Den rasistiske staten 1933-45

Ellevte del

Den økonomiske utbyttingen av ghettoene

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innhold:

  1. Den økonomiske utbytting av ghettoene
  2. Befolkningsoverskudd i det europeiske handelsområdet


Den økonomiske utbyttingen av ghettoene

Ghettoene var i utgangspunktet tenkt å være midlertidige konsentrasjonspunkter der jødene skulle være mens deportasjonene til Madagaskar, eller til Generalguvernementet eller Sibir, ble forberedt. Men etter hvert forsvant muligheten for deportasjon til disse stedene. Da ble det undersøkt om ghettoene kunne bli inntektsgivende, eller i det minste betale sine egne utgifter. Siden jødene var fratatt alle sine eiendommer og var stengt ute fra økonomien, var de også fratatt muligheten til å forsørge seg selv. I januar 1941 undersøkte rikets riksrevisjon den økonomiske levedyktigheten til ghettoen i Lódz, og i februar laget riksrådet for industriell rasjonalisering en analyse over de økonomiske mulighetene til Warszawa ghettoen. Resultatene av analysene var at ghettoene kostet staten millioner av riksmark for hver måned som gikk, uansett hvordan man gikk fram.

Lódz - problemet med "den produktive bruk av arbeidet"

Ghettoen i Lódz var sammen med ghettoen i Warszawa den største i Europa. Allerede i desember 1939 hadde de tyske myndighetene begynt å forberede den. Natta mellom 30. april og 1. mai 1940 ble den stengt og isolert fra omverdenen. Den indre administrasjonen av ghetto ble overlatt til "den eldste av jødene". Han handlet på vegne av de tyske myndighetene. Det "jødiske selvstyre organet" var direkte underlagt "mat og forsyningstjenesten for ghettoen", som forandret navn til "Ghettoadministrasjonen" i oktober 1940. Denne Ghettoadministrasjonen ble ledet av Hans Biebow, en forretningsmann fra Bremen. Anslag tyder på at 160.000 mennesker holdt til i Lódzghettoen i begynnelsen av august 1940.

For de lokale myndighetene syntes ghettoen å være en midlertidig utgiftskilde og en risiko. De antok at i oktober 1940 ville jødene bli deportert til Generalguvernementet. Men allerede i mars var det klart at dette ville myndighetene i Generalguvernementet motsette seg. Og i juli var det klart at jødene i Lódzghettoen ikke ville bli sendt til Generalguvernementet med det første. Både de lokale myndighetene og rikets finansministerium ble bekymret for de utgiftene ghettoen ville føre til. De som holdt til i ghettoen var blitt frastjålet det meste som de eide og var derfor ikke i stand til å forsørge seg selv særlig lenge. Og i september kunne ikke lenger ghettoen i Lódz betale forsyningene sine. Biebow lånte da til å begynne med tre millioner riksmark.

Det tyske finansministeriet foreslo at arbeidskontrakter skulle plasseres i ghettoen for at den skulle forsørge seg selv. Men det ble anslått at den bare kunne tjene inn 20% av sine utgifter. Det var regnet ut at de månedlige utgiftene til ghettoen var to og en halv million riksmark. Det sentrale eiendomsforvaltningsorganet for øst, som handlet på vegne av Fireårsplanens myndigheter og administrerte de eksproprierte eiendommene til de som var stengt inne i ghettoen, ble bedt om å stille 25 millioner riksmark til disposisjon til dekning av ghettoens utgifter fram til den ble avviklet. Den 31. desember 1940 ble riksrevisjonen bedt om å undersøke ghettoadministrasjonen.

Det ble anslått at det ikke var salgbare verdier i ghettoen, og at den for å finansiere seg selv var avhengig av produktiv utnyttelse av den arbeidskraften som fantes i ghettoen. De som holdt til i ghettoen hadde dårlig helse, og det fantes knapt produksjonsmidler i ghettoen. Matrasjonene hadde vært så små at ghettobefolkninga knapt hadde noen arbeidsevne, siden den var utsultet, og riksrevisjonen foreslo derfor å doble matrasjonene for å sikre at det i det hele tatt fantes arbeidskraft i ghettoen.

Det ble anslått at det var 50.221 personer i ghettoen som var i stand til å arbeide, men i slutten av januar 1941 var bare 12.000 av dem i inntektsgivende arbeid, for det meste i skredderverksteder som arbeidet med uniformer til Luftwaffe. Lønnene ble direkte overført til ghettoens konto. Men det var vanskelig å utvide denne virksomheten siden det var vanskelig å skaffe redskaper og maskineri etc. Riksrevisjonen foreslo derfor at jødiske arbeidere skulle arbeide utenfor ghettoen. Men forsyningssituasjonen var vanskelig, og alle tiltak ville være midlertidige.

Man gikk ut fra at de som ikke var arbeidsdyktige ville bli sendt til Generalguvernementet våren 1941 og erstattet av arbeidsføre jøder.

Men de som ikke var arbeidsdyktige ble ikke evakuert, og dermed forsvant en forutsetning for å gjøre ghettoen økonomisk selvforsørget. Den 4. juli 1941 rapporterte Biebow om framgang i arbeidet for å gjøre ghettoen selvforsørget. Han skrev at på grunn av anstrengelsene som var gjort for å utvikle sysselsetting i ghettoen kunne ikke ghettoen lenger bli sett på som en form for konsentrasjonsleir, men den var blitt en integrert del av byens økonomi - et stort forretningskonsern i sin egen rett. Mer enn 40.000 av ghettoens 160.000 innbyggere var i arbeid, en sysselsettingsandel like stor som i Riket, og den ville bli økt.

Tolv dager senere mottok Adolf Eichmann et memorandum fra SS Sturmbannführer Höppner fra Posen, hovedstaden i det gauet der Lódz lå. Der skrev Höppner at det kunne være mer humant å fjerne de som ikke var arbeidsdyktige fra ghettoen enn å la dem sulte, siden det kommende vinter kunne bli mangel på mat. Fra desember 1941 ble de uproduktive elementene i Lódzghettoen fortløpende valgt ut og sendt til leiren ved Chelmno og gasset i hjel i spesialinnredete vogner. Denne utvelgelsen i Lódz foregikk i desember 1941 og i januar, februar og mars 1942, og det var de fattigste og de med dårligst helse som ble valgt ut til å sendes til Chelmno.

Warszawa - "en jødes verdi"

I oktober 1940 ga de tyske myndighetene ordre om at ghettoen i Warszawa skulle opprettes, og 15. november ble den sperret av. Ghettoen ble opprettet da det ble klart at jødene ikke ville bli deportert til Madagaskar eller andre steder, og var en følge av dette. I desember bad Emmerich i Generalguvernementet om at Riksrådet for industriell rasjonalisering ( ved Gater) utarbeidet en foreløpig rapport om de økonomiske følgene av ghettoisering. I følge den oversikten som ble laget hadde opprettelsen av ghettoen i Warszawa vært svært skadelig for byens økonomi.

Tre måneder senere kom kontoret for Generalguvernementet i RKW med en mer detaljert rapport om de økonomiske mulighetene for det jødiske kvarteret i Warszawa. Også denne gangen var den bestilt av Emmerich. De lokale myndighetene, som var ansvarlige for ghettoiseringen, var optimistiske med hensyn til ghettoens overlevelsesmuligheter, men rapporten kom med en annen konklusjon. De lokale myndighetene mente at hele ghettoens befolkning ville kunne finne inntektsgivende arbeid utenfor ghettoen, men i rapporten ble det derimot hevdet at når jødene hadde solgt det lille av verdisaker og eiendom som de hadde greid å unndra ekspropriasjonen ville ghettoen ikke lenger kunne betale sine utgifter. Og det var slett ingen mangel på arbeidskraft utenfor ghettoen. Ghettobefolkninga hadde svært små materielle ressurser, og det var få produksjonsmidler i ghettoen. På den andre siden ville ghettoiseringen av jødene bli til fordel for den detaljhandelen og det håndverket som var tilbake utenfor ghettoen, siden dette kunne overta jødenes markedsandeler.

Gater mente at jødene i ghettoen ikke ville finne arbeid utenfor ghettoen fordi de som leide dem også ville måtte leie inn vakter for jødene, og det var ikke nødvendig dersom de leide polakker til å gjøre arbeid, og det var svært mange ledige polakker. Dessuten hadde en stor del av ghettobefolkninga vært kontorarbeidere, og tilsvarende arbeid ville de ikke bli leid inn til. De var ikke vant til bygge og anleggsarbeid eller produksjonsarbeid som det var mest etterspørsel etter. Gater mente derfor at den muligheten ghettobefolkninga hadde til å forsyne seg lå i at de utviklet produksjon inne i ghettoen. Gater mente at dette burde være en oppgave for tyske firma.

Gater mente at det var to ulike posisjoner man kunne innta til spørsmålet om forsørgelsen av ghettoen:

  1. Man kunne forsøke å gjøre ghettoen til en produktiv del av befolkninga. Det medførte at i det minste deler av befolkninga fikk tilstrekkelig med mat.
  2. Man kunne se ghettoen som et middel til å likvidere det jødiske folket.

Disse to posisjonen ga tre forskjellige muligheter: (1) alle ghettoboerne ville få mat; (2) bare de som utførte produktive arbeid ville få mat; (3) alle ville sulte. Gater mente at disse mulighetene kunne bli tatt i bruk som alternativ, samtidig eller i rekkefølge.

Gater regnet ut at dersom 60.000 mennesker i ghettoen var i fullt arbeid ville dette kunne sikre ei inntjening til ghettoen som kunne forsørge hele ghettobefolkninga på 450.000 mennesker. Men Gater trodde ikke at det var mulig å finne arbeid for flere enn 20.000. Gater så ingen mulighet til å finansiere resterende forsyninger til ghettoen. Gater anbefalte derfor at de som ikke fikk arbeid heller ikke skulle få mat. Men han foreslo også, som en mulighet, at ghettoen i noen grad burde åpnes for at innbyggerne skulle få mulighet til å gå ut for selv å prøve å tjene til livets opphold.

I to regjeringsmøter ledet av Hans Frank 3. og 19. april 1941, der også ekspertene deltok, vurderte man ghettoens muligheter. Gater gikk inn for at ghettoen i Warszawa burde åpnes og få utvikle økonomiske forbindelser med resten av samfunnet. Dette stod i motsetning til situasjonen for ghettoen i Lódz, som var fullstendig isolert. Gater gikk også inn for at ghettoen ikke skulle få noen økonomisk støtte. Emmerich foreslo at tyske firma burde oppmuntres til å la arbeid bli utført i ghettoen.

Regjeringsmedlemmene og ekspertene ble raskt enige om at ghettoen skulle forsørge seg selv uten subsidier.

I Krakow var ghettoen på denne tida åpen, og jødene fikk gå ut av ghettoene til sine arbeidsplasser, mens de samtidig ble fjernet som eiere og ledere fra det økonomiske livet.

Stillinga som kommisjonær for det jødiske kvarteret ble opprettet, og Heinz Auerswald fikk denne stillinga, og den nye lederen for overføringsorganet i Warszawa ble Max Bischof. Begge disse inntok samme posisjon som Gater, og mente at ghettoen i større utstrekning burde være åpen for at jødene skulle ha mulighet til å søke ut av den for å finne inntekter, og at det burde etableres verksteder i ghettoen. Administrasjonsavgiftene på salg av gods ble redusert fra 10% til 5% på gods som kom inn i ghettoen og 2% på gods som gikk ut av ghettoen, og lover og regler som la hindringer i veien for handelen ble fjernet, ghettoen ble åpnet for godstrafikk og den fikk telefonlinjer inn. Men ble samtidig sterkere isolert mot all uautorisert trafikk.

Antallet dødsfall i ghettoen økte samtidig sterkt i siste halvdel av 1941 siden den nye politikken også innebar at de som ikke kunne forsørge seg selv ikke fikk noen støtte. Men de som var i arbeid fikk større matrasjoner. Den totale mengden mat som ble ført inn i ghettoen økte ikke, men den ble konsentrerte til den produktive delen av befolkninga. Og antallet dødsfall økte sterkt. I januar 1941 var det 818 døde, i februar 1.023 døde, i mars 1.608 døde, i april 2.061 døde, i mai 3.821 døde, i juni 4.290 døde og i juli 5.560 døde. Og denne sterke økninga i dødelighet kan direkte føres til det nye økonomiske systemet der bare de som arbeidet fikk mat.

"Avlaste dem neste år"

Da Sovjet ble angrepet var det klart at ghettoens dager var talte. Hitler fortalte kort tid etter angrepet på Sovjet til Hans Frank at jødene ville bli fjernet fra Generalguvernementet.

I ghettoen var forholdene dårlige. Siden den manglet produksjonsutstyr og redskaper var det arbeidet som foregikk svært lite produktivt, og i slutten av august 1941 var det bare 36.000 mennesker, av de omkring 500.000, som arbeidet i ghettoen. Ghettoen mottok derfor subsidier på 75.000 riksmark daglig.

I et møte 15-16 oktober 1941 ble myndighetene enige om at ghettoen burde betraktes som ei midlertidig konsentrasjonsleir, og man burde ikke lenger forsøke å gjøre den selvforsørget, men bare vente på at jødene ville bli deportert.

I Lvov, som ble innlemmet i Generalguvernementet i juli 1941, ble det utgangspunktet dratt et skille mellom jøder som var skikket for arbeid og jøder som ikke var arbeidsføre. De som ble funnet å være skikket til arbeid ble sendt til egne hus som var litt bedre utstyrt enn de andre husene.

De første massenedskytingene var først og fremst rettet mot jøder som ikke kunne arbeide, gamle og syke. Da massedrapene begynte i Belzec ble nye kategorier valgt ut til å drepes. Kvinner og barn og personer som mottok velferdsytelser ble prioritert, mens de som utførte nødvendig arbeid fikk leve ei stund til. Slik ble ghettoene gradvis redusert.

De forretningene og verkstedene som var i ghettoen var ikke effektive siden de manglet redskaper og verktøy og maskiner. Men den direkte årsak til at de måtte avvikle var mangel på råvarer. I 1942 og 1943 ble hundrevis av ulønnsomme virksomheter i Generalguvernementet avviklet for å rasjonalisere industri og næringsliv. Selv om lønningene i Generalguvernementet var mye lavere enn i Tyskland var produksjonsutgiftene høyere, siden bedrifter bare greide å utnytte 10%-60% av sin kapasitet. Opp til en tredjedel av arbeidsstyrken møtte ikke opp på grunn av matmangel, og om sommeren kunne det nå opp til 70%.

Gater gjennomført en ny runde med rasjonalisering som gikk mye lenger enn bare fjernelse av jødene fra økonomien. Tyske normer og effektiviseringstiltak og standarder ble innført. Firma som ikke var rasjonelt organisert, som ikke utnyttet råvarer, energi og arbeidskraft rasjonelt, ble tenkt fjernet. Og svært mange firma ble avviklet. I 1944 fantes bare 26% av de firmaene som i 1939 hadde eksistert i Generalguvernementet.

Mange arbeidere ble overflødige på grunn av rasjonaliseringstiltakene. Selv om jødene ble fjernet og svært mange ble sendt på tvangsarbeid i Tyskland, var det likevel stadig et overskudd av overflødige som måtte disponeres på en eller annen måte.


"Befolkningsoverskudd" i det europeiske handelsområdet

Den 22. juni 1940 ga Göring offisielt Riksministeriet for økonomiske saker i oppgave å forberede den nye europeiske orden. Økonomen Gustav Schlotterer ble leder for den avdelinga som ble ansvarlig for disse forberedelsene.

Arbeidet kom til å foregå i et samarbeid med mange ulike parter fra offentlig forvaltning, industri og næringsliv og fra vitenskapelige institusjoner. Det fantes ingen grenser for den planleggende fantasien. Nasjonale grenser ble betraktet som fiksjoner. På Balkan skulle det dyrkes tobakk og bomull og andre jordbruksprodukter som ikke ble dyrket i Tyskland. Arbeidet ble satt i gang, men det var ikke vellykket siden den innfødte befolkninga ikke kunne bruke eller vedlikeholde det maskineriet som den fikk til disposisjon.

I årene 1933-45 var Gustav Schlotterer svært innflytelsesrik i debatten som utformet den tyske økonomiske politikken. Han var først redaktør av Hamburger Tageblatt og aktiv i næringslivorganisasjoner i Hamburg. Deretter ble han en ledende ekspert på utenrikshandel og "den nye økonomiske orden" i Riksministeriet for økonomiske saker. I 1941 ble han leder for avdelinga for Øst-Europa i ministeriet for økonomiske saker. Han hadde også andre styreverv i organ som utformet den økonomiske politikken for Øst-Europa.

I en tale Schlotterer holdt i oktober 1940 sa han at man måtte ikke angripe industrien i de okkuperte landene som om den skulle ødelegges eller plyndres eller overtas. Man måtte utvikle samarbeid med bedriftene i de okkuperte landene, og de bedriftene som var levedyktige ville fortsette å leve og bli integrert i den nye europeiske økonomiske ordenen. Gode jødiske bedrifter ville bli overtatt av tyskere.

Sørøst-Europa

Den rasjonalisering av økonomien som tyskerne siktet mot i de okkuperte landene ville forverre det overbefolkningsproblemet som de var opptatte av, og dette viste de. I Bulgaria, Romania og Jugoslavia levde mer enn 80% av befolkninga av jordbruket, på utallige småbruk. Man mente i Tyskland at det var mulig å dyrke jorda i disse landene med langt færre bønder. Resten var da overflødig i den grad de ikke kunne sysselsettes i annen virksomhet. En jordbruksreform som siktet mot å øke produktiviteten ved å slå sammen gårder for at de mer effektivt skulle kunne utnytte arbeidskraft og kapital ville tvinge mange mennesker ut av jordbruket. Og en jordbruksreform som gjorde jordbruket i disse landene i stand til å eksportere til Tyskland ble sett på som nødvendig.

Tyskerne etterlyste en stor middelklasse i de sørøsteuropeiske landene. De mente at den ville ha samarbeidet med dem. De ville rasjonalisere det sosiale systemet i disse landene og gi dem en infrastruktur for å gjøre utvikling mulig. Men de tyske planleggerne ville ikke utvikle industri som kunne konkurrere med tysk industri, men de kunne tenke seg å utvikle arbeidskrevende tekstilindustri.

Den utviklinga som var ønsket i Sørøst-Europa skulle ikke lede fram til høgere levestandard, for da ville disse landene konkurrere med Tyskland om de godene de produserte, og selv konsumere jordbruksvarene som de produserte. Overskuddsbefolkninga kunne reise ut til andre land som fremmedarbeidere, da ville de også lære noe som kunne være nyttig når de kom tilbake. Men det var flere forbehold mot denne politikken, og ekspertene advarte mot "slavisk infiltrasjon". Det var derfor bare forholdsvis få fremmedarbeidere det kunne være tale om. De fleste som ville bli "frigjort" og ledige, eller bli overflødige, fra jordbruket gjennom rasjonalisering ville måtte vente å sulte.

Men da krigen kom reagerte bøndene med å begrense produksjonen til det aller mest nødvendige for seg selv, og de møtte okkupantene med passiv motstand. I Serbia produserte bøndene ikke lenger et overskudd av mat som kunne komme tyskerne til gode, og også i Romania, som ikke var okkupert, reduserte bøndene produksjonen.

Tysk politikk mot minoriteter i det europeiske handelsområdet

Det ble ikke lett å omstrukturere økonomien og å trekke ut et overskudd fra bøndene. Jødene ble fjernet fra det økonomiske livet i de okkuperte europeiske landene i sørøst. Det skapte et manøvringsrom for tyskerne. Det var to og en halv million jøder i det sørøstlige Europa.

Romania var ikke okkupert av tyskerne, og Ungarn var lenge heller ikke okkupert. Tyskerne prøvde likevel å presse myndighetene i disse landene til å fjerne jødene fra økonomien, og argumenterte med sin rasevitenskap. I 1939 hadde Ungarn vedtatt en lov om å fjerne jødene fra offentlige stillinger i løpet av fire år, og deres deltakelse i liberale og akademiske yrker skulle reduseres til den utgjorde samme andel av deltakerne i disse yrkene som jødenes andel av den totale befolkninga. Samtidig foregikk det "ungarisering" av økonomien, men tyskere og Tyskland tjente ikke nevneverdig på dette. I 1942 kunngjorde den ungarske regjeringa at den var klar til å gjennomføre en omfattende antijødisk politikk, men det ville bli vanskelig å fjerne jødene siden det ville kreve opplæring av mange mennesker som skulle erstatte dem.

Det var først etter at tyskerne den 19. mars 1944 hadde okkupert Ungarn at det ble fart på den antijødiske politikken, selv om Ungarn stadig fram til da hadde vært utsatt for tysk press for å fjerne jødene, eller sperre dem inne i konsentrasjonsleire.

Høsten 1940 innførte myndighetene i Romania harde antijødiske bestemmelser og lover. Den 5. oktober ble staten erklært å være lovlig eier av all jordeiendom som tilhørte jøder. I mars neste år ble jødisk grunneiendom i byer og landsbyer også erklært å være statlig eiendom. I mars og april 1941 ble det foretatt ei folketelling der jødene og sigøynerne ble registrert.

Den økonomiske rasjonaliseringa kunne ikke foregå svært raskt, siden en del av de personene som ble fjernet samtidig måtte erstattes av andre.

De undertrykkende lovene mot jødene ble også rettet mot sigøynerne. Minst 105.000 sigøynere ble drept i Ungarn, Romania, Slovakia, Serbia og Kroatia. I Kroatia ble også hundretusener av serbere drept.

Tweet

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: