Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Helt fra begynnelsen så den tyske administrasjonen i det okkuperte Polen konsentrasjonen av jøder i ghettoer som midlertidig. Det kunne ikke være en varig løsning siden jødene som var konsentrert i ghettoer ikke hadde mulighet til å tjene til livets opphold der. Den 24. juni 1940 informerte Heydrich utenriksministeriet i Tyskland om at de 3,5 millioner jøder som var i territorier under tysk kontroll utgjorde et problem som ikke kunne løses ved emigrasjon; en territorial løsning var nødvendig. De fleste jødene man ønsket å deportere var i Polen. Den 11. juli rapporterte Hans Frank fra en nylig avviklet diskusjon med Hitler:
Førerens avgjørelse - som han tok som svar på min forespørsel - om at ingen flere jøder skal transporteres til Generalguvernementet er svært viktig. Mer generelt vil jeg peke på at det er planer om å transportere alle jøder i det tyske riket, Generalguvernementet og Protektoratet - alle sammen - til en afrikansk eller amerikansk koloni så snart det blir fred. En mulighet er Madagaskar (Madagaskar var en fransk koloni.)
Ti veker senere var man kommet til at Madagaskarprosjektet ikke var gjennomførlig. Likevel fortsatte befolkningsplanleggerne og økonomene å gå ut fra at den jødiske befolkninga ville forsvinne fra Europa. Og de satte for første gang løsningen av det "jødiske spørsmål" i sammenheng med visjonen om et stort europeisk handelsområde.
Professor Friedrich Burgdörfer, president for det bayerske statistikkbyrået, laget en rapport om ble presentert 1. august 1940 om Madagaskar som bosetningsområde for jødene. Den konkluderte slik:
Ved siste folketelling (1.7.1936) hadde Madagaskar en befolkning på 3,8 millioner mennesker, som bodde på 616.000 kvadratkilometer, som gir 6,2 personer per kvadratkilometer. Det totale antallet jøder som det er vurdert å sende til Madagaskar er slik 2,7 millioner større enn den nåværende befolkninga på Madagaskar. Om øya ble gitt over utelukkende til jødene ville tilstedeværelsen av 6,5 millioner jøder på øya øke befolkningstettheten til bare ti personer per kvadratkilometer. Dersom intensjonen er å forflytte de 6,5 millioner jøder i tillegg til den eksisterende innfødte befolkninga, vil den gjennomsnittlige befolkningstettheten øke til rundt 16 per kvadratkilometer, som er den gjennomsnittlige befolkningstettheten på jordas overflate som helhet - og litt mer enn en tidel av befolkningstettheten i Tyskland. Selv dette antallet skulle være godt innen den naturlige kapasiteten til øya.
Men det ble umulig å gjennomføre Madagaskarplanen. Den var nært bundet opp til planer om å skape et tysk kolonirike i Afrika. Madagaskarplanen var en av disse planene. Men en forutsetning for å gjennomføre Madagaskarplanen var at det engelske herredømmet på havene ble knust, og det skjedde ikke. Utenriksdepartementet avsluttet ikke Madagaskarprosjektet offisielt før tre veker etter Wannseekonferansen.
Götz Aly og Susanne Heim gjennomgår drapene på sinnslidende i Tyskland, "Aktion T-4" programmet, der mer enn 70.000 mennesker ble drept. En viktig begrunnelse for disse myrderiene var at de sparte penger og mat og sykehussenger. Den andre begrunnelsen var at myrderiene var rasehygiene.
Götz Aly og Susanne Heim skriver at et nøkkelspørsmål som ikke er spurt i litteraturen om drapene på de sinnslidende er om Görings Fireårsplans autoritet deltok i å planlegge og fremme dette første storskala programmet i systematisk massemord. Det er ting som tyder på det, men ingen klare bevis.
Det er klart at myndigheten ville redusere utgiftene til sosiale ytelser og konsumet av mat. Selektivt å dele folk inn i ulike kategorier som ble favorisert eller diskriminert - helt til massemord - var en sentral del av den nazistiske sosialpolitikken i sin alminnelighet. Det var et av de prinsippene som Fireårsplanens autoritet opererte med.
Her følger noen refleksjoner som Götz Aly og Susanne Heim framfører godt og vel midtveis i boka.
Etter annekteringa av Østerrike utviklet økonomiske eksperter en politikk for Østerrike som kombinerte en antijødisk politikk med et vidtrekkende program for økonomisk omorganisering og oppbygging. Lite lønnsomme virksomheter ble avviklet og kapitalen ble konsentrert. I prinsippet kom denne politikken til å bli ført i alle okkuperte land til i 1941. De mest framstående representantene for denne politikken fantes blant de som arbeidet med Görings Fireårsplan.
Til slutt ble denne politikken også forsøkt anvendt i Polen. Der ble teorien om overbefolkning utformet slik at den kunne kombineres med en rasediskriminerende politikk. En befolkning som kunne utskiftes og kombineres og velges inngikk i de sosiale og økonomiske planene. Planleggingen av denne politikken foregikk ved hjelp av de mest moderne teoretiske redskaper som vitenskapen ga tilgang til. I den regionalplanleggingen som ble brukt ble landene delt inn i territorier som ble restrukturert på tegnebrettet ved hjelp av statistikk og andre data. Vitenskapsmenn og akademikere avgjorde hvor maktens politiske instrumenter mest enkelt kunne anvendes.
Disse planleggerne gikk inn for en annen politikk i Generalguvernementet enn Hitler hadde stått for. Hitler ville ødelegge det og bare bruke det som en dumpingplass for uønskede mennesker, og som et reservoar av billig, ufaglært arbeidskraft. Den 17. oktober 1939 hadde Hitler insistert på at "enhver begynnelse på å konsolidere forholdene i Polen må være utelukket. En tilstand av økonomisk kaos må herske."
Men fra januar 1940 var ikke Hans Franks regjering fornøyd med dette som retningslinjer for sin politikk. Generalguvernementet var i utgangspunkt utpekt som et område som skulle ta mot alle mennesker som var uønskede, men okkupasjonsmyndighetene begynte å føre en helt annen politikk. De ønsket etterhvert å deportere mange mennesker bort fra Generalguvernementet.
I 1939-40 hadde det blitt sendt 350.000 jøder og polakker fra de annekterte områdene av Polen inn i Generalguvernementet. Peter Seraphin offentliggjorde en artikkel om situasjonen i Generalguvernementet i oktober 1940, der han blant annet skrev at området allerede var:
overmettet med jøder (...) nye jødiske befolkningselementer har følgelig flommet inn som (...) nesten uten unntak er uten midler til overlevelse og utgjør en tung økonomisk og sosial byrde på Generalguvernementet. Følgelig har det jødiske spørsmålet (...) blitt et demografisk problem av første orden og i massiv skala. Det kommer i tillegg til overbefolkninga på landsbygda i denne regionen, og før eller senere må en løsning finnes. (...) Det følger av dette at vårt langsiktige mål - som bare trenges å berøres her - må være etnisk rengjøring av denne regionen.
Peter Seraphim skrev at fram til at "jødespørsmålet" kunne bli løst måtte det bli slutt på at jøder ble deportert til Generalguvernementet.
I Wien, Lódz, Berlin, Praha, Paris og Amsterdam mente tyskerne at det var nødvendig å deportere jødene, sigøynerne og andre uønskede elementer etter at de var blitt satt ut av økonomien og derved hadde mistet evnen til å forsørge seg.
Sommeren 1940 mente Hitler at jødene kunne sendes til Madagaskar, og i juli lovte han derfor Hans Frank at det ikke ville bli sendt flere jøder inn i Generalguvernementet. Men tre måneder senere ble det afrikanske koloniprosjektet forkastet, og Hitler ble satt under press for at jøder fra andre områder skulle kunne deporteres til Generalguvernementet. Hitler begynte å gi etter for dette presset.
I januar 1941 var hundretusenvis av mennesker ferdige til å bli sendt til Generalguvernementet. Men deportasjonene var knapt kommet i gang da Wehrmacht innførte forbud mot dem fordi Wehrmacht ville ha mest mulig av transportkapasiteten til oppbygging av de militære styrkene som skulle angripe Sovjet. Den 16. mars møttes Hans Frank og Hitler for å drøfte situasjonen, og Hitler lovte at Generalguvernementet ville bli "et rent tysk område om 15-20 år".
Dermed hadde Hitler akseptert programmet til de økonomiske planleggerne om utvikling av Generalguvernementet. Det skulle ikke bli en dumpingplass for uønskede individ. Senere dokumenter fra Hitler viser at han holdt fast ved dette. Det er også klart at det ikke var noen enighet blant de nazistiske lederne i Tyskland om tvangsforflytningene. Usikkerhet og utilfredsstillende kompromiss var dagens orden på høgste toppnivå. Men ekspertene og økonomene i Generalguvernementet visste hva de ville, og hadde laget detaljerte planer for det, som de fikk støtte for blant andre eksperter. Planene som ble lagt i de annekterte delen av Polen, som ble innlemmet i Tyskland, liknet sterkt på planene for Generalguvernementet, så mye at de ble alternativ som blokkerte hverandre mellom mars 1940 og mars 1941, og dermed skapte en konflikt som Hitler ikke greide å løse. Men som ekspertene løste ved å komme opp med en mer langtrekkende plan.
Der varepris og bytteverdi er viktigst er alt arbeid som ikke produserer overskudd, men bare tjener til å holde folk i livet, et pågående slit på kapitalressurser siden kapitalinvesteringer bare kan yte avkastning dersom arbeid er satt i effektiv bruk. Meinhold konkluderte derfor logisk nok med at "overbefolkning utgjør effektivt nedsliting av kapital". Motsatt er mord på uproduktive mennesker en måte å få avkastning på kapital på. Det var billigere å drepe mennesker enn å holde dem i live.
I debatten i dag sies det ofte at det at millioner av mennesker ble sendt til utryddelsesleirene selv om jernbanenettets transportkapasitet var begrenset under krigen, indikerer at tilintetgjørelsespolitikken var uten grunnlag i rasjonell tenkning. Götz Aly og Susanne Heim skriver at de mener at forholdet er det motsatte. For Meinhold, Gater, Emmerich og de andre økonomene var det klart at forflytning av millioner av mennesker ville akselerere kapitalakkumulasjonen. Mer kapital per arbeider ville bli tilgjengelig. Götz Aly og Susanne Heim skriver videre at fra dette synspunktet var massemordspolitikken ikke primært motivert av rasistiske eller terroristiske ideologier, men et instrument for å få fart i industrialisering og rasjonalisering av jordbruket i Generalguvernementet.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: