket at stedets første viktige fase var ved slutten av det sjuende århundret. Vi må gå ut fra at friserne fortsatte å ha kontroll med handelen som gikk ut fra Dorestad siden det ble preget både sceatta, som er en mynt med runeinskripsjoner, så vel som frankiske mynter. De første sølvmyntene som ble utstedt av kong Wihtred av Kent, kanskje omkring 690, prøvde både å ha paritet med kontinentale vekter og verdier, og imiterte også den frisiske framfor den franske stilen. Dorestad synes å ha vokst planløst, noe som er helt forskjellig fra de andre store sentralstedene for handelen. Det bodde bønder i Dorestad, og Hodges skriver at det tyder på at handelsbønder under frankisk administrasjon kontrollerte og drev handelen.
Omkring 714 tok kong Radbon Dorestad på nytt på vegne av friserne og kjempet innbitt mot merovingene fram til han ble beseiret av Karl Martel, og i 719 hadde merovingene på nytt kontroll over området. Selv om handelen over Dorestad ikke var svært stor i denne periode er det funnet mynter og keramikk i England som i denne perioden er kommet fra Dorestad. Noen engelske sceattas er funnet ved Domburg, som var en liten frisisk handelsstasjon.
Krigen mellom friserne under Radbon og merovingene må ha ført til et brudd i handelen over Dorestad, skriver Hodges. Etter at merovingene i 719 på nytt hadde kontroll over Dorestad tok det tid før handelen over Dorestad ble betydelig. I den andre fjerdedelen av det åttende århundret var handelen over Dorestad moderat. Det er bare funnet få gjenstander fra området langs Rhinen fra perioden 720-750 i Hamwih (Southampton).
Også i den tredje fjerdedelen av det åttende århundret foregikk det lite handel, og Hodges skriver at dette er uforklarlig. I denne perioden regjerte Pepin III mens Austrasia og Neustria var forent, og senere fulgt første del av Karl den store regjeringstid. Pepins reformer av pengevesenet i 750-årene kan ha vært årsak til det lave handelsnivået, skriver Hodges. På samme måte som med den tidligere Pepins innføring av sølvstandard i det foregående århundret var trolig også dette et forsøk på å sentralisere utstedelsen av mynt.
Mot slutten av det åttende århundret tok handelen over Dorestad seg opp, og den var høy i første fjerdedel av det niende århundret. Hodges skriver at de materielle funnene fra denne fasen er imponerende. Bare tjue prosent av keramikken i Dorestad er laget i området, og det var minst to frisiske steder til med betydelig handel. Dette var Karl den stores tid. Det kan ha vært den avtalen han inngikk med danskene i 782 som vitaliserte det rhinske systemets handel nordover.
Hodges skriver at en periode med intens internasjonal handel gikk hand i hand med Karl den stores imperialistiske ambisjoner, og omkring 800 hadde det meste av Tyskland kommet under hans innflytelse. Det synes å ha ført til at den nye danske kongen, Godfred, ble alarmert. Han brøt avtalen med Karl den store i 808 med å angripe et saksisk handelssted som ble kalt for Reric, trolig Alt-Lübeck. Sakserne var da allierte med Karl den store. Godfred skal ha ført innbyggerne i Reric over til et nytt sted på dansk side av grensen, trolig Hedeby. Godfred skal også ha satt Danevirke i stand. Danevirke var en voll med vollgrav som markerte og befestet den sørlige grensen til Danmark, og skal stamme fra det tidlige åttende århundret. De nye festningsverkene gikk sør for Hedeby.
Godfred ble noe senere drept, og en ny avtale ble inngått mellom danskene og Karl den store i hans siste leveår. Som følge av den ble Reric gjenoppbygd og befestet. Det er funnet mange gjenstander fra områdene ved Rhinen i Hedeby og Ribe fra det tidlige niende århundret.
Det er derimot funnet lite keramikk fra Rhinen i norske og svenske sentralsteder for handel. Det er en god del metallgjenstander, men de kan være røvet gods.
Svært mye keramikk som var importert fra Rhinland er funnet både i Dorestad og i Medemblik, som lå mellom Dorestad og Hamburg. Liknende krukker og kar er funnet andre steder langs Nordsjøen, som i Emden og Hammaburg, som Hamburg ble kalt på denne tida.
Handelen fra Rhinland over Dorestad gikk også til England. Men i England er det funnet flere gjenstander som stammer fra denne tidas nordlige Frankrike enn fra Rhinland.
Det vi finner er en økonomisk oppblomstring som faller sammen med Karl den stores myntreform i 793 da sølvinnholdet i dinaren, og trolig også dens verdi, ble økt. På denne tida strømmet det inn arabiske sølvmynter til Skandinavia og Østersjøområdet. Hodges skriver at både Karl den store og Godfred ønsket å delta i denne livlige handelen. Dette kan ha ligget bak at Godfred flyttet handelsmennene i Reric til Danmark.
Det handelsnettverket som gikk ut fra Neustria i det sene sjuende århundret vet vi mindre om sammenliknet med handelsnettverket fra Rhinen, skriver Hodges. Den store messa ved St Denys utenfor Paris var grunnlagt i det sjuende århundret og ble holdt hvert år tidlig i oktober. Quentovic i nærheten av Etaples ved Pas-de-Calais vokste.
Handelen over den engelske kanal i siste del av det sjette århundret og tidlig i det sjuende århundret var rettet mot Kent. Og en del av gjenstandene gikk videre fra Kent, som for eksempel til Deira i nord. På gravplasser på Isle of Wight er det gjort rike funn av gjenstander som også kan ha kommet via Kent. Men det kan også ha vært direkte handel mellom Isle of Wight og Frankrike.
Det ble preget gullmynter i Kent i bare en kort periode før man også i Kent gikk over til å prege sølvmynter. Kong Withreds beslutning om å gå over til sølvstandard tyder på at han ønsket å følge merovingene, på samme måte som Kents imitasjon av frisiske sceattas tyder på at han ønsket å beholde paritet og handel med kontinentet. De første seriene av sceattas av sølv fra Kent ble preget i 690-725 og er først og fremst funnet i det sørøstlige England.
Omkring begynnelsen av det åttende århundret ble en ny bosetning grunnlagt ved Southampton ved elva Itchen rett overfor en mindre betydelig bosetning i det gamle romerske kystfortet ved Bitterne. Utstrekningen til den første fasen av Hamwih, saksisk Southampton, er ikke helt klar, skrev Hodges. Den ble grunnlagt under kong Ines regjeringstid (688-726). Han var en krigerkonge og konsoliderte grensene til Wessex. [Hodges kaller gamle Southampton - Hamwic - for Hamwih siden det var vanlig i kontinental litteratur, selv om Hamwic var det gammelengelske navnet på denne bosetninga.]
I årene 725-750 var Hamwih et viktig sted. Da ble det preget sceattas av sølv med stor innblanding av uedle metaller flere steder i det sørlige, sentrale og østlige England. I denne perioden nådde Hamwih sitt høydepunkt. Det kan se ut som om to typer sceattas ble preget i Hamwih. Det foregikk en intens internasjonal aktivitet i denne perioden. Blant myntene som er funnet i Hamwih fra denne perioden er mynt som var preget i Mercia. I den andre fjerdedelen av det åttende århundret hadde Wessex kommet under Mercias innflytelse. Æthelbald var Mercias konge, og han hadde hegemoni også over London og Kent. Aktiviteten i Hamwih tyder på stor interesse fra kongens side for handelen med kontinentet, og på at han mobiliserte økonomien for å delta i denne handelen. Kong Æthelbald døde i 757.
Et avbrudd i pregingen av sceattas i det sørlige England i den tredje fjerdedelen av det åttende århundret tyder på at det også kunne ha forekommet et avbrudd i handelen.
Fra 780-årene økte handelen til Rhinland sterkt. Trolig oppstod det på nytt kontakt mellom handelsnettverket fra Rhinland og sentrale steder for handel i det sørlige England, som Hamwih. Den første serien av Offas pennyer ble trolig preget i 770-årene av to konger i Kent som var underlagt Offa. (Offa var en mektig konge i Mercia.) Seriene til Offas pennyer er funnet i de samme områdene som seriene av sceattas, som ble preget hundre år tidligere, er funnet i. Det var i den andre fasen av Offas regjeringstid at Hamwih fikk nytt liv, altså mot slutten av det åttende århundret, og denne fornyede livlighet kan ha vart et stykke inn i det niende århundret. Tilbakegangen for Hamwih kan ha begynt i andre fjerdedel av det niende århundret, samtidig med at Dorestad var i tilbakegang. Hamwih tapte terreng samtidig med at makten og innflytelsen til Wessex vokste under Egbert.
Hodges skriver at det materialet vi har til nå tyder på at systemet, forbindelsen til handelsnettverket til Neustria, fungerte gjennom tre sentralsteder for handel (emporia). Disse var Rouen, Amiens og Quentovic. Opplandet til disse stedene strakte seg fra de sørlige Ardennene i nord og til Normandie i øst. Det er også trolig at de gamle romerske veiene bandt Lorraine og kanskje også Alsace og Burgundy til disse handelsstedene ved Kanalen.
I det niende århundret opphørte praktisk talt disse handelsnettverkene å fungere, og det vokste fram en energisk regional handel.
Richard Hodges bruker betegnelsen "Emporia", og her er den ofte oversatt til "Sentralsted for handel" siden det trolig er lettere å forstå.
Richard Hodges begynner dette kapitlet med på nytt å diskuteres hvordan man skal forstå en by i tidlig middelalder. De gamle romerske byene hadde vanligvis mistet sin funksjon som økonomiske sentra og som markedsbyer og som byer der det kunne foregå betydelig industriell og handverksmessig produksjon, rett og slett fordi det kommersielle systemet som disse byene hadde inngått i under romerne ikke lenger eksisterte i årene 500-800. Den kommersielle og industrielle aktiviteten i byer som Tours, Trier, Køln, Utrecht og Winchester var ikke større enn den man kunne finne ved et irsk kloster. I de nevnte byene var det mange kirker, men knapt noen urban bebyggelse eller kommersiell aktivitet. På kontinentet kunne biskoper og klostre og kirker i stor grad ha overtatt de gamle romerske byene. I England lå de gamle romerske byene stort sett øde så sant de ikke var overtatt av kirkene og geistligheten, eller annen øvrighet.
De gamle romerske byene fikk viktige kommersielle funksjoner og ble sentrale steder for handel tidligst i det niende århundret, og først fra da av kan de bli definert som byer. Dette er et sentralt punkt, skriver Hodges.
I England var det kongenes residenser som var toppunktene i bosetningshierarkiet. De kunne ha store haller og var samlingssteder med plass til mange mennesker.
Vi vet at det ble avviklet messer og markeder i Carolingia på denne tiden. Men Hodges skriver at disse markedene ikke var blitt faste bestanddeler av samfunnets oppbygging. Periodiske markeder som ble avviklet ved de kongelige palassene og messer som ble avviklet ved enkelte klostre kan ha vært mekanismer for regional og interregional handel og gitt grunnlag for en viss industriell spesialisering. Dette var et delvis kommersielt system, og en stor omorganisering var nødvendig for at dette irregulære systemet skulle kunne bli fullt ut kommersielt.
Det fantes urbane samfunn i årene 500-800, men de var langt mer beskjedne enn noe vi ville kalle for en by. Handelen som foregikk kunne for noen av stedenes vedkommende foregå bare til bestemte tider med lange mellomrom.
En type urban samfunn fra denne tida har blitt godt dokumentert gjennom arkeologiske funn. Det er de som er kalt for "emporia", som her gjerne er blitt kalt for "sentralsteder for handel". De var knutepunkt i handelsnettverkene. De knyttet regioner til de store fjernhandelsnettverkene. Det foregikk derfor handel innover i regionene fra disse stedene, men i utgangspunktet var dette ikke detaljhandel, selv om de senere kunne utvikle seg til å utføre ulike regionale oppgaver, også av denne typen.
Det var mange samtidige referanser til emporia i det nordvestlige Europa. Munkene beskrev knutepunkter i fjernhandelsnettverk, selv om termene de brukte kunne være ulike. Man kan skille mellom tre typer emporia.
A: Type A: De tidligste av "inngangsportsamfunnene" er de messene som ble holdt på grenser, for det meste ved kysten. Fremmede handelsmenn besøkte disse i korte perioder årlig eller kanskje i sesonger. Vi vet ikke mye om dem.
B: Type B: Den andre klassen av "inngangsportsamfunn" er et viktig forsøk på å maksimere den fram til da periodiske fjernhandelen. Denne klassen "inngangsportsamfunn" skiller seg ut ved å ha planlagte gater og boliger som ble bygget over de tidligere klyngene av bygninger. Ohlson har identifisert dette ved Löddeköping, og det har blitt vist å forekomme ved Hedeby, og utgravninger ved Hamwih har vist at det forekom i andre fjerdedel av det åttende århundret. Disse bosetningene ga ikke bare plass til handelsmenn fra ulike steder, men også til en innfødt arbeidsstyrke som bidro til å holde stedene og virksomheten ved like. Det forekom en sentralisert planlegging av disse stedene.
C: Type C: Når de fordelene som lå i å gå over til type B ble mindre ville stedet enten bli oppgitt eller det kunne fortsette å fungere innenfor en regional økonomi. Importen ville bli mindre, men etter hvert som stedet fikk offentlige funksjon og offentlige myndigheter slo seg ned på stedet ville utenlandske handelsmenn besøke stedet. Som et regional sentralsted ville det få politisk betydning, og det ville bli viktig å gi det forsvarsanlegg. Hodges skriver at denne modellen beskriver mange av vikingtidens emporia i Skandinavia og i Irland.
Alle emporia var plassert på eller nær grenser [Dette er noe Christopher Scull trekker i tvil i artikkelen om byene fram til det åttende århundret]. Og alle de som vi har diskutert var nær kysten. Ingen messer som ble avviklet inne i landet synes å ha vokst til å bli like store som de som ble avviklet på kysten.
De fleste emporia var på skjermede steder der de båtene som ble brukt i tidlig middelalder lett kunne bli tatt opp på strendene. Hamwih, Sarre, London og Ipswich lå alle innenfor elveutløpene, der ei mindre elv rant ut i den større elva. Hodges nevner også mange andre eksempler på at handelsstedene lå avskjermet til.
Hodges siterer George Dalton som har skrevet om de innfødtes fjernhandel at de som drev fjernhandel først og fremst reiste ut for å kjøpe noe som ikke var tilgjengelig der de holdt til, ikke for å selge. Fjernhandelen deres var ikke en kontinuerlig aktivitet, men bestod av sporadiske ekspedisjoner. Vanligvis inngikk ganske få vareslag i denne fjernhandelen.
Hodges fortsetter med å skriver om fjernhandelen i tidlig middelalder at motivet for fjernhandelen var å anskaffe prestisjevarer, knappe varer, og kanskje også slaver. Og det var få vareslag som inngikk i fjernhandelen. Forholdet mellom de politiske lederne for områdene som var involvert i handelen ser ut til å ha vært viktig for om det var framgang eller tilbakegang for handelen. Konger og høvdinger var viktige for handelsnettverkene. Handelsnettverkene synes å ha blitt utviklet til et formelt nivå gjennom rettet handel mellom hoffene. Kongen har ønsket å ha kontroll over handelen, og har ikke ønsket at utenlandske handelsmenn hadde direkte kontakt med hans undersåtter uten at han kontrollerte det som foregikk. Kongen kan ha ønsket å unngå at handelsmennene solgte varer som var vitale for ham selv til undersåttene; det kunne være gjenstander som han ga som gave for å opprette eller opprettholde spesielle forhold til viktige personer. Når handelen ble flyttet fra et sted i nærheten av hoffet til kysten eller til en grense tyder dette på at handelen var i ferd med å bli en mer kontinuerlig aktivitet.
Hodges skriver at vi har mange kilder som viser at kongene prøvde å begrense utlendingers aktivitet i sine kongedømmer. Lovene til kong Ine av Wessex, fra tidlig i det åttende århundret, viser at utlendinger ikke ble stilt på like for med innfødte. Dette ble gjentatt i kong Alfreds lover fra sent i det niende århundret. Det ble forsøkt å begrense utlendingers aktivitet til bestemte steder. Som et poetisk eksempel nevnes en episode fra Laxdølasaga da Olaf, som var sønn av ei irsk prinsesse, kom til Irland for å besøke sin bestefar. Følgesvennen til Olaf, Orn, sa da de kom til land at han trodde at de gjorde landgang på et uheldig sted siden det var langt fra havn og markedsplass der utlendinger kunne vente å være trygge. Han sa at etter irsk lov kunne alt det de hadde med seg bli konfiskert, for når et utenlands skip stod tørt uten å være i havn ble det erklært som et vrak, eller drivgods, som enhver kunne forsyne seg av. Og det kom til vanskeligheter, men siden bestefar til Olaf kom til ble situasjonen berget.
De historiske kildene som forteller om kongelig kontroll over fjernhandelen blir bekreftet i den tidlige middelalderen. Kongene av Wessex synes å ha hatt en villa regalis i Hamwih, og det var en i eller ved Ipswich, og kongen av Kent hadde eiendom i London. Karolingene hadde agenter i Quentovic og Dorestad. Også i Wessex ville kongen kontrollere fjernhandelen. De første vikingene som gjorde et kjent raid i Wessex kom til Hamwih i tre skip, og da kongens mann hørte om de tre skipene trodde han at det var handelsmenn som kom, og red for å møte dem. Han befalte dem om å melde seg for kongens menn. [Se den angelsaksiske krøniken for året 787:
A.D. 787. This year King Bertric took Edburga the daughter of Offa to wife. And in his days came first three ships of the Northmen from the land of robbers. The reve (30) then rode thereto, and would drive them to the king's town; for he knew not what they were; and there was he slain. These were the first ships of the Danish men that sought the land of the English nation.
Kongen ville ha kontroll over pregingen av mynter. Ukontrollert preging av mynt ville undergrave kongens autoritet. Og det var sammenheng mellom kongens kontroll over myntverkene og over fjernhandelen.
Kirka ble tidlig nesten like sterkt styrt av økonomiske motiv som kongene. Vikingens angrep på klostre og kirker avdekket den enorme rikdommen som disse hadde samlet opp. Klostrene var sterkt involvert i kommersiell virksomhet. Store messer og markeder foregikk i tilknytning til klostre og bispekirker. Europas største handelsmesser ble avviklet utenfor portene til klosteret St Denys, og det ble avviklet slavemarkeder utenfor biskopens palass i Verdun.
Det var verksteder i tilknytning til klostrene. Slike er blitt avdekket i utgravninger ved Jarrow, og det er også funnet smelteovner ved klostre.
I England hendte det at kirka fikk slå mynt. Det ser ut til at erkebiskopen av Canterbury slo mynt sent i det åttende århundret. Og det finnes flere eksempler på dette. Hodges skriver at dette viser at det ikke kan hevdes at disse myntene bare ble preget for sosiale formål som å betale Peters penger til Roma. Det var et tydelige økonomisk motiv til stede.
Emporia av typene A og B skulle ha etterlatt seg tydelige spor som arkeologene skulle kunne finne, skriver Hodges. Siden handelsmennene holdt til i emporia i lange tider skulle de ha etterlatt seg betydelige mengder materialer, både gjenstander som de ville selge og som gikk med til livets underhold. Og det skulle også ha vært mulig å finne byttemidler som var gått tapt. Dessuten ville et slikt sentralsted for handel ha trengt betydelig forsyninger fra den lokale befolkninga så snart det ble av betydelig størrelse, og dette skulle også etterlate seg spor. Og naturligvis ville de bygningene som utgjorde sentralstedet sette spor. Emporia av type B ville etterlate seg langt flere og større spor enn emporia av type A.
Hodges spør om hvordan man i funn av keramikk kan skille den keramikken som handelsmennene selv brukte fra den som de solgte. Han skriver at dersom industrien var svært sentralisert, som tilfellet var i det åttende og niende århundret i Rhinland, kunne det være vanskelig å skille. Men dersom handelsmennene fikk sine varer fra mange mindre keramikkprodusenter ville trolig produktene var mindre ensartede. I Hamwih og Ipswich er det et stort mangfold i importen, som spesielt for Hamwih i stor utstrekning kom fra det nordlige Frankrike der det var mange små produsenter. Handelsmennene hadde øyensynlig med seg sine egne kokekar og annet kjøkkenutstyr slik at de ikke trengte å kjøpe dette der de kom, i dette tilfellet i England. I funnene fra Hamwih og Ipswich, skriver Hodges, er det knapt to krukker som er like, så stort er mangfoldet. I motsetning til dette ble de handelsmennene som opererte i Dorestad, Ribe og Hedeby forsynt av den sentraliserte Badorf typen keramikkovner som var lokalisert i Vorgebirge i midtre Rhinland. Og herfra kom det langt færre variasjoner.
Handelsmennene kunne like selv å eie fine gjenstander. Dette viser seg gjennom fordelingen av Tating ware. Tating ware er utvilsomt den fineste keramikken som var tilgjengelig i det nordvestlige Europa i perioden fra 770 til 825. Denne type keramikk har blitt funnet både i Sverige og i Russland og i England. Mest ofte finnes den i emporiaene, i Dorestad, i Hamwih, Ribe, Hedeby, Kaupang og Birka. Konklusjonen synes å være at denne vidt omsatte varen ble laget i et senter i Rhinland som trolig opererte under beskyttelse av et kloster og at den ble solgt som en fin prestisjevare som alle, også handelsmennene, satte pris på.
Tating ware forekom i alle bosetningstyper. En annen type keramikk, "Class 14 black ware", er ofte funnet i Hamwih og mange andre bosetningstyper, og handelsmennene beholdt en del av disse til eget bruk.
For myntfunn skulle man vente at det var et bestemt forhold mellom hvor stor, eller hyppig, handelsvirksomheten var og hvor mange mynter som gikk tapt, og som senere er funnet. Men dette har vist seg ikke uten videre å være tilfelle. Myntenes verdi er også av betydning. Mindre kostbare mynter kan lettere mistes enn mer kostbare mynter. Aktiviteten i Hamwih i perioden 725-750 var like intens som i 790-825. Men det er funnet mer enn fem ganger så mange sceattas fra den første perioden som det er funnet pennies fra den siste perioden.
Topografien til de urbane bosetningene av type B fra tidlig middelalder er blitt avdekket ved utgravninger. Et gatenett er blitt avdekket i Hamwih og Hedeby, dette i motsetning til det øyensynlig mindre planlagte Dorestad. Både i Ipswich og i Hamwih ble det gravet mange hull for å ta ut leire og for å deponere avfall.
Bygningene i de forskjellige emporia varierte mye. I Dorestad tilhørte mange av bygningene små gårdsbruk av samme type som man finner på landsbygda. Bare bygningene i havnefronten framstår som urbane på den måten at de er av en annen type enn på landsbygda. Arkitekturen i Hedeby er også godt bevart. To grunnleggende bygningstyper er utgravd, typen med nedsenket gulv og små tømmerhaller. Disse bygningene med nedsenkede gulv og med ildsted er mer betydelige enn de bygningene med nedsenket gulv som fantes på landsbygda i Jylland. Og de små hallene som er delt inn i flere rom er også ulike de langhusene som fantes på landsbygda. Husene i Hedeby innledet en egen tradisjon med hus for byene som var forskjellig fra husene på landsbygda.
Hodges skriver at sentralstedene for handel - emporia - klart var urbane steder etter den tidlige middelalders standard. Det er funnet gravplasser i tilknytning til emporia, og det var først og fremst innfødte som er begravet der. De handelsmennene som ble begravet på gravplassene som lå i tilknytning til Hedeby og Kaupang, så vel som Birka og Helgö, fikk med seg et svært rikt gravgods.
De engelske emporia var langt større enn de skandinaviske. Hamwih og Ipswich var i størrelsesordenen 50 til 100 ha, mens Hedeby og Birka ligger innenfor forsvarsverk som lukket inne 24 og 111/2 ha.
Hodges skriver at emporia var et uttrykk for administrert fjernhandel. Handelen ble drevet for å importere og ikke for å eksportere. Emporia fikk kongelig beskyttelse når den retningsbestemte handelen til hoffene kom over et visst nivå og kunne bli en trussel til det sosio-politiske systemet så sant den ikke ble begrenset til et nøytralt sted. Overgangen fra den irregulære byttehandelen på markeder og messer til emporia med en planlagt karakter markerer en avgjørende viktig sosio-politisk handling.
Richard Hodges skrev om arkeologiske funn fra flere av de emporia som han hadde omtalt. Han skriver at han kaller kapitlet "I Ottars fotspor" fordi det er en reise i til steder som Ottar kunne ha valgt å reise til. Her vil jeg bare nevne et utvalg av de stedene som Hodges "besøkte".
Bantham, Devon
En del importert keramikk har blitt funnet spredt ut på Bantham Head, en lav odde som stikker ut nær munningen av elva Avon. Stedet ligger nesten ti kilometer vest for Kingsbridge og ble oppdaget sent i det nittende århundret. Det er funnet B-ware krukker fra det sene femte og det sjette århundret, slipesteiner, en kam, en spydspiss og utstyr til å tekstilarbeid.
Hamwih, Southampton
Hamwih ligger nede ved elva Itchen, øst for den moderne byen. Hamwih ser ut til å ha ligget ved ei bukt som lå bak en odde med munningen til elva Itchen. Stedet lå på motsatt side av det romerske fortet ved Bitterne der det var etterromersk bosetning.
Hamwih ble først oppdaget i det nittende århundret av arbeidere som kom over mange gamle mynter. Den første arkeologiske utgravingen ble foretatt i 1946-50, og den fant et stort arkeologisk materiale. Senere har det blitt utført flere utgravninger, og da Hodges skrev boka ble det fortsatt utført utgravninger. Det området som Hamwih har dekket var minst 40 hektar og har gått fra strandkanten til noen bakkeskråninger i et område som er kjent som Kingsland. Utgravninger har avdekket deler av et planlagt gatenett med grusveier som gikk i østlig retning mot Itchen. Gatene ser ut til å ha blitt dekket med pukkstein minst en gang på nytt etter at de ble anlagt. Men hull som er gravet i dem tyder på at de gikk ut av bruk da bosetninga ble mindre, antakelig i det niende århundret. Grunnen mellom gatene var inndelt i tomter. I mange av disse avdelte områder er det gravd mange hull. Det er funnet atskillige stolpehus av tømmer. Minst fire gravplasser er funnet. På den største av disse var det ei bygning av tømmer, trolig ei kirka.
Keramikken som er funnet forteller at det var intens kontakt med det nordlige Frankrike. Det er også funnet importerte gjenstander av glass og av metall og av bein. Befolkninga ser ut til å ha spist mye sauekjøtt og ål og østers. Det har vært lokale industrier i Hamwih som har laget keramikk og arbeidet med metall og laget kammer av bein.
De mange sceattas som er funnet tyder på bosetning i det åttende og niende århundret. Bosetninga ble kanskje flyttet til en odde som var lettere å forsvare.
Navnet på bosetninga har blitt diskutert. Hodges skriver at det ser ut til at "Hamwih" var det navnet som ble brukt i Frankrike, mens befolkninga i Wessex kalte stedet for "Hamton". Dermed skulle egentlig det siste navnet være det som var i bruk i dag, men "Hamwih" brukes oftere i litteraturen. Og Hodges skriver at derfor har han valgt å bruke det. Stedet ga navn til "Hampshire".
Sarre i Kent
Sarre ligger nordvest for Canterbury overfor den nå uttørrede Wantsumkanalen. Det er ting som tyder på at dette var den emporium som tjente Kent, i det minste fra det sjette til det åttende århundret. En svært stor og rik gravplass som var i bruk fra det sjette til det sjuende århundret er funnet her. I gravgodset var det mange verdifulle ting fra Frankrike og Bysants. Sarre var et fergeleie helt til dronning Elizabeths tid.
Sarre ville, i likhet med Southampton, ha vært et svært godt skjermet landingssted. I likhet med Southampton hadde Sarre dobbelt tidevann, og Sarre hadde adgang til det sentrale Kent langs elva Stow. Men det gjenstår å foreta grundige utgravninger på stedet. Fordwich kan også ha vært emporium. Det ligger knapt fem kilometer fra Canterbury, og er nevnt i et dokument om avgifter fra 726 av kong Eadbert av Kent. Det er også funnet mange middelsaksiske mynter ved de romerske fortene ved Reculver og Richborough. Da Wantsumkanalen ble fylt med mudder overtok Sandwich trolig som det viktigste stedet. Det nøyaktige tidspunktet for dette er ikke kjent.
London
London i tidlig middelalder er en gåte. Bede skrev at London i 604 var et handelssentrum for mange nasjoner. Han fortalte også at Imma i 679 ble solgt som slave i London til en frisisk handelsmann. Biskopen i Worchester ble tidlig i det åttende århundret fritatt for å betale avgifter på sin handel innen London. Men arkeologien støtter ikke opp om dette bildet. Store utgravninger som er utført etter krigen av professor Grimes har ikke avdekket spor etter bosetning i middelsaksisk tid i den romerske byen. Heller ikke utgravninger foretatt av avdelingen for urban arkeologi ved London museum har funnet spor etter bosetning før det niende århundret.
Hodges skriver at ved det tidspunktet da han skrev kom det stadig flere spor etter en serie "farms" langs breddene av Themsen. De har blitt funnet ved Savoy hotell, bak finansdepartementet i Westminster og ved Battersea. Lenger nede ved Themsen har det blitt oppdaget steder ved Staines og Old Windsor. Ved disse stedene har det blitt funnet rester etter importert keramikk, og Ipswich ware.
Nye utgravninger peker på at det kom betydelige bosetninger i City i det niende århundret, trolig tidlig i århundret eller ved midten av det. [Både Scull og Richards forteller i sine artikler, som er skrevet senere enn boka til Hodges, langt mer detaljert om den angelsaksiske bebyggelsen i London. Etter at Hodges skrev sin bok har arkeologene fått langt større innsikt i den angelsaksiske bosetninga i og ved London.]
Ipswich
Ipswich ligger der elvene Orwell og sideelva Gipping renner sammen, ved et stort elveutløp som går ut i Nordsjøen. Dette var ei viktig rute i førhistorisk tid og i romersk tid, som en mengde funn fra Gippingdalen forteller om. Bosetninga ligger omkring 20 kilometer vest for Sutton Hoo der konger i East Anglia ble gravlagt.
Dette området har hatt sammenhengende bosetning, og det har gjort det vanskelig å utføre arkeologiske undersøkelser. En stor gravplass fra det tidlige sjuende århundret er funnet ved Hadleigh Road fire kilometer vest for det moderne sentret.
Utgravninger som begynte i 1974 avdekket at Ipswich var et viktig sentrum med en stor keramikkindustri. Det var en kjerne av bebyggelse her fra slutten av det sjette eller tidlig i det sjuende århundret. Funn tyder på at Ipswich nådde en topp i handelen tidlig i det sjuende århundret og ved slutten av det åttende eller i det tidlige niende århundret. Den keramikken som ble produsert i Ipswich ble solgt og er utbredt i hele East Anglia. Den førte noen få kontinentale stiler inn i tidlig lokal saksisk tradisjon. Den keramikken som ble produsert i Ipswich viser at produsentene i Ipswich hadde større ferdigheter enn noe annet sted i England på denne tiden. Det er funnet keramikk i et så stort område i det moderne Ipswich at det tyder på en stor bosetning. Dersom funnene viser at det store området der funnene er gjort var bosatt var Ipswich en av de viktigste handelsbyene i det angelsaksiske England og dekte så mye som 100 ha.
Det er også funnet importerte gjenstander, men få mynter.
York
Alcuin, som utvandret fra York i det åttende århundret, skrev at det var frisiske handelsmenn i York. Mange mynter fra det sene åttende og det niende århundret har blitt funnet rundt kirka i York. Det er likevel usikkert om York hadde en betydelig, fast bosetning og var et betydelig sted for handel før midten av det niende århundret. [Du finner langt mer om York i referatet av det Julian Richards skrev om England i vikingtida.]
Dorestad
Dorestad var et sentralt sted for handel. Utgravninger har avdekket at Dorestad dekte et område på mer enn 40 ha. Dorestad lå der elvene Rhinen og Lek flyter sammen, der det sentrale Nederland ble en serie øyer og vannveier. Det var store bosetninger i området også i romertida.
Langs bredden av Rhinen, som var i bevegelse, var en flate av gangveier som var laget av tømmer. Gangveiene stod på påler og førte ut til kaier og brygger. Dette systemet ble utviklet videre mens Dorestad var et sentralt sted for handel, og strakte seg nesten hundre meter ut fra den første rekken med bygninger. Forskjeller i byggemåte tyder på at hver kai ble bygd av den som brukte den.
I sentrum av området er det funnet andre bygninger. Det er gårder av typisk frisisk karakter med fjøser og bekvemmeligheter i bygninger som var omkring 8 meter brede og fra 22 til 30 meter lange. Disse bygningene står i hvert sitt inngjerdede område der det også var brønn og noen ganger kornlager. Det er funnet mellom tretti og førti av disse, og de står tilsynelatende uten noen planlagt orden. Midt mellom dem er den ene av to gravplasser som er funnet. Det ser ut til at det har stått ei kirke på gravplassen.
Den store mengden funn som er gjort er dominert av importerte gjenstander fra midtre Rhinen. Åtti prosent av keramikken som er funnet stammer fra Vorbirge ved Køln og fra området ved Mayen. Resten er lokalt produsert. Det er funnet tønner av furu og eik som det trolig er fraktet vin i. Det ble utformet kvernsteiner her av lavastein fra Eifel. Det er funnet svært mange ulike typer metallgjenstander, både smykker og annet.
Beinene som er funnet viser at storfe og gris oftest ble spist, men det ble også spist store mengder fisk. Det ble produsert klær, gjenstander av metall, smykker, gjenstander av bein og kurver i Dorestad, og det ble bygd båter og diverse gjenstander av tre.
Hamburg
Hamburg var en viktig anløpshavn på turen nordover. I 845 ble Hamburg angrepet av dansker. Det befestede sentret ble kalt for Hammaburg. Det var omkring 100x100 meter stort. Men hele bebyggelsen dekte et betydelig større område.
Hedeby
Hedeby lå omtrent midt mellom Flensburg og Kiel, men det var i sin tid dansk. Det lå ved en innsjø som hadde utløp gjennom elva Schlei til Østersjøen. Denne elva var seilbar, og fra Hedeby var det bare 17 kilometer til elva Trene som munnet ut i Nordsjøen. Slik kunne Hedeby ligge strategisk til for ferdsel mellom Østersjøen og Nordsjøen, og Hedeby var også strategisk plassert i forhold til trafikk mellom Danmark og Tyskland. På engelsk er Hedeby kalt for "Haithabu".
Hedeby var beskyttet av voller, og var knyttet til det forsvarsanlegget som gikk fra Østersjøen til Nordsjøen og het Danevirke. Ottar, som besøkte hoffet til kong Alfred av Wessex, besøkte også Hedeby.
I det åttende århundret var det trolig flere bosetninger her, og omkring år 808 ble de trolig samlet av kong Godfred. Betydelige mengder keramikk fra Rhinland er funnet, og også keramikk fra slaviske områder. Det er funnet kleberstein fra Vestfold og Niedermendig lavastein fra Rhinland som trolig er blitt ferdiggjort til kverner i Hedeby. Det er svært mange spor etter metallarbeid, både smykker og vanlige bruksgjenstander. I 825 ble det satt opp et myntverk i Hedeby. De første myntene kopierte mynt fra Dorestad.
Kaupang
Richard Hodges omtalte også Kaupang i Vestfold. Stedet er også omtalt som Sciringes heal. Det er funnet arabiske, frankiske og angelsaksiske mynter her, og mynter som er laget i Hedeby. Det er funnet noen få krukker som er laget i Rhinland og noen frisiske kar og et antall slaviske kar. Det er spor etter bearbeidelse av kleberstein og etter metallarbeid og produksjon av glassperler.
Birka
Richard Hodges omtaler flere steder i Sverige: Löddeköpinge ved Lund, Västergarn og Pavik på Gotland, Helgö i Mälaren, og Birka som ligger vest for Helgö i Mälaren.
Den øya som Birka ligger på er omkring 3,5 kilometer lang. Det ser ut til at bosetninga var beskyttet av en stor jordvoll som var to meter høy, og at det lå en borg ved bosetninga. Det lå en gravplass rundt bosetninga.
De første utgravningene ble gjort allerede på sekstenhundretallet. På attenhundretallet ble de gjort flere utgravninger, og gravplassen ble undersøkt. Det ble funnet kremeringsgraver og også graver der det ikke var foretatt kremering. Det er funnet arabiske, franske og noen få angelsaksiske mynter i gravene. De døde var blitt begravd med et rikt gravgods og i flotte drakter, noen av kinesisk silke og noen med gullbroderier. Noen av gravene inneholdt vekter av typer som ble brukt av handelsmenn.
Bosetninga var tydeligvis en gang et blomstrende internasjonalt sentrum. Det kan ha vært holdt et regionalt marked på Birka om vinteren mens Mälaren var tilfrosset. Jordvollen som omga bosetninga er trolig blitt bygd sent i bosetningas historie. Det er antatt at det kan ha bodd så mange som sju hundre til tusen mennesker på Birka på det meste, men i det ellevte århundre fortalte Adam av Bremen at stedet var avfolket.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: