Den rasistiske staten 1933-45

Sjuende del

Demografisk økonomi - utvikling av en ny vitenskap

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innhold:

  1. Demografisk økonomi - utvikling av en ny vitenskap


Demografisk økonomi - utvikling av en ny vitenskap

Det var ei alminnelig oppfatning at overbefolkning, som betyr fattigdom og kapitalmangel, var et hovedproblem i øst. Sosialhistorikeren Werner Conze hevdet i 1939 at et av midlene som kunne brukes for å løse overbefolkningsproblemet i Polen var å fjerne jødene fra byene for der å skaffe arbeid til den voksende landsbygdbefolkninga.

Arbeidsløshet i byene, fattigdom og undersysselsetting i jordbruket, tilbakeliggenhet og lav produktivitet, siden 1930-tallet hadde disse fenomenene blitt forstått av demografene som følger av en befolkningsvekst som hindret økonomisk utvikling. Denne voksende befolkninga ble sagt å utøve et befolkningspress på Tyskland, en tendens til å flytte til eller søke arbeid i Tyskland. Dette ble kalt for "infiltrasjon".

Teorien om optimal befolkningsstørrelse

Den optimale befolkningsstørrelsen stod ikke i forhold til størrelsen av arealet som ei befolkning holdt til på, men den stod i forhold til størrelsen til produksjonen i dette området. Teorien om optimal befolkningsstørrelse hadde blitt utviklet av noen økonomer i begynnelsen av århundret. Paul Mombert hadde spesielt utmerket seg i arbeidet med dette. Han hadde utviklet "Momberts formel". Den var ei likning for å regne ut forholdet mellom befolkningsstørrelse og økonomiske ressurser, næringskapasitet - Nahrungsspielraum. Denne sa at næringskapasiteten er lik befolkningsstørrelsen ganger levestandarden. Dersom befolkninga vokser må enten levestandarden reduseres eller næringskapasiteten økes. Sosiale konflikter kunne ved hjelp av denne formelen gjøres om til kvantifiserbare befolkningsproblem. Slik sett var erobring av Polen en utvidelse av Tysklands næringskapasitet, og utryddelse av mennesker i Polen var en reduksjon i befolkningsstørrelse som ga en bedre tilpassing av denne til næringskapasiteten. En reduksjon av befolkningsstørrelsen ville både lette befolkningspresset og tillate den kapitalakkumulasjonen som var nødvendig for å få i gang industrialisering og også effektivisering og intensivering av jordbruket. Dersom dette ikke skjedde ville det okkuperte Polen bli en byrde for det tyskokkuperte øst. Dette ble uttrykt av Helmut Meinhold som i 1941 arbeidet som økonom ved instituttet for tysk utviklingsarbeid i øst i Krakow. Anbefalingene herfra gikk inn som innspill i den tyske politikken overfor Polen. Det ble regnet ut hvor mange polakker som var overflødige i økonomien. I Generalguvernementet ble det regnet ut at det totalt var, inkludert kvinner, barn og gamle, fire og en halv millioner mennesker som var overflødige. Man altså kunne kvitte seg med familier som tilsammen utgjorde 4.500.000 mennesker uten at produksjonen ble redusert gitt den arbeidsproduktiviteten som fantes i Polen.

Tilsvarende beregninger ble gjort også for andre deler av Europa. I Sørøst-Europa ble det regnet ut at man uten å innføre teknologiske forandringer kunne fjerne noe slikt som femti millioner mennesker fra landsbygda uten at produksjonen ble redusert. Både Meinholdt og Oberländer framholdt at reduksjon av overbefolkninga var nødvendig for at kapitaldannelse skulle komme i gang, siden den overflødige befolkninga spiste opp det som kunne ha vært et produksjonsoverskudd som kunne ha blitt investert. Fattigdom skaper fattigdom, det ble oppfattet som en ond sirkel. Tysklands kriger skulle betales av de erobrede landene, og derfor var det nødvendig at de erobrede landene produserte et overskudd som var stort nok til å greie dette, og det kunne bare gjøres ved å fjerne den overflødige befolkninga. Disse landene skulle tilpasses å være råvareleverandører og matvareprodusenter for Tyskland, og også av denne grunn måtte befolkninga reduseres siden den ikke kunne tillates å spise opp det overskuddet som den produserte.

"Overbefolkning" i Sovjet

Oberländer mente at Poland og Sørøst-Europa måtte rasjonalisere jordbruket og lede befolkning inn i industri som Vest-Europa hadde gjort og som Sovjet var i ferd med å gjøre. I Sovjet hadde tvangskollektiviseringen og avskaffelsen av småbrukene gjort millioner av mennesker ledige til å bygge opp og gå inn i den nye industrien. I elimineringen av millioner sovjetiske småbrukere og bønder så Oberländer et vellykket forsøk på å oppnå balanse mellom næringskapasitet og befolkningsstørrelse. Oberländers beundring for Sovjet skyldtes at denne voldelige utviklinga var gjennomført så raskt. Alene i svartjordsbeltet i Ukraina ble ni millioner mennesker drept rundt 1930 gjennom denne politikken. Kollektiviseringen rammet ikke bare kulakkene, men også småbrukerne. Kollektiviseringen var ikke en stor bragd i klassekampen, men et hensynsløst forsøk på å utrydde overbefolkning på landsbygda og å akkumulere kapital for å tvinge fram en moderne økonomisk struktur snarest mulig. Tvangsforflytning av folkegrupper, utsulting og massemord ble i Sovjet sett på som legitime midler for å skape industri og redusere overbefolkning, og det samme ble tilfelle i det tyskokkuperte Polen. Oberländer viste til Sovjet som en modell.

Folkeforflytninger for å skape en ny orden

Da den økonomiske situasjonen var blitt formulert som "befolkningspress" og "overflødige mennesker" (Ballastexistenzen), var det bare et lite steg for de tyske herskerne i det okkuperte Europa å gå inn for å bøte på dette ved å kombinere planlagte folkeforflytninger, sosial omstrukturering og økonomisk marginalisering.

Muligheten til forflytning av store folkegrupper ble akseptert av økonomiske planleggere i Tyskland. Det samme ble reduksjon av befolkninger, enten ved at de overflødige kunne sendes til unyttede områder eller bli sendt til tvangsarbeid i Tyskland. I framtidas Europa skulle det være full sysselsetting. Både befolkningenes størrelse, deres flyttebevegelser og deres sammensetning i yrker og utdanning ville bli kontrollert. Tvungne forflytninger av store folkegrupper, millioner av mennesker, som et middel i demografisk planlegging var akseptert som standard praksis.

På bunnen av hierarkiet stod jødene. Krigen syntes å gi muligheten til å omordne de eksisterende befolkningsstrukturene, og til å løse det "jødiske spørsmålet". Første steg var å ekskludere jødene fra det økonomiske livet. At jødene ble fratatt sin eiendom og plassert i ghettoer skulle åpne for at landsbygdbefolkninga fikk nye muligheter, muligheten til å overta jødenes plassering i økonomien. Men dette førte bare til at jødene ikke kunne forsørge seg selv, og forbedret ikke den totale situasjonen. I november 1940 skrev Heinrich Gottong, en forsker ved instituttet for tysk utviklingsarbeid i øst, mens Warszawaghettoen ble stengt: "Krigens begivenheter og deres konsekvenser har satt stramme begrensninger for livene og livsbetingelsene til jødene. Jødiske arbeidere har blitt erstattet av ariske i mange virksomheter, slik at så vel som at de er fysisk innesperret er de nå underlagt økonomiske og sosiale restriksjoner som vil bli stadig mer akutte. Det økende presset fra disse restriksjonene vil på en eller annen måte måtte bli frigjort, og en løsning funnet." Dette var en situasjon skapt av de tyske okkupantene.

Den demografiske økonomien og rasismen ble kombinert slik at jødene ble definert som den demografiske økonomiens overflødige befolkning. Jødene ble de som stod i veien for den tyske omstrukturering av økonomien i de underutviklede delene av Europa. De økonomiske planene som siktet mot å skape effektivitet kunne rettes inn mot å skade jødene.

Tweet

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Den rasistiske staten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: