Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I 1941 var det mangel på mat i Tyskland. Som følge av krigen var produksjonen av mat blitt redusert. Man trodde at en av de viktigste grunnene til at Tyskland hadde tapt første verdenskrig var matmangel, og matforsyninga var av avgjørende betydning for at den tyske befolkninga skulle støtte regimet. Det kontinentale Europa importerte før krigen brøt ut 12-13 millioner tonn korn årlig fra oversjøiske land. I krigstida ble situasjonen verre, med mangel på mange av innsatsfaktorene i jordbruket, siden disse heller ble brukt til krigsformål.
Fra 1939 ble Herbert Backe ansvarlig for matforsyningsprogrammet. Han var medlem av rådet til Fireårsplanens myndigheter, og tilhørte den intellektuelle eliten i Tyskland. Backe hadde lenge gått sterkt inn for mekanisering av jordbruket. I 1939 importerte Tyskland 17% av matvarekonsumet. Backe ville innføre et rasjoneringssystem. Dette ble fulgt av systematisk nedslakting av husdyr, spesielt i de okkuperte områdene, siden jorda med fordel kunne brukes til å dyrke mat til mennesker framfor til dyr. Kjøttbergene ble brukt til å produsere hermetikk som ble sendt til Tyskland.
En annen av strategiene til Backe var å la hele folkeslag sulte. Etter okkupasjonen av Norge, som var avhengig av matimport, reiste Backe til Generalguvernementet og bad Hans Frank om å sende korn, sukker og kjøtt til Tyskland, selv om det var mangel på mat i Generalguvernementet. Hans Frank satte ikke pris på dette, men Backe svarte at jødene fikk sulte.
Backe mente at den eneste måten å sikre matvareforsyninga i Tyskland på var å ta maten fra russerne. Angrepet på Sovjet skyldtes ikke bare langsiktige økonomiske planer om å oppnå "livsrom", men også et kortsiktig behov for å sikre de tyske matforsyningene ved å røve dem fra andre mennesker. Dette innebar at millioner russere skulle drepes. Rådet for Fireårsplanens myndigheter anslo at tretti millioner russere skulle drepes. Himmler gjentok dette som et formål med krigen med Sovjet: å drepe tretti millioner mennesker.
Andre av de intellektuelle som planla økonomien og samfunnet begrunnet krigen med matvareforsyningene. Erich Neumann sa i en tale i april 1941 at de landene som nylig var blitt erobret var avhengige av å importere for til husdyrene, men siden denne importen opphørte ville de måtte gå over til et mer ekstensivt jordbruk som produserte mindre mat. Neumann og staben hans hadde i lengre tid deltatt i planleggingen av krigen mot Sovjet da Neumann holdt talen, for å kunne bruke Sovjet i den tyske matvareforsyningen.
I begynnelsen av juni 1941 ble den ukentlige kjøttrasjonen for tyskerne kuttet fra 500 gram til 400 gram. For å øke kjøttrasjonene til 500 gram var det nødvendig med 300.000 tonn kjøtt, som det krevdes 1.8 millioner tonn korn å produsere. Fire til seks millioner mennesker kunne overleve på dette kornet.
Den 23. mai godkjente Enheten for den økonomiske politikken i øst, en institusjon som var opprettet spesielt for krigen mot Sovjet, og som var dominert av Göring og Fireårsplanens myndigheter, de "økonomiske retningslinjene for organisering av økonomien i øst, arbeidsgruppe jordbruk". Disse hadde blitt laget av eksperter i Rikets matforsyningsministerium i samarbeid med de regjeringsministeriene som var representert i Fireårsplanen myndigheter og Wehrmachts ledelse. Disse retningslinjene var:
Mange titalls millioner mennesker i disse territoriene (altså skogbeltet og de nordlige industribyene) vil bli overflødige, og vil enten dø eller måtte emigrere til Sibir. Ethvert forsøk på å redde befolkningen fra å sulte i hjel ved å gi dem av overskuddet fra svartjordsbeltet ville gå på bekostning av opprettholdelsen av matforsyningen til Europa. Slike forsøk ville forkrøple Tysklands evne til å holde krigen gående, og de ville forkrøple Tysklands - og Europas - kapasitet til å overleve en blokade. Dette må gjøres absolutt klart.
Disse retningslinjene ble godkjente på aller høyeste hold. De rettferdiggjorde utryddelsene uten i det hele tatt å gi en rasistisk begrunnelse for utryddelsene. Saken ble framsatt som av økonomisk og geopolitisk natur. Før første verdenskrig hadde Russland vært verdens største eksportør av hvete. Men etterpå hadde både hele landets og byenes befolkning vokst sterkt, og befolkninga spiste mer. Før 1914 bodde bare en tidel av befolkninga i byer, men i 1940 bodde en tredjedel av befolkninga i byer. Russland hadde ikke noe overskudd av korn. For å overføre kornet til Tyskland måtte det russiske konsumet reduseres så hensynsløst at titalls millioner av mennesker ville sulte i hjel. De områdene som produserte store mengder korn skulle isoleres fra resten av landet. Og denne resten fikk ta vare på seg selv og gå til Sibir.
Av spesielle økonomiske grunner skulle bare et av de industrielle matimporterende områdene erobres framfor å ødelegges eller isoleres, og det var oljefeltene ved det Kaspiske hav. Retningslinjene for hvordan Tyskland skulle stille seg overfor de andre industrielle områdene var at Tyskland skulle nøye seg med årlige hærtog inn i dem der alt av verdi ble beslaglagt eller ødelagt.
Retningslinjene konkluderte med at "Russland har under bolsjevismen trukket seg tilbake fra Europa av rent maktpolitiske grunner. Ved å gjøre det har det skaket den økonomiske likevekten til Europa som er basert på en riktig arbeidsfordeling". Dette skulle forandres, og det ville ødelegge den økonomiske likevekten i Sovjet. Den russiske matproduksjonen måtte integreres i den europeiske økonomien. Dette ville føre til at den russiske industrien og en stor del av befolkninga gikk under.
Matvarer og andre råvarer skulle hentes ut av Russland og russisk industri skulle ødelegges for at Russland skulle importere industriprodukter fra Tyskland. Dessuten ble det utviklet en forestilling om at Tyskland skulle kunne betale krigsgjelda på bekostning av den russiske befolkninga.
Det tyske lederskapet var enig om denne planen. Den 20. juni 1941 ga Alfred Rosenberg en tale til de som kom til å utgjøre staben i ministeriet for de okkuperte territoriene i øst:
Å skaffe mat til det tyske folket står uten tvil øverst på lista over krav som Tyskland vil stille overfor Østen i de kommende år, og her må de sørlige territoriene og nordre Kaukasus måtte skaffe til veie det underskuddet i matforsyninger til det tyske folket som eksisterer. Vi aksepterer ikke at vi også har noe ansvar for å skaffe mat til den russiske befolkninga fra de regionene som produserer et overskudd. Vi vet at dette er en hard nødvendighet, og at den ikke har noen medfølelse. Massiv evakuering av befolkninga vil uten tvil bli nødvendig, og russerne vil sikkert ha noen harde år framfor seg.
Mens Ukraina så mot vest måtte Moskva se mot øst, mot ødemarkene i Sibir.
I det ellevte møtet til Rådet til Fireårsplanens myndighet 24. juni 1941 sa Backe om matforsyningssituasjonen: "Reduksjonen i rasjonene fra 2. juni, som også gjelder for hæren, var eneste måte å få beholdninga til å vare. Det er for neste år anslått at det vil være 207.000 tonn for lite - basert på den nåværende kjøttrasjonen på 400 gram (per veke) - som faller til 67.000 tonn dersom rasjonen skjæres ned til 350 gram. Å øke rasjonen til vinteren, som føreren ønsker, er mulig dersom atskillige millioner kveg og griser er slaktet i Russland og sendt til Tyskland."
Den 16. juli holdt Hitler, Rosenberg, Lammers, Göring og Bormann et møte der de diskuterte hvordan de skulle kombinere en offensiv krig med massetilintetgjørelse og sikring av matforsyningene. Første prioritet ble gitt til å sikre matforsyningen til Tyskland. Det ble bekreftet at Backes representant i øst, Hans-Joachim Riecke, var gjort direkte ansvarlig for å plyndre de sovjetiske matforsyningene. Han hadde nøkkelstillinger i både Rikets matforsyningsministerium, Fireårsplanene myndighet, Ministeriet for de okkuperte områdene i øst og i Enheten for økonomisk politikk i øst. I løpet av tre år plyndret den organisasjonen som Riecke ledet 6,9 millioner tonn korn, 763.000 tonn oljefrø, 664.000 tonn kjøtt og 150.000 tonn fett fra Sovjet.
Strategien for tilintetgjørelse ved sult fant sitt klareste uttrykk i den 900 dager lange beleiringa av Leningrad og i den systematiske praksisen med å la russiske krigsfanger sulte i hjel. Fra begynnelsen av krigen mot Sovjet og i de følgende sju månedene sultet gjennomsnittlig seks tusen krigsfanger i hjel daglig. Den 19. februar 1942 ble situasjonen summert opp slik: "Det var 3,9 millioner krigsfanger tilgjengelige, og av dem er 1,1 million tilbake. Mellom november 41 og januar 42 har 500.000 russere dødt". Dette var resultat av en bevisst politikk.
Matrasjonene som de russiske krigsfangene fikk ga dem mellom 700 og 1.000 kalorier per dag, og dette førte uunngåelig til at de sultet i hjel i løpet av noen veker. Den 15. september 1941 forsøkte Göring og Backe å forsvare denne masseutryddelsen: "Ved å gi mat til de bolsjevikiske fangene er vi ikke bundet av noen internasjonale forpliktelser, som vi er når vi gir mat til andre fanger. Deres rasjoner må derfor bare bli basert på den verdien som arbeidet deres har for oss". Matvarelagre som ble beslaglagt i de erobrede områdene, og som ikke med en gang kunne sendes til Tyskland, måtte ikke komme til nytte for den lokale befolkninga eller krigsfangene. I et møte 13. november 1941 sa hærens kvartermester general Eduard Wagner at fanger som ikke arbeidet i leirene ville måtte sulte i hjel.
I juni 1941 erklærte Hitler at reduksjonen av kjøttrasjonene ville bli gjenopprettet til høsten. Etter at krigen mot Sovjet begynte sa Göring: "Heimefronten står fast på grunn av to ting som gjør denne krigen forskjellig fra første verdenskrig: (1) Tapene er lette, og (2) levestandarden er opprettholdt." Analytikerne til Fireårsplanen myndigheter hadde gjennomgått utfallet av denne politikken i oktober 1942: "Siden befolkninga i de okkuperte Sovjet-territoriene har falt fra en fjerdedel til to tredjedeler, og gjennomsnittlige med en tredjedel, og hveterasjonene ikke lenger vil være på 250 kg som i fredstiden, og når vi antar at avlingene blir omtrent like store som i fredstiden, så kan vi regne med et overskudd på mer enn en fjerdedel, slik at ikke bare det tyske bortfallet av brødkorn, men også det europeiske, kan bli erstattet fra det sørlige Russland." På denne tida ble folk i Russland drevet ut i "hungerssoner" hinsides den tyske fronten.
Da det i 1943 ble klart at Ukraina kom til å gå tapt for Tyskland, krevde de tyske matforsyningsekspertene at Ungarn måtte gi fem ganger mer brødkorn enn det som hadde i 1942. De bad om 450.000 tonn, selv om det var betydelig mangel på mat i Ungarn selv. Men 360.000 tonn korn ekstra skulle likevel sendes til Tyskland. Det er omtrent det samme som minimumsforsyningen som er nødvendig for å holde liv i en million mennesker, og det var omtrent størrelsen på den jødiske minoriteten i Ungarn, i følge tyske anslag. Det er derfor mulig at utryddelsen av jødene i Ungarn kom for at mat skulle kunne sendes til Tyskland uten at det oppstod stor matmangel i Ungarn.
Peter Seraphim begrunnet utryddelsen av jøder i Sovjet med at det var en del av politikken for å sikre matforsyningene til Tyskland, siden det fjernet konkurrenter om maten.
Da krigen mot Sovjet begynte trodde de tyske planleggerne at de hadde ubegrenset handlefrihet. Seieren syntes å være nær. En professor ble gitt i oppdrag av hærens overkommando å utføre antropologiske studier av russiske krigsfanger, og en av mulighetene som han foreslo var å utrydde det russiske folket. Andre uttalte at fjerning av tsjekkerne var en mulighet.
Planleggerne i RKW la fram den såkalte "Generalplanen for Østen". Den siktet mot å forandre den demografiske strukturen til befolkninga i området fra Krim i sørøst til Leningrad i nordøst. Tyskere skulle slå seg ned i området og "fremmede etniske grupper" skulle drives ut. Planene var inspirert av planene som var laget for de erobrede delene av Polen.
Dagen før angrepet på Sovjet ga Himmler Konrad Meyers planleggingsavdeling i RKW i oppgave å lage utkast til en "Generalplan for Østen". Denne skulle både omfatte Sovjet og Polen. Meyer hadde allerede arbeidet med dette i noen tid. Derfor var han i stand til allerede 15. juli å presentere et første utkast. Det var ikke lenger snakk om å fjerne hundretusener mennesker som i de delene av Polen som var blitt innlemmet i Tyskland, men om titalls millioner mennesker. Fordrivelse, tvungen germanisering, slavearbeid og sosial omstrukturering, ødeleggelse av hele byer og industrisentra, mord på millioner mennesker, alt dette inngikk i befolkningsekspertenes planer. Sovjet ble sett på som overbefolket.
Planene siktet ikke bare mot å omskape "Østen", men de tok også hensyn til å utvikle Tyskland selv. Den tyske landsbygda ble sett på som uutviklet, med i stor grad et overbefolket og lite rasjonelt jordbruk. Den tyske jordbruksbefolkninga ville få nye områder i øst som den kunne utvandre til, og det ville bli mer rom og jord for de som ble tilbake, og mulighet for dem til å utvikle et mer rasjonelt jordbruk som tok i bruk moderne maskineri.
I senere utkast av Generalplanen skilte Konrad Meyer mellom "kolonisasjonsområder", "framskutte kolonisasjonsområder" og "kolonisasjonsbaser". Han ville at kolonisasjonsområdene skulle fortyskes så snart som mulig. De framskutte kolonisasjonsområdene skulle bli delvis germaniserte i en periode på tjuefem år - og dette ville berøre 50% av befolkninga på landsbygda og 25% av befolkninga i byene. Regionene han tenkte på var Krim og området rundt Kherson, området rundt Leningrad og det vestlige Litauen. Mellom disse områdene skulle det med omkring 100 kilometers mellomrom langs jernbanelinjene og autobahnene være 36 kolonisasjonsbaser. Til det formålet var like mange russiske byer utpekt for germanisering, noe som utgjorde 25% av befolkninga. Disse skulle igjen bli utgangspunkt for videre kolonisering i framtida. Germanisering ble gjort mulig ved massehenrettelser i 1941-42 som skapte det nødvendige rommet.
Disse forskjellige koloniseringsområdene ville omringe og splitte opp Ukraina og de baltiske statene. Det russiske området skulle fragmenteres og utvikles på ulike måter for å unngå utvikling av fellesskap og nasjonalisme hos befolkningene i disse områdene. Tysk hegemoni var slik innebygd i planene.
Meyer mente at finansiering av disse koloniseringsprosjektene måtte komme fra utplyndring av og tvangsarbeid utført av den russiske befolkninga. Arkitektene for Generalplanen trodde at det ville kreve 12.400 millioner arbeidstimer å utføre de tiltakene som planen foreslo. Og arbeidet skulle utføres av russiske slavearbeidere.
Begrepet om germanisering ble modifisert i juli 1942 til fordel for et tredelt samfunn gradert etter rasistiske kriterier. Planleggerne forstod ikke nå germanisering som fordrivelse av alle som ikke var tyske, men regnet at prosessen ville være ferdig når alt land var overført til tyske eiere og hele den utdannede befolkninga og alle faglærte arbeidere var tyske. Disse nye kriteriene ble innført siden det ikke var mange nok mennesker i Tyskland til at tyske bosetninger kunne bli fullstendig dominerende. Også andre, beslektede folk skulle delta i det tyske prosjektet i øst, som nederlendere, nordmenn, flamlendere og dansker. Og det var foreslått å germanisere de "verdifulle delene" av den russiske og polske befolkninga. Begrepet om rase spilte en underordnet rolle sommeren 1942. Det viktigste kriteriet for germanisering var om personene kunne bli oppdratt til tysk ytelses og produksjonsnivå.
I 1940 krevde befolkningsplanleggerne at de vestlige delene av Polen som var innlemmet i Tyskland skulle bli fullstendig tyske, men i 1942 hadde dette blitt forandret til et krav om at to femtedeler av landsbygdbefolkninga skulle være minoritetsbefolkninger med begrensede rettigheter, mens de i byene kunne utgjøre opp til halvparten av befolkninga. Tyskerne skulle utgjøre en overklasse og en styrende klasse. Middelklassen kunne komme fra de baltiske statene, og russerne og polakkene ville bli den diskriminerte underklassen som utførte det tunge og kjedelige arbeidet.
Etter annekteringen av de vestlige delene av Polen fordrev tyskerne to eller tre, og i noen områder så mange som fem, polakker for å lage plass for hver tysker som slo seg ned. I de okkuperte russiske områdene ble åtte til ti personer fordrevet for å gi rom for hver tysker som kom inn som kolonist.
Sommeren 1942 hadde tilintetgjørelsens arkitekter allerede oppnådd mange av de målene som de hadde satt seg. De hadde utryddet jødene i det østlige Europa, omkring fem millioner mennesker. De hadde sultet i hjel mer enn to millioner russiske krigsfanger. Leningrads tre millioner innbyggere syntes å stod overfor en nær tilintetgjørelse. I tillegg hadde fem millioner russiske sivile og soldater blitt drept som følge av krigshandlingene, og mer enn tre millioner polakker og russere var sendt til Tyskland som slavearbeidere. Konrad Meyer regnet med at befolkningsstrukturen allerede var løsnet opp.
Himmler hadde satt folk i arbeid for å utvikle statlige midler for fødselskontroll. De medisinske teknikkene for massesterilisering ble prøvd ut i Auschwitz. Målet var å kunne sterilisere de fleste menneskene i Øst-Europa.
Da Himmler fikk se det siste utkastet til Generalplanen for Østen var han sterkt misfornøyd med tempoet den ble iverksatt med. Den 3. oktober 1942 beordret Himmler at kolonisasjonsbasen ved Zamosc umiddelbart skulle konstrueres, like øst for Lublin.
Med utgangspunkt i et lite område skulle hele distriktet bli kolonisert av tyskere. Lublin var et strategisk utgangspunkt for framtidige koloniseringsprosjekter. Det ble gitt instruksjoner til emigrasjonskontoret (UWZ) i Lódz om å forberede operasjoner slik at de første transportene til Berlin og Auschwitz kunne gå 15. november 1942. Befolkninga i Zamosc skulle gjennom en utvelgelse til tvangsarbeid, germanisering eller tilintetgjørelse. Himmler behandlet Zamoscprosjektet som en test, et forsøk, delvis for å lære å gjennomføre kolonisasjonsprosjekt og befolkningspolitikk. Den 31. oktober 1942 skrev Eichmanns overordnede Heinrich Müller et dokument om evakueringa av polakker fra Lublin distriktet (Zamosc) for å gjøre plass for innkomne etniske tyskere:
Dette utvekslingsprogrammet nådde sin klimaks 27. februar 1943 da 1.500 jøder ble sendt fra Berlin til Auschwitz på en eneste dag. Deportasjonen av "våpenfabrikkjødene" blir sett på som et særskilt grusomt og meningsløst utslag av rasehat. Men denne deportasjonen har klar sammenheng til kolonisasjonseksperimentet i øst. "Fabrikkoperasjonen" var en del av en befolkningsutveksling for å opprette et produktivt tysk jordbruk i Zamosc og for å germanisere de polakkene som var villige til å arbeide og til å la seg assimilere. Resten av befolkninga ble utryddet eller satt til tvangsarbeid.
Zamoscprosjektet var en modelløvelse i økonomisk og sosial rasjonalisering. Hver tysk kolonist som ble sendt til Zamosc fikk 200 mål jord, tilsvarende fem polske gårdsbruk. Prosjektet integrerte i en operasjon kolonisering, deportasjon og folkemord. Prosjektet var blitt planlagt gjennom atten måneder, men det ble ikke fullført på grunn av godt organisert partisanaktivitet og i skyggen av Stalingrad. Diverse andre tyske organ fikk motforestillinger mot prosjektet.
Götz Aly og Susanne Heim avslutter boka med å dra noen konklusjoner. De skriver at de under undersøkelsene har blitt oppmerksomme på i hvor uventet stor grad den nazistiske politikken ble utformet av intellektuelle eksperter som ikke var glødende nazister, men argumenterte ut fra sine vitenskapelige modeller, og ikke ut fra rasistiske forestillinger. For dem var det store problemet "overbefolkning", og "befolkningspress".
Men den kritiske litteraturen om den nazistiske politikken i øst inneholder praktisk talt ingen referanser til disse argumentene. Men at det fantes et stort overbefolkningsproblem i øst og sørøst Europa var alminnelig akseptert i mellomkrigstida, og like akseptert som raseteoriene og tenkning omkring "rasehygiene".
Akkurat som antropologer, leger og biologer så marginalisering og tilintetgjørelse av "mindreverdige personer" på grunnlag av rasistiske kriterier og ytelsesstandarder som en vitenskapelig metode for å forbedre menneskeheten, slik mente økonomer, jordbruks- og regionalplanleggere at de hadde plikt til å arbeide for å "fornye den sosiale strukturen" i de underutviklede delene av Tyskland og Europa. De mente at ved å lette "befolkningspresset" kunne de skape forutsetninger for vekst og modernisering.
Systematisk sortering av personer på grunnlag av ulike kriterier, spesielt prestasjonsevne og rase, skulle være hjørnesteinen i den nye orden. Befolkningspolitikken var et ledd i en politikk for økonomisk rasjonalisering, "daukjøttet" skulle fjernes og alle evner og krefter utvikles og tas i full og effektiv bruk. For å oppnå dette måtte befolkninger skiftes ut og forflyttes, om nødvendig med tvang.
Utskifting av befolkningsgrupper ødela de tradisjonelle båndene som bandt folk sammen. Blod-og-jord ideologien skjulte at noe annet var på gang: fragmentering av både fremmede folkeslag og også av tyskerne, å gjøre folk disponible for ethvert formål. Det nevnes at Zygmunt Baumann i 1989 skrev at nazirevolusjonen kan bli sett som et storstilt eksperiment i sosial ingeniørkunst, et forsøk på å skape sosiale strukturer ved kunstige midler som møter forutbestemte kriterier for fortreffelighet.
Under nazismen kom en yngre og mer fleksibel intellektuell elite til makten i Tyskland enn noen gang tidligere. Denne unge intellektuelle eliten feide bort gamle og utdaterte modeller og strukturer, og i løpet av de første fem årene til det tredje riket oppnådde den betydelig frihet til å utvikle og sette i verk egne ideer. Forbindelsene mellom den politiske makteliten og det vitenskapelig-akademiske livet ble tette og nære. Disse akademikerne mente at de stod fritt til å virkeliggjøre sine utopiske ideer. Og den herskende ideologi tok ingen moralske hensyn, og gjorde det slik lett for dem.
De fleste av disse karriereorienterte intellektuelle tok ikke nazismen som sitt personlige livssyn. Men den ga dem størst mulig handlefrihet. Den nazistiske ideologien var lite utviklet, og ga derfor de intellektuelle store muligheter for å utvikle ideologien videre og tilpasse den til ulike modeller. Det var ingen motsetning mellom en befolkningspolitikk som ble drevet etter kriterier om rasjonell økonomisk og sosial restrukturering og alt snakket om justering av etniske nasjonale grenser eller erobring av livsrom i øst. Det var da den luftige nazistiske ideologien kom sammen med moderne vitenskapelig rasjonalisme at en serie vage program ble konkrete prosjekt som kunne virkeliggjøres. Tradisjonelle begrep som "rase", "blod" og "jord" fikk ny mening gitt dem av samfunnsvitenskapsmenn og økonomer og jordbrukseksperter. I følge dem var sanne tyskere ikke utmerket ved bestemte utvendige raseegenskaper, men ved sin arbeidsevne og vilje til å tilpasse seg. Bak dette lå idealet om et "to tredjedels samfunnet", med stor sosial mobilitet, der de som arbeidet hardt og hadde stor prestasjonsevne ikke skulle hindres i avansement av gamle klasseskiller. De som derimot ikke hadde så stor prestasjonsevne skulle marginaliseres og ekskluderes.
Da Polen skulle omorganiseres gikk rasismen og moderniseringen hand i hand. Rasismen ble innarbeidet i de økonomiske og demografiske planene. Ekspertene mente at de skapte en ny og bedre verden, en mer rasjonell og moderne verden gjennom sine moderniseringer. Gjennom sine planer prøvde de å rettferdiggjøre folkemord, ved å omskrive og framstille det som modernisering og ledd i en nødvendig utvikling. For når de mente at det fantes overflødige mennesker og befolkningsgrupper overalt, som ble gjort ute av stand til å forsørge seg selv, og som bare måtte fjernes, var det til slutt bare en endelig løsning.
En sentral side ved boka til Götz Aly og Susanne Heim er at tilintetgjørelsespolitikken var resultat av rasjonelle argumenter ført fram til deres barmhjertighetsløse og logiske konklusjon.
De skriver at dersom forbindelsen mellom Auschwitz og visjonære tyske prosjekt om et modernisert Europa blir ignorert eller benektet, synes Tysklands forbrytelser som en nedstigning ned i barbari og et brudd med vestlig sivilisasjon - heller enn som en mulighet som finnes i den vestlige sivilisasjonen, som en del av denne.
Lenker:
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: